Google Analytics

Viser innlegg med etiketten Skriften. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Skriften. Vis alle innlegg

21 mars 2014

Ulf Ekmans konversjon: Sannhet og enhet

KONVERTERER: Søndag 9. mars 2014 ble det kjent at Birgitta og Ulf Ekman konverterer til Den katolske kirke.
Foto: Livets Ord

 

Ulf Ekman konverterer til Den katolske kirke. Få med deg leserinnlegget som p. Ole Martin Stamnestrø, prest i Vår Frue menighet i Ålesund, hadde på trykk i avisen Dagen i dag, 21. mars 2014. Her er det:


Sannhet og enhet


Av p. Ole Martin Stamnestrø, katolsk prest
Publisert med tillatelse

Ulf Ekman konverterer til Den katolske kirke. Det gjør han som et svar på Jesu bønn om at «de alle må være ett» (Joh. 17,21). Men han ofrer ikke sannheten på enhetens alter. Tvert imot hevder han å ha funnet sannhetens fylde i Den katolske kirke. Sann enhet kan bare tuftes på Sannheten – altså Han som bad om at de alle må være ett. 

Som så mange andre konvertitter beskriver Ekman konversjonen som et trossteg først og fremst i kontinuitet med – og ikke som et brudd på – sin tidligere trosreise. Ikke desto mindre innebærer en konversjon også brudd. For den som konverterer, bryter med sine tidligere oppfatninger som viser seg å være i strid med den katolske lære. Sjefredaktør Selbekks lederartikkel (Dagen 15.3.) betoner nettopp bruddet, ved å nevne en rekke eksempler på uoverensstemmelser mellom katolsk og protestantisk lære. Han antyder med rette at disse er symptomer på en grunnleggende forskjell i teologisk metode. Selbekk nevner de tre protestantiske «alenene»: Skriften alene, troen alene, nåden alene.

Den grunnleggende forskjellen på katolsk og protestantisk kristendom kan oppsummeres i ordet «alene». For en katolikk er ikke alene. En katolikk er en som tror med Kirken, en som deler Kirkens tro. En katolikk er tilfreds med å være en del av fellesskapet, et lem på Kristi kropp. Han trenger ikke å konstruere sin egen dogmatikk på bakgrunn av sin private bibeltolkning. Han leser Bibelen i fellesskap med andre troende, både levende og døde. Og han tror at dette fellesskapet er blitt ledet av Den Hellige Ånd i dets 2000-årige lesning av Bibelen. Denne felleslesningen sammen med andre kristne under Den Hellige Ånds ledelse kaller han Tradisjonen.

Men en katolikk forveksler ikke Tradisjonen med stor «T» med tradisjonene med liten «t». Tradisjonene med liten «t» kan være støvete, eller de kan være sjarmerende. Disse tradisjonene er alle de skikkene og vanene et fellesskap legger seg til i løpet av 2000 år, men som ikke har med det sentrale å gjøre. Tradisjonen med stor «T», derimot, er langtfra støvete; den er den levende Gud som leder sin kirke. Jesus lovet oss at vi ikke skulle bli efterlatt som foreldreløse barn. «Men talsmannen, Den Hellige Ånd, som Faderen skal sende i mitt navn, han skal lære dere alle ting.» (Joh. 14,26) Merk flertallsformen! Den som vil leve et liv i Den Hellige Ånd, skal ikke sette seg på en tue alene med sin Bibel, med ryggen til alle andre kristne; nei han må oppsøke det kristne fellesskapet som er grunnlagt av Jesus og inspirert av Ånden.

Selbekk innrømmer avslutningsvis at «den dype splittelsen og den ekstreme læremessige pluralismen som eksisterer blant evangeliske kristne» er et eksempel på en stor svakhet ved protestantismen. Men han unnlater å se at dette er en uunngåelig konsekvens av det protestantiske «alene».

P. Ole Martin Stamnestrø, katolsk prest
Publisert med tillatelse


LES MER:

28 februar 2014

Ettertanke | Deus semper major

DENNE ELSKER JEG: Bibelen min fra 1860, «Den Hellige Skrift»full av liv og mysterier. «Sannheten er en historie full av skjønnhet og mysterier, fullkommen kjærlighet og evig liv.»
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Kirken har til alle tider sett på evangeliet som et stort, kosmisk drama. Guds historie er «Den store historien» der alle våre individuelle historier hører til og finner sin mening. Bibelen forteller denne Store historien.


Den hellige skrift er ikke primært en doktrinebok. Den er ikke skrevet for å forklare deg alt, for Gud er alltid større enn noe du kan forstå. «Deus semper major», som kirkefedrene sa – «Gud er alltid større».

Kristendommen er ikke en tørr byråkratisk greie av typen: «Vær så god, her er skjemaet og prinsippene, bare les gjennom og signer, så er du frelst.» Hvis troen reduseres til å bli «en hjerneaktivitet for dem som har skjønt det», får du en kristendom uten tiltrekningskraft, en tro uten mysterier. Ikke en gang Gud blir noe særlig hellig eller annerledes da. Hvorfor skulle du knele i undring og ærefrykt for denne lille guden – han passer jo inn i skjemaet, bare se her så fint det går.

Kristentroen handler ikke om å være grepet av tanker og teorier. Den handler om å være grepet av Kristus. Ja, Kirken har mange læresetninger og det skal den ha, for Kirken har uendelig mye viktig og sant å si om den treenige Gud. Kirken har fått i oppdrag av Jesus å forkynne Sannheten for alle folk. Men Sannheten er en historie full av skjønnhet og mysterier, fullkommen kjærlighet og evig liv. 

