Ettertanke | Ta ditt kors opp

Sankt Olav tok korset så grundig opp at du fortsatt finner avtrykk av det, både i det korstegnede flagget vårt, og i Norges riksvåpen der olavsøksen fremdeles befinner seg.

«Kristenliv er alltid en kamp. Bibelen sier at den troendes liv er krigstjeneste: å kjempe mot den onde ånd, å kjempe mot Det onde [jf. Ef 6,10–20]» sier pave Frans. Derfor trenger vi å be hver dag: Sed libera nos a malo. «Og fri oss fra det onde.»

Mot denne bakgrunnen gir det mening at Jesus er så tøff i ordbruken som han er i dag, der han krever at etterfølgerne hans må «fornekte seg selv» og «ta sitt kors opp og følge meg».

Hva betyr det? Den første holdningen som Jesus krever, er «å fornekte seg selv» hver dag. Med det menes ikke en overfladisk endring, men en omvendelse på dypet av mentalitet og verdier. 

Den andre holdningen er å «hver dag ta sitt kors opp». Det dreier seg om tålmodighet og utholdenhet; å holde ut prøvelser og daglige plager. Men det handler også om å bære den lidelsen som kampen mot det onde medfører, sier pave Frans.

Kort sagt etterspør Jesus denne grunnholdningen: At du trofast følger Guds kall for ditt liv, også når det koster. Til og med når det koster alt. Der finner du den dypeste gleden. I Guds vilje for ditt liv. Korset er et hellig tegn på Guds trofaste kjærlighet.

«La oss ikke dras med til den andre side, ikke gi etter for Den onde, som frister. Så om vi vil være Jesu disipler, må vi altså ta etter ham og av kjærlighet til Gud og vår neste bruke oss selv uten forbehold» sier pave Frans.

Vil du leve et liv i Kristi etterfølgelse? Da går det ingen vei utenom korset. St. Augustin sier rett ut: «Gud hadde én sønn på jorden uten synd, men aldri én uten lidelse.» ‎

Pave Benedikt XVI utdyper: «For å modnes, for å bevege seg fra en overfladisk fromhet til dyp enhet med Guds vilje, må mennesket prøves. Som druesaften må gjære for å bli edel vin, trenger mennesket renselser og forvandling.»

For å holde ut i prøvelsene trenger vi det kirkefedrene kaller perseverantia – den vedvarende utholdenheten. Og når ting ikke er til å holde ut, når korset er så tungt at du ikke klarer å bære det, så trenger du en Simon av Kyrene – han som hjalp Jesus å bære korset da det ble for tungt for ham (Matt 27,32). Kanskje blir du en Simon for noen i dag?

Jesus sier: «For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, skal berge det.» (Luk 9,25) På denne dagen for 991 år siden, den 29. juli 1030, gav Hellig Olav sitt liv for Jesus og for sitt folk – for Norge som et kristent land. Sankt Olav tok korset så grundig opp at du fortsatt finner avtrykk av det, både i det korstegnede flagget vårt, og i Norges riksvåpen der olavsøksen fremdeles befinner seg.

I dag takker jeg Gud for Hellig Olav og for de tusener av prester og troende i Norge som gjennom over tusen år har tatt sitt kors opp og fulgt Jesus trofast, med glede og iver. Jeg ber om at det må bli mange, mange flere som gjør det. Bli med og be du også. Be for Norges omvendelse! Hver dag!

Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 29. juli 2021 da Luk 9,23–26 var dagens bibeltekst

Pilegrimsprosesjon til det katolske kapellet på Stiklestad 28. juli 2021.

Biskop Erik Varden prekte.

Victoria tok fermingsnavnet Benedictus da biskop Erik Varden tok henne opp i Den katolske kirkes fulle fellesskap på Stiklestad 28. juli 2021.

Også Mildrid ble tatt opp Den katolske kirkes fulle fellesskap på Stiklestad 28. juli 2021. Hun tok fermingsnavnet Therese. Presteseminarist Mathias Bruno Ledum var hennes fadder, mens jeg altså fikk den store gleden av å være Victorias fadder. Victoria er bloggens fjerde "fadderbarn". Det vil si: Hun er den fjerde som har spurt meg om å være fadder ved opptakelsen fordi hun fant meg gjennom bloggen. Inspirerende! Victoria fant Jesus og Den katolske kirke langs pilegrimsveien til Santiago de Compostela. Eller kanskje er det riktigere å si at Jesus fant henne der. Uansett: En stor, stor glede hver gang noen finner veien helt hjem til Moderkirken.

Foto: Gaute Aune Aurdal, luthersk sokneprest på Stiklestad
Alle andre foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Etter messen var det grillselskap på gressplenen utenfor kapellet. Fantastisk med så mange munker og nonner på plass! Og et helt fugleberg med unge pilegrimer der i bakgrunnen - halleluja!

I dag takker jeg Gud for Hellig Olav og for de tusener av prester og troende i Norge som gjennom over tusen år har tatt sitt kors opp og fulgt Jesus trofast, med glede og iver. Jeg ber om at det må bli mange, mange flere som gjør det. Bli med og be du også. Be for Norges omvendelse! Hver dag!

Ettertanke | Hun delte vårt mørke

Før Mor Teresa startet Missionaries of Charity-ordenen, hadde hun stadige, sterke kallsopplevelser der Jesus sa til henne «Kom, vær mitt lys».

I 1922 var Agnes Gonxhe Bojaxhiu tolv år. Det året fikk hun et kall fra Gud til å hjelpe de fattige. Hun bestemte seg for å bli misjonær i India. I 1997 døde hun som 1900-tallets kanskje mest lysende helgen; den hellige Mor Teresa av Calcutta.

Før Mor Teresa startet Missionaries of Charity-ordenen, hadde hun stadige, sterke kallsopplevelser der Jesus sa til henne «Kom, vær mitt lys». Jesus insisterte på at hun skulle sette i gang i Calcuttas mørke slumkvarter. 

Det var Mor Teresas kall å ikke bare arbeide for dem som lever i mørke, men også å dele deres mørke og å være Guds lys i mørket. Hun gjennomlevde den lengste mørke natten i noen kjent helgens liv. I denne 50 år lange åndelige natten fikk Mor Teresa intenst erfare hvordan det føles å leve uten Gud.

Mor Teresa lærer oss å se verden med Guds øyne. Se for deg et utviklingsland. Så tenker du på hva som er Guds vilje for oss; at vi skal elske Gud og elske vår neste som oss selv. Hvilke land ser Gud på som fattige?

