Google Analytics

tirsdag 30. oktober 2012

Kontemplasjon: Smak og se at Herren er god


”Gud, du er min Gud, som jeg søker. 
Min sjel tørster etter deg, 
min kropp lengter etter deg 
i et vannløst, tørt og utarmet land.”
(Salme 63)
Foto: Moyan Brenn i Monument Valley

Jeg har bedt legkarmelitt Anne Samuelsen om å lage "en liten skole i indre bønn og kontemplasjon" for Sta. Sunniva-bloggens lesere. Her er første artikkel ut i serien. Gled deg!


Av Anne Samuelsen, Cand. Polit.
Anne er tilknyttet Karmel-ordenen som legkarmelitt med evige løfter


For å starte helt forfra: Hva er indre bønn og kontemplasjon?

Det er vanskelig skille begrepene ”indre bønn” og ”kontemplasjon” fordi disse henger så intimt sammen, men enkelt beskrevet kan vi si at ”indre bønn” er å praktisere bønn uten ord ("Han ser på meg, og jeg ser på Ham"), mens ”kontemplasjonen” er det Gud kan velge å gi i gave til en sjel som gjør alt den kan for å være fullstendig åpen for Gud og elske ham av alle sine krefter.

I Karmel brukes gjerne Teresa av Avilas ord for å beskrive hva den indre bønnen er: ”Bønn er intet annet enn det å omgås i vennskap og tale ofte og lenge i ensomhet med den som vi vet elsker oss.” (Boken om mitt liv 8.5)

Denne bønnen er ”en kjærlighetsrelasjon til Gud som kan modnes og fordypes. Den kan utvikles fra diskursiv meditasjon til kontemplasjon, ja helt frem til den omdannende foreningen." Denne bønnen er ”Guds gave av seg selv til deg og din gave av deg selv til Gud.” (Stinissen: Göm dig vid bäcken Kerit)

Guds gave når du er klar

Ragnhild har altså bedt meg om å skrive om indre bønn og kontemplasjon, som jo er Karmelittordenens ”varemerke”. Men kontemplasjonen er ikke noe man kan forstå intellektuelt. Det er en Guds gave til et menneske som er rede til å ta imot. Derfor tenker jeg at disse betraktningene også må ha en praktisk dimensjon som gjør deg som leser i stand til å kunne praktisere og erfare det jeg skriver om.

Jeg vil få bruke ordene fra Salme 34 som min første invitasjon inn i denne formen for bønn: ”Smak og se at Herren er god!” Dette handler om å "smake, innse, kjenne og nyte". Det er "et stort kall og krevende oppgave", som karmelittmunken Wilfrid Stinissen uttrykker det i boken ”Indre vandring” (s. 20).

Du trenger indre bønn

Alle mennesker er skapt i Guds bilde og bærer lengselen etter Ham i dypet av sine hjerter. Alle lengter vi dypest sett etter den fred, kjærlighet, lys, tillit, trygghet og glede som strømmer fritt mellom Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd.

Mange forventer intuitivt å få svar på denne lengselen gjennom det skapte; det være seg å finne den rette ektefellen, å få barn, realisere evner og drømmer, eller ved å anskaffe seg hus, båt, bil eller hytte. Men det skapte kan bare reflektere Guds gaver, og det ofte til dels ganske middelmådig og skuffende.

"Der ute søkte jeg deg, men du var i meg"

Hvis vi forventer å motta fra det skapte det vi bare kan få fra Gud, kan vi bli både forvirret og desillusjonert – for vi er skapt med en lengsel etter Gud selv.

I vår kristne tro er ikke Gud en fraværende skaperkraft, men en personlig Gud som er blitt menneske og som har tatt bolig i oss. Alle kan vi en dag komme til den erkjennelse, som Den Hellige Augustin kom til, og som gjennom ham har brakt så stor velsignelse over Kirken: ”Der ute søkte jeg deg, men du var i meg – selv om jeg var langt borte fra deg. Du rørte ved meg, og jeg lengtet etter din fred. Nå legger jeg mitt håp i din store nåde alene”.

Kom med tomme hender

Det er denne erkjennelsen som gjør mennesket i stand til å gjøre det som gjøres må, for å søke å få smake Gud allerede her på jorden, gjennom den gaven som kontemplasjonen er. Erkjennelsen gjør mennesket i stand til å skille mellom viktig og uviktig og å prioritere Gud i sine liv.

Et menneske som lengter etter Gud på denne måten, vil kunne mobilisere det som skal til for å starte et liv der bønn kommer forut for handling - et liv der vi kan tillate oss å la masker og evner falle for Guds storhet, så vi kan komme til Ham med et barnlig sinn, med to tomme hender, med håp og tillit i vår hjelpeløshet.

Dette er enklere sagt enn gjort, fordi en slik ydmyk holdning strider så ettertrykkelig med det vi gjennom vår kultur anser som viktig og riktig. Derfor krever denne veien øvelse, eller for å bruke et annet ord: Askese. Hver dag kan vi sette av tid til å øve oss på å være tilgjengelig for Gud. Lengselen er et godt utgangspunkt. La oss ta det derfra.

Spørsmål å tenke på til neste gang:

Hvem er jeg?
Hva er det jeg virkelig lengter etter?
Hvem er du Gud, som lengter slik etter meg?

Klarer jeg å rydde meg en plass til et lite alter\bønnekrok der jeg kan sitte i stillhet?
En plass der jeg kan sitte i stillhet helst en halvtime daglig?

Og har du ikke allerede kommet i kontakt med lengselen…bær disse ordene fra Salme 63 i ditt hjerte og be Gud virkeliggjøre dem i deg:

”Gud, du er min Gud, som jeg søker. 
Min sjel tørster etter deg, 
min kropp lengter etter deg 
i et vannløst, tørt og utarmet land.”

2 kommentarer:

  1. Nydelig Anne!
    Stor gleder meg til fortsettelsen!

    Eivor Mirjam

    SvarSlett