Å være kristen handler om å være grepet av Sannheten Kristus Jesus; Han som ble en av oss fordi han elsker oss og vil at vi skal leve evig med ham. Det handler om å elske Han som alltid er større enn vi noen gang klarer å begripe.

«Jeg mener ikke at jeg alt har nådd dette, eller alt er fullkommen, men jeg jager fram mot det for å gripe det, fordi jeg selv er grepet av Kristus Jesus.» (Fil 3,12)


Publisert første gang i avisen Vårt Land 25. april 2012.
Publisert første gang på bloggen 8. juli 2012 som mitt aller første blogginnlegg.

14 februar 2014

Ettertanke: Ikke «bokens religion»

JESUS, DET LEVENDE GUDS ORD: Ikonet "Kristus Pantokrator" fra det 6. århundre, Sta. Katarina-klosteret på Sinai-fjellet i dagens Egypt.


En del kristne forholder seg til Bibelen slik muslimer forholder seg til Koranen; som om det er selve boken som er fundamentet i vår tro. Det er det ikke. 


Vi kristne skal ikke være bibelfundamentalister, vi skal være Jesus-fundamentalister. «Åpenbaringen par excellence er ikke en bok, men en person,» som p. Ole Martin Stamnestrø sier det.

Den kristne tro er med andre ord ikke en «bokens religion». Den er en Guds Ords religion;
«ikke et skrevet og taust ord, men det inkarnerte og levende Ord», sier St. Bernhard av Clairvaux (1090-1153). Det er Jesus som er Guds Ord. Han er Ordet som «ble menneske og tok bolig i blant oss» (Joh 1,14). I dag er Jesus levende til stede på jorden gjennom sin kropp,­­­ Kirken, og gjennom sitt ufeilbarlige Ord, Bibelen.

Hver bok i Skriften er innblåst av Gud, og hele Bibelen er Guds sanne ord. Men: Guds ord skal leses og forstås av Jesu legeme, Kirken. Bibelen uten Kirken og Kirken uten Bibelen er simpelthen oppskriften på det komplette kaos.

I kompendiet til Den katolske kirkes katekisme står det: «Hvilken rolle spiller Den hellige skrift i Kirkens liv? Den hellige skrift gir Kirkens liv støtte og kraft. For Kirkens barn er den bekreftende for troen, føde for sjelen og en kilde til åndelig liv. Salmedikteren sier: «Ditt ord er en lykt for min fot og et lys på min sti» (Sal 119, 105). Derfor oppfordrer Kirken alle til å lese av Den hellige skrift ofte. «For uvitenhet om Skriftene er uvitenhet om Kristus» (St. Hieronymus).» Bibelens fire evangelier vitner om Jesus på en spesiell måte. De danner «hjertet i Skriften og inntar en enestående stilling i Kirken.»

Derfor: Dykk dypt i Bibelen i dag – den er så definitivt «nyttig til opplæring, tilrettevisning, veiledning og oppdragelse i rettferd, så det mennesket som tilhører Gud, kan være fullt utrustet til all god gjerning.» (2. Tim 3,16) Takk Gud!

Første gang publisert i avisen Vårt Land 12. februar 2014, da 2 Tim 3,10-17 var dagens bibeltekst


LES MER:

14 april 2013

Mannakorn | Guds Ord på kjøkkenet

GI OSS I DAG VÅRT DAGLIGE BRØD: Mannakorn var den maten som Gud sendte til Israelsfolket hver dag mens de var i ørkenen. Jesus sier: "Mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord som kommer fra Guds munn." (Matt 4,4)
Her er dagens mannakorn fra min krukke: "For jeg vet hvilke tanker jeg har med dere, sier Herren, fredstanker og ikke ulykkestanker. Jeg vil gi dere fremtid og håp." (Jer 29,11)
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

I gamle dager (i det forrige århundre) var det populært å ha små kort med bibelvers på kjøkkenet. Hver morgen trakk du et "mannakorn" ut av krukken og tok imot det som Guds ord til deg. Vel: Nå er mannakornene tilbake - vakrere enn noensinne.


Hvis du er så heldig å bo i nærheten av en kristen bokhandel har du kanskje allerede lagt merke til de nydelige mannakornene som fotograf Kari Elise Liodden har laget.

ET EKSEMPEL: "Han gir den trette kraft, og den som ikke
har krefter, gir han stor styrke". (Jes 40,29)

Bibelkortet er laget av Kari Elise Liodden ©

Fine bibelkort

Det hele begynte med at Luther Forlag gav Liodden i oppdrag å lage gaveboken "Hvil i min kjærlighet" med bibelvers hentet fra Bibelselskapets nyeste oversettelse. Ut av bokprosjektet vokste det så fram flotte bibelkort: Dåpskort, håndlagde konfirmasjonskort, bryllupskort, kort du kan bruke til alle anledninger og altså; mannakorn.

Gavetips til konfirmanten

ET EKSEMPEL TIL: "Bevar ditt hjerte framfor alt du bevarer;
for livet går ut fra det." (Ordsp 4,23)

Bibelkortet er laget av Kari Elise Liodden ©
Krukken med mannakorn er en perfekt gave til både konfirmasjon, bryllup, jul, jubileer, bursdager og som innflyttingsgave. Jeg kjøpte like godt fem krukker fra Lioddens hjemmeside www.bibelkort.no. De kom direkte i posten til meg, solid pakket inn - og jeg har allerede gått tom. Helt klart en gavesuksess.

Fotografiene er virkelig fine og bibelordene er viktige og trosstyrkende. Dessuten skjer det forbausende ofte at du trekker et "tilfeldig" Guds ord ut av bunken som er akkurat det du trengte å høre den dagen. Min varmeste anbefaling, altså.