Mor Teresas kall var å tjene Gud blant «de fattigste av de fattige». Når hun snakket om «mørket på jorden», tenkte hun i begynnelsen bare på de utstøtte og uønskede fattige. Etter hvert som hun stiftet klostre i rike, sekulariserte land, innså hun at det finnes et enda mørkere mørke enn det hun møtte i slummen; mørket i et samfunn som har fått kunnskap om Gud, men som holder på å forlate ham.

Mor Teresa hevdet at «den åndelige fattigdom i den vestlige verden er langt større enn den materielle fattigdom blant vårt folk. I Vesten finnes det millioner av mennesker som lider forferdelig under ensomhet og tomhet. De føler seg uelsket og uønsket. Disse mennesker lever ikke i sult i fysisk forstand, men de gjør det på en annen måte.» Hun sa også: «De sultende er ikke bare de som sulter etter brød, men også etter kjærlighet og omsorg, og etter å være noen for noen.»

I 1961 får hun hjelp til å forstå meningen med sin dunkle natt: I mørket får hun nemlig delta i Jesu lidelse. Hun er forenet med Jesus i Getsemane og på korset, og dermed med alle som lever i mørke. «Den Jesus som levde i Mor Teresa var ikke den oppstandne, men den lidende Herren, han som sa på korset, «Jeg tørster!»,» skriver Wilfrid Stinissen. 

Mor Teresa var et levende vitne om Guds tørstende kjærlighet med hele sitt liv. I dag takker jeg Gud for at han sendte et menneske som henne til vår tid, og for at Mor Teresa-søstrene har funnet veien helt til Norge. Hit til de fattigste av de fattige. Gud skje lov!

Første gang publisert i avisen Vårt Land 14. januar 2021 da Salmene 107,1–9 var dagens bibeltekst. Les i nettbibelen

"Vi kan ikke alle gjøre store ting, men vi kan alle gjøre
små ting med stor kjærlighet." (Mor Teresa, 1910-1997)

"Dersom jeg noensinne blir en helgen - blir jeg helt sikkert en "mørkets" helgen. Jeg vil alltid være borte fra himmelen - for å tenne et lys for dem som lever i mørke på jord" skrev Mor Teresa i et privat brev til en prest i 1962. Mor Teresa fikk erfare hvordan det føles å leve uten Gud. Og som Wilfrid Stinissen skriver: ”Det er godt at det finnes en nåtidig helgen man kan vende seg til når alt kjennes mørkt, tomt og meningsløst.”

Ora pro nobis, be for oss, vår alles kjære Mor Teresa.
Foto: Mor Teresas saliggjøringsbilde, Mother Teresa center

Vil du lese mer om Mor Teresa?

Her har jeg skrevet en lengre bloggpost om Mor Teresa, der jeg ikke minst skriver mer om hennes åndelige natt.

Her kan du lese hennes helgenbiografi på katolsk.no.

Jeg vil også varmt anbefale å lese bøkene «Mor Teresa De gode historiene» av Leo Maasburg (Luther forlag, 2010) og «Mor Teresa - Kom og vær mitt lys - Helgenen fra Calcuttas private brev», redigert og kommentert av Brian Kolodiejchuk MC (Luther forlag, 2008). Den første boken selges fortsatt hos noen nettbokhandler. Den siste boken (med de private brevene), dykker dypest i Mor Teresas mørke natt og hennes spiritualitet. Denne boken er utsolgt fra forlaget, men du kan låne den på biblioteket eller kjøpe den brukt (hvis du er veldig heldig). 

Her er de tre stedene jeg går for å kjøpe bøker brukt:

•  antikvariat.no - her finner du bøker fra alle antikvariatene i Norge! Mer proft enn dette får du det ikke.
• bookis.com/no - Bookis er Norges kanskje største marked for kjøp og salg av brukte bøker. Jeg har kjøpt bøker gjennom Bookis flere ganger med suksess.
• finn.no/torget - trenger ingen nærmere introduksjon, alle kjenner Finn.
  
  

Anbefaler varmt å lese mer om Mor Teresa. Selv er jeg glad i disse to bøkene.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Ettertanke | Dagen da Johannes ikke døde

Den katolske biskopen i Tromsø sier ja til å gi barnet en fullverdig, katolsk begravelse, og jeg lager i stand en bitteliten kiste.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Det er 1. påskedag 2011. Jeg er gravid i uke 8 med mitt fjerde barn, og sitter og snakker med en nonne i verdens nordligste karmelittkloster. Klokken er nøyaktig 12.00 i det en voldsom styrtblødning starter. 

Ambulansen kommer og henter meg med blålys, og på sykehuset i Tromsø blir det fastslått at jeg har mistet barnet – et bittelite, seks uker gammelt menneske med et hjerte som slår med 130-160 slag i minuttet. Legen sier det er umulig at noe liv i magen kan overleve en så stor blødning.

Liten pilegrim

Den katolske biskopen i Tromsø sier ja til å gi barnet en fullverdig, katolsk begravelse, og jeg lager i stand en bitteliten kiste. På lokket fester jeg pilegrimsskjell, fordi livet er en pilegrimsvandring på vei hjem til vår Far i Himmelen. Uansett om vi er her på jorda i seks uker, i seks år eller 80 år, så er det akkurat like kort (det vil si: et lite øyeblikk/et blaff/ingenting) sett i forhold til evigheten vi går til.

Oppstandelsessymboler

Dessuten fester jeg en sommerfugl på kisten, fordi sommerfuglen er et av de eldste kristne oppstandelsessymbolene vi har. I likhet med sommerfugllarven kravler vi mennesker rundt på jorden en kort tid før vi blir lagt i kisten (kokongen) og oppstår til et nytt liv som sommerfugler – fortsatt oss selv, men samtidig helt forvandlet.

Til slutt fester jeg et kors på kisten, fordi det er der håpet kommet fra: «Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, han som i sin rike miskunn har født oss på ny til et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde.» (1. Pet 1, 3a)

Sprellende føtter

Før vi kommer så langt som til begravelsen, går jeg til ultralyd, siden kroppen min innbiller seg at den fortsatt er gravid. I to uker har jeg sørget, men se, der er en bitteliten kropp! Han lever likevel! Gledestårene mine triller like ivrig som de små føttene spreller. (Og hvis du nå mistenker at jeg hadde mistet en tvilling, så hadde jeg ikke det. Det viste biopsien etterpå.)

Her er tingen: Hver dag er en gave. Og hver dag med Johannes er en bonusgave. Vi fikk ham tilbake! Takk Gud! I dag står den fine, lille kisten på gutterommet og minner Johannes (9 år) på hvor høyt elsket han er, og på hvilken himmelretning livet hans har. 

«Vi er påskefolket, og halleluja er vår sang!» sier pave Johannes Paul II.

