Ettertanke: Han døde for ekteskapet

SERVERT PÅ ET SØLVFAT: «Da fikk moren henne til å si: «Gi meg døperen Johannes' hode på et fat.» (Matt 14,8)
I dag feirer vi minnedagen for den hellige Johannes Døperens martyrdød.

Alle kristne martyrer har dødsdagen som sin minnedag. Alle bortsett fra én: Johannes Døperen, som har fødselsdagen 24. juni som sin viktigste festdag. 

Av alle mennesker i verdenshistorien har bare Jesus og Jomfru Maria hatt større plass i den kristne kirke enn den store Johannes, Sankt Hans.

I dag 29. august feirer vi hans andre minnedag: «Den hellige Johannes Døperens martyrdød». Du finner merkedagen på primstaven («Johannes’ halshogging»), med et sverd som merke.

Tidligere syntes jeg det var litt makabert å feire helgeners dødsdag, men ikke nå lenger. Det er jo Johannes Døperens himmelske fødselsdag vi feirer i dag. Dagen da han ble født inn i Himmelen, dagen da han nådde det evige målet. En veldig seier!

Jo mer jeg mediterer over begynnelsen og slutten av Johannes Døperens liv, jo mer slår det meg hvor aktuell og rett-inn-i-vår-tid han er. Evangelisten Johannes skriver om sin navnebror: «Selv var han ikke lyset, men han skulle vitne om lyset» (Joh 1,8), og det gjorde Johannes Døperen så til de grader.

For hva var Johannes’ første gjerning? Jo, allerede før han selv var født pekte han på det hellige, ufødte barnet i Marias liv. (Dette er for øvrig en av de vakreste bibeltekstene om fostre som jeg vet om. Les den gjerne i dag og dvel ved den, Luk 1,39-45.)

Og hva var det Johannes Døperen døde for? Jo, han døde for ekteskapet. Han gikk i klingen på de politiske makthaverne, kritiserte landsfyrsten Herodes og forsvarte ekteskapets hellighet. Prisen han måtte betale var den høyeste; han gav sitt liv.

Er ikke det en inspirerende helgen for vår tid, så vet ikke jeg.

PRIMSTAVEN: Primstavmerket for
"Johannes Halshogging" er sverdet i midten.
Over: Barsok (St. Bartolomeus)
Under: Edismess (St. Egidius)
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

I dag ber jeg dagens kirkebønn:

«Allmektige Gud, du gjorde den salige Johannes Døper til forløper for din Sønn, ved sin fødsel og sin død. Han gikk i døden for å vitne om sannhet og rettferd. Vi ber deg, hjelp oss som du hjalp Johannes, å kjempe for den tro som vi bekjenner.» Amen!

Første gang publisert i avisen Vårt Land i dag, 29. august 2013 da Matt 14,1-12 var dagens bibeltekst

Overgrepssaken i St. Paul - Sed libera nos a malo

HERRENS BØNN: "Sed libera nos a malo. Amen." Et blogginnlegg om vonde og vanskelige ting - og om behovet for å be som Jesus lærte oss: "...men fri oss fra det onde. Amen."

Mange lurer på hva jeg tenker etter overgrepssaken i St. Paul menighet som ble kjent denne uken.

Dette er overgrepssaken i korte trekk:
I går offentliggjorde biskop Bernt Eidsvig at en prest i St. Paul menighet i Bergen i sommer har hatt et kortvarig seksuelt forhold til en 15 år gammel jente i menigheten. "Det er ingen grunn til å tro at det har vært bruk av tvang eller vold" skriver biskopen. Presten er politianmeldt for seksuell omgang med en mindreårig. Han har erkjent de faktiske forhold og vil samarbeide med politiet. Den aktuelle ordensprestens prestelige fullmakter ble trukket tilbake med øyeblikkelig virkning. Etter alt å dømme kommer han ikke til å gjøre tjeneste som prest igjen. Jenten og foreldrene hennes får juridisk bistand og ellers all den oppfølging de ber om. De har også jevnlig kontakt med den presten som 15-åringen betrodde seg til da hun fortalte om overgrepene. Den anmeldte presten er utenlandsk statsborger og har fått beskjed av biskopen om å forbli utenlands inntil politiet ønsker å få ham tilbake til Norge. Biskopen har også rådet ham til å starte på en ny utdannelse.

Her er kortversjonen av mine tanker:

• Jeg tenker at dette er uendelig leit og vondt. Vi snakker om et forferdelig svik og tillitsbrudd. Slikt som dette skal bare ikke skje. Jeg sier meg enig med biskop Bernt Eisvig som sier til Bergens Tidende i dagens avis: "Jeg har oppfattet presten som en positiv person. Det som har skjedd er bare trist. Nå skal vi gjøre alt vi kan for at denne jenten får den hjelp og støtte hun trenger." Jeg ber for jenta og for prestene våre, for hele menigheten (spesielt de unge), for biskopen og for alle katolske kristne i hele Norge. Håper dere vil be sammen med oss, det trenger vi.
• Jeg er takknemlig for biskopens handlekraft, og for at Kirken har effektive rutiner og systemer som luker ut potensielle fremtidige trusler for menighetene.
• Jeg føler meg trygg på at barna våre er trygge i St. Paul nå.

Om sjokket

Litt mer: Vi opplever alle dette som om en bombe har slått ned i menigheten. Jeg har nok likevel ikke fått helt det samme sjokket som mange andre fordi jeg har fått akkurat dette sjokket tidligere. I min tid i statskirken hadde en populær, gift ungdomsprest et langvarig seksuelt forhold til en tenåringsjente i koret jeg gikk i (viste det seg etterpå, under rettssaken). Etter det har ikke ting sjokkert meg på samme måte lenger, og jeg lider ikke under vrangforestillingen av at sexovergrep har noe med sølibatet å gjøre.

Om sølibatet

Ingen blir seksualforbrytere av å være seksuelt avholdende. Å hevde noe slikt er en fornærmelse mot alle dem som (selvvalgt eller ufrivillig) lever uten ektefelle/samboer. Selv etter skredet av overgrepssaker i f.eks. Tyskland har gifte tyske menn langt høyere overgrepsprosent/-risiko enn sølibatære prester (0,1% av de tyske prestene har begått sexovergrep siden 1990 - 99,9 % av dem har det ikke).

