"Rytmen og skjønnheten i kirkeåret gir oss en himmel over alt det daglige, og en tro å holde fast i" skriver forfatteren Emma Ulrikke Weiglin Eriksen i boken "De gyldne dagene". Foto av bokens forside: St. Olav forlag
Alt dette fine du har fått – hvordan skal du klare å gi det videre til henne? Det spørsmålet stod plutselig og dirret ved barnesengen den dagen jeg kom hjem fra sykehuset og var blitt mor. I dag blir Ingrid konfirmert. Én av de tingene hun skal få, er bokenEn kurv til min datterav Kristin Solli Schøien.
Boken handler om alle de små tradisjonene vi holder fast ved, de fortellingene og legendene vi forteller – alt dette som former oss og hjelper oss å leve livet vårt i det store, rike, nydelige rommet som den levende Tradisjonen utgjør.Og alle legger vi til en liten bit av vårt eget – noe nytt og fint i skattkammeret – for Den Hellige Ånd er fortsatt levende og er med oss her og nå, midt i det livet vi lever.
Som forfatteren Emma Ulrikke Weiglin Eriksen skriver det i sin like fantastiske bokDe gyldne dagene – Kirkeåret og katolske festdager med barn: «Vår mor Kirken gir oss en skattkiste av muligheter til å feire det liturgiske året hjemme, akkurat der vi lever våre liv med brødsmuler og kosedyr, stryketøy og bekymringer. Rytmen og skjønnheten i kirkeåret gir oss en himmel over alt det daglige, og en tro å holde fast i.»
Begge de to forfatterne lærer bort kunsten å gjøre noen dager og tider annerledes enn andre. Solli Schøien skriver:
«Dette er en bok om magi. Den slags magi som får en fortelling til å skje igjen, og som gjemmer små hemmeligheter inni små ting som bare den kan se som vet at de er der. […] Det er disse små tingene vi gjør, som til sammen skaper den store tradisjonen og bærer den videre fra generasjon til generasjon.»
Kristin Solli Schøiens kurv er fylt til randen av duft og farger, smak og fortellinger, primstaven, helgendager og folkelige tradisjoner. Nå til pinse tipser hun om å lage høytidsbrød som er pyntet med en flette av tre deigpølser: Et treenighetssymbol.
Og Weiglin Eriksen skriver:
«I dag har Kirken fødselsdag! I messen i dag feirer vi, sammen med kristne over hele verden, Den Hellige Ånds komme. Sammen med engler og de hellige lyder jubelropet vårt: Veni creator Spiritus! – Kom, Hellig Ånd, med skapermakt!
Hjemme igjen feirer vi Kirken med hvit fødselsdagskake med røde jordbær på, som ligner ildtunger, og tolv lys, ett for hver av apostlene. I midten plasserer vi et større lys for Jesus. Det kan også være morsomt å pynte noen kjeks med ost og fine ildtunger laget av paprika.
Vi synger fødselsdagssangen for Kirken vår, og mens vi blåser ut lysene (som en mektig vind!), ønsker vi at den skal få vokse og nå alle mennesker med evangeliet om Jesus Kristus. I aftenbønnen vår i dag takker vi Gud for Den Hellige Ånd, vår venn og hjelper.»
Jeg skal fylle en kurv til min datter. Hun skal få det beste jeg har: Alt jeg har fått i gave fra generasjonene før meg og fra Den Hellige Ånd. En tro å holde fast i. En himmel. Jublende påskefryd, knitrende pinseild og skinnende julelys. Alt dette som gjør dagene gyldne.
Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 4.6.2022 da Joh 14,15-21 var dagens bibeltekst.
PINSEILD DU KAN SPISE: "Hjemme igjen feirer vi Kirken med hvit fødselsdagskake med røde jordbær på, som ligner ildtunger, og tolv lys, ett for hver av apostlene. I midten plasserer vi et større lys for Jesus. Det kan også være morsomt å pynte noen kjeks med ost og fine ildtunger laget av paprika."
Mine to utgaver av de to klassikerne En kurv til min datter av Kristin Solli Schøien og De gyldne dagene av Emma Ulrikke Weiglin Eriksen har fått litt bretter og bøyer. Litt spor av liv, som ekte bruksbøker skal ha. Jeg kjøpte et ekstra eksemplar av "En kurv til min datter" til Ingrid allerede da hun var baby, fordi jeg ikke ville risikere at boken var utsolgt fra forlaget den dagen hun var gammel nok til å få den. I dag, på konfirmasjonsdagen, får hun den. Foto: Ragnhild H. Aadland Høen
Så nydelig! Aspirantkoret, barnekoret og ungdomskoret i St. Olav katolske domkirkemenighet fikk synge for hele Norge på selveste 17. mai. Foto: Skjermdump fra NRK1
17. mai 2022 ble en festdag som vil leve i hjertene våre. Her følger manuset til pater Josef Ottersens sterke preken på nasjonaldagen, samt bilder og video fra både St. Olav domkirke, St. Sunniva skoles deltakelse i barnetoget og St. Olav domkirkes barne- og ungdomskors sang på slottsbakken for NRK1.
