Kvinnedagen | Uaktuelt å gå i tog: – Uten retten til liv gir ingen andre rettigheter mening

KVINNEDAGEN: "Så lenge de stiller seg på feil side i kampen for livet, kan jeg ikke gå sammen med dem."
Foto: Faksimile fra førstesiden av dagen.no (bruken er klarert med redaksjonen)

Avisen Dagen har intervjuet meg og fire andre kristne kvinner om kvinnedagen. Her er mine utsagn.

Jeg kan ikke sitere så mye fra selve avisartikkelen, av hensyn til journalistens og avisens åndsrettigheter. Men jeg kan sette inn lenken til selve saken her: Uaktuelt å gå i tog: – Uten retten til liv gir ingen andre rettigheter mening – i tilfelle du er abonnent – og jeg kan oppmuntre deg til å bli abonnent. Dessuten kan jeg dele med deg de faktiske svarene som jeg selv skrev og sendte til journalisten – for de er mitt åndsverk. 

– Forførende og dehumaniserende abortretorikk

– Hva betyr kvinnedagen for deg?
– For meg framstår kvinnedagen først og fremst som en markering av kampen for retten til abort – altså retten til å ta livet av egne barn. Jeg mener at ekte kvinnefrigjøring anno 2026 vil innebære å avsløre den forførende og dehumaniserende abortretorikken som fratar alle mennesker menneskeverdet i livets første fase. Uten retten til liv gir ingen andre rettigheter mening.

– Skal du gå i 8. mars-tog? Hvorfor/hvorfor ikke?
– Nei, det er helt uaktuelt. Jeg er takknemlig for feministers kamp mot surrogati, porno, voldtekt, prostitusjon, sexpress og seksualiseringen av jente- og kvinnekroppen i det offentlige rom. Men så lenge de stiller seg på feil side i kampen for livet, kan jeg ikke gå sammen med dem. Det er også mye annet jeg er uenig med dem om.

 
– De offisielle parolene i Oslo-toget i år – nevn noen du ville stilt deg bak og hvorfor?  
– «Forby surrogati fra utlandet» er en svært viktig parole, for et barn har rett til å vokse opp med sine egne foreldre. Det følger av både naturretten og barnekonvensjonen. Jeg støtter også kravet om bedre barselomsorg. Vi får altfor få barn i Norge – samtidig svikter vi mange fødekvinner i en av livets mest sårbare situasjoner. Jeg kunne også stilt meg bak hovedparolen. Jeg gikk i rosetoget for Tamima etter at hun ble drept.

Når feminister ikke vil beskytte små jenter mot døden

– Hvilken parole ville du selv sendt inn i år?

– Gendercide er en av de største katastrofene for jenter i verden i dag. FN anslår at rundt 200 millioner jenter mangler fordi de er blitt drept både før og etter fødselen – både tidlig og sent i svangerskapet. Det er vanskelig å tenke seg en mer brutal form for kvinneundertrykking.

– Også i Norge tillater vi nå at jenter kjønnsbestemmes og drepes helt frem til uke 18 i svangerskapet. Akershus universitetssykehus har varslet om at slik seleksjon forekommer. Når feminister ikke vil beskytte små jenter mot døden, slår de beina under seg selv. Ekte feminister forsvarer alle jenters rett til å leve, enten vi har rukket å komme oss ut av magen eller ikke.

– Min parole ville vært: «Nei til gendercide – å ta livet av ufødte jenter er å ta livet av jenter».

Maria viser oss hva sann kvinnelig styrke er

– Hvilken kvinne i Bibelen inspirerer deg, og hvorfor?
– Jomfru Maria. Gud kunne bli menneske i Maria fordi hun var helt åpen for Gud, helt hans. Hun er den nye Eva som gir liv, og som bringer Jesus – det levende Guds Ord – til verden. Det er også vår oppgave som kristne: Å være åpne for Gud, ta imot Jesus og bære ham ut til verden. Maria viser oss hva sann kvinnelig styrke er.

Skjermbilde: Faksimile fra dagen.no

Skjermbilde: Faksimile fra dagen.no (bruken er klarert med fotografen og redaksjonen)

Les også her på bloggen:

• De sterke, katolske kvinnene - Den katolske kirkes historie er full av sterke kvinner. Bli kjent med noen av dem her.
  
  
• Hvor frie er dagens kvinner? "Bare de økonomisk privilegerte har reell valgfrihet i dag. Vi andre er ikke fri, i stedet er vi tilbake på 1800-tallet der industrialiseringens kvinner ble tvunget til å forlate barna sine for å forsørge dem. Det er til å grine av – noe jeg også gjør, spesielt den 8. mars."
  
  
• Frispark: Med 40 i feber i barnehagen. Et innlegg om å havne i skvisen mellom arbeidsliv og omsorgen for barna våre.
  
  

• Frispark | Ekte kvinnefrigjøring - Bare i kjærligheten og hengivelsen til Gud kan Evas døtre og Adams sønner bli den de er skapt til å være: Fullstendig frie kvinner. Fullstendig frie menn.

• Ekte kvinnekamp: Når jenter drepes bare fordi de er jenter HER er det feminister burde fokusere på på kvinnedagen og hver eneste dag i året: Det faktum at "Det er en jente" er de fire dødeligste ordene i verden i dag.
  
  
• Kvinne anno 2020 - min bloggpost på kvinnedagen i 2020: "Noe av den sterkeste frigjøringen jeg vet om, er skriftemålet – fordi alt som er skriftet er tilgitt og glemt for alltid. Jeg slipper å grave meg ned i fortiden. Jeg kan være fullt og helt til stede i nåtiden, med rak rygg og et åpent blikk mot fremtiden. Sånt skaper frie kvinner; kvinner med våkne hoder og varme, levende hjerter. Det skaper jenter som vet at de er verdifulle. Høyt elsket av Gud. Jenter som følger Jesus, som formes av ham og som med rette kalles Jesu disipler."
  
