Google Analytics

09 februar 2017

Menneskeverd | Livsvernpris til Per Fugelli

Sammen for menneskeverdet. Denne uken hadde jeg æren og gleden av å spise en nydelig middag med Per Fugelli, hans familie og venner samt styret og ansatte i Menneskeverd.
Foto: Charlotte Holst Fugelli

Mandag fikk Per Fugelli Menneskeverds Livsvernpris 2017 for sin evne til å snakke naturlig og ærlig om døden, samtidig som han inspirerer til livsglede. På den måten er han med på å gi næring til selve livet. 


Tusen takk, Per Fugelli, for at du gjør alt du kan for at vårt samfunn skal bygges på den grunnleggende respekten for menneskeverdet!

Menneskeverd uten grenser og brøk

Her to viktige sitater fra Per Fuggelis tale under prisutdelingen:
"Menneskeverd er et arvestoff vi blir født med.
Denne erkjennelsen – at menneskeverdet er gitt av en Skaper, uten grenser og brøk, uten halveringstid – denne troen må vi gjøre til grunnloven for all politikk."
"Livet er aldri mer forsvarsløst åpent, enn ved unnfangelse og død. Derfor trenger mennesket livsvern i de to fasene.
Men kampen for menneskeverdet, må også skje mellom start og mål – hele veien, gjennom livet og landet og verden."
Erik Poppe holder på å lage dokumentarfilm om Per Fugelli. Den må du få med deg! Filmteamet var med under hele utdelingen og etterpå. De følger ham ca over alt nå. Filmen blir først ferdiglaget etter hans død.

Helse- og omsorgsminister Bent Høie (H) fikk det ærefulle oppdraget å overrekke prisen til Per Fugelli. Til høyre Liv Kjersti Thoresen, generalsekretær i Menneskeverd.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Se prisutdelingen her

Utdelingen av Livsvernprisen ble sendt direkte. Her kan du se Livestreamen minutt for minutt:



Programmet begynner med at Helene Bøksle synger "Ved havet". Nydelig. Pass spesielt på å få med deg fremføringen hennes av "Gabriellas song" (ved 48:07) like etter Per Fugellis tale (29:04). Hun var så rørt av talen hans at hun slet med å synge i begynnelsen (jeg snakket med henne etterpå, hun fortalte at det var veldig lenge siden hun har vært så rørt under en fremføring), men hør hvordan hun henter seg inn etter hvert. Wow! (Og jada, det er jeg som sitter der på venstre side av midtgangen og filmer litt med mobilen, men dette livestreamopptaket er så mye bedre).

Etter Helenes sang/Gabriellas song kommer en lengre hilsen fra Marie Aakre om hospice og omsorgen for de døende (53:34). Den er også å anbefale. For å ikke å glemme Bent Høies personlige tale før prisoverrekkelsen (ved 17:36)!

Knut Arild Hareide ble dessverre forhindret fra å komme, men fylkesleder i Oslo KrF, Ann Kathrine Skjørshammer, steppet inn og holdt en flott hilsen der hun snakket om aktiv livshjelp versus aktiv dødshjelp (1:19:02). Vel verdt å få med seg hvis du har tid!


Under prisutdelingen fikk alle i salen utdelt Per Fugellis "7 lyspunkter før døden". Etter middagen føyde han til "Lyspunkt nr 8: spise vidunderlig middag på Bristol". Helt enig. Det var en dypt meningsfull dag, full av glede. Eller som Fugelli selv oppsummerte det: "En lykkepille av en dag!"

Les mer:

Intervju med Per Fugelli om Livsvernprisen i Dagbladet
TV-intervju med Per Fugelli i God morgen Norge (TV 2) i anledning Livsvernprisen
Intervju med Per Fugelli om Livsvernprisen på nrk.no 

03 februar 2017

Ønsket om å bli kvitt "de andre"

Auschwitz, 1945.
Foto: Wikimedia Commons

Se nøye på han som står der fremst og ser ned, gutt nummer to fra høyre. Han ser ut akkurat som min Olav; øynene, nesen, munnen til og med øret som stikker litt ut. Prikk likt.


Og jeg klarer ikke å ta blikket fra ham. Jeg vet jo at det ikke er min Olav. Det bare ser sånn ut. Men jeg skjønner veldig inderlig at det er en annen sin sønn. Han tilhører en mor som elsket ham like høyt som jeg elsker min egen sønn. 

Denne gutten overlevde og ble fotografert av de sovjetiske soldatene som frigjorde ham. Disse barna står der som representanter for alle de barna som ikke overlevde. Alle de som ble myrdet. Gasset ihjel. Sultet ihjel. En million jøder ble drept bare i Auschwitz, mange av dem barn og babyer.

Å holde barnet sitt

Under her skriver jeg mer om sorteringssamfunnet og om mitt eget forhold til Holocaust, men først vil jeg dele et sterkt dikt av Hilde Myklebust som hun skrev på Holocaust-dagen i forrige uke. Det beskriver akkurat det jeg opplever når jeg ser bildet av min Olav som krigsfange.

