«Josef var en kjernekar. En alle drømte om å ha i nabolaget. En praktisk, godhjertet, omtenksom mann, som har øye for sine naboers behov. Trengte du å sette inn en dør, eller rette opp et vindu, så gikk du bort og spurte Josef, som sa ”jeg kommer bort i ettermiddag, og jeg skal ikke ha no’ for det, er du gæ’rn.” Sånn var Josef. […] Men den store kjærligheten i Josefs liv var at han var mannen som elsket Maria. Og han elsket Maria med en kjærlighet som ikke eide skygger eller brist av noe slag,» skriver Ole Paus.
Josef må ha hatt en uendelig stor tillit til både Maria og Gud. Han visste veldig godt at han ikke var den biologiske faren til Jesus. Likevel elsket han Jomfru Maria og sønnen hennes, gutten som var «Guds Sønn» (Luk 1,35).
Ingen av oss har valgt foreldrene våre selv, bortsett fra Jesus. Når Guds Sønn valgte Josef som fosterfar, må det bety at han var den beste far jorden kunne oppdrive. Det trengtes når Guds Sønn skulle fostres, elskes og ikke minst beskyttes. Allerede rett etter fødselen måtte Den hellige familie flykte til Egypt. Der levde Josef og hans gåtefulle lille familie som flyktninger helt til kong Herodes var død.
Josef forsvinner ut av bibelhistorien etter at Jesus har fylt tolv år. Ingen vet når han døde, men det skjedde iallfall før Jesus døde på Golgata, ellers ville ikke Maria ha flyttet hjem til disippelen Johannes (Joh 19,27).
Uansett: Josef vil for alltid være mannen som elsker Jesus og Maria av et udelt hjerte. Han lærer oss å gjøre det samme. Takk, uendelig gode Gud, for din gode Josef!
LA OSS BE
Evige Far. Hjelp meg å legge livet mitt fullt og helt i dine hender, slik Josef gjorde det. Herre, vis meg din vei – den veien du vil jeg skal gå – og gjør meg villig til å gå den. Hellige Josef, be for oss!
Noe bearbeidet versjon av en ettertanke som første gang ble publisert i avisen Vårt Land 23. mars 2012
I skolegården til katolske St. Sunniva skole i Oslo står en vakker statue av den hellige Josef som løfter fram Jesus. Alle foto herfra og ned: Ragnhild H. Aadland Høen
Inne på skolen står det også en gammel statue av den hellige Josef og Jesus. Josef avbildes nesten alltid med en liljestav. Liljen er symbolet for jomfruelighet og renhet.
Statuen står i hallen i 1. etasje, rett til venstre for inngangen til skolens kapell. Kapellet bærer navnet St. Josef kapell.
Milde Jesus. Jesus står med hendene utstrakt i velsignelse over alle som går forbi.
Viktig skytshelgen
Den hellige Josef er skytshelgen for den universelle Kirken; for mennesker i fortvilte situasjoner (noe han selv ofte var); mot tvil og fristelser (fordi han ble utsatt for store prøvelser); for de døende og for en god død (fordi han døde så tidlig); for familier, oppdragere, ektepar og familiefedre (fordi han er del av den hellige familie), for barn, unge og foreldreløse (fordi han var fosterfar); for alle slags hjem og hospitser, for boligsøkende, reisende og forviste (stikkord: herberge i Betlehem og flukten til Egypt); for arbeidere og håndverkere, særlig tømmermenn og snekkere (fordi han var tømmermann); for brorskap og ordensfellesskap oppkalt etter ham; for jomfruelighet (fordi Maria, og dermed Josef, forble jomfru). For å nevne noe. Fullstendig liste finner du her på katolsk.no.
Foto: Utsnitt av skjermbilde fra filmen The Lord of the Rings: Return of the King
I dag kunne det vært fristende å bare konsentrere seg om det fine. Jeg kunne ha hoppet over de tre første, klagende bibelversene, og heller gått rett på de neste bibelversene – de som handler om Guds trofasthet og hvor fint det er å vente på Gud.
Men Gud starter ikke der. Han er ikke sånn. Han starter der vi er – midt i klagen, midt i den smertefulle tilstanden der det er så lenge siden du har hatt det godt, at du har glemt hvordan det er (Klag 3,17) – i den tilstanden hvor du, når du er sann mot deg selv, erkjenner at du «håper ikke lenger på Herren» (Klag 3,18). Det går ikke an å komme lengre ned enn det. «Jeg tenker på det hele tiden, min sjel er nedtrykt» (Klag 3,20).
Er det ikke fantastisk at Klagesangene i Bibelen finnes? Er
det ikke nydelig at Faderen er Sannhetens Gud? At Jesus er Sannheten? Og at Den
Hellige Ånd, Trøsteren, er Sannhetens ånd? Når du søker sannheten, søker du med
andre ord Gud.
Vår himmelsk gode Far elsker at barna hans er sanne og ærlige. Det er jeg takknemlig
for. At jeg aldri trenger å late som. At det tvert imot er motsatt: Gud vil at
jeg ikke skal late som. Han krever ikke at jeg skal ta meg sammen og slutte
å klage. Nei, han lytter. Han lar meg klage ferdig. Først når all bitterheten
og smerten er tømt til bunns, er jeg klar for et vendepunkt. Når all klage og alt
håp er ute, kan håpet tennes på nytt.
Den katolske forfatteren J.R.R. Tolkien har skrevet
storverket «Ringenes herre». Den sterkeste scenen i Peter Jacksons
filmatisering, inntreffer når alt håp ser ut til å være ute for den hvite byen,
Minas Tirith, hovedstaden i kongeriket Gondor. Byen har en fullstendig
ikke-fungerende leder, og bare 2000 soldater. Samtidig er de omgitt av 200 000
fiender og et stort mørke. Alt ser ut til å gå til helvete, og det fort.