I USA hadde gjennomsnittsmannen to til fire ganger så høy overgrepsprosent/-risiko som det USAs katolske sølibatære prester hadde - og det gjaldt på 70- og 80-tallet da statistikken var som verst, i dag er tallene langt bedre.
  
Selvsagt burde det ikke finnes et eneste overgrep begått av en katolsk prest, men det er iallfall ikke slik at sølibatære prester er farligere enn vanlige, gifte menn. Faktisk tvert imot. Les gjerne artikkelen It's Not About Celibacy: Blaming the Wrong Thing for the Sexual Abuse Crisis. Sammenlignet med gifte prester/pastorer i andre kristne trossamfunn kommer de katolske prestene likt ut i USA. Ekteskapet beskytter dessverre ikke mot overgrep. Sølibatet gjør det dessverre heller ikke.

Jeg tror biskop Bernt Eidsvig har helt rett når han sier til Aftenposten: "Jeg regner med at det vil bli stilt spørsmål om kravet til katolske presters sølibat. Jeg tror ikke dette har noe med det å gjøre, når folk mister hodet, gjør de det uansett om de er gift eller lever i sølibat".

Over alt

Seksuelle overgrep skjer dessverre over alt. Det er et stort sosiologisk problem i vår tid, derfor er det viktig at vi har gode prosedyrer og antennene ute. De fleste seksuelle overgrep skjer i hjemmet, men også på ungdomsfester, i skolen, i idrettsforeninger, på fritidsaktiviteter og altså i menigheter - det vil si over alt hvor det finnes barn og ungdommer i fortrolige relasjoner. Den katolske kirke har i dag gode rutiner og systemer som gjør at barn er tryggere her enn noen andre steder jeg vet om.

Om synden

Jeg tenker at dette er en god anledning til å snakke om at vi alle (også prester) lever i en syndig verden. Synden er en realitet. Jeg tror vi nordmenn hadde hatt godt av å få opp øynene og slutte med å late som om synden og djevelen ikke finnes. Vår kultur har til en stor grad erstattet begrepene "rett og galt, godt og ondt" med "lurt og ikke så lurt". Det tror jeg ikke er så lurt ;) Det tror jeg rett og slett er dumt - ja, galt - fordi det gjør oss mer sårbare for synden.

Alle mennesker bærer arvesyndens grunnskade i sitt hjerte og alle kan falle for det onde og Den onde. Noe av det farligste med vårt samfunn i dag er kanskje at vi later som om djevelen ikke finnes - og at de av oss som vet at han finnes er så hovmodige og/eller lettlurte at vi ikke tenker på djevelen som en reell trussel for oss. Det gjør oss alle langt mer utsatt for den ondes angrep.

I dag og alle dager må vi be som Jesus lærte oss: Fri oss fra det/den onde!

Presisering

En presisering: Jeg mener IKKE at du har bedt for lite hvis du har blitt utsatt for andres ondskap/overgrep. Du kan ALDRI lastes på noe vis for andres onde bruk av sin gudgitte frie vilje.

Det jeg prøver på er rett og slett å advare mot djevelens makt. Fordi jeg tror det er et budskap som trengs i vår tid. Hvis du og jeg ikke tar vår tilflukt til Gud og ber om hans beskyttelse fra det onde kan vi selv bli den som utøver synd/ondskap - før vi vet ordet av det. Så be: Fri oss fra det onde. Hver dag.

Botens sakrament

Siden dette nå er blitt et generelt blogginnlegg om synd, må jeg også nevne omvendelsen, for det er nå en gang slik at man aldri kan snakke om synden uten å også snakke om løsningen: Omvendelsen - om Guds nåde og kjærlighet til synderen. Gud hater synden (enda mer intenst enn du og jeg gjør), men han elsker synderen (mye mer intenst enn du og jeg gjør).

For alle som faller i synd, også alvorlige synder, dødssynder, finnes det en vei videre. Den veien går om skriftemålet, Botens sakrament, som er et av helbredelsens sakramenter. Som en prest jeg har lært mye av sa det en gang: "Vi må fortelle folk at Skriftemålet er ikke et sakrament der Jesus står med pekefingeren og sier fy. Det er et sakrament der Jesus står med åpne armer og sier kom."

Siden dette åpnet som et blogginnlegg om overgrepssaken må jeg til slutt legge til: For den som har begått kriminelle handlinger går veien alltid også om rettssystemet. Jesus tok straffen for syndens evige konsekvenser (som er døden), og denne evige straffen vaskes bort ved Botens sakrament. Skylden overfor Gud blir altså tatt bort i skriftemålet - vi får starte på nytt i vårt forhold til Gud. Syndens timelige straff gjenstår imidlertid. Den må vi ta selv og bære konsekvensen av selv.

Etterord: Jeg har ikke noe ønske om å gi intervjuer om denne saken. For kommentarer fra St. Paul kirke, kontakt sogneprest Dom Alois Brodersen. 

På grunn av denne sakens sensitivitet er forhåndsmoderering av kommentarer aktivert. Delta gjerne i samtalen, men det blir med en viss tidsforsinkelse.

Ekte, katolsk skolestart

 SUKSESSOPPSKRIFTEN: Første klasse på St. Paul skole startet første skoledag med bønn i dag. På fredag åpnes skoleåret med stor messe for hele skolen i Johanneskirken.
Foto: St. Paul skole

Vi har fire barn, og i dag begynte nr. 2 på St. Paul skole. Du aner ikke hvor nydelig det er å se 24 førsteklassinger starte hele sitt lange utdanningsløp med å høytidelig tegne seg med korsets tegn "i Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn" og be Fader Vår sammen.

Første skoledag startet med andre ord slik alle dager starter på St. Paul skole - i alle klasser på alle klassetrinn.

Hva er det som kjennetegner katolske skoler? Jeg siterer fra St. Paul skoles hjemmeside:

En katolsk skole har Kristus i sentrum og finner et pedagogisk program i fortellingen fra Lukas 2,52, hvor Jesus som 12-åring stod fram i tempelet: «Og Jesus gikk fram i alder og visdom og var til glede for Gud og mennesker.» Fortellingen peker på utvikling av fire sider av mennesket: Det fysiske, det intellektuelle, det religiøse og det sosiale menneske.

Også menneskets ånd og sjel må med for at det hele mennesket skal utvikle seg og nå sitt fulle potensial.

