Hvordan velger du rett utdanning og rett vei?

Ragnhild, MF-student 1999.

Da jeg var ferdig med videregående, visste jeg at det var to ting jeg ville: Jeg ville skrive, og jeg ville lære mer om troen min. 

Derfor tok jeg journalistikk ved NLA Høgskolen i Kristiansand ("Gimlekollen") og kristendomsstudier ved MF vitenskapelig høyskole i Oslo og NLA i Bergen. Det har jeg aldri angret på.

Jeg fant aldri helt ut "hva jeg skulle bli", men jeg visste hva jeg brant for, og jeg kjente at for meg er det umulig å ikke bruke livet mitt på nettopp det.

 
Mesteparten av din våkne tid bruker du faktisk på jobb, derfor er det så viktig å velge en utdanning som gir livet ditt mening.

Jeg tenker at de som velger å studere noe de brenner for og interesserer seg for - de finner måter å bruke det på i fremtiden. Uansett hvordan den fremtiden ser ut.

 

Hvor trengs DU?  

Hva er du god til? Hva liker du å lære? Hva gjør deg glad? Når forsvinner timene? Se om du kan studere fag som gjør at du kan gjøre mer av det - i arbeidstiden! 

Du kan også forsøke å se deg rundt: Hvor er det bruk for deg? Hvor trenger de deg? Hvor har noen bruk for akkurat den personen som Gud skapte deg til å være?

Jeg hadde aldri noen klar plan om hvor jeg skulle, men likevel har jeg hele tiden havnet i spennende, meningsfylte jobber i skjæringspunktet mellom tro og samfunn. Det er akkurat der jeg vil være. Og jeg tror faktisk det er akkurat der det er meningen at jeg skal være.

Den gang jeg begynte å studere, i 1995, var ikke internett utbredt ennå (jeg fikk min første epostadresse i 1998), og ingen hadde ennå fått tittelen kommunikasjonsrådgiver. Det var med andre ord komplett umulig for meg å forutse den veien jeg skulle komme til å gå. 

Guds veier er uransakelige, men på forunderlig vis har Gud ledet meg dit Han ville ha meg - til steder jeg selv aldri kunne ha planlagt å komme. 

Cocktailparty i Folkets Store Sal i Beijing, liksom. 人民大会堂. Hvem så det komme? Eller jobb på Stortinget? Kommunikasjonsjobb i NHO? Eller at erkelutherske Ragnhild skulle bli kateket i Den katolske kirke? Og dra på jobboppdrag til Roma? Bare for å nevne noe. Det har skjedd veldig, veldig mye rart. Og gøy. Og fint. Og det der var bare noen eksempler fra yrkeslivet. I tillegg kommer alt det andre, som fem barn, NRK-andakter og et klosterprosjekt på Selja + + + Livet med Gud er spennende.

«Få mennesker aner hva Gud kunne gjøre ut av dem, om de bare uten forbehold ville overgi seg helt i den guddommelige Mesters hender, så Han kunne forme deres sjeler.»
St. Ignatius of Loyola

Leid, milde ljos

Den hellige kardinal Newman (1801-1890) har skrevet en salme som beskriver grunnvilkårene for alle som tror på Gud, men spesielt for den som skal begynne på veien sin inn i det ukjente. "Lead, kindly light" heter den. Her er det første verset på norsk:

"Leid, milde ljos,
igjennom skodde-eim,
leid du meg fram!
Eg gjeng i myrke natt
langt frå min heim,
leid du meg fram!
Før du min fot;

eg treng ei sjå min veg
so langt og vidt,
eitt steg er nok åt meg."

Sånn ble det for meg. Ett steg om gangen. Og sånn er det fortsatt. Jeg har ikke en plan for hva jeg skal gjøre fram til jeg blir pensjonist. Jeg er åpen. Det er helt greit.

Jeg skal ikke hevde at jeg alltid har følt at "ett steg om gangen er nok for meg". Men jeg kan vitne om at det har vært nok. Det krever mye tro å leve på den måten - å ikke vite veien videre. Men jo mer du gjør det, jo mer erfarer du at det funker, og jo mer tillit får du til Gud. Det er en av de deiligste tingene med å bli eldre - at du får leve i den erfaringen.

Å leve i overgivelse, tett innpå Guds ledelse, er dermed både veldig spennende og samtidig trygt. Den perfekte blandingen av spenning og trygghet, vil jeg si. Kan absolutt anbefales.

Velge feil?

Noen unge kristne er redde for at livet deres ikke skal bli slik som Gud har planlagt hvis de «velger feil» når de skal velge utdanning og retning for livet sitt. Jeg tenker at det er en kristenplikt å møte framtiden med holdningen «Hva er det Gud vil med meg?» Men deretter må du hvile i tilliten til Gud. Stol på at Gud vil lede deg, også gjennom andre mennesker, gjennom Kirken. Tenk etter om det er noen du kan snakke med: en nonne, en prest, en munk, en kateket, diakon eller en annen person i kirken du har tillit til. Ta gjerne en tur i kloster og lytt til Gud - og søk åndelig veiledning der. Dra på retrett og søk Gud. Mitt favorittkloster er Karmel i Tromsø.

Mitt råd er å be og bruke fornuften. Gud har gitt deg fornuften for at du skal bruke den. Ta utgangspunkt i de talentene du har fått og det som gir deg indre glede og mening. Mening gir dyp tilfredsstillelse også når du ikke klarer å kjenne glede. 

Bruk mye tid på bønn og på å lese i Guds ord! Mange har et bønneliv som først og fremst kjennetegnes av at man ber om noe – «jeg vil ha noe, Gud». Men forsøk heller å høre etter. Lytt. Skal du få svar, må du faktisk lytte. Du kan lytte også mens du leser i Bibelen, for Guds ord er levende, og taler til oss i dag. Plutselig er det noe som står ut av bibelteksten og du kjenner at dette er sagt til deg inn i din situasjon.

Hvordan vet du at du gjør det rette valget? Det er min erfaring at den hellige Ignatius av Loyola har helt rett i at «kjennetegnet på et riktig valg er åndelig glede og større ro, selv om veien jeg har valgt er den vanskeligste. Kjennetegnet på et uriktig valg er indre uro, usikkerhet og tretthet, selv om jeg valgte den letteste vei.»

Kall til å bli prest, munk eller nonne?

Kan det være at du har et kall til å bli prest, munk eller nonne? Da har du et særskilt ansvar for å utforske det. Biskop Bernt Eidsvig sier det slik i St. Olav tidsskrift: 

– I en del yrker, som lærer, lege eller sykepleier, kan man drives av en idealisme så sterk at man kaller yrkesvalget et kall. Slik idealisme er viktig og sunn, og den gjør noe med både personen og yrkesutøvelsen, men det er ikke et kall som forplikter deg overfor andre enn din samvittighet, arbeidsgiver, dine elever eller pasienter. Har du et særskilt kall til prestegjerning eller ordensliv, står du ansvarlig overfor Gud. Hvis du velger å ignorere det, er ikke viljen lenger ren – og du er i trøbbel.

