Hvordan feirer man pinse og Kristi Himmelfartsdag?

NÆR HIMMELEN: Kristi Himmelfartsdag er det gammel tradisjon å finne et høyt punkt, gjerne en fjelltopp, for å minnes Kristi himmelfart fra Oljeberget i Jerusalem. Her har Maria (3) klatret høyt, høyt opp i klatrestativet utenfor St. Olav domkirke, på St. Sunniva skoles lekeplass. "Mamma, nå er jeg høyt oppe i himmelen!" konkluderte hun begeistret.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, Kristi Himmelfartsdag 2017

Du vet sikkert hvordan du skal feire jul og påske, men hvordan feirer man pinse og Kristi Himmelfart? Boken "De gyldne dagene" gir deg de gode tipsene.

Det finnes en skattkiste av muligheter til å feire kirkeåret hjemme hvis du bare oppdager dem. En kilde som hjelper meg til det, er boken De gyldne dagene - Kirkeåret og katolske festdager med barn av Emma Ulrikke Weiglin Eriksen, utgitt på St. Olav Forlag i 2013.

FORSIDE: "De gyldne dagene -
Kirkeåret og katolske festdager
med barn"

Både ambisiøse og enkle ideer

Jeg elsker denne boken fordi den inneholder både de flotte, ambisiøse ideene og tradisjonene som du blir frydefullt inspirert av (men som det ofte krever en del tid å få til) OG de fine, enkle ideene som du kan gjennomføre selv uten noen form for forberedelse, og selv om du er så trøtt og sliten at du egentlig ikke orker noen ting (et ikke ukjent fenomen i en barnefamilie).

Ta for eksempel Kristi himmelfartsdag. Hvis du er så i forkant at du slår opp i boken noen dager før Kristi himmelfartsdag kan du for eksempel handle inn det du trenger for å lage kylling- og pastasalat (det er tradisjon å spise fugl denne dagen), og på selve Himmelsprettdagen tar du familien med på tur til en fjelltopp eller på piknik til en liten haug i nærheten, og etterpå lager du hvite marengsskyer med barna.

(Fortsetter under bildet.)

Det aller, aller viktigste du kan gjøre for å feire Kristi Himmelfartsdag og pinse er å dra til kirken og delta i menighetens messefeiring. Her: Johannes (5) i konsentrert bønn etter høymessen Kristi Himmelfartsdag 2017.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Når du ikke orker

Hvis du derimot ikke har slått opp i boken på forhånd og du våkner opp trøtt og sliten på selve dagen og finner ut at "hm, nå må jeg se i boken om jeg kan få noen ideer til hva vi kan gjøre i dag" og du ikke har handlet inn det du trenger, og du ikke en gang orker å dra på tur, så kan du likevel ta barna ut til nærmeste gressplen, eller legge et teppe i bakgården eller på verandaen og se opp på himmelen og finne fine bomullsskyer og snakke om Jesus - og kanskje blåse noen såpebobler. See? Uansett hvilken form du er i, har denne boken noe som passer for deg.

Som forfatteren skriver: 

"Vår mor Kirken gir oss en skattkiste av muligheter til å feire det liturgiske året hjemme, akkurat der vi lever våre liv med brødsmuler og kosedyr, stryketøy og bekymringer. Rytmen og skjønnheten i kirkeåret gir oss en himmel over alt det daglige, og en tro å holde fast i."

Jeg vil gå så langt som å si at denne boken er et must i enhver katolsk families bokhylle. En perfekt dåpsgave eller gave fra en fadder til dåpsbarnet på andre dager, for eksempel til jul, bursdag, dåpsdagen.

Én ting er helt sikkert: Enten du er protestant, ortodoks eller katolsk kristen vil du finne mye nyttig du kan hente ut av denne boken. Ting som gjør dagene gyldne.

Noen smakebiter

Jeg var så frimodig at jeg skrev til forfatteren og spurte om jeg kan få publisere teksten og bildene til 1. pinsedag og til Kristi Himmelfart, og det fikk jeg lov til. Tusen takk!

Kanskje du leser denne artikkelen pinseaften/pinsedag etter at det er for sent å dra på butikken. Men da det kan jo være at du har noen jordbær i huset? Eller paprika? Det er alt som skal til for å lage noen spiselige Hellig-Ånd-ildtunger.

Vær så god, her er Emma Ulrikke Weiglin Eriksens tekst og bilder til 1. pinsedag og Kristi Himmelfartsdag. Enjoy!

PINSEILD DU KAN SPISE: "Hjemme igjen feirer vi Kirken med hvit fødselsdagskake med røde jordbær på, som ligner ildtunger, og tolv lys, ett for hver av apostlene. I midten plasserer vi et større lys for Jesus. Det kan også være morsomt å pynte noen kjeks med ost og fine ildtunger laget av paprika."

Foto fra boken "De gyldne dagene" av Emma Ulrikke Weiglin Eriksen (C), publisert med tillatelse

Pinsedag

Kom, Hellige Ånd, fyll dine troendes hjerter og tenn i dem din kjærlighets ild.

I dag har Kirken fødselsdag!

I messen i dag feirer vi, sammen med kristne over hele verden, Den Hellige Ånds komme. Sammen med engler og de hellige lyder jubelropet vårt: Veni creator Spiritus! – Kom, Hellig Ånd, med skapermakt!

Hjemme igjen feirer vi Kirken med hvit fødselsdagskake med røde jordbær på, som ligner ildtunger, og tolv lys, ett for hver av apostlene. I midten plasserer vi et større lys for Jesus.

Det kan også være morsomt å pynte noen kjeks med ost og fine ildtunger laget av paprika.

Vi synger fødselsdagssangen for Kirken vår, og mens vi blåser ut lysene (som en mektig vind!), ønsker vi at den skal få vokse og nå alle mennesker med evangeliet om Jesus Kristus.

I aftenbønnen vår i dag takker vi Gud for Den Hellige Ånd, vår venn og hjelper.

Kirkebønn:

Barmhjertige, nådige Gud, ved denne pinsefest helliggjør du din Kirke blant alle verdens folkeslag. Utøs Den Hellige Ånds gaver over all jorden, og la Åndens kraft som virket da Evangeliet først ble forkynt, i dag fylle dine troendes hjerter. Ved vår Herre …

PIKNIKDAGEN: "Denne dagen har det mange steder vært vanlig å dra på landtur, gjerne på en høyde, slik at vi kommer opp mot himmelen. Vi behøver slett ikke dra så langt, en liten bakketopp eller haug er flott. Hvis vi ikke har et lite fjell eller en knaus i nærheten, kan vi legge oss på et teppe i bakgården eller på verandaen og titte opp på himmelen."
Foto fra boken: Emma Ulrikke Weiglin Eriksen (C), publisert med tillatelse

Torsdag etter 6. søndag i påsketiden:

Kristi himmelfartsdag

Dra ut og gjør alle folkeslag til disipler, sier Herren.