For ordens skyld: Jeg kjenner ikke Kari Elise Liodden og har ikke mottatt noe fra henne for å anbefale bibelkortene hennes. Jeg simpelthen synes at det å få Guds ord inn på kjøkkenet/inn i hverdagen er så viktig at jeg vil tipse flest mulig om at mannakornene har vendt tilbake.

19 februar 2013

Ettertanke: Har Gud virkelig sssagt?

SLANGENS ELDSTE TRIKS: «Har Gud virkelig sagt at dere ikke skal [fyll inn det som passer i tiden]?".
Foto: Spisharam/Flickr Creative Commons


Jeg synes jeg hører ham, slangen i Edens hage: «Har Gud virkelig ssssagt at dere ikke skal ssspise av noe tre i hagen?» Det er bare så inderlig typisk ham. Å lage en sånn salig blanding av sannhet og løgn.


Det er det eldste trikset i boken – det dukker opp allerede på side tre i Boken – og likevel fungerer det like effektivt den dag i dag. Du har sikkert hørt det: «Har Gud virkelig sagt at dere ikke skal [fyll inn det som passer i tiden]?" Jeg tipper at du til og med har lest det i avisen den siste uken hvis du tenker deg om?

Slangen er en mester i å vri sannheten.
Gang etter gang lykkes han med å ødelegge tilliten vår til at Gud er god og vil oss godt. Resultatet blir selvsagt ulydighet og avstand, for hvem vil være lydig mot en som ikke vil deg godt? Hvem vil følge bud som ikke er gode? Ikke Eva, ikke Adam, ikke jeg.

Løgnens far er en mester i å vri Guds klare ord til det nesten ugjenkjennelige. Misforstå meg ikke: Jeg er ikke en av dem som mener at Bibelen er et magisk, selvfortolkende dokument. Men jeg mener heller ikke at Sannheten er noe vi kan finne opp eller vedta på et velmenende møte.

Sannheten kommer til oss utenfra. Den kommer til oss gjennom Guds ord, Guds åpenbaring, formidlet til oss gjennom Kirken. Helt fra apostlene av har Kirken forvaltet den alminnelige, klassiske, apostoliske troen som er felles for alle kristne over alt og til alle tider, ”den tro som de hellige én gang for alle har fått overlevert” (Jud 1,3).

Det er selvsagt opp til hver enkelt av oss hvordan vi vil forholde oss til den apostoliske læren og hvilke andre røster vi velger å lytte til. Men kom ikke her med en ny lære og påstå at Gud sa noe annet enn det han sa. DEN går jeg ikke på, altså. Jeg er ikke dum. Jeg har lest side tre.


Første gang publisert i avisen Vårt Land 15. februar 2013, da 1 Mos 3,1-7 var dagens bibeltekst:
Slangen var listigere enn alle ville dyr som Herren Gud hadde laget. Den sa til kvinnen: «Har Gud virkelig sagt at dere ikke skal spise av noe tre i hagen?» Kvinnen sa til slangen: «Vi kan spise av frukten på trærne i hagen. Men om frukten på treet som står midt i hagen, har Gud sagt: Dere må ikke spise av den og ikke røre ved den; for da skal dere dø.» Da sa slangen til kvinnen: «Dere skal slett ikke dø! Men Gud vet at den dagen dere spiser av den, vil øynene deres bli åpnet, og dere vil bli som Gud og kjenne godt og ondt.» Nå fikk kvinnen se at treet var godt å spise av og en lyst for øyet – et forlokkende tre, siden det kunne gi innsikt. Så tok hun av frukten og spiste. Hun ga også til mannen sin, som var sammen med henne, og han spiste. Da ble øynene deres åpnet, og de skjønte at de var nakne. De flettet sammen fikenblader og bandt dem om livet.
(1 Mos 3,1-7)

10 januar 2013

Kontemplasjon: Å be er å si "Fader Vår" til Gud


KRISTEN MEDITASJON: Den kristne meditasjonen er det første stadiet i "den indre bønnen”. Denne meditasjonen har sin dype forankring i det som til alle tider har vært en praksis innenfor kristen bønn; nemlig tekstmeditasjon.
"For en kristen, betegner ordet ”meditasjon” det å lese, drøvtygge og bli ett med Guds Ord," skriver legkarmelitt Anne Samuelsen.
Bildet: Den første bokstaven i Lukas-evangeliet fra
Lindisfarne, ca. år 700 e.Kr.
Foto: Medievalscript.com

Syvende del av serien "en liten skole i indre bønn og kontemplasjon" er bunnsolide saker. Her gir legkarmelitt Anne Samuelsen deg nok stoff til å grunne på og komme tilbake til i mange dager. Les og bli klok!


Av Anne Samuelsen, Cand. Polit.
Anne er tilknyttet Karmel-ordenen som legkarmelitt med evige løfte
r
"En liten skole i indre bønn og kontemplasjon" utarbeider hun spesielt for Sta. Sunniva-bloggens lesere

LES OGSÅ: 

Del 1 - Kontemplasjon: Smak og se at Herren er god
Del 2 - Kontemplasjon: Bønn til din Far som er i det skjulte

Del 3 - Kontemplasjon: Betydningen av vennskap

Del 4 - Kontemplasjon: Gjør meg stille, stille 
Del 5 - Kontemplasjon: Betydningen av en mor og en far
Del 6 - Kontemplasjon: ... og da har vi barnesin
n


Å be er å si "Fader Vår" til Gud


"Å be er å si "Fader Vår" til Gud slik som Jesus gjorde og sammen med Jesus. Og vi kan bare gjøre det når vi ærlig forsøker å leve som brødre og søstre.” (Carlos Noyen O.C.D. i forordet til den svenske utgaven av ”Den inre borgen” av Teresa av Avila)


Kjært barn har mange navn, og jeg tror at det kan være viktig med en begrepsavklaring rundt en del ord vi bruker og har brukt når vi snakker om bønnen – fordi gjennom begrepene og forklaringen av disse, vil vi kanskje også kunne finne en vei og noen porter til bønn.


