Google Analytics

mandag 22. juli 2013

Kontemplasjon: Mystikkens vei

 

Legkarmelitt Anne Samuelen skriver innsiktsfullt om mystikkens landskap og tåkeheimen du kan komme til å finne der. Få med deg tiende del av serien "en liten skole i indre bønn og kontemplasjon".


Av Anne Samuelsen, Cand. Polit.
Anne er tilknyttet Karmel-ordenen som legkarmelitt med evige løfte
r
"En liten skole i indre bønn og kontemplasjon" utarbeider hun spesielt for Sta. Sunniva-bloggens lesere

LES OGSÅ:

Del 1 - Kontemplasjon: Smak og se at Herren er god
Del 2 - Kontemplasjon: Bønn til din Far som er i det skjulte

Del 3 - Kontemplasjon: Betydningen av vennskap

Del 4 - Kontemplasjon: Gjør meg stille, stille
Del 5 - Kontemplasjon: Betydningen av en mor og en far
Del 6 - Kontemplasjon: ... og da har vi barnesin
n
Del 7 - Kontemplasjon: Å be er å si Fadervår til Gud
Del 8 - Kontemplasjon: Skriftemålets uuttømmelige nåde
Del 9 - Kontemplasjon: Omvendelse


MYSTIKK


”Der ute søkte jeg deg, men du var i meg – selv om jeg var langt borte fra deg. Du rørte ved meg, og jeg lengtet etter din fred. Nå legger jeg mitt håp i din store nåde alene. Gi hva du krever, og så krev hva du vil. Du har skapt oss for deg, og vårt hjerte er urolig inntil det finner hvile i deg" skriver vår kirkefar Augustin. [1]


De fleste av oss som begynner å gå denne dype veien mot Gud
- mystikkens, kontemplasjonens vei - har nok på et eller annet tidspunkt kommet til en lignende erkjennelse som den St. Augustin beskriver.

Vi er blitt berørt av Gud. Kanskje han har kommet til oss i stor glede, som en stor lettelse, eller som et slags ubeskrivelig holdepunkt i dyp smerte? Kanskje han har kommet til oss gjennom fornuftens blendende lys, eller intuisjonens dype visshet, eller gjennom Kirkens liturgiske handlinger?

Han har rørt ved oss, og vår brennende lengsel etter ham blir en rettesnor for våre liv. Den samme St. Augustin sier om lengselen at den er den vedvarende bønnen [2]. Lengselen etter Gud er en kontinuerlig bønn som gjør oss i stand til å svare på Pauli oppfordring om å være utholdende i bønn (Rom 12,12, Kol 4,2) og å ”be alltid i ånden”. (Ef 6,18)

Hva hindrer meg?

Vi legger så ut i mystikkens landskap og kan komme til å oppdage tåkeheim og natt. Hvor er Guds stemme nå? Hvor er du Gud, svaret på min lengsel? Hvorfor viser du deg ikke? Skal jeg gi opp nå som jeg ikke ser?

Som disippelen Thomas, kan vi fristes til å la troen bli avhengig at vi får ”se”. Vi kan bli fristet til å ønske, søke åndelige opplevelser og tro at det er Gud. Kanskje vi blir fristet fordi vi trenger trøst i livet? Men alle er vi mennesker med en stor indre fiende: Hovmodet. Kanskje blir vi fristet til å søke åndelige opplevelser, for å føle oss spesielle, viktige, favorisert av Gud? Mange falske profeter har fremstått som mystikere opp igjennom tidene. De har blitt gjenstand for valfart og konsultasjoner. Kanskje ikke rart at mystikken i enkelte kristne kretser har fått et dårlig rykte? [3]

ST. JOHANNES AV KORSET (1542-91):
Fremhevet at det er GUD
vi skal søke, ikke oss selv.

Hvem er det jeg søker?

Men her har altså karmelordenen en trygg vei å vise til. En vei som både ordenens mor, den store ”lyset på”-mystikeren Teresa av Avila, og ordenens far, ”lyset av”-mystikeren Johannes av Korset, begge to fremhever: Det er Gud vi skal søke, ikke oss selv.

