 |
| HJERTEDØREN: «Hvor bor Jesus?» spurte den tamilske presten alltid barna mine når
han møtte dem. De lærte fort at det rette svaret var «i Himmelen og i
hjertet». Foto: (C) Mydayscount/ChrystalGraphics (Jeg kjøpte bildet her) |
«Se, jeg står for døren og banker» sier Jesus. Han trenger seg aldri på en hjertedør. Ikke mer enn nødvendig, iallfall.
I 2000 gjorde jeg et intervju med Jan Remi Wengaard, den gang 29 år og hovedfagstudent i lingvistikk. Helt siden Wengaard var ti år hadde han en bevisst tanke om at det ikke finnes noen Gud, og jo eldre han ble, jo fastere overbevist ateist ble han. Helt til en dag. Den dagen han ble med noen venner på et kristent møte. Plutselig kjenner han et kraftig dytt bakfra i høyre skulder. Han snur seg. Det er ingen der.
Klappingen på skulderen går over til å bli jevn og rytmisk, og han kjenner at «her er det noe fysisk som er større enn meg». Han prøver å bortforklare det med stemningen, musikken, massesuggesjon. «Bare jeg kommer meg ut herfra, holder det nok opp,» tenker han.
Det går ikke vekk. Skulderklappingen fortsetter 24 timer i døgnet i hele februar måned 1998. Men det viktigste er ikke selve klappingen. Det viktigste er den fysiske tilstedeværelsen. Han bare vet at Gud er der i leiligheten. En fremmed mann kommer innom for å kjøpe bilen hans. Straks han kommer inn i stua utbryter han: «Er du kristen?» «Hvorfor spør du?» «Fordi jeg kjenner at Den Hellige Ånd er her,» svarer mannen.
Wengaard var ikke inne i en spesiell eller vanskelig periode da klappingen begynte. «Egentlig var det en veldig vanlig periode.» Så hvorfor skjedde det da?
«Vet ikke. Jeg har hørt mye forkynnelse i menigheten etterpå om at du må ville det selv, du må si ja, du må åpne døra. Men jeg ville ikke. Jeg ville helst plukke hele greia i fillebiter. Kanskje det var fordi mange ba for meg? Hvis jeg skulle begynne å tro måtte det noe sånt til,» svarer Wengaard.
I dag, 15 år etter at Jesus banket på og flyttet inn, konkluderer han: «Det er fantastisk å få bekjenne Jesus Kristus som Herre».
Første gang publisert i avisen Vårt Land 7. desember 2013 da Åp 3,19-22 var dagens bibeltekst
 |
| JESUS, VERDENS LYS: Maleri av William Holman Hunt. Jeg liker lyset i dette bildet: Lyset i lykten. Lyset på himmelen. Lyset på døren. Lyset på (eller fra) kappen som nesten ser ut som den er laget av lys. |
"Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, vil jeg gå inn til ham og holde måltid, jeg med ham og han med meg." (Jesus i Åp 3,20)
Den var ikkje verst! Takk for den!
SvarSlettJa, av og til treng vi slike 'handfaste' bevis for at Gud er nær. Og når vi ikkje opplever det så handfast, så er det vel oftast fordi vi heller ikkje treng det.
Så er historia så fin ved at den lar det stå igjen ein liten rest av mennesket sitt ansvar - opne døra innanfrå. Gud har all makt og likevel bankar Han på, slik forteljinga om Maria og engelen sendt frå Gud er det aller sterkaste vitnesbyrd om.