Google Analytics

mandag 25. februar 2013

Kontemplasjon: Skriftemålets uuttømmelige nåde

SKRIFTESTOLEN: "Kanskje må vi først av alt høre på noen som forteller oss hvilken gave skriftestolens mørke og intimitet er: Jeg kan få utlevere min skam, uten at noen ser at jeg rødmer, jeg kan få utlevere min sorg over det jeg har forvoldt uten at noen teller mine tårer, eller sågar mangel på dem!" (Anne Samuelsen)

Bildet er fra benediktinerklosteret Saint Michael's Abbey, Farnborough, like utenfor London. De tar imot gjester som ønsker å komme på retreat. Jeg var der i juli 2011. Anbefales!
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

 

Det er håp om at skriftestolene over hele landet kommer til å rennes ned etter åttende del av legkarmelitt Anne Samuelens serie "en liten skole i indre bønn og kontemplasjon". Juble, du menneske, for Herren "stryker ut dine lovbrudd som en tåke og dine synder som en sky"!


Av Anne Samuelsen, Cand. Polit.
Anne er tilknyttet Karmel-ordenen som legkarmelitt med evige løfte
r
"En liten skole i indre bønn og kontemplasjon" utarbeider hun spesielt for Sta. Sunniva-bloggens lesere

LES OGSÅ:

Del 1 - Kontemplasjon: Smak og se at Herren er god
Del 2 - Kontemplasjon: Bønn til din Far som er i det skjulte

Del 3 - Kontemplasjon: Betydningen av vennskap

Del 4 - Kontemplasjon: Gjør meg stille, stille
Del 5 - Kontemplasjon: Betydningen av en mor og en far
Del 6 - Kontemplasjon: ... og da har vi barnesin
n
Del 7 - Kontemplasjon: Å be er å si Fadervår til Gud


Skriftemålets uuttømmelige nåde

Husk dette, Jakob, og Israel, for du er min tjener. Jeg har formet deg, du er min tjener, Israel, du blir ikke glemt av meg. Jeg stryker bort dine lovbrudd som en tåke og dine synder som en sky. Vend om til meg, for jeg løser deg ut!
Juble, du himmel, for Herren har grepet inn! Rop av fryd, dere jordens dyp! Bryt ut i jubel, dere fjell, du skog med alle dine trær! For Herren løser ut Jakob, på Israel viser han sin herlighet.” (Jes 44, 21-23)

Det er fastetid, og vi har hatt menighetsretrett i St. Paul menighet med fransiskanerpater Hallvard Hole OFM. Tema var omvendelse, og omvendelsens to aspekter: Å vende oss bort fra synden og å vende oss til Gud. 


Blikket på oss selv og vårt eget mørke, er slett ikke dystert, fordi vår omvendelse har en slik uoverskuelig dimensjon: Det blir ”større glede i himmelen over én synder som vender om, enn over nittini rettferdige som ikke trenger omvendelse.” (Luk 15,7) Hvilken vakker ramme å skrive innenfor!

Skriftemålets plass i helliggjørelsen

Og hva passer ikke bedre da, i denne nådens tid, å skrive om skriftemålet og dets plass i Karmelittisk tradisjon, og ikke minst, dets plass i våre liv og på vår vei mot egen og andres helliggjørelse?

Jeg har tidligere skrevet om hvor sentralt Eukaristien står i den kontemplatives liv. Botens sakrament er av samme avgjørende betydning. Begge deler er helt sentrale nådemidler i våre liv i Kristus og den vedvarende søken etter å komme Ham nærmere, og bli værende i Ham.

Teresa av Avilas forhold til skriftemålet

Leser vi ”Boken om mitt liv” av Teresa av Avila, legger vi merke til hvor grunnleggende skriftemålet og skriftefaren er for henne. Riktignok forteller hun oss at ”halvstuderte skriftefedre har vært til stor skade for min sjel”, men også at en lærd mann aldri har villedet henne, selv om han ikke skulle ha forstått henne fullt og helt.