Derfor synger vi:
«Vi er hans, han gav oss livet,
kalte oss av intet frem,
i sin Sønn han har oss givet
barnerett og faderhjem,
og til himmelgleden sin
fører han oss engang inn.»

(Vers 2 av Johann Francks salme "Syng for Herren, hele jorden", etter Bibelens Salme 100)

Første gang publisert i avisen Vårt Land den 13. januar 2021 da Åpenbaringen 21,1–6 var dagens bibeltekst. Les i nettbibelen.

Den lille linduken ligger fortsatt oppi kisten, sammen med skapularet som jeg bar under svangerskapet (fram til jeg sendte skapularet sammen med kisten opp til nonnene i Tromsø). Etter at det ble klart at jeg ikke hadde mistet noe barn, fikk jeg kisten tilbake, sammen med en hilsen fra nonnene i det blå kortet du ser i topplokket. Det vakre motivet er malt av Guro Giske og heter "Maria, anelser". Maleriet henger i klosterets kirke i Tromsø, Allehelgenskirken.

En sommerfugl, fordi sommerfuglen er et av de eldste kristne oppstandelsessymbolene vi har.
Jesu kors, fordi "Han døde for oss for at vi skal leve sammen med ham" (1. Tess 5,10).
Fire pilegrimsskjell, fordi han er vårt fjerde barn.

MIRAKELBABYEN: Ultralydbildet på forsiden av det nyeste MF-bladet viser Johannes den 30. juni 2011 da han var blitt nesten 18 uker og 12 cm stor. Da kunne jeg kjenne sparkene hans godt. Johannes er den sterkeste babyen jeg har hatt i magen noen gang.

Les også:

Ettertanke | Når du har det vondt - 15. desember 2014 brant det hjemme hos oss. 23 dager senere er jeg fortsatt innlagt på brannskadeavsnittet ved Haukeland Universitetssykehus. "På avstand fra lidelsen har man ofte et distansert, analytisk forhold til lidelsens problem: «Hvorfor er det lidelse i verden og hvor kommer det onde fra?» Men når du plutselig er midt oppe i det selv, når det er du som har det vondt, blir spørsmålet heller: Hvor er Gud nå? Hvor er Gud når jeg har det vondt?"

NRK-andakt | Gud bor på bunnen - En radioandakt om et forferdelig budskap, et uforklarlig under, den sterkeste musikalske opplevelsen jeg har hatt og en genuin erfaring av at midt i livets verste smerter, akkurat der er Gud. På bunnen. Gud bor på bunnen.

NRK-andakt | Båret av kirken - Rapport fra en sykehusseng: "Kirken bærer meg. Alle de mange hundre fra ulike kirkesamfunn som ber for meg – de bærer meg. Det er en helt spesiell, nesten fysisk opplevelse av å bli båret, av den bønnen. Når soknepresten min kommer til meg med sykesalvingens sakrament er det som om Jesus selv kommer på besøk. Og nonnene, de kommer med nattverden til meg fem ganger. "We bring you Jesus," sier de - og det gjør de."

Ettertanke | Dødskampen i Numedalslågen - Det var den sommeren jeg holdt på å dø. Jeg var 23 år gammel og full av overmot, og hadde greid å havne i flomstore Numedalslågen på et lite elvebrett.

Ettertanke | Din egen klagesang - "Det handler om å være ekte. Å være ærlig. Å være sammen med Gud sånn som jeg er, og ikke sånn som jeg skulle ønske at jeg var. Poenget er å komme til Gud. Uansett hva jeg føler. Uansett om jeg (eller andre) synes det hadde tatt seg bedre ut å smile salig. Uansett. I motgangstider er klage den ære Gud venter av sine barn."

Kristi etterfølgelse | Så sant vi lider med ham

Finnes det en etterfølgelse av Jesus uten kors og uten lidelse?

Thomas à Kempis (ca. 1380-1471) var en augustinermunk som ble en av senmiddelalderens aller fremste forfattere av oppbyggelig litteratur. Nest etter Bibelen er klassikeren hans Kristi etterfølgelse den mest utbredte åndelige boken i vår kultur.

De imitatione Christi ble utgitt i 1418, i god tid før reformasjonen, og rakk dermed å etablere seg som en bok som alle kristne har elsket i seks århundrer, uavhengig av konfesjon. I fjor sommer arvet jeg en illustrert praktutgave fra 1899 fra grandtanten min. Jeg blar i den med andakt.

Kristi etterfølgelse taler ikke i første rekke til intellektet, men til hjertet. Den er et mesterverk som formidler åndelig liv og viser en vei til et inderligere forhold til Herren Jesus Kristus.

I dagens bibeltekst skriver Paulus: «Vi er Guds arvinger og Kristi medarvinger, så sant vi lider med ham, så vi også skal få del i herligheten sammen med ham.» (Rom 8, 17) Går det an å forstå dette bibelverset hvis man hopper bukk over forutsetningen «så sant vi lider med ham»? '

Finnes det en kristendom uten kors? Finnes det en etterfølgelse av Jesus uten kors og uten lidelse? Det korte svaret er nei. Det lange svaret kan du lese i boken som pave Benedikt XVI beskriver slik: «Kristi etterfølgelse … (er) en perle innen åndelig litteratur.»

I Himmelen kommer all lidelse til å være borte. I Himmelen. Men vi er ikke der ennå. 

Veien til den endelige foreningen med Gud går langs «det hellige korsets kongevei» (Thomas à Kempis). Det er dessverre ikke en lett og enkel, flat og bred vei. Tvert imot må jeg ta opp mitt kors, gå den smale veien og kjempe mot meg selv (1. Kor 9,27). Målet er likedannelsen med Jesus og gjenopprettelsen av Guds bilde i meg.

Rett som det er føler jeg meg skvist, til det ytterste. Sånn må det være når mitt gamle selv skal dø. Helt til jeg er fremme i Himmelen kommer Jesus til å la det stå et skilt over meg: «IMAGO DEI: Guds bilde. For tiden under restaurering». Heldigvis er Jesus mer tålmodig med restaureringsarbeidet enn jeg selv er.

«Derfor gjør med Jesus din daglige ferd, aldri vil han fra deg vike! Treng deg til hans hjerte inn med all din makt, han i nåde rekker deg din bryllupsdrakt. Hør hva han sier: Bruk tålmod, o sjel, så skal du himmerik vinne!» (Lars Linderot, 1798) 

Bruk tålmod, o sjel. Ta imot all den forvandlende nåden og den guddommelige trøsten som Jesus vil gi deg. Og lytt til erfarne fjellfolk som har gått kongeveien før deg. Du får tak i Kristi etterfølgelse hos St. Olav forlag. Skinninnbundet og med gullkant, slik det høver seg for en bok som inneholder en umistelig skatt.

Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 2. juni 2020, da Rom 8,12-17 var dagens bibeltekst

"Det er fullbrakt".

Alle bilder: Faksimiler fra 1899-utgaven av "Kristi etterfølgelse"

21. kapittel: Hvile i Gud er det høyeste gode.

Verdifullt familiearvegods. Åpnes med andakt.

Pinseunderet.

Den lille andaktsboken "I Kristi fotspor - Tredve dager med Thomas à Kempis" er en fin introduksjon til "Kristi etterfølgelse". Her får du tak i den hos St. Olav bokhandel.

Den er bare 9 cm bred, 13 cm lang og 1,1 cm tykk, men den er en liten skattekiste. Her får du tak i "Kristi etterfølgelse" av Thomas à Kempis hos St. Olav bokhandel.

Ettertanke | Der kjærligheten ofrer alt

Våkenatt i Getsemane hage i St Olav domkirke i Oslo. 
«Min sjel er tynget til døden av sorg. Bli her og våk med meg!» (Matt 26,38)

På slutten av skjærtorsdagens messe bæres hostiene (de innviede nattverdsbrødene) til en liten Getsemane-hage i kirken. Etter messen er det våkenatt og tilbedelse helt til morgenen gryr.

Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, skjærtorsdag 2018

Det er få ting som slår det å få bli med til mørket i Getsemane, til hagen der kjærligheten ofrer alt.

Fastetiden er eneste lang forberedelsestid til påske. Når vi har kommet så langt som til skjærtorsdag, er det vanlig i katolske kirker at mange blir igjen og våker med Jesus i Getsemane etter at kveldsmessen er over. Alle menigheter innreder en liten hage i kirken, der vi har våkenatt og tilbedelse gjennom hele natten, helt til morgenen. De ulike gruppene i menigheten bytter på å ta ansvaret for våkenatten. Vi synger, ber høyt, ber stille og mediterer – vi er til stede i Getsemane sammen med disiplene og Jesus. Vi ser Jesus ligge skjelvende på kne og be. Vi ser at han er tung. Tung i sjelen og i kroppen. Tung av sorg. Vi ser at han er redd. Dypt ensom. At han har så sterk angst at han svetter blod. At han gjør det alt sammen for oss. For meg. Fordi han bare elsker, elsker, elsker oss. Meg.

Den store redningsoperasjonen begynner å ta skikkelig tak her i dagens bibeltekst, i Getsemane. Gjennom påskens hellige triduum – de tre dagene fra skjærtorsdag til påskenatt – snus menneskehetens historie på hodet. Alt som gikk galt rettes opp igjen.

Adam og Eva sa nei til Guds vilje i hagen – i Guds Paradis. Den andre Adam, Jesus, sier ja til Guds vilje i hagen – i vår mørke hage, i Getsemane. Selv om det kostet. Blod. Angst. Ensomhet. Selve livet.

Da Edward Payson Hammond var i Getsemane-hagen i Jerusalem i 1866, skrev han den vakre salmen «Den stunda i Getsemane». Der i Getsemane har jeg også vært, helt fysisk, i stillheten blant de 1600 år gamle oliventrærne. Derfor kommer Jesus og bibelhistorien så ekstra nært når jeg hører den salmen. Hammonds salme er full av sorg og smerte, men først og fremst peker den på håpet, livet og Guds store, store kjærlighet.

Lytt til Den stunda i Getsemane og bli med i bønnen:

«Av kjærleik der du sveitta blod,
Av kjærleik der du bad,
Av kjærleik skjelvande du stod,
Så eg går frelst og glad.

Men vil min kjærleik kolna av,
Min Frelsar, eg deg bed:
Å, minn meg om din kross og grav
Og om Getsemane!»



Først publisert i avisen Vårt Land 13. mars 2018, da Matt 26,36-46 var dagens bibeltekst, og her på bloggen skjærtorsdag 2018

JESUS ER HER: Bli her og våk med ham!
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, våkenatten skjærtorsdag 28. mars 2013, i St. Paul kirke i Bergen

Her kan du høre SKRUK synge "Den stunda i Getsemane" på Spotify. Nydelig!

Den stunda i Getsemane

Den stunda i Getsemane

Eg aldri gløyma kan,

Då du låg skjelvande på kne,

Min Gud og Frelsarmann.

Kor:

Getsemane, Getsemane,

Der du, min Frelsar god,

For meg låg skjelvande på kne

Så sveitten draup som blod!

Du sorgtyngd inn i hagen kom

Og stridde sårt for oss,

Du tok vår synd, vår død og dom,

Du bar det til din kross.

Kor

Av kjærleik der du sveitta blod,

Av kjærleik der du bad,

Av kjærleik skjelvande du stod,

Så eg går frelst og glad.

Kor

Men vil min kjærleik kolna av,

Min Frelsar, eg deg bed:

Å, minn meg om din kross og grav

Og om Getsemane!

Av Edward Payson Hammond (1866)

Norsk oversettelse: Johannes A. Barstad (1889) som nydiktet vers 3 ("Av kjærleik der du sveitta blod")

LES OGSÅ:

• Den stille uke og påsken i bilder - 2019

• Ettertanke | Hellige timer før påskemorgen - "Vi er på vei mot de timene da menneskehetens historie snudde – for all tid og all evighet."
• Palmesøndag: Den ensomme kongen - preken av dominikanerpresten Haavar Simon Nilsen
  
• Skjærtorsdag: Bli her og våk med meg - om det katolske synet på nattverden, med bilder fra skjærtorsdagsliturgien, prosesjonen og tilbedelsen i Getsemane hage (i St. Paul kirke)
• Skjærtorsdag: Med Jesus i Getsemane - fra feiringen i St. Olav kirke i Oslo
• Langfredag: Å ære korset - her tar jeg deg steg for steg gjennom den kraftfulle langfredagsliturgien, feiringen av Herrens lidelseshistorie - fra St. Paul kirke i Bergen
• Langfredag: Ave Crux Spes Unica - fra langfredag i St. Olav kirke i Oslo
• Påskeaften: Dagen da Jesus vekker de døde - få med deg en av de vakreste påskeprekenene som noen gang er skrevet
• Påskeintervju: Fra ferie til feiring - påskeintervju med meg som stod på trykk i avisen Dagen i 2013
• Les mer om den stille uke/den hellige uke og påskens hellige triduum her på katolsk.no

Et etterord, fra skjærtorsdag 2020: Heldigvis er det mulig å følge messene fra St. Olav domkirke online, både på Facebook, YouTube og katolsk.no. Her finner du det digitale messeprogrammet for den stille uke og påsken 2020.