Visste du at Den katolske kirke er den institusjonen i hele verden som utdanner flest barn? Det finnes nær 170 000 katolske skoler spredd over hele verden. Heldige er de barna som får gå på noen av Norges - og verdens - katolske skoler.
 

Gikk du glipp av den rørende TV 2-reportasjen fra St. Sunniva skole tidligere i år? Den MÅ du få med deg. Du kan se den her: Slik ble innvandrerklassen Norges beste i norsk

Ettertanke: Hebreerbrevet i én spalte

IKKE DEN LETTESTE VEIEN: Den smale veien har alltid vært mer krevende å følge enn den brede.
Foto: Michele Travierso/Flickr Creative Commons

Begynner du å bli lei av at det er så krevende å leve et kristent liv? Er du kanskje i ferd med å gli umerkelig bort fra troen? Les Hebreerbrevet. Det er skrevet til deg.

Hebreerbrevet er adressert til noen som stod i fare for å falle fra troen – ikke på grunn av forfølgelse, men fordi de var begynt å bli trøtte og motløse. Den smale veien har alltid vært mer krevende å følge enn den brede.

Forfatteren vil gi dem en sterkere tro, og skriver derfor mye om Jesus, om hans presteskap og offer. ”Da vi nå har en stor øversteprest som har gått gjennom himlene, Jesus, Guds Sønn, så la oss holde fast ved bekjennelsen!” (Hebr. 4,14)

Et annet viktig tema i brevet er hvordan vi, Guds folk, er på pilegrimsferd til det himmelske Jerusalem. På veien dit skal vi hjelpe og oppmuntre hverandre hver dag ”for at ingen av dere skal la seg bedra av synden og bli forherdet.” (3,13)

Forfatteren avslutter brevet med å utfordre dem på helt konkrete ting som truer troen: ”Ekteskapet skal holdes i ære av alle, og samlivet må ikke skitnes til. [...] Vær ikke glad i penger, men vær tilfreds med det dere har. [...] La dere ikke rive med av all slags fremmede lærdommer!” (13,4-5 og 9) Rimelig relevante utfordringer for oss nordmenn i dag, eller hva?

Dagens bibeltekst er hentet fra avslutningen av Hebreerbrevet. Den oppsummerer hele brevet og er en av de vakreste velsignelsene i hele Det nye testamentet. Ta den til deg i dag!

”Fredens Gud, han som i kraft av en evig pakts blod førte den store hyrden for sauene, vår Herre Jesus Kristus, opp fra de døde, må han utruste dere med alt godt, så dere gjør hans vilje. Ja, måtte han ved Jesus Kristus skape i oss det som er godt i hans øyne. Ham være ære i all evighet! Amen.”

Første gang publisert i avisen Vårt Land 9. mai 2011

Ettertanke | Kom hjem, Europa

HJEM IGJEN: Den fortapte sønn vender hjem. Etter å ha sløst bort hele arven kom han til seg selv, vendte hjem og ble møtt av en far som løp ham i møte.
Maleri av Rembrandt, ansett for å være den viktigste nederlandske maleren på 1600-tallet.

Et av verdens mest berømte manus – nærmere bestemt «lignelsen om den bortkomne sønnen» (Luk 15) – blir for tiden dramatisert over hele Europa.

Her er skriptet: En gang levde Europa i Farshuset, i Guds hjem. Etter å ha blitt velsignet med rikdom definerte hun imidlertid Far som død og stakk hjemmefra med arven. «Drevet av pengebegjær er mange ført vill og er kommet bort fra troen, og har påført seg selv mange lidelser.» (1. Tim 6,10)

Hva kan så Kirken gjøre når Europa forlater kristentroen? «Vi kan bare lide med folket», sa pave Benedict XVI. Det er først når Europa (i likhet med den bortkomne sønnen) «kommer til seg selv» at vi kan løpe henne i møte.  

Det oppsiktsvekkende er at det er nettopp det som er i ferd med å skje nå. Midt i den store sekulariseringen i Skandinavia ser vi en ny søken etter kristne røtter. Et forvirret Europa er klar for å høre at «Uansett hvor langt vekk du har rotet deg; Gud elsker deg hemningsløst. Kom hjem!»

Hit har skriptet kommet i dag: Ting tyder på at et land helt nord i Europa har blitt gitt en spesiell oppgave. Fortsatt er det flere troende enn ellers i Europa her og de har økonomisk handlekraft. «Bruk pengene, som det hefter så mye urett ved, til å vinne dere venner som kan ta imot dere i de evige boliger» sa Jesus (Luk 16,9).

Visste du at i 2011-oversettelsen av Bibelen har lignelsen om «den bortkomne sønnen» blitt omdøpt til «sønnen som kom hjem»? Det er nemlig DER denne fortellingen skal slutte. Hjemme hos Gud. Så mist ikke motet! 

Gud har forandret Europa før, gjennom sin Kirke, og han kan gjøre det igjen – gjennom deg.

«Da hørte jeg Herrens røst. Han sa: «Hvem skal jeg sende, og hvem vil gå for oss?» Jeg sa: «Jeg! Send meg!»» (Jes 6,8)

LA OSS BE

Fader vår. La ditt rike komme. La dine barn i Europa gjenoppdage hvem de er, og la dem delta med entusiasme i forkynnelsen av evangeliet. Skje din vilje, som i himmelen så og i Europa! Amen.

Første gang publisert i avisen Vårt Land 4. juni 2012 da Jes 6,1-8 var dagens bibeltekst

Preken | Olsok uten Hellig Olav

KATOLSK OLSOKPROSESJON: Vakkert, vakkert på vei til Nidarosdomen 29. juli 2013.
Foto: Henriette Teige

Biskop Eidsvigs preken i Nidarosdomen Olsok 2013 er nå lagt ut på katolsk.no. Den er god medisin mot en anakronistisk forståelse av Hellig Olav.

"Vi kan ikke feire Olsok uten å beskjeftige oss med Den hellige Olav", konstaterer biskop Bernt Eidsvig i sin olsokpreken som han holdt i selveste Nidarosdomen 29. juli 2013.

Prekenen gir deg et nyttig innblikk i hvem Hellig Olav var, og hvorfor "den mest betydningsfulle legmann i vårt lands historie, Olav Haraldsson" ble kåret til helgen.