Sta. Teresa snakker om skriftefedre, ikke åndelige veiledere, og heller ikke den kontemplative skjel bør gjøre et skille her. Åndelig veiledning og botens sakrament faller altså sammen for henne, skriftemålet er en livsnerve for hennes liv og åndelige utvikling.

Smerten over å ha krenket Gud

I den forferdelige sykdommen som rammet Teresa av Avila, der omgivelsene trodde hun skulle dø, beskriver hun hvor sterkt hun ønsket å skrifte men ikke fikk lov, og da hun etter fire døgn som bevisstløs kom til seg selv, skriver hun:
”Straks ønsket jeg å skrifte. Jeg tok imot kommunionen med mange tårer, men jeg tror ikke tårene kun skyldtes sorgen og smerten over å ha krenket Gud, hvilket vel kunne ha vært nok til å frelse meg. Men det talte også til mitt forsvar at jeg var blitt villedet av dem som hadde sagt til meg at enkelte ting ikke var dødssynd, ting som senere klart viste seg å være det. For mine smerter var fortsatt uutholdelige, jeg var knapt nok ved sans og samling. Men skriftemålet, tror jeg, inneholdt alt jeg hadde gjort som jeg forstod hadde krenket Gud. For den nåde har Hans Majestet gitt meg, blant andre, at aldri siden min første kommunion har jeg unnlatt å skrifte noe som jeg mente var synd, selv om det bare var en svakhetssynd” ( Liv kap 5, 3, 9 og 10)

Åndelig veiledning

Vi gjør vel i å lytte til Den Hellige Teresa av Avila. Skriftemålet har faktisk med vår frelse å gjøre, med det evige liv å gjøre, med det å skulle få del i himmelsk liv! Vi vender oss bort fra alt som står mellom oss og Gud, og forener oss med dem som skal prise ham evig.

Men skriftemålet har også en annen dimensjon: Den åndelige veiledningen, prestens ord, dem vi trenger for å forstå oss selv, forstå vår verdighet, vår oppgave, vår vei, og gjøre oss i stand til å vokse i hellighet, i stand til, kanskje umerkelig for våre menneskelige øyne, å bli bedre mennesker, bedre kristne, så vi virkelig kan være Guds tjenere som kan gi gleden videre.

Hvorfor skrifter vi ikke oftere?

Hvorfor skrifter vi ikke oftere? Jeg er selv konvertitt og har kjent på en rekke hindringer: Det holder vel å skrifte én gang i året, slik Kirken foreskriver som minimum? Jeg holder vel min sti ganske ren om jeg skrifter tre ganger i året, foran høytidene?

Eller: Har jeg syndet ”nok” nå til at det er betimelig å skrifte? Tør jeg ringe presten nå? Plager jeg ham? Orker jeg å utlevere bare mine negative sider, når jeg tross alt også har i hvert fall noen positive sider? Hvorfor skal jeg bare se på det negative, når all psykologi forteller meg at det er viktig å se det positive?

Skrift regelmessig

Det er endeløse tirader man kan befri seg selv for, ved å bestemme seg for å skrifte regelmessig, til faste tider. Nonneklostre, for eksempel, har faste skriftedager, alt fra en gang i uken til en gang i måneden. Det som skjer da, er at man blir befridd for masse motstand.

Skulle man være en som lever sånn noenlunde bra, blir man, fordi man skal skrifte, tvunget til å se, ikke bare på gjerningene, de bud man har brutt, men også på de syndige ”strukturene” i ens liv, de dypereliggende problemstillinger som kanskje trekker ned verdien av våre gode gjerninger.

