Google Analytics

21 januar 2023

Ettertanke | Dagen alt starter

TRIBUS MIRACULIS: 6. januar er den store åpenbaringsdagen da alt starter ifølge Kirkens gamle liturgi. «Vi feirer en hellig dag smykket med tre mysterier; denne dagen ledet en stjerne magiene til krybben; denne dagen ble vin laget fra vann i bryllupet; denne dagen ville Kristus bli døpt i Jordan av Johannes, for å frelse oss, halleluja» heter det i antifonen denne dagen.
Foto: Tre foto fra Wikimedia Commons

Du vet hvordan hele familien møter opp når sønnen eller datteren har fullført utdannelsen og er klar for å gå ut i verden? Og alle sammen tripper de etter å fortelle hvor stolte de er av ham, og hvor glade de er i ham? Cirka slik var det da Jesus ble døpt i Jordan-elven. Den dagen begynte Guds sønn sitt offentlige liv, og alle de tre personene i den ene Gud var til stede.


På samme måte som Den Hellige Ånd svevde over vannet da verden ble skapt (1. Mos 1,2), kommer nå Den Hellige Ånd over vannet og ned over Sønnen i skikkelse av en due (Mark 1,10). Faderens røst fra himmelen forkynner: «Du er min Sønn, den elskede, i deg har jeg min glede.» (Mark 9, 11). Dette er åpenbaringen, «epifani», av Jesus som Israels Messias og Guds sønn. 

Epifania er gresk og betyr «åpenbaring» eller «lysende», og i det religiøse språket betyr det soloppgang eller en herskers ankomst på statsbesøk. Det er et ord som virkelig passer til noe så storslagent som denne høytidsdagen.

Epifanihøytiden er gammel, faktisk er den enda eldre enn julefeiringen. Det er litt uforståelig for oss som ikke kan skjønne at det er har fantes en tid da man ikke feiret Kristi fødsel, men slik er det altså. I Kirkens tradisjon har både Herrens dåp og Helligtrekongersdag blitt feiret i én eneste, stor epifanifeiring den 6. januar.

I den latinske liturgien – i den vakre antifonen Tribus miraculis – ber vi denne dagen: 
«Vi feirer en hellig dag smykket med tre mysterier; 
denne dagen ledet en stjerne magiene til krybben; 
denne dagen ble vin laget fra vann i bryllupet; 
denne dagen ville Kristus bli døpt i Jordan av Johannes, for å frelse oss, halleluja». 
Hvis du lurer på hvordan Tribus miraculis høres ut, kan du høre vokalensemblet Pro Cantione Antiqua synge den på albumet A Gregorian Advent and Christmas.

De tre hendelsene som nevnes i antifonen, har alle sammen det til felles at de utgjør startskudd: Den dagen de tre vise menn, magiene, tilber Jesus, åpenbares det at barnet som er født, er Herren Gud. Når Jesus gjør vann til vin, er det hans første mirakel og første offentlige gjerning. Og når Jesus døpes, er det begynnelsen på hele hans offentlige liv. 6. januar er i det hele tatt den store åpenbaringsdagen da alt starter – ifølge Kirkens gamle liturgi.

Dåpsdagen er dagen da alt starter også for oss. I Den katolske kirkes katekisme står det:
«Den hellige dåp er grunnvollen i hele det kristne liv; den er porten inn til livet i Ånden (vitæ spiritualis ianua), og døren inn til de andre sakramentene. Ved dåpen blir vi satt fri fra syndens makt og gjenfødt som Guds barn, vi blir lemmer på Kristi legeme og innlemmet i Kirken og får del i dens sendelse: «Dåpen er gjenfødelsens sakrament ved vannet og i Ordet».» (§1213)
Jeg synes det er en vakker tradisjon at europeiske kongelige, også vår egen kongefamilie, alltid blir døpt i vann fra Jordan-elven. Det knytter oss sammen til én, stor familie, og det knytter oss til Det hellige land og til den håndfaste historien. 