Anakronistisk Olavskritikk

"God medisin mot anakronistisk Olavskritikk" skriver Geir Gundersen om biskopens preken, og det har han helt rett i. Som biskopen selv sier det i sin preken: "Det ville være idiotisk å overse det gode i fortiden fordi fortiden ikke er som nutiden."

Biskopen fortsetter:

"Vi vet med sikkerhet at Olavs livsførsel ikke var uten plett og lyte. La dette balanseres av at han ville hva Guds ville, at han ydmykt lot seg vise til rette av Kirkens menn, og at hellighet hos et menneske alltid lever side om side med tilkortkommelser."

- Ta Olavs omvendelse til forbilde

Om Olavs omvendelse sier biskopen dette:

"Neste år vil vi feire 1000 års-jubileet for Olavs omvendelse og dåp. Jeg ber dere forberede dere på det. Han måtte omvende seg fra et liv som ikke var Kristus verdig, og således er han et eksempel for oss alle. Det som er syndig og uverdig i våre liv, skal vi vende bort fra og hengi oss til Gud. Og vi skal holde vår tro og våre idealer opp for det norske samfunn – som han gjorde – og oppfordre til omvendelse."

Biskopen presiserer at "nå er det ikke for sitt liv kongen regnes for hellig, men for sin død: for Norge som en kristen nasjon, for den svakes rett til liv og verd."

BØNNESTUND: Etter olsokmessen 2012 strømmet vi frem til alteret.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Sigrid Undset og Hellig Olav

Biskopen kommer inn på Sigrid Undsets holdning til helgenkongen:

"Sigrid Undset ser Olav den helliges døde kropp som et såkorn. Det var ikke foredlet, men primitivt og kraftig og næringsrikt. Han var sædkornet som ble valgt til å legges i Norges jord, fordi det passet til jordsmonnet og været her."

Mirakuløst omslag

Biskopen kommer også inn på det mirakuløse omslaget som skjedde i Norge etter Olavs død: Hellig Olavs fiender vendte totalt om og bekjente at Olav var en helgen. Det norske folk vendte om og ble et kristent folk.

"Den norske historiker Ludvig Daae skriver at aldri har et omslag i et folks dom vært hurtigere eller grundigere. Fiender og likegyldige så storheten hos Olav, de godtok hans hellighet, de gjorde hans mål til sine."

PILEGRIMSMÅL: Hellig Olavs grav ble et pilegrimsmål fra første stund.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Guds såkorn i Norges jord

Og her er hele det siste avsnittet i prekenen:

"Gud kalte Olav til å gjøre så godt han kunne der i livet hvor han befant seg. Vårt kall er så langt identisk med hans. Olavs storhet ligger i hans vilje. I militær og politisk henseende var han ikke naiv; han var heller ikke desperat. Da han førte sin lille hær til kamp på Stiklestad, visste han at det meste tydet på at han ville tape slaget. Håp og tro og kjærlighet fikk ham til å skue videre. Han godtok å være Guds såkorn i Norges jord."

Takk Gud for det!

Les hele prekenen her på katolsk.no

LES OGSÅ:

• Primstaven og preken: Olsok - En hellig viking (olsoksaken her på bloggen i år)
• Primstaven: Vesle Olsok - Translatio Olav
• "Hellig Olav forklart for barn"  - i tilfelle du har lyst til å få det inn med teskje ;)
• Ettertanke: Våkenatt for Norge - ettertanken jeg skrev til Olsok i fjor 
• Få med deg Lars Roar Langslets glitrende foredrag om Hellig Olav som han holdt under Olavsfestdagene 2012 
• En god og lettlest bok om Hellig Olav er p. Olav Müllers lille biografi "Olav den hellige - Olav Haraldsson" (koster bare kr. 98,-)

Primstaven og preken: Olsok - En hellig viking

BEKRANSNING: Hvert år den 29. juli bekranses Hellig Olav på vestfronten av Nidarosdomen. Hellig Olavs grav i Nidaros var Europas tredje største valfartssted i middelalderen, kun overgått av Roma og Santiago del Compostela.

Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, 29.7.2012

I dag feirer vi Olsok, Hellig Olavs dødsdag, eller mer korrekt; Hellig Olavs himmelske fødselsdag. Bli bedre kjent med Olav i dag!

 

Dominikanerne i Norden har en egen hjemmeside der de jevnlig publiserer prekener. I dag vil jeg anbefale deg å lese den strålende Olsok-prekenen deres "En hellig viking".

Slik starter prekenen:

"I middelalderen ble Olav den hellige regnet som Nordens største og viktigste helgen. Han ble æret fra Finland i øst til Færøyene og Island i vest, ja, også utenfor Nordens grenser ble kirker viet til hans ære. Da normannerne kom som korsfarere til Det hellige land, malte de hans bilde på en av søylene i selveste Fødselskirken i Betlehem. Hans grav i Nidaros var Europas tredje største valfartssted, og utallige er de pilegrimer fra hele Europa som slet seg den tunge og vanskelige vei over Dovrefjell for å søke hjelp for sine lidelser ved helgenkongens grav.

I våre dager har man av og til inntrykk av at Olavsfeiringen, også for katolikker delvis, er et stykke middelalderlig folklore som feires uten at man helt skjønner den religiøse betydningen av denne feiringen. Ja, det virker som om det er en utbredt oppfatning at Olavs helligkåring nærmest skulle bero på en misforståelse, at han var en brutal viking som ikke var noen skikkelig helgen. Alt dette skyldes en gedigen undervurdering av middelalderkirkens religiøse innsikt." 

Historisk innsikt

Resten av prekenen gir deg solid historisk innsikt i Hellig Olavs tid og kongsgjerning, og den går nærmere inn på Olav som kongelig apostel og som martyr.

Her er de to siste avsnittene av prekenen:

 

"Det var ikke fordi Olav vant land og riker at kirken erklærte ham for å være hellig. Det var ikke engang fordi han la seg opp fortjenester i Guds og kirkens øyne ved å innføre kristendommen i landet at en slik ære ble ham til del. Nei, det var fordi han døde for den tro han hadde forkynt, at han ble erklært hellig, og fordi Gud selv har stadfestet dette ved de mirakler som skjedde ved hans grav. Olav bekjente inntil døden, og Gud vitnet om at han godtok hans bekjennelse. Det var dette som gjorde så sterkt et inntrykk at til og med hans fiender omvendte seg.

