Ettertanke | Forferdelig våken

VELDIG VÅKEN: "Vi mennesker er skrudd sammen slik at hvis den personen vi venter på er veldig viktig for oss, da går våkingen av seg selv."
Foto: Aina Wikanes Bjelland, 15.06.2002

«Vær våkne». Det er en bibelsk instruks som vi B-mennesker liker veldig godt. 

Adventstiden handler om å holde seg våken. Riktignok ikke fysisk våken, men åndelig våken.

Noen ganger er det en kamp å holde seg våken, selv for et super-B-menneske. Hvis jeg skal klare å holde meg våken da, må han jeg venter på være viktig for meg. For vi mennesker er skrudd sammen slik at hvis den personen vi venter på er veldig viktig for oss, da går våkingen av seg selv – slik som Øyvind Brand beskriver det i sitt lille dikt:

«Det fins
et hav
av ord
om forelskelse.
Jeg kan bare to:
forferdelig våken.» 

(Dikt i Dagbladet, 1996)

Jesus fremstiller seg selv som brudgommen som snart kommer til bruden, og det gjør han ikke for ingenting. Dvel litt ved det bildet før du går videre. Stopp opp og gå inn i det.

Jesus elsker, lengter og tørster etter deg, og han ønsker at vi skal elske, lengte og tørste etter ham også.

Dette er et av universets største mysterier: At Gud ikke bare elsker oss, men at han har et så intenst ønske om å bli elsket av oss. 

Tenk etter: Når den allmektige Gud skulle gjøre sin store entré i verden, kunne han gjøre det på en hvilken som helst måte. Han kunne vist seg over hele himmelen. I stedet valgte han å komme som et bittelite barn. Og hva er det et nyfødt barn kommuniserer sterkest av alt? «Elsk meg, elsk meg!»

Når du ser inn i øynene til Jesus-barnet, ser du inn i han som er kjærlighet. «Gud er kjærlighet» (1. Joh 4,8)

Bruk denne adventstiden til å være våken for tegn på Guds kjærlighet i livet ditt. Hold øynene åpne. Bli oppmerksom på tegnene i ditt daglige liv på at han kommer til deg. Gud gir oss noe hele tiden i livet. Vær oppmerksom på hans nærvær. Da vekkes takknemlighet og kjærlighet i deg.

Så vær våken. Vær åpen. Ta imot ham. Ikke vent til julenatt. Ta imot ham når han kommer til deg i dag.

Første gang publisert i avisen Vårt Land 16. desember 2014, da 1 Pet 1,10-13 var dagens bibeltekst. 

Ettertanke | Det hellige korsets tegn

Det hellige korset. Å tegne korstegnet er basalt, kristent kroppsspråk. Det er å be med kroppen, med hele seg. 

Da jeg ble døpt i Den norske kirke, tegnet presten korsets tegn over hele den lille kroppen min, og sa: «Jeg tegner deg med det hellige korsets tegn til vitnesbyrd om at du skal tilhøre den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus og tro på ham».

Vil du be med hele deg, og ikke bare med ord? Da skal du tegne deg selv med korsets tegn mens du sier "I Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn".

Å tegne korstegnet er basalt, kristent kroppsspråk. Det er å be med kroppen, med hele seg. Pave Benedikt XVI sier: "Korstegnet er og forblir den grunnleggende kristne bevegelse innenfor bønnen."

På korset forløste Jesus alle mennesker, historien, verden. Gjennom korset helliger han deg. Hele deg, i kropp, sjel og ånd.

Martin Luther anbefalte at man både starter og avslutter dagen med å tegne seg med korsets tegn.

Paulus taler om korset i nesten alle sine brev, og du kunne fylle en hel bok med de første kristnes vitnesbyrd om bruken av korstegnet. "Den var deres favorittfromhetsøvelse, ettersom den ikke krevet noen spesiell kunnskap eller ferdighet. […] Martyrer gjorde tegnet i det de ble ført til sin død," skriver Scott Hahn i den spennende boken "Livgivende tegn" (St Olav forlag, 2011).