Hinduistisk og buddhistisk meditasjon

Ordene ”meditasjon” og ”kontemplasjon” er begreper som brukes om mange forskjellige mystiske religiøse praksiser; for eksempel hinduistisk mantrameditasjon eller buddhistisk meditasjon, og går vi inn i New Age-relaterte praksiser, finner vi stor variasjon og bredde i bruken av for eksempel begrepet meditasjon. Som søkende og kirkeløs på 1990-tallet, var jeg i kontakt med flere av disse før jeg fant denne fullkomne karmelittiske veien.

Kristen dypmeditasjon

Da br. Wilfrid Stinissen i 1978 skrev sin velsignelse av en bok: ”Kristen dypmedistasjon”, som jeg leste i starten av min omvendelsesprosess, brukte han ordet ”kristen dypmeditasjon” på det som karmelittene i Skandinavia nå betegner som ”indre bønn”. Dette hadde en pedagogisk dimensjon; den å fortelle omverdenen, som på denne tiden hadde oppdaget og omfavnet østlige meditasjonsformer, at den kristne tradisjonen også er bærer av et bønneliv som strekker seg dypt inn i mystikkens kjerne men også for å si: At den kristne meditasjonen er vesensforskjellig fra andre tradisjoner. Den er KRISTEN! Og ikke kun en generisk mystisk praksis!


Den indre bønnens første steg: Tekstmeditasjon - å drøvtygge Guds Ord


Den kristne ”meditasjonen”, som altså er det første stadiet i den ”indre bønnen” har sin dype forankring i det som til alle tider har vært en praksis innenfor kristen bønn; nemlig tekstmeditasjon.

Tekstmeditasjonen dreier seg om å bli kjent med Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd gjennom Guds Levende Ord - som blir gjort forståelig og tilgjengelig for oss gjennom Kirkens lære (Katekismen) og Liturgien.

For en kristen, betegner ordet ”meditasjon” det å lese, drøvtygge og bli ett med Ordet [1], og det er et nødvendig skritt på den ”indre bønnens” vei som altså kan lede til kontemplativ bønn. (Den Ignatianske spiritualiteten har også et sterkt fokus på nettopp tekstmeditasjon.) Vår bønns dybder henger sammen med dypet i vår erkjennelse av oss selv som Kristi brødre og søstre, som del av det ”folk han har gjort til sitt”.

La Gud slippe til i deg

For søkende, slike som meg, som hadde drevet med meditasjonspraksis fra andre tradisjoner, blir det umåtelig viktig at man i omvendelsesprosessen, nettopp gjennom tekstmeditasjon, virkelig tar til seg det KRISTNE i denne praksisen. Gjennom å lytte til Ordet, ta del i Liturgien og bli innkapslet i Kristi kjærlighet. Å gå dypere inn i mystikken uten dette som utgangspunkt, er åndelig risikoadferd! 

Motsvarende må mennesker med dyp forankring i fornuft, kristen moralsk og teologisk kunnskap, utfordres på det å gi slipp på tanken og fornuften, for at Gud kan få plass og virke i den delen av mennesket som ligger utenfor disse konkrete og erfarbare sjelskreftene.

Vi blir med andre ord alltid utfordret nettopp på våre svakheter og mangler, som igjen kan være porter inn til Guds kjærlighet. Det er først når vi erkjenner vår manglende mestring, når vi ikke lenger strekker til, når vi er små og hjelpeløse og kun har én mulighet tilbake: å be Herren om hjelp - at Gud virkelig får slippe til i våre liv.

Saligprisningenes smale vei

Ingen kristen bønn er løsrevet omsorgen for og kjærligheten til sjelene. Altså: Slik som tekstmeditasjon aldri gjøres uten de dype røtter som er Kirkens lære, vil kontemplasjonen aldri kunne være løsrevet Guds Ord, som selvsagt alltid er forankret i vår konkrete virkelighet, som treet med sine dype røtter. Gud ble menneske for å forklare oss dette! Treet strekker grenene mot himmelen som en nødvendig bevegelse, men dette er aldri løsrevet treets formål: Å slippe frukter til jorden.

Jeg illustrerer her med igjen et sitat fra Carlos Noyen:
”Bønnen må derfor sammenfalle med et livsvalg. Mennesket må kvitte seg med all unødig bagasje når det legger ut på denne veien som leder til Herren. Hun må fremfor alt være klar over at dette er saligprisningenes smale vei (..) For: Å be er å bli fattig i ånden for å bli rik i Den Hellige Ånd; å be er å bringe fred inn i ditt eget liv og i dine medmenneskers liv; å be er å bli barmhjertig og saktmodig som Jesus; å be er å hungre og tørste etter Guds gaver, ettersom denne verdens goder aldri kan mette deg. Den som forsøker å leve slik, har stor mulighet til å trenge inn i den indre borgen og få oppdage mer av dens skjønnhet.” 