Johannes av Korset er streng: Ignorér alle åndelige opplevelser, stemmer, budskap, bilder, profetier, om de skulle komme. De er ikke Gud, de kan være fra Gud, men de kan like gjerne være blendverk satt i scene av vårt eget ego, sykdom eller djevelen selv. De kan aldri gi oss kunnskap om Gud. Gud er faktisk nærmere oss i natten, i mørket, i det dunkle. Gud er en som skjuler seg. Mennesket kan ikke fatte Gud, derfor er det tryggest å ikke se. ”Salige er den som ikke ser, og likevel tror” sier jo vår Herre til Thomas. (Joh 20,29)

STA. TERESA AV AVILA (1515-1582):
Åndelige opplevelser
er nådegaver fra Gud
som han skjenker oss etter sitt behag.
Vi skal ikke søke dem,
vi skal søke GUD.
Sta Teresa, som stadig så og snakket med sin Herre Jesus, er mer tilbøyelig til å tenke at vi er svake sjeler som trenger trøst fra Gud på vår vei, små vannhull der vi kan drikke, altså de åndelige opplevelser og nådegaver. Men også for henne er dette aldri noe vi skal søke, heller ikke lengte etter. De er nådegaver fra Gud som han skjenker sjelene etter sitt behag, og ikke noe vi søker. Og som hun vet så inderlig vel: Alle nådegaver har kun en funksjon: Å gjøre oss i stand til å elske Korset. Å elske lidelsen. Å aktivt ta opp korset og bære det med Kristus. [4]

Så hva skal jeg da gjøre?

Mitt eneste gjøremål nå er å elske, sier Johannes av Korset i strofe 28 av Åndelig sang. All veiledning i Karmel, til tross for at denne kontemplative veien tilsynelatende ser ut til å være innadvendt og selvbeskuende, er akkurat det motsatte: Se på Kristus, ikke på deg selv. Elsk Kristus, også hans lidelse, vær beredt til å ta Korset opp, med takknemlighet og glede når det kommer. Da blir vår glede fullkommen!

All veiledning i Karmel har denne fullkomne gleden som mål: Foreningen av oss selv og vår vilje med Kristus og hans vilje. Omdannelsen av et menneske fra selvisk og selvsentrert til overgitt og forenet med Kristus. I denne foreningen skjer det utrolige: Nemlig det at vår egen betingete, sporadiske og til dels selvsentrerte kjærlighet, blir kronet med Kristi barmhjertighet og kjærlighet. ”Han frir ditt liv fra graven og kroner deg med barmhjertighet og kjærlighet.” (Sal 103.4)

MYSTERIET: Mystikkens virkelighet, selve Mysteriet,
ligger åpent for oss alle. Det er der for det blotte øyet
i hver eneste Hellige Messe.
Det er der i prestens hånd, når Kirken hver eneste dag
bærer Jesus Kristus, inkarnert,

korsfestet og oppstanden

 frem for sjelene.
Alle mysteriers Mysterium

Mystikkens vei, kontemplasjonen, er muligens ikke for ”folk flest”. Men mystikkens virkelighet, selve Mysteriet, ligger åpent for oss alle og er altså ikke noe for de få. Det er for alle kristne, for alles åsyn. Det er der for det blotte øyet i hver eneste Hellige Messe. Det er der i prestens hånd, når Kirken vår mor, med sitt FIAT [5] hver eneste dag bærer Jesus Kristus, inkarnert, korsfestet og oppstanden frem for sjelene.

Dette Mysterium overgår alle mysteriers mysterier. Dette er sentrum for våre liv og vår bønn: Kristi frelsesverk. Han vet at vi er mennesker som trenger å se, og han lar oss se: ”Dette er mitt blod”, ”Dette er mitt legeme”!

Ta imot – gi videre! [6]

Med troens øyne kan vi se, og med våre liv kan vi gi videre til andre. Og blir du fristet til å se på deg selv; vend blikket mot Ham, og mot din neste. Elsk Ham ned over Kirken, og menneskeheten. Dette er alle lengsler og bønners mål.

Slik vi tar imot Ham, tar vi også imot vårt kall, det Kirken ber over oss i Benedictus [7] hver eneste morgen:

"Også du, barn skal være profet for den Høyeste. Du skal gå forut for Herren og rydde hans veier, for å gi hans folk kunnskap om frelsen gjennom syndenes forlatelse, ved vår Guds barmhjertighet og miskunn som vil la solrenning fra det høye gjeste oss.”