Det er jo ikke en myte vi feirer når vi feirer Jesu dåp i Jordan-elven. Det er en historisk realitet. Denne elven finnes fortsatt. Det gjør Jesus også. Og den treenige Gud er like virkelig og like virksom i historien i dag som for 2000 år siden. Halleluja!

Første gang publisert 13. januar 2023 da Mark 1,9-13 var dagens bibeltekst

Lytt til Tribus miraculis

Hør vokalensemblet Pro Cantione Antiqua synge Tribus miraculis her på Spotify


De hellige tre konger.
Illustrasjon fra Eleanor av Aquitaines psalter (ca. 1185 AD).
Foto: Wikimedia Commons

Jesu første offentlige under: Forvandlingen av vann til vin.
Freske malt av Jakopo Torriti i den øvre basilikaen i Assisi.

Foto: Wikimedia Commons


6. januar er den store åpenbaringsdagen da alt starter – ifølge Kirkens gamle liturgi.
Illustrasjon fra Eleanor av Aquitaines psalter (ca. 1185 AD).
Foto: Wikimedia Commons

13 januar 2023

Ettertanke | Jeg har sett ham

 Se hva Johannes peker på.
Dette ikonet kalles et 
Guds lam-ikon. Akkurat dette er et russisk ikon fra 1800-tallet.
Foto: Terje Hasselgård

Det finnes et helt spesielt ikon av Johannes Døperen som heter Guds Lam-ikonet. 


Med den høyre hånden peker Johannes på en diskos, en patena, kort sagt «et sånt fat som nattverdbrødet ligger på». Det er imidlertid ikke noe brød der. I stedet ligger det et bittelite, nakent Jesus-barn på fatet. Underlig. Under-lig.

På bokrullen som Johannes holder, står det skrevet: «Jeg har sett det, og jeg har vitnet at han er... Guds lam, som tar bort verdens synder.» (Joh 1,34 og deretter Joh 1,29)

Slik er ikonenes symbolspråk. Det ligner på drømmespråk, der ett symbol assosieres med et annet, og ulike tider kan være til stede samtidig. Ikoner har sin egen logikk, basert på assosiasjoner. På samme måte som en drøm gir «drømmemening», gir et ikon «ikonmening». Når du står der og ser på ikonet, gir det full mening: Brødet er Jesus Kristus. Og Jesus er Guds lam. Dermed kan Johannes Døperen si «Se, Guds lam», og peke på et bittelite Jesusbarn som ligger på nattverdsbrødets plass.

Under nattverdsliturgien i hver eneste messe hører vi ekkoet av ordene fra Johannes Døperen. Vi synger eller sier: «Guds lam, som tar bort verdens synder, miskunn deg over oss. Guds lam, som tar bort verdens synder, gi oss din fred.»

Johannes noe. Hele fem ganger i løpet av dagens fem bibelvers dukker verbet se opp. Johannes ser – og han vitner om det: Jeg har sett ham!

Det er noe med nattverden som gjør at det er ekstra lett å få øye på Jesus der. I 2014 skjedde det i et benediktinerkloster i Frankrike. Jeg var på reise, og fikk være med da en munk feiret stille morgenmesse ved det bakerste alteret i den gamle, romanske klosterkirken. Det spesielle med den plasseringen, var at jeg kunne se ansiktet hans selv om han feiret messen vendt mot alteret i øst, ad orientem.

Den katolske kirke lærer at presten faktisk står ved alteret in persona Christi – helt på ekte. Derfor gjør han også bevegelsene til Jesus: Han løfter brødet slik Jesus gjorde det, og han ser fysisk opp mot himmelen, slik Jesus gjorde. 