Selv er jeg med dere alle dager, frem til verdens ende.

Kristi himmelfartsdag, den dagen Jesus foran øynene på disiplene ble hentet opp til himmelen, kommer førti dager etter påske, og er en offentlig fridag i Norge. Vi har også messeplikt i dag.

Denne dagen har det mange steder vært vanlig å dra på landtur, gjerne på en høyde, slik at vi kommer opp mot himmelen. Vi behøver slett ikke dra så langt, en liten bakketopp eller haug er flott. Hvis vi ikke har et lite fjell eller en knaus i nærheten, kan vi legge oss på et teppe i bakgården eller på verandaen og titte opp på himmelen.

Vi pakker en deilig nistekurv. I dag er det tradisjon å spise fugl, ettersom Jesus for opp til himmelen. Derfor lager vi for eksempel pasta- og kyllingsalat. Hvitt er den liturgiske fargen i dag, og til dessert tar vi derfor med små luftige marengskaker – som også ser ut som hvite skyer.

I dag passer det også godt med såpebobler. De er så vakre der de svever opp mot himmelen. Se etter hvor mange, hvor store og små dere klarer å lage – og når såpeboblene er brukt opp, kan vi se på skyene der de svever høyt over oss, og speide etter morsomme figurer.

Kirkebønn: 

Allmektige Gud, gi oss å juble i hellig glede og takksigelse, for Kristi, din Sønns, himmelferd er vår seier, og der hvor han, som er vårt hode, er gått forut i herlighet, håper også vi, som er hans legeme, å få komme. Ved ham, vår Herre … 

VAKKERT: " I dag passer det også godt med såpebobler. De er så vakre der de svever opp mot himmelen. Se etter hvor mange, hvor store og små dere klarer å lage – og når såpeboblene er brukt opp, kan vi se på skyene der de svever høyt over oss, og speide etter morsomme figurer."
Foto fra boken: Emma Ulrikke Weiglin Eriksen (C), publisert med tillatelse

"De gyldne dagene - Kirkeåret og katolske festdager med barn" av forfatter Emma Ulrikke Weiglin Eriksen.

Bla i boken

På St. Olav Forlags hjemmeside kan du selv bla i De gyldne dagene.

Her kan du bla i 28 av sidene i boken. Hvis du vil kjøpe boken, kan du bestille den i din lokale bokhandel, eller du kan kjøpe boken hos St. Olav Bokhandel i Oslo - enten i den fysiske St. Olav bokhandel i Akersveien 14 (rett bak St. Olav Domkirke), eller i nettbutikken deres.

Beijing duck, Peking-and, er et verdig festmåltid til Kristi Himmelfartsdag. På denne dagen er det er det tradisjon å spise fugl, fordi Jesus fór opp til himmelen. Vi spiste imidlertid Peking-and til pinsefesten, og syntes det passet bra da også, i og med at duen er et av symbolene for Den Hellige Ånd - og anden er en nær nok slektning til at den får gjøre jobben 😁

Utrolig enkelt festmåltid: Kjøp ferdig marinert og stekt and. Skjær opp andekjøttet i passelig store biter og stek det. Skjær opp vårløk. Kjøp hoisin-saus og løvtynne, kinesiske lefser/pannekaker. Vips, et pinsefestmåltid som hele familien liker. (OK, som seks av sju liker, og som den sjuende kan utstå, for å være helt presis.) Det er forresten godt å ha med agurk også. Den skjæres i tynne staver. Rull sammen og nyt!
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, pinsen 2023

Første gang publisert her på bloggen i 2014. Oppdatert med flere bilder i 2017 og 2023, og nye lenker i 2019, 2021 og 2022. Løftet opp til topps igjen på bloggen 29. mai 2023.

Les også:

Himmelfartssalme av Edin Løvås

Bli med til Selja i middelalderen | Video av Selja kloster rekonstruert

Foto: Skjermdump fra Vimeo 

Jeg nevnte dette i fjor, men jeg løfter det opp igjen i dag på nasjonaldagen: På Vimeo kan du se en fantastisk flott video fra Universitetet i Bergen, der de har rekonstruert hvordan kloster- og helgenanlegget på Selja så ut i sin storhetstid på 1300-tallet, før Svartedauden.

 

Videoen er laget med utgangspunkt i moderne laserskanning, slik at hver minste stein er på rett plass i denne filmen. Videoen er laget i samarbeid med Stad kommune, Riksantikvaren, Norsk institutt for minneforskning og Arkikon.

Filmen er stilig selv på en mobil, men jeg vil absolutt anbefale å se den på storskjerm med gode høyttalere. Se den her:

 https://vimeo.com/707804229

Foto: Skjermdump fra https://vimeo.com/707804229

På Grind.no kan du også gå inn på kartet og se hele kloster- og helgenanlegget i 360° 3D-rekonstruksjon. Der kan du også lese mye mer om hva vi vet om selve klosteret og helgenanlegget. Anbefales!

St. Hallvard | Hellige spor i byen – og St. Hallvard-hymnen

På hellig grunn. Iallfall nesten ;)

Jeg løfter denne bloggposten fra 15. mai 2016 opp igjen i dag, i anledning minnedagen for Oslos skytshelgen i dag, 15. mai. Saken ble oppdatert med en bokanbefaling i 2022 og en video i 2023. 

15. mai 2016 dukket Sankt Hallvard opp da vi var ute og gikk.

"Hvem er det egentlig som er på kummelokkene her i Oslo?" spurte Olav (7) da vi var ute og gikk. Det var under et år siden vi hadde flyttet til Oslo, og han var ikke klar over at det var selveste Sankt Hallvard (1020-1043) han hadde stoppet opp for.

En venninne av meg som kommer fra et katolsk land (bortskjemt med helgener og pilegrimsmål i hver by og gatealtere på hvert hjørne) klager over hvor få steder man blir minnet på troen her i dette protestantiske og sekulariserte landet. "Det eneste vi har her i byen er kummelokkene!" som hun konkluderte. Vel, da får vi jo glede oss over alle dem, da :) Ikke verst at det finnes spor etter byens spennende skytshelgen over hele byen!

Jeg anbefaler varmt Sigrid Undsets vakre legendeberetning Sankt Halvards liv, død og jærtegn som ble utgitt på nytt på Verbum forlag i 2020.

Legenden om Hellige Halvard 

Hvis du er nysgjerrig på den hellige Hallvard, anbefaler jeg å lese biografien hans her på katolsk.no.