Ransak motivene dine

Jeg kan nevne et par vanlige eksempler: Tjener jeg Gud med det jeg gjør? Eller tjener jeg meg selv fordi arbeidet i Guds vingård primært er motivert av at det gir meg tilfredsstillelse og mening med livet, og jeg får kanskje litt kjærkommen oppmerksomhet og ros i tillegg? Besøker jeg min syke slektning på sykehjemmet primært fordi jeg da får mindre dårlig samvittighet, eller et anerkjennende blikk av sykehjemmets ansatte? Eller gjør jeg det av kjærlighet, med ønske om å gjøre vedkommende vel?

Vi kan alltid gå dypere, og med prestens ord og vår bot, kan vi alltid komme nærmere Gud og vårt endelige mål som menneske: Ja hva er nå målet? Hvorfor ber vi? Hvorfor stiller vi oss disponible for Gud så han kan gi oss sine gaver, også kontemplasjonens gave?

Eneste gjøremål: Å elske

Jesaja i sitatet ovenfor plasserer vår synd og mørke midt mellom vår sanne identitet og vårt mål. Mennesket, formet av Gud som hans tjener som er på vei mot sitt himmelske, men også jordiske mål: ”mitt eneste gjøremål nå er å elske” (Johannes av Korset Åndelig sang strofe 28 (20)) - den himmelske jubel! Hvilket sted å befinne seg!

Vi får være del i denne vedvarende og stadig gjentatte bevisstgjøring på vår sanne identitet og verdighet som menneske. Vi er satt til å lovprise Gud, slik den Salige Elisabeth av Treenigheten uttrykker målet for sitt liv: Å være en lovprisning av Guds herlighet (Ef 1.12: "Slik skulle vi være til lov og pris for hans herlighet").

Vasket i Lammets blod

Vår oppgave som menneske, vår identitet og vårt mål faller sammen med alle de helliges i himmelen - å forene oss med den skaren som har vasket sine klær hvite i Lammet blod, og som priser og tilber Gud på hans trone (Åp. 7,9 f.) Hvordan vasker vi så våre klær hvite i Lammets blod, om ikke i skriftemålet?

Våre liv og våre kamper

Mens de teologiske høyder i dette for mange kan forbli relativt utilgjengelig, er veien svært så konkret: Våre liv, og våre kamper, som vi i stadig sterkere grad kan forene i den trygge Kirkens vugge, mellom botens og Eukaristiens sakramenter. Her kan vi få vokse, her kan vi stadig utfordres, her kan vi få ta imot Guds kjærlighet. Helt konkret: i brød og vin, og prestens ord ”Dine synder er deg tilgitt”.

Hvorfor står skriftestolene tomme det meste av tiden når de kunne vært fylt av angrende sjeler som kunne gitt de himmelske hærskarer grunn til fest og jubel? 

SKRIFTESTOL: Det som sier her inne
forblir her inne.
Detalj fra skriftestolen i Farnborough.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Skriftestolens gave

Kanskje må vi først av alt omvende oss fra alt som hindrer oss i å bli hjelpeløse? Kanskje må vi først av alt høre på noen som forteller oss hvilken gave skriftestolens mørke og intimitet er: 

Jeg kan få utlevere min skam, uten at noen ser at jeg rødmer, jeg kan få utlevere min sorg over det jeg har forvoldt uten at noen teller mine tårer, eller sågar mangel på dem! Jeg slipper å se prestens personlige reaksjoner på mitt skriftemål.

Jeg er fri til å ta imot skriftemålets nåde: Nemlig det at jeg skrifter til Gud først og fremst, ikke til presten som kun er Kristi stedfortreder.

Lytt med hjertets dyp

Gud vet om all min synd uansett og Han ønsker kun at jeg skal se de den, erkjenne den så jeg kan få hjelp. I skriftestolen blir jeg fri til dette, fri til å lytte, lytte særlig intenst etter Kristi stemme, når presten tar hans ord i sin munn.

