Google Analytics

03 februar 2017

Ønsket om å bli kvitt "de andre"

Auschwitz, 1945.
Foto: Wikimedia Commons

Se nøye på han som står der fremst og ser ned, gutt nummer to fra høyre. Han ser ut akkurat som min Olav; øynene, nesen, munnen til og med øret som stikker litt ut. Prikk likt.


Og jeg klarer ikke å ta blikket fra ham. Jeg vet jo at det ikke er min Olav. Det bare ser sånn ut. Men jeg skjønner veldig inderlig at det er en annen sin sønn. Han tilhører en mor som elsket ham like høyt som jeg elsker min egen sønn. 

Denne gutten overlevde og ble fotografert av de sovjetiske soldatene som frigjorde ham. Disse barna står der som representanter for alle de barna som ikke overlevde. Alle de som ble myrdet. Gasset ihjel. Sultet ihjel. En million jøder ble drept bare i Auschwitz, mange av dem barn og babyer.

Å holde barnet sitt

Under her skriver jeg mer om sorteringssamfunnet og om mitt eget forhold til Holocaust, men først vil jeg dele et sterkt dikt av Hilde Myklebust som hun skrev på Holocaust-dagen i forrige uke. Det beskriver akkurat det jeg opplever når jeg ser bildet av min Olav som krigsfange.

HALDE DEG

Barnet mitt
som eg har bore i meg
Kvilande sparkande sovande
mot det innste i meg
all den tid vi delte hjarteslag
To hjarte hadde eg i kroppen
Mitt eige og ditt


På utsida er du framleis fast i meg
Strekkjer brystvorta til det yttste sjølv i svevnen
når eg freistar å kome meg fri
No går du spring du inn barnehageporten
så lenge du veit eg følgjer deg hakk i den vesle hælen din
som er så akkurat passeleg til å krumme handflata kring
som ei jording
eller ei kopling
slik dei tunge magnetane mellom togvogner
driv saman i ei veldig naturkraft

Du koplar snart skinner sjølv no
og durar av garde med lokomotiva
over golv og under stolar
Men framleis græt du når eg skal forlate deg
Klamrar deg til kroppen min
Det går over så snart eg er ute av døra
seier dei og vil ta over
Dei små hendene kring nakken min
misser taket og glir frametter halsen
Fektar i lufta etter meir mor
meir lukt meir hud og varm mjølk
og hjarteslag
dei du kjenner frå innsida

På vegen heim fortel røysta på radioen
at det er Holocaust-dagen
Eg køyrer langs fjorden
Det er i slutten av januar
og inga anna tid på året
kjempar morgonen hardare mot natta
Dei renn saman i eit overjordisk lys
som ikkje høyrer heime nokon stad
flakkande drivande
Det er Holocaust-dagen
og eg kjenner framleis armane kring nakken

Denne dagen for over sytti år sidan
gjekk dei inn i leirane og såg
Vondskapen sine overlevande
Vondskapen sine daude
Vondskapen sin grenselause vondskap

Eg har slite meg laus frå barnet mitt
Hjartet er ømt og tungt
og tankane kan knapt tole
det eg høyrer
At nokon slit laust barnet ditt
Bryt armar til sides og skil ifrå
Soldathender kring ein liten dirrande kropp
Og skrika til ei mor
som brest
som går i oppløysing

Ingen membranar
til å halde saman
korkje forstand eller liv
i ein slik vondskap

Det var natt
og det vart morgon denne dagen
Ein morgon i slutten på januar
køyrer eg langs fjorden
og er berre mor

Er det natt vil morgonen kome
Er det morgon vil dagen kome
Og kvelden vil kome
og natta igjen
Og vit vesle ven
At snart vil mamma kome
og hente deg
og halde deg
og halde deg


Hilde Myklebust - på Holocaust-dagen 2017
(Publisert her med tillatelse)


Sterke inntrykk på ungdomsskolen

Da jeg gikk på ungdomsskolen lånte jeg alle bøkene på skolebiblioteket med beretninger fra 2. verdenskrig. "Fange i natt og tåke" av Trygve Bratteli. "Og tok de enn vårt liv" av Per Hansson. "Jeg vil leve" av Oscar Magnusson. "Natt og tåke" av Kristian Ottosen. Alle bøkene til Max Manus. "Ni liv - historien om Jan Baalsrud" av David Howarth. Boken du forventer å finne på denne listen, "Anne Franks dagbok", og flere bøker jeg ikke husker navnet på akkurat nå. Det var et godt skolebibliotek som satte varige spor. (Jeg leste mange andre typer bøker også, altså, av den lettere typen du forventer av en 14-15-åring. Jeg leste generelt mye.) 