HALDE DEG

Barnet mitt
som eg har bore i meg
Kvilande sparkande sovande
mot det innste i meg
all den tid vi delte hjarteslag
To hjarte hadde eg i kroppen
Mitt eige og ditt


På utsida er du framleis fast i meg
Strekkjer brystvorta til det yttste sjølv i svevnen
når eg freistar å kome meg fri
No går du spring du inn barnehageporten
så lenge du veit eg følgjer deg hakk i den vesle hælen din
som er så akkurat passeleg til å krumme handflata kring
som ei jording
eller ei kopling
slik dei tunge magnetane mellom togvogner
driv saman i ei veldig naturkraft

Du koplar snart skinner sjølv no
og durar av garde med lokomotiva
over golv og under stolar
Men framleis græt du når eg skal forlate deg
Klamrar deg til kroppen min
Det går over så snart eg er ute av døra
seier dei og vil ta over
Dei små hendene kring nakken min
misser taket og glir frametter halsen
Fektar i lufta etter meir mor
meir lukt meir hud og varm mjølk
og hjarteslag
dei du kjenner frå innsida

På vegen heim fortel røysta på radioen
at det er Holocaust-dagen
Eg køyrer langs fjorden
Det er i slutten av januar
og inga anna tid på året
kjempar morgonen hardare mot natta
Dei renn saman i eit overjordisk lys
som ikkje høyrer heime nokon stad
flakkande drivande
Det er Holocaust-dagen
og eg kjenner framleis armane kring nakken

Denne dagen for over sytti år sidan
gjekk dei inn i leirane og såg
Vondskapen sine overlevande
Vondskapen sine daude
Vondskapen sin grenselause vondskap

Eg har slite meg laus frå barnet mitt
Hjartet er ømt og tungt
og tankane kan knapt tole
det eg høyrer
At nokon slit laust barnet ditt
Bryt armar til sides og skil ifrå
Soldathender kring ein liten dirrande kropp
Og skrika til ei mor
som brest
som går i oppløysing

Ingen membranar
til å halde saman
korkje forstand eller liv
i ein slik vondskap

Det var natt
og det vart morgon denne dagen
Ein morgon i slutten på januar
køyrer eg langs fjorden
og er berre mor

Er det natt vil morgonen kome
Er det morgon vil dagen kome
Og kvelden vil kome
og natta igjen
Og vit vesle ven
At snart vil mamma kome
og hente deg
og halde deg
og halde deg


Hilde Myklebust - på Holocaust-dagen 2017
(Publisert her med tillatelse)


Sterke inntrykk på ungdomsskolen

Da jeg gikk på ungdomsskolen lånte jeg alle bøkene på skolebiblioteket med beretninger fra 2. verdenskrig. "Fange i natt og tåke" av Trygve Bratteli. "Og tok de enn vårt liv" av Per Hansson. "Jeg vil leve" av Oscar Magnusson. "Natt og tåke" av Kristian Ottosen. Alle bøkene til Max Manus. "Ni liv - historien om Jan Baalsrud" av David Howarth. Boken du forventer å finne på denne listen, "Anne Franks dagbok", og flere bøker jeg ikke husker navnet på akkurat nå. Det var et godt skolebibliotek som satte varige spor. (Jeg leste mange andre typer bøker også, altså, av den lettere typen du forventer av en 14-15-åring. Jeg leste generelt mye.) 

Fortsatt kan jeg ikke gå i kald og mørk tåke uten å bli minnet på NN-fangene og Holocaust. Jeg tenker ikke på det som et traume jeg ikke blir kvitt. Jeg tenker på det som sann menneskelighet. For vi har ikke lov til å glemme.

Siden jeg var 14 år har jeg visst hva mennesker er i stand til. Og jeg har visst at det eneste som står mellom oss og den tilstanden, er menneskeverdet. Bevisstheten om menneskeverdet. At du ikke har lov til å nedgradere verdien av et annet menneske. At "de andre" (som kommer i så mange underkategorier) også er mennesker og aldri må defineres som noe annet, ellers går verden til helvete. 

BBC News' dronevideo fra Auschwitz.
https://www.youtube.com/watch?v=449ZOWbUkf0

- Du er annerledes, du må dø

Arnt Stefansen har skrevet en svært viktig kronikk om utryddelsen av "de annerledes" menneskene. Kronikken hans er sterk og handler om nazistenes utryddelse av syke og utviklingshemmede mennesker. Samme praksis foregår i Norge i dag, bare på et tidligere stadium. 

Alle mennesker i Norge har nemlig ikke lik rett til å leve. Vi har allerede et sorteringssamfunn i Norge i dag. Dersom du er frisk og fin, har du rett til å leve fra og med svangerskapsuke 12. Er du derimot syk eller annerledes er situasjonen din en helt annen. Dersom du har Downs syndrom, ryggmarksbrokk eller leppe-gane-spalte (for å nevne noen eksempler), har du ikke rett til å leve før nesten tre måneder senere, i svangerskapsuke 23-24. 

Og det blir enda verre: Hvis du har kromosomavviket trisomi 18 har moren din rett til å ta livet av deg helt frem til termin i Norge. Ikke bare det, men Statens helsevesen presser på og oppfordrer henne faktisk til å gjøre det. Den forferdelige sannheten er at det statlige helsevesenet i Norge presser på for å avslutte livet til barn med trisomi 18 både før og etter at barna er født.

Det tenker jeg på. Og hver gang jeg ser røyken stige fra sykehusets forbrenningsovn tenker jeg på røyken fra krematoriene i Auschwitz. Fordi hjernen min vet at jeg de facto ser på det samme: En røyk som inneholder forbrente rester av små, uønskede menneskekropper. Fremtiden vil dømme oss nordmenn anno 2017 like hardt som vi nå dømmer folkemordet på jødene.

Frem til den dagen er det vårt ansvar å kjempe for at menneskeverdet skal gjelde for alle mennesker, uavhengig av størrelse og funksjonsevne.


HÅPSTEGN: "March for Life", den årlige marsjen i Washington, samler flere hundre tusen mennesker hvert år.
Foto: Catholic_teen_posts

Helt konkret

Vi kan ikke lenger si: "Du er annerledes. Du har ingen rett til å leve. Du må dø." Vi må stå sammen i kampen for de svakeste og minste blant oss.

Alle som én: Meld dere inn i organisasjonen Menneskeverd i dag! Til deg som allerede er medlem: Kontakt Menneskeverd og start en fast giveravtale!

Og ellers: Engasjer deg i samfunnsdebatten! Skriv debattinnlegg, delta i debatter.

Til høsten: Sørg for å stemme på et politisk parti som sier nei til sortering av mennesker.

Sammen kan vi gjøre en forskjell!



Les også:

Ettertanke | Stedfortrederen i Auschwitz - fra den aller første andaktsuken jeg hadde i Vårt Land, i 2012. "På denne dagen i 1941, klokken 12.30, gikk presten Maximilian Kolbe i døden i stedet for en familiefar i konsentrasjonsleiren Auschwitz."

01 februar 2017

Ettertanke | Klumpen min

Skjermdump fra Journeys with the Messiah

Den verdenskjente motefotografen Michael Belk ble lei av å være opptatt av seg selv og sine egne prosjekter. Resultat: Et helt år der han brukte talentene sine til å lage "Journeys with the Messiah”, kunstfotografier der Jesus møter mennesker fra samtiden, både sin egen og vår.


På forunderlig vis greier Belk å gjøre Jesu budskap relevant for vår tid. Her er Jesus avbildet i alt fra fengsel til fest. Den utslitte businessmannen hviler på trappen i fanget til Jesus. Den unge, rike mannen står ved Ferrarien sin og lytter til Jesus sammen med sin Armani-kledde kone.

I ett av motivene er Jesus avbildet som pottemaker. (Les bibelteksten om leiren i pottemakerens hånd i Jeremia 18.) På plakaten står en setning som slo inn i meg, og som jeg har gjentatt for meg selv mange ganger nå: ”Let the Master Artist reshape your life into all it can be.” Les gjerne den setningen om igjen og om igjen til den synker inn og aldri glir ut igjen.

Bibelen forteller at ved tidenes begynnelse skapte Gud mannen av jord og blåste livspust inn i Adam. På samme måte skaper Gud fortsatt liv ut av ”leiren” vi er laget av, hvis vi bare lar ham få lov.  Som Belk sier det:
”Our rigid plans can lead us to resist God’s shaping the “clay “of our lives, but Jesus wants us to surrender and let Him mold us into the greatness He desires, a life so wonderful we could never conceive it on our own.”
Jesus har en plan: Å gi oss liv, å gjenopprette menneskets storhet. Vi skal ”få del i guddommelig natur” (2. Pet 1,4). ”Guds barn skal åpenbares i herlighet” (Rom 8,19). ”Da skal vi bli ham lik; for vi skal se ham som han er.” (1. Joh 3,2). Hvem kan si nei til noe sånt?

Let the Master Artist reshape your life into all it can be.


Tidligere publisert i Vårt Land 26. juni 2010 og her på bloggen 20. juli 2012.


Journeys with the Messiah har en egen hjemmeside der du kan se alle bildene gratis og kjøpe dem hvis du vil. (Tips: Jeg bestilte sammen med to venninner. Da ble ikke frakten så dyr per kunstplakat.) Plakaten med Jesus og barna (t.v.) henger innrammet på kateketkontoret i St. Paul menighet i Bergen .
Foto: Skjermdump fra journeyswiththemessiah.org/the-images

30 januar 2017

Skikkelig fest med dansende munker


Det er få ting som slår dansende munker og nonner. Evangelisering i Argentina er definitivt til å bli i godt humør av. Husk å slå på lyden!





De siste dagene har jeg hatt det sånn at hver gang jeg kjenner at Den norske kirkes krise/kirkemøte drar meg ned, går jeg hit til fransiskanerne og henter glede og styrke i den faste grunnen jeg står på: Kristus og hans legeme, Kirken. 

Jeg synes gateevangelisering her i Norge ofte blir en trist, klein og flau affære som kommuniserer dårlig. Når det imidlertid er argentinere som er oppriktige frie og glade og danser salsa på et kirketorg, da er jeg med:
"Venga, venga, venga a la fiesta de Jesús. Estamos de fiesta con Jesús, al cielo queremos ir ♪♫" (På norsk: "Kom, kom, kom til festen for Jesus. Vi fester med Jesus, vi vil til Himmelen.")

Forkynn Evangeliet med glede!

Disse fransiskanerne følger definitivt Pave Frans' oppfordring: Forkynn Evangeliet med glede! Heia fransiskanerne!

Selv om musikken er på spansk (som er hovedspråket i Argentina), er appellen på italiensk, sannsynligvis fordi de er i et italienskspråklig nabolag. (Pave Frans er også italienskspråklig argentiner.) Jeg kan ikke mye italiensk, men at han snakker om la joya del Signore Gesù Cristo gleden i Herren Jesus Kristus - i appellen, det skjønner jeg. Også gjenkjenner jeg glede når jeg ser den, så klart.

NB: Den dansen som gjør meg aller mest full av boblende glede er nr. to, som starter etter appellen, ved 4 min og 26 sekunder. Hopp dit hvis du ikke har tid til å se alt :)

26 januar 2017

Ni år som katolikk | Ustoppelig strøm av nåde


I går var det nøyaktig ni år siden jeg gikk inn i Den katolske kirkes fulle fellesskap sammen med Paulus, på festdagen for hans omvendelse.


Og det vet alle som har vært i et forhold i så mange år, at nå kan ingen beskylde meg for å være en blind, nyforelsket konvertitt lenger. Dette er ekte kjærlighet som simpelthen ikke går over eller avtar. Det er en voksen kjærlighet som modnes og bare vokser i styrke. Det er en kjærlighet som både ser alt det vidunderlige og fantastiske ved Den elskede og som også er fullt klar over synden og skyggesidene - men som elsker dypt og uforbeholdent, gjennom både gode og onde dager. Slik er min kjærlighet til Den katolske kirke.

”Jeg elsker den gamle, arrete kirke. Forrådt innenfra og angrepet utenfra – og likevel denne ustoppelige strøm av nåde." (Trygve Andersen) 


Fire år før Sigrid Undset konverterte til Den katolske kirke skrev hun i et brev til Nini Roll Anker i 1920:
"Jeg har en følelse av at jeg setter sjøbein ganske alene i en verden av 'strømninger' og leter efter holdepunkt som ikke gir seg til å bukte og utvikle seg. Jeg lengter etter den gamle kirken på klippen som aldri har sagt at en ting er god fordi den er ny, eller at den er god fordi den er gammel, men tvert imot har vinen som sakrament, som er best når den er gammel, og brødet som er best når det er nytt."

Som Undset oppdaget: Den Kirken finnes! Deo gratias! Gud være lovet!


Et av de mest innleggene på bloggen min er posten "Derfor ble jeg katolikk" om min vei inn i Den katolske kirke. Les det gjerne (igjen) i dag!

Les også:

25 januar 2017

Kirkens positive rolle i naturvitenskapens historie

Faksimile: forskning.no

Innlegget Kirken har spilt en positiv rolle i naturvitenskapens historie på forskning.no bør du absolutt få med deg.


Dette er obligatorisk lesning for alle som ikke allerede vet at det er sånn. Og til dere andre: Dette er en lur lenke å lagre til senere diskusjoner.
"Fortellingen om en dyp konflikt mellom kirken og naturvitenskapen finner lite støtte i historievitenskap. Det kan faktisk argumenteres for det stikk motsatte: at kirken og kristendommen har spilt en positiv rolle i naturvitenskapens historie.
I sin mest ekstreme form inneholder konfliktfortellingen flere falske påstander, som at kirken i middelalderen hevdet at jorden var flat, bannlyste tallet null eller brant folk på bålet på grunn av vitenskapelige idéer. Men selv uten de mest håpløse historiske mytene kan tanken om en grunnleggende konflikt virke overbevisende. Problemet er bare at den ikke stemmer" skriver tre forskere på forskning.no.

20 januar 2017

Om å (ikke) se ned på protestanter

FELLES HISTORIE I ROMA: Den hellige døren fra år 1070 i basilikaen "St. Paulus utenfor murene", "San Paolo fuori le mura" der du kan besøke apostelen Paulus' grav.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, påsken 2016

Jeg er veldig glad for at dere kommenterer her på bloggen! En av de kommentarene som kom i går var så viktig at den måtte få et skikkelig svar. Her er det.


Elsa reagerte på innlegget "Venner | Goethe, Anne, Ole Paus og Gud" som du kan lese her. Her er kommentaren hennes:
nydeleg innlegg!
samstundes som du får meg til å føle meg så ekskludert når du stadig og alltid skal framheve det katolske i kristentrua di. for meg er vi alle kristne sysken i Kristus, og eg skule ynskje du også følte og uttrykte det! både her og på facebooksida di (særleg i kommentarfelta) er det stadig måter å sjå ned på dei som ikkje er katolske, dei som har misforstått, og da sjølvsagt dei uopplyste lutheranerne. eg har gode og store tankar om dykk katolikkar! og eg ser på oss alle som sysken. vonar det samme for dykk!

Kjære Elsa, kjære søster i Kristus!

Takk for en god og viktig kommentar! Good news: jeg ser på alle kristne som søsken, som søstre og brødre i Kristus. Virkelig. Det har jeg alltid gjort! Lengselen etter enhet mellom kristne var en av de viktigste grunnene til at jeg gikk inn i Den katolske kirke.

Det er tusenvis av gode kristne og våkne prester i Den norske kirke (DNK) og andre protestantiske trossamfunn her til lands. Selvsagt mener jeg det! Jeg har gode, store og håpefulle tanker om dere. Jeg tenker at det er håp for kristentroen her i landet fordi vi har så mange trofaste kristne her - i både protestantisk og katolsk utgave. Alt dette kunne jeg sikkert sagt enda oftere. Takk for påminnelsen, jeg skal bli flinkere til det. 

Jeg ser av tilbakemeldingene jeg får at mange setter pris på at jeg er så tydelig katolsk, andre synes det er slitsomt. (Og noen synes sikkert begge deler, at det er både fint og slitsomt.) Jeg veier hele tiden for og imot hvor jeg skal legge meg i hver enkelt sak. Noen ganger er det viktigst at jeg ordlegger meg diplomatisk og samlende. I Vårt Land-andaktene og når jeg holder foredrag hos protestanter legger jeg vinn på det. Andre ganger er det viktigere at jeg er tydelig katolsk. Her på bloggen og på min egen Facebook-side føler jeg meg mer fri til å være meg selv; en frimodig, katolsk kristen. 

Jeg mener selvsagt at det er mange flere ting - og mye viktigere ting - vi som kristne er enige om enn det vi er uenige om. Virkeligheten er likevel slik at det dessverre er en del teologiske saker og ting der du mener at vi katolske kristne har misforstått, og nøyaktig like mange ting der jeg mener at protestanter ikke har forstått ting riktig.

Slitsom uenighet

Det er slitsomt og leit å være uenig. Men det at jeg mener du som protestant tar feil (i noen ting) og at du mener at jeg tar feil (i de samme tingene) betyr heldigvis ikke at jeg ser ned på deg, og heller ikke at du ser ned på meg.

I saken om vennskap som du reagerte på, følte jeg selv at jeg landet på den forsiktige siden. Jeg bare fortalte om gleden ved å tilhøre det store, universelle katolske fellesskapet. Det dype og gledesfylte slektskapet. Jeg sa ingenting om hverken protestanter eller om min fortid som protestant. Jeg bare skrev at "Etter å ha blitt en del av Den katolske kirke har jeg oppdaget at det finnes enda flere beslektede sjeler enn jeg trodde her i verden." Enkelt og greit. For sånn er det, og det ville være rart å skulle utelate det av økumeniske hensyn.