Påsken 2004 i en av de kirkene jeg elsker høyest i Roma: Santa Maria in Trastevere. Hagen i koret tjener som Getsemane hage skjærtorsdag, og som gravhagen langfredag og påskeaften.

Santa Maria in Trastevere påsken 2004.
Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Mørket er ikke det dypeste i deg

Lyset du så i øynene til den som elsket deg.

Mørket

er ikke det dypeste i deg

Lyset er.

Lyset du møtte 

da du kom inn

i vår verden

Lyset du så 

i øynene 

til den som elsket deg

Lyset du hørte 

da kjærlighet ble hvisket inn 

i ditt lille øre

Lyset som 

ikke kan slukkes

Åse Gulbrandsen

(publisert med tillatelse)

Lyset du hørte 

da kjærlighet ble hvisket inn 

i ditt lille øre

Lyset

du treng

finst

Helge Torvund

Så sier han som er høy og opphøyd,
han som troner evig,
Den hellige er hans navn:
I det høye og hellige bor jeg
og hos den som er knust og nedbøyd i ånden.
Jeg vil gi ånden liv hos dem som er bøyd ned,
gi hjertet liv hos dem som er knust.

Jesaja 57,15

«Jeg vil si til alle som har gått gjennom dette: 

Det finnes alltid en utvei. 

Selv om det ikke føles sånn.»

Maud Angelica Behn

Velt alle dine veier
og all din hjertesorg
på ham som evig eier
den hele himlens borg.
Han som kan stormen binde
og bryte bølgen blå,
han skal og veien finne,
den vei hvor du kan gå.

Paul Gerhardt i 1653

Hør denne salmen med Aage Kvalbein og Iver Kleive her på Spotify.

Mørket 

er ikke det dypeste i deg

Lyset er.

Det øverste bildet tok jeg i St Columba-kapellet på den hellige Iona i Skottland. Det andre bildet tok min far Hermund Aadland av meg i 1976. Det tredje bildet tok jeg en sommernatt i år på den hellige øya Selja i Nordfjord, ved Stadt. Det er Stadt-platået du ser til høyre i bildet. Lyset her ute ved havet er helt spesielt.

Lyset og mørket

Jeg hadde full fordypning i matte, fysikk og kjemi på videregående. Lyset var det temaet som fascinerte meg aller mest.

Noen ganger kan hodet hjelpe hjertet til å forstå det som hjertet ikke har så lett for å forstå.

Det kan subjektivt oppleves som at mørket kan overvelde lyset. (Sånn er det når noe har skjedd med øynene som ser.) Men objektivt sett er mørket sjanseløst mot lyset. Hvis man tenker på det helt fysiske lyset, så er det et objektivt faktum at mørket har ingenting det kan stille opp med mot lyset.

Mørket finnes egentlig ikke, som en ting i seg selv. Mørket er bare fravær av lys. Mørket er ikke noe i seg selv. Det er bare en tilstand av ikke-lys. Lyset derimot, det finnes, på ekte.

Og hvis vi nå går over til å snakke metaforisk om lyset, så vet vi hvor sjelens/hjertets lys kommer fra. Det kommer fra kjærligheten. Fra Gud som er kjærlighet. Fra han som er livet.

I begynnelsen var Ordet.
Ordet var hos Gud,
og Ordet var Gud.
Han var i begynnelsen hos Gud.
Alt er blitt til ved ham,
uten ham er ikke noe blitt til.
Det som ble til
i ham, var liv,
og livet var menneskenes lys.
Lyset skinner i mørket,
og mørket har ikke overvunnet det.
(Johannesprologen, i Johannesevangeliet 1,1-5)

Av og til er en intellektuell tilnærming til troen rett og slett til hjelp for hjertet og følelsene også. Noen ganger kan hjertets øyne få lys på den måten. 

Jeg tror på solen selv når jeg ikke kan se den.
Jeg tror på kjærligheten selv når jeg ikke kan føle den.
Jeg tror på Gud selv når han er taus.

Jeg vil varmt anbefale å lytte til Cantus synge "Even when he is silent" (lenke til Spotify). Ordene i sangen sies å ha blitt skrevet på veggen i en konsentrasjonsleir under Holocaust:

“I believe in the sun
even when it is not shining.
And I believe in love,
even when there’s no one there.
And I believe in God,
even when he is silent"

Publisert 26. desember 2019. Oppdatert og utvidet 3. januar 2020.

Du liker kanskje også disse bloggpostene:

• Samle på lyset | Sommerminner
• Ettertanke | Når du har det vondt
• Ettertanke | En Gud som gråter - med diktet "Lidingstimen" av Alf A. Sæter
• Ettertanke | Lær meg å leve - en bloggpost om meningen med livet (intet mindre), med Alf A. Sæters dikt «Ein grunn til å leva»
• Ettertanke | Drømmen som hendte - med diktet "Draum" av Alf A. Sæter 
• Ettertanke | Din egen klagesang
• Foredrag | Kristen vekst i medgang og motgang
• Kveldsbønn på sykehuset

Julens dikter H. A. Brorson | Historien bak "Mitt hjerte alltid vanker"

JULENS DIKTER: Den danske salmedikteren Hans Adolph Brorson er mest kjent for de mange julesangene sine. «Mitt hjerte alltid vanker» regnes for å være en av de dypeste og vakreste julesalmene vi har.
Foto: quasi_virtuo, Flickr Creative Commons

For nesten 300 år siden skrev dikterpresten Hans Adolph Brorson en salme som fortsatt er en av de høyest elskede og mest sungne julesangene i Norge: «Mitt hjerte alltid vanker». Du skal ikke se bort fra at grunnen til at den formidler julens lys så godt, er at den ble til i et stort mørke.

Av Ragnhild H. Aadland Høen, første gang publisert i Korbladet nr. 3/2019, Norges Korforbunds medlemsblad 

Kanskje har alle sin egen historie om «Mitt hjerte alltid vanker». Her er Brorsons historie og min. Det har seg nemlig sånn at rett før jul i det Herrens år 1732 diktet Brorson sin salme, og rett før jul 279 år senere fødte jeg en sønn – og etterpå var det umulig å sove.

Hos det nyfødte barnet

Snøen dalte forsiktig utenfor. Stille natt, hellige natt. Den første natten med det nyfødte barnet. Den lille kroppen lå der helt i ro. Pustet så stille som bare de bittesmå gjør. Jeg hadde kjent sparkene hans under hjertet i mange måneder, og nå åpnet det seg. Alle sanser var våkne. Og da, akkurat da, var det jeg lyttet til «Mitt hjerte alltid vanker».