Med røtter i Guds nådes elv

Å be er å være dette fullkomne treet som er ”plantet med røtter som strekker seg dypt i den Treenige Guds nådes elv”, jmf. Sal 1,3: ”Salig er den som ikke følger lovløses råd, ikke går på synderes vei og ikke sitter i spotteres sete, men har sin glede i Herrens lov og grunner på hans lov dag og natt. Han er lik et tre plantet ved rennende vann. Det gir frukt i rett tid, og løvet visner ikke. Alt han gjør, skal lykkes.” …. han er i kontakt med himmelens rike, det treet Jesus snakket om, som kommer fra det minste av alle frø (vår egen hjelpeløshet) - sennepsfrøet - og som vokser seg så stort at det kan strekke seg mot himmelen og ”får så store greiner at himmelens fugler kan bygge rede i skyggen av det.” (Mark 4,32)

Den indre bønnens andre steg: Kontemplasjon


Kontemplasjonen, den mystiske bønnen, er ikke noe mennesket produserer selv, men noe som Gud gir til sjelene. Den er ikke resultat av mentale prosesser, og derfor kan den engelske betegnelsen ”mental prayer”, med dens norske oversettelse, ”mental bønn”, gi feilaktige assosiasjoner når vi snakker om indre bønn.

Kontemplasjonen har sitt utspring i Kristi kjærlighet, vår kjærlighet til våre medmennesker. Den finner sin antennelsesgnist i meditasjonen over Kristi liv, i beredvilligheten til å la hans liv forme dypet av vår eksistens.

Kontemplasjon springer ut av en ektefødt nærhet og kjærlighet til Kristi Lidelse, til en slik grad at man selv ikke sier nei til å ta del i denne. Å be, strekker seg utover alle bilder og inn i det uforståelige og umulige. De som ber slik, "er plantet i Herrens hus og blomstrer i forgårdene hos vår Gud. Ennå i alderdommen bærer de frukt, de er friske og frodige.” (Sal 92,14-15)

Kristi Lidelse og den trofaste bønnen

Vi gjør vel i å ta imot Sta Teresas ord om inngangen til bønn, som også var kilden til hennes andre omvendelse foran bildet av den torturerte Kristus: Trofastheten i bønn og beredvillighet til å ta del i Kristi Lidelse. I ”Boken om mitt liv”, skriver hun:
”Nesten hver kveld i mange år før jeg la meg til for å sove og anbefalte meg til Gud, lå jeg og tenkte en liten stund på Jesu bønn i Haven, til og med før jeg ble nonne gjorde jeg det, for det ble meg sagt at slik kunne jeg oppnå meget syndsforlatelse. Og jeg mener bestemt at dette var til stor vinning for min sjel, for jeg begynte å holde bønn uten å vite hva det var, og så sterk ble denne vanen at jeg ikke forsømte å be, like lite som jeg forsømte å korse meg før jeg sovnet.” 
Kristi lidelse ble på denne måten inngangen til hennes omvendelse og også den kontemplative bønnen!

Til neste gang

  • Har jeg mot til å se på Kristi Lidelse?
  • Har jeg mot til å se på min egen lidelse?
  • Har jeg tillit til at Kristus kan forene mitt offer med sitt?

[1] En vakker bok om dette tema, og som jeg på det sterkeste vil anbefale er Wilfrid Stinissens: ”I din munn og i ditt hjerte”, utgitt på Verbum Forlag i 1998 (Ekstra tips fra Ragnhild: Boken som Anne anbefaler koster bare kr. 78,- hos Bok og Media nå!)

15 desember 2012

Ettertanke: Som var i spådom sagt


MARIA MØY: "Maria Møy den reine, bar rosa til vår jord"

Én av de julesangene som virkelig fascinerte meg da jeg var barn, var «Det hev ei rose sprunge». Ikke fordi jeg forstod den, men fordi jeg ante noe. Noe mektig. Noe vakkert. Ante det som i et speil, i en gåte. «Som fedrane hev sunge: Av Jesse rot ho rann.» Rare, hemmelighetsfulle ord.


«Om denne rosa eine er sagt Jesajas ord. Maria møy, den reine, bar rosa til vår jord. Og Herrens miskunnsmakt det store under gjorde som var i spådom sagt.»

Bibelen er full av hemmelighetsfulle ord. Som for eksempel dagens profeti fra Jesaja om den rettferdige kongen: «En kvist skal skyte opp fra Isais stubbe, og et skudd skal spire fram fra hans røtter.» (Jes 11,1) Der har du «Jesse rot» fra sangen. Isai (Jesse) er faren til Kong David. Og hvem er den rette arvingen til Davids trone, hvem skal komme når bare stubben står igjen av Davids kongedømme? Jesus Kristus, «Davids sønn» (Matt 1,1).

Det gamle testamentet og Det nye testamentet henger uløselig sammen. «Skriftene vitner om meg», sier Jesus (Joh 5,39).

Har du egentlig satt deg inn i i hvilken grad Jesus oppfyller profetiene fra Det gamle testamentet? Jeg kan love deg en overveldende opplevelse. Og bare så det er sagt: Her snakker vi ikke om generelle spådomsvendinger, men om et profetisk detaljnivå av en annen verden.

I «En liten katolsk bønnebok» finner du en oversikt over 68 av de mest kjente profetiene og de tilhørende nytestamentlige oppfyllelsene. Å se dem samlet er til å få gåsehud av. Det bare åpner seg: Jesus ER virkelig den frelseren som var blitt varslet gjennom århundrer før han kom «ved myrke midnattstid».

«Me syng i englelag: No er det fødd ein Frelsar, og natti vart til dag.» Ære være Gud i det høyeste!


Først publisert i avisen Vårt Land 22. desember 2011


ETTERORD

Jeg vil få benytte anledningen til å heie fram alle Norges glade amatørkor som i disse dager holder adventskonserter og synger de nydelige, tradisjonelle norske julesangene. Jeg er stolt av dere! Nedenfor her kan du høre Eggkleiva Mannskor fremføre Det hev ei rose sprunge.


