Nasjonaldagen i Oslo anno 2021

De der brystlommene til Maria er stappfulle av russekort, og det er Johannes' vesle koffert også.
Foto: Sunniva Aadland Høen

Regn og korona til tross: Det ble 17. mai likevel. 

Fra terrassen vår hjemme kunne alle i familien se Kongeskipet seile ut, jippi! Og vi klarte å finne russ på Aker brygge med maaange russekort! Og vi fant sukkerspinn og kuleis! Hipp hurra for 17. mai! Gud signe Noregs land! 

Høytid ved Bjørnsons grav

Noe av det aller fineste i dag var å se og høre biskop Bernt Eidsvig som deltok i det offisielle 17. mai-programmet i Oslo. 

Jeg er veldig glad for at Oslo KrFs fylkesleder Espen Andreas Hasle var i 17. mai-komiteen i år. Til vanlig er Espen prest i Den norske kirke i Oslo. Som komitemedlem benyttet han anledningen til å invitere biskop Eidsvig til å tale og legge ned en krans ved Bjørnstjerne Bjørnsons grav i dag. Kjempeflott! Som biskopen sa det; det var en stor og uventet glede. På vegne av det katolske Oslo  vil jeg bare si tusen takk!

Det ble en flott, liten tale. Talen varer bare i 3 minutter - få den med deg! Jeg synes det var både spennende og rørende å høre biskopen fortelle om Henrik Wergelands og Bjørnstjerne Bjørnsons vennlighet overfor de katolske kristne i Oslo. Han sa blant annet: «I vår moderne norske åndshistorie var Bjørnstjerne Bjørnson den første som beskrev hva en helgen er, og ikke definerte hellighet som fravær av synd.» Biskopens avslutningsord fra Bjørnson var også ekstra fine:

"Det største som Gud kan gi,
er ikke å kalles berømt og stor,
men menneske rett å bli."

Jeg anbefaler at du får med deg starten av videoen også, med Espen Andreas Hasles korte hilsen og presentasjon av Den katolske kirke i Oslo. Her kan du se både Espens hilsen og biskopens tale:

    

Virker ikke videovinduet? Da kan du se talen her: https://www.facebook.com/KrfEspen/videos/956816568461584/

Veldig gøy å se Kongeskipet fra terrassen. Det ble en liten høytidsstund hjemme, mens vi så nærbilder på NRK av det som vi samtidig så på ekte hjemmefra. (Bildet er tatt med mobilens zoom.) Når vi ikke fikk sett de kongelige på slottsbalkongen i år, var det stat å iallfall se dem vandre rundt under kalesjen akterut på Kongeskipet.

Du vet problemet med at russen er tom for russekort når det endelig er 17. mai? Vel, det er ikke et problem i koronatiden, viser det seg. Så godt som alle russene hadde russekort, hipp hurra! Barna sa «Gratulerer med dagen!» til alle russene de fikk russekort av, og fikk mange glade hilsener tilbake. Russen og barna hadde definitivt gjensidig glede av hverandre i dag. Begge var med på å gi de andre ekte 17. mai-stemning - noe som var sårt etterlengtet i en ellers regnvåt og rimelig koronatom by. Gøy!

Fra fremst til bakerst: Sjokolade, bananasplit, gammeldags vanilje og lollipop (saftis). Mmm!

Sjelden har NRKs 17. mai-sending vært så viktig for å skape 17. mai-stemning som i år. Det hjelper å hente frem finklærne og pynte med flaggets farger også, så klart. Og ikke minst: Å høre på Forsvarets Stabsmusikk og Schola Cantorums vakre album: "Ja, vi elsker". Lytt til "Gud signe vårt dyre fedreland" her på Spotify. Det gjorde jeg, og fikk tårer i øynene. Gud, som jeg elsker dette landet! Kjære Gud, hjelp oss! Kyrie eleison! 

Signa då Gud vårt folk og land,

signa vårt strev og vår møde,

signa kvar ærlig arbeidshand,

signa vår åker med grøde!

Gud utan deg den vesle urt,

veiknar og visnar, bleiknar bort,

ver du oss ljoset og livet!

Sisteverset av "Fagert er landet" av Anders Hovden. Klikk her for å høre hele sangen i en nydelig innspilling på Spotify.

Vi forsøkte å ta med sukkerspinn til de to søsknene som var hjemme med pappa, men akk, det regnet og regnet, og slik gikk det... Bildet er tatt mens vi ventet på trikken hjem. Normalt spaserer vi hjem (det er bare 1,2 kilometer å gå fra Nationaltheatret), men gnagsår fra diverse finsko gjorde at vi valgte trikken. 

Dermed kunne vi krysse av hele seks ting på 17. mai-listen: Is, sukkerspinn, kongefamilien, russ, NRK-sending, 17. mai-musikk og gnagsår. En ekte 17. mai, altså. Tross alt.

200-årsjubileet for flagget

I anledning nasjonaldagen har mitt fadderbarn Sigrid (6) og hennes mor, min gode venn Kathrine Tallaksen Skjerdal, laget en fin film om det norske flagget, som fyller 200 år i år. Filmen er morsom, lærerik, og god historiefortelling for store og små - og den avsluttes med en enkel, men tankevekkende «preken», om korset i flagget, og om hvor annerledes Jesus var, som vant gjennom å tape. Jesus ville ikke opp og fram. Han dro motsatt vei: Nedover. Til oss. 

Anbefales!

https://www.facebook.com/kathrine.t.skjerdal/videos/10157723822867172

Hva er vårt nasjonale kall?