Til neste gang:

  • Ser jeg på Jesus Kristus?
  • Lar jeg ham slippe til i hverdagen, både i sorg og glede?


FOTNOTER:

[1] Augustin. Det hvilende hjerte. St Olav forlag 1991.

[2] ”Om din lengsel er for hans åsyn, da skal Faderen, som ser i det skjulte, gi deg din lønn. For selve din lengsel er din bønn; varer lengselen ved, gjør bønnen det også. For det er jo ikke uten grunn at apostelen sier; Be uten opphør. Når han sier: Be uten opphør, betyr det at vi uopphørlig skal ligge på kne, til stadighet ligge utstrakt etter stå med løftede hender? Hvis det er dét det betyr å be, tror jeg ikke at vi er i stand til å gjøre det uten opphør. Men det finnes en annen, en indre bønn som er uten opphør og det er lengselen. Uansett hva annet du gjør, holder du ikke opp med å be hvis du lengter etter sabbaten. Hvis du ikke vil holde opp med å be, hold da ikke opp med å lengte.” (St. Augustin, oversettelse: Tidebønnene Advent-Jul s 471-472)

[3] For den som er interessert i en grundig innføring og diskusjon om kristen mystikk, les br. Wilfrid Stinissens Epilog i boken "Indre vandring"! (s 157)

[4] I artikkelen ”Den lidende tjeneren” (Karmel, Katolsk andleg tidsskrift, 2010 nr 4) henviser karmelitten James McCafrey til Edith Stein og skriver: ”men de kristne som gjenkjenner korset for hva det er, sier hun, skal ikke bare passivt akseptere at det legges på dem, men aktivt tilby seg å hjelpe Kristus med å bære det. Det er dette oppdrag Paulus uttrykte i Kolosserbrevets innledende kapittel: ”Det som ennå mangler i Kristi lidelser, det utfyller jeg med min egen kropp; jeg lider for hans kropp, som er kirken” (Kol 1,24)

[5] Dette Kirkens FIAT – JA til Guds vilje, er hentet fra bebudelsens samtale mellom engelen Gabriel og jomfru Maria. Gabriel sier: «AVE GRATIA PLENA DOMINUS TECUM …» ("Hill deg benådede, Herren er med deg"). Maria svarer: «ECCE ANCELA DOMINI FIAT MIH VERBUM TUUM SECUNDUM …» ("Se, jeg er Herrens tjenerinne, det skje meg etter ditt ord".)

[6] Mottoet for Troens år.

[7] Det faste leddet i Kirkens morgenbønn, Laudes: Luk 1, 68-79.

17 kommentarer:

  1. Liker, leser og nyter!!! Tusen takk!!

    SvarSlett
    Svar
    1. Kjekt å høre! Enig med deg!

      Anne er tilbake fra Polen i dag, og har sagt hun kan svare på spørsmål hvis noen lurer på noe :)

      Slett
  2. Hvordan kan man egentlig vite at det er Gud man søker og ikke seg selv? Synes at dette er litt vanskelig!
    Kan alle mennesker oppleve et møte med Gud og leve i Guds nærvær, eller er det en gave for noen. Jeg føler at den åndelige virkelighet er i så sterk kontrast til den verdslige virkelighet at det lett oppstår splittelse. Jeg kan føle at jeg lever to liv parallelt noe som jeg ikke ønsker. Hva er galt, og har du noen råd om hvordan jeg skal leve fullt og helt med og for Gud i denne verden? Det ble MANGE funderinger dette!

    SvarSlett
    Svar
    1. Kjære Anonym

      Ja det var virkelig ikke bare mange funderinger, men viktige og. Ingen av disse spørsmålene kan vel egentlig besvares av noe menneske, fordi det er kun er Gud som kan kaste lys over dem i ditt liv og til sin tid. Men jeg vil likevel prøve meg nå med noen ord om hvordan vi kan øve oss på å være tilgjengelig for Ham.