Denne morgenen da munken løftet opp brødet, ble ansiktet hans forvandlet. Det kom fullstendig overrumplende på meg, slik jeg antar at undere ofte gjør. Plutselig så jeg ansiktet til Jesus i munkens ansikt – det skinte gjennom med en så intens utstråling av kjærlighet at jeg fortsatt ikke kan tenke på det uten å få tårer i øynene.

Dette er mitt enkle vitnesbyrd: Jeg har sett ham.
 
Derfor sier jeg med Job:
«Men jeg vet at min gjenløser lever;
og som den siste skal han stå fram på jorden.
Når det ikke er noe igjen av min hud,
og mitt kjøtt er tæret bort,
da skal jeg skue Gud.
Jeg skal se ham med egne øyne,
jeg selv og ikke en fremmed.
Å, jeg fortæres av lengsel!»
(Job 19,25-27)

Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 13. januar 2023 da Joh 1,29-34 var dagens bibeltekst.

Bibelteksten

«Dagen etter ser han Jesus komme gående mot seg, og han sier: «Se, Guds lam, som bærer bort verdens synd! Om ham var det jeg sa: Etter meg kommer det en mann som er kommet før meg, for han var til før meg. Jeg kjente ham ikke, men for at han skal bli åpenbart for Israel, er jeg kommet og døper med vann.» Og Johannes vitnet og sa: «Jeg så Ånden dale ned fra himmelen som en due, og den ble værende over ham. Jeg kjente ham ikke. Men han som sendte meg for å døpe med vann, sa til meg: Ham du ser Ånden dale ned over og bli hos, han er det som døper med Den Hellige Ånd. Jeg har sett det, og jeg har vitnet: Han er Guds Sønn.»» Joh 1,29-34 

12 januar 2023

Ettertanke | Det overjordiske vannet


OVERJORDISK SKJØNNHET: "Både Kirken og verden er full av sanselige tegn som peker utover seg selv. De peker til noe dypere, til noe utenfor, inni og bakenfor seg selv – fordi vår sansbare virkelighet er bærer av en usansbar virkelighet. Det jordiske – også vannet – glitrer av overjordisk skjønnhet, av hellige mysterier, av en transcendent og guddommelig virkelighet."
Foto: Sergiu Bacioiu/ Flickr Creative Commons


Menneskelivet starter i vann; i fostervann. På samme måte starter kristenlivet i vann; i dåpen.


Både Kirken og verden er full av sanselige tegn som peker utover seg selv. De peker til noe dypere, til noe utenfor, inni og bakenfor seg selv – fordi vår sansbare virkelighet er bærer av en usansbar virkelighet. Det jordiske – også vannet – glitrer av overjordisk skjønnhet, av hellige mysterier, av en transcendent og guddommelig virkelighet.

«Vi bruker vann til å markere våre begynnelser, fordi Gud gjør det» skriver den katolske bibelteologen Scott Hahn i boken Livgivende tegn. Historien om vår verden begynner i vann. «Mørke lå over dypet, og Guds ånd svevde over vannet.» (1. Mos 1,2) Også menneskelivet starter i vann; i fostervann. På samme måte starter kristenlivet i vann; i dåpen.

Og listen bare fortsetter. Den gang «Herren så at menneskenes ondskap var stor på jorden» (1. Mos 6,5), sendte han rensende vann som lot det onde gå under og det gode gjenoppstå. Deretter gjorde Gud blandingen av vann og lys til et tegn som gnistrer av guddommelig trofasthet: «Når jeg samler skyer over jorden og buen blir synlig i skyene, da vil jeg tenke på pakten mellom meg og dere og hver levende skapning.» (1. Mos 9,14-15). Senere vandrer Guds folk gjennom Det røde hav, som et bilde på de døptes folk.

Også besøk i katolske kirker begynner med vann, for vi er Guds døpte folk. Vi dypper fingrene i vievannsfonten og velsigner oss med korsets tegn. Denne enkle handlingen – som selv de minste barna elsker å gjøre – er en påminnelse om og en fornyelse av dåpen. Det innviede vannet er et tegn på lengselen etter et rent hjerte, hellighet, uskyldighet, en ny begynnelse og Guds beskyttelse mot det onde.