Jeg anbefaler også varmt Sigrid Undsets vakre legendeberetning Sankt Halvards liv, død og jærtegn som ble utgitt på nytt på Verbum forlag i 2020. Her får du kjøpt boken hos St Olav bokhandel (få på lager pr. 15.05.2022) og her får du kjøpt boken på Verbums nettside. Husk at du også kan bestille boken gjennom din lokale bokhandel. Du kan også kjøpe Sigrid Undsets Halvard-bok som lydbok, lest av dyktige Anne Kristin Aasmundtveit (for eksempel her hos Ark.no, og jeg ser at den også er tilgjengelig hos Storytel.)

PS: Det finnes mange flere spor etter Gud her i byen også, altså, men det får vi komme tilbake til ved en annen anledning. 

Den hellige Hallvard ble skytshelgen for Oslo, som ennå bærer hans insignier i byseglet. Minnedagen hans er den himmelske fødselsdagen (dødsdagen) 15. mai. Dagen er avmerket på primstaven.

Litt tolkningshjelp til bildet: Pilene som Sankt Hallvard holder, er hans martyrsymboler. Han ble drept av dem. Møllesteinen han holder er den møllesteinen som drapsmennene brukte for å få liket til å synke - men han fløt opp likevel. Kvinnen som ligger nederst er den gravide trellkvinnen som han ble drept for å beskytte. Hallvard var av nobel byrd, derfor er han staselig kledd. Glorien rundt hodet hans er noe som alle helgener avbildes med – fordi Guds lys skinner gjennom alle hans hellige.
Begge foto: Ragnhild H. Aadland Høen

St. Hallvard-hymnen

Kjell Arild Pollestad har skrevet en vakker St. Hallvard-hymne. I videovinduet under her kan du høre St. Hallvard-guttene synge det tredje verset under kveldens konsert til ære for Sankt Hallvard. 

Jeg er så takknemlig for at guttene våre får synge i dette flotte koret! Det er plass til flere gutter i koret. De reiser stadig vekk til Roma og synger fast i Peterskirken! Les mer her: Historisk forbrødring mellom St. Hallvard-guttene og pavens kor.

Kjenner du noen som hadde likt å bli med i St. Hallvard-guttene? Ta en kikk her på korets hjemmeside.

Ettertanke | Den hellige samtalen

FERDIGLAGTE GJERNINGER: ”For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem.” (Ef. 2,10)

Denne ettertanken tar utgangspunkt i fortellingen i Apostlenes Gjerninger (Apg 8,26–40). Jeg vil oppfordre deg til å lese bibelhistorien i sin helhet her på Bibelen.no.

Bildet viser et ikon av evangelisten Filip sammen med den etiopiske hoffmannen. Ikonet er laget av Ann Chapin (2008).

3. mai feirer vi To-apostelmesse, til minne om apostelen Filip (som jeg omtaler i denne andakten) og apostelen Jakob den yngre (som ble den første biskopen av Jerusalem). Dagen er merket av på primstaven den 1. mai. Denne datoen ble imidlertid overtatt av den hellige Josef håndverkeren i 1955, og de to apostlene feires nå 3. mai.

Det er ikke hver dag man får være med på å forandre et helt land, men det hender. 

Diakonen Filip må ha opplevd situasjonen som noe absurd da han fikk beskjed fra en engel om å dra ut på en øde strekning i retning Gaza. No further instructions. Ute på veien får han øye på en mann som er på vei hjem fra en pilegrimsreise til Jerusalem. Mannen jobber for Etiopias dronning, og Filips møte med ham skal få store konsekvenser for en hel nasjon.

Som mange av oss andre, likte hoffmannen å lese mens han var på reise. Tilfeldigvis (eller rettere sagt "tilfeldigvis") sitter han og leser den største messianske profetien i hele Det gamle testamentet; Jesaja kapittel 53 som beskriver Jesu stedfortredende død for oss. 

Hoffmannen lurer på hvem det er Jesaja snakker om, og Filip griper sjansen. Resultat: En frelst hoffmann, som ”fortsatte lykkelig videre på sin vei” (Apg 8,39), og ut av bibelhistorien men ikke ut av kirkehistorien.

I følge den berømte kirkehistorikeren Eusebius av Caesarea (ca 260-340) het hoffmannen Indich. Eusebius skriver at Indich var den første apostelen til Etiopia, og at da Indich kom hjem omvendte han dronningen og grunnla den etiopiske kristne kirken. Den dag i dag regnes derfor Filip som den etiopiske kirkens far.

Jeg vet ikke hvem Gud plasserer i din vei i dag, men jeg vet at den allmektige Gud fortsatt legger til rette for hellige øyeblikk og hellige samtaler – midt i hverdagen og på de stedene du minst venter det.  

”For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem.” (Ef. 2,10)

Gå! Gå i fred og tjen Herren med glede i dag.

Andakten ble første gang publisert i avisen Vårt Land 2. mai 2009, og her på bloggen 3. mai 2013.

Les mer:

Les hagiografien til den hellige apostelen Filip her på katolsk.no
Les hagiografien til den hellige apostelen Jakob den yngre her på katolsk.no

Ettertanke | Guds tjeneres tjener

Hva er egentlig en prest? I Den katolske kirke er ikke prestetjenesten noe i nærheten av å være en jobb, et yrke, en karriere. 
Her mottar Maria primissvelsignelse fra pastor Trym Hellevigs nyviede prestehender.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Hva er egentlig en prest? Det norske ordet prest kommer av det greske ordet presbyteros, som blir oversatt med eldste i dagens bibeltekst. 

I mine katolske ører skriver dermed Peter, Kirkens første pave: «Prestene blant dere ber jeg inntrengende, jeg som selv er en prest og et vitne om Kristi lidelser og har del i herligheten som skal åpenbares: Vær pastorer/hyrder for den Guds flokk som dere har hos dere!»

Å være prest handler ikke om å være hersker, men tjener. «Gjør dere ikke til herrer over dem som Gud har gitt dere ansvar for» skriver Peter, henvendt til prestene (1. Pet 5,3). En av pavens mange titler er nettopp Servus Servorum Dei, som betyr Guds tjeneres tjener. Paven er tjeneren til prestene, som er Guds tjenere. Det er et hierarki, ja, men den som er på «toppen» er den som er nederst og har det største tjeneransvaret.

Å bli prest er å velge et liv i tjeneste for Guds folk. I Den katolske kirke er ikke prestetjenesten noe i nærheten av å være en jobb, et yrke, en karriere. Det er et kall. Det er Guds kall til å elske og tjene hans barn.

Hvis Gud kaller deg til å bli prest, munk eller nonne, da har du et spesielt ansvar for å utforske det. Den katolske biskop Bernt Eidsvig sier det slik: «Har du et særskilt kall til prestegjerning eller ordensliv, står du ansvarlig overfor Gud. Hvis du velger å ignorere det, er ikke viljen lenger ren – og du er i trøbbel.»

