Google Analytics

lørdag 8. mars 2014

Frispark: Fosterreduksjon og andre dødelige løgner

Å TA LIVET AV NOEN: "De fleste opplever vel at tvillingabort synliggjør drapet i enda større grad enn en vanlig abort. Det blir så tydelig at man faktisk tar livet av et menneske. Eller som helsepersonellet uttrykker det: De synes det er vanskelig å være den som skal bestemme hvem som skal få leve og hvem som skal dø. Mer tydelig kan vel ikke bøddelens rolle komme frem."
Foto: Ultralydbilde av babyen jeg har i magen akkurat nå, tatt i svangerskapsuke 18

Ekte norsk kvinnefrigjøring anno 2014 går blant annet ut på å avsløre abortfeministenes forførende, dødelige abortretorikk. Her har du min abortprotest på kvinnedagen 8. mars.


Dette frisparket ble skrevet 20. februar og publisert i avisen Dagen 1. mars

Jeg vet ikke om du la merke til det, men nå i februar fikk det norske språket et flunkende nytt ord: «Fosterreduksjon». Når foreldre oppdager at de venter tvillinger og trillinger hender det nemlig at de ikke vil ha alle barna, og spørsmålet er hva sykehuset da skal gjøre. Skal moren få ta abort på det barnet eller de av barna hun ikke vil ha? Skal hun i tilfelle få velge om hun vil beholde jenta eller gutten, eller er det legene som skal bestemme? Gynekologene er i villrede og vet ikke hva de skal gjøre. NRK rapporterer om at flere norske kvinner allerede har reist til utlandet for å ta abort på et eller to av sine friske tvilling-/trillingfostre.

Helt konkret går «fosterreduksjon» i et tvillingsvangerskap ut på at legen stikker en nål inn i magen til kvinnen, og sprøyter saltvann eller kalium inn i hjertet til et av de små menneskene der inne. Det andre fosteret får leve videre. Det vil si: Forhåpentligvis får det leve videre. I om lag 15 prosent av tilfellene vil også det ønskede barnet dø som en følge av tvillingens død. Andre ganger fører «fosterreduksjonen» til at det ønskede barnet blir født alt for tidlig med de komplikasjonene det kan innebære.

Premature barn er utsatt for å få alt fra svært alvorlige funksjonshemninger med multihandikap, alvorlig cerebral parese, sansedefekter og alvorlig psykisk utviklingshemning til «lettere problemer» som konsentrasjonsproblemer, lese- og skrivevansker og psykososiale problemer. Heldigvis går det bra med mange av de prematurfødte barna, men skal foreldre få lov til å bevisst påføre barnet sitt en risiko for slike skader og senfølger?

Hvordan vil det egentlig være å vokse opp og vite at «Vi skulle ha vært to, og vi skulle ha vært friske. I stedet må jeg være blind hele livet fordi foreldrene mine tok livet av tvillingen min fordi de ikke orket å få to barn.» Jeg klarer bare ikke å forestille meg hvordan samtalen mellom foreldrene og det senere voksne barnet må forløpe. Eller hvordan vil det kanskje enda verre alternativet bli: Hvordan påvirkes foreldre-barn-forholdet dersom moren og faren går og bærer på en så mørk og alvorlig hemmelighet hele livet?

Normisjons generalsekretær Rolf Kjøde skriver på Twitter: «Fridom til å ta bort eitt eller fleire liv er abortlovas innebygde logikk. Kan tvillingdebatten vekke samvit og tanke til vern om livet?» Jeg håper det. De fleste opplever vel at tvillingabort synliggjør drapet i enda større grad enn en vanlig abort. Det blir så tydelig at man faktisk tar livet av et menneske. Eller som helsepersonellet uttrykker det: De synes det er vanskelig å være den som skal bestemme hvem som skal få leve og hvem som skal dø. Mer tydelig kan vel ikke bøddelens rolle komme frem.

Lederen i Norsk gynekologisk forening, Jone Trovik, sier rett ut til NRK at «Fosterreduksjon er vanskelig fordi du skal la noen leve og andre ikke.» «Du skal velge den ene foran den andre». Og det er altså ikke så lett, skjønner vi, å skulle stå der og bestemme hvem som skal dø og hvem som skal få leve.

Vi er ikke vant til at gynekologer bruker så ærlige ord. Språket rundt abort pleier å være fullt av forførende, dødelige løgner, slik som det lingvistiske fenomenet «svangerskapsavbrudd» og nå altså det manipulerende nyordet «fosterreduksjon»; to ord som definitivt er symptomer på en samvittighet som ikke er i fred med seg selv. Når vi kaller ting ved deres rette navn og erkjenner at abort dreier seg om å avslutte menneskeliv blir det moralske alvoret synlig.

Ord kan snu virkeligheten. Heldigvis går det an å ta ordene tilbake
og begynne å kalle ting ved deres rette navn igjen – spesielt nå når sannheten kommer frem ved at gravide får stadig mer medisinsk viten om fosteret. Gjennom nettsider for gravide får de greie på alt som er å vite om barnets utvikling fra uke til uke. Når gravide i tillegg går til 3D-ultralyd og kan se med egne øyne små nurk som gjesper i uke 14 og som prøver å suge på tommelen i uke 12 er det ikke like lett å lure dem inn i det dødelige språket som det var før. De skjønner at det de ser på skjermen ikke er «en celleklump». Det er et menneske. Og mennesker har jo rett til å leve, har de ikke?

Det er håp. Håp fordi Sannheten alltid er på livets side. Pave Johannes Paul II skriver: «Livet vil seire: Dette er et sikkert håp for oss. Ja, Livet vil seire fordi sannhet, godhet, glede og sann fremgang er på Livets side. Gud, som elsker Livet og gir det sjenerøst, er på Livets side.» Det er håp.

Første gang publisert i avisen Dagen 1. mars 2014


LES OGSÅ:

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar