Google Analytics

14 januar 2017

Venner | Goethe, Anne, Ole Paus og Gud

FINE FJELLFOLK: Ved Huanghua - den ville delen av den kinesiske mur.

The world is so empty
if one thinks only of mountains, rivers and cities;
but to know someone here and there
who thinks and feels with us,
and though distant, is close to us in spirit
 this makes the earth for us an inhabited garden.


Johann Wolfgang von Goethe

Vakkert, ikke sant? Jeg har samlet på ord helt siden jeg var tidlig i tenårene. Goethe-sitatet over her har fulgt meg i tjue år nå. Den siste tiden har det kommet til meg spesielt når jeg er ute og flyr, faktisk. Midt mellom noen jeg er glad i. På vei til noen. På vei fra noen. Da kjenner jeg at «Ja. Akkurat sånn er det.» «De her gjør at verden ikke føles tom.»


Goethe-øyeblikk.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Nye og gamle venner

Sjøutsiktbildet ovenfor her er tatt under et slikt Goethe-øyeblikk i høst på vei hjem fra en begravelse i Haugesund der en god barndomsvenninne hadde mistet faren sin. Han var glad i båtliv og jeg har mange gode barndomsminner fra hytta deres ved sjøen (eller "på landet", som det heter i Haugesund). 

Selv om det heldigvis er slik at man kan få nye, gode venner hele livet, kan man ikke få nye, gode, gamle venner, så det gjelder å ta godt vare på hverandre. (Det vil si: Venner jeg får , vil jo faktisk være veldig gamle venner om 30-40 år, da. Ja ja. Uansett gjelder prinsippet om å ta godt vare på hverandre.)

«Beslektede sjeler er ikke så sjeldne som jeg trodde før. Det er fantastisk å oppdage at det finnes så mange av dem i verden.» 

Anne fra Bjørkely, av Lucy Maud Montgomery 

Det er akkurat det jeg kjenner på når jeg flyr. Etter å ha studert, reist, jobbet og bodd i fire byer i Norge og to byer i Kina - og fått venner fra mange flere steder enn det - føler jeg meg rik der oppe i lufta. Jeg vet at det er så mange gode folk der nede, fra Vesterålen i nord til Høvåg i sør, fra Bergen i vest til Oslo og Fredrikstad i øst - for ikke å glemme fra USA i vest til Japan i øst. Takk for alt godt jeg har fått, og for alt som jeg har fått gi. Det tenker jeg på der jeg sitter alene oppi flyet, på et sted der jeg fysisk sett er helt uten connection med noen, men samtidig er så veldig bevisst på dem akkurat da, disse som "though distant, is close to us in spirit". 

 - Vennene mine!

Etter å ha blitt en del av Den katolske kirke har jeg oppdaget at det finnes enda flere beslektede sjeler enn jeg trodde her i verden. Det er en ekte connection som bare er der med en gang - gjennom Jesus og hans kropp, Kristi legeme, Kirken. Gjennom Gud, han som alltid er der, også når andre går bort.

Uansett hvor jeg er i verden føler jeg meg hjemme og inne i familien når jeg kommer inn i en katolsk kirke eller er en del av en katolsk forsamling - selv i et fremmed land. Jeg har vel i grunnen blitt litt som min lille Maria (2,5 år) som da hun kom hjem til stuen full av ni år gamle ukjente jenter (storesøsterens bursdagsselskap) utbrøt jublende: "Vennene mine!"

Hva kan jeg si? Jeg er takknemlig. Jeg skulle ønske enda flere fikk oppleve det. Velkommen hjem til Den katolske kirke!




Hvem kommer til meg når andre går bort, hvem blir igjen? 

Hvem vil ta meg inn til seg, når det blir kaldt,
hvem vil si: du er av meg, jeg elsker din sjel gjennom alt.
Hvem orker å se meg som den jeg er,
og elske meg som en sønn?

Det begynner å bli et liv dette her, det begynner å ligne en bønn.

Ole Paus

Utdrag fra sangen "Det begynner å bli et liv" av Ole Paus. Lytt til Ole Paus her på Spotify. Du kan også høre den her i Anita Skorgans innspilling.

4 kommentarer:

  1. nydeleg innlegg!
    samstundes som du får meg til å føle meg så eksludert når du stadig og alltid skal framheve det katolske i kristentrua di. for meg er vi alle kristne sysken i Kristus, og eg skule ynskje du også følte og uttrykte det! både her og på facebooksida di (særleg i kommentarfelta) er det stadig måter å sjå ned på dei som ikkje er katolske, dei som har misforstått, og da sjølvsagt dei uopplyste lutheranerne. eg har gode og store tankar om dykk katolikkar! og eg ser på oss alle som sysken. vonar det samme for dykk!

    SvarSlett
    Svar
    1. Kjære Elsa!

      Takk for en god og viktig kommentar! Den var så viktig at jeg satte meg ned og skrev et skikkelig svar som du finner her:
      Om å (ikke) se ned på protestanter

      Kom gjerne med en kommentar der også :)

      Beste hilsen
      Ragnhild

      Slett
  2. Ein god tanke, men vanskeleg prinsipp!
    Kva med "For meg er vi alle Guds born. Det er stadig måtar å sjå ned på dei som ikkje er kristne, dei uopplyste buddistar, muslimar, hinduar, jødar. Eg har store og gode tankar om dykk kristne! Og eg ser på oss alle som sysken..."?

    For min eigen del fekk eg nok av "koldtbord-kristendommen" for nokre år sidan. Hadde forsynt meg ein del av "det katolske" på bordet, slik at eg framleis kunne vere i fred med meg sjølv som lutheranar. Men, så oppdaga eg...like så lite som Kristus kan bytast ut med ein Muhammed eller ein annan profet, like så lite kan Kristi kyrkje vere ein mix av "det beste frå alle kyrkje-rettar".

    Jesus vart fødd av éi mor, ikkje fleire. Slik er også Kyrkja til Nasarearen synleg, identifisert, lokalisert, organisert - ikkje i Nasaret, men i Roma! Der er faktisk eit "innanfor" og eit "utanfor". Mykje tåketale om den usynlege kyrkja gjev inntrykk av at Kristus berre skulle vere ei usynleg profetisk kraft som aldri har budd i Nasaret, aldri har døydd og stått opp igjen frå dei døde i Jerusalem.

    Eg forstår dei katolske kristne akkurat slik Ragnhild framstiller det: eit djupt og gledesfylt slektskap, "worldwide". Det kan vere trugande eller forlokkande for oss som enno står utanfor.

    Vi er alle kristne i kraft av dåpen. I nattverdfellesskapet er vi anten innanfor eller utanfor, og "blod er tjukkare enn vatn", slik som i alt anna slektskap.

    SvarSlett
    Svar
    1. Kjære Kjell-Roger!

      Takk for kommentaren din! Alltid herlig å bli forstått :) Jeg hadde skrevet ferdig et svar til Elsa i går, og har publisert det nå nettopp, her:
      Om å (ikke) se ned på protestanter

      Foreslår at vi fortsetter samtalen i kommentarfeltet der :)

      Beste hilsen
      Ragnhild

      Slett

Velkommen til å kommentere her! Kommentarmoderasjon er kun slått på for bloggposter som er eldre enn 7 dager. Alle andre kommentarer blir publisert umiddelbart.