Prest er noe du er både 24 timer i døgnet og til evig tid. Å bli prest er en varig endring i ditt liv og i din karakter. Ordinasjonens sakrament er et innsegl i din sjel som ingen kan ta bort. Du er blitt varig forandret – for evig og alltid. Johannes’ Åpenbaring forteller om prestenes tjeneste til og med i himmelen!

Det øyeblikket du er blitt presteviet, har du blitt en hyrde for Guds flokk – en pastor på latin. Du har blitt en åndelig far for Guds barn – en pater på latin. Og like lite som en far med et akutt sykt barn kan si «Nei, jeg orker ikke kjøre deg til sykehuset, det er natt», like lite kan en katolsk prest si til sitt sognebarn «Nei, jeg orker ikke å komme med sykesalvingens sakrament, det er natt». Sølibatet sørger for at presten har mulighet til å være en åndelig far i den utstrekningen menigheten trenger det, og det helt uten å forsømme sine egne barn.

Å være far er noe du er for alltid. Når du først har blitt far, kan du ikke slutte med å være det. Selv om det verste skulle skje og barnet ditt dør før deg, er du fortsatt en far. På samme måte er det med presteordinasjonen: Når du en gang har blitt prest, kan du ikke slutte med å være det. Ingen kan ta det bort fra din sjel.

Men likesom det er mulig for en far å forlate sine barn, kan også en prest forlate Guds barn og sin tjeneste for dem. Likevel: Selv katolske prester som har brutt løftene, forlatt prestetjenesten og gått tilbake til «verden» (blitt såkalt laiserte) kan fortsatt høre lovlige og gyldige skriftemål dersom en person er i dødsfare, ifølge den katolske kirkeretten. Å se for seg en slik situasjon er trist – og utrolig gripende og vakkert. Guds ustoppelige strøm av nåde trenger seg virkelig fram, gjennom Kirkens tjeneste, og den er større og vakrere enn alt rot vi mennesker kan finne på. Gud være lovet! Deo gratias!

Første gang publisert 20. april 2023 da 1 Pet 5,1-4 var dagens bibeltekst.

JEG VIL GI DEG ALT: Slik ser det ut rett før en katolsk prest blir til. Kandidaten legger seg flatt ned på gulvet mens vi ber allehelgenslitaniet.

En prest legger ned hele sitt liv for Kristus, i tjeneste for Guds folk.

Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Les mer her på bloggen:

• Hvordan velger du rett utdanning og rett vei? Livet med Gud er spennende!
• Biskopens preken fra prestevielsen i Nidarosdomen Les en fantastisk flott preken om presteembetet
• Ettertanke | Send meg - Høsten er moden. Så be om kallsvekkelse! Be om at Gud må kalle på flere arbeidere og bedere, og be om at de må si JA. Be hver dag!
• Biskop Robert Barron: - Hver prest er en Jakobsstige! Se den lille, inspirerende videoen!
• Bli med og be om kall! Hver første torsdag i måneden er det kallsmesse i kirkene i Oslo Katolske Bispedømme for å be om preste- og ordenskall.
• Store familier - mange prestekall Over halvparten av de amerikanske prestestudentene kommer fra familier med minst fire barn.

Ettertanke | Den gode hyrden på Stord

Den gode hyrde, malt av James Powell i 1888.

Fortellingen om den gode hyrden er en klassisk påskelignelse. Kristen tradisjon har alltid gitt denne historien en spesiell plass i påsketiden. 

Hvorfor? Prøv å lese lignelsen i Joh 10,11-18 med påskeøyne, så slår det raskt imot deg at den gode gjeteren Jesus gir livet sitt for sauene hele fire ganger i løpet av åtte vers.

Vi befinner oss nå i den andre uken i påsketiden, og det myldrer av gjetermotiv i de oppsatte bibeltekstene. Så la oss snakke litt om ekte hyrder!

Jeg kommer fra Aadlandsslekten på Stord. Da jeg var barn var det Torbjørn Aadland, eldstebroren til min farfar, som eide slektsgården på Ådland. Det var alltid spennende å besøke gamle onkel Torbjørn og tante Synneva: Gå på skattejakt etter egg i hønsehuset. Lære å gjøre opp ild med flintstein (vel, iallfall klare å lage noen gnister). Bli med og slipe kniver på slipesteinen i tunet. Og ikke minst: Besøke de skjønne lammene ute på bøen.

Men uansett hvor søt og snill jeg gjorde stemmen min, og uansett hvor lynraskt eller hvor forsiktig jeg beveget meg, var det alltid komplett umulig å få klappet et eneste lam eller søye. De bare skvatt unna og flyktet i vill fart bort fra meg, som om jeg var styggen selv.

Når onkel Torbjørn kom, derimot! Da kom de løpende. Det var slik jeg lærte at Jesus beskriver et helt reelt fenomen når han forteller om den gode hyrden. Han sier: «Sauene følger ham, for de kjenner stemmen hans. Men en fremmed følger de ikke. De flykter fra ham fordi de ikke kjenner den fremmedes stemme.» (Joh 10,4-5) Jeg kan bevitne at det der er helt sant. Akkurat slik fungerer sauer på Ådland også.

Det var imidlertid én ting jeg syntes var rart som barn, når jeg hørte om Gud som den gode hyrden i Salme 23. Der står det nemlig: «For du er med meg. Din kjepp og din stav, de trøster meg» (Sal 23,4). Hvordan kan en kjepp og en stav gi trøst? Det forstod jeg ikke før jeg fikk høre at gjetere brukte trestokkene til å jage bort ville dyr som vil angripe saueflokken. Kjeppen trøster dermed de skvetne sauene fordi den er et synlig symbol på beskyttelse og trygghet.

Det er ingenting puslete over Herren Gud når han fremstilles som den gode hyrde. En god gjeter må være både modig, omsorgsfull og sterk, full av kraft, ellers kan han ikke forsvare flokken sin. Jesus viderefører dette sterke bildet av Gud når han omtaler seg selv som den gode hyrde i Joh 10.

Profeten Jesaja skriver: «Se, Herren Gud kommer med styrke, han hersker med sin arm. Han gjeter sin flokk som en gjeter. Han samler lammene med armen, løfter dem opp i fanget, leder søyene.» (Jes 40, 10-11). DET er min Gud. Sånn er han. Han ligner på onkel Torbjørn. Jeg fikk et glimt av Gud der ute på markene på Stord på 1900-tallet, den gang alle sauer fortsatt hadde et navn og ikke bare et nummer. «Han kaller sine egne sauer ved navn» (Joh 10,3). Og da kommer de. Da kjenner de ham igjen, slik Maria Magdalena kjente igjen den oppstandne Jesus i gravhagen påskemorgen da han sa navnet hennes (Joh 20,16). Og han sier: «Vær ikke redd! Jeg har løst deg ut, jeg har kalt deg ved navn, du er min. Vær ikke redd, for jeg er med deg!» (Jes 43;1,5)

Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 19. april 2023 da Esek 34,11-16 var dagens bibeltekst

Jeg har ikke noen bilder av onkel Torbjørns sauer, så den her lille flokken fra Rosendal får gjøre jobben. Dette er slik vaktsomme sauer ser ut noen sekunder før de flykter i full fart, etter min erfaring. "Trø meg inkje for nære."
Foto: Flickr Creative Commons/My Own Horizons

Jeg finner ikke noe bilde på nettet av onkel Torbjørns gård, men her kan dere iallfall se den enda eldre utgaven av slektsgården: Ådlandsstova på Stord. Klikk på bildet for å se det i større format.