      Selvfølgelig er møte med GUD og å leve i Guds nærvær for ALLE: Det er jo Jesu ettertrykkelige ønske, men det vil være på forskjellige måter fordi vi er forskjellige mennesker med forskjellige kall. Men det er ett sted man ALLTID er i Guds nærvær og møter Gud garantert hver eneste gang, og får anledning til å vende blikket vekk fra oss selv.....og det er i Den Hellige Messe. Derfor blir den så viktig, den er den lysende varden, fyrlykten om du vil, i mørket. Her kan alle se, alle som tror det Kirken lærer, ta imot. Jeg kjenner så mange mennesker som har skjønt dette. De føler ikke nødvendigvis noe i Messen, de vet ikke alltid hva de tar imot, men trofast vender de tilbake, fordi dette er noe de gjør!! Å være en god katolsk kristen er ikke nødvendigvis å oppleve så mye, å føle seg omsluttet og hvilende i Guds kjærlighet og nærvær, men å GJØRE det Gud ber oss om: Lovprise Ham, holde Hans bud og spre denne troen på Ham til all verden, om nødvendig med ord. Så enkelt, egentlig, og så vanskelig, men Han har gitt oss hele vårt jordiske liv til å øve oss, og Kirken til den gode mor som skal ha omsorg for oss både når vi gleder oss og når vi faller.

      Så til denne splittelsen som du nevner. Den er det sikkert mange som kan kjenne på, særlig om man bruker en del tid til stillhet og bønn og har behov for og kjenner fred og glede i dette... og så konfronteres man hele tiden med denne verden som bare er så full støy, av avmakt og lidelse, ja sågar ondskap. Kanskje sånne mennesker kjenner dette ekstra sterkt?? og kanskje sånne mennesker har fått et kall til å be Gud om å komme dypere inn i denne verden, la hans lys skinne, la hans håp få komme inn i disse dype, mørke avkrokene? Dette var jo Mor Teresa av Calcuttas kall: å bringe lys inn i "de mørke hullene" der mennesker bodde. Hun gjorde det med hele seg: gjennom bønn og gjennom gjerning.. og når man gjør noe for andre, særlig når det er motstand og vanskeligheter, ser man jo aldeles ikke på seg selv, men på den andre..
      Det er egentlig den beste måten ikke å se på seg selv i det aktive livet: Å sette andre foran og høyere enn seg selv.. og når man prøver å gjøre det, ser vi kanskje at dette ikke alltid er så lett. Men vi kan øve oss. Hele tiden øve.

      Når vi oppdager fortvilelse og lidelse i oss selv og andre, må vi se på Kristus, virkelig løfte blikket, virkelig konkret ta frem krusifikset, si til Ham: "Herre du vet hva jeg ser, erfarer, føler, kjenner... du kjenner det på Din egen kropp og i din sjel... Foren denne min lidelse, denne andre personens lidelse som jeg nå kjenner i mitt hjerte, denne situasjonen, med Din, så Din oppstandelses lys kan skinne".

      Han vil mest sannsynlig ikke svare oss med lyn og glimt fra himmelen, men han vil, sakte men sikkert, når vi øver oss, når vi gir oss over og aksepterer at vi ikke helt skjønner alt, når vi i tillit, håp og tålmodighet regner med Hans inngripen, på Sin måte, i Sin tid...svare oss.

      Ordet Askese betyr egentlig øvelse. Den indre bønnen er en konstant øvelse i å se på Ham og ikke henfalle til vårt eget lille univers. Jeg er overbevist om at den som er trofast i bønnen, ikke bare i noen uker, men gjennom et langt liv, en dag (kanskje ikke før i himmelen?) vil kunne se tilbake på sitt liv og se: At Herren sakte men sikkert på en merkverdig, kall det gjerne mystisk måte, gjennom vår tillit og trofasthet, brukte all den menneskelige splittelse og lidelse som vi "sukket opp til Ham" til å bygge broer og forene mennesker.


      Jeg ønsker oss alle lykke til
      hilsen
      Anne


      Slett
  3. Hvordan kan man leve uten spittelse og hvordan kan man elske lidelsen?