19 oktober 2012

Kronikk: Det katolske synet på frelsen og Skriften


ORDETS TJENER: Kirkens læreembete står ikke over Guds Ord, men er Ordets tjener, slik det også presiseres i Den katolske kirkes katekisme. Læreembetet er absolutt forpliktet på Guds Ord. (Faksmile av kronikken min, publisert i avisen Dagen i dag, fredag 19. oktober 2012. På bildet løfter pave Benedict XVI opp Den Hellige Skrift, Guds Ord, ved inngangen til en høymesse i Paulus' kirke i Roma.)


Er det ikke merkelig at Jesus ikke skrev noe? Han var tross alt skriftlærd. Han var til og med Ordet som ble menneske. Så hvorfor har vi da ikke ”Evangeliet etter Jesus”, ”Jesus – hans egen historie”?


Svar: Fordi det var Jesus selv som var Guds åpenbaring, ikke en bok. Jesus etterlot oss ingen bøker. I stedet gav han oss seg selv, Den Hellige Ånd og vitner. Han etterlot oss apostlene sine og Kirken. ”Du er Peter, og på denne klippen vil jeg bygge min kirke” (Matt 16,18). Apostlene fortalte videre det de hadde sett og hørt.

De første kristne hadde ikke noe nytestamente. De hadde en levende apostolisk tradisjon som først senere hjalp Kirken til å skjelne hvilke skrifter som skulle utgjøre Skriften.

Denne troen – kalt apostlenes lære – har Den katolske kirke trofast overlevert gjennom århundrene, fra slekt til slekt, helt fra Jesus og til 2012. Katolsk tro er den alminnelige, klassiske kristne troen som er felles for alle kristne over alt og til alle tider, ”den tro som de hellige én gang for alle har fått overlevert” (Jud 1,3).

Skriften og Tradisjonen

Ordet tradisjon (latin: traditio) betyr overlevering. Den katolske kirke har ikke Tradisjonen som trosgrunnlag i tillegg til Bibelen. Den har kun Tradisjonen, hvorav Skriften er Tradisjonens høyeste uttrykk.

Det nye i Luthers prinsipp om "Skriften alene" var ikke Bibelens autoritet i lærespørsmål, eller dens unike posisjon som hellig skrift. Det nye var at Den Hellige Skrift ble alene, løsrevet fra resten av Tradisjonen.

Luthers prinsipp er imidlertid ikke bibelsk. Lytt bare til Paulus: ”Stå derfor fast, søsken, og ta vare på de overleveringene vi har undervist dere i, enten muntlig eller i brev.” (2. Tess 2,15) Dette skrev Paulus før Det nye testamentet var definert. Han presiserer at menigheten skal forholde seg til brevene hans (som vi har bevart i Bibelen), men også den muntlige overleveringen (som Den katolske kirke fortsatt forvalter).

Skriften og Kirken

Det er interessant at Dagens redaktør advarer mot at «enhver påberoper seg autoritet til å fortolke troen uavhengig av det kristne fellesskapet». Høyst interessant, i og med at selve opprøret i reformasjonen gikk ut på at Kirken ikke lenger skulle ha autoritet til å fortolke troen, det skulle "Skriften alene" gjøre.

Skriften hører hjemme i Kirken; den ble til i Kirken og for Kirken. Bibelen er ikke et magisk, selvfortolkende dokument, noe som skulle være ettertrykkelig bevist gjennom de myriadene av protestantiske trossamfunn som har oppstått etter reformasjonen. Uten Tradisjonen som rettesnor for bibeltolkningen reduseres åpenbaringen og blir subjektiv.

Når jeg sier at «jeg ser bevegelse i to retninger; mot den katolske tro og mot enda mer splittelse og sekularisering» så kommer det av at det bare finnes to typer bevegelse her i verden:
  1. Du kan bevege deg i retning sannheten: Dypere og dypere inn i den ene, kristne, apostoliske, overleverte tro – inn i Guds åpenbaring i historien. 
  2. Du kan bevege deg i retning bort fra sannheten: En bevegelse bort fra åpenbaringen og ut i alle andre retninger, ut i splittelse og i ytterste fall sekularisering.

Misforståelser rundt frelseslæren

Men nå: Over til den katolske frelseslæren, som det hefter så mye misforståelser ved. Den katolske kirkes offisielle lære er (til forskjell fra den vanlige misoppfatningen) at frelsen er en gave som vi verken kan «kjøpe» eller prestere. Vi blir frelst av nåden alene og ved troen på Kristi frelsesverk, og ikke på grunn av noen fortjeneste i oss selv. Nåden får vi helt gratis og ufortjent.

Hva er frelse?

Den utløsende faktoren for Kirkens splittelse/reformasjonen var at man svarte ulikt på spørsmålet «Hva skal jeg gjøre for å bli frelst?». Både på katolsk og luthersk side anvendte man nøkkelbegrepene tro og frelse, men med ulik betydning.

Den katolske kirke brukte ordet frelse for å beskrive hele prosessen fra du blir Guds barn i dåpen og like til den dagen du har «stridd den gode strid, fullført løpet og bevart troen» (2 Tim 4,7) – du er frelst den dagen du dør som Guds barn. Når Luther talte om frelse, snakket han om det innledende steget, som å gå om bord på Noas Ark – ikke hele prosessen.