"Ådlandsstova er ei av dei største eksisterande mellomalderstovene på Vestlandet."
Huset er det eneste fredete bygget i hele Stord kommune, og er et av de første gårdsbyggene som ble fredet i Norge. Man mener at stuen fungerte som en gildestue i middelalderen, altså et selskapslokale i vår språkbruk.

Det var slekten min på gården Ådland som overdro bygningen til Fortidsminneforeningen i 1873, som det første profane (ikke-kirkelige) bygningen som foreningen eide. I dag eies bygningen av Sunnhordland Folkemuseum. Fredningsårsaken er alderen på Ådlandsstova. "Ho er bygd av uvanleg stor malmfuru, vakkert ovaltelgd," og tømmeret er C14-datert til 1300-1400-tallet.

Foto og sitater fra grind.no, som er Universitetet i Bergens portal for formidling av kunnskap om landskap og livsmiljø.

Ådlandsstova på Stord. I moderne tid har Sunnhordlandsmuseet utstyrt stuen med et middelaldersk interiør med slagbenker og jordgolv.

Det er gjennom Aadlands-slekta at jeg er det 33. slektsleddet etter Hellig Olav. Slektstavlen går altså helt tilbake til Harald Hårfagre - og før ham: Dronning Ragnhild.
Foto fra grind.no

Ettertanke | Han lar meg bade i timesvis

"Han leder meg til hvilens vann."
Første gang jeg virkelig oppdaget Salme 23, var i bølgene utenfor Korfu.
Foto fra Korfu: Andrew Gustar/Flickr Creative Commons

Første gang jeg virkelig oppdaget Salme 23, var i bølgene utenfor den grønne og frodige øya Korfu. 

Jeg var på interrail med en god venninne, og vi hadde reist langt og lengre enn langt – over Skagerak og Alpene, innom Verona, Venezia og Sicilia på vei til Aten. Å være på en langvarig oppdagelsesreise er utrolig gøy, men det er også intenst og krevende. Jeg trengte hvile.

Fra før kunne jeg ordene i Salme 23 så farlig godt at jeg var blitt nesten blind for dem. Men jeg bestemte meg for å ta med meg gjeteren Davids ord ut i hvilens vann, og der ute i Det joniske hav fikk jeg ligge og erfare sannheten i Guds ord: «Herren er min hyrde. Jeg mangler ingenting. Han lar meg ligge i grønne enger, han leder meg til vann der jeg finner hvile. Han gir meg nytt liv.»

Mens jeg badet i de joniske bølgene – i det lengste badet jeg noen gang har tatt – sank Davidssalmen inn i meg. Det var som om saltvannet vasket ordene rene, slik at jeg endelig kunne se teksten for første gang, med et friskt og nybadet blikk.

Det er risikofylt å se på de samme tingene for mange ganger. Resultatet kalles husblindhet. Den husblinde ser hverken hva som er feil i huset sitt eller hvilke unike kvaliteter huset hennes har.

Det er fort gjort å bli husblind uansett hvor du bor. Det er spesielt uheldig å bli husblind i Kirken og i troen. Selv er jeg oppvokst i en kristen familie i et kristent land. Som 25-åring måtte jeg reise helt til Asia for å bli kvitt husblindheten.

Du aner ikke hvor fantastisk det kristne evangeliet er før du har fortalt det til noen som aldri – ALDRI – har hørt det før. Å få sitte der med dem og lese høyt: «For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.» (Joh 3,16) Å få lese det som om det var for første gang, fordi det var for første gang. Lyset i øynene deres. O lykke! Evangeliet er jo helt hinsides vakkert og sterkt!

Hvordan ser så fortellingen om Jesus som «den gode hyrde» ut uten husblindhet? For en del år siden kalte jeg sammen noen som hadde svaret: To- og fireåringen. «Jeg har lyst til å fortelle dere en historie som Jesus fortalte,» begynte jeg. «Vet dere hva en hyrde er?» Neeei. Men de visste hva en sau er, så vi tok det derfra.

Da fireåringen oppdaget at gjeteren var Jesus og at sauen var henne ble hun fylt av FRYD. I en hel time ville hun bare høre om Jesus. Hun ville høre om Han som kjenner hver eneste sau. Han som kaller henne ved navn. Han som elsker sauene så høyt at han gir livet sitt for dem. Han som passer på sauene slik at de er trygge. Og hvis en sau tuller seg bort (for det hender med sauer av og til), så leter og leter han helt til han finner den. «Ingrid, Ingrid,» roper han høyt, og Ingrid kjenner igjen stemmen til Han som hun er så glad i. O lykke! «Den som har ører å høre med, hør!» (Luk 8,8)

I dag ber jeg: Gode hyrde. Gode Jesus. La meg se deg som om jeg aldri før har sett deg. La meg høre deg som jeg aldri før har hørt deg. Hjelp meg å følge etter deg. I dag. Alle dager. Amen.

Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 18.04.2023 da Sal 23,1-6 var dagens bibeltekst.

DEN GODE HYRDE: «Jeg er den gode gjeteren. Den gode gjeteren gir livet sitt for sauene.»
Her har Ingrid (da 4 ½ år) laget kjortelen til Jesus med det fineste stoffet hun fant. Jesus har som vanlig langt hår. Legg merke til den store, flotte staven. Den måtte lages i et solid materiale, mente Ingrid, siden Jesus bruker staven til å forsvare sauene. Ingrid forklarte: «Vi går tur. Vi plukker blomster! Sauen er meg. Jesus har satt en blomst på sauen sitt hode.»
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, 2012

Her var det vi badet, på stranden Kontogialos, også kjent som Pelekas. Slik så stranden ut en av dagene vi var der på interrailturen vår.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, juni 1998

Pelekas-stranden ligger på vestsiden av Korfu. Slik så den ut ti år etter jeg var der, da Salme 23 sank inn i meg:

"Herren er min hyrde,

jeg mangler ikke noe.

Han lar meg ligge i grønne enger,

han leder meg til vann der jeg finner hvile.

Han gir meg nytt liv.

Han fører meg på rettferdighets stier

for sitt navns skyld.