    SvarSlett
    Svar
    1. Kjære deg
      Skulle ønske jeg kunne svare deg på det med å elske lidelsen, men strever fortsatt med dette. Og det er jo helt menneskelig å ønske lidelsen vekk fra oss selv, fra andre, fra verden! Men så har vi altså vår frelser Jesus Kristus som frelste oss alle fra fortapelsen gjennom Korset og lidelsen. Det er nettopp Kristi etterfølgelse like til korset, særlig denne siste biten, som er så typisk for mange av helgenene i Karmel. Særlig tilgjengelig er Therese av Lisieux og Elisabeth av Treenigheten på dette temaet, fordi de har skrevet så klart om dette i sine brev og dagbøker. Er man så intimt forbundet med Jesus Kristus som disse var, så er det ikke noe man heller vil, enn å forene seg med ham der han er aller mest hjelpeløs og forlatt, og der bønnen er aller sterkest og virkningsfull: PÅ KORSET. Det var her han frelste sjelene fra evig fortapelse! Denne handlingen, ønsket, bønnen eller hva man skal kalle det, fra vår sider, er jo ikke noe et menneske kan greie av seg selv. Det eneste vi kan greie av oss selv er å ville det, eller forsiktig si til Gud at vi ikke tør eller vil, men: ”la din vilje skje”.

      Og her er det altså at Pauli ord fra Kolosserbrevet 1.25 kanskje kan få noe lys over seg: ”Nå gleder jeg meg over mine lidelser for dere, og det som ennå mangler i Kristi lidelser, det utfyller jeg med min egen kropp; jeg lider for hans kropp, som er kirken.” Det betyr ikke at det manglet noe Kristi lidelse når det gjaldt hans oppdrag.. men det som ennå mangler, er kanskje heller at vi kan være med ham der, og ta del i denne kraftfulle bønnen som Korset er. Dette gjør vi i kjærlighet til våre nester, i Kirken og utenfor - til sjelenes frelse.

      Nå er vi rett inne i korsmystikken, og jeg tror kanskje at jeg må skrive mer om dette senere. Håper det var litt svar så langt og at du har fått noen tanker omkring det med splittelse i svaret over.

      Slett
  4. Johannes av Korset sier ignorer alle åndelige opplevelser, stemmer, bilder osv, men det er for meg gaver fra Gud som gir næring og som man må takke for! Slike erfaringer som gir så mye glede kan jo ikke komme fra det onde! Troen er jo ikke avhengig av åndelige opplevelser, men de virker jo trostyrkende og så kan man gjemme de i hjertet og grunne på det! Hva mener du? Kan det det onde stå bak det som forsterker troen på kjærligheten og det gode?

    SvarSlett
    Svar
    1. St. Johannes besvarer ditt spørsmål i Subida del Monte Carmelo 2,16.

      Jana

      Slett
    2. Fekk lyst til å støtte deg som i ulike åndelege opplevingar ser Guds gaver til oss. Eg kjenner altfor lite til Johannes av Korset sine skrifter, men tenkjer at det må gå an å skilje mellom å takke for slike opplevingar - og - å vere avhengig av slike. Så lengje Guds Ord har rikeleg plass hos oss, vil spesielle opplevingar kome som oppmuntringar, små kjærteikn frå Han som ikkje sparte sin eigen Son. (Kan han anna enn gje oss...? Rom 8,32)
      Les dette "skulderklappet" frå Munkeby Mariakloster og bli glad (fann den her på bloggrullen til Ragnhild) ! :)

      Slett
    3. Kjære Anonym. Først av alt må jeg støtte deg i at vi skal takke for alle gaver vi får fra Gud, og gjør vi det slik Paulus her beskriver, så skulle vi vel være på trygg grunn: ”Gled dere alltid i Herren! Igjen vil jeg si: Gled dere! La alle mennesker få merke at dere er vennlige. Herren er nær. Vær ikke bekymret for noe! Men legg alt dere har på hjertet, fram for Gud. Be og kall på ham med takk. Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og tanker i Kristus Jesus.” (fil 4.4-7)

      Men så tilbake til Johannes av Korset. Alt han skriver om i 2. bok av Bestigningen av Berget Karmel om hvordan vi skal forholde oss til visjoner, åpenbaringer, lokusjoner, og åndelige følelser (2,16) bygger på det faktum at vi er kristne troende. Vi lever i Evangeliets tid. Gud har talt sitt ord, Ordet, Jesus Kristus, og trenger ikke lenger, slik han måtte i gammeltestamentlig tid å nå enkeltindivider direkte med profetier. Han har sagt til oss: «Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede. Hør ham!» (Matt 16.5) Det er dette Kirken har forkynt i 2000 år gjennom Bibelen og Tradisjonen. Derfor er heller ikke disse åndelige opplevelsene nødvendige, heller ikke å ønske seg når det gjelder å komme Gud i møte, når det gjelder veien til forening med Gud.