Med tro siktet det katolske Tridentinerkonsilet til troen som intellektuell overbevisning. For Luther betydde tro at man aksepterte Jesus av hele sitt hjerte og hele sin sjel. Den katolske teologen Peter Kreeft skriver: «Ettersom katolikkene anvendte frelse i en videre betydning og tro i en snevrere betydning, mens Luther anvendte frelse i en snevrere betydning og tro i en videre betydning, fornektet katolikkene med rette, mens Luther bekreftet med rette, at vi kunne bli frelst av troen alene.»

Det nye testamentet lærer begge deler. Luther hadde rett i at frelsen er en fri gave, som ikke kan fortjenes gjennom lydighetshandlinger mot loven. Bibelen sier tydelig at frelsen er en gave som tas imot i tro (Romerbrevet og Galaterbrevet). Den katolske kirke hadde rett i at en intellektuell overbevisning uten gjerninger ikke kan frelse deg, fordi en tro uten gjerninger er død (Jak 2,26). Den hadde rett i at en reell tro på Jesus vil fornye hjertet ditt og lede deg inn i en prosess kalt helliggjørelsen.

Felleserklæringen om rettferdiggjørelsen

Lutherske og katolske kristne er grunnleggende sett enige om det som var det store stridsspørsmålet: Rettferdiggjørelsen. Felleserklæringen om rettferdiggjørelsen ble signert av Den katolske kirke og Det lutherske verdensforbund i 1999, og den lyder slik: "Sammen bekjenner vi: Ene og alene av nåde og ved troen på Kristi frelsesverk og ikke på grunn av noen fortjeneste i oss selv blir vi godtatt av Gud og mottar Den Hellige Ånd som fornyer hjertene, kaller og setter oss i stand til å gjøre gode gjerninger".

Troens fylde

Dagens redaktør skriver: "Vi trenger en kirke i våre dager som våger å fremheve Ordet om korset, som ikke lar seg devaluere til en serviceinstitusjon og som ikke lar seg vippe av pinnen i møte med tidsånden". Ja, vi trenger en slik kirke, og Den Hellige Ånd har sørget for at den kirken faktisk finnes.

Vår Herre Jesus Kristus ba inderlig om at vi skal være ett. Derfor står jeg ikke lenger utenfor fellesskapet og enheten i Den katolske kirke. Jeg har kommet hjem. Her får jeg del i troens fylde. Jeg får solid næring og hjelp til å være en frimodig Jesu disippel både i hverdagen og i det offentlige rom. Her finner jeg igjen alt jeg trodde på som tradisjonell lutheraner, bare i en enda rikere og fyldigere utgave. Katolsk tro er simpelthen helt vanlig, tradisjonell kristen tro.

Jesus sier: «Må de alle være ett […] for at verden skal tro» (Joh 17,21). Han ber inderlig om at vi skal være ett. Ikke bare usynlig ett, men helt ett – også i en synlig enhet. Vi kristne må stå sammen, for at landet vårt og Europa igjen skal vinnes for Kristus. Intet mindre. Det haster. 


Få også med deg oppfølgeren til denne kronikken

Den finner du her: "Tradisjonen: Hvorfor er ikke alt skrevet ned?"

LES MER OM RETTFERDIGGJØRELSEN PÅ KATOLSK.NO:


LES MER OM ØKUMENIKK PÅ KATOLSK.NO:


LES MER OM SKRIFTEN OG TRADISJONEN PÅ KATOLSK.NO

Lurer du på noe mer om katolsk tro? Bruk søkeboksen på katolsk.no til å søke på et hvilket som helst emne du vil vite mer om.

04 oktober 2012

Om forskjellen på katolsk og protestantisk tro

"Det nye i det reformatoriske skriftprinsipp om "Skriften alene" er ikke Bibelens autoritet i lærespørsmål, eller dens unike posisjon som hellig skrift. Det nye er at Skriften er alene."

 

Få med deg Stian Erdals interessante artikkel om forskjellene mellom katolsk og protestantisk tro - sett fra en katolsk synsvinkel.


Du kan lese hele artikkelen på Den katolske kirkes hjemmeside.

Her er et utdrag fra avsnittet "Autoritetsspørsmålet":

"Det nye i det reformatoriske skriftprinsipp om "Skriften alene" er ikke Bibelens autoritet i lærespørsmål, eller dens unike posisjon som hellig skrift. Det nye er at Skriften er alene. Som autoritet er den tatt ut av den kirkelige sammenheng.

Når Luther sier at paven og konsilene kan ta feil, er det ikke bare et teoretisk utsagn. Han sier det fordi han selv har overprøvd dem i konkrete spørsmål. Det er ikke hans egen person men hans overbevisning som for ham blir selve autoriteten. Luthers opprinnelige tanker er blitt langt mer radikalt utfoldet senere, og har hatt langt større konsekvenser teologisk, kirkelig og politisk enn det Luther kunne ha forutsett i 1521.

Som idé har det på mange måter blitt spiren til den moderne individualisme og subjektivisme. Luther selv levde tross alt i den katolske tradisjon i utgangspunktet. Og hans intensjoner var opprinnelig å fremme reformer i Den katolske kirke, og ikke å starte et nytt kirkesamfunn."

Og her er et utdrag fra avsnittet "De nye tradisjonene":

"Reformasjonene og senere kirkesplittelser har avskaffet tradisjon som autoritet prinsipielt, men ikke reelt. Nye tradisjoner er blitt dannet, og har erstattet den katolske tradisjon. Reformasjonene førte til opprettelse av nasjonalkirker/statskirker med ny teologisk profil og ny kirkelig praksis. Men alle innbyggerne var forpliktet til å innordne seg i den nye tradisjonen. Konformitetskravet innenfor de gamle protestantiske kirkesamfunnene har vært sterkt i lang tid. Det er først i våre dager vi ser at den felles, forpliktende teologi er i ferd med å gå i oppløsning, eller kanskje også omdannes."