  
• Ettertanke | Venninnene til Jesus - Har du tenkt over at Jesus hadde flere gode, single venninner? Søstrene Marta og Maria var blant hans nærmeste venner. Bortsett fra disippelen Johannes var det bare kvinner som var trofaste nok (og modige nok) til å følge Jesus hele veien til korset på Golgata.
  
  
• Frispark | Kirkens dødshjelp Mitt kraftfulle oppgjør med Kirkens Nødhjelp da de begynte å omfavne den sekulære aborttenkningen. Dette er den eneste lenken i denne listen som leder ut av bloggen. Den leder til dagen.no. "Kirkens Nødhjelp går inn for en abortpolitikk som med hundre prosent sikkerhet medfører død. Som kristne kan vi ikke gå inn for at det skal være tillatt for en hvilken som helst kvinne å ta livet av et annet menneske av en hvilken som helst grunn. Å legalisere drap på ufødte mennesker er å gi menneskets frihet et pervertert og ondt kjennetegn: Den absolutte makt over andre og mot andre."
  
  
• Vern om livet | Mitt innlegg på Oslo Symposium Etter frisparket mitt "Kirkens dødshjelp" i avisen Dagen ringte Oslo Symposium og inviterte meg til å holde innlegg under Oslo Symposium 2017. Det takket jeg ja til. Her kan du se, høre og lese innlegget mitt.

Hvem var Hellig Olav? Hvorfor ble han helligkåret?

Frimodig, katolsk formidling av hvem St. Olav er - foran Olavsminnet "Nesjarmonumentet" i Helgeroa, nær Larvik.
Foto: Jan Tanggaard, 27.07.2025

Sommerstid har to menigheter fra Frikirken og Den norske kirke lang tradisjon for å arrangere felles, enkle bryggegudstjenester i Helgeroa. Jeg fikk gleden av å bli invitert dit for å holde tale om Hellig Olav og olsok den 27. juli 2025.

Arrangørene hadde spurt meg flere år på rad om å komme. Siden de ikke gav seg, tok jeg til slutt hintet og sa ja – til den datoen som falt nærmest olsok. Som jeg sa det i talen min: "Jeg vet [...] at mange nordmenn i dag har et lettere anstrengt forhold til Olav den hellige. Derfor vil jeg bruke denne talen til å gjøre det litt lettere å se Jesus i Olav, og å se hvem Olav egentlig var."

To nødvendige forklaringer før vi starter

1. DÅP: En liten gutt, Torvall, ble døpt denne dagen. Jeg nevner ham i talen, derfor denne lille forklaringen. Du kan se dåpslyset hans stå i kanten nede til venstre i bildet over her.

2. NESJARMONUMENTET: Under gudstjenesten satt hele forsamlingen med ansiktet vendt mot Nesjarmonumentet –  et åtte meter høyt monument som er hugget i den lokale steinen larvikitt. Monumentet ble satt opp 29. juli 2016, 1000 år etter slaget ved Nesjar, som stod palmesøndag i 2016. I dette avgjørende slaget seiret Hellig Olav over en rekke av de mektigste norske høvdingene, noe som gjorde at Olav klarte å få herredømme over hele Norge. Dette la grunnlaget for en strukturert statsmakt i Norge, og innføring av kristne lover og kristendommen. 

Monumentet er utformet slik at et sverd er hugget ut av en gigantisk steinblokk. Det har da etterlatt seg et åpent kors. Sverdet ligger på bakken, brukket. Det er dette sverdet i stein jeg peker på når jeg sier "Kildene forteller at den 29. juli i år 1030 kastet Olav fra seg sverdet - her".

KUNSTSKATT: Olavsfrontalet er et alterfrontale fra første halvdel av 1300-tallet. Det viser helgenkongen Olavs historie rett før, under og etter slaget på Stiklestad i 1030. Dette er et utsnitt av frontalet. 

OLAVSFRONTALET: Bak høyalteret i Nidarosdomen, i oktogonen, står en kopi av det gamle alterfrontalet. Originalen kan du se på museet til erkebispegården.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Hellig Olav – et hvetekorn i Norges jord

Dagens bibeltekster: Jak 1,2-4.12 og Joh 12,20-26

Manuset er kontrollert mot fremføringen. 

I går var jeg på pilegrimsferd med 250 andre til vakre Ringerike – til Bønsnes kirke, der Hellig Olav ble født, og til Stein gård, ved de bugnende kornmarkene der Olav vokste opp hos sin stefar, småkongen Sigurd Syr – en fredelig mann.

Vanligvis på denne tiden av året pleier jeg å være i den andre enden av Hellig Olavs liv – på Stiklestad. Det også er et landskap fylt av bugnende, bølgende kornåkrer. Der døde Olav som Kristi martyr onsdag 29. juli i det Herrens år 1030. 

Da jeg stod i går og så utover landskapet ved Olavs barndomsgård, slo det meg: Å få dø på de åpne slettene med kornåkrer på Stiklestad; 

det må ha føltes som om ringen var sluttet for Olav 

– fra kornåkrene i Ringerike 

til kornåkrene i Trøndelag.

Jesus sier: «Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det rik frukt.» Dette kalles hvetekornets lov, og Hellig Olav ble det: et hvetekorn i Norges jord.

Fra hvetekornmarker kom han,
og i hvetekornmarkene på Stiklestad ble han plantet som et hvetekorn,
og ut av det ene hvetekornets død har det kommet rik frukt som har vart i tusen år nå.

I disse olsokdagene er vi mange som går i Hellig Olavs fotspor som pilegrimer – bokstavelig talt eller i overført betydning. For livet er en pilegrimsvandring, gjennom prøvelser, gnagsår og omvendelser, fram mot det evige målet. Hellig Olav gikk den veien helt ut – og viste oss at veien til seier går gjennom korset.