Akkurat da er det at den lille hobbiten Pippin klatrer opp på byens baune og setter den i brann. På neste fjelltopp ser de ilden, og de igjen tenner sin baune. Slik flyr vi over ildvardene som tennes på de snøkledte fjelltoppene, til den mektige lyden av Howard Shores episke filmmusikk – en vakker, uforglemmelig musikk som på én og samme tid klarer å formidle stort alvor og stort håp. Ildvardenes budskap rekker helt fram til naboriket Rohan. Slik gikk det til at da kongeriket Gondor trodde at alt håp var ute – at de var helt alene – så kom Rohan dem til unnsetning.
«Baunene er antent!» roper forsvarssoldaten i Minas Tirith. «Håpet er tent», sier Gandalv med lys i øynene. Akkurat det er det som skjer med forfatteren av Klagesangene også. Håpet tennes. For hva er det som skjer når du retter klagen din til Gud? Du ser på Gud. Eller enda mer presist: Du ser Gud. Der kommer vendepunktet. Når du skjønner hvem Gud er.«Men én ting legger jeg meg på hjertet, og dette gir meg håp: Herren er nådig, vi går ikke til grunne. Hans barmhjertighet tar ikke slutt, den er ny hver morgen. Din trofasthet er stor. Jeg sier: Herren er min del, jeg setter mitt håp til ham.» (Klag 3,21-24)
«Jeg løfter mine øyne mot fjellene. Hvor skal min hjelp komme fra? Min hjelp kommer fra Herren, himmelens og jordens skaper.» (Salme 121,1f).
Alt håp så ut til være ute påskeaften. Alt håp – for hele verden. Men i dypet av påskenatten stod håpet opp igjen. Lyset ble tent på nytt. Håpet var blitt evig.
«Herren er god mot dem som venter på ham og søker ham.» (Klag 3,25-26) Stol på det. I all evighet. Amen.
Første gang publisert i avisen Vårt Land 4. mars 2024 da Klagesangene 3,17-26 var dagens bibeltekst
På YouTube kan du se og høre scenen jeg skriver om i denne andakten
Scenen fungerer selvsagt best i sin kontekst, på stor skjerm og med god lyd, men du får iallfall en liten anelse av hva jeg snakker om her:
Fortsatt regner det englebrød over Guds folk hver eneste dag.
Her: Nattverd i basilikaen Santa Maria in Ara Coeli i Roma, i messen der St. Hallvard-guttene sang nå i februar. Til høyre statuen av Jesusbarnet kalt Santo Bambino of Aracoeli. Statuen står vanligvis i et eget sidekapell, men løftes fram i prosesjon og inn i messen den 25. hver måned.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen (Klikk på bildet for å se det i større versjon, i bedre oppløsning)
Bibelen er full av mat og uforglemmelige måltider. Høyt
oppe på Topp 10-listen finner du manna
– det berømte brødet som regnet fra himmelen i de 40 årene israelittene vandret
i ørkenen før de fikk komme inn i Kanaans land.
«Han lot manna regne over dem til føde, han ga dem korn fra himmelen. Englebrød fikk menneskene spise. Gud sendte mat, og de ble mette.» (Sal 78,24-25)
40 er botens og omvendelsens tall. Nå i fastetiden vandrer vi 40 dager i ørkenen, til minne om jødefolkets ørkenvandring. Også i vår ørken regner det englebrød over Guds folk hver eneste dag – hver gang vi tar imot den hellige nattverden, eukaristien.
Kirkefaderen St. Johannes Krysostomos (347-407 e.Kr.) skriver: «Den gangen rettet Moses hendene mot himmelen og fikk manna, englebrød, til å stige ned. Den nye Moses retter hendene mot himmelen og gir oss føde som varer evig». Han gir oss seg selv.
Visste du at navnet Betlehem betyr «brødhuset»? Det var forutbestemt at Jesus skulle bli født nettopp i «brødhuset». Hvor ellers? Jesus er jo livets brød (Joh 6,35). Han er den som metter vår sult etter liv. Han er «det levende brød som er kommet ned fra himmelen. Den som spiser av dette brødet, skal leve til evig tid.» (Joh 6,51)
Englenes brød heter «Panis angelicus» på latin. Du har kanskje hørt den berømte sangen av St. Thomas Aquinas fra 1200-tallet, i et nydelig arrangement av komponisten César Franck. Min favorittinnspilling er av Choir of King’s College, Cambridge. En av de beskrivende kommentarene under YouTube-videoen deres, er: «Kona mi spilte av denne videoen i morges, og jeg våknet opp med hjerteattakk fordi jeg trodde jeg hadde dødd og nærmet meg himmelens porter.» Det er høyst forståelig, for stemmene deres høres ut som engler.
Koret synger: «Panis angelicus fit panis hominum». «Englenes brød blir menneskenes brød.» Og de fortsetter: «O res mirabilis! Manducat Dominum pauper, servus, et humilis.» «O vidunderlige ting! Herren blir mat for den fattige, tjenende og ydmyke.» Sånn er det. Herren Jesus Kristus blir mat for oss i nattverdens mysterium.
Fortsatt går Guds Sønn den ydmyke veien – offerveien, ikke maktveien – akkurat slik han gjorde da han dro fra himmeltronen til jomfruens livmor. Hver eneste dag stiger han ned fra sin Far til prestens hender ved alteret, og gir seg selv til oss alle. Derfor faller vi på kne og tilber ham, og vi tar imot ham i ydmykhet.
Den tradisjonelle måten å motta nattverden på, er ved å bli matet. Når presten legger Kristus direkte på tungen din uttrykker det symbolsk en dyp sannhet: Du tar ikke Guds brød. Guds dyrebare og hellige himmelbrød, Jesus, kan bare bli gitt deg.
«Se, din konge kommer til deg, ydmyk er han og rir på et esel» (Matt 21,5). Ta vel imot ham.
«Store Trieinings Gud, takk at du er så god, takk for ditt kjærleiksbrød, takk for ditt frelsingsblod! Lat dei som vildrar enn veglaust i myrke natt finna dei gamle stigar att!»
Av St. Thomas Aquinas, siste vers av «Sacris solemniis», i Ragnhild Foss’ oversettelse.