Jeg avsluttet kvelden med å høre biskop Erik Vardens preken. Hva betyr det i dag å være norsk? spør biskopen. Han snakker om nasjonens skjørhet som en åndelig skjørhet, og spør: "Kunne det være at vi nå, i 2021, trenger en nasjonal oppvåkning? Og at et slikt foretak kunne stimulere et åndspotensial som ellers kanskje bare blir liggende brakk? Jeg står ikke her og utroper en kulturrevolusjon, men vil vi se på verden med kristne øyne, så er det nå slik at ethvert land, ethvert folk, har et kall å følge." Hva er vårt nasjonale kall? Hva er det nasjonale prosjektet for Norge?"

Og han avslutter: "Vi skal se nasjonens kall i et kirkelig perspektiv, ja, i et evighetsperspektiv, men vi skal like fullt ta det på alvor og følge det. Måtte troen gi oss inspirasjonen vi trenger, og måtte Hellig Olav be for vårt land, vårt folk og vår drott. Amen."

Du kan klikke her for å lytte til prekenen hos St. Rita Radio og på biskop Erik Vardens nettside kan du lese hele prekenen.

Saken er oppdatert 20. mai 2022 med lenke til prekenen på biskop Erik Vardens nettside. 

Les også:

• Hele Norge synger Ja, vi elsker (16. mai 2020)
• 17. mai med Sankta Sunniva i Oslo og på Selja (17. mai 2019)
• Gud signe vårt dyre fedreland (8. mai 2019)
• Vi ere en nasjon vi med | St. Sunniva skolekor (17. mai 2018)
• Fri | Alt for Norge (8. mai 2018)
• Fagert er landet du oss gav (17. mai 2014)
• Den vakreste dagen (17. mai 2013)

Preken | Bli i Jesus - vintreet som holder oss oppe

Slik ser en velsignet dag ut.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Det var så, så nydelig å få feire messe igjen i dag - ute i hagen til dominikanerinnene. Å få lese forbønnene. Å få snakke med mennesker igjen. Å få en liten, stille stund i kapellet. Å få med meg Jesus hjem, til de hjemme som ikke kunne bli med i messen.

 

Endelig! For første gang siden 28. februar var det igjen lov til å samles til utendørs messer i Oslo. Egentlig var det ikke plass til meg på dagens høymesser i hagen til Sta. Katarinahjemmet på Majorstua. Det er nemlig bare lov med 10 deltakere på hver messe nå, og billettene røk ut på noen minutter, før jeg rakk fram. Jeg ble skikkelig lei meg og spurte om det var noen ledige oppgaver som gjorde at jeg kunne telles med i arrangørstaben. Det var det - takk Gud. Jeg fikk lese forbønnene.

Forbønn 5. søndag i påsketiden: "For alle som tvinges til å motta kommunionen hjemme eller på annet vis utenfor den vanlige gudstjeneste, at de i sin situasjon må oppleve fellesskap i Kristus."
Dette er en bønnebok med faste tekster. De er ikke laget spesielt for koronatiden. Men de passet usedvanlig godt i dag.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, før messen begynte

En evighet siden sist

Jeg har vært så velsignet at jeg fikk med meg en annen messe også i mellomtiden: Jeg fikk være tekstleser under hverdagsmessen 10. mars. Men det er nesten åtte uker siden nå. En evighet, altså. Jeg har aldri gått så lenge uten eukaristien (nattverden) noen gang siden jeg gikk inn i Den katolske kirke 25. januar 2008. Derfor var det ekstra fantastisk å få komme i messen i dag.

På samme måte som jeg fikk tårer i øynene da nonnene kom til meg med Jesus (hostien, det forvandlede nattverdsbrødet = Jesus) da jeg lå på sykehuset etter brannen, så fikk jeg i dag tårer i øynene av at jeg fikk ta med meg hostier hjem til familien min som ikke kunne bli med i messen på grunn av adgangsbegrensningen. Jeg fikk ta med Jesus hjem til dem. Når de ikke kunne komme til Kirken, kom Kirken hjem til dem. Det er så sterkt. Gud er så god!

P. Josef Ottersen preker under høymessen kl 11.30. Dette var den tredje høymessen i hagen den dagen.

Dagens evangelium var Joh 15,1-8:

På den tid sa Jesus til sine disipler:

«Jeg er det sanne vintre, og min Far er vindyrkeren. Hver gren på meg som ikke bærer frukt, skjærer han bort; men hver og en som bærer frukt, renser han, så den kan bære mer. Dere er allerede renset, ved det ord jeg har forkynt dere; bli i meg, som jeg i dere. Som vinranken ikke kan bære frukt av seg selv, men bare i forening med vinstokken, slik kan heller ikke dere bære frukt uten å bli i meg.

Jeg er vintreet, dere er grenene. Den som blir i meg, som jeg i ham, han bærer frukt i mengde; men skilt fra meg kan dere ingenting gjøre. Den som ikke blir i meg, han kastes bort, som en vissen gren; og de visne grenene blir samlet i en haug og kastet på ilden, hvor de brenner. Dersom dere blir i meg, og mine ord i dere, da kan dere be om hva dere vil, og dere skal få det. Det blir min Far til ære, når dere bærer frukt i mengde, og da er dere mine disipler.»

Prekenen til p. Josef Ottersen under høymessen var så god at jeg like godt spurte om å få dele manuset her på bloggen. Det fikk jeg. Her er det.

5. søndag i påsketiden – Vintreet som holder oss oppe

En homilie av p. Josef Ottersen, kapellan i St. Olav menighet og skoleprest ved St. Sunniva skole  

(Dagens lesninger: Apg. 9,26-31, Sal 22, 26 ff., 1. Joh 3,18-24 og Joh 15,1-8

Du kan lese alle bibeltekstene her i appen Katolsk)

Dagens lesninger peker på troen som det som forener oss, og at frukten av enhet er kjærlighet og fred.