I den vakre boken "Om hellige tegn" skriver Romano Guardini: 

"Når du gjør korsets tegn, gjør det riktig. Ikke en hastig, forkrøplet bevegelse, hvor man ikke vet hva den egentlig betyr. Men et riktig korstegn, langsomt, stort, fra panne til bryst, fra den ene skulder til den andre. Føler du hvordan det omfatter hele deg? Samle alle tankene og hele ditt i sinn i dette tegnet, slik det går fra pannen til brystet, fra skulder til skulder. Da føler du: Det spenner om hele deg, legeme og sjel, sammenfatter deg, innvier deg, helliger deg."

Vi tegner oss med korsets tegn ved inngangene og utgangene: 

Ved dagens begynnelse og slutt, 

før vi går ut eller kommer inn, 

i bønn før vi begynner på noe, i takk etterpå.

Vi gjør korstegnet foran bønnen for å samle oss til bønn, 

og vi gjør det etter bønnen, for at det Gud har gitt oss, skal bli i oss. 

Vi gjør det når vi blir fristet, for at Jesus skal styrke oss. 

Og vi gjør det i fare, som en bønn om at Gud skal bevare oss.

Vi tror på – og tilhører – den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus. Det bekrefter vi med hele oss hver gang vi tegner oss med Hans tegn. Det hellige korsets tegn.

Første gang publisert i avisen Vårt Land 28. februar 2019, da 1 Kor 1,18-25 var dagens bibeltekst

Maria ble døpt i Vår Frue kirke i klosteret Marias Minde på festen for Jomfru Marias rene hjerte. Under dåpen sa presten: "Maria, stor er gleden i den kristne menighet over å ta imot deg. På Kirkens vegne signer + jeg deg med korsets tegn, og etter meg vil også dine foreldre og faddere tegne deg med Kristi, Frelserens tegn." Og så gjorde vi det ❤️

Ettertanke: Når Jesus fysisk banker på

HJERTEDØREN: «Hvor bor Jesus?» spurte den tamilske presten alltid barna mine når han møtte dem. De lærte fort at det rette svaret var «i Himmelen og i hjertet».

Foto: (C) Mydayscount/ChrystalGraphics  (Jeg kjøpte bildet her)

«Se, jeg står for døren og banker» sier Jesus. Han trenger seg aldri på en hjertedør. Ikke mer enn nødvendig, iallfall.

I 2000 gjorde jeg et intervju med Jan Remi Wengaard, den gang 29 år og hovedfagstudent i lingvistikk. Helt siden Wengaard var ti år hadde han en bevisst tanke om at det ikke finnes noen Gud, og jo eldre han ble, jo fastere overbevist ateist ble han. Helt til en dag. Den dagen han ble med noen venner på et kristent møte. Plutselig kjenner han et kraftig dytt bakfra i høyre skulder. Han snur seg. Det er ingen der.

Klappingen på skulderen går over til å bli jevn og rytmisk, og han kjenner at «her er det noe fysisk som er større enn meg». Han prøver å bortforklare det med stemningen, musikken, massesuggesjon. «Bare jeg kommer meg ut herfra, holder det nok opp,» tenker han.

Det går ikke vekk. Skulderklappingen fortsetter 24 timer i døgnet i hele februar måned 1998. Men det viktigste er ikke selve klappingen. Det viktigste er den fysiske tilstedeværelsen. Han bare vet at Gud er der i leiligheten. En fremmed mann kommer innom for å kjøpe bilen hans. Straks han kommer inn i stua utbryter han: «Er du kristen?» «Hvorfor spør du?» «Fordi jeg kjenner at Den Hellige Ånd er her,» svarer mannen.

Wengaard var ikke inne i en spesiell eller vanskelig periode da klappingen begynte. «Egentlig var det en veldig vanlig periode.» Så hvorfor skjedde det da?

«Vet ikke. Jeg har hørt mye forkynnelse i menigheten etterpå om at du må ville det selv, du må si ja, du må åpne døra. Men jeg ville ikke. Jeg ville helst plukke hele greia i fillebiter. Kanskje det var fordi mange ba for meg? Hvis jeg skulle begynne å tro måtte det noe sånt til,» svarer Wengaard.

I dag, 15 år etter at Jesus banket på og flyttet inn, konkluderer han: «Det er fantastisk å få bekjenne Jesus Kristus som Herre».