Etter reformasjonen ble det forbudt å gå pilegrim i Norge, faktisk under trussel om dødsstraff hvis du gjorde det. Men pilegrimsmotivet ble med oss videre i salmene, med de blå, himmelvendte tonene som vi skal synge etterpå: «Eg veit i himmerik ei borg», er et typisk eksempel på det. Jeg er en pilegrim på vei hjem til himmelen, til Gud. «Å hvor salig å få vandre hjemad ved vår Faders hånd». «Jeg er en seiler på livets hav, på tidens skiftende bølge.» Jeg er en pilegrim.

Gjennom dåpen og troen får vi del i dette: Himmelen, det evige livet. Det er dette som Torvall nettopp har tatt imot. I dåpen blir vi forenet med Jesus i hans død og i hans oppstandelse. Og etter dåpen – for Torvall – er nå døden bare en overgang. For den som hører Jesus til, er døden en overgang til det evige liv. Jesus sier: «Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve, om han enn dør» (Joh 11,25).

La oss nå bevege oss tilbake til martyren Olav og snakke litt mer om hvetekornets lov.

Kirkefaderen Tertullian sa det slik allerede på 300-tallet:
«Martyrenes blod er Kirkens såkorn.»

Sigrid Undset skriver om Hellig Olav at han var «såkornet som ble valgt til å legges i Norges jord, fordi det passet til jordsmonnet og været her». Det var ikke et foredlet såkorn – men det var jammen meg et kraftig, primitivt og næringsrikt et.

Om fem år, i 2030, skal vi feire tusenårsjubileet for dette kraftfulle såkornet. Jeg vet imidlertid at mange nordmenn i dag har et lettere anstrengt forhold til Olav den hellige. Derfor vil jeg bruke denne talen til å gjøre det litt lettere å se Jesus i Olav, og å se hvem Olav egentlig var.

Det første er: Olav levde ikke i 2025. Olav levde ikke i et demokrati.

Han var en vikingkonge, i vikingtiden, i et brutalt ættesamfunn. Han handlet slik en vikingkonge måtte hvis han skulle overleve og hvis han skulle herske.

Og for det andre:
Olav ble ikke helligkåret på grunn av livet sitt, men på grunn av sin død – på grunn av sin overgivelse og martyrdød, og de miraklene som fulgte etter hans død, på hans forbønn.

Selv er jeg veldig glad i Hellig Olav. Forhåpentligvis skjønner dere litt mer av hvorfor etter at jeg har snakket ferdig. Han er en av de helgenene jeg opplever sterkest forbindelse til. Han er så menneskelig, han er så ærlig og rå. Han er en av oss. Og vi er hans ætt. Jeg er faktisk 33. generasjon etter Hellig Olav ifølge slektstavlen min, så det er en veldig nær forbindelse 😇 Han er en av oss. Vi er en av hans.

I 2014 feiret vi 1000-årsjubileet for Olavs dåp, i Rouen i Normandie, der Olav ble døpt og radikalt omvendt. Min sogneprest, dom Alois Brodersen, sa i sin glitrende preken i katedralen der:

«Olav er ingen from skrivebordshelgen. Norges evige konge er vår bror, en helgen av kjøtt og blod – et levende, skrøpelig menneske med feil og svake sider – nettopp et ekte menneske, som viser oss at Jesus Kristus er kommet for å frelse syndere.»

Når til og med vikingen Olav Haraldsson kunne bli hellig og helt Guds, da er det håp for deg og meg også. Her er det uante muligheter!

Olav var tippoldebarnet til Harald Hårfagre og vokste altså opp på Ringerike. Snorre skriver at «Han var tidlig voksen i alle ting, både i styrke og vett, og alle frender og kjenninger var glade i ham.» Allerede som tolvåring dro han i viking og i sju år levde han sånn. Det fortelles endog at han var kaptein for skipet. Vikingene stjal, drepte, tok slaver, tok gisler og krevde løsepenger. Han var til og med med på drapet på en erkebiskop i England. Dette var normalen i det samfunnet han kom fra. Moren hans og slektningene hans var veldig stolte av ham. En vellykket viking.

Så, som nittenåring, skjer det dramatiske: Han tar han et leiesoldatoppdrag i Rouen. Der blir han kjent med den kristne hertugen Richard II og broren hans, erkebiskopen Robert. Her foregår det en kristen vekkelse, og evangeliet treffer Olav midt i hjertet. Kirkens gamle tidebønn forteller rørende om den unge Olav:

«Straks Olav hadde fattet troens sannhet, løp han til dåpens bad.»

Men selv om Olav var døpt, så vet vi at livet gikk ikke i en rett linje derfra. Han fikk for eksempel sønnen – som ble Magnus den gode – utenfor ekteskapet. Han rotet livet til, og ja, han brukte makt slik man gjorde det på hans tid. Pater Olav Müller beskriver det kanskje best. Han sier: Olav hadde to bein – et vikingbein og et kristent bein – og hele livet kjempet han for å få det vikingbeinet over i kristen leir. Det klarte han til slutt, på Stiklestad.

Det er dette som gjør Olav så gjenkjennelig og så håpsgivende for oss. For alle faller. Til og med de største helgenene! Til og med apostelen Peter sviktet, da det gjaldt som mest. Spørsmålet er: Reiser du deg igjen? Peter reiste seg igjen. Og Olav reiste seg igjen – og igjen og igjen, ved Guds nådes hjelp.

Han var altså sønnesønns sønnesønn til Harald Hårfagre, mannen som hadde samlet store deler av Norge til ett rike. Etter det hadde Norge blitt splittet i småriker igjen. Nå ville den døpte Olav samle Norge til ett rike, og det riket skulle være kristent og ha kristne lover, etter modell av den kristne kong Karl den store, som han hadde lært om hos erkebiskopen i Rouen.