Gjennom dåpen er vi innpodet på det sanne vintre, vi er en del av Kristi kropp, som er Kirken.

Hvis vi ser på vintreets anatomi, er egentlig Jesu symbolbruk ganske interessant. De tunge drueklasene henger på puslete stilker, myke og svake, og må holdes opp av en kraftig stamme og greiner, og ofte hjelper man til med ekstra gjerder og rammeverk. 

Jeg har vanligvis tolket det at Jesus er vintreet og vi grenene, som at vi trenger å være forbundet med ham for å ta opp næring. Rotfestet i ham er det vi tar til oss hans helliggjørende nåde og bærer søt frukt. 

Men i dag slo det meg at det også er han som helt konkret holder oss oppreist. Om vi forsøker å holde oss oppe av egne krefter, risikerer vi å knekke helt sammen. Og som druene har vi slike slyngtråder som forsøker å klamre seg fast i hva som helst. Instinktivt griper vi det verden har å tilby, fordi vi tror vi trenger det for å opprettholde oss selv. Men noen av disse skuddene fører til at vi ikke bærer frukt. Så en god vindyrker skjærer av og renser busken, slik at de beste grenene får bedre spillerom til å bære god frukt. 

Vår himmelske far er vindyrkeren som renser oss: gjennom sitt Ord, Sønnen, gjennomskuer vi hva som er verdt å gripe fast i. Gjennom hans oppstandelse vekkes vi i vårt kall og mål om å bli reist opp, ikke bare henge og dingle maktesløse, men gå oppreist. 

Inspirert av Ordet strekker vi oss mot himmelen, mot Guds evige lys, slik at hans stråler kan treffe oss. På samme måte som bærene blir søte av å være i solen, blir våre gjerninger fylt med kjærlighet når Gud stråler på oss.

De kristne i Jerusalem var skeptiske til Paulus, han som hadde vært den fremste kristenforfølgeren. Men så fikk de høre om omvendelsen hans og så at han bar god frukt, ved sitt mektige vitnesbyrd om at Herren virket i livet hans. Fra da av hørte han til, skriver Lukas. 

Og frukten av at de var ett i Herren - at de levde i ærefrykt og styrket av Den Hellige Ånd - var at kirken over hele Judea, Galilea og Samaria hadde fred, og vokste både innad og utad.

Johannes skriver i epistelen at vi forblir i Gud når vi overholder hans bud og gjør det som gleder ham. Det første bud er å tro på Jesus og elske hverandre. Måtte vi være rotfestet i den sannheten hver dag, og bære frukt som hans disipler.

I St. Olav domkirke har vi ikke hatt vievann ved inngangen siden 12. mars 2020, for å unngå smittefaren ved at alle dypper fingertuppene i det samme vannet.
Ved kapellet inne på Katarinahjemmet har de funnet en lur løsning: Spritdispensere kan faktisk fylles med vann. Hellig, innviet vann. Vievann.

Nydelig statue av Jomfru Maria inne i kapellet til Sta. Katarinahjemmet.
Det er vanlig å gå til Jomfru Maria etter messen for å be om hennes forbønn, på vei ut i verden.
Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Det er gammel katolsk tradisjon å vie mai måned til Guds Mor Maria.

Den eldste, sikkert tidfestede Maria-bønn er fra 300-tallet og lyder slik;
"Sub tuum praesidium confugimus, Sancta Dei Genetrix. Nostras deprecationes ne despicias in necessitatibus, sed a periculis cunctis libera nos semper, Virgo gloriosa et benedicta. Amen."

"Under ditt vern, tar vi vår tilflukt, hellige Guds Mor. Ta nådig imot de bønner vi ber i våre trengsler,

og frels oss fra alle farer. Du evige Jomfru, velsignet og herlig. Amen"

Søster Anne Bente Hadland har åpnet tabernakelet i kapellet, og kneler på gulvet før hun tar ut fem hostier som hun legger i en liten beholder jeg får med hjem. (Fem fordi jeg allerede hadde fått, og fordi Maria er for liten. Hun mottar ikke sin første hellige kommunion før om to år.)

Hjemme. Gjemmer verdens største skatt. Jesus selv.

Åpnes varsomt. Brødet fra himmelen. Her på bordet hjemme hos oss. Det blir ikke helligere øyeblikk enn det. Vi er så velsignet. Takk, gode Gud, for at du berget oss inn i din hellige, katolske kirke. Evig takk!
Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Les også:

Messen er himmelen på jorden

Preken | Hellig Olavs omvendelse og vår helliggjørelse

Hellig Olav-relikviet i St. Olav domkirke i Oslo.
Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Jeg ble ualminnelig velsignet av å delta på festmessen i St. Olav domkirke på minnedagen for Hellig Olavs omvendelse 16. oktober. Les Olav Dag Hauges manus her.

Hvert år den 16. oktober feirer vi minnedagen for Olav den helliges omvendelse og dåp. Denne dagen feires ikke bare i Norge, men også ved Olavsalteret i kirken S. Carlo al Corso i Roma. Det er Venneforeningen for St. Olavsalteret i Roma som står for den årlige feiringen i Roma, både med messe og seminardager ("Olavsfestdagene i Roma"). Venneforeningen har både katolske og protestantiske medlemmer. Her er den offentlige Facebook-gruppen deres.

Olav drar oss sammen

I år hadde venneforeningen koronaflyttet hele sin feiring fra Roma til St. Olav menighet i Oslo. Av den grunn var det uvanlig mange lutheranere til stede i Olavsmessen. Denne messen var for meg en sterk opplevelse av at Hellig Olav drar oss sammen og forener oss, alle vi som er hans folk. Han drar oss inn i hjertet av Kirken.