Det er alltid stas å synge på 17. mai. Det er ekstra stas å få synge for hele Norge. Under ledelse av den dyktige dirigenten Kristine Dingstad (daglig leder i St. Olav forlag og bokhandel) fikk aspirantkoret, barnekoret og ungdomskoret i menigheten vår sammen avslutte hele 17. mai-sendingen fra NRK, både i selve den direktesendte formiddagssendingen og i høydepunktene på kvelden.
Jeg elsker Norge, alltid. Mottoet mitt er det samme som kongenes: Alt for Norge! Men det er ekstra lett å komme i kontakt med den takknemligheten og kjærligheten til og nøden for fedrelandet mitt på en dag som denne. I sum snakker vi altså om en solid dose ømhet. Det gjør at dette er en dag da tårene triller ofte hos meg - og hele tiden i messen. Vi må be for Norge!
Som pater Josef Ottersen sa det i sin preken denne dagen: "For det er mye i dagens samfunn som ligner det mørket som kristningen her i landet forsøkte å rydde opp i for tusen år siden. Vi må kjempe for en frihet som betyr noe mer enn å være som strå som svaier i vinden og følger tidsånden.Vi må kjempe for en fred som ikke er av denne verden." [...] "Dette er en dag for takknemlighet og jublende glede. Men det er også en dag for å be intenst for vårt land." Amen! Begge deler må med på denne dagen. Nasjonaldagen. Norges dag.
Under følger hele prekenen og årets bilde- og videorapport fra nasjonaldagen i vakre Oslo.
Vi er velsignet med at pater Josef Ottersen er både skoleprest ved St. Sunniva skole og kapellan i St. Olav menighet. Etter å ha holdt dagens preken i St. Olav menighet gikk han fremst i toget bak St. Sunniva skoles fane. Foto: Ragnhild H. Aadland Høen
Aller først: Manuset til prekenen som pater Josef Otteresen holdt i St. Olav domkirke i Oslo 17. mai 2022. I første avsnitt oppsummerer p. Josef kjapt det som har skjedd i bibeltekstene vi hørte før prekenen. Deretter går han over til å snakke om nasjonaldagen, fedrelandssalmen, om å leve uten Gud og om Kristus som gir landet håp om lys og fred.
Alle uthevinger i teksten er mine.
Preken 17. mai 2022
Apg 14,19-28: Veien til Guds rike går gjennom mange trengsler. Joh 14,27-31a: Fred etterlater jeg dere, min fred gir jeg dere.
Av p. Josef Ottersen
Apostlene blir forfulgt for å forkynne evangeliet, Paulus ble steinet og de trodde han var død. Jesus advarer mot denne verdens fyrste – samtidig som han gir oss løfte om sin hellige fred, som ikke er av denne verden.
Tekstene vi hørte er for tirsdag i påsketiden, men jeg synes ikke det var nødvendig å plukke ut noe annet for nasjonaldagen. Lukas skriver at veien til Guds rike går gjennom mange trengsler. Nasjonen vår har også gått gjennom mange trengsler, men det er viktig å skille mellom fremgang som er av denne verden og det som er bygging av Guds rike på jord.
På nasjonaldagen feirer vi at vi er et selvstendig og fritt land med sin egen grunnlov. Det er bra å være stolt av hva vi er laget av og våre grunnleggende verdier. Men vi må passe på at vi ikke bare dyrker vår egen fortreffelighet. Det kan være fristende å peke på vår velstand og si at Norge anno 2022 er bedre enn de fleste andre land eller andre tider. Men det er ikke teknologi eller penger som gjør at noe er godt, det er de hodene, hjertene og hendene som bruker dem. Det handler om menneskene. Hva er det som er godt i menneskene vi ser opp til, eller som har gått før oss?
(Prekenen fortsetter under bildet.)
FEDRELANDSSALMEN: Vi sang fedrelandssalmen av Elias Blix under høymessen 17. mai. Jeg tar med teksten her fordi presten refererer til versene her i sin preken:
"Gud signe vårt dyre fedreland og lat det som hagen bløma! Lat lysa din fred frå fjell til strand og vetter for vårsol røma! Lat folket som brøder saman bu, som kristne det kan seg søma!
Vårt heimland i mørker lenge låg, og vankunna ljoset gøymde. Men Gud, du i nåde til oss såg, din kjærleik oss ikkje gløymde. Du sende ditt ord til Noregs fjell, og ljos over landet strøymde.
Vil Gud ikkje vera bygningsmann, me fåfengt på huset byggja. Vil Gud ikkje vera by og land, kan vaktmann oss ikkje tryggja. Så vakta oss, Gud, så me kan bu i heimen med fred og hyggja!