Første gang publisert i avisen Vårt Land 7. desember 2013 da Åp 3,19-22 var dagens bibeltekst

JESUS, VERDENS LYS: Maleri av William Holman Hunt. Jeg liker lyset i dette bildet: Lyset i lykten. Lyset på himmelen. Lyset på døren. Lyset på (eller fra) kappen som nesten ser ut som den er laget av lys.

"Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, vil jeg gå inn til ham og holde måltid, jeg med ham og han med meg." (Jesus i Åp 3,20)

Løven og lammet og Himmelriket

FRED PÅ JORD: Et lite glimt av Paradis og hvordan det skal bli en gang?
Foto: Skjermdump fra YouTube/23 Interspecies Friendships

Når det er så mye krig og forfølgelse, ligger det guddommelig trøst i å tenke på hva Gud har lovet: At det skal bli fred en gang. Til slutt skal det bli bare fred.

Bibelen forteller om hvordan Guds fred kommer til å være så altomfattende at den til og med omfatter dyreriket.

Her er en av Jesajas profetier:

"Da skal ulven bo sammen med lammet
og leoparden legge seg hos kjeet.
Kalv og ungløve skal beite sammen
mens en smågutt gjeter dem." (Jes 11,6)

Guds fred

Som alltid med Guds rike, gjelder det et "allerede nå, men ennå ikke"-perspektiv. Så også i denne saken. Noen ganger dukker Guds godhet, glede, fred og vennskap opp mellom de forskjelligste dyreslag allerede nå. Bare ta en kikk på denne videoen med 23 høyst bemerkelsesverdige vennskap. Her er 23 Interspecies Friendships: (bare en liten kommentar først; det kan være du synes videoen er vel så god uten lyd, det gjorde jeg)

Ettertanke: Balkongbrødet fra himmelen

BRØDET FRA HIMMELEN: Der stod de til alles forundring. 18 hveteaks spirte frem oppe på balkongen i fjerde etasje - høyt oppe blant Bergens syv fjell (ikke akkurat et hvetedistrikt, kan du si).
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, 5.9.2011

Har du noen gang dyrket hvete? Ikke jeg heller. Egentlig. Det bare skjedde. Fortsatt står stubbene etter 18 hveteaks og vitner om det forunderlige som hendte på balkongen vår i fjor sommer.

Ut av den øde, gamle jorda, helt ut av det blå (Bergen er ikke akkurat noe korndistrikt) – og høyt oppe i det blå (i fjerde etasje, 200 meter over havet) – begynte det å spire fram noe rart i den ene krukken.

Ettersom ukene gikk, viste det seg at himmelen hadde velsignet oss med hvete. Du aner ikke hvor absurd det så ut. Se, hvete! I blomsterkrukken! Nei, nå har jeg aldri… ha, ha! Det var litt av en gave. Hvete? Virkelig? Men… det er jo akkurat som… brødet som jeg vanligvis mottar fra Himmelen – nattverdsbrødet – DET også er hvete. Hm.

Guds verden er full av tegn og under som fungerer som veiskilt for oss. Tegnene peker alltid utover seg selv og til en transcendent virkelighet. De peker på Gud.

Hva er nattverdsbrødet? Egentlig? «Guds brød er det brødet som kommer ned fra himmelen og gir verden liv. […] Jeg er livets brød. Den som kommer til meg, skal ikke hungre, og den som tror på meg, skal aldri tørste» sa Jesus. Og han fortsatte: «Den som spiser min kropp og drikker mitt blod, blir i meg og jeg i ham.» (Joh 6,33f og 6,56)

«Der Mensch ist was er isst», «mennesket er hva det spiser», sa materialisten Ludwig Feuerbach. Jesus tok denne dypt bibelske tanken på blodig alvor. Karmelittmunken Wilfrid Stinissen forklarer:

«Ettersom vi blir det vi spiser, og Jesus vil at vi skal bli fullstendig ett med ham, kan han ikke gjøre noe annet enn å gjøre seg selv til mat.»

 Det kommer brød til deg fra Himmelen – på forunderlig vis. Ta imot.