Om jeg enn skulle vandre i dødsskyggens dal,

frykter jeg ikke noe ondt.

For du er med meg.

Din kjepp og din stav,

de trøster meg.

Du dekker bord for meg

like foran mine fiender.

Du salver mitt hode med olje.

Mitt beger renner over.

Bare godhet og miskunn

skal følge meg alle mine dager,

og jeg skal bo i Herrens hus

gjennom alle tider."

Foto: Flickr Creative Commons

Ettertanke | Å søke Guds ansikt

BENEDIKTINERMUNK: Den eneste grunnen til at noen blir munk, er at Gud har blitt, eller er i ferd med å bli, det eneste ønsket ditt.
Foto: Skjermdump fra en video fra benediktinerklosteret Fontgombault i Frankrike

Noe av det spesielle med jødedommen og kristendommen, er at vi hevder at Gud snakker. Vi forholder oss ikke til et ordløst vesen, men til en person som har skapt oss i sitt bilde, med evne til å kommunisere med ham.

Vi tror at Gud skjønner ordene våre, og vi påstår djervt at han har talt mange ganger opp gjennom historien. Gjennom hendelser, patriarker, engler og profeter, har Gud vist sitt hjerte for sitt folk Israel. Han har kommunisert pasjon og kjærlighet, sinne, barmhjertighet og uendelig trofasthet.

Og nå, i tidens fylde, snakker han gjennom Ordet som ble kjød – Logos som ble kropp (Joh 1,14). Han snakker gjennom sin sønn, Herren Jesus Kristus, som er Guds menneskelige ansikt. «Den som har sett meg, har sett Faderen», sier Jesus (Joh 14,9).

Etter at Gud har talt til oss i årtusener gjennom historien og alle mulige sendebud, kommer han rett og slett i egen person. Dette er den kristne tro. Derfor holder Kirken aldri opp med å søke Guds ansikt – Jesu ansikt, der vi ser utstrålingen av Guds herlighet; Herrens shekhina på hebraisk. Vi søker Gud. Sammen.

Når den hellige Benedikt i sin klosterregel gjennomgår hva som trengs hos en mann som ønsker å bli munk, sier han at man må undersøke omhyggelig – framfor alt annet – om kandidaten virkelig søker Gud (jf. kapittel 58 i St. Benedikts regel).

Benediktinerne i det fremvoksende klosteret Silverstream Priory i Irland formulerer det slik: «One comes to be a monk because God has become, or is becoming, the one and only desire of one’s heart.» Den eneste grunnen til at noen blir munk eller nonne, er at Gud har blitt, eller er i ferd med å bli, det eneste ønsket ditt.

I dag, 17. april, er det minnedagen for den store klosterreformatoren St. Robert av Chaise-Dieu (~1000-1067). Under et besøk i klosteret Monte Cassino ble han sikker på at han skulle bli munk eller eremitt. (Monte Cassino er det første klosteret som ble startet av St. Benedikt, i år 529.)

På hjemveien fikk den hellige Robert selskap av to eldre soldater, og de tre trakk seg tilbake til en kirkeruin og bygde tre eremitthytter der. Etter tre år måtte de bygge et kloster fordi så mange menn strømmet til. Dette var begynnelsen til det store eremittklosteret Casa Dei, «Guds hus», senere kalt Chaise-Dieu, «Guds sete», som startet i 1043. Det vokste senere til over 300 munker under Robert som abbed.

Sammen med cisterciensernes grunnlegger, St. Robert av Cîteaux, hører St. Robert av Chaise-Dieu til forgrunnsfigurene i den store kirkelige fornyelsen som feide gjennom Frankrike på 1000-tallet og som skulle spre seg til resten av Europa. Etter Cluny og Cîteaux ble Chaise-Dieu det betydeligste åndelige sentret i Frankrike, skriver pater Per Einar Odden på katolsk.no. Tenk om vi kunne se noe slikt igjen?

Kirkehistorien forteller oss at når klostrene vokser, er det nytt liv og vekst på vei i Guds rike. Nettopp derfor er det så spennende at det spirer fram nye klostre og bønnehus i Norge nå.

Munker og nonner kommer alltid som svar på bønn. Derfor ber jeg hver dag om at Gud skal kalle mange flere til å søke hans ansikt uavbrutt – og at de skal våge å si ja. Blir du med og ber?

Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 17. april 2023, da Hebr 1,1-4 var dagens bibeltekst.

PS. Helt konkret ber jeg hver dag om at Gud skal kalle mange flere til å bli munker, nonner og prester i Norge. Jeg ber spesielt om at han skal kalle på unge menn til å etablere et nytt benediktinerkloster på Selja - og at han skal gi dem motet til å si ja til Guds kall. Det var derfor vi solgte hjemmet vårt i 2013, for å kjøpe jord på Selja slik at alt er klart for at det nye klosteret på Selja kan bygges - når Guds tid er inne.

Glimt fra klosterkirken til benediktinerklosteret Abbaye Notre-Dame de Fontgombault i Frankrike.
Foto: Skjermdump fra en video fra Fontgombault

Les også:

• "Selja-klosterprosjektet på NRK P1" - et radiointervju i "Mellom himmel og jord"
• "Selja-klosterprosjektet hovedsak i Dagen"
• "Benediktinerne på Selja" - i fortiden og fremtiden
• "Brevet fra Seljes ordfører til Fontgombaults abbed" - invitasjon til å grunnlegge kloster på Selja

Langfredag | Ave crux, spes unica

LANGFREDAG: Flagget på halv stang utenfor kirken. Jesus er død.

Dagen da Jesus dør. Langfredagsliturgien er symbolsterk og drar deg helt inn til korset på Golgata. Helt inn til Jesu hjerte.

Denne bloggposten er fra langfredag 2017. Jeg løfter den opp igjen her nå slik at du har noe å lese fram til jeg får laget en ny fra årets langfredagsliturgi. Hvis du har barn, så vit at det blir korsvandring for barn i St. Olav menighet også i år. Messen starter klokken 15.30.


"Ave crux, spes unica." "Hill deg, kors, vårt eneste håp."

Denne dagen er alt fokus på Jesus, på Golgata, på hans offer på korset, på hans kjærlighet til oss. Under her ser du mange bilder fra dagens liturgi i kirken, langfredag 14. april 2017.

PÅ KNE: Jesus ligger begravet under alteret. Etter messen får alle komme frem. Se, undre seg, elske og tilbe. Som lille Maria (til venstre) sa det: "Jesus ælsæ meg." Jesus elsker meg.

De røde blomstene har barna laget på søndagsskolen og gitt til Jesus. Rødt for Jesu blod.

Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen i St. Olav domkirke i Oslo, langfredag 2017

HYLLING AV KORSET er en fast del av langfredagsliturgien i alle katolske kirker over hele verden. Alle får komme frem og være fremme med Jesus på korset i noen sekunder. Noen kneler, noen bukker, mange kysser korset. Det er en overraskende sterk opplevelse. Plutselig står du ved korset "på ordentlig".

KØ FOR Å TILBE: Lang kø for å komme frem og hylle Jesus på korset.

Korsveien med barna

Under "Ordets liturgi for barn" (altså søndagsskolen) hadde vi en egen korsvei for barna. På 14 små stoler hadde vi laget korsveiens fjorten "stasjoner". Ved hver stasjon minnes vi og mediterer over den tilsvarende hendelsen på Jesu lidelsesvandring frem til Golgata, slik evangeliet beskriver den (alt annet enn møtet med Veronika finner du igjen i Bibelen). Her kan du lese om korsveien på katolsk.no.

Her er bilder fra noen av barnas korsveistasjoner:

KORSVEIEN: Første stasjon. Pontius Pilatus dømmer Jesus til døden.

FJERDE STASJON: Jesus møter sin mor.

SJETTE STASJON: Veronica rekker Jesus svetteduken.

TIENDE STASJON: Jesus blir avkledt. Soldatene kaster terning om hvem som skal få klærne hans. Alle katolske kirker har korsveiens stasjoner på kirkeveggene. Det er nok enda mer virkningsfullt med den typen korsveistasjoner vi laget for barn - med konkrete ting å se på og ta på. Olavs favoritt var denne stasjonen, tiende stasjon der han fikk trille terningene om Jesu klær. Ingrids favoritt var åttende stasjon: "Jesus trøster Jerusalems kvinner". Der stod det en skål med vann slik at barna kunne lage tårer på kinnene sine.

TOLVTE STASJON: Jesus dør på korset.

TRETTENDE STASJON: Jesus tas ned av korset og blir lagt i sin mors fang. Fordelen med å ha en kunsthistoriker som søndagsskolelærer er at barna slipper å få en Jesus som er redusert til tegneseriefigur. I stedet får de bli kjent med Jesus gjennom verdenskjent kirkekunst. Herlig!

Nå ligger Jesus i graven. Påskeaften er den eneste dagen gjennom hele året da katolske kristne ikke mottar kommunionen/nattverden (med mindre man er i livsfare/døden nær, da får man den likevel).

Snart påskeaften

Påskeaften er dagen da Jesus vekker de døde. Få med deg en av de vakreste påskeprekenene som noen gang er skrevet her: "En gammel homilie til den store og hellige Sabbat", av biskop Epifanios av Salamis (300-tallet).

Les også her på bloggen:

• Langfredag | Å ære korset. Vil du lese enda mer om langfredagsliturgien? Her tar jeg deg gjennom den skritt for skritt.

• Pergolesis Stabat Mater Århundregammel musikk. Har overlevd århundrene fordi den har truffet mennesker i århundrer. Hymnen er fra 1200-tallet, Pergolesis barokkmusikk fra 1736. Lytt.

• Påskeaften: Dagen da Jesus vekker de døde: Få med deg en av de vakreste påskeprekenene som noen gang er skrevet: "En gammel homilie til den store og hellige Sabbat", av biskop Epifanios av Salamis (300-tallet). Denne homilien er 2. lesning under lesningsgudstjenesten på påskeaften. Jeg hørte den første gang i 2011 da jeg feiret påske hos karmelittnonnene i Tromsø, og den gjorde evig inntrykk. Den tåler defintivt å leses om igjen år etter år, i århundrer etter århundrer...

Skjærtorsdag | Med Jesus i Getsemane

VÅKENATT: Getsemane hage i St. Olav domkirke i Oslo, skjærtorsdag 2017.

Det er få ting som slår det å få bli med til mørket i Getsemane, til hagen der kjærligheten ofrer alt.

Denne bloggposten ble skrevet skjærtorsdag 2017. Jeg løfter den opp igjen hit nå fordi jeg ikke har hatt tid til å lage en ny i år.

Gjennom påskens hellige triduum (de tre dagene fra skjærtorsdag til påskenatt) snus menneskehetens historie på hodet. Alt som gikk galt rettes opp igjen. 

Adam og Eva sa nei til Guds vilje i hagen - i Guds Paradis. Den andre Adam, Jesus, sier ja til Guds vilje i hagen - i vår mørke hage, i Getsemane. Selv om det kostet. Blod. Angst. Ensomhet. Selve livet.

Bli med til Getsemane

Edward Payson Hammond skrev salmen "Den stunda i Getsemane" under et besøk i Getsemane-hagen i 1866. Der har jeg også vært! Derfor kommer Jesus og bibelhistorien så ekstra nært når jeg hører den salmen.

"Den stunda i Getsemane" ble oversatt til nynorsk i 1889, og er den første kristne sangen som virkelig fikk gjennomslagskraft på nynorsk (et ungt språk i 1889).

Hammonds salme er full av sorg og smerte, men først og fremst peker den på håpet, livet og Guds store, store kjærlighet.

Her kan du høre SKRUK synge "Den stunda i Getsemane" på Spotify. Nydelig!

Den stunda i Getsemane

Den stunda i Getsemane

Eg aldri gløyma kan,

Då du låg skjelvande på kne,

Min Gud og Frelsarmann.

Kor:

Getsemane, Getsemane,

Der du, min Frelsar god,

For meg låg skjelvande på kne

Så sveitten draup som blod!

Du sorgtyngd inn i hagen kom

Og stridde sårt for oss,

Du tok vår synd, vår død og dom,

Du bar det til din kross.

Kor

Av kjærleik der du sveitta blod,

Av kjærleik der du bad,

Av kjærleik skjelvande du stod,

Så eg går frelst og glad.

Kor

Men vil min kjærleik kolna av,

Min Frelsar, eg deg bed:

Å, minn meg om din kross og grav

Og om Getsemane!

Av Edward Payson Hammond (1866)

Norsk oversettelse: Johannes A. Barstad (1889) som nydiktet vers 3 ("Av kjærleik der du sveitta blod")

JESUS LØFTES OPP: Vi tar Jesus på ordet og tror at han virkelig mente det han sa: "Ta og ét alle derav, for dette ER mitt legeme som skal gis for dere".
Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen i St. Olav domkirke i Oslo, skjærtorsdag 2017

FOTVASKING: Spennende for barna fra søndagsskolen å få komme frem under fotvaskingen. Ekte vann, ekte vasking. Hver skjærtorsdag vasker soknepresten føttene til tolv menn fra menigheten som representerer de tolv apostlene. (I domkirker er det biskopen som står for fotvaskingen, men på grunn av biskop Eidsvigs nye knær steppet p. Pål Bratbak inn denne gang.)

