Ettertanke | Én Gud for alle

Den viktigste jødiske bønnen kalles Shema, og har båret jødefolket i årtusener.
Foto: Etienne Valois/Flickr Creative Commons

Den viktigste jødiske bønnen kalles Shema, og har båret jødefolket i årtusener. Shema betyr «hør» på hebraisk. «Shema Israel Adonai Eloheinu Adonai echad.»

«Hør, Israel! Herren er vår Gud, Herren er én. Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din makt.» (5. Mos 6,4-5)

Shema er det første barnet lærer, og den siste bekjennelsen en jøde tar i sin munn i dødsøyeblikket. Og det er nettopp denne trosbekjennelsen – selveste omdreiningspunktet i den jødiske tro – som Paulus trekker fram når han prøver å forklare for menigheten i Roma hvordan det er mulig at også hedningefolkene kan bli frelst, og det til og med uten det jødiske paktstegnet; omskjærelsen.

Hedningefolkene, det er oss – det vi si alle andre folkeslag enn israelsfolket. Hvordan kan vi bli rettferdiggjort, vi som ikke er Abrahams barn av fødsel? Paulus svarer: Ved tro, og ikke gjennom omskjærelsen. Og her kommer da referansen til shema: «For Gud er én, han som rettferdiggjør omskårne av tro og uomskårne ved samme tro.» (Rom 3,30)

Slik er det Paulus forklarer det hele: Fordi jøder og hedninger har én og samme Gud, så blir vi frelst på den samme måten: Ved tro. I de neste versene, i Rom 4,1-15, forklarer Paulus hvordan Abraham er far ikke bare for jødefolket, men for alle som tror på Herren (Rom 4,11), og han utdyper hvordan det er troen som frelser oss alle, ikke omskjærelsen eller lovgjerninger.

«For hva sier Skriften? Abraham trodde Gud, og derfor regnet Gud ham som rettferdig.» (Rom 4,3) Her siterer Paulus fra 1. Mos 15,6. Og han fortsetter: «Vi sa at Abraham ble regnet som rettferdig fordi han trodde. Når skjedde det? Var det før eller etter at han ble omskåret? Det skjedde før han ble omskåret.» (Rom 4,9-10)

Abraham fikk et stort løfte fra Gud: «I deg skal alle slekter på jorden velsignes.» (1. Mos 12,3). Ifølge kristen tro ble dette løftet oppfylt da Jesus Kristus – verdens frelser, Guds sønn, Messias – kom til jorden gjennom Abrahams ætt; Guds utvalgte folk.

Hedningenes innlemmelse i Guds folk var et hett tema under apostelmøtet i Jerusalem. Der sa Jakob dette: «Brødre, hør på meg! Simeon har forklart hvordan Gud for lenge siden sørget for å vinne seg et folk av hedninger for sitt navn. Og dette stemmer med profetenes ord, slik det står skrevet: Deretter vil jeg komme tilbake og gjenreise Davids falne hytte. Det som er revet ned, skal jeg bygge opp, jeg reiser det på ny, for at resten av menneskene skal søke Herren, alle folkeslag som navnet mitt er nevnt over.» (Apg. 15, 14-17)

Kirken er i sitt vesen universell. Den omfatter alle folkeslag. Noe av det fine med å høre til i St. Olav menighet, er at vi er en slags «den universelle kirke i miniatyr». Det tenker jeg ofte på under nattverdsliturgien når vi hilser hverandre med Guds fred. Gang etter gang slår det meg at innen jeg har snudd meg 360 grader rundt og hilst på de nærmeste rundt meg, så har jeg hilst på kristne fra alle verdensdeler: Fra Afrika, Asia, Oceania, Nord-Amerika, Sør-Amerika og alle deler av Europa. Helt fantastisk! Sånn blir det i himmelen!

Kirken er én fordi Herren er én Gud for alle folkeslag og alle slags folk. I Jesus er vi alle ett, på tvers av alle slekter og nasjoner. Halleluja!

Hør, Israel! Herren er vår Gud, Herren er én.

Første gang publisert i avisen Vårt Land 25. august 2022 da Rom 3,27-31 var dagens bibeltekst

Les også:

Ettertanke | Fatale misforståelser om rettferdiggjørelsen