LA OSS BE

Herre, Jesus Kristus, ved din død har du gitt verden livet.
Frels meg ved ditt hellige legeme og blod fra alle mine synder og alt ondt.
Gi at jeg alltid følger dine bud, og la meg aldri skilles fra deg.
Amen.
(Katolsk nattverdsbønn)

Første gang publisert i avisen Vårt Land 20. mars 2012, da Joh 6,28-35 var dagens bibeltekst

Slik så det ut på Petersplassen for åtte år siden

FEIRING: God grunn til å feire den 19. april 2005 da vi fikk den strålende gode Pave Benedikt XVI.
(Skjermbilde fra Rome Reports-videoen som du kan se under her)

Jeg elsker min Pave Emeritus Benedikt XVI like høyt i dag som da han var min Pave Benedikt XVI.

Derfor var det veldig kjekt å se denne lille videoen fra Rome Reports som viser stemningen på Petersplassen akkurat denne dagen for åtte år siden, den 19. april 2005, da Pave Benedikt ble valgt til pave.

Her er den, værsågod:

(Hvis ikke videoen vil spille av, kan du se den her.)

Ah, jeg elsker Kirken SÅ høyt.

Pave Frans og Pave Benedikt

De siste ukene har mange folk latt det gå sport i å hylle Pave Frans på bekostning av Pave Benedikt XVI. Jeg klarer ikke ta del i den sporten. Jeg gleder meg over det som Pave Frans bringer inn av gaver til Kirken, men jeg gleder meg like mye over det som Pave Benedikt gav og over den han er.

Ta nå for eksempel dette som mange henger seg opp i: Skoene og klærne. Når Pave Benedikt brukte røde sko og kledde seg i rødt så var det ikke av forfengelighet, men fordi rødt er martyriets farge. Når paven og kardinalene er kledd i rødt symboliserer det at de er villige til å dø for Kristus. 

Pave Benedikt var (blant uendelig mange andre ting) opptatt av Kirkens skjønnhet og dens symbolspråk - Kirkens "tegnspråk" om du vil. Det er jeg også.

Ytdmyk og beskjeden

Mange henger seg også opp i paveboligen. Når Pave Benedikt bodde i paveleiligheten var det ikke fordi han tenkte høye tanker om seg selv. Tvert imot var (og er) han en beskjeden mann som alltid beholdt det selvbildet som vi ble kjent med da han ble valgt. Den gang, den 19. april 2005, sa han fra balkongen:

"Etter den store Pave Johannes Paul II har kardinalene valgt meg, en ydmyk arbeider i Herrens vingård." 

Siden gjorde han det: Han arbeidet ydmykt i Herrens vingård. Det gjør han fortsatt - i skjul for verden, men i bønn for oss alle, for Kirken og hele verden.

Takk, Pave Benedikt XVI, for din trofaste kjærlighet og din trofaste forbønn. Vi trenger deg fortsatt.

LES OGSÅ:

Pave Benedikts tale ved hans siste audiens: - Dette er min tillit, dette er min glede (på norsk, her på bloggen)

CHRISTUS VINCIT: "I, retired in prayer, will always be with you,
and together we will move ahead with the Lord in certainty.
The Lord is victorious."
Pave Emeritus Benedikt XVI

Da mormoren til Linn Skåber døde

FOR DEN SOM SER: Verden er en avspeiling av sin Skaper - full av skjønnhet og mysterier.

Linn Skåber forteller en sterk historie om mormorens død i VG Helg.

Skåber starter spalten sin med å ta et oppgjør med dem som vet alt. Her er noen utdrag om dem:

Om aggressive ateister

"Folk som vet kan være livsfarlige. De tror ikke et øyeblikk, bare vet og skifter aldri mening. Det er skummelt. Skikkelig skummelt. De roper i været og skriker og spytter. Snakker drit om andres tro. Dere vet selvfølgelig hvem jeg snakker om: Ateistene!"

"Jeg har ikke tall på hvor mange middager, selskaper, skogsturer og andre sammenkomster ateistene har ødelagt, krangla i stykker, skreket i hjel. «Er dere helt fjerne eller???» roper de. «Bevis det da! Hørt om folkevett eller?? Vi stikker fra denne festen…nei, vi blir! Vi blir her hele natta og snakker høyt og aggressivt om alt vi ikke tror på, men vet!»"

"NRK-programmet «Folkeopplysningen» har gjort alt verre. Programmet for alle besserwissere, for de kloke, høyrøstede og opplyste."