Jeg kunne sagt enda mer også, om hvordan jeg, når jeg går inn en hvilken som helst katolsk kirkedør hvor som helst i verden, får lyst til å si "Hei alle sammen, jeg er hjemme!" :) (Ah, jeg har aldri gjort det, så klart. Men det er den følelsen og den gleden jeg har. I Den katolske kirke er det ikke sånn at jeg "føler meg mer hjemme". Jeg er hjemme.)

Etter å ha levd i 31 år som aktiv kristen i Den norske kirke der min helt vanlige, kristne tro ble mer og mer sett på som «konservativ» og rar, er det deilig å tilhøre en helt vanlig kristen kirke der alle simpelthen frimodig tror, forkynner og holder fast ved den alminnelige kristne troen; alt det som Kirken har trodd og forkynt i 2000 år. Det vil si at ja, jeg møter på mange flere mennesker som er som meg, folk som oppleves som «beslektede sjeler», her enn i DNK - selv om det finnes drøssevis av dem der også, naturligvis! De fleste av mine nærmeste venner har forblitt lutheranere, og jeg ser definitivt ikke på dem som uopplyste.

Jeg ser ikke ned på protestanter. Jeg er lei meg for at det oppleves sånn. Det er virkelig ikke meningen å fremstå slik. Men ja, jeg ser at jeg har en tendens til å benytte anledningen til å vitne frimodig om hva Den katolske kirke er og betyr for meg, og om hva troen er og betyr for meg. Jeg er klar over at det kan oppleves slitsomt at jeg er så (irriterende) fornøyd, men «jeg kan egentlig ikke la være å fortelle om det jeg har sett og hørt.» Jeg kan bare prøve å ordlegge meg som best jeg kan - og så heller begrense meg når jeg ser at det er det som tjener Jesus/Kirken/Evangeliet best.

Det katolske kirkesynet

Det vil alltid være provoserende for en protestant at Den katolske kirke har det synet på seg selv som den har. Fryktelig provoserende. Den katolske kirke sier om seg selv at den forvalter Kirkens enhet, Kirkens fylde og troens fylde. Det er kraftige saker. 

Den katolske kirke sier også at manglende enhet blant kristne er en alvorlig synd, og den kaller oss til enhet - i seg. Det som Kirken ønsker er med andre ord å inkludere - fullt ut, alle - mens en kristen som står utenfor kan oppleve budskapet som svært ekskluderende, slik du også gir uttrykk for. Fordi Den katolske kirke har den selvforståelsen den har, må den hele tiden aktivt søke å avspeile Kristi ydmykhet og vennlighet for at ikke den skal fremstå triumfialistisk og nedlatende. Den må også aktivt sette ord på hvordan den verdsetter alt godt som protestantiske kristne har å tilføre det store kristne fellesskapet.

Jesus ba oss om å være ett "for at verden skal tro". Når Jesus ba oss om å være ett, mente han ikke bare usynlig ett, men synlig ett også, fordi det er det verden ser. Når vi ikke er ett svekkes vitnesbyrdet vårt, og de ikke-kristne vet ikke hva de skal tro - de skjønner ikke hva som er sann kristen tro. De kristnes synlige mangel på enhet ødelegger Kirkens ansikt. 

Så lenge vi kristne søsken er delt opp på den måten vi dessverre er blitt etter den ulykksalige splittelsen som har vokst i 500 år, er det vårt felles ansvar å arbeide for kristen enhet så mye vi kan ut fra de rammebetingelsene som foreligger. Den katolske kirke og Peters etterfølger har et særskilt tungt ansvar for å sørge for så mye enhet som mulig blant kristne. Der feilet kirken grovt på 1500-tallet, og det lider vi alle under i dag. Ikke bare vi kristne, men også alle de som ikke er kristne. Spesielt dem, faktisk.

Troens fylde

Jeg ser på Den norske kirke med kjærlighet og sympati. Dessverre er det grenser for hvor lenge og hvor godt man kan overleve uten fullt fellesskap med Kirken med stor K. Ettersom århundrene går, tynnes trosarven ut. Spesielt i tider som våre, når presset fra verden er så stort. 

Kristen enhet er en guddommelig befaling, ikke et valgfritt alternativ. Dette er min tro, dette er Den katolske kirkes lære: at vi skal være ett i den éne Kirken, og at det er Den katolske kirke som forvalter Kirkens fylde og troens fylde. Jeg kan ikke late som at det ikke er sånn, dessverre. 

Jeg prøver å ikke si disse tingene i utrengsmål, men det er altså slik vi tenker: at det er i Den katolske kirke at du finner fylden av troen, mens protestantiske trossamfunn har bevart troen i ulik styrkegrad - noen nesten alt, mens andre protestanter begynner farlig å nærme seg ingenting. Ja, det er provoserende påstander og jeg skjønner naturligvis at det oppleves som fryktelig nedlatende. Men hva hvis det er sant? Hva hvis Den katolske kirke er det den sier at den er? Hva hvis det er faktisk er meningen at du skulle være fullt og helt med i Den katolske kirke? Hva hvis du hadde hatt det bedre her? Hva hvis verden hatt det bedre hvis du var her?

Jeg tror på én, hellig, katolsk og apostolisk Kirke

Her er katolsk lære: Alle kristne har en form for fellesskap med Kirken - Den katolske kirke - enten de vet det eller ei. Men når du først har skjønt at Den katolske kirke er den historiske kirken som Jesus grunnla, skjer det et paradigmeskifte, da går det ingen vei tilbake. 