Her kan du lese mer om opptaket til Norges eneste katolske presteseminar, St. Eystein presteseminar, som har opptak i januar hvert år. Ta kontakt med dem hvis du ønsker å starte der allerede til høsten, så ordner det seg selv om det er etter fristen (dersom de også tror at du kan ha et kall til å bli prest, så klart). Og si for all del fra til meg dersom du lurer på om du har kall til å bli benediktinermunk på Selja!

Studere ved MF?

Som kjent er jeg kommunikasjonsleder ved MF vitenskapelig høyskole. MF er Norges kanskje største økumeniske prosjekt, med lærere som er alt fra lutheranere og katolikker til pinsevenner og metodister. Her er en 3 minutters video vi har laget om hvordan det er å studere ved MF:

https://youtu.be/uZMMkibbpnk

Det var på MF og på NLA at jeg tok kristendomsutdanningen som gjorde meg kvalifisert til å være kateket i St. Paul menighet 2008-2015. De fleste kateketer i Den katolske kirke er frivillige medarbeidere, og ikke heltidsansatt slik jeg var i St. Paul. Hvis det er din situasjon - eller du bare har lyst til å lære mer om katolsk tro - kan jeg anbefale å ta nettstudier i katolsk tro ved det velrennomerte Maryvale International Catholic College i Birmingham.

Dersom kristendom, religion og samfunnsfag er dine favorittfag på skolen - og hvis du kan tenke deg å bli lærer - kan jeg varmt anbefale lektorutdanningen ved MF. 

Her kan du lese mer om studietilbudet ved MF. 

Til slutt: Mitt viktigste råd

Her er det som funker for meg, og som er mitt viktigste råd hver gang du skal ta et veivalg i livet: Be med St. Birgitta av Vadstenas bønn. Den er slik:

 "Herre, vis meg veien, og gjør meg villig til å gå den."

Må Gud velsigne deg og veien din.

Må din vei komme deg i møte (lenke til Spotify). 

"Legg din vei i Herrens hånd!
Stol på ham, så griper han inn."
(Salme 37,5)

Denne kjente bønnen - Suscipe - av den hellige Ignatius av Loyola 
vender jeg stadig tilbake til:

«Herre, motta all min frihet,
 min erindring, min forstand og hele min vilje.
 Alt hva jeg eier og har, du har gitt meg alt dette;
til deg, Herre, gir jeg det tilbake.
Alt er ditt, bruk det helt etter din vilje.
Gi meg bare din kjærlighet og din nåde,
det er nok for meg.»

Første gang publisert her på bloggen 12. april 2021. Utvidet og oppdatert 30. juni 2022.

Petersmesse | Quo vadis, Domine?

PETERS MARTYRIUM: Kirkefaderen Origenes skriver at Peter ble korsfestet med hodet ned, fordi han mente at det var en for stor ære å dø i samme stilling som Frelseren.

I dag, 29. juni, feirer vi Petersmesse – Persok – til minne om martyriet til apostlene Peter og Paulus.

I følge legenden flyktet St. Peter fra keiser Neros forfølgelser i Roma, og møtte Kristus som var på vei inn i byen. Peter spurte: ”Quo vadis, Domine?” ”Hvor går du, Herre?” Og Herren svarte: ”Jeg går inn i Roma for å korsfestes for andre gang.” Da snudde Peter og fulgte etter Kristus inn til byen og sitt martyrium.

Kirkefaderen Origenes skriver at Peter ble korsfestet med hodet ned, fordi han mente at det var en for stor ære å dø i samme stilling som Frelseren. Paulus ble halshogd med sverd.

Primstavmerket for denne dagen er en nøkkel, på grunn av Jesu ord til Peter: ”Du er Peter, og på denne klippen vil jeg bygge min Kirke, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den. Jeg vil gi deg himmelrikets nøkler” (Matt 16,18-19). Etter katolsk tro ble han med det innsatt som den første paven.

I kveldsbønnen i kirken denne dagen synger vi om begge apostlene. Den gamle antifonen til Marias lovsang lyder slik:

”I dag steg Simon Peter opp på korsets galge, halleluja.
I dag dro bæreren av himmelrikets nøkler med glede til Kristus.
I dag bøyde apostelen Paulus hodet for Kristi navns skyld,
og han som er et lys for verden mottok martyriets krone.”
Halleluja!

Kirkefaderen St. Augustin (354-430) skriver i en av prekenene sine for denne dagen:

 "Vi feirer en høytid som er helliget ved apostlenes blod. La oss elske deres tro, liv, arbeid, lidelse, bekjennelse og forkynnelse." 

For: "Med stor kraft bar apostlene fram vitnesbyrdet om Herren Jesu oppstandelse, og stor nåde var over dem alle.” (Apg 4,33) Takk Gud for det i dag!

Publisert på bloggen 29. juni 2013 og i avisen Vårt Land 29. juni 2011 da Apg 4,32–37 var dagens bibeltekst i Bibelselskapets leseplan 

"Domine quo vadis?" av Annibale Carracci (1602), National Gallery, London.Foto: Wikimedia Commons

PRIMSTAVEN: Nøkkelen er apostelen Peters symbol.

Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

LES MER:

• Bli med til Peters grav i reportasjen Livets voktere styrket av Peter
• Besøk Peters grav - slik går du frem for bli en av de heldige få som får komme dit
• Les biografien om Peter på katolsk.no

Ettertanke | Når alle venter på Gud

Det skjer noe når alle vender øynene til Gud og venter på det han har å gi.

Dagens lange utdrag fra salme 104 er ikke langt nok. Unn deg tid til å slå opp i Bibelen og lese hele salmen i dag, helt fra starten: «Velsign Herren, min sjel! Stor er du, Herre, min Gud! Du har kledd deg i høyhet og herlighet. Du svøper lyset om deg som en kappe, du spenner himmelen ut som en teltduk.» (Sal 104,1f)

Det er denne Gud vi møter i hele salmen. Han er så stor og så herlig at det speiles av i alt fra den høyeste himmel til det dypeste hav: «Her er havet, stort og vidt, med en talløs vrimmel av dyr, både små og store.» Når jeg leser denne salmen, føles det som å få et glimt inn i skapelsesberetningens sjette dag: «Og Gud så på alt han hadde skapt, og se, det var overmåte godt.» (1. Mos 1,31) 

Vi får møte den Gud som lar kilder velle fram i dalen, slik at «Herrens trær får slukke tørsten». Han er Skaperen som «lar brødet komme fra jorden», og som gir alle skapninger både et hjem og den maten de trenger.

«Alle venter på deg, at du skal gi dem mat i rett tid. Du gir, og de sanker, du åpner hånden, og de blir mettet med det gode.» (Sal 104,27f) Hvis du synes at det høres umiskjennelig ut som bordverset «Alle vender augo sine til deg», er jeg helt enig med deg. Men det kjente bordverset er faktisk hentet fra Salme 145: «Alles øyne venter på deg, og du gir dem mat i rett tid. Du åpner din hånd og metter alt som lever, med det gode.» (Sal 145,15f) Bemerkelsesverdig likt som i salme 104, ikke sant? Gud har en tendens til å gjenta det som han virkelig vil at vi skal få med oss.

Jeg tror det følger stor velsignelse med å leve på denne måten. Det skjer noe når alle vender øynene til Gud og venter på det han har å gi. Jeg tror at Jesus rett og slett mente at vi skulle be «Gi oss i dag vårt daglige brød» hver dag og mene det. Helt på ekte.

