Ettertanke | Det overjordiske vannet

OVERJORDISK SKJØNNHET: "Både Kirken og verden er full av sanselige tegn som peker utover seg selv. De peker til noe dypere, til noe utenfor, inni og bakenfor seg selv – fordi vår sansbare virkelighet er bærer av en usansbar virkelighet. Det jordiske – også vannet – glitrer av overjordisk skjønnhet, av hellige mysterier, av en transcendent og guddommelig virkelighet."
Foto: Sergiu Bacioiu/ Flickr Creative Commons

Menneskelivet starter i vann; i fostervann. På samme måte starter kristenlivet i vann; i dåpen.

Både Kirken og verden er full av sanselige tegn som peker utover seg selv. De peker til noe dypere, til noe utenfor, inni og bakenfor seg selv – fordi vår sansbare virkelighet er bærer av en usansbar virkelighet. Det jordiske – også vannet – glitrer av overjordisk skjønnhet, av hellige mysterier, av en transcendent og guddommelig virkelighet.

«Vi bruker vann til å markere våre begynnelser, fordi Gud gjør det» skriver den katolske bibelteologen Scott Hahn i boken Livgivende tegn. Historien om vår verden begynner i vann. «Mørke lå over dypet, og Guds ånd svevde over vannet.» (1. Mos 1,2) Også menneskelivet starter i vann; i fostervann. På samme måte starter kristenlivet i vann; i dåpen.

Og listen bare fortsetter. Den gang «Herren så at menneskenes ondskap var stor på jorden» (1. Mos 6,5), sendte han rensende vann som lot det onde gå under og det gode gjenoppstå. Deretter gjorde Gud blandingen av vann og lys til et tegn som gnistrer av guddommelig trofasthet: «Når jeg samler skyer over jorden og buen blir synlig i skyene, da vil jeg tenke på pakten mellom meg og dere og hver levende skapning.» (1. Mos 9,14-15). Senere vandrer Guds folk gjennom Det røde hav, som et bilde på de døptes folk.

Også besøk i katolske kirker begynner med vann, for vi er Guds døpte folk. Vi dypper fingrene i vievannsfonten og velsigner oss med korsets tegn. Denne enkle handlingen – som selv de minste barna elsker å gjøre – er en påminnelse om og en fornyelse av dåpen. Det innviede vannet er et tegn på lengselen etter et rent hjerte, hellighet, uskyldighet, en ny begynnelse og Guds beskyttelse mot det onde.

Døperen Johannes døpte «med vann til omvendelse» (Matt 3,11). Johannes-dåpen var en bekjennelseshandling; et synlig tegn på at folk mente alvor med å vende seg bort fra synd og starte et nytt liv.

Den kristne dåpen – i vann og Ånd – er noe enda mer. Den er en ny fødsel der du blir født inn i en stor familie; Kirken, Guds folk. Gjennom dåpen blir du befridd fra mørkets makt. Du mottar Den Hellige Ånd og blir forenet med Jesus. Gjennom dåpen både dør du, begraves og oppstår du med Jesus (Rom 6,3-5). Du blir rett og slett en ny skapning (2. Kor 5,17) av vann og Den Hellige Ånd. Derfor får du kalles Guds barn – ja, du er det! (1 Joh 3,1).

I dag vil jeg dele med deg en av den katolske påskenattliturgiens skatter, fra bønnen over dåpsvannet: «På mangfoldig vis lot du vannet du skapte, innvarsle dåpens nåde. […] Måtte dette vann gjennom Den Hellige Ånds kraft formidle Kristi nåde, så mennesket, skapt i ditt bilde, kan befries ved dåpens sakrament fra det gamle menneskets urenheter, og oppstå ved vann og Den Hellige Ånd til sitt nye barnekår.»

Presten dypper så påskelyset i dåpsvannet og ber: «Herre, la Den Hellige Ånds kraft gjennom Kristus, din Sønn, stige ned i dette vann så alle som blir begravet med Kristus i dåpen til døden, gjenoppstår til livet med ham, som lever og råder fra evighet til evighet.» Amen! Å, som jeg gleder meg til påskenatt!

Første gang publisert i avisen Vårt Land 12. janur 2023 da Apg 19,1-7 var dagens bibeltekst.

Ettertanke | O Radix Jesse

KRISTUS ALLHERSKEREN: Bildet viser Kristus som allherskeren, "ho Pantokrator" i apsis i kirken "San Paolo Fuori le Mura" ("Paulus-kirken utenfor murene"). «Det er denne seirende, levende og handlende Kristus vi hilser og anroper i O-antifonene. Han er aktiv, våken, triumferende. Det er den Kristus vi kjenner fra apsis og korhvelv i antikkens og middelalderens kirkerom: Christus Victor; ”Kvitekrist”, som han ble kalt i norrøn tid.» (Sitat p. Arnfinn Haram)
Foto: Jaime Pérez/Flickr Creative Commons

I over 1400 år har Kirken sunget og bedt de store O-antifonene denne siste uken i advent. De eldgamle bønnene uttrykker lengselen etter at Jesus Kristus skal komme – med stadig større kraft for hver dag vi nærmer oss jul.

I kirkeåret er adventstiden bare indirekte rettet inn mot julen. Ordet advent kommer av latin «Adventus Domini», «Herrens Komme», men det vi dypest sett venter på er at Jesus skal komme igjen i herlighet ved historiens og tidens ende. O-antifonene er en eneste stor lengsel etter at Jesus skal komme til oss med den endelige forløsningen for all skapningen.

I disse siste, intense adventsdagene påkaller vi Jesus med de store messianske frelsertitlene. Angen av Det gamle testamente er sterk. Kristus er den messianske Kongen, han er Allherskeren (gresk: ’ho Pantokrator’), han er Davids sønn, han er det seirende Lammet, han er Adonai, Herren.

P. Arnfinn Haram (1948-2012) har skrevet en fantastisk flott artikkel om O-antifonene som jeg på det varmeste anbefaler at du leser. Her er noen utdrag derfra:

Det er denne seirende, levende og handlende Kristus vi hilser og anroper i O-antifonene. Han er aktiv, våken, triumferende. Det er den Kristus vi kjenner fra apsis og korhvelv i antikkens og middelalderens kirkerom: Christus Victor; ”Kvitekrist”, som han ble kalt i norrøn tid. Det er Bibelens og liturgiens Kristus, han som er sitt folks Frelser og Herre; han er nærværende i kirken og samtidig speider kirken alltid lengselsfullt og ivrig etter at han skal komme til syne i sin fulle herlighet.

Når kirken sier: O Adonai, kjenner vi at vi Kristus møter en Gud som er levende; ikke filosofenes ”gud”, ikke bare en fjern autoritet, men en Gud som vil tiltales, elskes, møtes. Slik er Bibelens Gud, slik er Israels Gud. Til denne Gud rettes gudsfolkets og hele menneskehetens ofte smertefulle håp om frelse og forløsning.

Når alt ser ut til å være slutt, som en avhogd stubbe – da er han Jesse rot, Isais rotskudd, nytt liv som springer opp fra den gamle roten. Når livet og framtiden synes stengt og håpløst, da er han Davids nøkkel, han som kan åpne hemmelighetene i Guds frelsesplan, som kan tolke Skriftene, som kan vise at Guds Rike seirer når menneskenes historie er uttømt og sluttstrek er satt for den nåværende verden.