Hvordan kan en som elsker Jesus med vitende og vilje stå så mye som delvis utenfor Jesu kirke hvis hun vet at den virkelig er det? Jeg måtte helt inn i den, virkelig være ett med den, være ett med Jesu legeme på jord, ett med Kirken - Jordens største under. Og det er så nydelig, så nydelig og så fantastisk å være der at jeg klarer ikke å få sagt det. Jeg klarer hverken å få uttrykt det nok eller å få undertrykt det nok. Jeg er bare fylt av uendelig takknemlighet, glede, fred og fryd. 


PUR GLEDE: Like etter påskedagsmessen på Petersplassen. Vanskelig å skjule den gleden. "Ja, én dag i dine forgårder er bedre enn tusen andre." (Sal 84,11).

Voksen kjærlighet

I den nikenske trosbekjennelsens originalutgave på latin, står det "Credo in unam, sanctam, catholicam et apostolicam Ecclesiam". DET er min tro. "Jeg tror på én, hellig, katolsk og apostolisk Kirke" - allment kjent under navnet Den katolske kirke. Denne troen ligger under og bobler opp enten jeg vil eller ikke, og de gangene jeg tar meg hardt sammen og trykker det ned skinner det nok gjennom likevel, er jeg redd.

I neste uke, på minnedagen for apostelen Paulus' omvendelse, har jeg hatt fullt fellesskap med Den katolske kirke i ni år, siden 25. januar 2008. Nå kan iallfall ingen beskylde meg for å være en blind, forelsket konvertitt lenger. Dette er ekte kjærlighet som simpelthen ikke går over eller avtar. Det er en voksen kjærlighet som modnes og bare vokser i styrke. Det er en kjærlighet som både ser alt det fantastiske ved Den elskede og som også er fullt klar over synden og skyggesidene - men som elsker dypt og uforbeholdent, gjennom både gode og onde dager. Slik er min kjærlighet til Den katolske kirke.

”Jeg elsker den gamle, arrete kirke. Forrådt innenfra og angrepet utenfra – og likevel denne ustoppelige strøm av nåde." (Trygve Andersen)

Takk

Igjen: Takk for det viktige innspillet ditt, Elsa. Jeg skal ha det i bakhodet. Håper du likte de to innleggene jeg har publisert etter Venner-saken: "Herren er min hyrde i Nordmarka" og "Ettertanke | Da barna forsvant". Der har jeg ikke nevnt det katolske ved kristentroen min en eneste gang. De bare er det; gjennomkatolske, det vil si allmennkristelige. Katolsk tro er bare helt alminnelig, levende kristen tro - den troen som alle kristne har hatt over alt og til alle tider. Det er den troen og den kirken jeg frimodig løfter frem. Gang på gang.

Jeg vil ikke legge lokk på at jeg er kristen - heller ikke på at jeg er en katolsk kristen. Jeg tilhører og elsker den Kirken som frimodig holder fast ved den klassiske kristne troen. I alle disse ni årene har jeg levd kristenlivet videre med fullt engasjement i en kirke der jeg gjenfinner alt jeg har trodd på tidligere, bare i en enda rikere og fyldigere utgave. 

Reformasjonens langsiktige virkning har blitt mer oppløsende enn reformatorene noen gang kunne forestille seg. Jesus ba om at vi skulle være ett. Derfor søkte jeg fellesskapet og enheten i Moderkirken. Der får jeg hjelp til å fortsatt være en frimodig Jesu disippel som våger å si sammen med Paulus: ”Jeg skammer meg ikke, for jeg vet hvem jeg tror på”. Takk Gud! Deo gratias!

18 januar 2017

Ettertanke | Da barna forsvant

Da barna forsvant lå hagen tom tilbake.
Foto: Brian M. Forbes/Flickr Creative Commons

Inne på tekstfoto.no kom jeg over en perle av en film: Et stille, nydelig og tankevekkende portrett av legbror Gérard-Marie Ketterer i St. Dominikus kloster i Oslo.


«Jeg er kommet inn i ordenen for å søke Gud. Jeg synes at Gud søker oss, hele tiden. Også søker vi ham av og til. «Hvor er du?», spør han, og det har han gjort hele tiden med alle mennesker,» sier den franske bror Gérard ettertenksomt på norsk.

Bibelen forteller at vi mennesker er skapt for å leve sammen med Gud vår Far, Han som har skapt oss i sitt bilde. «Også evigheten har han lagt i menneskenes hjerter,» står det (Fork 3,11). Vi kan ikke ta evigheten fra folk og erstatte den med en velferdsstat. Da går det helt galt, for Gud har skapt oss til seg, og vårt hjerte er urolig inntil det finner sin hvile i Gud.

«Hvis jeg har i meg en lengsel som ikke kan fylles av noen opplevelse i denne verden, er den mest sannsynlige forklaringen at jeg ble skapt for en annen verden», sier C. S. Lewis. Bli stille og kjenn etter, så skjønner du hva han mener.

Dersom du lytter ekstra godt kan du faktisk høre stemmen til Han som går i den svale kveldsbrisen og leter. Han søker deg hele tiden. «Hvor er du?» sier han (1. Mos 3,9). Han roper på deg med en stemme som er full av uendelig kjærlighet og uendelig smerte: «Å kjære barn, kom hjem!»

Erik Hillestad skriver (gjengitt med tillatelse):
«Da barna forsvant
bak siste bro som brant
lå hagen så tom tilbake.
En far stod og gråt
over alt han hadde tapt.
En drøm var forbi,
men en sang var blitt skapt:
Å kjære barn, å kjære barn,
kom hjem, kom hjem!»

Sønn av Adam, datter av Eva: Hvor er du? Kveldsmaten er klar. Kom hjem.