No er det i Noreg atter dag med vårsol og song i skogen. Um sædet enn gror på ymist lag, det brydder då etter plogen. Så signe då Gud det gode såd, til groren ein gong er mogen!"
Jeg synes Fedrelandssalmen setter ord på alt 17. mai egentlig handler om. Det er Kristus som gir landet håp om lys og fred. Vårt hjemland hadde ligget i mørke i lang tid. Da snakker vi ikke om den såkalt mørke middelalder, men tidligere forsøk på å leve uten Gud.
Ved Guds nåde og kjærlighet sendte han sitt Ord over høye fjell og trange daler, slik at Kristi lys kunne strømme over landet. Salmedikteren Blix beskriver det poetisk og i overført betydning at det var da det begynte det å gro, og vi kan juble over vårsol og sang i skogen. Men for å bevare sangen, må vi være oppmerksom på stadige ting som truer.
Vi lever i et land hvor det blir stadig mer uglesett å leve med Bibelen som rettesnor for livet. Joda, du kan tro privat, men det skal helst ikke ha noen moralske konsekvenser for livet.
Vi lever i en verden som er i krig, hvor både unge soldater og uskyldige sivile blir drept på grunn korrupte lederes oppblåste ego.
Vi lever i en verden hvor noen dør av sult hvert femte sekund. I kveld er det over 800 millioner mennesker som legger seg sultne.
Folk som kaller middelalderen mørk, er som den som ser flisen i andres øyne men ikke bjelken i sin egen. For det er mye i dagens samfunn som ligner det mørket som kristningen her i landet forsøkte å rydde opp i for tusen år siden.
Vi må kjempe for en frihet som betyr noe mer enn å være som strå som svaier i vinden og følger tidsånden.
Vi må kjempe for en fred som ikke er av denne verden.
Vi må kjempe for en kjærlighet som tar menneskeverdet på alvor,
at vi løfter hverandre opp når vi faller, at vi kan stole på at menneskene rundt oss er våre brødre og søstre som vil oss vel.
Norge ble definert som nasjon med en grunnlov. Som kristne håper vi at vi også i 2022 gjennom våre gjerninger kan bli gjenkjent på våre fundamentale verdier. At vår sjels grunnvoll, skrevet i våre hjerter, er preget av Guds vilje.
"Herre vår Gud, vårt Noregs Gud", sang vi til inngang. Dette er en dag for takknemlighet og jublende glede. Men det er også en dag for å be intenst for vårt land og våre statsledere, at de opplyst av Sannhetens Ånd, kan se og utføre sitt kall i å gi liv og verdighet til dem de er gitt å beskytte.
Idet vi ber forbønner kan dere gjerne bla opp til Kongesangen nr. 718, så dere er klar til å synge med når vi ber for kongen og hans hus.
I Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Amen.
Det er Norge i rødt, hvitt og blåttVakkert pyntet til nasjonaldagen av flinke søster Maria Hong.
Biskop Erik Vardens preken 17. mai 2022
I Trondheim holdt biskop Erik Varden en kjempeflott preken på nasjonaldagen i St Olav domkirke (ja, den heter akkurat det samme som kirken i Oslo). Du kan lese hele her på nettstedet hans Coram Fratribus. En smakebit derfra:
"Grunnloven fra 1814 fastslo, i forhold til kongelig arvefølge, at også ufødte har arverett. Jeg hadde antatt at denne klausul siden var strøket, men da jeg slo opp gjeldende lov for å sjekke, står den jamen ennå, sågar forfremmet fra §8 (i 1814) til §6 i dag: ‘Blant arveberettigede regnes også den ufødte, som straks inntar sitt tilbørlige sted i arvelinjen når han eller hun fødes til verden.’ At loven anerkjenner et fosters personlige integritet, rettigheter og egnethet til å tilregnes ansvar, gjør inntrykk; men her består diskrepans mellom et konstitusjonelt prinsipp og samfunnspraksis, dessverre."
Høymessen ble avsluttet med at alle stod og sang nasjonalsangen. Høytidelig! Mektig! Dette var første gang siden 2019 at vi kunne synge slik på nasjonaldagen. Jeg gjorde et enkelt videoopptak med mobilen av det første verset, og også av det andre verset av "Vi ere en en nasjon vi med" som menighetens barn og ungdommer senere sang på slottsbakken. I denne videoen kan du høre og se begge videoklippene:
Lyden er svak på det 2. verset. Her er teksten de synger:
"Mer grønt er gresset ingensteds,
mer fullt av blomster vevet
enn i det land hvor jeg tilfreds
med far og mor har levet.
Jeg vil det elske til min død,
ei bytte det hvor jeg er fødd,
om man et paradis meg bød
av palmer oversvevet."
Tekst: Henrik Wergeland Arrangement: Magnus Odland og hans far Otto Christian Odland, kantor i St Olav menighet
Dagens høydepunkt: Eukaristien. Jesus er verdens lys. Når presten løfter opp Kristus i det forvandlede nattverdsbrødets skikkelse, da er det SOLOPPGANG over Norge - "og ljos over landet strøymde".