 

Olavsfeiringen er ikke et stykke folklore. Olavsfeiringen har en dyp religiøs betydning. Riktignok er det så at helgendyrkelsen har kunnet gi anledning til både misforståelse og skandale, men dypest sett er helgenfeiringen ikke noe annet enn en bekjennelse av frelsens realitet. Frelse er ikke et eller annet luftig og fint, frelsen er en virkelighet som finner sted i mennesker, slik at ikke bare deres sjel blir frelst, men også deres legemer. Relikviekulten kan gi seg direkte avskyelige utslag, men dypest sett er den ikke annet enn en bekjennelse av troen på kjødets oppstandelse. At helgener, autentiske trosvitner fremstår i et land, betyr at kristentroen virkelig har festet rot i det landet. Denne tro som var så sterk i kong Olav, har da også for all tid etter ham preget vårt land og folk. Måtte den også i fremtiden fortsette å vise slik styrke."

Prekenen er skrevet av Per Bjørn Halvorsen OP (1939 – 2007), dominikanermunk ved St Dominikus kloster i Oslo.

LES MER:

• Les hele prekenen: En hellig viking av p. Per Bjørn Halvorsen
• Les en liten bok: En god og lettlest bok om Hellig Olav er p. Olav Müllers lille biografi Olav den hellige - Olav Haraldsson (koster bare kr. 98,-)
• Les et foredrag: Få med deg Lars Roar Langslets glitrende foredrag om Hellig Olav som han holdt under Olavsfestdagene 2012. Langslets foredrag er delt i to: Først en historisk del om St. Olav som konge og rikshelgen og deretter en samtidsdel om hvordan det er fatt med arven etter Hellig Olav i dag.
• Les en ettertanke: Her finner du ettertanken jeg skrev til Olsok i fjor - Ettertanke: Våkenatt for Norge

OLSOK: Primstavmerket for Olsok er en øks - fordi Kristi martyr Hellig Olav ble drept av en øks på denne dagen, 29. juli 1030.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

 

Preken: Pave Frans på Copacabana, vigilien

TRE MILLIONER DISIPLER: "Gå og gjør alle folkeslag til mine disipler!" er mottoet for de katolske Verdensungdomsdagene i Rio de Janeiro. "To me, to you, to each of us he says: "Go and make disciples of all nations". Tonight, let us answer him: Yes, I too want to be a living stone; together we want to build up the Church of Jesus! Let us all say together: I want to go forth and build up the Church of Christ!" (Utdrag fra Pave Frans' tale)
Foto: www.catholic.org 

- Vær en disippel og vær en misjonær, var Pave Frans' klare og tydelige utfordring til millionene som hadde møtt frem på Copacabana i går kveld.

Under her kan du lese misjonspavens ord til de to-tre millionene som var til stede på stranden lørdag 27. juli 2013 (to millioner i følge de laveste estimatene, tre millioner i følge de fleste - og disse millionene var der ikke for å bade.)

I talen tar paven utgangspunkt i "Campus Fidei", navnet på stedet der vigilien egentlig skulle vært holdt. Fidei betyr TRO på latin. På grunn av regnvær ble bønnestunden flyttet til den berømte Copacabana-stranden i Rio de Janeiro.

Apostolic Journey of Pope Francis to Brazil
Address of the Holy Father Vigil with Young People
(Uthevelsen er mine)

Dear Young Friends,

We have just recalled the story of Saint Francis of Assisi. In front of the crucifix he heard the voice of Jesus saying to him: "Francis, go, rebuild my house". The young Francis responded readily and generously to the Lord's call to rebuild his house. But which house? Slowly but surely, Francis came to realize that it was not a question of repairing a stone building, but about doing his part for the life of the Church. It was a matter of being at the service of the Church, loving her and working to make the countenance of Christ shine ever more brightly in her.

Today too, as always, the Lord needs you, young people, for his Church. Today too, he is calling each of you to follow him in his Church and to be missionaries. How? In what way? Well, I think we can learn something from what happened in these days: as we had to cancel due to bad weather, the realization of this vigil on the campus Fidei, in Guaratiba. Lord willing might we say that the real area of ​​faith, the true campus fidei, is not a geographical place - but we, ourselves? Yes! Each of us, each one of you.

And missionary discipleship means to recognize that we are God's campus fidei, His "field of faith"! Therefore, from the image of the field of faith, starting with the name of the place, Campus Fidei, the field of faith,

I have thought of three images that can help us understand better what it means to be a disciple and a missionary. First, a field is a place for sowing seeds; second, a field is a training ground; and third, a field is a construction site.

1. A field is a place for sowing seeds.

We all know the parable where Jesus speaks of a sower who went out to sow seeds in the field; some seed fell on the path, some on rocky ground, some among thorns, and could not grow; other seed fell on good soil and brought forth much fruit (cf. Mt 13:1-9). Jesus himself explains the meaning of the parable: the seed is the word of God sown in our hearts (cf. Mt 13:18-23). This, dear young people, means that the real Campus Fidei, the field of faith, is your own heart, it is your life. It is your life that Jesus wants to enter with his word, with his presence. Please, let Christ and his word enter your life, blossom and grow.

Jesus tells us that the seed which fell on the path or on the rocky ground or among the thorns bore no fruit. What kind of ground are we? What kind of terrain do we want to be? Maybe sometimes we are like the path: we hear the Lord's word but it changes nothing in our lives because we let ourselves be numbed by all the superficial voices competing for our attention; or we are like the rocky ground: we receive Jesus with enthusiasm, but we falter and, faced with difficulties, we don't have the courage to swim against the tide; or we are like the thorny ground: negativity, negative feelings choke the Lord's word in us (cf. Mt 13:18-22).

But today I am sure that the seed is falling on good soil, that you want to be good soil, not part-time Christians, not "starchy" and superficial, but real. I am sure that you don't want to be duped by a false freedom, always at the beck and call of momentary fashions and fads.

I know that you are aiming high, at long-lasting decisions which will make your lives meaningful. Jesus is capable of letting you do this: he is "the way, and the truth, and the life" (Jn 14:6). Let's trust in him. Let's make him our guide!

2. A field is a training ground.

Jesus asks us to follow him for life, he asks us to be his disciples, to "play on his team". I think that most of you love sports! Here in Brazil, as in other countries, football is a national passion.