I dag vil jeg synge for maten med den vakre bønnen jeg lærte å synge flerstemt som barn:

«Alle vender augo sine til deg,
og du gjev dei alle deira føde i rette tid.
Du opnar di milde hand, Gud,
og mettar alt levande, alt levande med hugnad.»

Velsign Herren, min sjel! Alt som i meg er, velsign hans hellige navn!

Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 1. juni 2022 da Sal 104,14-30 var dagens bibeltekst

Syng!

Du finner firstemte noter til «Alle vender augo» i Norsk Salmebok, salme 761. Dette er et av de sjeldne korarrangementene der hver eneste stemme har en så tydelig, egen melodi at hver og én av dem kunne vært hovedstemmen. Jeg kan tre av stemmene like godt, og må alltid tenke meg grundig om for å huske hvem av dem som egentlig er melodien. Det er et tegn på en dyktig komponist!

Overraskende og gledelig nyhet: Vårt Land har begynt å trykke andaktene sine på sistesiden.
Jeg skulle gjerne ha visst om førstesidesaken da jeg skrev sistesiden. Her skriver jeg en tekst om alle som venter på mat fra Gud, også handler førstesiden om de sultrammede i Sør-Sudan som venter på mat fra FN. Men kanskje var det like bra at jeg ikke visste det. Jeg har jo ikke lyst til at andaktene mine skal høres ut om politiske debattinnlegg. Ettertanke-spalten er ikke en spalte som skal komme med konkrete, politiske løsninger. Det er andaktsspaltens oppgave å gi deg det virkelighetssynet og de verdiene som gjør at du har det rette grunnlaget for å ta politiske beslutninger.

Her er situasjonen som vi nå står stilt overfor:
 Ukraina har i mange tiår vært en av verdens viktigste matprodusenter. 
Russlands uberettigede og uprovoserte angrepskrig mot Ukraina fører til at flere hundre millioner mennesker står i fare for å rammes av hungersnød. Verdens matvareprogram (WFP) anslår at tallet på underernærte har steget fra 132 millioner før pandemien til 276 millioner tidlig i 2022. Nå har tallet igjen steget – til 323 millioner mennesker.

Hvis jeg nå bytter hatt fra å være andaktsskribent til å være fylkesstyremedlem i Oslo KrF, vil jeg hevde at det er dypt umoralsk at Norge kutter ned på bistanden til de fattigste av de fattige nettopp nå når Norges statskasse flommer over av økte strøm- og oljeinntekter som skyldes den samme Ukraina-krigen som fører til matkrise og hungersnød hos andre. Jeg er glad for at KrFs stortingsrepresentant Dag Inge Ulstein er en klar stemme som sier akkurat dette.

Det er et objektivt faktum at Russlands krig forårsaker sultkatastrofe, og hva gjør Norge? Hva gjør vår regjering? De gir MINDRE enn før. Det henger ikke på greip. Det er både flaut og dypt umoralsk.

Kunsten å gjøre noen dager og tider annerledes enn andre

"Rytmen og skjønnheten i kirkeåret gir oss en himmel over alt det daglige, og en tro å holde fast i" skriver forfatteren Emma Ulrikke Weiglin Eriksen i boken "De gyldne dagene". 
Foto av bokens forside: St. Olav forlag

Alt dette fine du har fått – hvordan skal du klare å gi det videre til henne? Det spørsmålet stod plutselig og dirret ved barnesengen den dagen jeg kom hjem fra sykehuset og var blitt mor. I dag blir Ingrid konfirmert. Én av de tingene hun skal få, er boken En kurv til min datter av Kristin Solli Schøien.

Boken handler om alle de små tradisjonene vi holder fast ved, de fortellingene og legendene vi forteller – alt dette som former oss og hjelper oss å leve livet vårt i det store, rike, nydelige rommet som den levende Tradisjonen utgjør. Og alle legger vi til en liten bit av vårt eget – noe nytt og fint i skattkammeret – for Den Hellige Ånd er fortsatt levende og er med oss her og nå, midt i det livet vi lever.

Som forfatteren Emma Ulrikke Weiglin Eriksen skriver det i sin like fantastiske bok De gyldne dagene – Kirkeåret og katolske festdager med barn: «Vår mor Kirken gir oss en skattkiste av muligheter til å feire det liturgiske året hjemme, akkurat der vi lever våre liv med brødsmuler og kosedyr, stryketøy og bekymringer. Rytmen og skjønnheten i kirkeåret gir oss en himmel over alt det daglige, og en tro å holde fast i.»

Begge de to forfatterne lærer bort kunsten å gjøre noen dager og tider annerledes enn andre. Solli Schøien skriver: 

«Dette er en bok om magi. Den slags magi som får en fortelling til å skje igjen, og som gjemmer små hemmeligheter inni små ting som bare den kan se som vet at de er der. […] Det er disse små tingene vi gjør, som til sammen skaper den store tradisjonen og bærer den videre fra generasjon til generasjon.»

Kristin Solli Schøiens kurv er fylt til randen av duft og farger, smak og fortellinger, primstaven, helgendager og folkelige tradisjoner. Nå til pinse tipser hun om å lage høytidsbrød som er pyntet med en flette av tre deigpølser: Et treenighetssymbol.

Og Weiglin Eriksen skriver: 

«I dag har Kirken fødselsdag! I messen i dag feirer vi, sammen med kristne over hele verden, Den Hellige Ånds komme. Sammen med engler og de hellige lyder jubelropet vårt: Veni creator Spiritus! – Kom, Hellig Ånd, med skapermakt! 

Hjemme igjen feirer vi Kirken med hvit fødselsdagskake med røde jordbær på, som ligner ildtunger, og tolv lys, ett for hver av apostlene. I midten plasserer vi et større lys for Jesus. Det kan også være morsomt å pynte noen kjeks med ost og fine ildtunger laget av paprika. 

Vi synger fødselsdagssangen for Kirken vår, og mens vi blåser ut lysene (som en mektig vind!), ønsker vi at den skal få vokse og nå alle mennesker med evangeliet om Jesus Kristus. I aftenbønnen vår i dag takker vi Gud for Den Hellige Ånd, vår venn og hjelper.»

Jeg skal fylle en kurv til min datter. Hun skal få det beste jeg har: Alt jeg har fått i gave fra generasjonene før meg og fra Den Hellige Ånd. En tro å holde fast i. En himmel. Jublende påskefryd, knitrende pinseild og skinnende julelys. Alt dette som gjør dagene gyldne.

Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 4.6.2022 da Joh 14,15-21 var dagens bibeltekst.

PINSEILD DU KAN SPISE: "Hjemme igjen feirer vi Kirken med hvit fødselsdagskake med røde jordbær på, som ligner ildtunger, og tolv lys, ett for hver av apostlene. I midten plasserer vi et større lys for Jesus. Det kan også være morsomt å pynte noen kjeks med ost og fine ildtunger laget av paprika."