Jeg synes det er spesielt stilig at Olav Dag Hauge, tidligere domprost i Oslo Domkirke og tidligere generalsekretær i Den norske kirkes presteforening, har en så tydelig Olavsfromhet. Det ser man ikke bare av talen hans (som du kan lese under her), men også av at han faktisk er styreleder i Venneforeningen for St. Olavsalteret i Roma. En luthersk styreleder i en venneforening for et katolsk Olavs-alter i en katolsk kirke, altså. Stilig!

Her kan du se video fra hele messen, i bispedømmets YouTube-kanal:

Musikken under messen var utrolig vakker. Sangere fra Oslo Domkor sang messeledd fra William Byrds Mass for four voices (komponert i 1592-1593). Det aller mest overrumplende vakre i hele messen var imidlertid Amen-leddet som ble sunget etter forbønnene. Dette Amen-leddet komponerte den norske komponisten Svein Rustad til Kong Haralds signing i Nidarosdomen. Det starter her ved 40:11. Etter Amen går musikken rett over i den nydelige salmen "Da Olav konge bøyde hodet" av den lutherske biskop Jens Gleditsch i 1930, til melodi av Edvard Grieg. Verdt å få med seg den også!
Stor takk til spesielt domkantorene Vegar Sandholt og Vivianne Sydnes - og altså Oslo Domkor - for den vakre musikken!

Ingen sukkersøt helgen

Selv har jeg en spesiell hengivenhet til Olav fordi: 

1. Han er Norges nasjonalhelgen og Norges evige konge. 
2. Han er en spesielt mektig helgen. Det er spesiell kraft i hans forbønn. Det viser ikke bare min, men også mange andres erfaring.
3. Jeg er av hans slekt. Det gir unektelig en spesiell tilknytning at slektstavlen min på farssiden har Hellig Olav 33 slektsledd over meg. Jeg hadde med andre ord ikke vært født uten ham.
4. Sist, men ikke minst: Olav er ikke en sukkersøt helgen som gjorde alt rett. Han er en som hele livet kjempet for å få vikingbeinet sitt over på den kristne siden. Han er lett å identifisere seg med. Han er en av oss. Når Gud kunne gjøre en helgen ut av vikingen Olav Haraldsson, har ingen andre av oss noen unnskyldning, liksom. Da er det håp for alle.

Et kraftig såkorn i Norges jord

Hellig Olav var det såkornet som passet til jordsmonnet her til lands, slik Olav Dag Hauge fremhevet det i sin tale ved å sitere Sigrid Undsets utsagn om hvordan Olav den hellige var «sædkornet som ble valgt til å legges i Norges jord, fordi det passet til jordsmonnet og været her». Det var ikke et foredlet såkorn, men primitivt og kraftig og næringsrikt.

Olav er ingen from skrivebordshelgen. Norges evige konge er vår bror, en helgen av kjøtt og blod, et levende, skrøpelig menneske med feil og svake sider, "nettopp et ekte menneske, som viser oss at Jesus Kristus er kommet for å frelse syndere – og at Han er mektig til å gjøre nettopp det," slik Dom Alois Brodersen formulerte det i 2014 i sin fantastiske preken under 1000-årsfeiringen av Hellige Olavs omvendelse og dåp i Rouen 1014. Les hele den prekenen her.

Oppgaven: Å reflektere lyset fra Guds kjærlighet

Det er denne menneskelige og hellige Olav som hans navnebror Olav Dag Hauge formidlet i prekenen, som handlet om hvordan vi alle er kalt til helliggjørelsen; til å la Gud gjøre også oss/våre liv til en diamant: Et stykke jord med himmelsk glans.

Det vil si: "Guds kjærlighet omformet i våre liv til reflekterende kjærlighet fra oss til Gud og vår neste"... "for inkarnasjonen betyr at Gud tar menneskene som det de er, for å kunne opphøye dem til noe langt mer - til Kristi brødre og avbilder. En diamant – et stykke jord med himmelsk glans." (Sitater fra prekenen.)

"Profeten Jesajas forteller sin samtid – og oss – om en Gud som elsker den enkelte – og leter etter det! Slik er Guds kjærlighet – oppsøkende! Og når denne kjærlighet tas i bruk av oss omformes den til kjærlighetshandlinger i vår nærhet og vår verden – slik diamanten fanger opp solens lys og gir det videre!"

Det var noen smakebiter fra en preken som altså handler om både Hellig Olav, vår egen helliggjørelse og hvordan verden trenger at vi samarbeider med Gud. "Gud trenger samarbeidspartnere for å gi verden sin fred!"

Under bildet følger fullversjonen av prekenen.

Olav Dag Hauge i St. Olav domkirke på minnedagen for Hellig Olavs omvendelse 2020.
Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Olav Dag Hauges preken i St. Olav katolske domkirke 16. oktober 2020

Olav Dag Hauge, tidligere feltprest i Forsvaret og domprost i Oslo domkirke, talte over Jes 41,9-10. Manuset er kontrollert mot fremføringen. Uthevinger i fet skrift er mine egne. Uthevinger i kursiv, store bokstaver og alle utropstegn er fra manuset. 

Hvis du vil lytte til prekenen, kommer du direkte til den ved å klikke på denne YouTube-lenken. Det vil jeg anbefale. Jeg unner deg virkelig å få oppleve den måten ordene ble formidlet på, med stor tyngde, autensitet og troverdighet. 

–––––––––––

"Og selv er jeg med dere alle dager frem til verdens ende." Slik sluttet det hellige evangeliet, med løftet fra Kristus.

En diamant er et stykke jord med himmelsk glans! 