Døperen Johannes døpte «med vann til omvendelse» (Matt 3,11). Johannes-dåpen var en bekjennelseshandling; et synlig tegn på at folk mente alvor med å vende seg bort fra synd og starte et nytt liv.

Den kristne dåpen – i vann og Ånd – er noe enda mer. Den er en ny fødsel der du blir født inn i en stor familie; Kirken, Guds folk. Gjennom dåpen blir du befridd fra mørkets makt. Du mottar Den Hellige Ånd og blir forenet med Jesus. Gjennom dåpen både dør du, begraves og oppstår du med Jesus (Rom 6,3-5). Du blir rett og slett en ny skapning (2. Kor 5,17) av vann og Den Hellige Ånd. Derfor får du kalles Guds barn – ja, du er det! (1 Joh 3,1).

I dag vil jeg dele med deg en av den katolske påskenattliturgiens skatter, fra bønnen over dåpsvannet: «På mangfoldig vis lot du vannet du skapte, innvarsle dåpens nåde. […] Måtte dette vann gjennom Den Hellige Ånds kraft formidle Kristi nåde, så mennesket, skapt i ditt bilde, kan befries ved dåpens sakrament fra det gamle menneskets urenheter, og oppstå ved vann og Den Hellige Ånd til sitt nye barnekår.»

Presten dypper så påskelyset i dåpsvannet og ber: «Herre, la Den Hellige Ånds kraft gjennom Kristus, din Sønn, stige ned i dette vann så alle som blir begravet med Kristus i dåpen til døden, gjenoppstår til livet med ham, som lever og råder fra evighet til evighet.» Amen! Å, som jeg gleder meg til påskenatt!

Første gang publisert i avisen Vårt Land 12. janur 2023 da Apg 19,1-7 var dagens bibeltekst.

11 januar 2023

Ettertanke | Brudgommens venn

St. Johannes Døperen, malt av Titian rundt 1565.
Foto: Wikimedia Commons

Av alle mennesker i verdenshistorien er det bare Jesus og Jomfru Maria som har en større plass i den kristne kirke enn den store Johannes. 


Alle «vanlige» helgener minnes på sin dødsdag. Det er bare tre personer som har minnedag på fødselsdagen sin: Jesus, Jomfru Maria og Johannes Døperen. Det sier alt om hvor spesiell Johannes er.

Bibelen forteller at Johannes Døperen ble født et halvt år før slektningen sin Jesus. Jesus Kristus – verdens lys – ble født på årets mørkeste dag, mens Johannes Forløperen ble født på den lyseste dagen. «Han skulle vitne om lyset, så alle skulle komme til tro ved ham. Selv var han ikke lyset, men han skulle vitne om lyset.» (Joh 1,7f)

Kirkefaderen St. Augustin ser det symbolske i at Johannes Døperen ble født ved midtsommer, når dagene begynner å bli kortere – for Johannes sa om forholdet mellom Jesus og ham selv at «Han skal vokse, jeg skal avta» (Joh 3,30). Og dette er Døperen Johannes’ hemmelighet: Han gir oss oppskriften på helliggjørelse og kristen vekst. Det skjer ved at Jesus får vokse i meg. Slik får jeg min likhet med Gud tilbake. Jeg er skapt i imago Dei, Guds bilde. Det bildet er for tiden under restaurering, og prosessen går fremover hver gang jeg gir mer plass til Jesus i meg, og blir mindre full av meg selv. «Han skal vokse, jeg skal avta.»

Johannes Døperen avslutter rekken av profeter som begynte med Elias. Alle profetene mante til selvransakelse og omvendelse. Johannes også. Som den siste i profetrekken peker han dessuten direkte på Jesus som Messias.

