Vinteren er over oss med kortere dager og lengre netter, men det finnes gode grunner for å leve, da også.
Her er en av dem:
«EIN GRUNN TIL Å LEVAHvordan ville du besvart spørsmålet «Hva er meningen med livet?» Her er ordrett det jeg svarte Vårt Land i et videointervju for fem år siden:
Det er kjærleik eg snakkar om,
ikkje den banalt brusande,
men det svale vinddraget,
luftninga,
det stille drysset gjennom sjela,
det mjuke usynlege som slører lydar
og dekker skorper og sår.
Eg trur uavlateleg på kjærleiken
som ein stor overveldande fred
og ein gyldig grunn for å leva.»
Alf A. Sæter (publisert med tillatelse)
«Mitt liv får mening når det inngår i den store historien. Gud har skapt meg fordi han ville at jeg skulle leve. Og for at jeg skal oppleve mening med det livet, så må jeg leve det sånn som det var ment: Du skal elske Herren din Gud av hele din sjel og hele ditt hjerte, av all din forstand og... ja, hele ditt hjerte - og du skal elske din neste som deg selv. Og det er det som gir livet mening.»Jeg tror at Gud har skapt meg, og at han derfor er den rette til å lære meg å leve livet slik det er ment å leves: «Menneske, Herren har jo sagt deg hva godhet er, og hva han krever av deg: at du skal gjøre det som er rett, vise trofast kjærlighet og vandre ydmykt med din Gud.» (Mika 6,8)
To år senere fant jeg ut at svaret mitt mangler noe. Det er riktig at meningen med livet er å elske. Men det er bare halve sannheten. Fordi: Meningen med livet er å elske og å bli elsket.
Gud, som er kjærlighet, skapte meg fordi han ville elske meg. Derfor finnes jeg. Jeg finnes fordi jeg er elsket. Jeg ble elsket inn i verden av mine foreldre – og av Gud. Og målet med livet mitt er å bli elsket gjennom livet, gjennom døden og inn i Himmelen – av Jesus.
Derfor synger jeg denne salmen av Jakob Paulli (1902) i dag:
«Lær meg å kjenne dine veie og gå dem trøstig skritt for skritt!»
«Men lær meg fremfor alt å kjenne din grenseløse kjærlighet, den som kan tusen stjerner tenne når lykkens sol for meg går ned.»
Som du skjønner – Alf A. Sæters ord er også mine: «Eg trur uavlateleg på kjærleiken som ein stor overveldande fred og ein gyldig grunn for å leva» …også når det er vintermørke, sørpeføre, skrubbsår og bare stjernene lyser. Også da tror jeg på Guds kjærlighet; jeg tror på det myke usynlige som dekker skorper og sår, det stille drysset gjennom sjelen som forteller meg hvem jeg (og du) egentlig er: Du er den høyt elskede.
Første gang publisert i avisen Vårt Land 9.11.2019 da Ordsp 3,1-3 var dagens bibeltekst
Les også:
- Ettertanke | Drømmen som hendte - med diktet "Draum" av Alf A. Sæter
- Ettertanke | En Gud som gråter - med diktet "Lidingstimen" av Alf A. Sæter
En nydelig post - en dose overskudd, vennlighet og evne til å se hva livet er! Du minner meg på å hente frem Sæther, som akkurat som deg klarer å si noe viktig om det å være menneske.
SvarSlettTakk, Ragnhild!
Heidi
Takk for gode ord! Ja, Alf A. Sæther har gitt ut noen få lyrikksamlinger (hvorav "Å elska er å vera stille nesten heile tida" er min favoritt - de som ikke har den kan finne den på biblioteket). Akkurat dette diktet har imidlertid ikke stått på trykk noe sted. Det kom til meg gjennom Poesiringen. Dermed skrev jeg like godt til Alf (slik jeg har gjort to ganger før også) og lurte på om jeg kunne få dele diktet hans her på bloggen. Han svarte: "Takk for gode ord om diktet mitt. Ja, eg står for det eg skriv/sender til Poesiringen, så versågod, del det gjerne med andre som du trur har “antenner” for å ta imot slike dikt. Med ynskje om GOD HAUST frå Alf A.S."
Slett