Første gang publisert i avisen Vårt Land 6. mars 2024 da Johannes 6,28-40 var dagens bibeltekst. Les i nettbibelen.
Lytt til Panis Angelicus med Choir of King’s College, Cambridge
Fire år før komponisten W. A. Mozart døde, skrev han til sin døende far om hvordan døden er «det sanne målet for vårt liv» og «nøkkelen til vår sanne lykksalighet».
Hvordan
kunne den vitale 31-åringen hevde det? Fordi: I Jesus
finnes det ikke noen motsetning mellom død og liv. Jesus sier det helt tydelig:
«Jeg er oppstandelsen og livet. Den som
tror på meg, skal leve, om han enn dør» (Joh 11,25)
Karmelittmunken
Wilfrid Stinissen har skrevet en fantastisk, liten bok om døden og evigheten. Der
lærer han bort ars moriendi – kunsten
å dø. Boken har fått tittel etter et sitat av St. Therese av Lisieux, som sa: «Jeg dør ikke – jeg går inn i livet». Stinissen
skriver blant annet: «Når Mozarts musikk er så guddommelig, skyldes det, tror
jeg, blant annet at det har lykkes ham å integrere døden i sitt liv. I hans musikk hører man at ingenting kan skille
oss fra Kristi kjærlighet, og minst av alt døden (jf. Rom 8;35,38)».
Døden kan ikke
skille oss fra Kristus. Tvert imot er døden et
personlig møte med Jesus Kristus. Å dø er å få høre Jesus som sier: «La oss
dra over til den andre bredden» (Mark 4,35). Døden er bare en overgang. En dør.
En dør mellom to verdener.
Når vi dør, får vi
gå i fotsporene til Jesus, han som sa: «Jeg
går til Faderen» (Joh 14;12,28 og 13; 1,33,36). Der er han nå, hos Faderen. Og hva gjør han der? Han «sitter ved
Guds høyre hånd, oghan ber for oss» (Rom 8,34). Bibelen sier
svært tydelig at Jesus er vår fremste forbeder (Heb 7,25; Heb 8,1f; Heb 9,11f; Heb
9,24; Rom 8,34; 1. Joh 2,1).
Når protestanter lurer
på «dette mystiske forholdet» som katolske og ortodokse kristne har til de hellige
i himmelen, så pleier jeg å begynne i nettopp dette avsnittet i Romerbrevet 8, for alt hviler logisk på disse
premissene: Oppstandelsen fra de døde. At Jesus er vår forbeder. Og at de
troende, oppstandne, er ett med Jesus.
Så, her er det jeg
sier: «Dersom du dør først av oss to, og du er forenet med Jesus når han ber
for meg – kommer du da til å stå med armene i kors og si «Nei, jeg kan ikke
være med på å be for Ragnhild, for jeg er protestant?» Jeg lover at hvis jeg
dør først, skal jeg fortsette med å be for deg og alle andre som ønsker og
trenger min forbønn.»
Apostelen Jakob
oppmuntrer oss til å be for hverandre. «Et rettferdig menneskes bønn er virksom
og utretter mye» skriver han (Jak 5,16). Jakob setter ikke noe punktum ved døden,
fordi døden ikke er noe punktum for
den som dør i Kristus.
Det er ikke vanskeligere
enn det. Vi er én kirke sammen, i himmelen og på jorden. Jesus har ikke to
kirker med adskilte skott. Vi hører sammen, vi som er i Jesus. Ingenting kan skille oss som er forenet
med ham. Ikke en gang døden.
Tror du på
oppstandelsen og det evige liv? Tror du på at Jesus ber for oss, her og nå? Tror
du på at det er kraft i bønn? Det gjør jeg. Og her er tingen: Hvis jeg spør min
mor om å be for meg, tilber jeg henne ikke – og det gjelder enten hun er på
Paradis (der hun nå bor) eller når hun senere er i Paradis, sammen med Jesus.
Albert Einstein
sier: «Det er kun to måter å leve livet på: Enten som om ingenting er et under,
eller som om alt er det.» Jeg velger det siste alternativet. «For jeg er viss
på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er
eller det som kommer, eller noen makt, verken det som er i det høye eller
i det dype, eller noen annen skapning, skal kunne skille oss fra Guds
kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre.» (Rom 8,38-39) Amen!
«Jeg dør ikke – jeg går inn i livet» av Wilfrid Stinissen. Dette er en helt fantastisk - og fantastisk viktig - bok. Du får kjøpt den i alle bokhandler/nettbokhandler, men jeg anbefaler at du kjøper den hos St. Olav bokhandel.
Munkenes tilfluktstårn på Selja står der i full høyde den dag i dag, som et mektig symbol på at Kirken aldri skal falle. Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, fra den katolske seljumannamessen i 2021
I over 900 år har det stått der, tilfluktstårnet på den hellige øya Selja. Her ute ved Stadt, på et av Norges mest værharde steder, har munkenes eldgamle tårn bestått orkantesten gjennom ni århundrer. Hundrevis av vinterstormer har kommet rett inn fra havet i vest, men aldri har tårnet falt, her hvor Kirken i Norge ble født.
Ikke en gang danskekongen klarte å få ned klosterkirkens tilfluktstårn. Folkene hans plukket fra hverandre klosterbygningene stein for stein, og de stjal med seg de vakre steinene, søylene og buegangene til Stjerneborg i Danmark. Men tilfluktstårnet klarte danskene aldri å få has på. Det står der i full høyde den dag i dag, som et mektig symbol på at Kirken aldri skal falle.
Når jeg leser dagens bibeltekst, tas jeg umiddelbart med ut til den høye himmelen og det store havet ved Selja – her hvor jeg stadig vekk møter Herren, Den høyeste over hele jorden, han som samler vinden i sin hule hånd, han som lukker vannet inne i kappen sin, han som er et sikkert vern for alle dem som tar sin tilflukt til ham.