Johannes er ikke bare en profet. Han er «mer enn en profet» (Luk 7, 26). Han lar seg ikke friste til å la seg utrope til Messias, slik han enkelt kunne ha fått til (Luk 3,15). I stedet sier rett han ut at han ikke er Messias: «Jeg er ikke den dere tror jeg er.» (Apg 13,25)

Så hvem er han? «Han er brudgommens venn som får oss til å lytte på en måte som vi ikke har gjort på lange tider. Når Johannes taler, hører vi stemmen til den første som gjenkjente Jesus» skriver Peter Halldorf. Det gjorde Johannes allerede som foster (Luk 1,44).

«I sin mors liv jublet han av fryd over Frelserens komme; ved sin fødsel brakte han stor glede, og som den eneste av profetene utpekte han Guds lam, som gir oss forløsning,» heter det i den katolske prefasjonen under vigilien på sankthansaften.

Lytt til stemmen til Johannes i dag. Lytt til den store Johannes. Lytt til brudgommens venn.

Første gang publisert i avisen Vårt Land 11.01.2023 da Apg 13,23-25 var dagens bibeltekst


10 januar 2023

Ettertanke | Den villeste helgenen

Den hellige Johannes Døperen.
Jeg har på følelsen at den villeste helgenen er en god match for en tid som vår.


Er det noen mann gjennom årtusenene som har fortjent å kalles «larger than life», så er det Johannes Døperen. Det er som om han kommer fra en annen verden. 


Johannes passer ikke inn i noen rammer. Han sprenger dem. Han er den minste og den største profeten. Han er den siste og den første profeten. Han er den helt frie og den fengslede. Troen hans har en villskap og styrke som ikke passer inn – og den er konform. La meg utdype.

Johannes er den siste profeten i den gamle pakt, og han er den første profeten i den nye pakt (det nye testamentet). Etter 400 års taushet siden profeten Malaki, står endelig Johannes Døperen fram, og det til og med allerede før han er født.

Johannes er den minste profeten verden har sett, fordi han profeterte om Jesus mens de begge var fostre. Møtet mellom den gravide Jomfru Maria og den gravide Elisabeth fortelles i Bibelen som om det egentlige møtet foregår mellom fosteret Jesus og fosteret Johannes. Bare slå opp i Luk 1,39-45 og les selv om hva som foregår. Det er de to små som er hovedpersonene i historien.

Samtidig er Johannes den største verden har sett, ifølge Jesus selv (Luk 7,11). Johannes er så stor at han faktisk er noe mer enn en profet (Luk 7,10). Han er den som bryter inn i verdenshistorien og rydder veien for Gud (Mark 1,2).

Johannes er bare opptatt av hva som er sant. Slik blir han han den helt frie, som bor i ørkenen og ikke bryr seg om sosiale konvensjoner. Han er ikke opptatt av å passe inn, og er ikke redd for å tråkke noen på tærne. Dermed blir han den fengslede og halshuggede Johannes (Mark 6,27).

Johannes er den som tror så sterkt – og som skjønner så inderlig hvem Jesus er – at han utbryter at han ikke en gang er verdig til å knytte skolissene til Jesus – ja, eller løse sandalremmen som det heter i ørkenstrøk (Mark 1,7). Johannes vet at det er han selv som trenger å døpes av Jesus, og ikke omvendt (Matt 3,14).

Den store Johannes Døperen er personen som ser det som de andre ikke ser. Han har denne radikale, ville troen. Troen hans er likevel konform. Konform til Gud, og bare Gud. Johannes blir en revolusjonær i sin tid – ikke ved å bryte reglene, men vet at han følger dem. Mens de andre er troløse, er Johannes trofast og lydig mot Gud. Han har en radikal konformitet som forskrekker og fascinerer selv to tusen år senere. Hvem er denne mannen? Hva vil han oss?