St. Sunniva skoles fane, på vei rett over i barnetoget.
Til og med vinduene til sakristiet er sakrale i St. Olav domkirke. For en nydelig dag det ble! Moren min kommer fra Odda i Hardanger, derfor har jeg hardangerbunad, som jeg bærer med stolthet og glede. Den samme syersken som sydde bunaden til min mor da hun stod konfirmant, sydde også min bunad til min konfirmasjon. Min mormor sydde denne bringkluten til meg i korssting, samt belte av korssting. Da jeg giftet meg, gikk jeg over til konebelte - med motivet "epleblome", kjøpt hos Øystese gullsmed. Funfact: Det var munkene som lærte folket i Hardanger å dyrke epler og annen frukt.
Etter messen i kirken var det en pause hjemme for oss som ikke skulle gå i barnetoget.
"Fagert er landet du oss gav, Herre, vår Gud og vår Fader! Fagert det stig av blåe hav, soli ho sprett og ho glader, signar vårt land i nord og sud; såleis di åsyn lyser, Gud, over vårt Noreg i nåde." (Anders Hovden)
Å, vi er så velsignet som får bo her. Takk Gud! Så mye lys og luft!
Tusen takk til min mor for de nydelige blomstene!
Viktig å lade litt opp med en bolle før man skal delta i en direktesendt sangopptreden på slottsbakken.
Folkehav! Endelig! Fordelen med å være så liten at du ikke kan se, er at du kan løftes opp slik at du ser bedre enn alle andre.
Olav og hele St. Sunniva skoles flaggborg passerer oss i flott driv opp slottsbakken. En høytidelig stund!
Skoleprest pater Josef Ottersen til venstre, med katolsk prestebekledning (cassock) og katolsk prestehatt (saturno). I midten i svart dress: Vår flaggbærer Olav (snart 13) som bøyer flagget ned for Kongen og hans hus. (Foto: Skjermdump fra NRK1)
Det samme øyeblikket sett fra min vinkel. Det er St. Sunniva skole som her bøyer sine flagg for de kongelige på slottsbalkongen. I år var hele kongefamilien til stede: Kong Harald, Dronning Sonja, Kronprins Haakon, Kronprinsesse Mette-Marit, Prinsesse Ingrid og Prins Sverre Magnus.
Her setter flaggborgen til St. Sunniva på plass flaggene sine i selene igjen, imponerende samordnet og fint. Du kan se hele opptaket (77 sekunder) med St. Sunniva skole her: https://tv.nrk.no/se?v=MUHU27000822&t=12564s
Tre av korene fra St. Olav menighet fikk avslutte NRKs direktesending (og senere oppsummeringen) den 17. mai. Få med deg intervjuet med søte Rakel Dingstad fra aspirantkoret her: https://tv.nrk.no/se?v=MUHU27000722&t=5005s
Sunniva stod helt til høyre på bakerste rad. Her er lenke direkte til sangen deres på NRK1 under direktesendingen, "Vi ere en nasjon vi med": https://tv.nrk.no/se?v=MUHU27000222&t=11358s
Klare for å oppleve direktesendingen med koret live. Dette vil vi ikke gå glipp av!
For en skjønn flokk! Norges fremtid ser lys ut.
Slik så det egentlig ut. Kamerafolk, mikrofoner og lys over alt. 17. mai er en dag jeg virkelig er glad for at vi bruker offentlige midler på å fortsette med å ha en seriøs allmennkringkaster i Norge. TV-sendingene deres denne dagen er de viktigste gjennom hele året: De bygger samhold i nasjonen gjennom flotte, felles tv-opplevelser av det fantastiske landet vårt.
Flaggborgen fra St. Sunniva skole er tilbake igjen ved skolen etter over tre timer i barnetoget. Fortsatt blide og fornøyde!
Etter barnetoget var det tilbake til St. Sunniva skole for å spise is og vafler, leke 17. mai-leker og snakke med venner. Her er Maria med den skjønne kontaktlæreren sin Irene.
Etter skolen gikk vi tradisjonen tro over Aker brygge, der vi også tradisjonen tro kjøpte sukkerspinn og kule-is. Og se, vi fikk tak i en heliumballong også! Her er vi snart hjemme.
Ja, vi elsker dette landet. Og ja, vi bor der oppe med den flaggborgen.
Å, som vi trives her vi bor. I dette landet. I denne byen. I denne gata. Takk, Gud, for Norge. Takk for troen, håpet, fred og frihet! Gud, vi ber deg: Skje din vilje! Komme ditt rike, som i himmelen så og i Norge!
Ja, det gjorde vi sannelig: Oslo tok festen tilbake. Hele Norge tok festen tilbake! Hipp, hipp, hipp hurra for 17. mai!