Når døden og dødskreftene ser ut til å seire, når mørket lukker seg over vårt eget liv, da kommer han som Solrenning, som en ny dag, en ny begynnelse, en ny demring. Når ”verdensriker stiger og de synker” (Lov Herren nr 543), da vet vi at han forblir nasjonenes konge, at han holder verden i sin hånd og kaller sine disipler fra alle folkeslag. Når Gud synes avsatt og avgått, fjern og likegyldig – da er han ’Gud med oss’. Gud kan ikke komme oss nærmere enn å bli et menneskebarn, en venn, en som gir sitt liv for sine venner.

O-antifonene er frelseshistoriske; de tegner opp de lange linjene for Guds folk og uttrykker folkets inderlige lengsel etter Guds inngripen og bønnhørelse.

Under tidebønnen i kveld synger vi O radix Jesse: «Å, skudd på Jesse rot, underfulle tegn for alle folkeslag. Konger skal tie når du taler, og folkeslag skal bøye kne. Kom, Herre, frels oss! Vent ikke lenger! Ha miskunn med ditt folk!»

Du hører hvor bibelsk det er? Sammenlign med dagens bibeltekst: «Isais rotskudd skal komme, han som reiser seg for å herske over folkene, til ham skal folkeslagene sette sitt håp.» (Rom 15,12)

P. Arnfinn Haram skriver:

«Grunntonen i antifonene er det som er hele Advents-tidens tone: Kom! Hele tiden roper kirken og den enkelte troende på Kristus og kaller ham inn i sitt liv.»

Bli med hele Kirken og be i dag: Kom, Herre, frels oss! Vent ikke lenger!

LA OSS BE

"O Immanuel: Å Gud med oss, Immanuel! Lovgiver og konge, vi venter deg med lengsel. Du er vårt håp, du er vår frelse. Forløs oss, Herre, vår Gud. Kom, Herre, frels oss! Vent ikke lenger! Ha miskunn med ditt folk!" (7. O-Antifon)

Dette er en utvidet versjon av en ettertanke som første gang ble publisert i avisen Vårt Land 19. desember 2012. Bloggposten ble publisert her på bloggen samme dag, og er oppdatert i dag, 19. desember 2022.

Fordelen med sparetemperatur i hjemmet: Adventsbuketten fra forrige lørdag ser like fin ut åtte dager senere, 4. søndag i advent.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Å kom, kom Immanuel

Adventssalmen "Å kom, å kom, Immanuel" inneholder alle titlene Jesus har i O-antifonene. Du kan se notene og lese hele salmeteksten med alle åtte versene her på Den katolske kirkes liturgiside: liturgi.info.

Salmen står som nummer 3 i Den norske kirkes salmebok "Norsk salmebok" (Eide forlag, 2013). NB: I denne versjonen er kun fire av versene med!

Juleønsketips: Jeg vil varmt anbefale at du ønsker deg eller skaffer deg Den katolske kirkes samebok Lov Herren. Der finner du denne salmen som nummer 352 - med alle åtte versene. Hvorfor nøye seg med mindre enn alt?

Fra og med den 17. desember markerer Kirken en liturgisk siste innspurt fram til jul. Liturgien "skifter gir", og vi får noen helt spesielle bønner i oppbyggingen til julaften. I denne tiden ber vi de sju “O-antifonene” til vesper (kveldsbønnen), hvor vi ber Herren Jesus om å skynde seg og komme til sitt folk ved at vi påkaller Jesus med en rekke av hans unike messianske titler:

17. desember - O Sapientia (Å Visdom)

18. desember - O Adonai (Å Herre - Guds navn i det gamle testamente)

19. desember - O Radix Jesse (Å Jesse rot)

20. desember - O Clavis David (Å Davids nøkkel)

21. desember - O Oriens (Å solrenning - på denne dagen da solen skinner aller kortest)

22. desember - O Rex Gentium (Å folkenes Konge)

23. desember - O Emmanuel (Å Gud med oss)

I disse antifonene finner man også et vakkert skjult budskap! Hvis man starter med den siste messianske tittelen og tar den første bokstaven i hver enkelt av dem - Emmanuel, Rex, Oriens, Clavis, Radix, Adonai, Sapientia - danner de setningen "ERO CRAS", som på Latin betyr "I morgen skal jeg være."

Som vår presteseminarist Mathias Bruno Ledum sier det: «I selve påkallelsen av Vår Herre gjennom disse titlene ligger allerede Hans svar til oss. Våre bønnerop møtes med en gledesfull forvisning idet, Han vi med lengsel har ventet på, tørstet etter og forberedt oss på å ta imot, sier "Jeg kommer i morgen!"»

O Radix Jesse

Her kan du høre den store O-antifonen O Radix Jesse sunget av dominikanerstudentene i Oxford:

 

Og her kan du høre O Radix Jesse sunget av Cantarte Regensburg med en annen gregoriansk melodi:

LES MER PÅ KATOLSK.NO

P. Arnfinn Harams artikkel: O-antifonene: Kom, Herre, frels oss!

Her kan du lese alle O-antifonene oversatt til norsk: Julenovene og Å-antifoner

Ettertanke | Messias på Macy’s

"And He shall reign forever and ever". Amen!
Foto: Skjermdump fra YouTube-videoen

Er du èn av de over ni millionene som har sett Messias-stuntet på kjøpesenteret Macy’s i USA? Hvis ikke er du nødt for å få det med deg.

I 2010 infiltrerte over 650 sangere fra 28 kor et julepyntet kjøpesenter i Philadelphia og proklamerte hvem som er Kongenes konge. Det gjorde de sammen med det mektige Wanamaker-orgelet, verdens største orgel, som i år er 111 år gammelt. Jeg lover deg: Dette er Halleluja-koret fra Händels Messias som du aldri har opplevd det før.

Midt i det eldgamle, fasjonable kjøpesenteret er det et stort, åpent «torg» som utgjør et høyt, åpent, katedralaktig rom, omkranset av balkonger i fem etasjer oppover.

Lyden i videoen er fantastisk. Det er formelig så du kan kjenne dirringen i kroppen når kraften fra orgelet slår inn, med sine 28 765 orgelpiper, sammen med 650 sangere. Det herligste er imidlertid bildene. Folk som måpende glemmer å shoppe. Gråhårede damer og tenåringsgutter som synger ut. Hender reist i tilbedelse. Og alle ansiktene! Overraskede ansikter. Ansikter som lyser av hengivenhet, godhet og glede. Øyne som stråler fra balkongene. Fordi Messias brøt inn i virkeligheten på Macy’s.

Händels Messias er ikke bare legendarisk musikk, det er sannheten. Og når sannheten, skjønnheten og godheten slår seg sammen er de alltid uimotståelige. De er en utstråling av Guds herlighet, og ingen kraft i verden kan stå imot dem.

De over 3000 kommentarene på YouTube vitner om at Herren den Allmektige var i aksjon på Macy’s, og at han fortsatt er det nå, på YouTube. De skriver: «Denne videoen gjorde meg absurd glad.» «Øyeblikk av lys og håp. Tusen takk.» «Som å være svøpt i et pledd av kjærlighet.» «Et Guds mirakel.» «Mektig!» «Tårer av glede gir fred i hjertet.» «Jeg hedret tradisjonen og reiste meg mens jeg så denne videoen.» «Hvert år rundt juletider ser jeg denne videoen på nytt. Det rører meg hver gang... så vakkert!» «Elsker dette! Jeg har sett den så mange ganger. Elsker jenta som holder barneklær, og som bare glemmer hvor hun er og begynner å prise Gud. Så ekte.» «Gåsehud hver gang.» «Hvem har virkelig kontrollen, selv i dette konsumenttempelet? Som koret synger: Herren Gud den allmektige regjerer, og han skal regjere til evig tid.»