«Det er historiens paradoks at hver generasjon omvendes av den profeten som i størst grad motsier den», sier G.K. Chesterton. Det har vært stille rundt Johannes Døperen en tid nå. Men hvem vet. Jeg har på følelsen at den villeste helgenen er en god match for en tid som vår. Vi trenger Johannes Døperen.

Første gang publisert i avisen Vårt Land 10.01.202 da Matteus 11,7–10 var dagens bibeltekst. Les i nettbibelen.

09 januar 2023

Ettertanke | Epifani | Tidenes barselgaver

Kirkefaderen St. Ireneus tolker vismennenes gaver allegorisk: Gavene sier noe om hvem Jesus er og hva som vil skje ham.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Vi befinner oss midt i oktaven for Herrens åpenbaring – noe som er forklaringen på hvorfor juletreet står til 20. dag jul i mange norske hjem. De store festene i kirkeåret har tradisjonelt blitt feiret hele åtte dager til endes – i en hel oktav. Og helligtrekongersdagen 6. januar har altså en slik oktav.

 
På latin heter dagen Epifania Domini som betyr Herrens Åpenbaring. På denne dagen åpenbares det at barnet som er født, er Herren Gud. De vise mennene er de første som tilber Jesus som Gud.

De tre vise menn dukker opp som motiv allerede i katakombemaleriene, det vil si i svært tidlig kristen tid. Dagen har blitt feiret helt siden det 2. århundret, og var helligdag i Norge helt fram til den store helligdagsreduksjonen i 1770.

Magiene – som de kalles i den greske grunnteksten – ble tidlig tre, fordi gavene var tre; gull, røkelse og myrra. De ble også konger fordi barselgavene var så usedvanlig kostbare og spesielle, og så lett gjenkjennelige fra profetiene (se Sal 72, 10-11; Jes 60; 3,6).

I legendene regnes magiene for å være de tre hellige kongene Caspar, Melchior og Balthasar. En var fra Asia, en fra Afrika og en fra Europa – de tre kjente verdensdelene i middelalderen. En av dem var ung, en gammel og en midt imellom. Slik representerer de oss alle; alle aldersgrupper i hele den da kjente verden. Alle sammen er vi kalt til å gjøre det de vise mennene gjorde: Søke Jesus, elske og tilbe ham. «Wise men sought Jesus. Wise men still do.»

Kirkefaderen St. Ireneus (ca. 125-202) tolker gavene allegorisk: Gavene sier noe om hvem Jesus er og hva som vil skje ham. Gull var kongenes gave og symbolet på makt og kongeverdighet. Røkelse er symbolet for det guddommelige og for tilbedelse. Myrra var en svært kostbar salve som ble brukt til å balsamere døde. Denne gaven varslet om Jesu offerdød og vår frelse.

I en av prekenene sine snakker den hellige pave Gregor den store (540-601) om hvordan vismennenes gaver også representerer de gavene vi gir til Jesus i vårt daglige liv. Gullet representerer Guds visdom, som skinner i oss. Røkelsen er de bønnene og den tilbedelsen vi gir Jesus (Åp 8,3-4) og myrra representerer våre daglige selvoppofrelser (Matt 10,39; Rom 12,1).

Uansett: Ingen andre gaver gjennom årtusenene har blitt så sagnomsuste og verdensberømte som magienes tre kostbare barselgaver.

Og siden det er tradisjon å gi en gave i forbindelse med epifani – her er min gave til deg: Det Norske Solistkors nye julealbum Veni kom denne julen. Finn det i en musikkstrømmetjeneste og lytt til deres nydelige Adeste fideles i en glitrende blanding av hallingrytmer og tradisjonell engelsk korsats. Bli med i lovsangen og tilbe Kristus i dag: 
«Å, kom nå med lovsang, jordens kristenskare!
Å, kom nå med lovsang til Betlehem!
Kom for å se ham, kongen i en krybbe!
Kom tilbe ham, Guds under, vår Herre Krist!»