Det var mange nordmenn som allerede var kristne – særlig langs kysten. Men i innlandet og i Trøndelag var det fortsatt mye hedenskap, som til og med innebar menneskeofringer. Dette ville Olav ha en slutt på. Som biskop Fredrik Hansen sa det i går på Ringerike: «Det hedenske måtte vike for at det nye, det gode, det sanne, det rettferdige skulle ta sin plass. En blanding kom ikke på tale.»

Olav brukte sverdet i kampen mot det han anså som den demoniske, norrøne gudsdyrkelsen med sine menneskeofringer. Og jeg lurer på: Ville ikke egentlig vi ha gjort det samme i møte med mennesker som mente de hadde rett til å drepe og ofre andre mennesker til guder – eller demoner? Ville ikke også vår stat brukt våpenmakt om nødvendig for å få en slutt på det? De gangene Hellig Olav brukte sverdet, var det først og fremst for å få folk til å følge de kristne lovene.

Olav visste at han hadde et kall, at den kristne troen var sann, og at han selv var troens redskap, og ikke omvendt. Det var ikke troen som var Olavs redskap, for politisk vant ikke Olav noe på å arbeide for at Guds rike skulle komme i Norge. Tvert imot. Jeg skal forklare hvorfor.

I 1024 innførte Olav kristenretten – Sankt Olavs lov – på Moster. Den forbød slaveri, tvangsekteskap, flerkoneri og utbyrd – at nyfødte barn ble satt ut i skogen for å dø. Den ga kvinner og barn rettsvern, og innførte likhet for loven – uansett rang. 

«Hellig Olavs lov» forsvarte de svake og gjorde slutt på den sterkestes rett, som hersket i Norge. Dermed kom Olav i konflikt med nettopp de sterkeste, de som ellers ville ha vært hans naturlige allierte. Kong Olav dømte rettferdig, det er alle kildene enige om. Det hjalp ikke om du var rik og mektig hvis du som høvdingsønn brøt loven og fór i viking i eget land. 

Det var kristenretten og Olavs rettferdighet som førte til hans politiske undergang – og til hans evige seier.

Kildene forteller at den 29. juli i år 1030 kastet Olav fra seg sverdet - her [peker mot sverdet i Nesjarmonumentet]. Han kastet fra seg sverdet og alt sitt eget, og overga seg helt i Guds hånd på Stiklestad. Slik ble han en martyr for troen i Norge; for at kristentroen skulle bli noe mer enn bare en tynn ferniss over et splittet og brutalt ættesamfunn.

Som biskop Bernt Eidsvig sier det: «Da han førte sin lille hær til kamp på Stiklestad, visste han at det meste tydet på at han ville tape slaget. Håp og tro og kjærlighet fikk ham til å skue videre. Han godtok å være Guds såkorn i Norges jord.»

Straks etter Olavs død begynte undrene å skje. Til og med fiendene hans skjønte fort at de hadde tatt livet av en hellig mann. Da han døde klokken tre, slik som Jesus, var himmelen svart, slik som da Jesus døde. Da Tore Hund, en av Olavs tre banemenn, rørte ved kongens lik, fikk han straks leget et huggsår. 

Mange flere mirakler fulgte. Allerede samme natt fikk en blind mann synet igjen da han ved en tilfeldighet fikk noe av Olavs blod i øynene. Folk som var i fare, fikk mirakuløs hjelp når de ba Hellig Olav om å be for seg, og syke ble friske.

Så da gravde de Olavs kiste opp igjen – ett år og fem dager etter hans død. Det kom en vidunderlig duft da de åpnet kisten, og kroppen hans så ut som at han hadde dødd dagen før. Du kan lese om miraklene i Snorres «Heimskringla» og i Passio Olavi.

St. Olavs død så først ut som et stort nederlag, men egentlig var det en stor seier. For det var DA det norske folket ble et kristent folk. Etter Olavs død kom det ikke ett tegn på at folk dyrket de norrøne avgudene lenger! Og etter det har Norge alltid vært ett, kristent, samlet land. 

Hellig Olav kalles for «Norges evige konge». Ingen mann her til lands har betydd mer for Norge enn Hellig Olav. Han er den viktigste nordmannen noensinne.

Det er helt utrolig at vikingen Olav kunne bli Norges skytshelgen! Det sier meg én ting: Når Gud kunne bruke en viking, da kan han bruke deg og meg også. Som Mark Hart sier det: «Gud har skapt helgener utav langt verre folk enn deg».

Helgener er ikke moralsk lyteløse mennesker. De er mennesker som lar GUDS NÅDE få vinne i livet sitt. Uansett hvem du er, uansett hvilken fortid du har, kan du fortsatt bli en helgen. Det vil si: Du kan bli den personen Gud skapte deg til å være. Hel. Helliggjort.

Som forfatteren Oscar Wilde sier det: «Alle helgener har en fortid, og alle syndere har en fremtid.»

Olavs omvendelse og overgivelse gjorde at folk kjente igjen Kristus i ham. Det er det som gjør ham til helgen. Og det er derfor han fortsatt lyser som et inspirerende forbilde for alle som vil følge Jesus i Norge.

Biskop Erik Varden sier det godt: «Helgentittelen er ikke belønning for dydig adferd, ikke et himmelsk motsvar til kongens fortjenestemedalje. […] Helgenene vitner om Herrens kraft, ikke om personers fortreffelighet. Guds kraft, skriver Paulus, viser seg hvor vi er svakest. […] Det som kristne i 1000 år har gjenkjent i Olav er et skrøpelig kar som rommer en skatt, en lysende skatt som skinner gjennom mulden han var gjort av, og sprer, hinsides døden, en trøstende glans av Guds herlighet.»

Så hvordan blir man en helgen, et helliggjort menneske? Ved å leve livet åpent med Gud, i hans nåde, i det daglige, der du er! Den lange veien til hellighet består av de mange små stegene, i Kristi etterfølgelse. Det meste i livet er et spørsmål om å holde ut – holde ut i det gode. Så hold ut! Og hold deg nær Jesus! Heia, heia!