Under den første Adam endte verden i en oppsplittet tilstand av kaos og synd. Jesus kommer som den andre Adam. Han samler bruddstykkene sammen igjen og gjenoppretter den skaden som Adams opprør gjorde. Når alt samles i Kristus – da har vi nådd tidens fylde, og Guds frelsesplan er fullført. Prosessen er allerede i gang, og den vil fortsette helt til Guds Sønn har «tilintetgjort alle makter, myndigheter og krefter» (1. Kor 15,24) og Guds frigjørende nåde gjennomtrenger hele universet (Rom 8,19-23). Da skal Gud være alt i alle (1. Kor 15,28) og fryden og freden være uten ende.

Kundene på Macy’s ble plutselig avbrutt av et glimt av ham vi venter på. Hvordan tror du det blir når det virkelig skjer?

Jesus sier: «Vær også dere beredt! For Menneskesønnen kommer i den time dere ikke venter det.» (Luk 12,40) Omtrent som i Macy’s, Philadelphia.

Publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 3. desember 2022 da 1 Kor 15,20-28 var dagens bibeltekst

Her kan du se den legendariske videoen på YouTube

Legg merke til hvor til stede og nærværende alle er. Dette var i 2010, før smarttelefonene. Kun et fåtall hadde med seg et kamera de tok fram. Resten fikk den gaven å bare være der, fullt og helt til stede i nået, surprised by joy.

https://youtu.be/wp_RHnQ-jgU

Ettertanke | Jesus kom. Kom, Jesus!

Maranata! Er det noe vi trenger nå, så er det at Jesus kommer til oss, i denne skumringen og natten. Hele jorden roper etter det.
Foto: Gresk ikon fra 1700-tallet, Jesu andre komme, Wikimedia Commons

Det er ikke helt lett å vite hvordan det bibelske uttrykket «maranata» skal oversettes. Betyr det «Herren har kommet», «Kom, Herre!» eller «Herren kommer»? Forskerne er ikke enige om hvilken betydning som er mest nøyaktig. Alle er riktige. Det arameiske ordet maranata bærer rett og slett i seg hele meningsfylden: Kristus har kommet, og Kristus skal komme igjen!

Kanskje det blir litt som når vi skal forstå den første linjen i adventssalmen «Folkefrelsar, til oss kom, fødd av møy i armodsdom»? Hvis du bare leser den ene linjen alene, er det nærliggende å tenke at den sier at for 2022 år siden kom folkefrelseren til oss. Og det er jo helt sant. Men originalteksten fra 300-tallet sier egentlig «Folkefrelsar, kom!». Begge deler er sant.

Det var for over 1600 år siden at St. Ambrosius av Milano (339-397) skrev denne adventssalmen, som er en av de eldste hymnene Kirken har: Veni, redemptor gentium. Veni er latin for kom i bydeform. Redemptor gentium, betyr folkeslagenes frelser. Dette er kirkens bønn hele året, men spesielt i adventstiden. Over hele jorden roper vi Bibelens siste ord og kirkens eldgamle rop med ekstra styrke i advent: «Kom, Herre Jesus!» (Åp 22,20)

Når vi i dag leser om Kristi himmelfart i dagens bibeltekst, er det ikke en feilplassering i kirkeåret. Det er for å minne oss på hva vi dypest sett venter på: Vi venter på at Jesus skal komme igjen i herlighet. Maranata! Er det noe vi trenger nå, så er det at Jesus kommer til oss, i denne skumringen og natten. Hele jorden roper etter det.

I dag vil jeg tipse deg om to vakre innspillinger av denne eldgamle adventssalmen. I alle strømmetjenester kan du høre et av Norges beste kvinnekor, Kvindelige studenters sangforening (KSS), synge Folkefrelsar på albumet Arme jord ha jolefred. Spesielt når de synger fjerde vers – da får jeg tårer i øynene. Og den overjordiske diskanten på det sjette verset – ah! Kraftfullt og deilig sjuende vers også. Fantastisk fint. Jesus verdig.

Den andre innspilingen er fra albumet Christmas with Cantus. Det profesjonelle mannsensemblet Cantus har sitt utspring fra St. Olaf College i Minnesota, noe som nok er forklaringen på den imponerende norskuttalen. Arrangementet til deres versjon av Folkefrelsar, til oss kom er utrolig mektig. Fremføringen er inderlig og ekte, og alle versene er ulike. 

Vers én starter rolig og nesten unisont. Varsomt. I vers to føler du at du er i et middelalderkloster, mens vers fire høres ut som det er sunget av vikinger. I vers sju kunne de kjørt skikkelig på med all kraft slik KSS gjør. I stedet synger én person helt alene, helt nakent, med bare noen folketonekruller til å dekke seg med, og det er minst like virkningsfullt. Jeg kjenner at dette blir min, inderlige, dype bønn. «Lov og takk, du Herre kjær, som til verdi komen er! Fader god og Ande blid, lov og takk til evig tid!» Til evig tid!

Takk for at du kom, Jesus. Og takk for at du skal komme igjen, i herlighet, og gjøre slutt på alt som er galt her i verden – alt rotet og det ødelagte, all ondskap, sykdom og lidelse, alt som ikke ble som det skulle. Vi trenger deg. Kom, Herre Jesus! Nå! Maranata!

Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 30.11.2022 da Luk 24,51-53 var dagens bibeltekst

Ettertanke | Ekte pasjon

Det var en augustdag jeg egentlig bare skulle passere St. Olav kirke, men så stod kirkedøren der så forlokkende åpen.
Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen, 18.8.2016
Klikk på bildene for å se dem i større format.

Vi var tenåringer og på hyttetur. Med oss hadde vi sangboken Rop det ut. Utover natten lå vi på gulvet og sang alt vi kunne finne av spirituals, sangarven fra de troende slavene i USA. 

«Sometimes I feel like a motherless child, a long way from home.» Vi sang med blånoter – tonene som ikke hører hjemme i hverken helnoten eller halvnoten, fordi de ligger midt imellom. Det finnes ingen blånoter avmerket i sangboken. Du må bare høre dem inni deg og forsøke å finne dem. Blånoter er litt lost – like a motherless child, som et morløst barn.

Akkurat slik er det Sion, Guds folk, føler seg i Jesaja kapittel 49: «Herren har forlatt meg, Herren har glemt meg.» (v. 14) Når Guds folk begynner å tro at selveste Herren har forlatt dem – at han rett og slett har glemt dem – da sammenligner Gud folket sitt med et spedbarn. «Kan en kvinne glemme sitt diende barn, en omsorgsfull mor det barnet hun bar? Selv om de skulle glemme, skal ikke jeg glemme deg.» (Jes 49,15)

Det er fysisk umulig for en ammende mor å glemme et diebarn. Melkesprengen vil sørge for at hun ikke kan glemme. Men altså: selv om hun skulle glemme – så skal ikke jeg glemme deg, lover Gud. Aldri i evighet. Jeg har tegnet deg i mine hender. Du står alltid foran meg.

«Se, jeg har tegnet deg i mine hender,» sier Jesus, og rekker frem hendene med naglemerkene. Kjærlighetsmerkene. Det var ikke naglene som holdt ham fast til korset. Det var den brennende kjærligheten.

En augustdag skulle jeg egentlig bare passere St. Olav kirke, men så stod kirkedøren der så forlokkende åpen. Jeg gikk oppover kirketrappen mens jeg fortsatte med å høre på Joni Mitchells nydelige sang Boths sides now: «I’ve looked at love from both sides now, from give and take, and still somehow, it’s love’s illusions I recall, I really don’t know love at all.» Og akkurat da var det jeg så inn den åpne kirkedøren. Akkurat da var det jeg så glassmaleriet av Jesus på korset. Da Joni sang I really don't know love at all.