Og dette verset som vi leste... jeg kan tenke meg at Jesus kanskje kan ha hatt Jesajas ord i tanke, hvor han sier:

«Jeg hentet deg fra jordens ender og kalte deg fra den ytterste grense. - Vær ikke redd, for jeg er med deg. Se deg ikke rådvill omkring, for jeg er din Gud! Jeg gjør deg sterk og hjelper deg, ja holder deg oppe med min frelserhånd». (Jes 41,9-10.)

Når vi leser dette, ser vi hvordan det funkler!

For den kjærlighet som beskrives i disse versene er intet annet enn gudskjærligheten som treffer oss! 

En Himmelsk kjærlighet som er opptatt av den enkelte og den ene.

En kjærlighet som ser deg og meg – og den verdi du og jeg bærer!

På mange måter som det var for Hellig Olav. For vår egen Olav Haraldson, som ble Olav den Hellige og dermed en akse i Norges historie, er slett ikke ufeilbarlig. Han er vår mann og typisk norsk - selv på snart 1000 års avstand aner vi sterke og svake egenskaper som vi kan gjenkjenne hos våre egne, hans lederevne, rettferdighetssans, målbevissthet og mot - og hans hissighet, uforsonlighet og lystenhet på ære og gods. Om vi skal tro det overleverte historiske bildet, kan han ha vært skuffende - eller kanskje betryggende - lik oss selv, skjønt utvilsomt av større dimensjoner og klarere fremsyn enn mange nasjonale ledere.

Det eneste vi i et slikt perspektiv kan si om hans helgenstatus, er at av dette stoffet var det Gud formet en hellig mann som passet for oss og ble troens seierstegn gjennom sin død - eller som Sigrid Undset sa det: Hellig Olav er sædkornet som ble lagt i Norges jord, fordi det passet til jordsmonn og værlag akurat her. 

På sin måte ble han dermed et vitne om inkarnasjonens realitet; for inkarnasjonen betyr at Gud tar menneskene som det de er, for å kunne opphøye dem til noe langt mer - til Kristi brødre og avbilder. En diamant er et stykke jord med himmelsk glans.

Slik er vi Guds verk – skapt forskjellige – som enere – for at det jeg er, skal være med på å gi vår verden – vår tid – vårt land og vårt nærmiljø det mangfold som skal til for et meningsfullt fellesskap!

Av en eller annen grunn opplever man likhet som styrke. Og trangen til likhet skaper tanker og meninger om hvordan vi skal være – skaper moter, omgangsformer, forbilder. Og de som skiller seg ut holdes utenfor det gode selskap. Det viktigste blir å være som andre. Da blir det galt!

Vi må aldri glemme at jeg er meg og det er den jeg er, som min neste trenger.

Profeten Jesajas forteller sin samtid – og oss - om en Gud som elsker den enkelte – og leter etter det!

Slik er Guds kjærlighet – oppsøkende!

Og når denne kjærlighet tas i bruk av oss omformes den til kjærlighetshandlinger i vår nærhet og i vår verden – slik diamanten fanger opp solens lys og gir det videre!

(Teksten fortsetter under bildet.)

Biskop Bernt Eidsvig ved alteret under eukaristiens liturgi.

Det var for 23 år siden.

Jeg skulle på julebesøk til de norske soldatene i Bosnia.

Flyplassen i Sarajevo var stengt på grunn av tåke. Derfor måtte turen inn i Bosnia gå fra Zagreb.

Det var en merkelig følelse når jeg en sen kveldstime kjørte over grenseelven Sava fra Slavonski Brod i Kroatia til Bosanski Brod i Bosnia. Ingeniørtroppenes midlertidige bro over elven er forhåndsvarslet, også møtte vi hus-skallene bortover landsbyveien. Med ytterveggene i behold, gaper de som sultne munner mot himmelen. Minnesmerker over lidelsen som ble opplevd i et krigsherjet område og hatet som må ha drevet menneskehjertene som ødela.

Og hele veien ned til Modrica – forbi Liesce og Odzak – Utbrente husskall, urørte hager og åkrer. Områder hvor minene har makten og minnene avler hat!

Da er det ganske sterkt å vite at ned hit skulle jeg reise for å fortelle julens budskap om glede, fred og håp til unge soldater som hver eneste dag patruljerte i områder preget av håpløshet, vold og hat.

Og der så vi den – ondskapen, hvordan den lever i beste velgående.

Og vi vet det – ikke bare i Bosnia. I Oslo sentrum også! I blant spør jeg meg selv - hva er det som skjer med oss når hatet griper så sterkt inn i menneskers hjerter at volden ikke lar seg stoppe! Det er som den må ut! Som en er besatt. Hva setter vi i mot? Guds kjærlighet omformet i våre liv til reflekterende kjærlighet fra oss til Gud og vår neste!

Når Guds fredsbudskap kom til jord med et lite barn i en fattig stall – er det et rop om at Gud trenger samarbeidspartnere for å gi verden sin fred! Som han tydelig sa i misjonsbefalingen som vi nettopp leste.

Jeg skulle hjem igjen fra Bosnia. Tidlig om morgenen dro vi av sted - tilbake forbi de samme områdene. Ødeleggelsene var enda tydeligere i morgenlyset. Men så ble vi hengende bak en buss på den smale veien. Foran oss ligger en klynge med utbombede hus. Bussen blinker inn og stopper. Hva har den der å gjøre? Da ser jeg det. Ut av ruinene kommer barna - og ungdommen. Med ransel og pene klær! Klar for en ny skoledag!

Der så jeg HÅP! Håp i håpløsheten. Liv i ruinene. Fremtid i en utbombet landsby - fordi - Noen hadde brydd seg og skapt fred!

Jeg hørte om en kvinne som hadde vært på grensen til å dø begge gangene da hun skulle føde sine to barn.

Stille og undrende sa hun: «Tenk at en må så langt inn i døden for å hente ut livet».