Jeg er fri til å være et Guds barn som tar imot hans nådes melk uforbeholdent, et barn som ikke bare lytter med forstanden, omvender meg med forstanden, men som lytter med hjertets dyp, som også er det stedet der virkelig omvendelse skjer. 

Til ettertanke: 

Vil jeg i denne fastetiden åpne meg for Guds helt spesielle nåde, slik at vi etter disse 40 dagene ”kan holde høytid, ikke med gammel surdeig av ondskap og synd, men med renhetens og sannhetens usyrede brød” (1 Kor 5,8 )?

8 kommentarer:

  1. Her var det mye interessant. Det med skriftemål er noe av det vanskeligste å forstå for meg, som går til undervisning for å konvertere. Det er så komplekst,har det jo ikke " i blodet" så en må prøve å forstå det bakenforliggende.

    SvarSlett
  2. ....Akkurat som med svømming, man kan ikke svømme før man er i vannet, og da pleier det jo å gå bra etter noen forsøk...
    Nei det er ikke akkurat lett å gå til skrifte for første gang, men prestene har jo erfart dette før, så man får jo hjelp. En som ikke har skriftet før, kan jo også velge å gå til en prest man kjenner, på kontoret. Det gjør det nok lettere å komme i gang... så kan man gå i skriftestolen etter hvert..

    lykke til!

    SvarSlett
  3. Hvorfor må man skrifte til en prest egentlig hvis man har angret seg og gått direkte til Jesus? Er det ikke da synd å skrifte det som man allerede har fått tilgivelse for? det er litt vanskelig for meg å forstå akkurat det der. Våre største synder er kanskje de vi ikke selv er klar over.

    SvarSlett
  4. Det er mange ting (alt?) Gud kunne ha gjort annerledes, men så valgte han å gjøre det akkurat på den måten han gjorde, og vi kan grunne og glede oss over det. Jeg tror noe av essensen med å skrifte til en prest hører sammen med et mer omfattende mysterium: Gud ønsker at vi skal være avhengige av hverandre. Alt vi har, har vi mottat, og ikke bare fra Gud, men også av andre mennesker. Vi gir oss ikke livet selv. Og vi døper heller ikke oss selv, dåpen skjer i Guds navn, men blir utført av et menneske - og aldri av den som mottar dåpen.

    SvarSlett
  5. Rosenkransen? ønske! kanskje en annen gang?

    SvarSlett
    Svar
    1. Hmm, jeg tror vi skal spørre Anne om å ta den oppgaven, for jeg innser at kapasiteten min er sykelig begrenset for tiden, og har lovet meg selv å ikke love flere artikler på lenge nå. Har fortsatt hengende over meg "Derfor ble jeg katolikk" (siden 25. januar) og å skrive mer om den gnostiske ideen om Jesus som slangen i Paradiset. (Pluss sikkert flere andre ting også som jeg har glemt akkurat nå?)

      Iallfall: Ut fra det jeg har lovet meg selv kan jeg ikke love deg en rosenkransartikkel ;)
      Her kan du lese mange artikler om rosenkransen mens du venter: http://www.katolsk.no/praksis/bonn/rosenkransen/artikler

      Slett
  6. Kanskje jeg kan skrive noe etter Påske når det nærmer seg mai, Marias måned? Men som Ragnhild er inne på.. best å ikke love for mye før man ser hva det er tid og krefter til...
    Det er som Ragnhild nevner, fine artikler på katolsk.no, og så er selvsagt det aller beste å begynne å be Rosenkransen selv. Vet at søstrene i Karmel har en liten folder om hvordan man gjør det, med de forskjellige mysteriene. I noen menigheter, som for eksempel her i St Paul, ber man jevnlig Rosenkransen i kirken før eller etter Messe. (hos oss tirsdag før Messen ca kl 18.30). Det er godt å lære å be den sammen med noen, men det går veldig fint å begynne på egen hånd. Uansett er du ikke alene: Du går Marias skole!

    Lykke til
    hilsen anne

    SvarSlett