Jeg vet ikke om noen annen musikk som drar meg helt inn i stallen – helt inn i dypet av den aller helligste natten – på den måten som Brorson gjør. Han gjør juleevangeliet til en fortelling jeg kan krype inn i, helt til jeg står der i det funklende mørket sammen med ham.

Kontrastenes julesang

Brorson står tett inntil krybben og skjønner ikke hvorfor «Gud av himmerike» måtte komme inn i all denne smerten og elendigheten.

Hele sangen er bygd opp rundt det ufattelige mysteriet: Kontrasten mellom den glitrende himmelsalen og den mørke stallen, mellom Guds herlighet og den elendigheten Jesus blir født inn i.

Smertens mann

Hans Adolph Brorson (1694-1764) var en mann som visste alt om hvor hard jorden kan være. Da han var liten døde faren hans. Senere døde 10 av de 16 barna hans mens de var små. Den eldste sønnen hans ble alvorlig sinnslidende. Da dikterpresten skulle reise til København for å bli viet til biskop, døde kona hans og barnet i barselseng. Kan det bli verre? Hvor mye smerte kan en mann tåle?

Brorson var i sjokk – over at Gud kom til oss, at han frivillig kom inn i dette – i denne harde verden. «Men under uten like, hvor kan jeg vel forstå at Gud i himmerike i stallen ligge må? Hvi lot du ei utspenne en himmel til ditt telt og stjernefakler brenne, o store himmelhelt?»

Hvorfor valgte du denne elendigheten?

Sann kunst skraper ikke bare overflaten. Den skraper på dypet. Stillere og dypere natt blir det ikke enn når alt er skrelt bort, slik det er hos Brorson.

Brorsons gjensvar

De ni første versene av sangen er fulle av lengsel, undring og spørsmål. I de to siste versene gir Brorson sitt eget, uforbeholdne gjensvar:

«Akk, kom jeg opp vil lukke mitt hjerte og mitt sinn og full av lengsel sukke: Kom, Jesus, dog herinn».
 «Kom, la min sjel dog finne sin rette gledes stund, at du er født her inne, i hjertets dype grunn!»

Brorsons jul er ikke sentimentalt overfladisk. Julemysteriet er grunnen til at han holder ut. I den mørke stallen finner han lyset.

Og slik lever Brorsons vakreste og sterkeste julesang videre, 287 år etter at dikterpresten for all tid ble Julens dikter da han utgav «Nogle Jule-Psalmer, Gud til Ære og kristne Sjæle, især sin elskelige Menighed, til Opmuntring; til den forestaaende glædelige Julefest enfoldig og i Hast sammenskrevne af H. A. B.»

Gledelig julefest!

Og her er en spesialbildetekst spesielt for bloggens lesere (den var ikke med i Korbladet):

Erik Pontoppidan skrev om Brorson: «Han søgte at anvende sin Ensomhed til en inderligere Omgang med Gud i Christo, i hvilken Aandens Skole han under mange Prøvelser erfor Guds Troskab, ja ret fornam og saa, hvor venlig Herren er imod dem, som haabe paa ham.»
Kanskje har han rett i det. Det må iallfall mye erfart vennlighet til for å svare så uforbeholdent som Brorson gjør i denne salmen.
 
Som Brorson sier det i en annen av sine julesanger: «Når hjertet sitter mest beklemt, se da blir frydens harpe stemt så den kan bedre klinge.» (Sitat fra «I denne glade juletid» som ble skrevet det året Brorsons mor døde og den eldste sønnen hans ble sinnssyk.)

Her er Brorson malt av Johan Hørner i 1756.
Foto: Wikimedia Commons

Fakta om «Mitt hjerte alltid vanker»

· «Mit Hierte altid vancker» er skrevet til en svensk folketone av den danske salmedikteren Hans Adolph Brorson (1694-1764).

· Salmen ble første gang trykket i 1732 i heftet «Nogle Jule-Psalmer».

· I dette heftet finner man noen av de mest kjente Brorson-salmene: «I denne søde Juletid», «Mit Hjerte altid vancker», «Her kommer dine Arme Smaa» og «Den yndigste Rose er funden».

· Dette var H. A. Brorsons debut som forfatter. 

· Les salmeteksten her på liturgi.info 

Hvis du likte denne bloggposten, liker du sannsynligvis denne også:

• Juleandakt | Mitt hjerte alltid vanker i Jesu føderom - min egen julenattfortelling. «Jeg kan deg aldri glemme, velsignet julenatt», skriver Brorson. Jeg kommer aldri til å glemme julenatta 5. desember 1998. Den natta Jesus ble født på et lite, gulmalt, helt alminnelig rom i Kristiansand.

Ettertanke | Jul på sykehuset

Jeg har aldri takket Gud så mye noen gang i mitt liv som jeg gjorde de 32 døgnene jeg var innlagt på brannskadeavdelingen. (Det er jeg som er avbildet på dette bildet. Mannen min og sønnen min ble lagt inn til overvåkning på grunn av mulig røykskade, men de ble utskrevet morgenen etter.)
Faksimile: nrk.no

Det er adventskveld, 15. desember 2014. Jeg er oppe i andre etasje og tar kveldsstellet på babyen vår da jeg hører mannen min roper "Ragnhild!" på en så grufull måte at jeg umiddelbart tenker: "Noen dør". Jeg vet at han skulle tenne opp i parafinovnen, og jeg løper ned i stua, som står i full flamme.

Jeg går inn for å redde Johannes på tre år, men sklir og lander i flytende parafin. Buksen og kroppen min tar fyr og brenner. Jeg får Johannes ut før jeg styrter ut i snøen og får slukket flammene. Mannen min klarer å slukke brannen i stua sekunder før taket tar fyr – det taket som er gulvet barna våre oppe står på.

Narkose hver dag

Jeg har aldri takket Gud så mye noen gang i mitt liv som jeg gjorde de neste 32 døgnene jeg var innlagt på brannskadeavdelingen. Takk Gud for at vi alle overlevde. Men aller mest: Takk Gud for at det er jeg som ligger her, og ikke Johannes.

Jeg får de samme smertestillende medisinene som døende kreftpasienter får, men smerten blir ikke borte. Det daglige sårstellet er så smertefullt at jeg må legges i lett narkose hver morgen, og jeg er ikke skikkelig våken igjen før langt utpå ettermiddagen.

To ting bærer meg

Det er to ting som bærer meg gjennom tredjegradsforbrenningene, tre operasjonsrunder og 32 sykehusdøgn. Det første er det som jeg har nevnt: Takknemlighet.