På samme måten rørte Guds finger ved vår verden påskenatt i Jerusalem for snart 2000 år siden. For å gi oss sin kjærlighet i håpet om at den vil vekke kjærlighetens handling hos oss!

Og når denne kjærlighet tas i bruk av oss omformes den til kjærlighetshandlinger i vår nærhet og vår verden – slik diamanten fanger opp solens lys og gir det videre!

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var, er og blir, én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

De mest verdifulle molekylene i Norges land: Relikviet etter Hellig Olav. Når vi feirer Hellig Olav, feirer vi ikke hans fullkommenhet, men hans omvendelse fra det som står Gud imot.

Allmektige, evige Gud,

du sendte Olav Haraldsson til Norge for å kristne land og folk.

Du lot ham bygge kirker og innsette prester.

Gi mange nordmenn, på hans forbønn, kall til å bli prest idag. 

På forbønn av den hellige Maria, martyrens Dronning, 

gjenopprett din kirke som lider under splittelse, og led henne til enhet. 

Gi alle kristne nasjoner et brennende ønske om å følge dine bud, 

og åpne alle hjerter som er lukket for vår Herre Jesus Kristus. Amen.

Det er ekstra passende når helgenene avbildes i glassmalerier, slik Hellig Olav er avbildet her. Oppgaven for alle kristne er jo at vi lar Guds lys skinne gjennom oss, slik helgenene gjør. Å bli gjennomskinnelig. Forvandlet. Å vandre i Guds lys. Det er målet.

Olavsmessen ble avsluttet med at vi sang "Gud signe vårt dyre fedreland". Da føltes det helt rett å legge hjemveien forbli Slottet. En nydelig høstdag!

Les også:

• Fantastisk preken ved 1000-årsfeiringen av Hellig Olavs omvendelse - prekenen som Dom Alois Brodersen holdt i katedralen i Rouen under 1000-årsfeiringen av Olav den helliges omvendelse. Sliter du med å forstå Olav? Les denne prekenen og bli mye bedre kjent med ham!
  
  
• Les mer om Olav den helliges omvendelse her på katolsk.no

Preken og bilder: – Vi har kommet hit til Selja, fordi vi ønsker å gå Herrens veier

ÆRE OG LÆRE: – Vi har kommet hit til Selja for å ære den hellige Sunniva og vise henne takknemlighet. Vi er her for å ære, men også for å lære, sa p. Ole Martin Stamnestrø i sin preken på seljumannamessen. Han henviste til filosofen Søren Kierkegaard som sier at tro er «å kaste seg ut på de 70 000 favners dyp». Den hellige Sunniva og hennes ledsagere gjorde nettopp det da de kastet seg ut i tre båter og lot Den Hellige Ånd blåse dem dit Han ville – fra Irland til Selja.

På seljumannamesse, 8. juli 2019, var pilegrimer fra hele Norge samlet for å feire katolsk seljumannamesse på den hellige øya Selja. Les prekenen og se bildene her.

Tekst og foto: Ragnhild Helena Aadland Høen

Først publisert på katolsk.no (men versjonen her på bloggen inneholder flere bilder)

Gjennom over tusen år har pilegrimer valfartet til Selja, helt siden Kong Olav Tryggvason «i nådeåret 996» fant den hellige Sunnivas legeme, og relikviene etter hennes ledsagere. Fortsatt feirer Den katolske kirke i Norge våre første helgener, seljumennene, den 8. juli hvert år.

Kloster, helgensted og bispesete

Tidlig på 1100-tallet ble et av Norges eldste klostre grunnlagt her på øya Selja, like ved Stadt. Benediktinerklosteret var i drift helt til reformasjonen. Da Norge ble delt i bispedømmer i 1068, ble landet delt i tre: Oslo, Nidaros og Selja bispedømme. Så viktig var helligstedet Selja.

Fortsatt er Selja et helt spesielt, hellig sted, som oppsøkes av tusener hvert år.

De mange som kommer til den hellige øya som turister, forlater den ofte som pilegrimer. Herfra drar ingen uberørt. Selja gjør noe med deg, enten du er troende på forhånd eller ikke.

FØR AVGANG: Prosesjonen går fra kaien på Bø på Selja. Alle barn som vil, får oppgaver underveis. En kry Olav fikk æren av å være hjelpemann og bære kullet og røkelsen til det store røkelseskaret.

LANG, LANG REKKE: På vår bønnevandring over Selja, ber vi sammen for Vestlandet, for Norges omvendelse og for at det igjen skal bli et levende klosterliv på den hellige øya.

- Vi er her for å ære, men også for å lære

Den katolske valfarten 8. juli 2019 var organisert av p. Ole Martin Stamnestrø, sogneadministrator i Vår Frue menighet i Ålesund. Både katolikker og protestanter deltok på valfarten. Her følger p. Stamnestrøs preken, sammen med bilder fra både prosesjonen, messen og kloster- og helgenanlegget.

P. Ole Martin Stamnestrøs preken

– Vi har kommet hit til Selja for å ære den hellige Sunniva og vise henne takknemlighet. Vi er her for å ære, men også for å lære. Helgenene er våre forbilder i troen, og Gud har gitt oss gode forbilder i Sankta Sunniva og hennes ledsagere. Hva kan de lære oss om troen? Hvordan kan de lære oss å bli bedre kristne?

– Tro er et noe komplisert ord. Troen har forskjellige stadier. Det laveste trosstadium består simpelthen i å anerkjenne at Gud finnes. For mange mennesker er dette vanskelig nok, men denne laveste formen for tro er i seg selv ingen dyd. Selv djevelen tror på Gud på denne måten. I Jakobs brev leser vi: «Du tror at Gud er én. Du gjør vel. Djevlene tror det også, og skjelver.»