Les også:
Den vakreste dagen (17. mai 2013) - om hvordan Gud dukker opp over alt i musikken vår den 17. mai
Denne ettertanken stod på trykk i Vårt Land i januar, i forbindelse med velsignelse av hjemmene på Helligtrekongersdagen. Ved en inkurie ble teksten ikke publisert her på bloggen, men her er den endelig. Velsignelse av hjemmene kan det være bra å høre om hele året, og hvis du ikke har gjort det ennå, kan du jo gjøre det i dag.
Jesus oppfylte over 300 bibelske profetier. Én av dem finner vi i Jesajas profeti om kameler og kongene fra Saba (Jes 60,1-6).
Den 6. januar – trettende dag jul – feirer vi Helligtrekongersdagen. Dagen er også kjent som Epifani – festen for Herrens Åpenbaring. Julen er nemlig ikke over 2. juledag. Julen varer i 13 dager til endes, helt til kongene har kommet fram og har åpenbart for oss hvem barnet er: De tilber Jesus (Matt 2,11). Slik vitner de om at han er Gud. «De forkynner Herrens pris» (Jes 60,6).
Det er mange tradisjoner knyttet til Helligtrekongersdag. Menighetene arrangerer gjerne juletrefest; en ekte Helligtrekongersfest der de tre vise menn kommer og deler ut godterier til barna. Denne dagen høster vi også juletreet hjemme. Alle kurver får godteri i seg før de tas ned. Hjemme hos oss brenner det store, flettede, femarmede julelyset i hele julehøytiden. Det får brenne helt ned 13. dag jul.
Etter en gammel, katolsk tradisjon velsigner man hjemmene på denne dagen. Det er en vakker skikk: Ved årets begynnelse ber vi om Guds velsignelse av hjemmene våre, så de kan bli små kirker der Guds nærvær kan erfares.
Egentlig skal prestene gå fra hjem til hjem og tegne med kritt over inngangsdøren til alle, men det er ikke praktisk mulig i menigheter med mange tusen medlemmer. I stedet trykker man opp noen nydelige, gjennomsiktige klistremerker der årstallet, en gullstjerne, tre små kors og bokstavene C M B står skrevet med gullskrift. I år vil det dermed stå: «20*C+M+B+22». Huskeregelen for bokstavene er navnene til de tre kongene: Caspar, Melchior og Balthasar.
C +M+B+ står for «Christus Mansionem Benedicat» – «Kristus velsigne ditt hjem». Vanligvis får man med seg slike velsignede merker hjem fra messen. I koronaåret 2020 fikk vi i stedet et velsignet merke tilsendt i posten. Da jeg åpnet konvolutten, fikk jeg tårer i øynene av takknemlighet. "Velsignet!" stod det på den lille lappen som var festet til merket. Når jeg ikke kan komme til kirken, gjør Kirken det den kan for å komme til meg. Det er så nydelig! For en velsignelse! I tider som dette blir det ekstra tydelig hvordan Kirken er vår store familie, og familien er vår lille kirke.
I fjor gikk vi i en liten lysprosesjon ut til yttergangen vår der vi hadde slukket taklyset. Jeg hadde spurt en av prestene om å få et lite, liturgisk opplegg, og det fikk vi. Kanskje du også ønsker å velsigne ditt hjem denne Helligtrekongersdagen?
Finn fram et kritt, tegn over døren og be:
«Gud, vår himmelske Far! For å vigsle vårt hjem til deg, tegner vi dette merket over vår dør. Velsign vårt hjem, og gjør det til bolig for din kjærlighet. Ledsag alle som går inn og ut av denne døren med din velsignelse. Vær med alle som er uten tak over hodet. Hold din beskyttende hånd over oss i hele dette nye året, og gi at vi når den tid kommer finner en evig bolig beredt for oss hos deg i Himmelen. Før oss til Kristus, + i Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Amen.»
Første gang publisert i avisen Vårt Land 3. januar 2022, og her på bloggen 11. mai 2022
Getsemane hage i St. Olav domkirke skjærtorsdag 2022.
Å, for en fantastisk fin stille uke og påske det ble - med stappfull kirke dag etter dag etter dag. Endelig! Tre år siden sist vi fikk lov! Og det herligste er: Vi er ikke ferdige! Påsketiden varer i 50 dager, helt til pinse.
Fast del av den katolske liturgien hver skjærtorsdag: Soknepresten og biskopen tar av seg messehagelen, slik Jesus tok av seg kappen, og vasker føttene til tolv personer fra menigheten. Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen
«Jeg har lengtet inderlig etter å spise dette påskemåltidet med dere» sier Jesus til disiplene denne kvelden. Etter årene i koronaørkenen føltes de ordene mer treffende enn noen gang. Å, som vi har lengtet etter dette! Fantastisk. Nå er vi her!