Paulus skal få det siste ordet i dag, fra Filipperbrevet (Fil 3,12–14): 

«Jeg mener ikke at jeg alt har nådd dette, eller alt er fullkommen, men jeg jager fram mot det for å gripe det, fordi jeg selv er grepet av Kristus Jesus. Søsken, jeg tror ikke om meg selv at jeg har grepet det. Men én ting gjør jeg: Jeg glemmer det som ligger bak, og strekker meg etter det som er foran, og jager fram mot målet, mot den seiersprisen som Gud fra det høye har kalt oss til i Kristus Jesus.» Amen!

Hellige Far, Hellige oss i sannheten, ditt ord er sannhet. Amen.

Dagens bibeltekster

Jak 1,2-4.12:
"2 Se det bare som en glede, søsken, når dere møter alle slags prøvelser. 3 For dere vet at når troen blir prøvet, skaper det utholdenhet. 4 Men utholdenheten må føre til fullkommen gjerning, så dere kan være fullkomne og hele, uten noen mangel. 12 Salig er det mennesket som holder ut i fristelser. For når han har stått sin prøve, skal han få livets seierskrans, som Gud har lovet dem som elsker ham."

Joh 12,20-26:
"20 Det var noen grekere blant dem som var kommet for å tilbe under høytiden. 21 De gikk til Filip, som var fra Betsaida i Galilea, og sa: «Herre, vi vil gjerne se Jesus.» 22 Filip gikk og fortalte det til Andreas, og sammen gikk de og sa det til Jesus. 23 Jesus svarte: «Timen er kommet da Menneskesønnen skal bli herliggjort. 24 Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det rik frukt. 25 Den som elsker sitt liv, skal miste det. Men den som hater sitt liv i denne verden, skal berge det og få evig liv. 26 Den som vil tjene meg, må følge meg, og der jeg er, skal også min tjener være. Den som tjener meg, skal min Far gi ære."

Lære mer?

• Les eller lytt til min festtale om kristenretten tusen år: Et annet Norge ble til 
• Les pater Olav Müllers glitrende Olavs-biografi her på katolsk.no
• Klikk her for å få opp alle bloggposter som er tagget med Hellig Olav

Du må ikke sove! Flyalarm i Oslo på fireårsdagen for fullskalainvasjonen av Ukraina

Tverrpolitisk og tverrkristen støtte til Ukraina foran Stortinget i dag.
Ukraina skal vinne en rettferdig fred.

Jeg holdt på å droppe solidaritetsmarkeringen med Ukraina i dag. 

Tingen er: Helt siden 24. februar 2022 har jeg vært med på alle solidaritetsmarkeringene, to ganger i året: 24. februar på fullskalainvasjonsdagen og 24. august på Ukrainas nasjonaldag. Men livet er veldig fullt nå, så jeg tenkte jeg skulle droppe det denne gang.

Så gikk flyalarmen i Oslo. Klokken 07.45 på morgenen. Det har jeg aldri opplevd før. 

Alarmen var falsk, men kroppen visste ikke det med én gang. Lyden var jo på fullt nivå. Pulsen steg og uroen kom, for klokken var på ingen måte 12.00, det o store test-tidspunktet.

«Det skal ikke ule nå - med mindre vi faktisk er under angrep.» 

Jeg rakk å få et vondt glimt av hvordan det må føles når alarmen ikke er en feil.

I dag er det fire år siden fullskalainvasjonen av Ukraina begynte. Fire år siden krigen for alvor kom tilbake til Europa.

Der og da bestemte jeg meg: Nei. Dette er for viktig. Og for tett på. Det er faktisk ikke et alternativ å bare «ligge her trygt i min seng og si, det er sørgelig, stakkars dem» - for å parafrasere Arnulf Øverlands dikt fra 1937.

Så jeg gikk til Stortinget, til Eidsvolds plass, og ble med. Denne gangen også. 

Fordi solidaritet er ikke en følelse. 

Det er et valg. 

Det er ikke noe du gjør for å føle deg viktig, men fordi det ER viktig.
Fordi det er nødvendig.

Da flyalarmen gikk av i morges, føltes det omtrent som om det var Gud selv som sa til Norges hovedstad, med byens høyeste stemme: VÅKN OPP

Ta ikke freden for gitt.

I midten av bildet, litt til venstre: Henrik Erhard Hermansen, generalsekretær i Norge Kristne Råd.
Alle foto: Ragnhild Aadland Høen

Et annet utsnitt av de fremmøtte.

Høyres Erna Solberg holder appell. Det var appeller fra stortingspolitikere fra hele det politske spekteret, helt fra Rødt til Fremskrittspartiet.

Appellene av de norske stortingspolitikerne var flotte, viktige og gode - men ingen av dem kan måle seg med Finlands president Alexander Stubb. Her er min oppsummering og utdypning av hans poenger:

Russlands mål vs. resultatet

Russland ville gjøre Ukraina russisk

➡️ Resultat: Ukraina er mer samlet nasjonalt og sterkere forankret i Europa.
👉 Nasjonens ukrainske identitet og europeiske identitet er bare styrket.

Russland ville hindre NATO-utvidelse
➡️ Resultat: Finland og Sverige gikk inn i NATO.
👉 Alliansen ble sterkere og Russlands grense mot NATO lengre.

Russland ville splitte Vesten
➡️ Resultat: Europa samarbeider tettere enn på tiår.
👉 Sanksjoner, våpenstøtte og politisk samordning økte.

Russland ville svekke Europa militært
➡️ Resultat: Europeiske land øker forsvarsbudsjettene kraftig og styrker beredskapen.
👉 NATO-styrker er mer synlige og aktive.