Da mormoren døde

Deretter forteller hun noe som rørte meg dypt: "I min familie har vi en stor sorg. Min mormor, som var en finfin, vakker og snill dame, døde veldig tidlig av en sykdom som heter hjernesvinn. Hun bare forsvant, sakte, men sikkert.

Til slutt lå hun på et gamlehjem som 52-åring i fosterstilling. Leddene lot seg ikke strekke ut. Vi var der hele tiden. Ingen kontakt, bare fjernhet.

I dødsøyeblikket, sa min mor, strakk mormor hendene mot himmelen, blikket ble klart og hun sa: «Nå kommer jeg til dere!» Dette er min families trøst. Dette er vår tro.

Jeg trenger ingen besserwissere til å forklare meg at dette må ha vært oppspinn, fordi det hang en lampe i taket foran himmelen eller noe. Jeg vil fortsette å tro, fundere, være nysgjerrig og finne trøst. Vite kan jeg gjøre i grava."

Kilde: VG Helg side 98, 3. november 2012

Gud besvarer knE-post

Foto: Jeanette Runyon

"God answers kneel-mail". Eller sagt på norsk: Gud svarer på knel-E-post.

Her er en annen: "When life gives you more than you can stand - kneel". Oversatt: "Når livet gir deg så mye at du ikke klarer å holde deg på beina lenger - knel."

God bønnestilling

Du kan selvsagt alltid be til Gud (uansett hvor du er og uavhengig av kroppsstilling), men å knele er en helt naturlig bønnestilling.

I Romano Guardinos flotte bok "Om hellige tegn" skriver han blant annet om det å knele som et hellig tegn. I møte med den uendelig store Gud innser vi hvor små vi er, og det blir helt naturlig å falle på kne for ham.

Guardino skriver: "Når du bøyer kne, la det ikke være en hastig og tom bevegelse. Gi det sjel. Knelingens sjel ligger i at i den bøyer også hjertet seg i ærefrykt for Gud. Det gjelder den ærefrykt vi bare kan vise overfor Gud: At hjertet tilber."

Og han fortsetter: "Når du kommer inn i kirken eller forlater den, eller går forbi tabernakelet og kneler ned, dypt, langsomt - da skal hele din væren utsi: "Min store Gud...!" 
Det er ydmykhet, og det er sannhet, og hver gang vil det gjøre din sjel godt."

Hvis du vil lese mer kan jeg varmt anbefale boken "Om hellige tegn" som selges hos St. Olav bokhandel.

Homiletica av fr. Arnfinn Haram: Lætare, 4. sundag i faste, 3. april 2011, St. Paul kyrkje i Bergen, Joh 9

Dominikanarmunken p. Arnfinn Haram var elska av alle, spesielt dei unge. Her er han avbilda på den økumeniske misjonskonferansen Called i Bergen i april 2011, same helga som han heldt preika i St. Paul kyrkje.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Eg fann ein skatt i dag: Ei preike av fr. Arnfinn Haram som han gløymde å publisere på bloggen sin. Les heile den tidlegare upubliserte preika her.

Fr. Arnfinn Haram O. P. (1948-2012) var alltid i farta, full av virkelyst for Guds rike - i heile Noregs rike. Den fyrste helga i april 2011 var han hovudtalar på Called, ei økumenisk misjonshelg for unge med fokus på reevangeliseringa av Europa. Talen han heldt på Called i Bergen finst det dessverre ikkje noko manus til. (Han tala inspirert og inspirerande for fleire hundre unge i alderen 13-30 år i 25 minutter ut frå nokre punkter han hadde skrive ned.) Same helg heldt han imidlertid preika i St. Paul kyrkje, og - takk Gud - han lånte pcen min for skrive ut manuset sitt. Voilà, nåde over nåde, der hadde eg manuset på pcen min. Her kjem dermed orda hans, direkte til deg - frå hans hjarte til ditt hjarte, qor ad qor loquitur:

Kjære brør og systre!

Den fjerde sundagen i faste som vi feirar no, har tilnamnet Lætare, etter innleiingsorda i Introitus/inngangsversa i messa: ”Lætare, Ierusalem/Gled deg, Jerusalem... fryd dere storlig, alle som var sorgfulle.”