      Johannes av Korset skriver at både Gud og djevelen kan presentere de samme bildene og mye mer vidunderlige og perfekte slike….og videre hvordan mennesket, med sin begrensede forstand, selv om disse åndelige erfaringene skulle være fra Gud, kan misforstå og feiltolke dem. (eks Abraham og Jakob i GT) Derfor skal man verken ønske seg eller holde fast ved dem om de kommer.

      Men hvorfor gir Gud slike visjoner da? Her svarer Johannes av Korset omtrent som følgende: Vi er alle mennesker i vekst og prosess på vei stadig nærmere Gud, gjennom en stadig renselsesprosess. Noe som kan være gunstig på ett stadium i den åndelige veksten er ikke nødvendigvis det på neste stadium. For å sikre Gud frihet i oss og stadig åndelig vekst, må vi derfor ikke holde fast ved noe, heller ikke lengte etter noen spesifikke gaver. Det Gud kan gi av sødme for å reise en nybegynnersjel opp fra sitt mørke og lokke den til seg, er ikke nødvendigvis det Han tilbyr den samme sjel når den nærmer seg Ham og renses for eksempel i åndens natt: ”Da jeg var barn, talte jeg som et barn, tenkte jeg som et barn, forsto jeg som et barn. Men da jeg ble voksen, la jeg av det barnslige.” (1 kor 13.11)

      Det er viktig å huske på at Johannes av Korset skriver til sjeler som er langt fremskreden på den åndelige veien, og at han derved blir vanskelig tilgjengelig for mange av oss. For kanskje er vi fortsatt barn, og kan tillate oss å trøste oss med Jesu ord? ”Sannelig, jeg sier dere: Den som ikke tar imot Guds rike slik som et lite barn, skal ikke komme inn i det.» Og når vi så vokser og modnes, er det fordi vi ved Guds nåde får dykke dypere ned i det råd vår mor Teresa av Avila gir oss i Fullkommenhetens vei: ”Før jeg taler om det indre livet, det vil si om bønnen, må jeg si Dem visse ting som er nødvendig for alle dem som trakter etter å vandre bønnens vei… uten dem er det umulig å være virkelig kontemplativ.. Det første er kjærligheten til hverandre, det andre er frigjortheten fra alt det skapte, og det siste er den sanne ydmykheten” (4,3-4). Alt henviser til bønnen. Hvis disse tingene er så viktige, så er det fordi at uten dem kan du ikke be. Så skal vi vandre i tillit, takknemlighet og fred uansett om bønnen gir trøst eller tørke, glede eller tårer. Alt er omsluttet av Guds nåde.
      hilsen anne

      Slett
    4. Og takk til både deg, Jana og Kjell-Roger Isene for innspill.
      anne

      Slett
  5. Tusen takk Kjell-Roger Isene, det skulderklappet gjorde meg glad! Kjære Anne stort takk for at du svarte på mine spørsmål ( jeg har så mange!) Din serie om kontemplasjon er virkelig fin, men kan alle mennesker bli kontemplative? Og hvor vanskelig er det ikke for meg, som elsker det vakre og bli frigjort fra alt det skapte! Og skulle jeg en sjelden gang klare det, så blir jeg lett litt stolt. Hva da med den sanne ydmykheten?
    Klem fra et barn som satser alt på Guds nåde

    SvarSlett
  6. Kjære deg!
    Takk for tilbakemelding, takk for at du leser og ikke minst takk for spørsmål!....de beveger i hvert fall meg. Både til å se på meg selv og mitt liv og til å søke veien videre. Man kan ikke skrive om noe uten å leve det!! Utfordrende.. Og det du skriver vekker virkelig gjenkjennelse. Jeg må innrømme at jeg må ta Johannes av Korset i små doser.. og trøster meg mye med lille Therese av Lisieux og Elisabeth av Treenigheten.