Første gang publisert i avisen Vårt Land 9. januar 2023 da Sal 72,1-11 var dagens bibeltekst.

Epilog

Desken i Vårt Land hadde dessverre kuttet bort det siste avsnittet i andakten min på trykk i avisen i dag. Her på bloggen har du nå fått fullversjonen. Uten avslutningen, mangler på en måte det løftet som skal være på slutten av en slik faktabasert andakt. Det mangler "dette saftige som dynker den ellers noe tørre kakebunnen slike tekster ofte oppleves som" som en venn av meg uttrykket det da jeg klaget min nød over kuttingen.

Her var min tanke bak denne andakten: Etter å ha først henvendt seg til hodet ditt og lært deg interessante ting, ønsket jeg å avslutte andakten med å lede deg inn i Kirkens skjønnhet gjennom musikken, og inn i en tilbedelse av Ham som vismennene tilbad. Derfor må det siste avsnittet få være med. Kom, tilbe ham Guds under!


Dette nydelige, russiske ikonet var med meg da jeg skrev denne andakten. Jeg hvilte stadig blikket på det. Det er så nydelig, og leder meg inn i tilbedelsen - som er dit jeg ville lede deg også i denne andakten.
Jeg kjøpte dette ikonet (og familiens krusifiks) for mange år siden i butikken L'Arte Sacra som ligger ikke langt fra Piazza Navona i Roma. Det er en liten butikk, men de har et rikt utvalg av ikoner, statuer, julekrybber og krusifikser - til mye lavere pris enn hva det koster for akkurat de samme krusifiksene i gaten som leder opp til Peterskirken. Krusifiksene og det meste av resten av kunsten er laget av italienske kunstnere. Men akkurat dette lille ikonet er altså malt (eller "skrevet") i Russland.


Kilder


Les også:

24 desember 2022

Ettertanke | Den første natten

NYFØDT: Nyfødt Johannes, født 16. desember 2011.
Dette er ettertanken som stod på trykk i Vårt Land en uke senere
.

I anledning julehøytiden løfter jeg opp igjen en andakt som stod på trykk i Vårt Land 23.12.2011.


Juleevangeliet er en fortelling du kan krype inn i. Du kan være der sammen med Maria som elsker Jesus, med vismennene som tilber ham og med hyrdene som lovpriser Gud. 


I forrige uke ble jeg dratt inn dit. Det har seg nemlig sånn at forrige fredag fødte jeg en sønn, og etterpå var det umulig å sove.

SPESIELL VENTETID: "Jeg hadde gått høygravid
sammen med Jomfru Maria gjennom hele advent,
mens jeg ventet både på barnet og Barnet."
(Foto: Selvportrett) (Med genser på, altså.)
Jeg hadde gått høygravid sammen med Jomfru Maria gjennom hele advent, mens jeg ventet både på barnet og Barnet. Nå var han kommet.

Snøen dalte forsiktig utenfor. Stille natt, hellige natt. Den første natten med det nyfødte barnet. Lille Johannes lå der helt i ro. Pustet så stille som bare de bittesmå gjør. Jeg hadde kjent sparkene hans under hjertet i mange måneder, og nå åpnet det seg. Alle sanser var våkne.

Det var da jeg lyttet til «Mitt hjerte alltid vanker». Jeg vet ikke om noen andre salmer som drar meg helt inn i stallen – helt inn i dypet av den aller helligste natten – på den måten som Brorsons salme gjør. Han lar undringen få møte underet. Hele sangen er bygd opp rundt det ufattelige: Kontrasten mellom den funklende himmelsalen og den mørke stallen, mellom Guds herlighet og Jesu fattigdom.

Brorson står tett inntil krybben og skjønner ikke hvorfor «Gud av himmerike» måtte komme inn i all denne smerten og elendigheten. Jeg skjønner det ikke jeg heller, men Brorson lar meg få komme inn i stallen og undre meg sammen med ham. Finnes det noe bedre enn å stå der i nattemørket og se på Jesus? «I tidens fylde sendte Gud sin Sønn, født av en kvinne» (Gal 4,4).