(Post Scriptum: Ordet "nattverd" betyr rett og slett "kveldsmat". Når presten i Den norske kirkes nattverdsliturgi sier "Kom, for alt er ferdig", hører du en gjenklang fra hagen, av Gud vår Far som roper barna sine inn til kveldsmat.)

Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 16. februar 2013, da 1 Mos 3,8-13 var dagens bibeltekst:

Da hørte de lyden av Herren Gud som vandret omkring i hagen i den svale kveldsbrisen. Og mannen og kvinnen gjemte seg for Herren Gud blant trærne i hagen. Men Herren Gud ropte på mannen og sa: «Hvor er du?» Han svarte: «Jeg hørte lyden av deg i hagen og ble redd fordi jeg er naken, og jeg gjemte meg.» Da sa han: «Hvem har fortalt deg at du er naken? Har du spist av det treet jeg forbød deg å spise av?» Mannen svarte: «Kvinnen som du ga meg å være sammen med, hun ga meg av treet, og jeg spiste.» Herren Gud spurte kvinnen: «Hva er det du har gjort?» Kvinnen svarte: «Slangen narret meg, og jeg spiste.» (1 Mos 3,8-13)

Se også:

16 januar 2017

Herren er min hyrde i Nordmarka

Ladestopp i sola ved Skjennungen.

Av og til er det helt nødvendig å lade batteriene. I dag var en sånn dag. En skikkelig Salme 23-dag.


Bibelens Salme 23
En salme av David.

Herren er min hyrde
jeg mangler ikke noe.

Det betyr ikke at jeg har alt jeg vil ha. Men det betyr at jeg ikke mangler noe. Det er forskjell på det. Med Davids formulering er det lettere å være takknemlig for livet slik det er.

Han lar meg ligge i grønne enger.
Eller på hvite marker, om du vil.

Han leder meg til vann der jeg finner hvile.

Skjennungen, for eksempel (et vann i Nordmarka). Der var det stille i dag, og masse sol. Perfekt sted for å finne fram sjokoladekaken jeg hadde med i sekken.

Han gir meg nytt liv.
Det trenger jeg.

Han fører meg på rettferdighets stier
for sitt navns skyld.

En av mine favorittbønner er denne av St. Birgitta av Vadstena: "Herre, vis meg veien, og gjør meg villig til å gå den".

Om jeg enn skulle vandre i dødsskyggens dal,
frykter jeg ikke noe ondt.
For du er med meg.
Din kjepp og din stav,
de trøster meg.

Faktisk var det dette verset som satte meg på sporet av Salme 23 i dag. Det viser seg nemlig at Nordmarka er overraskende mørk i januar. Det er få steder den lave januarsola finner veien forbi de høye grantrærne. Veldig uvant for en vestlending som er vant til å gå på ski i åpne fjellandskap.
Jeg liker ikke å gå i skygge. Noen ganger i livet må man det, men det er heldigvis ikke noe påbud om å aktivt oppsøke skyggen. Neste gang legger jeg nok ladeturen til lyset på Frognerseteren eller på Bygdøy, også kan jeg heller returnere til Nordmarka i februar når sola når fram til flere steder.

Bare godhet og miskunn
skal følge meg alle mine dager,
og jeg skal bo i Herrens hus
gjennom alle tider.

Amen!

Sol! Det viser seg at batteriene mine er solcellebatterier.
Begge foto: Ragnhild Aadland Høen, Nordmarka 16.01.2017

14 januar 2017

Venner | Goethe, Anne, Ole Paus og Gud

FINE FJELLFOLK: Ved Huanghua - den ville delen av den kinesiske mur.

The world is so empty
if one thinks only of mountains, rivers and cities;
but to know someone here and there
who thinks and feels with us,
and though distant, is close to us in spirit
 this makes the earth for us an inhabited garden.


Johann Wolfgang von Goethe

Vakkert, ikke sant? Jeg har samlet på ord helt siden jeg var tidlig i tenårene. Goethe-sitatet over her har fulgt meg i tjue år nå. Den siste tiden har det kommet til meg spesielt når jeg er ute og flyr, faktisk. Midt mellom noen jeg er glad i. På vei til noen. På vei fra noen. Da kjenner jeg at «Ja. Akkurat sånn er det.» «De her gjør at verden ikke føles tom.»


Goethe-øyeblikk.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Nye og gamle venner

Sjøutsiktbildet ovenfor her er tatt under et slikt Goethe-øyeblikk i høst på vei hjem fra en begravelse i Haugesund der en god barndomsvenninne hadde mistet faren sin. Han var glad i båtliv og jeg har mange gode barndomsminner fra hytta deres ved sjøen (eller "på landet", som det heter i Haugesund). 

Selv om det heldigvis er slik at man kan få nye, gode venner hele livet, kan man ikke få nye, gode, gamle venner, så det gjelder å ta godt vare på hverandre. (Det vil si: Venner jeg får , vil jo faktisk være veldig gamle venner om 30-40 år, da. Ja ja. Uansett gjelder prinsippet om å ta godt vare på hverandre.)

«Beslektede sjeler er ikke så sjeldne som jeg trodde før. Det er fantastisk å oppdage at det finnes så mange av dem i verden.» 

Anne fra Bjørkely, av Lucy Maud Montgomery 

Det er akkurat det jeg kjenner på når jeg flyr. Etter å ha studert, reist, jobbet og bodd i fire byer i Norge og to byer i Kina - og fått venner fra mange flere steder enn det - føler jeg meg rik der oppe i lufta. Jeg vet at det er så mange gode folk der nede, fra Vesterålen i nord til Høvåg i sør, fra Bergen i vest til Oslo og Fredrikstad i øst - for ikke å glemme fra USA i vest til Japan i øst. Takk for alt godt jeg har fått, og for alt som jeg har fått gi. Det tenker jeg på der jeg sitter alene oppi flyet, på et sted der jeg fysisk sett er helt uten connection med noen, men samtidig er så veldig bevisst på dem akkurat da, disse som "though distant, is close to us in spirit". 