Foto fra boken "De gyldne dagene" av Emma Ulrikke Weiglin Eriksen ©. publisert med tillatelse

Mine to utgaver av de to klassikerne En kurv til min datter av Kristin Solli Schøien og De gyldne dagene av Emma Ulrikke Weiglin Eriksen har fått litt bretter og bøyer. Litt spor av liv, som ekte bruksbøker skal ha. Jeg kjøpte et ekstra eksemplar av "En kurv til min datter" til Ingrid allerede da hun var baby, fordi jeg ikke ville risikere at boken var utsolgt fra forlaget den dagen hun var gammel nok til å få den. I dag, på konfirmasjonsdagen, får hun den.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Les også:

De beste primstavbøkene | Hvor får man kjøpt en primstav?

Ettertanke | Én kropp, én familie

St. Olav menighet er en slags «den universelle kirke i miniatyr».
Her er kristne fra Afrika, Asia, Oceania, hele Amerika og alle deler av Europa. Kirken samler oss til ett i Kristus, på kryss og tvers av landegrenser, aldre og absolutt alle samfunnslag. Nydelig!
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Kirken er et stort mysterium. Den er ikke en organisasjon. Den er en organisme. «Vi er alle én kropp», skriver Paulus. 

Kirken er Kristi legeme; en kropp med vidt forskjellige kroppsdeler. Det er spesielt lett å få øye på her jeg hører til – i St. Olav menighet, som er en slags «den universelle kirke i miniatyr».

Her er kristne fra Afrika, Asia, Oceania, hele Amerika og alle deler av Europa. Kirken samler oss til ett, på kryss og tvers av landegrenser, aldre og absolutt alle samfunnslag. Det betyr ikke at alle vi 11 000 kjenner eller forstår hverandre, men vi erfarer at vi er ett i Kristus. Vi er én kropp. Vi har én himmelsk Far, og vi er én familie, som har én mor: Kirken. Enheten i Jesus overvinner alt som ellers skiller oss. «Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne. Dere er alle én i Kristus Jesus.» (Gal 3,28)

Dessverre er selvforakt og mindreverdsfølelse tidløse menighetsproblemer. Hva skal vi gjøre med det? Fortell øyet hvor glad du er for at hun ser, og fortell øret hvor takknemlig du er for å ha et sånt øre i menigheten. Kort oppsummert: Gi hverandre gode ord og oppmuntringer. Alle kroppsdeler – helt ned til lilletåen – trenger å bli sett og anerkjent for at de ikke skal føle seg usynlige.

Dessuten: Dersom så mange lemmer skal klare å henge sammen, trengs det solide doser leddbånd, også kjent som kjærlighet. «Kle dere i kjærlighet, som er båndet som binder sammen og gjør fullkommen.» (Kol 3,14)

Paulus skriver mye om hvor viktig det er med oppmuntring: «Trøst og sett mot i hverandre» (1. Tess 4,18) «Dere skal heller oppmuntre hverandre hver dag, så lenge det heter «i dag».» (Heb 3,12-13). 

Slå også opp i 1. Tess 5,14, Heb 10,24-25 og Rom 1,10-12. Deretter: Ikke sitt der og vent på at noen skal oppmuntre deg. Gjør det for noen andre. Si det til dem. Ta kontakt, ring, send en melding, skriv et brev. Vær med og sørg for at kroppen har nok leddbånd, slik at alle kroppsdeler kan kjenne at de hører til og er hjemme. Her i denne kroppen. Her i denne familien. Her i dette mysteriet.

Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen den 31. mai 2022 da 1 Kor 12,12-18 var dagens bibeltekst.

Les også:

• Ettertanke | Jeg elsker den gamle, arrete kirke
• Kulturdag i St. Olav menighet
• Åpen, levende kirke midt i verdens hverdag
• Hvorfor er du en katolsk kristen?
• Hvorfor blir folk katolikker?
• Hvordan blir jeg katolikk?

Ettertanke | Om å leve i usikre tider

"Prayer is putting oneself in the hands of God" sier den hellige Mor Teresa.
I Guds hender sovner du alltid trygt, for der våkner du alltid trygt, enten han lar deg våkne igjen her eller der – i tiden eller i evigheten.

Jeg husker godt den forsiden av Forsvarets Forum i 2014 der Jens Stoltenberg var avbildet. Med krigstyper stod det: «USIKRE TIDER». 

Faksimile: Forsvarets Forum
oktober 2014

NATOs nye generalsekretær sa at fred og stabilitet i Norge og Europa ikke lenger var noen selvfølge. Det gjorde noe med meg, langt der nede i hjertet et sted; det at krig ikke lenger var utenkelig. 24. februar 2022 ble det enda mindre utenkelig.

Jeg er nødt til å forholde meg til den nye virkeligheten. Et europeisk demokrati er under militært angrep. Det er ikke lenger fred i Europa. Men jeg trenger å lytte til den andre stemmen også. Den som sier: «Si til de urolige hjerter: Vær sterke, ikke redde! Se, deres Gud!» (Jes 35,3-4) «Hele folket i landet: Vær sterke! […] Min Ånd er blant dere. Vær ikke redde!» (Hag 2,4f)

Er det noe nyhetsbildet har lært meg de siste årene, så er det én ting: At det er bare i overgivelsen til Gud at sjelen min har ro. «Bare hos Gud er jeg stille, fra ham kommer min frelse. Bare han er min klippe og min frelse og mitt vern, jeg skal ikke vakle.» (Sal 62,2) Mine tider – og dine tider – er i Guds hånd, uansett hva som skjer. Uansett.

Det er en god, gammel, kristen tradisjon å be med Jesu siste ord før du legger deg om kvelden: «Far, i dine hender overgir jeg min Ånd». (Luk 23,46) I de hendene sovner du alltid trygt, for der våkner du alltid trygt, enten han lar deg våkne igjen her eller der – i tiden eller i evigheten. Ingenting kan rive deg ut av Guds hånd (Joh 10,28). Ikke en gang døden. Du er trygg.

I kveld vil jeg be slik de katolske prestene, nonnene og munkene gjør hver eneste natt: «I dine hender, Herre, overgir jeg min ånd.» Og så skal jeg trekke pusten inn, puste helt ut og kjenne at freden kommer. Stille og forsiktig. Guds fred.

Uansett hvor trygge eller usikre tidene er: I dine hender, Herre, overgir jeg min ånd.

Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 30. mai 2022 da Hag 2,3-9 var dagens bibeltekst

Les også:

• Keltisk bønn - St. Patricks brynje - en av de mest kjente, keltiske bønnene. God å be om morgenen! En smakebit derfra: 

"I dag spenner jeg på meg en brynje av Guds kraft:
Guds styrke til å trøste meg,
Guds kraft til å holde meg oppe,
Guds visdom til å veilede meg,
Guds øye til å se etter meg
Guds øre til å høre meg,

Guds ord til å tale for meg,
Guds hånd til å føre meg,
Guds vei til å ligge klar for meg,
Guds skjold til å beskytte meg,
Guds engler til å frelse meg
fra djevelens snarer,
fra fristelsen til å synde,
fra alle som vil meg vondt
både fjern og nær,
alene og sammen med andre."

• Nyttårsdikt: The Gate of the Year/God Knows - diktet The Gate of the Year ble verdenskjent da Storbritannias kong George leste det i sin radiosendte juletale i alvorstunge 1939. Diktet handler om å gå inn i det truende, ukjente, og det passer perfekt for en tid som vår.