Midt i fastetida, blir vi minna om den festen vi ser fram mot, Påska! Opprinneleg var fastetida innspurten av det oldkyrkjelege katekumenatet; katekumenanane forberedte seg til å bli døypte, nettopp i Påska, under Påskevigilien. Fastetida var ein forberedelse til dåpen. Dåpen blei kalla Opplysinga og dei nydøypte Neofyttar, dei nyopplyste. Lyset – det er i bibelsk symbolikk nettopp Guds skaparlys, han som sa: - Fiat Lux! Det bli lys! Dåpen er ei nyskaping, ei nyskaping av mennesket. Og det er dette vi høyrer om i evangeliet i dag; om Jesus som leger den blindfødde; han gav han synet, lyset, ja, livet tilbake! Den blindfødde som får synet i gjen, får del i nyskapinga av mennesket.

At han får sitt legemlege syn tilbake, er eit teikn på den dagen då Gud skal nyskape alt og verkeleg ta bort alle våre sjukdomar, når alle ting blir nye! Men underet er også eit teikn på det indre planet. Hos evangelisten Johannes blir Jesu under nettopp kalla teikn, dei er glimt av noko som skal kome, dei er teikn på ein åndeleg realitet – at mennesket ikkje berre skal bli fysisk helbreda, men i heile sin person, i djupet av sitt vesen. Det er det som skjer med denne mannen; han blir eit nytt menneske, han kjem til tru på Jesus som Messias! Han ser klart kva alt dreiar seg om!

Glimt fra Called-kvelden der p. Arnfinn Haram talte:
"Heal my heart and make it clean.
Open up my eyes to the things unseen.
Show me how to love like you have loved me."
Og dominikanermunken sang med.

Den som kan sjå, kan forstå. Syn betyr innsikt, klarsyn. Den blinde som får synet igjen ser Jesus, ser Messias, ser Gud – og han ser sitt liv i Guds plan, med Guds blikk – og han trur! Hans vedkjenning/bekjennelse er tydeleg: ”Jeg tror, Herre!” I hans liv skjedde det ei forvandling frå utydeleg forventing til tydeleg og glad tru!

Kjære brør og systre! Dette er eit kall til oss katolske kristne i dag. Vi treng ei indre fornying. Vi treng å få eit klarare blikk, så vi ser kva vi trur, så vi ser kven vi trur på. Vi må ut av alt det omtrentelege. Det er lett å bli ein omtrenteleg kristen – i eit samfunn der vi skal ha med oss alt og vere til lags med alle.

Vi må skulere oss i trua. Vi treng undervising, i Bibelen, i katekisma, i bøna, i det kristne livet. Vi treng kanskje samtalegrupper der vi kan sette ord på våre spørsmål og saman prøve å kome vidare.

Vi må ta stilling; folk i dag, folk vi møter ute i samfunnet, har spørsmål. Vi må kunne svare. Du er døypt og ferma – ja, opplyst – til å vere prest, profet og konge, til å vere ein Jesu Kristi apostel. Vi må kunne gi råd og vegleiing til menneske som vil vite meir om kva det vil seie å vere kristen, å vere ein katolsk kristen. Vi må kunne hjelpe dei til å ta dei fyrste stega.

Vi må sjølve kome nærare Gud. Vi treng eit nytt grep på vårt eige liv. Ting vi skal skrifte, legge bak oss – for at vi skal kome vidare, ikkje stagnere.

Vi treng eit nytt møte med Kristus. ”Tror du på Menneskesønnen?” spurte Jesus han som hadde fått igjen synet. ”Herre, da må du si meg hvem han er!” svarte mannen. ”Du har alt sett ham”, sa Jesus: "Det er han som taler med deg!”... Bror og syster: Du har alt sett han – i kyrkja, i messa, i Ordet, i skriftestolen, i Tabernaklet. I dag skal du seie: - Ja, Herre, du er verkeleg mitt liv, min Herre, min Gud! Eller med evangeliets ord: "Jeg tror, Herre!" Eg vil falle ned, eg vil hylle deg!

Ein verkeleg gledesundag midt i fasten, ein verkeleg Sundag Lætare, blir det når vi får sjå Guds lys midt i vårt mørke, når vi ser kva det dreiar seg om. Difor seier Skrifta til oss i dag, som vi høyrde:

”Våkn opp, du som sover, stå opp fra de døde – så skal Kristus lyse for deg!” 

Av fader Arnfinn Haram O.P. (1948-2012)