På slutten av skjærtorsdagens messe bæres hostiene (de forvandlede nattverdsbrødene) til en liten Getsemane-hage i kirken. Hostiene er inne i den vakre lille kisten på toppen der. Det er derfor vi kneler i tilbedelse. Jesus er her. Han er virkelig og gåtefullt til stede. Han venter på deg. "Bli her og våk med meg."
Etter messen er det tilbedelse i kirken helt til midnatt. Ulike grupper i menigheten tar ansvar for de ulike timene. Den første timen var det konfirmantene som tok ansvaret for i år (ikke avbildet her).
Langfredag
Jeg elsker langfredagsliturgien: Feiringen av Herrens lidelseshistorie.
Det begynner med Ordets liturgi der vi leser hele lidelseshistorien høyt – fra Judas svikter og til Jesus er lagt i graven (Joh 18,1-19,42). Diakonen er fortellerstemmen, presten er stemmen til Jesus og en tekstleser leser alle de andre replikkene. Siden presten bare leser ordene som Jesus sier, legger jeg ekstra godt merke til det når Jesus sier noe. Det er som om jeg hører stemmen til Jesus snakke til meg - på norsk.
I år fikk vi lidelseshistorien i musikalsk versjon i St. Olav. Soknepresten sang Jesu replikker, en korsanger stod ved lesepulten og sang fortellerstemmen, mens ulike personer i kirkekoret på galleriet sang de andre replikkene.
Langfredag. Alle står under hele evangelielesningen. Når Jesus ånder ut på korset og dør, kneler alle ned i stillhet. Det er et sterkt øyeblikk.
Krusifikset løftes første gang - helt tildekket.
I pasjonstiden er krusifiksene innhyllet og skjult. Under langfredagsliturgien avdekkes krusifikset gradvis. Den første gangen løftes korset helt tildekket (bildet over). Den andre gangen avdekkes korsets høyre arm. Den tredje gangen avdekkes korset fullstendig.
Jeg vet ikke om det bare høres helt rart ut for deg som ikke har opplevd det, men jeg kan iallfall skrive under på at det er utrolig virkningsfullt når du selv er til stede. Jesus kommer mer og mer til deg, han kommer nærmere og nærmere deg for hver gang korset løftes og avdekkes. Det er en veldig spesiell opplevelse, og et godt eksempel på Guds "himmelske pedagogikk".
Videoen min her på Facebook viser andre og tredje gang korset avdekkes. Dette er ordene som synges så vakkert, så sårt:
Venite adoremus. Kom, la oss tilbe ham.
Ecce lignum crucis, in quo salus mundi pependit. Se, korsets tre, på det hang verdens frelser.
Kom, la oss gi ham all den tilbedelsen han ikke fikk den gang han ofret alt for oss. Han som kom for at vi skulle ha liv - liv i overflod. Han som har gitt meg alt. Jeg vil gi ham alt. Venite adoremus!
Jeg vet ikke hvorfor, men pluginen fra Facebook gir dessverre ikke noen synlig videorute på bloggen denne gang. Du kan imidlertid se videoen hvis du er på Facebook, her.
Dette vakre krusifikset henger ikke i kirken. Det tas kun fram under liturgien langfredag, for å hjelpe oss å tilbe Jesus og ære hans kors.
Hele menigheten går fram én og én til korset og får sin egen stund med Jesus. Køen blir lang.
Noen protestanter vil kanskje spørre: "Hvordan kan dere gjøre det? Dere tilber en treplanke!" Nei, vi gjør ikke det. Har du noen gang spontant kysset et bilde av noen du er glad i og som du savner? Da dyrker du jo ikke bildet, men bildet hjelper deg til å gi uttrykk for kjærligheten du føler. Det er ikke krusifikset i seg selv som er det spesielle, men det hjelper meg - som er et åndelig og fysisk vesen - til å komme nærmere Frelseren som vandret omkring her på jorden i fysisk skikkelse. Det fysiske korset hjelper meg på en unik måte til å ha fokus på Jesus og på hva han har gjort for meg: Han gav alt for meg. Jeg vil gi alt for ham.
Å gå frem til Jesu kors på denne måten er rett og slett et sterkt personlig møte med Jesus og tårene triller hver eneste gang, til og med lenge før jeg har nådd fram til korset. Denne stunden - både mens jeg venter og mens det er jeg som står der fremme - gjør at jeg lengter intenst etter å være der på Golgata hos Jesus. Jeg får en akutt fornemmelse av at det var for nettopp meg han døde.
Etter langfredagsliturgien ligger Jesus i graven helt til oppstandelsen påskenatt.
Golgata. Det stod tre kors der, ikke bare ett. Noen ganger tenker jeg: Å, så heldig han var, han forbryteren. For vi må jo alle dø en gang. Tenk å få dø ved siden av Jesus, Guds sønn. Tenk å få være så tett innpå ham i et av verdenshistoriens mest fortettede, forferdeligste og aller vakreste øyeblikk. Og der, til deg, rett før du dør, sier Jesus de evige ordene: «I dag skal du være med meg i Paradis.» Det er så uendelig sterkt og så uendelig vakkert.