Det andre som bærer meg, er Kirken og den sterke opplevelsen av å være forenet med Jesus, han som bærer gjennom alt. Den lidende Kristus, han blir jeg godt kjent med på sykehuset.

Kirken bærer meg. Alle de mange hundre fra ulike kirkesamfunn som ber for meg – de bærer meg. Det er en helt spesiell, nesten fysisk opplevelse av å bli båret, av den bønnen.

"Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og tanker i Kristus Jesus." (Fil 4,7) Det får jeg leve i.

Svøpt i et tøystykke

Når soknepresten min kommer til meg med sykesalvingens sakrament er det som om Jesus selv kommer på besøk.

Og nonnene, de kommer til meg med nattverden fem ganger, inkludert på 1. juledag. "We bring you Jesus," sier de, og det gjør de. De bærer Jesus til meg, innhyllet i et lite tøystykke, og i et hellig øyeblikk og et lite stykke brød får jeg ta imot han ble som kjød for min skyld. Livets brød. Brakt til meg direkte fra Betlehem. (Betlehem betyr "brødhuset".)

Aldri før eller senere har jeg fått gledestårer av en julegave, men det fikk jeg da nonnene varsomt pakket opp det lille tøystykket og gav meg Han jeg elsker.

Venite adoremus Dominum. Kom, tilbe ham, Guds under, vår Herre Krist.

Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 22. desember 2018 da Fil 4,4-9 var dagens bibeltekst

Etter 2. operasjonsrunde kunne jeg være våken under sårstellet.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, 5.1.2015

"Your scars are proof that God heals."
Arrene minner meg om at jeg overlevde - at vi lever alle sammen, som ved et under. 
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, 19. april 2018

Mer?

Her i NRK P1, Morgenandakten, kan du høre meg fortelle om hvordan Kirken bar meg etter brannen. 

Ettertanke | Her i tårenes dal

«Du har skrevet opp hvordan jeg flakket omkring;
mine tårer har du samlet i din flaske.»
(Salme 56,9)

Et av de mektigste tenåringsminnene jeg har, er fra da vi fremførte den vakre «Salve Regina» i basilikaen i Maastricht i Nederland. Lite ante jeg den gang om hva vi sang, eller hvorfor denne bønnen rørte oss og tilhørerne så usedvanlig sterkt som den gjorde.

Her er noe av det koret vårt sang på latin:

«Hill deg, Dronning, barmhjertighetens Mor.
Til deg roper vi, Evas landflyktige barn.
Til deg sukker vi med sorg og gråt i denne tårenes dal.
Se til oss i barmhjertighet, du som går i forbønn for oss.»

«Salve Regina» ble skrevet på 1000-tallet. Tusen år senere er den fortsatt en av de høyest elskede bønnene vi har. Fordi: Fremdeles er vi Evas landflyktige barn som trenger å møte barmhjertighet her i tårenes dal – «in hac lacrimarum valle».

Noen år senere skulle vi ha «Stille dag» på Bibelskolen i Oslo, der jeg fikk ansvaret for at bibelvers skulle poppe opp over alt. Utenfor kapellet plasserte jeg en gedigen glassflaske. Den var på minst ti liter – stor nok til å romme alle tårene fra et helt liv. På flasken festet jeg disse ordene: «Mine tårer har du samlet i din flaske». (Salmenes bok 56,9)

Fordi det er den Gud vi tror på. Han som ser alle de tårene som ingen andre ser. Han som ser deg. Han som elsker. Han som samler alle tårene dine på sin flaske. Det gjør han helt til den dagen da «Gud skal tørke bort hver tåre fra deres øyne.» (Åp 7,17)

Hvis du tenker etter: Hvem er det som tørker bort tårene dine? 
Den som elsker deg.

Hvor mange millioner barnetårer har vel ikke mødre, fedre og besteforeldre tørket bort? Vi har tatt barna varsomt opp på fanget, tørket tårene, rugget dem rolig fra side til side og holdt godt rundt dem. Vi har vært hos dem «i tårenes dal».

Når du blir møtt slik, får du en grunnleggende erfaring av hvordan Gud er. Du får svaret på disse to eksistensielle spørsmålene:

Hvem er Gud?

Han er den som elsker deg.

Hvem er jeg? 

Du er den høyt elskede. I all evighet. Amen.


Første gang publisert i avisen Vårt Land 4. november 2019, da Åp 7,9-17 var dagens bibeltekst

MEKTIG KOR: Koret i øst (fra 1100-tallet) i basilikaen i Maastricht. I denne kirken fremførte vi Salve Regina. Wikipedia-artikkelen om kirken skriver: "The church is dedicated to Our Lady of the Assumption (Dutch: Onze-Lieve-Vrouw-Tenhemelopneming). The church is often referred to as the Star of the Sea (Dutch: Sterre der Zee), after the church's main devotion, Our Lady, Star of the Sea."
Foto: Wikimedia Commons

Etterord

Som barn og ungdom sang jeg i kirkekor i Den norske kirke i ti år. Et av de mest strålende minnene jeg har fra den tiden, er altså fra da jeg gikk på ungdomsskolen og vi fremførte Salve Regina i den enorme, katolske basilikaen i Maastricht i Nederland. Jeg har aldri før eller siden sunget i en kirke med så mye klang. Helt utrolig! Det hørtes ut som vi var minst dobbelt så mange stemmer som vi egentlig var. 

Vi brukte Hendrik Andriessens vakre trestemte melodi, "Salve Regina - Canone in stile antico", der bønnen synges i kanon, noe som passet perfekt til dette mektige kirkerommet der tonene kommer i retur flere sekunder etter at du har sunget dem. O lykke!

Tjue år senere skrev jeg til dirigenten vår og spurte om det var mulig å få tilsendt Salve Regina-noten vi brukte. Det fikk jeg, halleluja!

Tusen takk til vår dirigent Njål Steinsland som tok Rossabø kirkes ungdomskantori med på reise i Europa og lot oss oppleve slike episke øyeblikk. Uforglemmelig!

Jeg har lett på både Spotify og YouTube etter en fin innspilling av Hendrik Andriessens Salve Regina. Dessverre har jeg ikke funnet noen som synger den slik den skal synges. Det nærmeste jeg kommer er denne versjonen under her, fra en korkonkurranse i Hellas. Dessverre synger de den ca dobbelt så fort som den burde vært fremført. Dette er en bønn som skal synges meditativt, langsomt, med innlevelse - ikke så fort at du blir stresset av å høre på den. Men her er iallfall det rette arrangementet, så må du bare forsøke å bruke din egen fantasi for å tenke deg hvordan denne nydelige sangen hørtes ut i om lag halvparten av denne farten, med en klang som fyller en hel, veldig katedral - i velv etter velv etter velv...