Russland ville vise militær overlegenhet
➡️ Resultat: Store tap, langvarig krig og begrensede territorielle gevinster.
👉 Krigen har blitt kostbar og fastlåst. Etter fire år med storkrig er nesten to millioner soldater drept, såret eller savnet totalt. 2/3 er russiske, 1/3 er ukrainske. Russland lider dobbelt så store tap som Ukraina.

Russland ønsket raske territorielle gjennombrudd
➡️ Resultat: Etter de første månedene i 2022 har frontlinjene i stor grad stått fast, med bare små og svært kostbare forskyvninger over lange perioder. Putin skulle ta hele Ukraina på tre dager. Status på bakken er at Russland okkuperer bare rundt 20 prosent av ukrainsk territorium. I 2025 utgjorde framgangen kun ca. 0,8 % av Ukrainas areal. - Det er tempoet til en hagesnegle, har Nato-sjef Mark Rutte uttalt.  

 
 Russland ville styrke sin globale posisjon
➡️ Resultat: Økonomiske sanksjoner, kapitalflukt og investeringstørke, høy inflasjon og rente, svekket internasjonal innflytelse og større avhengighet av Kina.
👉 Russlands geopolitiske handlingsrom er redusert.

Alexander Stubbs hovedkonklusjon er klar: Krigen har gitt stikk motsatt effekt av det Russland ønsket. Den russiske invasjonen har blitt en gedigen strategisk fiasko.

Under her kan du se Alexander Stubb forklare selv. Hvis du ikke allerede følger ham på Facebook, så gjør for all del det!

Til slutt

På Facebook-siden min kan du se en liten video jeg laget i dag. Jeg kan ikke bygge den inn her fordi den inneholder rettighetsbeskyttet musikk.

Les også:

• Solsikker for Ukraina
• Kyiv kammerkor | Bønn til den velsignede Jomfru
• Innvielsen av Russland og Ukraina til Jomfru Marias rene hjerte
• Ettertanke | De hjelpeløses skrik - Med krigen i Ukraina har denne andakten fra 2018 dessverre fått ny aktualitet
• Ettertanke | Si til de urolige hjerter - En andakt om å leve i usikre tider.

Om skriftemålet og fastetiden hos NRK Kompass

DIREKTESENDING: "Velkommen til NRK Kompass, et trygt sted å være, et godt sted å lære - mer om livssyn, etikk og verdier", sitat introen til programleder Pål Plassen.

Hvorfor og hvordan faster katolske kristne? Hvorfor varer den kristne fasten i 40 dager? Hvordan ser en askeonsdag ut i en katolsk kristens liv? Og: Hvordan foregår et katolsk skriftemål? Det er noen av spørsmålene jeg nylig har svart på i to besøk hos NRK Kompass i NRK P1.

Her har du lenke til besøket mitt hos NRK Kompass på torsdag denne uka - dagen etter askeonsdag. I dette direktesendte radiointervjuet snakket jeg om askeonsdag, fastetiden og hvordan katolske kristne faster. Intervjuet med meg var første innslag og varer de første 19 minuttene.

Skriftemålet er spesielt viktig i fastetiden. Det rakk jeg imidlertid ikke å snakke om i torsdagens sending. Til gjengjeld fikk jeg et kvarter til å fortelle om skriftemålet - hva er det, hvordan funker det - i NRK Kompass 26. januar, så vi får si det veier opp (lenken går direkte til innslaget).

Ellers: I fjor var jeg i NRK Kompass med Mathias Bruno Ledum (nå prest, den gang diakon) der vi snakket om det katolske jubelåret (første innslag).

Tidligere har jeg vært hos NRK Kompass og snakket om Sankta Lucia, Sankta Sunniva og andre helgener. 

Og ikke minst var jeg med på Vestfrontsamtalen olsok 2024, der jeg var med i en panelsamtale og snakket om nettopp olsok og Hellig Olav. Samtalen foregikk foran publikum foran Nidarosdomen i Trondheim, og ble altså direktesendt på NRK P1 sin Kompass-sending den dagen.

Tidligere har jeg også holdt en del morgenandakter hos NRK. Du finner noen av dem her.

JUBELÅR: Hyggelig besøk hos NRK Kompass med Mathias Bruno Ledum, der vi snakket om det katolske jubelåret.

NIDAROSDOMEN: Gjest hos Vestfrontsamtalen olsok 2024 sammen med Geir Thomas Risåsen (t.v.) og Øystein Ekroll. Programleder: Pål Plassen. Direktesending på NRK Kompass NRK P1. Biskop Erik Varden var innslaget før oss. 

Preken om såkornslignelsen | Når Jesus tar oss på kornet

P. Øystein Lund holdt prekenen på den siste utendørsmessen i hagen til Sta. Katarinahjemmet, 13. juni 2021.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Jeg aner ikke hvorfor denne bloggposten ikke ble publisert den gang jeg laget den, men bedre sent enn aldri. Jeg skriver andakter til Vårt Land denne uken, og da jeg søkte på "sennepsfrø" i bloggarkivet, dukket altså denne prekenen opp som kladd. Beklager! Men: Her er den altså, nesten fem år etter at den ble holdt. Jeg beholder introen som jeg skrev den gang jeg laget denne bloggposten, rett etter vi var ute av covidrestriksjonene for andre gang.

--------------------------------------

Det var fantastisk at vi endelig kunne få samles til messe i kirkene igjen etter den andre koronaperioden. Men jammen var det fint med de mindre messene i hagen til Sta. Katarinahjemmet også. Det var en spesiell tid. I takknemlighet over nok en god preken fra p. Øystein Lund deler jeg her manuset med dere, fra den siste utendørsmessen, 13. juni 2021.

Denne søndagen var den 11. søndagen i det alminnelige kirkeår. Dagens prekentekst var Mark 4, 26-29, det vil si Jesu lignelse om såkornet.