Den kirkelige tradisjonen ser på de to røverne som representanter for de to måtene du kan møte Jesus på: Du kan velge Jesus/nåden og bli frelst, eller du kan velge bort nåden, snu ryggen til Jesus og gå fortapt. Dette synliggjøres i kirkekunsten. I kirkekunsten er den gode røveren ved Jesu høyre side, vendt mot Jesus, mens den onde røveren er ved Jesu venstre side og vender ansiktet sitt bort fra ham.
Etter messen. Øde. Tomt. Lysene er blåst ut. Tabernakelet tomt. Alteret er nakent. Det massive offerbordet av stein trer tydelig fram. Det er alvor nå.
På veien hjem fra kirken stakk jeg innom en venninne fra menigheten. En kopp te og salte kjeks er passende til en langfredag.
Her er hun, min venninne Snøhvit. Neida, hun heter ikke det, hun bare ser ut som hun heter det.
Engelskmennene kaller langfredagen Good Friday - den gode fredagen. Det japanske kirsebærtreet bak Nasjonalbiblioteket fortalte om nytt liv - om livet som er sterkere enn døden.
"Det er vel fagre stunder når våren kjem her nord Og atter, som eit under, nytt liv av daude gror." (Fra salmen "No livnar det i lundar")
Påskenatt
Tabernakelet er kirkens hjerte. Her oppbevares det alltid hostier, det vil si forvandlede nattverdsbrød, altså Jesu legeme. Men skjærtorsdag tas hostiene ut, og tabernakelet står tomt, med åpen dør, helt til nattverden påskenatt.
I år kom jeg en time for tidlig til påskevigilien. Messen startet ikke klokken 22 slik jeg trodde, men klokken 23. Det passet egentlig bra, for det var bruk for meg i sakristiet til messeforberedelsene. Dermed fikk jeg også tatt noen bilder jeg kan dele med dere.
Bispestaven står klar i sakristiet. Guds lam, med korset og seiersfanen. På den lille fanen står det "Ecce, Agnus Dei" som betyr "Se, Guds lam" - Johannes Døperens ord om Jesus.
Jeg bare digger, digger Den katolske kirkes verdsetting av at ting skal være vakkert.
Under påskevigilien får det store påskelyset fem røde nagler i seg - ett for hvert av Jesu sår: To i hendene, to i føttene og ett i siden. Såret i siden fikk Jesus da den romerske soldaten stakk inn lansen etter hans død, og blod og vann kom ut. I følge Legenda Aurea het soldaten Longinus, og omvendte seg etter Jesu død. Du kan lese mer om Longinus og den hellige lansens historie her på katolsk.no.
Klart for asperges. Ordet kommer fra "asperges me", som er latin for "rens meg". Ordet er hentet fra Sal 51,9: "Rens meg fra min synd med isop, så jeg blir ren, vask meg, så jeg blir hvitere enn snø."
Under påskevigilien fornyer alle sine dåpsløfter, og hele menigheten velsignes med hellig, innviet vann (vievann), som presten/biskopen sender ut med denne aspergeskvasten. Som katolske kristne bader vi i dåpens vann og dåpens nåde hele livet.
St Olav domkirkes monstrans er svært vakker.
Monstransen ble ikke brukt under denne messen. Jeg bare så mitt snitt til å ta et nærbilde av den når den først stod der. I midten er det som du ser kun glass. Det er her hostien (det forvandlede nattverdsbrødet) settes inn, slik at alle kan se Jesu legeme og tilbe Ham.
Det blir en del jobb for sakristanen når så mange prester skal delta i messen.
Jeg liker sakristiet i St. Olav. Det er et godt rom å være i. Det er her du kommer for å hente vievann til å ta med hjem. Du trenger ingen avtale, bare kom rett etter en av messene.
Og så var påskenattliturgien i gang. Det starter med den hellige påskeilden utenfor kirken. Påskelyset tennes av denne ilden. Påskelyset går først inn i den helt mørklagte kirken. Resten av menigheten følger etter med utente vokslys. Etter at alle har kommet på plass, spres flammen fra påskelyset til alle i kirken.
Den katolske påskeliturgien er SÅ rik. Helt nydelig! Nydelig var det også å se gleden og takknemligheten i ansiktet til alle de som hadde lengtet etter denne timen i flere år. (Foto: Lisa McFadden, publisert med tillatelse)
Inne i kirken. "Dette lille lyset mitt, det skal skinne klart."
Påskelyset senkes tre ganger ned i dåpsvannet før dåpen. Denne påskenatten ble tre ungdommer døpt.
Vi har bekreftet dåpsbekjennelsen og dåpsløftet vårt, og alle står med tente lys og mottar vievannet, som biskopen går rundt i kirkerommet og sprinkler over oss.