Nasjonaldagen | Preken og bilder fra St. Olav og St. Sunniva på slottsbakken

Så nydelig! Aspirantkoret, barnekoret og ungdomskoret i St. Olav katolske domkirkemenighet fikk synge for hele Norge på selveste 17. mai.
Foto: Skjermdump fra NRK1

17. mai 2022 ble en festdag som vil leve i hjertene våre. Her følger manuset til pater Josef Ottersens sterke preken på nasjonaldagen, samt bilder og video fra både St. Olav domkirke, St. Sunniva skoles deltakelse i barnetoget og St. Olav domkirkes barne- og ungdomskors sang på slottsbakken for NRK1.

Det er alltid stas å synge på 17. mai. Det er ekstra stas å få synge for hele Norge. Under ledelse av den dyktige dirigenten Kristine Dingstad (daglig leder i St. Olav forlag og bokhandel) fikk aspirantkoret, barnekoret og ungdomskoret i menigheten vår sammen avslutte hele 17. mai-sendingen fra NRK, både i selve den direktesendte formiddagssendingen og i høydepunktene på kvelden.

Men før det, hadde vi alle sunget masse i høymessen i St. Olav domkirke på morgenen: "Fagert er landet", "Gud signe vårt dyre fedreland", "Gud, sign vår konge god", "Ja, vi elsker" - full pakke. For en velsignelse å få synge så mye velsignelse ut over landet vårt! 

Kjærlighet og nød

Jeg elsker Norge, alltid. Mottoet mitt er det samme som kongenes: Alt for Norge! Men det er ekstra lett å komme i kontakt med den takknemligheten og kjærligheten til og nøden for fedrelandet mitt på en dag som denne. I sum snakker vi altså om en solid dose ømhet. Det gjør at dette er en dag da tårene triller ofte hos meg - og hele tiden i messen. Vi må be for Norge!

Som pater Josef Ottersen sa det i sin preken denne dagen: "For det er mye i dagens samfunn som ligner det mørket som kristningen her i landet forsøkte å rydde opp i for tusen år siden. Vi må kjempe for en frihet som betyr noe mer enn å være som strå som svaier i vinden og følger tidsånden.Vi må kjempe for en fred som ikke er av denne verden." [...] "Dette er en dag for takknemlighet og jublende glede. Men det er også en dag for å be intenst for vårt land." Amen! Begge deler må med på denne dagen. Nasjonaldagen. Norges dag.

Under følger hele prekenen og årets bilde- og videorapport fra nasjonaldagen i vakre Oslo.

Vi er velsignet med at pater Josef Ottersen er både skoleprest ved St. Sunniva skole og kapellan i St. Olav menighet. Etter å ha holdt dagens preken i St. Olav menighet gikk han fremst i toget bak St. Sunniva skoles fane.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Aller først: Manuset til prekenen som pater Josef Otteresen holdt i St. Olav domkirke i Oslo 17. mai 2022. I første avsnitt oppsummerer p. Josef kjapt det som har skjedd i bibeltekstene vi hørte før prekenen. Deretter går han over til å snakke om nasjonaldagen, fedrelandssalmen, om å leve uten Gud og om Kristus som gir landet håp om lys og fred. 

Alle uthevinger i teksten er mine.

Preken 17. mai 2022

     Apg 14,19-28: Veien til Guds rike går gjennom mange trengsler.
     Joh 14,27-31a: Fred etterlater jeg dere, min fred gir jeg dere. 

Av p. Josef Ottersen

Apostlene blir forfulgt for å forkynne evangeliet, Paulus ble steinet og de trodde han var død. Jesus advarer mot denne verdens fyrste – samtidig som han gir oss løfte om sin hellige fred, som ikke er av denne verden. 

Tekstene vi hørte er for tirsdag i påsketiden, men jeg synes ikke det var nødvendig å plukke ut noe annet for nasjonaldagen. Lukas skriver at veien til Guds rike går gjennom mange trengsler. Nasjonen vår har også gått gjennom mange trengsler, men det er viktig å skille mellom fremgang som er av denne verden og det som er bygging av Guds rike på jord.

På nasjonaldagen feirer vi at vi er et selvstendig og fritt land med sin egen grunnlov. Det er bra å være stolt av hva vi er laget av og våre grunnleggende verdier. Men vi må passe på at vi ikke bare dyrker vår egen fortreffelighet. Det kan være fristende å peke på vår velstand og si at Norge anno 2022 er bedre enn de fleste andre land eller andre tider. Men det er ikke teknologi eller penger som gjør at noe er godt, det er de hodene, hjertene og hendene som bruker dem. Det handler om menneskene. Hva er det som er godt i menneskene vi ser opp til, eller som har gått før oss?

(Prekenen fortsetter under bildet.)

FEDRELANDSSALMEN: Vi sang fedrelandssalmen av Elias Blix under høymessen 17. mai. Jeg tar med teksten her fordi presten refererer til versene her i sin preken:

"Gud signe vårt dyre fedreland og lat det som hagen bløma! Lat lysa din fred frå fjell til strand og vetter for vårsol røma! Lat folket som brøder saman bu, som kristne det kan seg søma!

Vårt heimland i mørker lenge låg, og vankunna ljoset gøymde. Men Gud, du i nåde til oss såg, din kjærleik oss ikkje gløymde. Du sende ditt ord til Noregs fjell, og ljos over landet strøymde. 

Vil Gud ikkje vera bygningsmann, me fåfengt på huset byggja. Vil Gud ikkje vera by og land, kan vaktmann oss ikkje tryggja. Så vakta oss, Gud, så me kan bu i heimen med fred og hyggja!

No er det i Noreg atter dag med vårsol og song i skogen. Um sædet enn gror på ymist lag, det brydder då etter plogen. Så signe då Gud det gode såd, til groren ein gong er mogen!"

Jeg synes Fedrelandssalmen setter ord på alt 17. mai egentlig handler om. Det er Kristus som gir landet håp om lys og fred. Vårt hjemland hadde ligget i mørke i lang tid. Da snakker vi ikke om den såkalt mørke middelalder, men tidligere forsøk på å leve uten Gud. 

Ved Guds nåde og kjærlighet sendte han sitt Ord over høye fjell og trange daler, slik at Kristi lys kunne strømme over landet. Salmedikteren Blix beskriver det poetisk og i overført betydning at det var da det begynte det å gro, og vi kan juble over vårsol og sang i skogen. Men for å bevare sangen, må vi være oppmerksom på stadige ting som truer.

Vi lever i et land hvor det blir stadig mer uglesett å leve med Bibelen som rettesnor for livet. Joda, du kan tro privat, men det skal helst ikke ha noen moralske konsekvenser for livet. 

Vi lever i et land hvor en representant for folkekirken redefinerer kvinners trygghet til å handle om frihet til å ta livet av sine barn. Det er ikke noe nytt at ukristelige verdier applauderes i samfunnet, men det er kanskje et nytt lavmål at kristne ber til Gud om å få ture i vei med vår ondskap.

Vi lever i en verden som er i krig, hvor både unge soldater og uskyldige sivile blir drept på grunn korrupte lederes oppblåste ego.

Vi lever i en verden hvor noen dør av sult hvert femte sekund.
I kveld er det over 800 millioner mennesker som legger seg sultne.

Folk som kaller middelalderen mørk, er som den som ser flisen i andres øyne men ikke bjelken i sin egen. For det er mye i dagens samfunn som ligner det mørket som kristningen her i landet forsøkte å rydde opp i for tusen år siden.