Jeg trenger bare å lukke øynene, så er jeg tilbake i det lune tårnet på Selja den sommeren jeg sang for en som gikk gjennom harde angrep fra den onde: «Du er mitt skjulested, du gir mitt hjerte fred, du synger din seierssang for meg når jeg er redd, jeg er trygg hos deg. La den svake si: Jeg er sterk i styrken fra min Gud.» (Tekst: Michael Ledner, etter Salme 32.)
Her er tingen: Djevelen vil ha deg til å tro at han har makten, og han vil innbille deg at du er alene, for da er du mye lettere å ta. Ikke tro på ham. Han er løgnens far (Joh 8,44). Lytt heller til sannheten og kraften i den gamle sangen:
«Gud er på tronen ennu, og Han kommer sine i hu. I prøvelsens stunder, og tenk hvilket under, at aldri alene er du! Gud er på tronen ennu, og Han kommer sine i hu. Hør Hans løfte til meg: Jeg kan ei glemme deg! Gud er på tronen ennu!»
«Alone with none but Thee, my God, I journey on my way. What need I fear when Thou art near, Oh King of night and day? More safe am I within Thy hand Than if a host did round me stand.»
Jeg leste ordene om og om igjen, helt til de sank ned i dypet av hjertet, og aldri forsvant ut igjen. Der er de ennå.
Den som går med Gud, er aldri alene, hverken på Ionas strand eller i prøvelsens stund. Derfor starter jeg denne dagen med å søke kraft og ly under Den høyestes vern:
«Jeg går frem i dag ved treenighetens kraft, i troen på den trefoldige, i tillit til den ene, han som skapte jorden og formet himmelen.» Amen!
Utdrag fra bønnen «St. Patricks brynje» av den hellige Patrick av Irland (389-461). Norsk oversettelse: Vidar Kristensen.
Første gang publisert i avisen Vårt Land 7. mars 2024, da Ordspråkene 30,4-6 var dagens bibeltekst. Les i nettbibelen.
"Alone with none but Thee, my God, I journey on my way. What need I fear when Thou art near, Oh King of night and day? More safe am I within Thy hand Than if a host did round me stand." St. Columba av Iona
Video fra Iona og Staffa
Tre og et halvt år etter at jeg var på Iona, nådde jeg endelig målet mitt om å lage en video med bønner og bilder fra Iona og Staffa. Her kan du se den.
I denne videoen finner du 68 bilder fra Iona og 6 bilder fra eventyrøya Staffa. Lydopptaket er gjort på en av strendene nord på Iona, med ganske kontinuerlige innslag av de herlige vindkastene fra havet. Først leser jeg bønnen St. Patricks brynje og St. Columbas bønn Alone with none but Thee, my God. Deretter synger jeg den keltiske velsignelsen Må din vei komme deg i møte på norsk og engelsk; May the road rise up to meet you.
NB: Klikk gjerne på "Se den på YouTube". Klikk deretter på tannhjulet i det høyre hjørnet for å velge HD 1080 oppløsning, og klikk på ikonet helt til høyre (et ikon som består av fire hjørner) for å få fullskjermvisning. Panoramabildene i denne videoen egner seg best for stor visning.
Likkledet i Torino er den mest undersøkte levningen fra fortiden. Til venstre: Fotografi av likkledet, som er en avbildning i negativ. Til høyre: Det bildet som fremtrer når man lager et positivt bilde av negativ-avtrykket på kledet. Foto: Wikimedia Commons
Johannesevangeliet forteller tre ting om ham. Det første er at Nikodemus besøkte Jesus i hemmelighet om natten og samtalte med ham (Joh 3,1-21). Det andre er at han tilhørte sanhedrinrådet, jødenes Høyesterett. Han tok Jesus i forsvar da de andre ville dømme Jesus uten at han var blitt forhørt først (Joh 7,50-51).
Den tredje tingen, er at Nikodemus og Josef av Arimatea gravla Jesus om kvelden etter korsfestelsen (Joh 19,39). Den hellige Nikodemus hadde da med «en blanding av myrra og aloe, omkring hundre pund», det vil si rundt 33 kilo! De salvet Jesus og svøpte ham i et klede av lin.
Etter kirkelig tradisjon er Likkledet i Torino det kledet som Nikodemus og Josef av Arimatea svøpte Jesus i. Over 100 000 arbeidstimer med vitenskapelige tester er derfor blitt kjørt på kledet, av vitenskapsfolk av alle slags profesjoner og livssyn.
Kledet i Torino er den mest undersøkte levningen fra fortiden. Likevel kan ingen vitenskapelig teori forklare hvordan dette eldgamle, 0,4 millimeter tynne kledet av vevd lin har et fotografisk avtrykk av en korsfestet mann, som har hatt en tornekrone, er blitt pisket og slått, har falt i grusen med pannen, har et sår etter en lanse i siden, har mynter fra Pilatus’ tid over øynene, har blodtype AB (slik som i nattverdmiraklene fra ulike århundrer), har arterieblod og veneblod på akkurat de rette stedene, har en kjemisk sammensetning i blodet som stemmer med en ekstrem og brå død, har hatt dødsstivhet da han ble svøpt, og har ikke råtnet før han plutselig har forsvunnet ut av kledet, uten at blodflekkene har blitt revet løs. Kledet er ikke revet av kroppen.
Avtrykket er en blanding av et perfekt fotografisk negativ, et røntgenbilde, et tredimensjonalt bilde og et slags svimerke. Den tredimensjonale bildeinformasjonen kan bare fanges opp ved moderne, avanserte apparater. Men selv ikke med våre mest avanserte apparater og metoder kan noen klare å kopiere kledet. Framgangsmåten for avtrykket er totalt ukjent for vitenskapen.
Det ser ut som avtrykket har oppstått ved utstråling fra et sterkt lys innenfra kledet, som har strålt rett ut fra overalt i kroppen. Kledet er lysest der hvor kroppen har berørt det, som nesen, pannen og øyebrynene. Perspektivet er fullstendig skyggefritt. Alt er helt likedan opplyst, i en projeksjon av kroppen inni kledet.
Den hellige Nikodemus har alltid vært feiret som martyr i Kirken. Og fortsatt finner vi altså de fysiske sporene etter møtet hans med den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus. Mye tyder på det. Gud være lovet for nattens vitne, Nikodemus!