– Det er altså ikke nok å tro at Gud finnes. Troen må heves til et høyere nivå. Det neste trosstadium innebærer en bevegelse i forholdet mellom Gud og oss. Men bevegelsen er ensidig på dette nivået. Vi forholder oss passive, og venter på at Gud skal bevege seg. Vi kjenner alle denne formen for tro.

(Prekenen fortsetter under bildene.)

PROSESJON: Pilegrimsprosesjonen går over øya i fint og flatt terreng, og tar om lag en halv time. Vi ber rosenkransen og synger underveis. 

KRISTUS LEDER AN: En ministrant bærer krusifikset så himmelhøyt at alle ser det. En annen bærer en fane med et brodert gullkors på den ene siden. På den andre siden står Jesu monogram: «IHS». IHS er forkortelsen for Jesu navn på gresk: IHSOUS. IHS står også for Iesus Hominum Salvator – Jesus, Menneskenes Frelser.

– Mange mennesker sier: Hvis Gud finnes, hvorfor kan han ikke bare gripe inn og ordne opp i alle problemene i verden? Dette formuleres som en anklage mot Gud. Formodentlig er det da i orden for oss mennesker å rote det til – det er Guds oppgave å ordne opp. Dette ligner bortskjemte barn som bare roter, mens foreldrene løper etter dem og rydder. 

Vi har vel alle en viss tendens i denne retning. De fleste av våre bønner til Gud formuleres kanskje som forbønner, der vi ønsker å få noe av Gud. «Herre, gi meg rikdom, lykke og god helse.» Det er i og for seg ikke noe galt med forbønner der vi ber Gud om noe godt for oss selv eller andre. Men troen kan ikke bli værende på dette nivået, dette stadiet.

Sankta Sunniva og hennes ledsagere lærer oss at troen krever noe mer. Det finnes et høyere trosstadium, der bevegelsen mellom Gud og oss ikke er ensidig. «Jeg tror på Gud», sier vi i trosbekjennelsen. I den norske oversettelsen merker vi ingen bevegelse i dette uttrykket – «jeg tror på Gud» – men på latin står det «credo in Deum». Formen «in Deum» antyder en bevegelse fra oss til Gud.

(Prekenen fortsetter under bildene.)

RØKELSE: Røkelsen symboliserer bønnene våre som stiger opp til Himmelen. Et vanlig røkelseskar bruker 3-4 kullbiter. Dette store røkelseskaret bruker 20!

ÅPENBARING: Så åpenbarer klosterruinene seg for pilegrimene; her skal vi feire katolsk seljumannamesse, slik det ble feiret helt frem til reformasjonen.

– Den som kaller seg en troende kristen, må være villig til å røre på seg. Vi må bevege oss mot Gud. Misforstå meg ikke: I forholdet mellom Gud og oss, er det alltid Gud som tar det første skritt. Han tar et initiativ og skjenker oss troen i gave. Men når vi har fått denne gaven, kan vi ikke sitte stille. Vi må svare. Vi må gå ham i møte. Slik svarer vi ja til Gud. Vårt svar, vår bevegelse, er nødvendig, men den frelser oss ikke.

– Den protestantiske parodi på katolsk tro stemmer ikke. Vi blir ikke frelst 50 prosent ved Guds nåde og 50 prosent ved gode gjerninger. Gud gjør alt. Vi må la ham gjøre det; samarbeide med ham. Vi må bevege oss mot ham, slik et barn kaster seg ut av et brennende hus og ned i sin fars utstrakte armer.

– Sankta Sunniva og hennes ledsagere kastet seg ut i tre båter. De kastet seg ut på de 70 000 favners dyp, for å si det med Kierkegaard. Det må være en bevegelse i forholdet mellom oss og Gud. Denne bevegelsen må være tosidig. Denne dynamikken kaller vi helliggjørelse. Gud kaller, og vi svarer. Vårt svar er en bevegelse mot ham.

– Også denne bevegelsen er egentlig Guds verk. Det er Han som gir oss mot til å svare og handle. Varsomt dytter Han oss i riktig retning, men han dytter oss ikke kraftigere enn at det er mulig for oss å stritte imot hvis vi heller ønsker å gå våre egne veier. Men det ønsker vi, Gud skje lov, ikke. Vi har kommet hit til Selja, fordi vi ønsker å gå Herrens veier. De stiene som er tråkket opp for oss av Herrens venner i en svunnen tid.

(Prekenen fortsetter under bildene.)

FLAGG: Jens Skaar bærer Vatikanets flagg. Ingrid bærer det norske flagget. Ved siden av henne går Johannes.

HERRENS VEIER: "Vi har kommet hit til Selja, fordi vi ønsker å gå Herrens veier." (Sitat fra prekenen.)

– Minnene fra Sankta Sunniva og hennes ledsagere kan synes fjerne for arkeologene i ruinene. Men for oss, som er i familie med Sankta Sunniva og hennes ledsagere, er minnene i høy grad presente. I den familien vi kaller Kirken, oppheves så å si tiden.

– I dag er vi her sammen med Sankta Sunniva. Vi tilber Herren sammen med henne her i dag. Her og nå sitter vi ved hennes føtter og lærer den typen tro som gjør oss i stand til å kaste oss i Faderens omsorgsfulle favn. I Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Amen.

(Her er prekenen slutt. Under følger flere bilder og to videoer.)

DE GAMLE STIER: Vi følger «de stiene som er tråkket opp for oss av Herrens venner i en svunnen tid». (Sitat fra prekenen.)

ALTERET: Alteret gjøres klart for den hellige messen.

FØR MESSEN: Vi ber rosenkransen sammen mens alt gjøres i stand til messen.