Now, what do players do when they are asked to join a team? They have to train, and to train a lot! The same is true of our lives as the Lord's disciples. Saint Paul tells us: "athletes deny themselves all sorts of things; they do this to win a crown of leaves that withers, but we a crown that is imperishable" (1 Cor 9:25). Jesus offers us something bigger than the World Cup!

He offers us the possibility of a fulfilled and fruitful life; he also offers us a future with him, an endless future, eternal life. But he asks us to train, "to get in shape", so that we can face every situation in life undaunted, bearing witness to our faith. How do we get in shape? By talking with him: by prayer, which is our daily conversation with God, who always listens to us. By the sacraments, which make his life grow within us and conform us to Christ. By loving one another, learning to listen, to understand, to forgive, to be accepting and to help others, everybody, with no one excluded or ostracized. Dear young people, be true "athletes of Christ"!

3. A field is a construction site.

When our heart is good soil which receives the word of God, when "we build up a sweat" in trying to live as Christians, we experience something tremendous: we are never alone, we are part of a family of brothers and sisters, all journeying on the same path: we are part of the Church; indeed, we are building up the Church and we are making history. Saint Peter tells us that we are living stones, which form a spiritual edifice (cf. 1 Pet 2:5). Looking at this platform, we see that it is in the shape of a church, built up with stones and bricks.

In the Church of Jesus, we ourselves are the living stones. Jesus is asking us to build up his Church, but not as a little chapel which holds only a small group of persons. He asks us to make his living Church so large that it can hold all of humanity, that it can be a home for everyone! To me, to you, to each of us he says: "Go and make disciples of all nations". Tonight, let us answer him: Yes, I too want to be a living stone; together we want to build up the Church of Jesus! Let us all say together: I want to go forth and build up the Church of Christ!

In your young hearts, you have a desire to build a better world. I have been closely following the news reports of the many young people who throughout the world have taken to the streets in order to express their desire for a more just and fraternal society - (and here in Brazil), they have gone out into the streets to express a desire for a more just and fraternal civilization. These are young people who want to be agents of change.

I encourage them, in an orderly, peaceful and responsible manner, motivated by the values ​​of the Gospel, to continue overcoming apathy and offering a Christian response to social and political concerns present in their countries. But the question remains: Where do we start? What are the criteria for building a more just society? Mother Teresa of Calcutta was once asked what needed to change in the Church. Her answer was: you and I!

Dear friends, never forget that you are the field of faith! You are Christ's athletes! You are called to build a more beautiful Church and a better world. Let us lift our gaze to Our Lady. Mary helps us to follow Jesus, she gives us the example by her own "yes" to God: "I am the servant of the Lord; let it be done to me as you say" (Lk 1:38).

All together, let us join Mary in saying to God: let it be done to me as you say. Amen!

Pave Frans og 2,5 millioner unge i Rio

PAVE FRANS I RIO: Jeg deler WYDs bilde fra Facebook-siden deres. Du kan følge dem her: www.facebook.com/worldyouthday

2,5 millioner unge katolske kristne er i disse dager samlet i Rio de Janeiro på de katolske verdensungdomsdagene. Jeg falt pladask for dette sitatet av Pave Frans.
 

Her er sitatet fra pavens hilsen til de unge i Rio, uttalt 22. juli 2013:

"I have neither silver nor gold, but I bring with me the most precious thing Given to me: Jesus Christ! I have come in his name, to feed the flame of brotherly love that burns in every heart, and I wish my greeting to reach one and all: The peace of Christ be with you! "

Pope Francis
Rio de Janeiro 22/07/2013

Oversatt til norsk (min oversettelse):

"Jeg har hverken sølv eller gull, men jeg bringer med meg det mest dyrebare som er gitt meg: Jesus Kristus! Jeg har kommet i hans navn for å nøre opp under den flammen av broderlig kjærlighet som brenner i hvert eneste hjerte; og jeg ønsker at min hilsen skal nå alle som en: Kristi fred være med dere!"

Takk Gud for Pave Frans. Deo gratias! Sånn snakker en ekte etterfølger av Peter!

Jeg skulle så gjerne ha vært en av de 2,5 millionene som deltar på de katolske Verdensungdomsdagene i Rio! Er det ikke utrolig kult at Den katolske kirkes ungdomsarrangement samler flere folk enn både OL og Fotball-VM? Kan jo ikke bli annet enn veldig glad over noe sånt. Det er HÅP for verden, med andre ord! Christus vincit!

LES MER:

Her kan du lese en fin reportasje som stod i avisen Vårt Land før 130 norske ungdommer reiste til de katolske Verdensungdomsdagene

Kontemplasjon: Mystikkens vei

 

Legkarmelitt Anne Samuelen skriver innsiktsfullt om mystikkens landskap og tåkeheimen du kan komme til å finne der. Få med deg tiende del av serien "en liten skole i indre bønn og kontemplasjon".

Av Anne Samuelsen, Cand. Polit.
Anne er tilknyttet Karmel-ordenen som legkarmelitt med evige løfter
"En liten skole i indre bønn og kontemplasjon" utarbeider hun spesielt for Sta. Sunniva-bloggens lesere

LES OGSÅ:

Del 1 - Kontemplasjon: Smak og se at Herren er god
Del 2 - Kontemplasjon: Bønn til din Far som er i det skjulte
Del 3 - Kontemplasjon: Betydningen av vennskap
Del 4 - Kontemplasjon: Gjør meg stille, stille
Del 5 - Kontemplasjon: Betydningen av en mor og en far
Del 6 - Kontemplasjon: ... og da har vi barnesinn
Del 7 - Kontemplasjon: Å be er å si Fadervår til Gud
Del 8 - Kontemplasjon: Skriftemålets uuttømmelige nåde
Del 9 - Kontemplasjon: Omvendelse

MYSTIKK

”Der ute søkte jeg deg, men du var i meg – selv om jeg var langt borte fra deg. Du rørte ved meg, og jeg lengtet etter din fred. Nå legger jeg mitt håp i din store nåde alene. Gi hva du krever, og så krev hva du vil. Du har skapt oss for deg, og vårt hjerte er urolig inntil det finner hvile i deg" skriver vår kirkefar Augustin. [1]

De fleste av oss som begynner å gå denne dype veien mot Gud - mystikkens, kontemplasjonens vei - har nok på et eller annet tidspunkt kommet til en lignende erkjennelse som den St. Augustin beskriver.