Vi må kjempe for en frihet som betyr noe mer enn å være som strå som svaier i vinden og følger tidsånden.

 
Vi må kjempe for en fred som ikke er av denne verden.

 
Vi må kjempe for en kjærlighet som tar menneskeverdet på alvor, 

at vi løfter hverandre opp når vi faller, at vi kan stole på at menneskene rundt oss er våre brødre og søstre som vil oss vel.

Norge ble definert som nasjon med en grunnlov. Som kristne håper vi at vi også i 2022 gjennom våre gjerninger kan bli gjenkjent på våre fundamentale verdier. At vår sjels grunnvoll, skrevet i våre hjerter, er preget av Guds vilje.

"Herre vår Gud, vårt Noregs Gud", sang vi til inngang. Dette er en dag for takknemlighet og jublende glede. Men det er også en dag for å be intenst for vårt land og våre statsledere, at de opplyst av Sannhetens Ånd, kan se og utføre sitt kall i å gi liv og verdighet til dem de er gitt å beskytte.

Idet vi ber forbønner kan dere gjerne bla opp til Kongesangen nr. 718,
så dere er klar til å synge med når vi ber for kongen og hans hus. 

I Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Amen.

Det er Norge i rødt, hvitt og blått  Vakkert pyntet til nasjonaldagen av flinke søster Maria Hong.

Biskop Erik Vardens preken 17. mai 2022

I Trondheim holdt biskop Erik Varden en kjempeflott preken på nasjonaldagen i St Olav domkirke (ja, den heter akkurat det samme som kirken i Oslo). Du kan lese hele her på nettstedet hans Coram Fratribus. En smakebit derfra:

"Grunnloven fra 1814 fastslo, i forhold til kongelig arvefølge, at også ufødte har arverett. Jeg hadde antatt at denne klausul siden var strøket, men da jeg slo opp gjeldende lov for å sjekke, står den jamen ennå, sågar forfremmet fra §8 (i 1814) til §6 i dag: ‘Blant arveberettigede regnes også den ufødte, som straks inntar sitt tilbørlige sted i arvelinjen når han eller hun fødes til verden.’ At loven anerkjenner et fosters personlige integritet, rettigheter og egnethet til å tilregnes ansvar, gjør inntrykk; men her består diskrepans mellom et konstitusjonelt prinsipp og samfunnspraksis, dessverre."

Til inngang sang vi "Fagert er landet du oss gav" av Anders Hovden.
Her kan du høre en helt nydelig innspilling av denne salmen på Spotify, fremført av Schola Cantorum og Forsvarets Stabsmusikkorps, fra albumet "Ja, vi elsker" (2014)

Video fra St. Olav domkirke og slottsbakken

Høymessen ble avsluttet med at alle stod og sang nasjonalsangen. Høytidelig! Mektig! Dette var første gang siden 2019 at vi kunne synge slik på nasjonaldagen. Jeg gjorde et enkelt videoopptak med mobilen av det første verset, og også av det andre verset av "Vi ere en en nasjon vi med" som menighetens barn og ungdommer senere sang på slottsbakken. I denne videoen kan du høre og se begge videoklippene:

https://www.youtube.com/watch?v=exDKW6vUs8I

Lyden er svak på det 2. verset. Her er teksten de synger:

"Mer grønt er gresset ingensteds,

mer fullt av blomster vevet

enn i det land hvor jeg tilfreds

med far og mor har levet.

Jeg vil det elske til min død,

ei bytte det hvor jeg er fødd,

om man et paradis meg bød

av palmer oversvevet."

Tekst: Henrik Wergeland
Arrangement:  Magnus Odland og hans far Otto Christian Odland, kantor i St Olav menighet

Dagens høydepunkt: Eukaristien. Jesus er verdens lys. Når presten løfter opp Kristus i det forvandlede nattverdsbrødets skikkelse, da er det SOLOPPGANG over Norge - "og ljos over landet strøymde". 

St. Sunniva skoles fane, på vei rett over i barnetoget.

Til og med vinduene til sakristiet er sakrale i St. Olav domkirke. For en nydelig dag det ble!
Moren min kommer fra Odda i Hardanger, derfor har jeg hardangerbunad, som jeg bærer med stolthet og glede. Den samme syersken som sydde bunaden til min mor da hun stod konfirmant, sydde også min bunad til min konfirmasjon. Min mormor sydde denne bringkluten til meg i korssting, samt belte av korssting. Da jeg giftet meg, gikk jeg over til konebelte - med motivet "epleblome", kjøpt hos Øystese gullsmed. Funfact: Det var munkene som lærte folket i Hardanger å dyrke epler og annen frukt.

Etter messen i kirken var det en pause hjemme for oss som ikke skulle gå i barnetoget.

"Fagert er landet du oss gav, Herre, vår Gud og vår Fader!
Fagert det stig av blåe hav, soli ho sprett og ho glader, signar vårt land i nord og sud;
såleis di åsyn lyser, Gud, over vårt Noreg i nåde."
(Anders Hovden) 

Å, vi er så velsignet som får bo her. Takk Gud! Så mye lys og luft!

Tusen takk til min mor for de nydelige blomstene!

Viktig å lade litt opp med en bolle før man skal delta i en direktesendt sangopptreden på slottsbakken.

Folkehav! Endelig!
Fordelen med å være så liten at du ikke kan se, er at du kan løftes opp slik at du ser bedre enn alle andre.

Olav og hele St. Sunniva skoles flaggborg passerer oss i flott driv opp slottsbakken. En høytidelig stund!

Skoleprest pater Josef Ottersen til venstre, med katolsk prestebekledning (cassock) og katolsk prestehatt (saturno). I midten i svart dress: Vår flaggbærer Olav (snart 13) som bøyer flagget ned for Kongen og hans hus.
(Foto: Skjermdump fra NRK1)

Det samme øyeblikket sett fra min vinkel. Det er St. Sunniva skole som her bøyer sine flagg for de kongelige på slottsbalkongen. I år var hele kongefamilien til stede: Kong Harald, Dronning Sonja, Kronprins Haakon, Kronprinsesse Mette-Marit, Prinsesse Ingrid og Prins Sverre Magnus.

Her setter flaggborgen til St. Sunniva på plass flaggene sine i selene igjen, imponerende samordnet og fint. Du kan se hele opptaket (77 sekunder) med St. Sunniva skole her: https://tv.nrk.no/se?v=MUHU27000822&t=12564s

Tre av korene fra St. Olav menighet fikk avslutte NRKs direktesending (og senere oppsummeringen) den 17. mai. Få med deg intervjuet med søte Rakel Dingstad fra aspirantkoret her: https://tv.nrk.no/se?v=MUHU27000722&t=5005s

Sunniva stod helt til høyre på bakerste rad. Her er lenke direkte til sangen deres på NRK1 under direktesendingen, "Vi ere en nasjon vi med": https://tv.nrk.no/se?v=MUHU27000222&t=11358s

Klare for å oppleve direktesendingen med koret live. Dette vil vi ikke gå glipp av!

For en skjønn flokk! Norges fremtid ser lys ut.