 - Vennene mine!

Etter å ha blitt en del av Den katolske kirke har jeg oppdaget at det finnes enda flere beslektede sjeler enn jeg trodde her i verden. Det er en ekte connection som bare er der med en gang - gjennom Jesus og hans kropp, Kristi legeme, Kirken. Gjennom Gud, han som alltid er der, også når andre går bort.

Uansett hvor jeg er i verden føler jeg meg hjemme og inne i familien når jeg kommer inn i en katolsk kirke eller er en del av en katolsk forsamling - selv i et fremmed land. Jeg har vel i grunnen blitt litt som min lille Maria (2,5 år) som da hun kom hjem til stuen full av ni år gamle ukjente jenter (storesøsterens bursdagsselskap) utbrøt jublende: "Vennene mine!"

Hva kan jeg si? Jeg er takknemlig. Jeg skulle ønske enda flere fikk oppleve det. Velkommen hjem til Den katolske kirke!




Hvem kommer til meg når andre går bort, hvem blir igjen? 

Hvem vil ta meg inn til seg, når det blir kaldt,
hvem vil si: du er av meg, jeg elsker din sjel gjennom alt.
Hvem orker å se meg som den jeg er,
og elske meg som en sønn?

Det begynner å bli et liv dette her, det begynner å ligne en bønn.

Ole Paus

Utdrag fra sangen "Det begynner å bli et liv" av Ole Paus. Lytt til Ole Paus her på Spotify. Du kan også høre den her i Anita Skorgans innspilling.

11 januar 2017

Paven: Sett Jesus i sentrum av ditt liv

Foto: News.va

"Det kristne livet er enkelt; en kristen trenger ikke å gjøre merkelige eller vanskelige ting. En kristen trenger bare å sette Jesus i sentrum for sine daglige valg," sa pave Frans i sin preken mandag.


I jakten på manuset til pave Frans' preken under julenattens midnattsmesse (som forhåpentligvis kommer som en ny bloggpost her om ikke så lenge) kom jeg over denne nyhetssaken fra News.va med en oppsummering av pavens preken under en messe han holdt mandag.

I prekenen kom pave Frans med tre oppfordringer:

1. Bli kjent med Jesus. Gjennom bønn, gjennom å lese Evangeliet hver dag, gjennom Den Hellige Ånd.

2. Tilbe Jesus. Lovpris Gud. Be "Ære være"-bønnen i tilbedelse. Det er en måte å be "'du er den eneste, du er begynnelsen og enden, og jeg vil være sammen med deg hele mitt liv, i all evighet", sa Pave Frans.

3. Følg Jesus. Sett ham i sentrum av ditt liv. "Kristent liv er enkelt, men vi trenger Den Hellige Ånds nåde for å vekke opp ønsket/begjæret/lengselen (the desire) etter å kjenne Jesus, tilbe ham og følge ham. Derfor spurte vi i kollektbønnen Herren om hva vi er kalt til, og vi ba om styrken til å gjøre det."

Pavens preken

Her har du et lengre, engelsk sammendrag av pavens preken fra News.va:

Christian life is simple; a Christian does not need to do strange or difficult things, but put Jesus at the center of his or her daily choices.

This was the message at the heart of Pope Francis’ homily on Monday during morning Mass.We must ask ourselves the question: “is Jesus Christ at the center of my life? And what is my relationship with Jesus Christ?"

Thus, the Pope continued, we have three tasks because "to be able to put Jesus at the center we must make sure that we know Him and that we are able to recognize Him.

“In His time many did not recognize him: the doctors of the law, the chief priests, the scribes, the Sadducees and the Pharisees. Indeed, they persecuted Him and they killed Him. We too must ask ourselves: ‘Am I interested in getting to know Jesus? Or am I perhaps more interested in watching soap operas, in gossiping, in pursuing an ambition or talking about the lives of others?’” he said.

To get to know Jesus, the Pope explained, there is prayer, there is the Holy Spirit, “there is also the Gospel, which we should carry with us and read a passage every day. It’s the only way to get to know Jesus. And then the Holy Spirit does the work afterwards. He who makes the seed sprout and grow is the Holy Spirit”.

The second task, Francis continued, is to worship Jesus: “not just asking things of Him and thanking Him”, but praying silently in adoration, and removing from our hearts other things we adore and that capture our interest. “All the rest, he said, is of use only if I am capable of worshiping God alone”.

And the Pope invited the faithful to pray the ‘Glory Be’: “Glory be to the Father, and to the Son, and to the Holy Spirit”. ["Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som det var i opphavet så nå og alltid og i all evighet. Amen."]

Pointing out that too often we recite it like parrots, he said: “this prayer is adoration!” It is a way of worshiping the Father, the Son and the Holy Spirit. A little prayer, in silence, before the greatness of God is a way to worship Jesus and say: 'You are the only one, you are the beginning and the end, and I want to stay with you throughout my life, throughout eternity. It is a way to chase away the things that prevent me from worshiping Jesus.”

The third task, the Pope said, is to follow Jesus, as illustrated in today's Gospel in which the Lord calls his first disciples. It means putting Jesus at the center of our lives:

“Christian life is simple, but we need the grace of the Holy Spirit to awaken the desire to know Jesus, to worship Jesus and to follow Him. That’s why, during the Collect we asked the Lord what we are called to do and we asked Him for the strength to do it” he said.

Christians, Pope Francis concluded, do not need to do strange, difficult or superfluous things, so let us ask the Lord for the grace to know Jesus, to worship Jesus and to follow Him."