Første gang publisert i avisen Vårt Land 9. mars 2024, da Johannes 3,1-8 var dagens bibeltekst. Les i nettbibelen.
De faktaene jeg presenterer i andakten, er er konsentratrat av fakta jeg har hentet fra denne boken. Kilderegisteret bak i boken består av 430 fotnoter over 35 fulle sider. Enda er det flere ting jeg ikke fikk plass til å ta med, slik som avtrykket av blomster, informasjonen om likkledets historie, radiokarbondateringer, og sudariet i Oviedo. Jeg kan bare si som Augustin fikk høre: "Tolle lege" "Ta og les!"
Bildemotivet på fremsiden av boken, fremstiller Caravaggios kjente maleri "Den tvilende Thomas" (1601-1602), men retusjert, slik at Thomas stikker fingeren inn i likkledet i stedet for å stikke fingeren inn i siden på Jesus.
Thomas Tvileren burde heller bli kalt Thomas bekjenneren
Den tvilende Thomas, av Caravaggio.
Her er apostelen Johannes' beretning om apostelen Thomas, som gikk fra den sterkeste tvilen til den sterkeste Kristus-bekjennelsen i Bibelen.
"Tomas, en av de tolv, han som ble kalt Tvillingen, var ikke sammen med de andre disiplene da Jesus kom. «Vi har sett Herren», sa de til ham. Men han sa: «Dersom jeg ikke får se naglemerkene i hendene hans og får legge fingeren i dem og stikke hånden i siden hans, kan jeg ikke tro.»
Åtte dager senere var disiplene igjen samlet, og Tomas var sammen med dem. Da kom Jesus mens dørene var lukket. Han sto midt iblant dem og sa: «Fred være med dere.» Så sier han til Tomas: «Kom med fingeren din, se her er hendene mine. Kom med hånden og stikk den i siden min. Og vær ikke vantro, men troende!» «Min Herre og min Gud!» sa Tomas. Jesus sier til ham: «Fordi du har sett meg, tror du. Salige er de som ikke ser, og likevel tror.»
Jesus gjorde også mange andre tegn for øynene på disiplene, tegn som det ikke er skrevet om i denne boken. Men disse er skrevet ned for at dere skal tro at Jesus er Messias, Guds Sønn, og for at dere ved troen skal ha liv i hans navn."
Gjennom hele Kirkens historie myldrer det av sterke, kvinnelige troshelter. Alle kvinnene i mosaikken over her er sterke kvinnelige lederskikkelser. Jeg kunne sagt noe om hver eneste en av disse helgenene, men for å oppsummere er de i Jeanne d'Arc-format alle sammen - visjonæren som ledet den franske hæren til seier over engelskmennene.
Kirkens historie er full av sterke kvinner – kvinnelige lederskikkelser som har satt spor det glitrer av.
Hvis du for eksempel leser biografien til den hellige Katarina av Siena (1347-1380), finner du en kvinne som kastet seg inn i politikken på linje med den hellige Hildegard av Bingen og Europas skytshelgen, den hellige Birgitta av Vadstena.
St. Katarina er spesielt berømt for sin klare forkynnelse, og for sin irettesettelse av pave Gregor XI. «Vis Dem som en mann, hold opp med å være feig!», skrev hun og oppfordret ham på det innstendigste til å bryte ut av sitt babylonske fangenskap i Avignon. Paven lyttet og flyttet tilbake til Roma. St. Katarina ble senere erklært Doctor Communis Ecclesiae, kirkelærer, en ærestittel som bare er gitt til 36 personer i løpet av 2000 år.
Gjennom hele Kirkens historie myldrer det av sterke, kvinnelige troshelter. Datteren vår Sunniva har navn etter den hellige Sunniva, som nektet å gifte seg med en hedensk mann. I stedet stakk hun til havs uten årer og ror, og lot havet føre henne og følget hennes dit Gud ville. Dermed endte de på øya Selja, nær Stadt. Historien om Sunnivas martyrium var helt sentral under kristningen av Norge for 1000 år siden, og hun ble erklært som Norges skytshelgen, Patrona Norvegiae.
Den andre datteren vår, Ingrid, er oppkalt etter Ingrid Elovsdatter. Den hellige Ingrid (1220-1282) var rik og godt gift. Etter at hun ble enke brukte hun hele formuen sin på gründervirksomhet: Hun grunnla det første dominikanerinneklosteret i Sverige. På en tid da kvinner sjelden reiste noe sted, begav hun seg ut på lange pilegrimsreiser til «verdens ender»; til Jerusalem, Roma og Santiago de Compostela. Litt av en dame!
Den tredje datteren vår, Maria, er oppkalt etter Jomfru Maria.I det katolske og ortodokse universet får Jomfru Maria stråle i all sin glans, som Jesu mor, Kirkens mor og himmelens dronning (Åp 12,1). Men hvilket kvinneideal er egentlig den ydmyke Maria, Herrens tjenerinne? Tjeneridealet er ikke et kvinneideal innenfor Den katolske kirke. Det er et menneskeideal. Jesus selv er den største tjeneren av alle. Ydmykhet står ikke i motsetning til å ha et sunt og sant selvbilde. Det står i motsetning til å være hard, oppblåst og hovmodig. Å være ydmyk betyr å være sann. Og sannheten, den gjør deg fri (Joh 8, 32).
«Får Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri», sa Jesus (Joh 8,36). Det tror jeg døtrene våre kommer til å bli. Frie jenter som følger i fotsporene til kvinnene i dagens bibeltekst. Jenter som kort og godt følger Jesus, elsker Gud og elsker andre mennesker som seg selv. Jenter som søker ære hos Gud, ikke mennesker. Jenter som er fri fra de andres blikk, fordi de vet at de er så høyt elsket (av Gud) at resten av verden kan se så mye opp eller ned på dem de vil. Sånt blir det ekte, sterke, åndsfylte, virkelig frie kvinner av.