Og det bare slo imot meg: Jeg vet akkurat hva kjærlighet er. Jeg ser på den nå. DET er kjærlighet. Jeg ble nesten fysisk truffet av pasjonen – et ord som betyr både lidelse og lidenskapelig kjærlighet.

Jeg stod der og SÅ Jesu pasjon. Ekte passion. En pasjon av en annen verden. Den kjærligheten som er alt annet enn en illusjon. Den pasjonen som går ut av sin verden for å gå inn i min verden. Den som gir alt, hele seg, av ren kjærlighet. Jeg så den kjærligheten som elsker til døden, inn i døden – and beyond. Og Herren Jesus Kristus sier: Jeg glemmer deg ikke, uansett hvor mye det måtte føles sånn. Se, jeg har tegnet deg i mine hender. Du er ikke glemt. Du er min elskede. I all evighet.

«Så sier Herren: I nådens tid svarer jeg deg, på frelsens dag hjelper jeg deg. Juble, du himmel, og gled deg, du jord, bryt ut i jubel, dere fjell! For Herren trøster sitt folk og er barmhjertig mot sine hjelpeløse. Herren glemmer ikke Sion.» (Jes 49;8,13)

Første gang publisert i avisen Vårt Land 23. august 2022 da Jes 49,14-16 var dagens bibeltekst.

Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen, 18.8.2016

Glassmaleriene i koret i St. Olav domkirke.

Klikk på bildene for å se dem i større format.

Ekte pasjon.

Kunsten å gjøre noen dager og tider annerledes enn andre

"Rytmen og skjønnheten i kirkeåret gir oss en himmel over alt det daglige, og en tro å holde fast i" skriver forfatteren Emma Ulrikke Weiglin Eriksen i boken "De gyldne dagene". 
Foto av bokens forside: St. Olav forlag

Alt dette fine du har fått – hvordan skal du klare å gi det videre til henne? Det spørsmålet stod plutselig og dirret ved barnesengen den dagen jeg kom hjem fra sykehuset og var blitt mor. I dag blir Ingrid konfirmert. Én av de tingene hun skal få, er boken En kurv til min datter av Kristin Solli Schøien.

Boken handler om alle de små tradisjonene vi holder fast ved, de fortellingene og legendene vi forteller – alt dette som former oss og hjelper oss å leve livet vårt i det store, rike, nydelige rommet som den levende Tradisjonen utgjør. Og alle legger vi til en liten bit av vårt eget – noe nytt og fint i skattkammeret – for Den Hellige Ånd er fortsatt levende og er med oss her og nå, midt i det livet vi lever.

Som forfatteren Emma Ulrikke Weiglin Eriksen skriver det i sin like fantastiske bok De gyldne dagene – Kirkeåret og katolske festdager med barn: «Vår mor Kirken gir oss en skattkiste av muligheter til å feire det liturgiske året hjemme, akkurat der vi lever våre liv med brødsmuler og kosedyr, stryketøy og bekymringer. Rytmen og skjønnheten i kirkeåret gir oss en himmel over alt det daglige, og en tro å holde fast i.»

Begge de to forfatterne lærer bort kunsten å gjøre noen dager og tider annerledes enn andre. Solli Schøien skriver: 

«Dette er en bok om magi. Den slags magi som får en fortelling til å skje igjen, og som gjemmer små hemmeligheter inni små ting som bare den kan se som vet at de er der. […] Det er disse små tingene vi gjør, som til sammen skaper den store tradisjonen og bærer den videre fra generasjon til generasjon.»

Kristin Solli Schøiens kurv er fylt til randen av duft og farger, smak og fortellinger, primstaven, helgendager og folkelige tradisjoner. Nå til pinse tipser hun om å lage høytidsbrød som er pyntet med en flette av tre deigpølser: Et treenighetssymbol.

Og Weiglin Eriksen skriver: 

«I dag har Kirken fødselsdag! I messen i dag feirer vi, sammen med kristne over hele verden, Den Hellige Ånds komme. Sammen med engler og de hellige lyder jubelropet vårt: Veni creator Spiritus! – Kom, Hellig Ånd, med skapermakt! 

Hjemme igjen feirer vi Kirken med hvit fødselsdagskake med røde jordbær på, som ligner ildtunger, og tolv lys, ett for hver av apostlene. I midten plasserer vi et større lys for Jesus. Det kan også være morsomt å pynte noen kjeks med ost og fine ildtunger laget av paprika. 

Vi synger fødselsdagssangen for Kirken vår, og mens vi blåser ut lysene (som en mektig vind!), ønsker vi at den skal få vokse og nå alle mennesker med evangeliet om Jesus Kristus. I aftenbønnen vår i dag takker vi Gud for Den Hellige Ånd, vår venn og hjelper.»

Jeg skal fylle en kurv til min datter. Hun skal få det beste jeg har: Alt jeg har fått i gave fra generasjonene før meg og fra Den Hellige Ånd. En tro å holde fast i. En himmel. Jublende påskefryd, knitrende pinseild og skinnende julelys. Alt dette som gjør dagene gyldne.

Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 4.6.2022 da Joh 14,15-21 var dagens bibeltekst.

PINSEILD DU KAN SPISE: "Hjemme igjen feirer vi Kirken med hvit fødselsdagskake med røde jordbær på, som ligner ildtunger, og tolv lys, ett for hver av apostlene. I midten plasserer vi et større lys for Jesus. Det kan også være morsomt å pynte noen kjeks med ost og fine ildtunger laget av paprika."

Foto fra boken "De gyldne dagene" av Emma Ulrikke Weiglin Eriksen ©. publisert med tillatelse

Mine to utgaver av de to klassikerne En kurv til min datter av Kristin Solli Schøien og De gyldne dagene av Emma Ulrikke Weiglin Eriksen har fått litt bretter og bøyer. Litt spor av liv, som ekte bruksbøker skal ha. Jeg kjøpte et ekstra eksemplar av "En kurv til min datter" til Ingrid allerede da hun var baby, fordi jeg ikke ville risikere at boken var utsolgt fra forlaget den dagen hun var gammel nok til å få den. I dag, på konfirmasjonsdagen, får hun den.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Les også:

De beste primstavbøkene | Hvor får man kjøpt en primstav?

Mahlers tredje symfoni og Himmelen – verdt å vente på

Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Alt godt, sant og viktig er verdt å vente på. Jeg hadde ventet i over seks år på en mulighet til å høre Mahlers tredje symfoni live for første gang. Å, som dette var verdt å vente på! Bravo!

Jeg hadde sikret meg billetter til Oslo-Filharmoniens fremføring i april 2020, som ble avlyst på grunn av korona. Da Mahlers tredje symfoni til min store skuffelse ikke dukket opp på 2020-2021-programmet, var jeg redd for at jeg måtte vente i mange flere år før jeg fikk høre denne fantastisk klangrike symfonien live. Heldigvis ble det «bare» to års forsinkelse. 5. mai 2022 fikk jeg være til stede i Oslo Konserthus da Oslo-Filharmonien fremførte Gustav Mahlers 3. symfoni. Halleluja!

Mahler jobbet med satsene i sin 3. symfoni ut fra beskrivende titler. Den første satsen kalte han «Pan våkner. Sommeren marsjerer frem.» De påfølgende fem satsene fikk titlene «Hva blomstene på marken forteller meg», «Hva dyrene i skogen forteller meg», «Hva menneskene forteller meg», «Hva englene forteller meg» og «Hva kjærligheten forteller meg.» Før premieren strøk Mahler disse titlene fordi han mente de var overflødige. Det synes ikke jeg de er. De forteller meg nemlig mye om hva det er Mahler forsøker å fortelle meg.

