 |
Jeg er aldri alene den lange veien hjem. Det er min tro. Det er Kirkens tro.
7. november 1976 ble jeg båret inn i Kirken av min mormor Ragnhild Helena Eitrheim.
Foto: Hermund Aadland |
Hele livet har jeg blitt båret av Kirkens tro. Det startet med at jeg ble båret inn i Kirken. Deretter har Kirken båret meg. Og slik fortsetter det, helt til jeg bæres ut av dette livet og inn i det evige liv.
Den katolske forfatteren Lars Roar Langslet (1935-2013) sier det slik i den siste setningen i hans siste bok: «Og jeg tror at når timen slår, skal Kirkens tro bære også meg over terskelen.»
Er det ikke vakkert? Men det aller vakreste er at det er sant. Kirken bærer meg. Det erfarer jeg hver dag. Det er ikke jeg selv som bærer meg. Det er Kirken. Det er Kirkens tro.
Å være kristen er ikke et enkeltmannsforetak. Kristen tro er nemlig ikke noe du kan finne opp selv. Apostlenes tro – den overleverte, kristne, apostoliske tro – kan du bare ta imot.
Å være kristen er å være døpt og adoptert inn i en stor familie. Inn i Guds folk. Vi tror sammen. Og når vi ikke klarer å tro selv, så er det nok å ville høre til. Kom til Kirken og bare hør til! Som vi sier det sammen i hver eneste katolske messe: «Se ikke på våre synder, men på din Kirkes tro». Det er min tro. Det er vår tro.
La du merke til den ene leddsetningen som skurret i dagens bibeltekst? «men noen tvilte». Er det ikke utrolig fint at den er med? Her har disiplene fulgt Jesus tett i tre år. Det endte på verste måte: De stakk av og Jesus døde. Men så endte det ikke der likevel. Nå ser de Jesus stå der levende foran dem på fjellet. «Og da de fikk se ham, falt de ned og tilba ham; men noen tvilte.» (Matt 28,17) Noen tvilte. De hørte til likevel.
Helt til jeg er hjemme hos Gud bæres jeg av Kristus, gjennom hans legeme; Kirken. Jeg bæres av Kirkens tro og av Kirkens bønner i himmelen og på jorden. Jeg lever ikke livet mitt alene. Jeg reiser ikke alene. Jeg er omgitt av de helliges samfunn.
Når jeg en dag skal dø, kan det hende at jeg ikke er i stand til å be selv. Men det finnes andre som kan be
for meg. Hver dag sier vi i Den katolske kirke med engelen Gabriels ord:
«Hill deg, Maria, full av nåde» (Luk 1,18). Og vi fortsetter:
«Be for oss syndere, nå og i vår dødstime.» Da løfter vi opp også
din dødstime.
Hvis jeg ikke klarer å be selv når min dødstime kommer, kan jeg stole på at min mor Kirken – og Kirkens mor, Maria – ber for meg og bærer meg. Nåden bærer meg. Helt hjem.
Før jeg dør, rekker jeg kanskje å få
viaticum, «vandringsbrødet». Den siste nattverden har en egen, sterk og vakker liturgi som du kan lese i
Den katolske bønneboken.
Viaticum fører mitt livs pilegrimsvandring til veis ende.
Vandringsbrødet er nisten som min mor Kirken gir med meg på veien over fra døden og inn i det evige liv.
Jeg er aldri alene den lange veien hjem. Det er min tro. Det er Kirkens tro. «Og jeg tror at når timen slår, skal Kirkens tro bære også meg over terskelen.» Amen.
 |
| Jeg oppdaget tidlig de største gledene i livet: Å lese bøker og å spise sjokolade. Jeg har ikke sett den boken siden jeg var et lite barn, men føler meg rimelig sikker på at den handler om Jesus som stiller stormen. |
 |
Den der skuffen var tung å dra ut, men hva gjør man ikke for å få fri tilgang til sjokolade?
Kommer det til å være sjokolade i himmelen? Jeg har troen på det. |