Såkornet
Og han sa: «Med Guds rike er det slik: Det er som når en mann har sådd korn i jorden. Han sover og står opp, det blir natt og det blir dag, og kornet spirer og vokser, men han vet ikke hvordan det skjer. Av seg selv gir jorden grøde, først strå, så aks og til sist modent korn i akset. Så snart grøden er moden, svinger han sigden, for høsten er kommet.» (Mark 4:26-29)

Liknelsen om såkornet

Noe som er helt spesielt i Det nye testamentet, er Jesu bruk av lignelser. Jesu liknelser hører til verdenslitteraturens klenodier. Med enkle bilder fra naturen og menneskelivet formidlet han de dypeste sannheter om Gud og mennesket og tilværelsen. «Uten liknelser talte han ikke til dem,» sier evangelisten (Mark 4,34). I liknelsene sine tar han oss på kornet.

I dypeste forstand er all tale om Gud og den usynlige virkelighet liknelser, symboler som bare kan antyde det som ord ikke kan uttrykke. Hvis man bare er opptatt med ordene og taper av syne Mysteriet bakom ordene, vil man oppdage at «ordene slår i hjel».

Uttrykket «Guds rike» var ofte på Jesu lepper, et uttrykk som ikke uten videre er lett å forstå meningen av. Etter vanlig tankegang forbindes ordet «rike» med landområder, grenser og politikk, men Guds rike er noe ganske annet. Guds rike er Guds herredømme og det har ingen fysiske begrensninger. Der Gud får råde, der er hans rike. Derfor ber vi “la ditt rike komme, la din vilje skje”. Der Guds vilje skjer, der er hans rike.

Ulike jødiske grupper på Jesu tid hadde sine egne tanker og forventninger når det gjaldt Guds rike. Flere tenkte først og fremst på en nasjonal gjenreisning. De ventet på en Messias som ville befri landet fra det romerske åk og gjøre ende på dets ydmykelse og forfall. Derfor ble de skuffet i Jesus fra Nasaret. «Mitt rike er ikke av denne verden,» sa Jesus. En slik Messias hadde flere av dem ikke bruk for.

Selv Jesu egne disipler hadde vanskelig for å rive seg løs fra de tilvante forestillinger når de hørte Jesus tale om Gudsrikets komme. Kan hende de av og til følte seg fristet til å slå seg i lag med selotene og påskynde rikets opprettelse ved hjelp av revolusjonære maktmidler.

Guds rike kommer ikke først og fremst gjennom menneskelige anstrengelser. «Det kommer av seg selv», sier Jesus. Såmannen visste ikke hvordan det gikk til at kornet spiret og vokste opp. Dette kan lett misforstås dit hen at Guds rike kommer «automatisk» og uavhengig av Guds vilje og menneskenes respons. En slik tanke er helt fremmed for Jesus. 

Liknelsen forteller oss at Gud er virksom i verden. 

Hans skapende oppholdende og forløsende kraft er aktivt tilstede. 

Utfallet kjenner vi – riket kommer. Guds plan og vilje kan ikke slå feil, den endelige seieren er hans, ikke ondskapens og løgnens. Guds uovervinnelige krefter står på rikets side, selv om det kan synes som om ondskapen er den sterkeste.

Og det er også ord til de som føler seg desillusjonert og føler at kirken taper terreng. Veksten skjer uavhengig av hva vi føler og forstår. 

Men vi skal vokte oss for å mistolke ordene «av seg selv» – «automatisk». Det finnes ingen «automatisk» fremgang og vekst uten Gud. En slik idé fører til gudløst hovmot og til ulykke for verden. Når Gud forsvinner ut av bildet kan det «automatiske» resultatet ikke bli annet enn forfall og oppløsning.

Vi kalles til å så. Til å hegne om veksten. Til å luke og vanne. Men veksten forblir alene hos Gud. «Jeg sådde, Apollos vannet, men Gud ga vekst» sier Paulus. «Av Herren er det skjedd, og det er underlig for våre øyne». 

Av og til kan det virke som om vi tenker at kirkens vekst – Gudsrikets vekst – avhenger av at vi gjør de rette tingene – eller kanskje heller at vi gjør tingene rett. Har de rette meningene og de gode svarene. Men i Gudsrikets vekst handler det kun om Den Hellige Ånds stille virksomhet. 

Vi skal bie på Herren, men samtidig ha hånden på plogen. Vi er hans medarbeidere det er gjennom oss skrøpelige mennesker at han gjør sin gjerning i verden. Men Gud gir vekst.

 

Og her ligger det en utfordring for oss som frimodig bekjenner Kristus. Troens utvikling er en vekstprosess. Vi må la mennesker få være i vekst. Gi dem rom til å utvikle den spire tro som Gud selv har plantet i hvert menneske.

Gudsrikets vokster følger naturens lover, for naturens lover er Guds lover. «Først strå, så aks, og til sist modent korn i akset.» Utviklingen foregår i stadier. Dette skal gardere oss mot å ha utålmodige og urimelige forventninger. Mellomstadiet – «aks» – er sikkert det vanskeligste.

Barnestadiet har sin sjarme og den modne manndom sin skjønnhet, men mellomstadiet! Som en far en gang sa det: «Jeg har alltid beundret en mann som virkelig er en mann, og en kvinne som virkelig er en kvinne, men hva skal jeg si om en tenåring som virkelig er en tenåring?» Utfordringen er å ikke bare se og verdsette hva denne personen en gang kommer til å bli, men å se og verdsette alle mennesker slik de er akkurat nå, ufullkomne og ikke ferdig helliggjorte.

I kirkens arbeid er det også slik. Vi har den første begeistringens tid da vi skimter de første strå. Så kommer dager, uker og måneder med slit og møye. Vanskene og problemene melder seg, og begeistringen stilner av. Men så snart «grøden er moden», tar høstarbeidet til, og sigden svinges.