    Se hva jeg fant i går da jeg leste forordet til Bestigningen av Karmel (svensk utgave) skrevet av br Wilfrid Stinissen: "jo mer man er opptent av kjærlighet desto mer målrettet kan man gå forsakelsens veg. En askese som overstiger det oppnådde kjærlighetsmålet leder før eller siden til depresjon eller selvgodhet. Derimot leder en forsakelse som preges av "orden" innen kort tid til stor glede og tilfredsstillelse.. Det er gleden som er det store kriteriet, og det "skjønn" som Johannes krever, har nettopp til oppgave å finne ut om den forsakelsen man pålegger seg gjør deg gladere og lykkeligere....” Også, og her refererer han til Johannes av Korsets blikk for at mennesker er forskjellige: ”Det finnes sjeler som på en særskilt måte kjenner seg dradd til Gud gjennom sanselige fornembare ting” (II, 24, 4) Fransiscus-typer, som har et helhetsblikk som i likhet med bibelen aldri ser skapelsen skilt fra Skaperen. For slike mennesker skulle det innebære åndelig selvmord å systematisk forsake og avvise gleden i skapelsen” ((s 19-20) Kanskje må vi, slik br Wilfrid skriver om i ”Göm dig vid bä̀cken Kerit” veksle litt mellom strenghet og trøst gjennom forskjellige faser i bønnelivet, men også passe på å ikke falle i noen grøfter, enten å være for streng eller for snill med seg selv, og jeg tilføyer for egen del, tåle å måtte kravle ut av de forskjellige grøftene når det trengs..

    Det med ydmykheten er jo et evigvarende tema og vanskelig å få ”has på”. En veileder sa til meg at det var jo både trygt og godt at man så hovmodet i seg selv, ser man ikke det, er man i hvert fall ikke ydmyk og i stor fare, skulle jeg anta. Jeg tror det skal være en konstant aktivitet i vår kontinuerlige omvendelse, dette her med å se og omvende seg fra hovmodet. For min egen del liker jeg å gjøre et lite skille mellom det hovmodet som strider mot nestekjærligheten og trykker andre ned, og den barnlige stolthet jeg kan føle når jeg (ved Guds hjelp, og det ser jeg kanskje ikke før en stund etterpå) har klart noe jeg ikke trodde jeg skulle klare. Og da kan jeg med en gang, når jeg ser dette, bøye meg og takke for hjelpen og prise Gud! Alltid anledning til omvendelser.. ! Takk for at du spør og strever og søker! Det gir styrke og glede og pågangsmot til oss alle.

    Når det gjelder spørsmålet om alle kan bli kontemplative, kan jeg ikke svare deg. Det er jo et spørsmål om man er kallet til den veien og også om man er villig til å gå den. Når det er sagt så kan jeg ikke tenke eller tro at Gud som er kjærlighet, ikke skulle elske og verne og være nær en person som stadig banker på. Han elsker jo alle dem som ikke banker på også! Men hvordan vi tar i mot og opplever hans nærhet er jo så forskjellig. Ruth Burrows skriver litt om det med å være ”lyset på” og ”lyset av” mystiker (altså hvor forkjellig mennesker fornemmer Guds nærvær) i boken ”Riktlinjer för mystisk bön” http://karmel.se/litteratur.htm

    Klem tilbake fra anne

    SvarSlett
  7. Anne har du lest boken att leva i Guds nærvaro (Broder Lorens?)
    Jeg elsker den boken og har lest den MANGE ganger!
    TAKK!
    PS! Nå skal jeg printe ut ditt siste innlegg mystikkens vei å putte det inn i permen min.

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for tips! Nei jeg har ikke lest den, men nå er den bestilt. Gleder meg. Alt godt til deg!
      anne

      Slett
    2. Kjære Anonym

      Takk, takk for tips om Broder Lorens! For en vakker liten bok! Fullkommen veiviser i enkelhet, tro og fullkommen tillit til Guds kjærlige forsyn - også en god del kommentarer til dette med å elske lidelsen - for Guds kjærlighets skyld! Artig også at katolsk.no referer til denne boken på ukeslutt denne uken. http://blog.tifwe.org/four-lessons-faith-work-brother-lawrence/. Jeg har stor sans for ”gudfeldigheter”. Boken kan bestilles her: http://karmel.se/att.htm

      Klem og hilsen fra Anne.

      Slett
    3. Takk for at du leste den boken Anne! Jeg er så utrolig glad i den!!
      Klem

      Slett