Som sagt: Les hele Erdals foredag på Den katolske kirkes hjemmeside.

03 oktober 2012

Ettertanke: Ikke la dere rive med

DEN HELLIGE SKRIFT: Martin Luthers bibeloversettelse fra 1534. For å lese en vennligsinnet, katolsk artikkel om Luther, klikk her og les foredraget "Luther sett med en katolikks øyne".
Foto: Torsten Schleese

Det er ikke alle brevene fra Paulus som er like lette å forstå, påpeker allerede apostelen Peter.  


"Det er noe der som er vanskelig å forstå, og de ukyndige og svake forvrenger dette, slik de også gjør med de andre skriftene, og det fører til fortapelse for dem selv,” skriver han, rett ut. Klar tale.

Disse som havner på ville veier har ikke hentet argumentene sine rett ut av luften. De har tatt utgangspunkt i Skriften. Likevel går det altså galt.

”Nå vet dere dette på forhånd, mine kjære. Vær derfor på vakt, så dere ikke lar dere rive med og blir ført vill av mennesker uten holdepunkt, og mister fotfestet” fortsetter Peter (2. Pet 3,17).

Troen vår blir konstant utsatt for påkjenninger. For å klare å holde oss på beina trenger vi støtte. Vi trenger kirken, fellesskapet. Som kristne tror vi sammen, aldri alene. Hvis vi tror at den kristne sannheten er universell kan vi ikke skalte og valte med den som vi selv vil.

Også myntvekslerne i tempelet på Jesu tid trengte evnen til å skille mellom ekte og falsk vare. Hvordan gjorde de det? De pugget ikke alle de falske myntutgavene. De lærte seg å kjenne igjen den ekte varen, den som hadde en reell verdi. ”Dere skal vokse i nåden og i kjennskap til vår Herre og frelser Jesus Kristus.” (2. Pet 3,18)
 

”Så skal vi ikke lenger være umyndige småbarn, ikke la oss kaste hit og dit og drive omkring ved hvert eneste vindpust av ny lære, så vi blir et bytte for menneskers falske spill og listige, forførende knep. Men vi skal være tro mot sannheten i kjærlighet og i ett og alt vokse opp til ham som er hodet, Kristus.” (Ef 4, 14-15)

Første gang publisert i avisen Vårt Land 8. november 2008

02 oktober 2012

Svar til Dagens lederartikkel

Faksimile: Dagen.no, 2.10.2012

Avisen Dagen bringer i dag en lederartikkel der de møter mine utfordringer fra gårsdagens intervju på en spennende måte. 


Les hele lederartikkelen på Dagen.no her.

Her er mitt svar til dem:


Takk for en lederartikkel med mange interessante refleksjoner. Dere skriver "I møte med den kulturelle utviklingen i samfunnet vårt, er det viktig at myndiggjøringen av lekfolket ikke glir over i en fragmentering hvor enhver påberoper seg autoritet til å fortolke troen uavhengig av det kristne fellesskapet."

Problemet for Den norske kirke og andre lutherske kirkesamfunn er at det finnes INGEN som er gitt autoritet til å fortolke Skriften. Skriften selv er øverste autoritet og læreembetet mangler. Dermed kan alle (det vil si i praksis: ingen) hevde at de har den sanne forståelsen av hva Skriften sier. I protestantiske kirkesamfunn finnes det ikke én pave - det finnes tvertimot like mange paver som det finnes medlemmer.

Så lenge kristenfolket hadde en katolsk, intuitiv forståelse av at de ikke har autoritet til å tolke Skriften på en helt ny måte, fungerte Sola Scriptura-prinsippet rimelig bra. I dag, når protestanter forlater den overleveringen/tradisjonen de tidligere var trofaste mot og tolker Bibelen som de vil, får vi erfare hva Sola Scriptura virkelig innebærer. Synet er grelt.

Dere skriver også at det er "viktig at myndiggjøringen av lekfolket ikke glir over i en fragmentering hvor enhver påberoper seg autoritet til å fortolke troen uavhengig av det kristne fellesskapet." Helt riktig. Dette ligger tett opp mot katolsk skrift- og kirkeforståelse. Men hvordan skal det løsvrevne, protestantiske fellesskapet sammen finne ut hva som er sann kristen bibeltolkning? Uten læreembetet har man bare demokratiet å støtte seg på, og sannheten kan vitterlig ikke defineres av et "representativt flertall", noe DNKs Kirkemøte og Kirkeråd til gagns har bevist. «Sannheten kan ikke vedtas med flertallsbeslutninger» (Pave Johannes Paul II).

Til slutt, dere skriver at "selv som avlatshandelen har en mindre fremtredende plass blant dagens katolikker enn den hadde på 1500-tallet". Det er riktig at avlatshandel var en avsporing som Luther med rette kritiserte. AvlatsHANDEL har imidlertid ikke fantes i kirken siden 1500-tallet. Ja, Den katolske kirke gir fortsatt avlat, men ikke for pengegaver. "In 1567 St. Pius V canceled all grants of indulgences involving any fees or other financial transactions." Kilde: http://www.newadvent.org/cathe...
 
Dette katolske leksikonet har en lang og utfyllende grundig artikkel om hva avlat er og ikke er. Siden avlat er et av de hyppigst misforståtte katolske fenomenene anbefaler jeg lesning av iallfall leksikonets første, lille avsnitt om hva avlat IKKE er ("It is not the forgiveness of the guilt of sin; it supposes that the sin has already been forgiven" etc).

Vennlig hilsen
Ragnhild H. Aadland Høen