Slik så det egentlig ut. Kamerafolk, mikrofoner og lys over alt. 17. mai er en dag jeg virkelig er glad for at vi bruker offentlige midler på å fortsette med å ha en seriøs allmennkringkaster i Norge. TV-sendingene deres denne dagen er de viktigste gjennom hele året: De bygger samhold i nasjonen gjennom flotte, felles tv-opplevelser av det fantastiske landet vårt.

Flaggborgen fra St. Sunniva skole er tilbake igjen ved skolen etter over tre timer i barnetoget. Fortsatt blide og fornøyde!

Etter barnetoget var det tilbake til St. Sunniva skole for å spise is og vafler, leke 17. mai-leker og snakke med venner. Her er Maria med den skjønne kontaktlæreren sin Irene.

Etter skolen gikk vi tradisjonen tro over Aker brygge, der vi også tradisjonen tro kjøpte sukkerspinn og kule-is. Og se, vi fikk tak i en heliumballong også! Her er vi snart hjemme.

Ja, vi elsker dette landet. Og ja, vi bor der oppe med den flaggborgen.

Å, som vi trives her vi bor. I dette landet. I denne byen. I denne gata.
Takk, Gud, for Norge.
Takk for troen, håpet, fred og frihet!
Gud, vi ber deg:
Skje din vilje! Komme ditt rike, som i himmelen så og i Norge!

Ja, det gjorde vi sannelig: Oslo tok festen tilbake. Hele Norge tok festen tilbake!
Hipp, hipp, hipp hurra for 17. mai!

Les også:

• Den vakreste dagen (17. mai 2013) - om hvordan Gud dukker opp over alt i musikken vår den 17. mai
• Nasjonaldagen i Oslo anno 2021
• Hele Norge synger Ja, vi elsker (16. mai 2020)
• 17. mai med Sankta Sunniva i Oslo og på Selja (17. mai 2019)
• Gud signe vårt dyre fedreland (8. mai 2019)
• Vi ere en nasjon vi med | St. Sunniva skolekor (17. mai 2018)
• Fri | Alt for Norge (8. mai 2018)
• Fagert er landet du oss gav (17. mai 2014)

De katolske skolene i Oslo og Bergen søker flere lærere

Det herlige skolekoret til St. Sunniva synger på slottsbakken 17. mai. Flere år på rad har St. Sunniva skolekor blitt invitert til å avslutte NRKs sending fra barnetoget i Oslo. St. Sunniva er velsignet med veldig dyktige, musikalske lærerkrefter.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen 

Både St. Sunniva skole i Oslo og St. Paul skole i Bergen søker nye lærere fra høsten av. Kjenner du noen som kunne egne seg? Tips dem!

Selv har vi bodd i Bergen i 13 år og i Oslo i snart 7 år, og jeg kan anbefale begge byene og begge de katolske skolene. Vi har hatt barna på både St. Paul og St. Sunniva, og ser virkelig at de katolske skolene trengs og gjør en viktig forskjell.

 
Enten du flytter til Oslo-området for å bli lærer på St. Sunniva eller til Bergen for å bli lærer på St. Paul - så gjør du noe veldig smart! Og klokt og godt & viktig og riktig! Kom, kom, vi trenger deg!

• Les her om de ledige stillingene på St. Sunniva skole i Oslo
• Les her om de ledige stillingene på St. Paul skole i Bergen

 St. Paul skole og alle de nydelige lærerne og elevene der.
Foto: St. Paul skole 

St. Sunniva skoles logo og St. Paul skoles våpenskjold.

Les også disse sakene her på bloggen om katolske skoler:

• Katolsk skolekor på NRK
• Vi ere en nasjon vi med | St. Sunniva skolekor
• Om å se Kristus i hver enkelt elev - St. Paul katolske gymnas
• Ekte, katolsk skolestart - fra St Paul skole
• Bless the Lord, O my soul - liten video fra St. Sunniva skolekors fastekonsert
• Barneprofeten og St. Sunniva skole: Slik ble innvandrerklassen Norges beste i norsk
• St. Paul katolske gymnas ferdig og klart til skolestart

Ettertanke | Kristus velsigne ditt hjem

 Det store, flettede, femarmete julelyset vårt får brenne helt ned på epifanidagen, 6. januar.

Denne ettertanken stod på trykk i Vårt Land i januar, i forbindelse med velsignelse av hjemmene på Helligtrekongersdagen. Ved en inkurie ble teksten ikke publisert her på bloggen, men her er den endelig. Velsignelse av hjemmene kan det være bra å høre om hele året, og hvis du ikke har gjort det ennå, kan du jo gjøre det i dag.  

Jesus oppfylte over 300 bibelske profetier. Én av dem finner vi i Jesajas profeti om kameler og kongene fra Saba (Jes 60,1-6). 

Den 6. januar – trettende dag jul – feirer vi Helligtrekongersdagen. Dagen er også kjent som Epifani – festen for Herrens Åpenbaring. Julen er nemlig ikke over 2. juledag. Julen varer i 13 dager til endes, helt til kongene har kommet fram og har åpenbart for oss hvem barnet er: De tilber Jesus (Matt 2,11). Slik vitner de om at han er Gud. «De forkynner Herrens pris» (Jes 60,6).

Det er mange tradisjoner knyttet til Helligtrekongersdag. Menighetene arrangerer gjerne juletrefest; en ekte Helligtrekongersfest der de tre vise menn kommer og deler ut godterier til barna. Denne dagen høster vi også juletreet hjemme. Alle kurver får godteri i seg før de tas ned. Hjemme hos oss brenner det store, flettede, femarmede julelyset i hele julehøytiden. Det får brenne helt ned 13. dag jul.

Etter en gammel, katolsk tradisjon velsigner man hjemmene på denne dagen. Det er en vakker skikk: Ved årets begynnelse ber vi om Guds velsignelse av hjemmene våre, så de kan bli små kirker der Guds nærvær kan erfares.

Egentlig skal prestene gå fra hjem til hjem og tegne med kritt over inngangsdøren til alle, men det er ikke praktisk mulig i menigheter med mange tusen medlemmer. I stedet trykker man opp noen nydelige, gjennomsiktige klistremerker der årstallet, en gullstjerne, tre små kors og bokstavene C M B står skrevet med gullskrift. I år vil det dermed stå: «20*C+M+B+22». Huskeregelen for bokstavene er navnene til de tre kongene: Caspar, Melchior og Balthasar.

C +M+B+ står for «Christus Mansionem Benedicat» – «Kristus velsigne ditt hjem». Vanligvis får man med seg slike velsignede merker hjem fra messen. I koronaåret 2020 fikk vi i stedet et velsignet merke tilsendt i posten. Da jeg åpnet konvolutten, fikk jeg tårer i øynene av takknemlighet. "Velsignet!" stod det på den lille lappen som var festet til merket. Når jeg ikke kan komme til kirken, gjør Kirken det den kan for å komme til meg. Det er så nydelig! For en velsignelse! I tider som dette blir det ekstra tydelig hvordan Kirken er vår store familie, og familien er vår lille kirke.

I fjor gikk vi i en liten lysprosesjon ut til yttergangen vår der vi hadde slukket taklyset. Jeg hadde spurt en av prestene om å få et lite, liturgisk opplegg, og det fikk vi. Kanskje du også ønsker å velsigne ditt hjem denne Helligtrekongersdagen?