PÅSKEMÅLTIDET: Under "Ordets liturgi for barn" (altså søndagsskolen) fikk barna gjenfortalt både jødefolkets befrielse fra Egypt og Jesu innstiftelse av nattverden. Samtidig fikk de drikke druejus (i stedet for vin) og smake på maten fra påskemåltidet: 1: Maror – Bitre urter nr 1. 2: Chazeret – Bitre urter nr. 2. 3: Charoset – Mursteinsdeig (på bildet) 4: Karpas – Bladpersille og saltvann. 5: Beitzah – Egg. 6: Matza – Usyret brød (Kaptein kjeks) Den sjuende er Zroah – Lammeknoke, men det må vente til påskefesten.

Mest inntrykk gjorde bitre urter dyppet i saltvann for å minnes israelsfolkets tårer.

RØKELSE: Røkelse hører med under en messe, også på søndagsskolen. Selv om vi er er i et annet rom, er vi fortsatt i messen.

VÅKENATT: Etter at skjærtorsdagsmessen er over, blir mange igjen og våker med Jesus i Getsemane. Det er våkenatt og tilbedelse gjennom hele natten - først her i kirken til midnatt, deretter i menighetssalen helt til morgenen.

Les også:

• I samme serie: Langfredag | Ave crux, spes unica

• I samme serie: Den hellige uke | Velkommen! (fra palmesøndag 2017)
  
• Den stille uke og påsken i bilder - 2019

• Skjærtorsdag - bli her og våk med meg: Min bloggpost med bilder fra våkenatten i St. Paul menighet i Bergen. I tillegg skriver jeg om hva Den katolske kirke lærer om nattverden. Du får også hele bibelteksten fra Getsemane og et fantastisk dikt av Arnfinn Haram.

• Wilfrid Stinissens preken om skjærtorsdag på karmelittenes hjemmeside: "Vid kvällsmässan firar vi instiftelsen av prästämbetet och instiftelsen av eukaristin". Eukaristi er et annet ord for nattverd. Prekenen gir en fin innføring i hvordan Den katolske kirke tenker rundt presteembetet. "Hela Kyrkan tar del i Jesu prästadöme. ”Han har gjort oss till ett utvalt släkte, till kungar och präster, till sitt heliga folk” (prefasjon I för söndagar ”under året”). Alla vi som är döpta är präster som får frambära oss själva som ett offer åt Gud. Men mitt i detta prästerliga folk finns några som, i kraft av ett särskilt sakrament, representerar Kristus, kyrkans huvud. Deras sakramentala prästadöme står i det allmänna prästadömets tjänst." Les hele Stinissens preken her på karmel.se.

• Les mer om den stille uke/den hellige uke og påskens hellige triduum her på katolsk.no

Et etterord, fra skjærtorsdag 2020: Heldigvis er det mulig å følge messene fra St. Olav domkirke online, både på Facebook og YouTube. Her finner du det digitale messeprogrammet for den stille uke og påsken 2020.
Foto: Skjermdump fra livestreamen skjærtorsdag 2020

Ettertanke | Da redningsoperasjonen startet

DET HELLIGE FOSTERET: Gud ble menneske allerede ved unnfangelsen, inne i Jomfru Maria. Derfor avbildes Jesus inne i Marias livmor på ikonet "Vår Frue av Tegnet" - et svært populært ikonmotiv som finnes i et utall varianter.

Høytiden "Herrens bebudelse", "Annuntio Domini", er en av de eldste kirkefestene vi har. 

Jødisk tradisjon sier at verdens skapelse begynte ved vårjevndøgn, 25. mars. På denne dagen, 25. mars, skjedde også den nye skapelse, det vil si Jesu Kristi død på korset. Helt fra den første kristne tid anså man denne dagen for å være Jesu dødsdag. Det har vi skriftlige kilder på fra både Roma og Nord-Afrika allerede ved overgangen mellom 100- og 200-tallet.

Kirkefaderen Augustin skriver at samme dag, 25. mars, skjedde også inkarnasjonen, at Gud ble menneske - det vil si Jesu unnfangelse. Livet starter ved unnfangelsen, ikke ved fødselen. 

Gud ble menneske i Maria 25. mars, og julen ble beregnet ut fra Herrens bebudelse, og ikke omvendt.

Jesu unnfangelse er et så hellig, fortettet og grensesprengende historisk øyeblikk at det egentlig ikke er mulig å markere det sterkt nok. I kirkefesten denne dagen gjør vi det samme som vi gjør juledag: Presten og hele menigheten kneler i tilbedelse for Jesus under inkarnasjonsleddet i trosbekjennelsen: "Han er blitt kjød ved Den Hellige Ånd av Jomfru Maria og er blitt menneske."

Alt gikk galt for menneskene da Eva sa nei til Guds vilje. Slik kom synden og døden inn i verden.

Alt begynte å bli rettet opp igjen da Maria sa JA til Guds vilje. Slik kom Frelseren og det evige liv inn i verden.

Noe av det mest talende som er sagt om Maria står i tidebønnene for en av hennes fester. Der kalles hun "Adams datter og Guds mor". Det er hele vår frelseshistorie i et nøtteskall.

At Maria kalles Guds mor er kanskje den av hennes titler som oftest blir misforstått av protestanter. Det er ingen – hverken katolske eller ortodokse kristne – som tror at Maria er mor til Gud fra evighet av. Hun er et menneske, og bare det. Det vi bekjenner når vi sier Mater Dei – Guds Mor – er en sterk Kristus-bekjennelse. Som alt annet med Maria handler også denne tittelen om Jesus: Vi bekjenner at sønnen hennes faktisk er Gud.

Eller som engelen Gabriel sier det: "Han skal være stor og kalles Den høyestes Sønn" (Luk 1,32)

Knel ned og tilbe ham i dag. Venite adoremus! Kom, tilbe ham, Guds under!

"Ja, Herre, vi hyller deg som kom til jorden.
Barn Jesus, deg hører velsignelsen til.
Ordet ble kjød og bor i dag iblant oss.
Kom, tilbe ham, Guds under, vår Herre Krist!"

Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 15. mars 2018 da Luk 1,26-33 var dagens bibeltekst.

Les også:

Foredrag | Maria-kveld i gamle Øyestad kirke - et foredrag om Maria som jeg holdt for lutheranere. En grei innføring dersom du ikke er helt fortrolig med katolske og ortodokse kristnes forhold til Maria (og spesielt nyttig å få med seg hvis du tror at vi driver på med avgudsdyrkelse).
• Ettertanke og primstaven: Marimesse om våren - Høytiden "Herrens bebudelse" (Annuntio Domini) er en av de eldste kirkefestene vi har. Den er eldre enn julefeiringen. "Marimesse om våren" er den siste viktige merkedagen på primstaven før sommeren. Nå er det bare noen få dager igjen til vi snur primstaven og kommer over til sommersiden den 14. april!