Fortsatt kan jeg ikke gå i kald og mørk tåke uten å bli minnet på NN-fangene og Holocaust. Jeg tenker ikke på det som et traume jeg ikke blir kvitt. Jeg tenker på det som sann menneskelighet. For vi har ikke lov til å glemme.

Siden jeg var 14 år har jeg visst hva mennesker er i stand til. Og jeg har visst at det eneste som står mellom oss og den tilstanden, er menneskeverdet. Bevisstheten om menneskeverdet. At du ikke har lov til å nedgradere verdien av et annet menneske. At "de andre" (som kommer i så mange underkategorier) også er mennesker og aldri må defineres som noe annet, ellers går verden til helvete. 

BBC News' dronevideo fra Auschwitz.
https://www.youtube.com/watch?v=449ZOWbUkf0

- Du er annerledes, du må dø

Arnt Stefansen har skrevet en svært viktig kronikk om utryddelsen av "de annerledes" menneskene. Kronikken hans er sterk og handler om nazistenes utryddelse av syke og utviklingshemmede mennesker. Samme praksis foregår i Norge i dag, bare på et tidligere stadium. 

Alle mennesker i Norge har nemlig ikke lik rett til å leve. Vi har allerede et sorteringssamfunn i Norge i dag. Dersom du er frisk og fin, har du rett til å leve fra og med svangerskapsuke 12. Er du derimot syk eller annerledes er situasjonen din en helt annen. Dersom du har Downs syndrom, ryggmarksbrokk eller leppe-gane-spalte (for å nevne noen eksempler), har du ikke rett til å leve før nesten tre måneder senere, i svangerskapsuke 23-24. 

Og det blir enda verre: Hvis du har kromosomavviket trisomi 18 har moren din rett til å ta livet av deg helt frem til termin i Norge. Ikke bare det, men Statens helsevesen presser på og oppfordrer henne faktisk til å gjøre det. Den forferdelige sannheten er at det statlige helsevesenet i Norge presser på for å avslutte livet til barn med trisomi 18 både før og etter at barna er født.

Det tenker jeg på. Og hver gang jeg ser røyken stige fra sykehusets forbrenningsovn tenker jeg på røyken fra krematoriene i Auschwitz. Fordi hjernen min vet at jeg de facto ser på det samme: En røyk som inneholder forbrente rester av små, uønskede menneskekropper. Fremtiden vil dømme oss nordmenn anno 2017 like hardt som vi nå dømmer folkemordet på jødene.

Frem til den dagen er det vårt ansvar å kjempe for at menneskeverdet skal gjelde for alle mennesker, uavhengig av størrelse og funksjonsevne.


HÅPSTEGN: "March for Life", den årlige marsjen i Washington, samler flere hundre tusen mennesker hvert år.
Foto: Catholic_teen_posts

Helt konkret

Vi kan ikke lenger si: "Du er annerledes. Du har ingen rett til å leve. Du må dø." Vi må stå sammen i kampen for de svakeste og minste blant oss.

Alle som én: Meld dere inn i organisasjonen Menneskeverd i dag! Til deg som allerede er medlem: Kontakt Menneskeverd og start en fast giveravtale!

Og ellers: Engasjer deg i samfunnsdebatten! Skriv debattinnlegg, delta i debatter.

Til høsten: Sørg for å stemme på et politisk parti som sier nei til sortering av mennesker.

Sammen kan vi gjøre en forskjell!



Les også:

Ettertanke | Stedfortrederen i Auschwitz - fra den aller første andaktsuken jeg hadde i Vårt Land, i 2012. "På denne dagen i 1941, klokken 12.30, gikk presten Maximilian Kolbe i døden i stedet for en familiefar i konsentrasjonsleiren Auschwitz."

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Velkommen til å kommentere her! Kommentarmoderasjon er kun slått på for bloggposter som er eldre enn 7 dager. Alle andre kommentarer blir publisert umiddelbart.