FLAGGBÆRERE: Jens og Levi Skaar står klare til inngangsprosesjon

HELLIG ØY: Her bodde og ba benediktinermunkene i århundrer, her led Sankta Sunniva martyrdøden – og her samles katolske pilegrimer den 8. juli hvert år til messe, bønn og forening med Kristus, ved Kirkens arnested i Norge.

KORSET: "Ave Crux, spes unica!" "Hill deg, kors, du vårt eneste håp!"

ENGELSKE PRESTER: To engelske presteseminarister deltok som ministranter under seljumannamessen i år. St. Albanus-klosteret ble etablert på Selja av engelske munker like før eller rundt år 1100, og var et av Norges aller første kloster, kanskje det første. Trolig var det rundt 15 – 20 benediktinermunker her. De var her helt frem til reformasjonen.

TRÅD I VEVEN: Bispesetet på Selja ble etablert i 1068. Når Kirken feirer messe her, legges det inn en ny tråd i en rik trosvev med over 1000 års historie.  

UTGANGSPROSESJON: Dette var den syvende seljumannamessen som p. Ole Martin Stamnestrø har feiret på Selja - det vil si hvert år siden 2013.

ETTER MESSEN: "Ite missa est! Deo gratias!" "Messen er til ende, gå med fred! Gud være lovet!"

HELLIG OLAV: Innerst i den hellige hulen på Selja kommer du nær på begge Norges nasjonale helgener: Både den hellige Sunniva og Hellig Olav. Snorre forteller at da Hellig Olav reiste fra England for å kristne Norge, nådde kongen land på Selja. Hellig Olav knelte i bønn i hulen her i år 1015. Litt over 900 år senere var Sigrid Undset her, i 1926. Hun kalte Sunniva-hulen for «Norges eldste kirketak».

RIKDOM: Fra venstre: P. Ole Martin Stamnestrø, presteseminarist i Oslo Katolske Bispedømme Mathias Bruno Ledum, de to engelske presteseminaristene og p.Tomasz Mirosław Bazuła (kapellan i Vår Frue menighet i Ålesund). 

LEVENDE KIRKE: «Minnene fra Sankta Sunniva og hennes ledsagere kan synes fjerne for arkeologene i ruinene. Men for oss, som er i familie med Sankta Sunniva og hennes ledsagere, er minnene i høy grad presente. I den familien vi kaller Kirken, oppheves så å si tiden.» (Sitat fra prekenen)

LEVENDE KIRKE 2: Etter messen finner både store og små nye venner i den store familien som kalles Kirken.

KLOSTERHAGEN: "De som spiser sammen, hører sammen." Her spiser vi med blant annet familien Skaar i det som var klosterhagen. En klosterhage er alltid laget for å være en avspeiling av Edens hage, av Paradis.

KIRKEKLOKKE: Når klokkeren er litt for kort, er det godt å få hjelp til å nå opp til kirkeklokketauet. Litt sånn som Kirken er. Når jeg selv kommer til kort, løfter Kirken meg opp. 

THIN PLACES: I keltisk spiritualitet kalles steder som Selja for "thin places" - steder der det er akkurat som om hinnen mellom himmel og jord er ekstra tynn. Det blir ekstra tydelig når vi feirer messen på et slikt sted - foreningen mellom oss og de som har gått foran oss. Kirken er levende.

KLATREHIMMEL: Kjempespennende å utforske ruinene, synes f.v. Maria Aadland Høen, Levi Skaar og Annika Skaar.

VILLSAUER: «Lat dei som vildrar enn veglaust i myrke natt, finna dei gamle stigar att.»
Bønn av St. Thomas av Aquinas.

PARADISØYA: Hit, til denne lille perlen av en øy, må du komme! Dette er det første bildet jeg har sett der både det gamle klostertårnet og Tunoldgården (der det kommer et nytt kloster - Deo volente) er med. Tunoldgården ligger rett til venstre for Olsen-gården med det lyse jordet. Klostertårnet ser du der fjellet møter flaten, helt til høyre i bildet.
Foto: Jacob Kooter Laading (som bar den flotte fanen i prosesjonen)

Pilegrimsvandring til Seljumannamessen

https://www.youtube.com/watch?v=7P-aE_QdmTc

I denne videoen får du et glimt fra den siste delen av pilegrimsvandringen, i det vi nærmer oss det gamle St. Albanusklosteret. Vi synger den kjente salmen Alltid freidig når du går.

I videoen under her ser du et lite opptak fra den lutherske feiringen av seljumannamessen dagen før, 7. juli 2019. I videoen synger vi det siste verset av min yndlingssalme, nærmere bestemt den irske salmen "Deg å få skode" (Be Thou My Vision"). Teksten er fra 700-tallet og melodien er en irsk folketone. Dette er en av de høyest elskede, irske salmene den dag i dag. Kanskje den hellige Sunniva og seljumennene sang den her på Selja? Det er iallfall ingen tvil om at denne salmen hører hjemme nettopp her.

"Konge i æva, å, lat du meg då,

sigrande inn i ditt rike få gå!

Ver du mi tru, den vona eg ber

til eg får skode din herlegdom der.

Amen!"

Om seljumannamessen

• Seljumannamesse feires 8. juli hvert år til minne om Norges første martyrer: Sankta Sunniva og Seljumennene.
• Seljumannamesse er den eldste av de norske helgendagene. 
• Festdagen var med i kristenretten som Hellig Olav fikk vedtatt på Moster i 1024. 
• Sankta Sunniva er «patrona Norvegiae», skytshelgen for Norge, og seljumannamesse ble og blir feiret over hele Norge.
• Festdagen er nevnt i de eldste utgavene av både Gulatingsloven (fra 1020), Frostatingsloven og Eidsivatingsloven.