Hva kjærligheten forteller meg

Min favorittinnspilling av denne symfonien er Berliner-Filharmonikernes live-innspilling med Claudio Abbado som dirigent. Skjønnheten er nesten ikke til å holde ut, spesielt de aller siste sju minuttene av symfonien, det vil si under den mest intense delen av "Hva kjærligheten forteller meg"-satsen.

I satsen "Hva mennesket forteller meg" bruker Mahler Nietsches ord fra "Also sprach Zaratustra" for å formidle menneskets smerte: "Tief ist ihr Weh" – "dyp er hennes smerte". 

Men Mahler bruker ingen ord, bare sin egen musikk, for å fortelle hvordan det vil gå til slutt, i sluttsatsen "Hva kjærligheten forteller meg", der han gir lengselen form.

Når jeg lytter til sluttsatsen i Mahlers 3. symfoni bare VET jeg at godhet finnes – både underveis og til slutt. Dette er hva Mahlers symfoni, Guds ord og kjærligheten forteller meg: At alt kommer til å gå bra til slutt. At alt som ble feil kommer til å bli rett. Sorg og smerte skal ikke være mer, og himmelen og jorden skal bli fylt av bare godhet - av Guds herlighet. Men det blir så platt og flatt når jeg prøver å si det med ord, så du bør heller bare høre det slik som Mahler formidler det her i Berliner-filharmonikernes innspilling av de siste sju minuttene av "Hva kjærligheten forteller meg" (lenke til Spotify).

Jeg har skrevet om Mahlers 3. symfoni og dette temaet tidligere her på bloggen. Her kan du lese hele teksten fra den gang, i ettertanken "Du velsignede kjærlighet".

Dette bildet fra kveldens konsert kan du klikke på for å se det i større format.
Foto: Andreas Dingstad ©

 "I kunsten søker vi faktisk en etterligning av forevigelse. Hvis ånden finner et øyeblikks ro, hvile og lindring i det vakre, om enn ikke varig bot mot dens angst, så er det fordi det vakre er en åpenbaring av det evige, av det guddommelige i tingene, og skjønnheten er ikke annet enn øyeblikkets forevigelse."
(Filosofen Miguel de Unamuno)

Posthornet i det fjerne

Under konserten i kveld oppdaget jeg noe jeg ikke har hørt før, nemlig en utrolig vakker sekvens med lyden av posthornet i det fjerne i 3. sats, det vil si i «Hva dyrene i skogen forteller meg»-satsen. Den stod virkelig ut på en måte jeg aldri har hørt før. SÅ nydelig. 

Nick Jenkins skriver: "Mahler specifically calls for use of the Posthorn, an instrument foreign to the concert hall (most modern performances will utilise either a muted trumpet or a flugelhorn). The composer calls for the Posthorn to be played off stage and to be heard as if from a distance. The effect is a contemplative passage which emanates wistful nostalgia". 

Etter konserten har jeg lett etter en innspilling som kan gi meg den samme opplevelsen; en innspilling av posthornet som ligner på den lyden som Oslo-Filharmoniens sjefdirigent Klaus Mäkelä klarte å skape i kveld. 

Jeg har blitt tipset av Andreas Dingstad om at Bernstein på Sony og Ivan Fischer/Budapest er skikkelig gode innspillinger, så jeg har hørt på dem nå. Dessverre er de andre instrumentene altfor fremtredende i disse innspillingene, slik at de overdøver posthornet. Det nærmeste jeg har klart å komme i kveld, er en innspilling av Oslo-Filharmonien fra 2019, med Mariss Jansons som dirigent. Den ligner ganske mye.

Mäkelä var rett og slett utrolig god på å la alle de ulike instrumentene få "stå fram" på en uvanlig måte. Min venninne Solgunn bemerket etterpå hvor tydelig Mäkelä fremhevet cellistene, som ellers sjelden får glitre. Mange dirigenter lar fiolinene ta altfor stor plass. Solgunn visste ikke at Mäkelä selv er cellist, men hun hadde altså likevel observert dette - noe som beviser at det er reelt, og ikke bare noe hun innbilte seg fordi hun tenkte han har en forkjærlighet for cellorekken, "siden han er cellist". Men iallfall: Dette fenomenet inntraff ikke bare med cellistene, men med alle instrumentene – inkludert posthornet. Mahlers tredje symfoni inneholder lag på lag av instrumenter, og dirigenten har utrolig mye å si for hvilke av disse det er du faktisk hører.

Himmellengsel

Men tilbake til posthornet. Det var noe med lyden av det hornet i det fjerne som minnet meg om Narnia, om himmelen, om å vende hjem etter et langt slag. Du er dødssliten, du har holdt ut mye, du skjønner ikke hvordan du skal holde ut mer. Så hører du en svak lyd. Lyden av seierstoner i det fjerne. Snart er vi der! Snart er seieren vunnet, himmelen er din, Ragnhild, himmelen er DIN! En gang skal det skje! Lytt til signalhornet i det fjerne! Himmelriket og seierskransen ligger der foran deg, bare fortsett å gå. Gå opp bakkene, gjennom krattene, gjennom de mørke skogene, ser du lysningen der framme? Kravl deg fram på alle fire om du må. Bare gå, gå, ikke gi opp, så kommer du fram! Lytt til hornet! Gå etter lyden av hornet! Fortsett!

Alt det der opplevde jeg i løpet av bare noen sekunder. Lyden jeg snakker om starter ved 5:39 og varer til 8:22 i tredje sats. Vi snakker altså om under tre minutter av en konsert som varte i 105 minutter. (Mahlers tredje symfoni er hans lengste.) Dette var de aller vakreste tre minuttene, sammen med de sju aller siste. Men hele symfonien var fantastisk vakker, bare så det er sagt! En praktprestasjon av både orkester, kor og dirigent.

Takk, gode Gud. For en velsignelse å få oppleve! Dette kan jeg leve lenge på!

"Underlig! Når jeg hører stor musikk - endog mens jeg dirigerer - kan jeg høre helt utvetydige svar på alle mine spørsmål og føler meg helt klar og sikker. Eller rettere sagt, jeg føler helt tydelig at de ikke er spørsmål i det hele tatt."

Sitat av Gustav Mahler

Dette sitatet er hentet fra artikkelen "Gustav Mahler, døden og håpet" av musikkprofessor og katolikk Øivind Varkøy i SEGL 2015. Les mer om Mahler og hans rastløst søkende, katolske tro i det katolske årsskriftet SEGL 2015. 

For en pasjon og FOR en dirigent! Han gav virkelig alt - noe det flyvende håret vitner om her.
Oslo-Filharmonien skrev sjefsdirigentkontrakt med Mäkelä da han bare var 22 år gammel. 22! Det er jo helt avsindig. Da han var 24 år forlenget de i tillegg kontrakten hans fra tre til sju sesonger! Mannen er så eksepsjonell at jeg tror vi må bare slå fast at han er ikke bare "en stjerne in the making". Han er en stjerne. 

Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Da siste tone hadde tonet ut, ble den fulgt av en mektig, intens, lang, lang stillhet - og deretter en applaus som bare ikke ville slutte! En utrolig konsertopplevelse! Fantastisk! SÅ takknemlig til Gud for at jeg fikk oppleve dette! 
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Det er en av de villeste applausene jeg har vært med på noen gang. Jeg vet ikke hvor mange ganger dirigenten måtte gå ut og inn. Fem? Det føltes som minst fem. Først to ganger sittende, så tre ganger med stående applaus (minst).
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

For basunen skal lyde - For the trumpet will sound

Paulus skriver i sitt første brev til menigheten i Korint, kapittel 15, vers 51-58:

"Se, jeg sier dere en hemmelighet: Vi skal ikke alle sovne inn, men vi skal alle forvandles, brått, på et øyeblikk, ved det siste basunstøt. For basunen skal lyde, de døde skal stå opp i uforgjengelighet, og vi skal bli forvandlet. For det forgjengelige må bli kledd i uforgjengelighet, og det dødelige må bli kledd i udødelighet. Og når dette forgjengelige er kledd i uforgjengelighet og dette dødelige er kledd i udødelighet, da oppfylles det som står skrevet:

Døden er oppslukt, seieren vunnet.