Som St. Katarina av Siena sa det: «Vær den du er skapt til å være, og du vil sette verden i brann.» Så gå, og sett verden i brann!
Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 8. mars 2024, da Markus 15,40-47 var dagens bibeltekst. Les i nettbibelen.
Her finner du biografiene på katolsk.no (listet opp i den rekkefølgen de er på bildet):
TEGNET MED ASKE: Askekorset. Du kjenner at det virker utenfra og helt inn i hjertet. Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, askeonsdag 14. februar 2018
Det er hellig fastetid! Jeg elsker å gå i kirken askeonsdag. Det er et av høydepunktene gjennom året.
På denne dagen går millioner av kristne over hele verden i kirken og får tegnet et svart askekors i pannen med ordene «Vend om og tro på evangeliet» eller med oppfordringen «Kom ihu, menneske, at du er støv og skal vende tilbake til støv».
Asken kommer fra brenningen av fjorårets velsignede palmegreiner, som har hengt i hjemmene – bak krusifiksene – siden palmesøndag i fjor. Slik biter kirkeåret seg selv i halen, i en årtusenlang stafett.
Aske ble brukt i jødedommen som et tegn på sorg (Ester 4,3), og som et tegn på anger og bot (Jona 3,6 og Job 42,6). Asken blir derfor et naturlig tegn på menneskelivets forgjengelighet og på det å vende seg bort fra synd og til Gud.
Hvorfor tegner vi kors på pannen? Fordi: I Bibelen er et merke på pannen et symbol på eierskap. Når du har korsets tegn på pannen symboliserer det at du tilhører den korsfestede Jesus Kristus. Fastetiden er en eneste lang forberedelsestid til påsken – til du skal stå der på Golgata og se Jesus gi seg selv helt til deg på korset.
Det er skikkelig fint å få være med på pangstarten av fasten sammen, slik vi er i kirken askeonsdag. Fasten er ikke et enmannsprosjekt. Det er tiden for fornyelse av hele Kirken, der Kirken greier å riste liv i oss, dra oss nærmere Jesus, rense oss, gi oss ny styrke og sette i gang en åndelig fornyelse i oss. Hvem vil vel gå glipp av noe sånt?
I Den katolske kirke pleier det å være så fullt i kirkene denne dagen at bare påsken og julen kan konkurrere med askeonsdagsmessen i popularitet. Folk kommer på ingen måte på grunn av kos- og underholdningsnivået. Av alle gudstjenestene i året er det kun langfredag som bærer på et dypere alvor enn askeonsdagen.
Askeonsdag er omvendelsens dag. Det er dagen for å gråte over sine synder. Det er dagen for å slutte å si nei til Gud. I dag skal du få legge bak deg alt og begynne helt på nytt. Askeonsdag er dagen for å starte på veien tilbake til Paradis, tilbake til Livet. Det er dagen for å overgi seg fullt og helt og tillitsfullt til Gud – til hans nåde, kjærlighet og gode vilje. Sånt skaper frie mennesker. Derfor kommer vi i kirken i stort antall i dag. Fordi vi er sultne. Tørste. Skadde. Lengter. Vil bli fri.
I dag ber jeg med dagens kirkebønn: «Herre, med hellig faste begynner vi den åndelige kamp som forbereder oss til påskehøytiden. La oss finne styrke og hjelp i forsakelsen når vi kjemper mot mørkets makter.» «Du som kom for å lege de sønderknuste: Kyrie, eleison. Forbarm deg over oss og gi oss din frelse.»
Det er fastetid og nådetid. Tid for en ny start. Tid for å satse mer på troen. Søke Gud. Gi ham alt, spesielt det tunge. Bli fri. Kom, kom!
Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 22. februar 2023 da Matteus 6,1-16 var dagens bibeltekst.
"Lent is a time for drawing near to Christ by listening to the Word of God and celebrating the Sacraments." (Pope Francis) "Fastetiden er en tid for å komme nærmere Kristus ved å lytte til Guds Ord og feire sakramentene." (Pave Frans)
Kom gjerne og få ditt eget askekors i St. Olav domkirke i Akersveien 1 i Oslo i dag kl. 8, kl. 11 og kl. 18!
Eller for dere som bor i Bergen: I St Paul kirke er det askeonsdagsmesse kl 19. St Paul ligger i Nygårdsgaten 3, like ved Grieghallen. Eller i Nidaros: I St Olav domkirke i Trondheim er det messe på norsk kl. 18.
Alle er velkommen til å få askekors, du trenger ikke være katolikk. Hvis du ikke vet hvor din nærmeste katolske menighet er, bruk appen Katolsk eller finn det ut her på katolsk.no.
LYS I JANUARMØRKET: I følge god, gammel juletradisjon er juletiden ikke over før Kyndelsmesse, 2. februar. Utejuletreet og julelysene våre får lyse i mørket helt til i dag. (Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, utsikt fra terrassen inn mot Bergen by, julen 2012)
I dag har Den katolske kirke over hele verden feiret Kyndelsmesse, festen for Herrens fremstilling i tempelet. Helt fram til 1969 var Kyndelsmesse den siste dagen i juletiden i den katolske kalenderen.
Kyndelsmesse var en stor fest i Norge i katolsk tid. Dagen var avmerket på primstaven og ble en viktig merkedag, da skulle man spise skikkelig, gjerne julekost.
I våre dager avslutter Den katolske kirke sin offisielle feiring av juletiden allerede den 6. januar, på Epifani-festen ("13. dag jul"). Før liturgireformen i 1969 varte imidlertid juletiden helt til Kyndelsmesse, 2. februar. Mange katolske kristne holder fast ved de gamle tradisjonene og lar juletiden fortsette helt til i dag.
Juletre helt til i dag
Både presteordenen Augustinerkorherrene i Bergen og St. Elisabeth-søstrene i Oslo beholder sitt juletre helt til Kyndelsmesse. Treet holder seg fint når det står kaldt.
Hjemme hos oss tar vi bort det meste av julepynten 13. eller 20. dag jul, men vi pleier å beholde julekrybben, utejuletreet, utejulelysene, julesangene, julebelysningen i vinduene og julestjernen helt til i dag, 2. februar.