Vi er blitt berørt av Gud. Kanskje han har kommet til oss i stor glede, som en stor lettelse, eller som et slags ubeskrivelig holdepunkt i dyp smerte? Kanskje han har kommet til oss gjennom fornuftens blendende lys, eller intuisjonens dype visshet, eller gjennom Kirkens liturgiske handlinger?

Han har rørt ved oss, og vår brennende lengsel etter ham blir en rettesnor for våre liv. Den samme St. Augustin sier om lengselen at den er den vedvarende bønnen [2]. Lengselen etter Gud er en kontinuerlig bønn som gjør oss i stand til å svare på Pauli oppfordring om å være utholdende i bønn (Rom 12,12, Kol 4,2) og å ”be alltid i ånden”. (Ef 6,18)

Hva hindrer meg?

Vi legger så ut i mystikkens landskap og kan komme til å oppdage tåkeheim og natt. Hvor er Guds stemme nå? Hvor er du Gud, svaret på min lengsel? Hvorfor viser du deg ikke? Skal jeg gi opp nå som jeg ikke ser?

Som disippelen Thomas, kan vi fristes til å la troen bli avhengig at vi får ”se”. Vi kan bli fristet til å ønske, søke åndelige opplevelser og tro at det er Gud. Kanskje vi blir fristet fordi vi trenger trøst i livet? Men alle er vi mennesker med en stor indre fiende: Hovmodet. Kanskje blir vi fristet til å søke åndelige opplevelser, for å føle oss spesielle, viktige, favorisert av Gud? Mange falske profeter har fremstått som mystikere opp igjennom tidene. De har blitt gjenstand for valfart og konsultasjoner. Kanskje ikke rart at mystikken i enkelte kristne kretser har fått et dårlig rykte? [3]

ST. JOHANNES AV KORSET (1542-91):
Fremhevet at det er GUD
vi skal søke, ikke oss selv.

Hvem er det jeg søker?

Men her har altså karmelordenen en trygg vei å vise til. En vei som både ordenens mor, den store ”lyset på”-mystikeren Teresa av Avila, og ordenens far, ”lyset av”-mystikeren Johannes av Korset, begge to fremhever: Det er Gud vi skal søke, ikke oss selv.

Johannes av Korset er streng: Ignorér alle åndelige opplevelser, stemmer, budskap, bilder, profetier, om de skulle komme. De er ikke Gud, de kan være fra Gud, men de kan like gjerne være blendverk satt i scene av vårt eget ego, sykdom eller djevelen selv. De kan aldri gi oss kunnskap om Gud. Gud er faktisk nærmere oss i natten, i mørket, i det dunkle. Gud er en som skjuler seg. Mennesket kan ikke fatte Gud, derfor er det tryggest å ikke se. ”Salige er den som ikke ser, og likevel tror” sier jo vår Herre til Thomas. (Joh 20,29)

STA. TERESA AV AVILA (1515-1582):
Åndelige opplevelser er nådegaver fra Gud
som han skjenker oss etter sitt behag.
Vi skal ikke søke dem,
vi skal søke GUD.

Sta Teresa, som stadig så og snakket med sin Herre Jesus, er mer tilbøyelig til å tenke at vi er svake sjeler som trenger trøst fra Gud på vår vei, små vannhull der vi kan drikke, altså de åndelige opplevelser og nådegaver. Men også for henne er dette aldri noe vi skal søke, heller ikke lengte etter. De er nådegaver fra Gud som han skjenker sjelene etter sitt behag, og ikke noe vi søker. Og som hun vet så inderlig vel: Alle nådegaver har kun en funksjon: Å gjøre oss i stand til å elske Korset. Å elske lidelsen. Å aktivt ta opp korset og bære det med Kristus. [4]

Så hva skal jeg da gjøre?

Mitt eneste gjøremål nå er å elske, sier Johannes av Korset i strofe 28 av Åndelig sang. All veiledning i Karmel, til tross for at denne kontemplative veien tilsynelatende ser ut til å være innadvendt og selvbeskuende, er akkurat det motsatte: Se på Kristus, ikke på deg selv. Elsk Kristus, også hans lidelse, vær beredt til å ta Korset opp, med takknemlighet og glede når det kommer. Da blir vår glede fullkommen!

All veiledning i Karmel har denne fullkomne gleden som mål: Foreningen av oss selv og vår vilje med Kristus og hans vilje. Omdannelsen av et menneske fra selvisk og selvsentrert til overgitt og forenet med Kristus. I denne foreningen skjer det utrolige: Nemlig det at vår egen betingete, sporadiske og til dels selvsentrerte kjærlighet, blir kronet med Kristi barmhjertighet og kjærlighet. ”Han frir ditt liv fra graven og kroner deg med barmhjertighet og kjærlighet.” (Sal 103.4)

MYSTERIET: Mystikkens virkelighet, selve Mysteriet,
ligger åpent for oss alle. Det er der for det blotte øyet
i hver eneste Hellige Messe.
Det er der i prestens hånd, når Kirken hver eneste dag
bærer Jesus Kristus, inkarnert,

korsfestet og oppstanden

 frem for sjelene.

Alle mysteriers Mysterium

Mystikkens vei, kontemplasjonen, er muligens ikke for ”folk flest”. Men mystikkens virkelighet, selve Mysteriet, ligger åpent for oss alle og er altså ikke noe for de få. Det er for alle kristne, for alles åsyn. Det er der for det blotte øyet i hver eneste Hellige Messe. Det er der i prestens hånd, når Kirken vår mor, med sitt FIAT [5] hver eneste dag bærer Jesus Kristus, inkarnert, korsfestet og oppstanden frem for sjelene.

Dette Mysterium overgår alle mysteriers mysterier. Dette er sentrum for våre liv og vår bønn: Kristi frelsesverk. Han vet at vi er mennesker som trenger å se, og han lar oss se: ”Dette er mitt blod”, ”Dette er mitt legeme”!

Ta imot – gi videre! [6]

Med troens øyne kan vi se, og med våre liv kan vi gi videre til andre. Og blir du fristet til å se på deg selv; vend blikket mot Ham, og mot din neste. Elsk Ham ned over Kirken, og menneskeheten. Dette er alle lengsler og bønners mål.