Død, hvor er din brodd?

Død, hvor er din seier?

Dødens brodd er synden, og syndens kraft er loven. Men Gud være takk som gir oss seier ved vår Herre Jesus Kristus! Derfor, mine kjære søsken, stå fast og urokkelig. Arbeid raust og rikelig forHerren! For dere vet at i Herren er ikke deres strev forgjeves." (1. Kor 15,51-58)

Så lykkelig blir man av godt, gammelt vennskap og Mahlers tredje symfoni.
Det var altså min gode venninne Solgunn og jeg som var de røde og rosa fargeklumpene der framme på fjerde rad :) Solgunn og jeg har kjent hverandre helt siden vi gikk på Bibelskolen i Oslo ("Staffeldts") der Solgunn gikk musikklinjen og jeg gikk bibellinjen i 1995/96. Jeg var så heldig å få være med i musikklinjekoret på Staffeldts. Det er det heftigste koret jeg har sunget i noen gang. Dirigenten flekket opp en åttestemt note på skjermen, samtlige sangere noteleste, og vi kunne gå direkte på finpussen og selve musiseringen. Helt vilt. Jeg kommer aldri til å oppleve noe sånt igjen. Aldri, det er jeg sikker på. Vel, ikke før i himmelen, da. Men det er virkelig en av mine store drømmer å få oppleve noe slikt igjen, slik jeg skriver om her i denne bloggposten om den natten jeg våknet av en lykke som var så intens at jeg ikke klarte å sove.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

O lykke! To røde Mahler-lykkeklumper på fjerde rad der.
Foto: Utsnitt av foto tatt av Andreas Dingstad ©

Et lite, politisk post scriptum til slutt

For øvrig mener jeg i likhet med Oslo-Filharmonien selv, Else Systad og Knut Olav Åmås at vi må få et nytt og bedre konserthus i Oslo. Knut Olav Åmås hadde rett allerede i 2009 da han skrev at «Hovedstaden trenger raskest mulig et ordentlig hus for sitt beste orkester.» Det er ikke mindre sant 13 år senere. Nå MÅ det skje noe!

Grieghallen i Bergen, Stavangers nyeste konserthus og Kilden i Kristiansand - alle har de det til felles at de har akustikk som rager langt over dagens Oslo Konserthus. 

Nå har vi fått nye Deichman på plass, Operaen er solid etablert, nye Nasjonalmuseet er bygget, til og med Munchmuseet ble endelig ferdig til slutt. Nå er det virkelig Oslo-Filharmoniens tur. Vi har sannelig ventet mer enn lenge nok på at det skal bli deres tur! 

Hovedstaden har mange flotte og viktige bygg, men den siste bygningen mangler: et nytt Oslo Konserthus. Vi trenger å få høre den vidunderlige musikken som Oslo-Filharmonien er i stand til å lage i et nytt og bedre konserthus. Virkelig.

Les også:

Ettertanke | Du velsignede kjærlighet - om hva Mahlers 3. symfoni forteller
SEGL, døden og håpet - katolsk årsskrift med nydelig artikkel om Gustav Mahler, MÅ leses

NRK-andakt | I ørkenen med Gud

Vi var på tur i Israel. Vi hadde lagt bak oss en båttur over Gennesaretsjøen i Jesu fotspor – bokstavelig talt – og hadde fulgt etter ham opp på Saligprisningsberget i Galilea. Vi hadde sittet under de 1600 år gamle oliventrærne i Getsemane hage, og vi hadde bedt ved den tomme graven i Jerusalem.

LYTT til radioandakten her på nrk.no

Klokken var bare fem-seks om morgenen da vi kjørte ut av Jerusalem og inn i Juda-ørkenen. Solen hadde nettopp begynt å lyssette det golde fjellandskapet. Bussen sov. Jeg var våken. Betatt. Bergtatt. Av ørkenen og av kong David som møtte Gud nettopp her. Foran meg lå Salme 63, den tørstende salmen som David skrev den gang han var i Juda-ørkenen.

Stemmen hans bar gjennom ørkenen og århundrene og smakte evighet. Jeg leste ordene om og om igjen, helt til de ble der inne uten sjanse til noen gang å slippe ut igjen:

"Gud, du er min Gud, som jeg søker.
Min sjel tørster etter deg,
min kropp lengter etter deg
i det øde, tørre, vannløse land.
Jeg tenker på deg når jeg ligger og hviler,
og grunner på deg hver nattevakt." (Salme 63)

Senere kom vi fram til En-Gedi-oasen, der vi vasset i kulpen under et av fossefallene. De sa at vi kunne se den derfra: Hulen der David gjemte seg for dødsfienden sin; kong Saul, som lette etter David for å drepe ham. Det fysiske stedet der det skjedde; der David gjemte seg innerst inne i hula, og da Saul senere la seg i hulen for å sove om natten, tok ikke David livet hans, i stedet tok han bare og skar en bit av kappen hans.

Tre årtusen senere stod vi der i En-Gedi-oasen i Juda-ørkenen og så opp mot kalksteinsgrotten der Saul kunne møtt et hat han fortjente, men i stedet møtte en kjærlighet han ikke fortjente: "Se nå her, min far, her har jeg fliken av kappen din i hånden". sa David (1. Sam 1,12)

Saul, store mannen, kongen, klarte ikke å la være. Tårene fosset. Han gråt så høyt at vi fortsatt leser om det 3000 år senere. Og hvis du drar til fossefallet i En-Gedi i dag – og lytter godt – kan du fortsatt høre ham, mannen som ble elsket av sin fiende.

Musikk: Shane & Shane – "Psalm 63" (lenke til Spotify)

LYTT til andakten og musikken her på nrk.no

Israel kalles ofte for «Det femte evangelium», fordi i likhet med de fire bibelske evangeliene lar Det hellige land deg få møte Jesus og Bibelens fortellinger på en helt spesiell måte. Desember 2000 var jeg tilbake i kulpen i En-Gedi-oasen (bildet). Første gang jeg besøkte Israel var i 1996. Det er 1996-turen jeg forteller om i andakten her. Hvis du noen gang får muligheten til å reise til Israel: Dra!

Etterord om Salme 63

Jeg tror jeg brukte lenger tid på å lete etter musikk til denne andakten, enn på å skrive den. Til morgenandakten på P1 er det ikke lov å bruke kormusikk eller annen musikk som høres ut som kirkemusikk. Det er ikke noe begrensninger på teksten, men selve musikkstilen må ikke skille seg ut fra resten av musikken på P1.