Jeg synes alltid januar er så mørk og fryder meg over å kunne ta med meg julens lys gjennom hele januar og trygt inn i februar.
Hvis du også har lyst til å la julefryden og julelyset få stråle inn i januar, kan du altså gjøre det neste år med god samvittighet og solid kirkelig tradisjon i ryggen. La lysene skinne!
(Artikkelen fortsetter under bildet.)
JULEFRYD I VINDUET: Julestjernen
viser vei til Jesus i januar også.
(Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, Bergen 2012)
Vakker og elsket fest
Kyndelsmesse er dagen da Jesusbarnet ble fremstilt i tempelet, 40 dager etter sin fødsel. På denne dagen frembrakte Simon og Anna sine profetier (bildet under), og Herlighetens Konge tok tempelet i besittelse. Kyndelsmesse tilhører de vakreste og mest elskede festene i kirkeåret.
I TEMPELET: Jesus er det nye tempelet. Her profeterer Simon om Jesus og gir oss lovsangen Nunc Dimittis.
Nydelige Nunc Dimittis
Dette er dagen som har gitt oss Nunc Dimittis, Simeons bønn, som synges/bes i tidebønnen i alle katolske klostre over hele verden hver kveld.
Slik er bibelteksten i det andre kapittelet i Matteus' evangelium:
I Jerusalem bodde det en mann som het Simeon. Han var rettskaffen og gudfryktig og ventet på Israels trøst. Den hellige ånd var over ham, og Ånden hadde latt ham få vite at han ikke skulle se døden før han hadde sett Herrens salvede. Nå kom han til tempelet, ledet av Ånden. Og da Jesu foreldre kom med barnet for å gjøre med ham som skikken var etter loven, tok Simeon barnet opp i armene sine. Han lovpriste Gud og sa:
«Nunc dimittis servum tuum, Domine, secundum verbum tuum in pace»
«Herre, nå lar du din tjener fare herfra i fred, slik som du har lovet.»
«Quia viderunt oculi mei salutare tuum. Quod parasti ante faciem omnium populorum»
«For mine øyne har sett din frelse, som du har gjort i stand like for ansiktet på alle folk,»
«Lumen ad revelationem gentium, et gloriam plebis tuæ Israel»
«et lys til åpenbaring for hedningene og ditt folk Israel til ære.»
Det finnes ikke bare én måte å synge Nunc Dimittis på. På samme måte som Magnificat (Marias lovsang) finnes i utallige versjoner, gjør også Nunc Dimittis (Simeons lovsang) det.
Jesus ble båret til tempelet av sin mor, Jomfru Maria, og den hellige Josef. Kyndelsmesse var derfor en av de fire Maria-merkedagene på den norske primstaven: Kyndelsmesse (Maria lysmesse) 2. februar, Marias Budskapsdag 25. mars, Maria Himmelfart 15. august og Marimesse om høsten 8. september (Marias fødselsdag).
Kyndelsmesse var en viktig merkedag i Norge i katolsk tid, og den beholdt posisjonen lenge: Dagen ble først opphevet som helligdag i Norge fra og med 1771. Les mer om historien bak Kyndelsmesse på katolsk.no.
Hvorfor kalles det Kyndelsmesse?
På latin het messen tidligere Missa Candelarum, av candela som er latin for vokslys. På norrønt ble det til kyndill, og derav det norske navnet Kyndelsmesse (på engelsk: Candlemas).
På denne dagen innvies og velsignes alle rituelle lys som skal brukes i kirken hele året. Alle de troende får også med seg lys hjem fra messen. Disse lysene som vi tar med hjem er et tegn på Kristus, «verdens lys».
Dyrebare lys
Har du (eller noen du kjenner) en bunadssølje som er hul? I katolsk tid i Norge var det vanlig at kvinnene oppbevarte restene av de hellige kyndelsmesselysene inne i de dyrebare søljene sine.
Lysene vi tar med oss hjem fra kyndelsmessen i kirken er fortsatt små skatter som vi tar godt vare på gjennom året. Du tar dem frem til de helt spesielle tilfellene når det er noe helt spesielt du vil be for/løfte opp til Gud. Det er det som er så fint med katolsk, kristen tro: den er rik på symboler og tegnhandlinger som bærer dyp mening ❤️
Klikk på bildet og zoom inn for å se alle de fine detaljene!
Foto: Frode Inge Helland, Creative Commons
Ordenslivets dag
I 1997 utropte pave Johannes Paul II (1978-2005) denne festen den 2. februar til ordenslivets dag. Hensikten med markeringen er å gi alle ordensfolk mulighet til å i fellesskap fornye sine løfter, samt å gi alle troende en mulighet til å rette oppmerksomhet mot denne formen for kristenliv, som til alle tider har vært en viktig del av Kirkens liv.
De siste årene har Ordenslivets dag også blitt markert i Norge. I St. Paul kirke i Bergen er det tilbedelse hele dagen, og man ber kontinuerlig om kall fra tidlig om morgenen og helt til etter kveldsmessen.
Vi ber om kall i Kirken
Jeg vil få avslutte med et utdrag av prekenen som sokneprest Dom Alois Arnstein Brodersen holdt i St. Paul kirke på Kyndelsmesse 2. februar 2012:
Vi ber i dag særlig for kall i Kirken, for kall til det religiøse ordensliv og for kall til et prestelig liv. Kall handler ikke bare om prester, munker og nonner, men om hver og en av oss. Vi er alle kalt av Gud, til et liv i tro, hver i sin stand - som legfolk - som ektefolk, som ugift, som ordensfolk eller som prester. [...]
Vi må hver og en søke å virkeliggjøre vårt kall, der hvor vi er i livet. Det kan for noen av oss føre oss på veier, som vi kanskje ikke hadde tenkt oss, for eksempel i kloster eller til et presteseminar. Men det kan også føre oss til å ofre vårt liv til å be for kall i Kirken. Det kan også føre til at vi må være åpne for Gud – og villige til å ofre en sønn eller en datter – når Gud kaller dem på en spesiell måte til sin tjeneste. For mange kan det oppleves som en smertens krone, lik Guds Mors, og at man mister en sønn eller datter til et kloster. Men gleden er dog større, ved at man opplever Guds velsignelse og velyndest over sitt barn, som følger kallet – og ser at den sønn eller datter man så viet til Guds kall, allikevel forblir ens barn hele livet.