Sigden er et symbol som vi savner i kirken. Vi har korset og stjernen og duen og lammet og mange flere, men ikke sigden. Vi har vent oss til å se på sigden som et kristendomsfiendtlig symbol fordi den og hammeren figurerer på kommunistenes fane. Men her i liknelsen har sigden en ærefull plass som symbol på innhøstningen av den modne grøde i Guds rike.

Vi får vel aldri oppleve at sigden kommer til heder og verdighet og bli anbragt som et symbol i kristne kirker. Men hver gang du ser en sigd, kan du la deg minnes om Høstens Herre som kaller oss til å høste inn grøden.

«Markene er alt hvite til høst,» sier Jesus. Da er det tid å svinge sigden, men det har ikke kirken alltid forstått. Så ofte lar vi anledningene gå fra oss. Vi møter mennesker som er i prosess, og gjennom modningsprosessen blir tanker til overbevisning, overbevisningen til gode intensjoner; men så blir det med det, og livet fortsetter som før. Vi lar sigden henge på knaggen, frukten uteble.

Jeg tar meg selv av og til i å tenke at vi som kirke ofte er for sløve til å forstå vår besøkelsestid og det som rører seg i menneskesinnene omkring oss. Kanskje vi er opptatte med uvesentlige ting, det som ikke tjener til menneskenes fred. Sikkert har vi for liten tro og altfor grunn oppfatning av Gudsrikets krefter. Derfor er vi enten blinde for det som foregår, eller misforstår og mistolker det som rører seg i tiden. 

Ser vi de mennesker som bærer på det Augustin taler om som «den hellige uro»? Kanskje nettopp her er kirkens besøkelsestid, og da er det tid til å ta frem sigden.

(Her slutter prekenen.)

Etterord i 2026: Jeg tenker at nettopp nå i vår tid er det viktig at kirken kjenner sin besøkelsestid. Det mener jeg nok også at den til en stor grad gjør. I St. Olav menighet i Oslo pleier vi å ha ett troskurs i semesteret. Denne våren er tilstrømmingen så stor at menigheten har satt opp fire parallelle kurs. Fantastisk! Høsten er moden. 

Missalet. Messeboken i Den katolske kirke. Missalet inneholder liturgiske forskrifter, tekster og bønner for kirkens messefeiring. Det nåværende missalet er fra 1969, mens den forrige versjonen var fra 1570.

Forbønnene er i en egen bok. Det er legfolk som leser forbønnene. Denne dagen var det jeg som leste. Bildet er tatt etter messen. Jeg syntes forbønnene var så flotte at jeg ville dele dem med dere.

Prest: Kjære kristne! For oss har Kristus forklart Guds rikes hemmeligheter. La oss be om Herrens hjelp til å forbli tro mot de hellige mysterier.

1: For alle oss som utgjør den synlige kirke

at vi må bevare bevisstheten om de skjulte mysterier

som møter oss i Kristi Kirke. 
La oss be til Herren, vår Gud.
Alle: Herre, hør vår bønn.

2: Om at statslederne og politikerne

ikke må la seg blende av ytre makt og storhet. 

La oss be til Herren, vår Gud.
Alle: Herre, hør vår bønn.

3: For dem som føler at de som kristne

kjemper for en tapt sak,

om mot og håp gjennom Jesu lignelser. 

La oss be til Herren, vår Gud.
Alle: Herre, hør vår bønn.

4: For alle utålmodige i vår menighet

at de må bevare iveren og samtidig stole på Gud. 

La oss be til Herren, vår Gud.
Alle: Herre, hør vår bønn.

Prest: Himmelske Far, allmektige Gud,

du som lar din Kirke vokse lik et sennepsfrø,

la også ditt rike vokse inne i oss.

Ved Kristus, vår Herre. Amen.

"Opp, all den ting som Gud har gjort, hans herlighet å prise!
Det minste han har skapt, er stort,
og kan hans makt bevise.

Gikk alle konger frem på rad i deres makt og velde,
de maktet ei det minste blad å sette på en nelde."

H. A. Brorsons salme "Opp, all den ting som Gud har gjort" står i den katolske salmeboken Lov Herren nr. 312, som du finner her på liturgi.katolsk.no.

Det er aldri feil å avslutte med Petter Dass-salmen "Herre Gud, dyre navn og ære". Jeg er spesielt glad i linjene "Gud er Gud, om alle land lå øde, Gud er Gud, om alle mann var døde". Det er så langt fra den postmodernistiske "Gud finnes bare i folks hoder"-forestillingen som du kan komme.

DEN BEDENDE MARIA: Kirkerommet til Katarinahjemmet er åpent og tilgjengelig hele dagen. Inngangsdøren til Katarinahjemmet er låst, men resepsjonen er bemannet. Det er bare å ringe på i resepsjonen, så åpner de for deg. Mandag til fredag er du velkommen til å bli med i tidebønnen laudes kl 7.30, etterfulgt av messe (ferdig kl. 8.15). Ring på hos kjøkkenet hvis du vil komme til laudes (det er før resepsjonen har åpnet). Hver kveld kl. 18.00 kan du bli med i kveldsbønnen vesper (bortsett fra lørdag, den kvelden ber søstrene vesper i St. Dominikus kirke, sammen med dominikanerbrødrene der). For mer informasjon om tidebønnene og messene på Katarinahjemmet, se her på klosterets hjemmeside.

Siden sist jeg var i Katarinahjemmets kapell, 2. mai, hadde noen gitt statuen av Jomfru Maria en rosenkrans i hendene. Denne Maria-statuen er litt uvanlig, siden hun ikke bærer Jesus-barnet (og det uten at det er en av åpenbaringene fra Fatima, Lourdes, Guadalupe). I stedet er hun avbildet som den bedende Maria. Hun er kronet som himmeldronning, og bærer liljer, symbolet på jomfruelighet og renhet. Statuen er fransk, fra 1800-tallet, forteller søster Katarina Pajchel O.P..