Dermed hørte jeg gjennom starten på over 200 versjoner av Psalm 63 på Spotify. Det var en nyttig øvelse. Jeg var ikke ærlig talt ikke klar over at det fantes så mye dårlig kristen musikk. Til slutt fant jeg fem sluttkandidater som jeg kunne gå god for og sendte til NRK. Heldigvis likte produsenten best den som jeg også likte best: Psalm 63 med Shane & Shane fra albumet Psalms Live

Her er teksten:
O God You're my God
I seek You
O my soul it longs for You
my flesh faints for You in this land
this dry land where there is no drink
I've looked upon You in this place
be holding your power and glory, Lord

Because Your love is better than life is
I will praise You as long as I'm alive
and in the face of precious Jesus
O my soul will be satisfied

De andre fire versjonene av Davids Salme 63 er også fine! Kanskje du liker en av dem bedre eller like godt? Her er de:

• Psalm 63 med Shane & Shane fra albumet Psalms, Vol. 2 Dette albumet inneholder kun bibelske salmer. Det var først nå i morges at jeg begynte å høre på det (på andre låter enn Psalm 63), og jeg liker det veldig godt. Anbefales!
• Psalm 63 av Erik Bledsoe 
• You are water (Psalm 63) av Erik Bledsoe 
• Psalm 63 med Mark Baldwin og Leanne Albrecht 

Denne bloggposten ble første gang publisert her på bloggen 28. april 2018.

Fra samme andaktsuke i NRK, april 2018:

• NRK-andakt | Gud bor på bunnen
• NRK-andakt | Båret av Kirken
• NRK-andakt | Din egen klagesang

Andaktsuke i NRK juli 2019:

• NRK-andakt | Legenden om Sankta Sunniva
• NRK-andakt | Det største sviket
• NRK-andakt | Munken som forandret Europa
• NRK-andakt | Jesus, jeg stoler på deg

Min første andakt i NRK, 1. august 2017:

• NRK-andakt | Hellig Olav som forbilde

Hva er dine topp 3-påskesanger?

"Gå i kirken og syng!" Det var min klare oppfordring til Dagens lesere påskeaften.
Faksimile: Forsiden av Dagen påskeaften, 16. april 2022

"Hvilke tre påskesanger er dine favoritter?" Det var spørsmålet jeg fikk av avisen Dagen. Påskeaften trykket de svaret. Her kan du lese det - selv om du ikke er abonnent.

Mine påskesanger:

1. Christus vincit (G. Hancock)
2. Deg være ære (Händel)
3. I Know that my Redeemer Liveth (Händel)

1. Jeg har vært så heldig å få feire påske i Roma, der jeg fikk høre den jublende og kraftfulle sangen fra en fullsatt kirke som sang: Christus vincit, Christus regnat, Christus, Christus imperat! «Kristus seirer, Kristus regjerer, Kristus, Kristus hersker!»

Hvis du gjør et søk i Spotify på «Christus vincit (Arr. G. Hancock)» finner du en mektig innspilling fra Saint Thomas Church i New York. Vi snakker majestetiske trompeter, pauker og fantastisk sang fra både barn og voksne. Dette er påskemusikken jeg går til for å finne styrke, håp og gåsehudvakre glimt av Guds skjønnhet. Christus vincit kunne vært kalt «nasjonalsangen i Guds kongerike» etter min mening. Kristus seirer!

2. På min gravstein ønsker jeg at det skal stå «Deg være ære, Herre over dødens makt». Det blir ikke påske uten Deg være ære. Jeg har ennå ikke funnet noen innspilling som kan måle seg med hvor fantastisk det er å synge Deg være ære i menigheten påskenatt eller påskedag. Gå i kirken og syng!

3. I St. Olav menighet synger kirkekoret alltid Halleluja-koret fra Händels Messias påskenatt. Da er det høytid. Men finn gjerne en innspilling av Messias og lytt også til det neste sporet: I Know that my Redeemer Liveth. Mitt tips er å lytte til Margaret Marshalls innspilling med English Baroque Soloists. Jeg lover deg: Har du ikke fått legemets oppstandelse inn i troen og under huden før, så gjør du det da. Ved 1 minutt og 35 sekunder, når alt arrangement bare forsvinner og solisten synger «and He shall stand» – «og Han skal stå» – da er det som om hele verden forsvinner og bare Jesus står igjen.

_________________________________________

Det var mine svar. Jeg skulle gjerne hatt plass til å nevne også Påskemorgen slukker sorgen og Maria Magdalenas påskejubel: Å salige stund uten like. Jeg gikk imidlertid ut fra at disse to sangene ville bli solid dekket inn av de andre intervjuobjektene (og det ble de), slik at det kunne være fint for leserne å høre om noen andre sanger også.

Du som leser denne bloggen: Hva er dine topp 3-påskesanger hvis du tvinges til å nevne bare tre? 

Ettertanke | Dagen da vi forrådte Jesus

«Da gikk en av de tolv, han som het Judas Iskariot, til overprestene og sa: «Hva vil dere gi meg for å utlevere ham til dere?» De betalte ham tretti sølvpenger. Og fra da av søkte han en anledning til å forråde ham.» (Matt 26.14-16)
Freske av Giotto di Bondone. (Foto: Wikidata)

I dag – onsdag i den stille uken – svikter menneskeheten. I dag går Judas Iskariot til overprestene og forråder Jesus. Derfor har kristne gjennom århundrer fastet på onsdager, hele året, ikke bare på askeonsdag. På grunn av Judas’ svik. Vårt svik.

Hvor dypt går det an falle? Så dypt. Først svikter vi Gud i en hage (1. Mosebok). Senere fullbyrdes sviket i en hage når Judas sviker Jesus med et falskt kyss i Getsemane. Slik ser vår misère ut. Derfor roper vi til Gud i dag slik kong David gjorde da profeten Natan kom til ham etter at han hadde vært hos Batseba: «Vær meg nådig, Gud, i din kjærlighet». På latin: «Miserere mei, Deus, secundum magnam misericordiam tuam.» (Salme 51,4)

Miserere mei betyr «forbarm deg over meg», «miskunn deg over meg». Og der Bibelselskapet oversetter med «din kjærlighet» står det «din store barmhjertighet» på latin – magnam misericordiam tuam. Slik er Gud: Han har et hjerte – cor på latin – som føler med oss i vår misére. Misericordie. Der har du Gud. Han er nådig og barmhjertig. «Som en far er barmhjertig mot sine barn, er Herren barmhjertig mot dem som frykter ham. For han vet hvordan vi er skapt, han husker at vi er støv.» (Sal 103, 13f)

I dag vil jeg lytte til verket Miserere av den italienske komponisten Gregorio Allegri (1582-1652). Det ble skrevet i 1638 og regnes blant musikkhistoriens vakreste. I Allegris nistemmige Miserere synges hele Davids salme 51 fra første til siste vers, derfor tar det normalt 12 til 14 minutter å lytte til Miserere. Det er et vel anvendt kvarter av ditt liv.

Miserere ble fast fremført i det sixtinske kapellet i Roma under tidebønnen matutin onsdag og fredag i den stille uke. Onsdag da vi forrådte Jesus. Fredag da vi korsfestet ham. Notene til Allegris Miserere skulle ikke kopieres, og verket skulle kun fremføres til disse tidene og på dette stedet. 

Det fortelles at den 14 år gamle Wolfgang Amadeus Mozart i den hellige uken i 1770 falt for fristelsen til å transkribere Miserere etter å ha hørt verket bare én gang. Jeg skjønner Mozart godt. Dette er overjordisk vakker musikk som du får lyst til å ta vare på i hjertet for alltid. Spesielt i vers 4: «Vask meg ren for skyld og rens meg for min synd!» Det vil si, de synger på latin: «Amplius lava me ab iniquitate mea: et a* peccato meo munda me.» Ved a* synger sopranen en høy C så himmelsk vakkert at den gjennomborer selv steinhjerter. Lytt til Miserere-innspillingen til en av verdens fremste vokalgrupper, Tenebrae. Da skjønner du hva jeg mener. Men ikke minst: Da får du se Guds skjønnhet, herlighet og barmhjertighet. 

Det er jo slik med den beste musikken: At ved å høre, kan du begynne å se. Se den usynlige. Må Han komme deg i møte i de hellige dagene som ligger foran oss, og gi deg fred.