Kirken er sakramental og den er avhengig av å ha prester, som kan forvalte sakramentene for det troende folk. Prester kan ikke alltid bare komme utenfra; paven holder ikke et hemmelig skap i beredskap, fullt av prester, som han kan sende oss alt etter våre behov. Enhver Kirke bør være i stand til å frembringe nok prester for sine behov. Jo større behovene er, og jo inderlige vi ber om at prester og ordenskall må vekkes iblant oss, desto flere kall vil vi oppleve.
Så la oss ikke bli trette av å be i Den Hellige Ånd, om tro og kall. AMEN +
Første gang publisert her på bloggen 2. februar 2013. Oppdatert og utvidet 2. februar 2018. Republisert 2. februar 2024.
Alle pengene som samles inn går til å finansiere reiser til Fontgombault-klosteret for unge menn fra Norge. (Klikk på bildet for å se det i større format.)
I foreningen Venner av Selja kloster gjør det vi kan for at dette skal skje. Det gjør vi gjennom å følge benediktinernes motto "Ora et labora!", det betyr "Be og arbeid!". Vi ber hver dag for at Gud skal kalle på unge menn til å bli benediktinermunker på Selja, og vi hjelper de guttene/mennene som vil utforske om de kanskje kan ha dette kallet.
En forutsetning for at det skal komme et nytt kloster på Selja, er norske kall - altså at unge menn fra Norge kalles til å bli munker. Som en del av de unges utforskningsprosess, er det nødvendig å faktisk prøve ut klosterlivet. Derfor er det avgjørende at unge menn som trenger det, får nødvendig økonomisk hjelp til å komme seg til Fontgombault, som ligger midt i Frankrike - i området Indre i regionen Centre-Val de Loire.
Påsken 2024 ønsker en gruppe på fem unge menn fra Norge å reise til Fontgombault. Sammen kan vi hjelpe dem med det!
For at de unge fra Norge skal kunne reise til Frankrike, må vi hjelpe dem. Kan du være med og bidra? Alle monner drar! Stort eller lite - alt hjelper! Klikk her for å gi penger gjennom Spleis. Du kan bidra der gjennom Vipps, kort og faktura.
Og: BE! Be hver dag om at Gud skal velsigne Norge med et nytt kloster på Selja.
Fontgombault er et ekte kloster. Det betyr at de lever et klausurert liv. Alle er velkommen til klosterkirken og til klosterets gjestelandsby, men det er svært sjelden at noen utenfra slipper innenfor de innerste klostermurene deres. Men noen ganger må det jo til, blant annet da munkene skulle installere ny belysning i klosterkirken, og da klosteret skulle få en ny, topp moderne turbin til kraftverket sitt. Under her kan du se mange glimt fra klosteret i to korte filmer som er laget av firmaene som leverte det tekniske utstyret til Fontgombault.
I over 1400 år har Kirken sunget og bedt de store O-antifonene denne siste uken i advent. De eldgamle bønnene uttrykker lengselen etter at Jesus Kristus skal komme – med stadig større kraft for hver dag vi nærmer oss jul.
I dag, den 21. desember, på årets mørkeste dag, ber Kirken over hele verden «O Oriens»-bønnen:
«Å, Solrenning, Du glans av det evige lys, rettferds sol. Kom, lys for dem som sitter i mørke og dødens skygge.»
I kirkeåret er adventstiden bare indirekte rettet inn mot julen. Ordet advent kommer av latin «Adventus Domini», «Herrens Komme», men det vi dypest sett venter på er at Jesus skal komme igjen i herlighet ved historiens og tidens ende. Vi venter på at «han skal bringe fred» (Mika 5,4).
O-antifonene er en eneste stor lengsel etter at Gud skal gripe inn, at vi skal få se Gud, at Jesus skal komme til oss.
I disse siste, intense adventsdagene er angen av Det gamle testamente sterk. Vi påkaller Jesus med de store messianske frelsertitlene: O Sapientia (Å Visdom), O Adonai (Å Herre), O radix Jesse (Å Jesse rot), O clavis David (Å Davids nøkkel), O Oriens (Å solrenning), O Rex gentium (Å folkenes Konge), O Emmanuel (Å, Gud med oss).
«Når kirken sier: O Adonai, kjenner vi at vi i Kristus møter en Gud som er levende; ikke filosofenes «gud», ikke bare en fjern autoritet, men en Gud som vil tiltales, elskes, møtes. Slik er Bibelens Gud, slik er Israels Gud.»
«Når døden og dødskreftene ser ut til å seire, når mørket lukker seg over vårt eget liv, da kommer han som Solrenning, som en ny dag, en ny begynnelse, en ny demring. Når livet og framtiden synes stengt og håpløst, da er han Davids nøkkel.»
«Grunntonen i antifonene er det som er hele adventstidens tone: Kom! Hele tiden roper kirken og den enkelte troende på Kristus og kaller ham inn i sitt liv».
Alle de sju O-antifonene avsluttes med de samme tolv ordene. Bli med hele Kirken og be dem i dag: «Kom, Herre, frels oss! Vent ikke lenger! Ha miskunn med ditt folk!»
Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 21. desember 2018, da Mi 5,1-4a var dagens bibeltekst
Disse to bildene tok jeg på jobben 21. desember 2017: Solen sett fra taket på Næringslivets Hus, med utsikt over Frognerparken. Ikke et eneste filter er brukt, annet enn Guds eget. Magisk lys! Begge foto: Ragnhild H. Aadland Høen
Lytt til dagens bønn her:
Les også her på bloggen:
Ettertanke | O Radix Jesse - en annen av O-antifonene - en bloggpost med mer informasjon om O-antifonene