Finn fram et kritt, tegn over døren og be: 

«Gud, vår himmelske Far! For å vigsle vårt hjem til deg, tegner vi dette merket over vår dør. Velsign vårt hjem, og gjør det til bolig for din kjærlighet. Ledsag alle som går inn og ut av denne døren med din velsignelse. Vær med alle som er uten tak over hodet. Hold din beskyttende hånd over oss i hele dette nye året, og gi at vi når den tid kommer finner en evig bolig beredt for oss hos deg i Himmelen. Før oss til Kristus, + i Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Amen.»

Første gang publisert i avisen Vårt Land 3. januar 2022, og her på bloggen 11. mai 2022

Aftensang om våren, til en småpike

Sovende småpike. Noe av det beste med våren, er å kunne synge Nordahl Griegs Aftensang om våren igjen.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, 10. mai 2022

Det er ikke alle kveldssanger som passer å synge hele året. Aftensang om våren av Nordahl Grieg er en av dem. Men når kveldene blir lysere og lammene blir født, DA er tiden inne. Her følger aftensangen og noen flere vårglimt.

I 16 år har det vært sånn, helt siden den førstefødtes første vår i 2006, at jeg har sunget "Det var en deilig, deilig dag" om kvelden. Jeg blir vemodig bare ved tanken på at det en dag kommer en vårkveld da jeg ikke lenger har noen småpike å synge den sangen for. Livet går så fort! Godt at det enda er noen år igjen med kveldssanger.

Aftensang om våren/Det var en deilig deilig dag

Tekst: Nordahl Grieg (1902-1943)

Melodi: Thoralf Borg (1895-1969)

Det var en deilig, deilig dag,

men tenk nå er den over,

og alle som er riktig snill`,

de ligger nå og sover.

Og him'len som var blid og

blå med mange tusen smil i,

begynner først å le igjen

en gang i morgen tidlig.

Og ingen knopper gresser mer

på luftens solblå enge,

de ble så trette stakkars små,

nå skal de sove lenge.

Og alle hvite, søte lam,

de ligger på en låve

og slikker på en liten bror.

Og hyss, nå skal de sove.

Det var en deilig, deilig dag,

men tenk nå er den over,

og alle som er riktig snill`,

de ligger nå og sover.

Og alle stjerner blir så glad`,

for alle stjerner liker

en knopp i blund, et lam i ro

og sovende småpiker!

Teksten har falt i det fri i henhold til Åndsverkloven fordi det er mer enn 70 år siden Nordahl Grieg døde i 1943.

Hvilken melodi?

Jeg synger sangen med den melodien som står i den uunnværlige boken Ved sengekanten fra IKO-forlaget, og som oppgis å være komponert av Thoralf Borg. Den starter med notene G-E-diss-E-G-F-D-H, det vil si den melodien som Lars Lillo-Stenberg synger her (lenke til Spotify). Det er denne melodien jeg alltid har sunget og som min mor har sunget for meg. På Spotify finner jeg imidlertid en Kari Bremnes-innspilling med en helt annen melodi, som også oppgis å være komponert av Thoralf Borg. Ikke vet jeg. Jeg har forsøkt å grave i det, men lengre kommer jeg ikke i kveld.

For øvrig: Jeg tror ikke Nordahl Grieg tenkte over det - kanskje fordi han ikke hadde noen småpike å teste teksten på - men iallfall: Når han skriver "og alle som er riktig snill`, de ligger nå og sover" så kan våkne småpiker ta seg nær av det, fordi de ligger jo der og sover ikke ennå. Det innebærer at de defineres som ikke riktig snill. Vår snille og logisk anlagte eldstedatter oppdaget den feilen helt av seg selv, og beordret straks omskriving til "og alle som er riktig snill`, de ligger SNART og sover". Akkurat der tar vi oss altså en kunstnerisk frihet hjemme hos oss. For øvrig følger vi manus.

Nostalgisk glimt av de fire yngste, fra hagen her vi bor, en deilig dag våren 2016.

Et til nostalgisk glimt fra våren 2016, fra Tinkernparken.

Og vips var hun blitt åtte år og alle jentene fra klassen kom i bursdagsbesøk.

En flyvende enhjørning. Kan man ønske seg mer?

En stor dag: Maria har blitt 8 år, og Hogwarts har fått en ny elev i huset Hufflepuff! Maria tok Hogwarts-testen og kom ut som Hufflepuff; det huset på Hogwarts som har flest snille folk. Et godt hus å tilhøre. Elever som hører til i Hufflepuff er kjent for å være "hard-working, friendly, loyal, honest and rather impartial. Hufflepuff was the most inclusive among the four houses; valuing hard work, dedication, patience, loyalty, and fair play rather than a particular aptitude in its students. Hufflepuffs were known to have a strong moral code, and a sense of right and wrong. Hufflepuffs were usually accepting of everyone. Students in Hufflepuff were known to value everyone and treat them as equal."

En ekte vår inneholder konfirmasjoner. På Marias 8-årsdag var vi i konfirmasjonen til et fadderbarn i Fredrikstad. Trøsten for 8-åringen var at hun fikk feire dagen sin med skikkelig barnebursdag dagen før.

Definisjonen på vår: Når du kan erstatte boblejakken med boblevest. Utrolig fint å kunne stoppe innom kirken på vei hjem fra skolen en helt vanlig fredag.

Sokneprest P. Carlo Borromeo Le Hong Phuc leder menigheten i sakramentsandakt klokken 17, før han går i skrifteboksen og er tilgjengelig for skriftemål fram til kveldsmessen klokken 18.

Det er en helt allminnelig fredag, men kirken er pyntet med levende blomster likevel. I 50 dager befinner vi oss i påsketiden. Det må feires - 50 dager til endes.

Midt på alteret er det en monstrans. Og midt i monstransen er Jesus. 

Vi tror at brødet virkelig forvandles og blir Kristi legeme i sin substans. Vi tror at Jesus Kristus er «til stede på en sann og virkelig måte med hele sitt vesen» i brødet og vinen.

Dette kalles transsubstansiasjonslæren, men det betyr bare enkelt og greit at vi tar Jesus på ordet når han sier: «Det brødet jeg vil gi, er min kropp» (Joh 6,53) og når det står "Så tok han et brød, takket og brøt det, ga dem og sa: «Dette er min kropp, som gis for dere.»" (Luk 22,19).

I Den katolske kirke er det mange kjente nattverdsmirakler. Helt inn i våre dager rapporteres det om nattverdsbrød som begynner å blø, som endrer karakter eller som rett og slett har blitt fullstendig forvandlet. Det innviede brødet er med andre ord ikke et livløst objekt. Kristus er virkelig og levende til stede i det. Under nattverdsmirakler blir dette største av alle undere bare mer synlig. 

I denne bloggposten kan du lese om et av de mest kjente miraklene: Nattverdsmirakelet i Lanciano.

Det røde lyset i bakgrunnen, kalt evighetslampen, sier: "Jesus er her". I alle katolske kirker vil du finne et slikt tent, rødt lys ved siden av tabernakelet, det lille "huset" der de innviede nattverdsbrødene oppbevares.

Jeg skulle gjerne ha vært her lenger. 20 minutter føles ikke lenge nok. Men vi må videre. Familien venter. Godt at vi kan komme tilbake. Igjen og igjen.