«Ha takk o Jesus for korsets smerte, for døden og for dine mange sår! 

Der fikk jeg fred for mitt arme hjerte, og vinteren ble til en liflig vår.» 

 (Lars Oftedal)

Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 13.04.2022 da Matt 26,17-29 var dagens bibeltekst.

Judas' kyss i Getsemane hage skjærtorsdag.
Freske av Giotto di Bondone.

Her kan du lytte til Tenebrae synge Allegris Miserere helt perfekt på Spotify.

Og her kan du høre dem på YouTube: https://www.youtube.com/watch?v=H3v9unphfi0

Lyttetips

Likte du det du hørte? Da liker du nok også denne bloggposten, der jeg deler ytterligere tre innspillinger av Tenebrae. Du finner alle disse sangene spredt utover i den offentlige spillelisten min Kirke- og kormusikk fra 20 århundrer på Spotify. 

Salme 51

Her er teksten til Miserere mei, med norsk oversettelse. Den norske oversettelsen av Salme 51 som jeg har brukt under her, er hentet fra Bibelselskapets 2011-oversettelse.

En salme av David, da profeten Natan kom til ham etter at han hadde vært hos Batseba.

Miserere mei, Deus: secundum magnam misericordiam tuam.

Vær meg nådig, Gud, i din kjærlighet,

Et secundum multitudinem miserationum tuarum, dele iniquitatem meam.

stryk ut mitt lovbrudd i din store barmhjertighet!

Amplius lava me ab iniquitate mea: et a* peccato meo munda me. 

Vask meg ren for skyld og rens meg for min synd!

(* det er ved denne a-en at sopranen synger en høy C så himmelsk vakkert at den gjennomborer selv steinhjerter)

Quoniam iniquitatem meam ego cognosco: et peccatum meum contra me est semper.

For mine lovbrudd kjenner jeg, min synd står alltid for meg.

Tibi soli peccavi, et malum coram te feci: ut justificeris in sermonibus tuis, et vincas cum judicaris.

Mot deg alene har jeg syndet, det som er ondt i dine øyne, har jeg gjort. Derfor har du rett når du taler, du er ren når du feller dom.

Ecce enim in iniquitatibus conceptus sum: et in peccatis concepit me mater mea.

 Ja, med skyld ble jeg født, med synd ble jeg til i mors liv. 

Ecce enim veritatem dilexisti: incerta et occulta sapientiae tuae manifestasti mihi *

Se, du gleder deg over sannhet i mitt indre,du lærer meg visdom i det skjulte.

                *her synger sopranen på nytt den nydelige sløyfen

Asperges me hysopo, et mundabor: lavabis me, et super nivem dealbabor.

Ta bort min synd med isop, så jeg blir ren, vask meg, så jeg blir hvitere enn snø.

Auditui meo dabis gaudium et laetitiam: et exsultabunt ossa humiliata.

La meg få oppleve fryd og glede, la lemmene du knuste, få juble.

Averte faciem tuam a peccatis meis: et omnes iniquitates meas dele.

Skjul ditt ansikt for mine synder, utslett all min skyld!

Cor mundum crea in me, Deus: et spiritum rectum innova in visceribus meis.*

Gud, skap i meg et rent hjerte, gi meg en ny og stødig ånd!

                    *her synger sopranen på nytt den nydelige sløyfen

Ne proiicias me a facie tua: et spiritum sanctum tuum ne auferas a me.

Driv meg ikke bort fra ditt ansikt, ta ikke fra meg din hellige Ånd!

Redde mihi laetitiam salutaris tui: et spiritu principali confirma me.

Gi meg igjen gleden over din frelse, hold meg oppe med en villig ånd!

Docebo iniquos vias tuas: et impii ad te convertentur.

Jeg vil lære lovbrytere dine veier, syndere skal vende om til deg.

Libera me de sanguinibus, Deus, Deus salutis meae: et exsultabit lingua mea justitiam tuam.

Fri meg, Gud, fra blodskyld, du Gud som er min frelse! Så skal min tunge juble over din rettferd.

Domine, labia mea aperies: et os meum annuntiabit laudem tuam.

Herre, lukk opp mine lepper så min munn kan lovprise deg.

Quoniam si voluisses sacrificium, dedissem utique: holocaustis non delectaberis.

For du har ikke glede i slaktoffer, mitt brennoffer bryr du deg ikke om.

Sacrificium Deo spiritus contribulatus: cor contritum, et humiliatum, Deus, non despicies.

Offer for Gud er en sønderbrutt ånd. Gud, du forakter ikke et knust og nedbrutt hjerte.

Benigne fac, Domine, in bona voluntate tua Sion: ut aedificentur muri Ierusalem.

Gjør vel mot Sion i din nåde, bygg Jerusalems murer!

Tunc acceptabis sacrificium justitiae, oblationes, et holocausta: tunc imponent super altare tuum vitulos.
Da skal du ha glede i rette offer, brennoffer og heloffer. Da skal de ofre okser på ditt alter.

Les om katolsk faste og påske her på bloggen:

• Askeonsdag på pannen og i hjertet
• Ettertanke | Askeonsdagens velsignelse
  
• Attende Domine et miserere - en av de vakreste fastehymnene jeg vet om 
• Den intense pasjonstiden
• Den stille uke og påsketid - bloggpost fra i fjor
• Den stille uke og påsken i bilder - min bildereportasje fra St. Olav menighet og St. Dominikus kloster i den hellige uken i 2019 (altså siste normale påske så langt)
• Åpen kirke og direktesendte messer i den stille uke - fra påsken 2021
• Palmesøndag og den hellige uke - min bildereportasje fra den stille uke i St. Olav menighet i Oslo 2018
• Katolsk bypåske - om en påske som ble fin selv om den ikke gikk etter planen, med bilder fra midnattsmessen påskenatt
• Ettertanke | Syndefallet i revers - om den katolske påskeliturgien - kort oppsummert
• Palmesøndag: Hosanna Filio David - Her kan du lytte til Hosianna med gregorianske toner.
• Palmesøndag: Den ensomme kongen - preken av dominikanerpresten Haavar Simon Nilsen
• Skjærtorsdag: Bli her og våk med meg - om det katolske synet på nattverden, med bilder fra skjærtorsdagsliturgien, prosesjonen og tilbedelsen i Getsemane hage i St. Paul kirke i Bergen
• Skjærtorsdag: Med Jesus i Getsemane - fra feiringen i St. Olav kirke i Oslo
• Langfredag: Å ære korset - her tar jeg deg steg for steg gjennom den kraftfulle langfredagsliturgien, feiringen av Herrens lidelseshistorie - fra St. Paul kirke i Bergen
• Ettertanke | Korsets gåte - om å knele ned og kysse Jesu føtter på korset under langfredagsliturgien. Å gå fram til Jesu kors på denne måten og få ditt eget møte med Jesus er en fullstendig overrumplende, overveldende opplevelse. Hver eneste gang.
• Langfredag: Ave Crux Spes Unica - fra langfredag i St. Olav kirke i Oslo 2017
• Påskeaften | Dagen da Jesus vekker de døde - få med deg en av de vakreste påskeprekenene som noen gang er skrevet
• Ettertanke | Hellige timer før påskemorgen - "Vi er på vei mot de timene da menneskehetens historie snudde – for all tid og all evighet."
• Påskeintervju: Fra ferie til feiring - et påskeintervju med meg som stod på trykk i avisen Dagen i 2013. Om hvordan påskefeiringen endret seg for meg da jeg gikk inn i Den katolske kirke.

Les også mer om den stille uke/den hellige uke og påskens hellige triduum her på katolsk.no