Frelsens kalk heves. Bjellene ringer for å si "Vær oppmerksom, følg med nå, fokusér, SE!" Se Guds lam, som bærer verdens synd. Salige er de som er kalt til Lammets bord.
Det var veldig fint å få være med på messeforberedelsene. Spesielt fint var det å få fylle døpefonten med alt dette vannet. De neste dagene kommer mange i menigheten til å ta med seg vievannsflasker for å ta med seg hellig påskevann hjem til sine egne vievannskar.
Påskedag
Påskedag opprant med strålende sol. Påskeliljene som stod i knopp påskeaften, hadde sprunget helt ut påskedag.
Påsketriks: 1. Kjøp tre bunter påskeliljer når påsken begynner - på påskeaften - etter at alle andre har sluttet å kjøpe dem. 2. Bind dem sammen med et tau, og sett dem på et fat. 3. Vips har du en stilig påskedekorasjon for 30 kroner 💛💛💛
Tenk å få et sånt fint Fabergé-egg fra Milano som påskeegg!
Det store påskegget er fylt med deilig sjokolade. Det er godt vi har 50 påskedager på å spise det opp. Vi gjemmer mindre påskeegg til barna i stuen påskedag. Det vil si: Jeg fyller og gjemmer påskeeggene om natten, etter midnattsmessen, og de finner påskeeggene neste morgen, før jeg har stått opp. Veldig populær tradisjon.
Stappfull kirke også påskedag. De som ikke har sitteplass, kneler direkte på gulvet under nattverdsliturgien.
Graven er tom, korset er tomt, Jesus stod opp og han lever!
Etter høymessen påskedag.
Påskelyset brenner. Nå kan du se de fem røde sårmerkene som biskopen satte inn i lyset påskenatt.
Til høyre for tabernakelet kan du se evighetslampen, som er navnet på den røde lampen som alltid er tent når Jesu legeme er til stede i tabernakelet.
«Jesus er her. Han tørster etter deg», sier evighetslampen.
«Enten vi vet det eller ikke, er bønn et møte mellom Guds tørst og vår.
Gud tørster etter at vi skal tørste etter Ham» står det i Den katolske kirkes katekisme, §2560.
Jeg glemte å ta med vievannsflaskene påskenatt. Heldigvis var det fortsatt mye påskevann igjen påskedag, slik at jeg kunne fylle dem da og ta med hjem. Disse flaskene har jeg kjøpt fra The Catholic Company til bare 2 dollar pr. stk. Korken har en spesialåpning på toppen som er veldig fin til å helle med. Jeg tror det skal være mulig å kjøpe lignende flasker hos St. Olav bokhandel også, bare ikke i nettbutikken (ennå).
Påskemorgen slukker sorgen. Spesielt når påskesolen stiller opp.
Påskemåltid med hele familien 2. påskedag. Saftig, røkt lammelår, røkt av mine foreldre.
Vanligvis spiser vi påskemiddagen 1. påskedag, men i år måtte vi vente med å spise påskelammet til hele familien var samlet igjen 2. påskedag.
Nei, vi har ikke fått oss tysk jaktterrier. Broren min har. Olav (på bildet) og Maria var på påskeferie hos mine foreldre på fjellet.
Det var fortsatt mye snø på Løyning. Nok til å gå på ski, lage snøhule og ake på akebrett.
Johannes var hjemme med oss foreldrene i påskeferien. Vi chillet, koste oss, og fikk både gått på besøk og hatt besøk. Her spiller vi Tumblin' Tower med tante og onkel.
Kjempestas å få holde en koselig, liten fetter for første gang.
En ordentlig godgutt. Må Herren velsigne deg og bevare deg hele ditt liv!
Ingrid var på Gulsrud ved Tyrifjorden, på en ukes lang påskeleir for konfirmanter i regi av Norges Unge Katolikker (NUK), fra palmesøndag til påskedag. Skikkelig suksess. Sommerleiren kan ikke få begynt fort nok.
Sunniva var på en annen påskeleir i regi av NUK, fra palmesøndag til påskedag. Denne var for 16-18-åringer på det katolske leirstedet Mariaholm i Spydeberg.
Dette bildet er fra påskevigilien i kapellet på Mariaholm. Det var Sunniva som dekorerte påskelyset. Bildet er tatt av pater Pål Bratbak som har studiepermisjon og egentlig er i Roma nå. Han skriver på Facebook:
"Planen i kveld var påskevigilie med Paven i Roma, det ble påskeleir på Mariaholm. Kapellet her er ikke akkurat som Peterskirken, men INGENTING kan overgå opplevelsen av deltakere som kaster seg om halsen din etter en to timers messe og sier at de ikke kan huske sist de var så glade! Ekte påskeglede er vanskelig å slå, for Kristus er oppstanden fra de døde! GOD PÅSKE!!!!!!!!"
Halleluja! Å, så glad jeg er på leirdeltakernes vegne over at pater Pål fulgte det som nok hele tiden var Guds plan! Deo gratias!