Slik vi tar imot Ham, tar vi også imot vårt kall, det Kirken ber over oss i Benedictus [7] hver eneste morgen:

"Også du, barn skal være profet for den Høyeste. Du skal gå forut for Herren og rydde hans veier, for å gi hans folk kunnskap om frelsen gjennom syndenes forlatelse, ved vår Guds barmhjertighet og miskunn som vil la solrenning fra det høye gjeste oss.”

Til neste gang:

• Ser jeg på Jesus Kristus?
• Lar jeg ham slippe til i hverdagen, både i sorg og glede?

FOTNOTER:

[1] Augustin. Det hvilende hjerte. St Olav forlag 1991.

[2] ”Om din lengsel er for hans åsyn, da skal Faderen, som ser i det skjulte, gi deg din lønn. For selve din lengsel er din bønn; varer lengselen ved, gjør bønnen det også. For det er jo ikke uten grunn at apostelen sier; Be uten opphør. Når han sier: Be uten opphør, betyr det at vi uopphørlig skal ligge på kne, til stadighet ligge utstrakt etter stå med løftede hender? Hvis det er dét det betyr å be, tror jeg ikke at vi er i stand til å gjøre det uten opphør. Men det finnes en annen, en indre bønn som er uten opphør og det er lengselen. Uansett hva annet du gjør, holder du ikke opp med å be hvis du lengter etter sabbaten. Hvis du ikke vil holde opp med å be, hold da ikke opp med å lengte.” (St. Augustin, oversettelse: Tidebønnene Advent-Jul s 471-472)

[3] For den som er interessert i en grundig innføring og diskusjon om kristen mystikk, les br. Wilfrid Stinissens Epilog i boken "Indre vandring"! (s 157)

[4] I artikkelen ”Den lidende tjeneren” (Karmel, Katolsk andleg tidsskrift, 2010 nr 4) henviser karmelitten James McCafrey til Edith Stein og skriver: ”men de kristne som gjenkjenner korset for hva det er, sier hun, skal ikke bare passivt akseptere at det legges på dem, men aktivt tilby seg å hjelpe Kristus med å bære det. Det er dette oppdrag Paulus uttrykte i Kolosserbrevets innledende kapittel: ”Det som ennå mangler i Kristi lidelser, det utfyller jeg med min egen kropp; jeg lider for hans kropp, som er kirken” (Kol 1,24)

[5] Dette Kirkens FIAT – JA til Guds vilje, er hentet fra bebudelsens samtale mellom engelen Gabriel og jomfru Maria. Gabriel sier: «AVE GRATIA PLENA DOMINUS TECUM …» ("Hill deg benådede, Herren er med deg"). Maria svarer: «ECCE ANCELA DOMINI FIAT MIH VERBUM TUUM SECUNDUM …» ("Se, jeg er Herrens tjenerinne, det skje meg etter ditt ord".)

[6] Mottoet for Troens år.

[7] Det faste leddet i Kirkens morgenbønn, Laudes: Luk 1, 68-79.

Ettertanke: Det gode liv

SKATTEKARTET: «Å elske Gud er å holde hans bud. Og hans bud er ikke tunge.» (1. Joh 5,3)
 Min første ekte bibel, innkjøpt for egne penger i 1985 da jeg var ni år gammel. Rødt skinn med glidelås var det opplagte bibelvalget.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Jeg har et skattekart fra barndommen: Min første ekte bibel, der jeg har tegnet fine streker under bibelversene jeg snublet over. Jeg måtte jo ha et skattekart for å vise vei tilbake til alt gullet jeg fant. 

FINE STREKER: Her fant jeg en skatt:
 Herrens lov gir glede i hjertet.
(Foto fra den gamle bibelen min)

Her er én av skattene mine: 

«Herrens lov er fullkommen, den gir sjelen nye krefter. 
Herrens lovbud er pålitelig, det gir den erfarne visdom. 
Herrens påbud er rette, de gir glede i hjertet. 
Herrens bud er rent, det får øynene til å stråle.» (Sal 19,8-9)

Dette er budskapet som nådde inn til meg: At Guds bud er gode, for de viser veien til Godheten. De «gir glede i hjertet». De «får øynene til å stråle». De «gir den uerfarne visdom». Loven er Skaperens «bruksanvisning til Det gode liv», sånn at jeg slipper å gjøre alle nybegynnerfeilene i boka. Heldige meg!

Guds bud gjør livet lettere, gladere, lysere – fordi de beskytter meg mot ondskapen. De verner meg mot synden, mot det som fjerner meg fra Gud. Disippelen Johannes skriver rett ut at: «Å elske Gud er å holde hans bud. Og hans bud er ikke tunge.» (1. Joh 5,3) Når jeg elsker Gud, vil jeg gjøre hans vilje. Det sier seg selv. Men det GÅR ikke av seg selv.

Apostelen Peter sviktet Jesus grovt tre ganger på én natt. Etter det spurte Jesus ham tre ganger på én morgen: «Elsker du meg?», og Peter fikk bekrefte sin kjærlighet tre ganger: «Herre, du vet alt. Du vet at jeg har deg kjær.» 

Å være kristen betyr definitivt ikke at du aldri synder, men det betyr at du tar imot hånden fra Han som vil reise deg igjen etter fallene. Det betyr at du lever livet ditt i Guds lys – i Guds kjærlighet, nåde og tilgivelse – og det finnes ikke noe bedre sted å leve enn nettopp der, hos Han som skapte deg for Det gode liv. 

LA OSS BE

Herre, vend blikket mitt bort fra tomhet, gi meg liv på din vei!
Led meg på den stien dine bud viser, for den gir meg glede.
Herre, la din miskunn komme til meg, og din frelse,
slik du har sagt!
(Salme 119; 37, 35, 41)

Første gang publisert i avisen Vårt Land 27. april 2012, da 1 Joh 5,1-3 var dagens bibeltekst 

MED GULLSKRIFT: Ragnhild er dåpsnavnet mitt (etter min mormor). Aadland er farsnavnet mitt (fra gården Aadland på Stord som tilhører Borrevik-Lønning-Aadland-slektstreet). Senere ble Høen lagt til da jeg giftet meg (fra gården Høen, Singsås i Trøndelag), mens Helena er fermingsnavnet jeg valgte da jeg gikk inn i Den katolske kirkes fulle fellesskap (etter den hellige Helena og min mormor døpt Ragnhild Helena).
Foto: Ragnhild Helena Aadland Høen