Her er en ny, mektig versjon av Salve Regina der det er nettopp "in hac lacrimum valle" - "i denne tårenes dal" som er den delen av bønnen som oftest gjentas:

Denne innspillingen med fransiskanerbror Gabriel finnes i strømmetjenestene også. Her er den på Spotify. Og her kan du kjøpe den på iTunes. 

Salve Regina med gregoriansk melodi

Salve Regina er så høyt elsket at den har fått utallige melodier gjennom 1000 år. Lytt til benediktinermunkene i Fontgombault synge Salve Regina med den gregorianske melodien som er vanligst å bruke:

Her er notene til denne melodien.

Benediktinerklosteret i Fontgombault er det klosteret som vi håper at vil etablere et nytt kloster på Selja når tiden er inne - i Guds tid. Vi ber for dem hver kveld - og for klosteretableringen på Selja.

Salve, Regina

Salve, Regina, mater misericordiæ;

vita, dulcedo, et spes nostra, salve.

Ad te clamamus exsules filii Hevæ.

Ad te suspiramus gementes et flentes

in hac lacrimarum valle.

Eia ergo, Advocata nostra,

illos tuos misericordes oculos ad nos converte.

Et Iesum, benedictum fructum ventris tui,

nobis post hoc exsilium ostende.

O clemens, O pia, O dulcis Virgo Maria.

I norsk oversettelse:

Hill deg, Dronning, barmhjertighetens Mor.

Du vårt liv, vår fryd og vårt håp, vær hilset! 

Til deg roper vi, Evas landflyktige barn. 

Til deg sukker vi med sorg og gråt i denne tårenes dal. 

Se til oss i barmhjertighet, du som går i forbønn for oss. 

Og når vår utlendighets tid er forbi, 

vis oss da Jesus, ditt livs velsignede frukt. 

Du barmhjertige, du trofaste, du milde Jomfru Maria.

Salve Regina og Regina Mundi på Selja

Til slutt: Her kan du høre meg synge to gamle, katolske bønner i Sunniva-hulen på den hellige øya Selja: "Salve Regina" og "Maria Regina Mundi". Bli med i bønnen.

Det finnes uendelig mange innspillinger av Salve Regina med den kjente, gregorianske melodien. Maria Regina Mundi finnes det imidlertid ikke så mange opptak av. (Ikke en eneste på Spotify, og svært få på YouTube.) Men den bønnen er jo så nydelig at du bare må høre den. Den bergtok meg og rørte meg til tårer allerede første gang jeg hørte karmelittnonnene i Tromsø synge den. 

Dette er ikke et konsertopptak der jeg har gjort flere opptak. Det er et enkelt lydopptak gjort spontant med mobilen da jeg skulle be - et lydopptak av bønner som blir bedt med intensjonen om at benediktinerne vil vende tilbake til Selja og etablere seg med et nytt kloster på denne hellige øya - der Kirken i Norge ble født. Jeg håper du vil bli med på den bønnen. Så, her er den:

"When we pray, the voice of the heart must be heard more than that proceeding from the mouth."
St. Bonaventure

Du liker kanskje også disse bloggpostene:

Maria | Salve Mater Misericordiae

Uimotståelig vakre Ave Maria av Franz Biebl
Salve Regina og Maria Regina Mundi på Selja

Ettertanke | Nederlagets vei

"Hvis vi skulle dikte opp en gud og en storslått, universell frelsesplan – hadde vi da kommet opp med dette? En baby? Og deretter en fornedrende død?"

Bildet er en kombinasjon av to kjente malerier av den franske maleren William Bouguereau: La Vierge au Lys (1899) og Pieta (1876).

Guds veier er uransakelige. Hvordan kom han egentlig på ideen om at veien til å frelse oss skulle gå gjennom et landskap av nederlag, lidelse og død? Det sier meg iallfall at det er Gud som har funnet på det her, og ikke mennesker.

Hvis vi skulle dikte opp en gud og en storslått, universell frelsesplan – hadde vi da kommet opp med dette? En baby? Og deretter en fornedrende død? 

«Han var foraktet, vi regnet ham ikke for noe. Sannelig, våre sykdommer tok han, våre smerter bar han. Vi tenkte: Han er rammet slått av Gud og plaget. Men han ble såret for våre lovbrudd, knust for våre synder. Straffen lå på ham, vi fikk fred, ved hans sår ble vi helbredet.» (Jes 53,3-5)

Det er liksom så lite… guddommelig, hvis du skjønner hva jeg mener. Det høres ikke akkurat ut som en seiersplan.

Men denne fullstendige foreningen som Guds sønn inngår med oss – de skadde sønnene av Adam og døtrene av Eva – akkurat dette var det vi trengte. At han bøyde seg ned. Helt ned. Sånn at han kunne reise oss opp. Helt opp.

Mennesket er fantastisk, og Skapningens krone. Mennesket er også feilbarlig, svakt og ufullkomment. «Vi har denne skatten i leirkar,» skriver Paulus (2. Kor 4,7). I leirkar med sprekker. «There is a crack in everything. That’s how the light gets in» synger Leonard Cohen.

Fortsatt er nederlagets vei ingen dum vei å gå når evangeliet skal ut i verden. Som den katolske presten Jean Vanier sier det i boken «Community and Growth»: 

«Jeg blir slått av hvordan det å dele vår svakhet og våre vanskeligheter virker mer oppbyggelig for andre enn det å dele våre kvaliteter og suksesser.»

Du kan imponere folk med styrkene og suksessene dine. Men hvis du virkelig vil skape kontakt med andre, må du gå en annen vei.

«Gud velger en annen vei. Gud velger den vei som går gjennom hjertets forvandling gjennom lidelse og ydmykhet. Som Peter, må også vi stadig på ny omvende oss. Vi må følge Jesus og ikke gå foran ham: Det er han som leder oss.» skriver pave Benedikt XVI i boken "Apostlene og Kristi første disipler" (St. Olav forlag 2010).

Og paven fortsetter: «Det er Herren som sier både til meg og til deg: Følg meg! Vi må ha motet og ydmykheten til å følge Jesus, for han er Veien, Sannheten og Livet.»

Hvordan kommer din vei til å se ut hvis du følger Veien? Jeg aner ikke. Jeg bare vet at den sannsynligvis ikke kommer til å se ut som du hadde forestilt deg. For Guds veier er virkelig uransakelige. Fortsatt.

Første gang publisert i avisen Vårt Land 1. mars 2019, da Jes 53,1-5 var dagens bibeltekst