Hvis du kan klare å finne en luke av stillhet i dag, så lukk øynene og bli med Maria til Betlehem. Det er ingenting hun heller vil enn å vise deg Jesus. Guds sønn. Marias sønn. Og så mye vet jeg: Ingen er bedre egnet enn hans mor til å hjelpe deg å elske ham av hele hjertet. Må Gud gi deg en velsignet julenatt.

Første gang publisert i avisen Vårt Land 23. desember 2011 og her på bloggen 25. desember 2012

19 desember 2022

Ettertanke | O Radix Jesse

KRISTUS ALLHERSKEREN: Bildet viser Kristus som allherskeren, "ho Pantokrator" i apsis i kirken "San Paolo Fuori le Mura" ("Paulus-kirken utenfor murene")«Det er denne seirende, levende og handlende Kristus vi hilser og anroper i O-antifonene. Han er aktiv, våken, triumferende. Det er den Kristus vi kjenner fra apsis og korhvelv i antikkens og middelalderens kirkerom: Christus Victor; ”Kvitekrist”, som han ble kalt i norrøn tid.» (Sitat p. Arnfinn Haram)
Foto: Jaime Pérez/Flickr Creative Commons

I over 1400 år har Kirken sunget og bedt de store O-antifonene denne siste uken i advent. De eldgamle bønnene uttrykker lengselen etter at Jesus Kristus skal komme – med stadig større kraft for hver dag vi nærmer oss jul.


I kirkeåret er adventstiden bare indirekte rettet inn mot julen. Ordet advent kommer av latin «Adventus Domini», «Herrens Komme», men det vi dypest sett venter på er at Jesus skal komme igjen i herlighet ved historiens og tidens ende. O-antifonene er en eneste stor lengsel etter at Jesus skal komme til oss med den endelige forløsningen for all skapningen.

I disse siste, intense adventsdagene påkaller vi Jesus med de store messianske frelsertitlene. Angen av Det gamle testamente er sterk. Kristus er den messianske Kongen, han er Allherskeren (gresk: ’ho Pantokrator’), han er Davids sønn, han er det seirende Lammet, han er Adonai, Herren.

P. Arnfinn Haram (1948-2012) har skrevet en fantastisk flott artikkel om O-antifonene som jeg på det varmeste anbefaler at du leser. Her er noen utdrag derfra:
Det er denne seirende, levende og handlende Kristus vi hilser og anroper i O-antifonene. Han er aktiv, våken, triumferende. Det er den Kristus vi kjenner fra apsis og korhvelv i antikkens og middelalderens kirkerom: Christus Victor; ”Kvitekrist”, som han ble kalt i norrøn tid. Det er Bibelens og liturgiens Kristus, han som er sitt folks Frelser og Herre; han er nærværende i kirken og samtidig speider kirken alltid lengselsfullt og ivrig etter at han skal komme til syne i sin fulle herlighet.
Når kirken sier: O Adonai, kjenner vi at vi Kristus møter en Gud som er levende; ikke filosofenes ”gud”, ikke bare en fjern autoritet, men en Gud som vil tiltales, elskes, møtes. Slik er Bibelens Gud, slik er Israels Gud. Til denne Gud rettes gudsfolkets og hele menneskehetens ofte smertefulle håp om frelse og forløsning.
Når alt ser ut til å være slutt, som en avhogd stubbe – da er han Jesse rot, Isais rotskudd, nytt liv som springer opp fra den gamle roten. Når livet og framtiden synes stengt og håpløst, da er han Davids nøkkel, han som kan åpne hemmelighetene i Guds frelsesplan, som kan tolke Skriftene, som kan vise at Guds Rike seirer når menneskenes historie er uttømt og sluttstrek er satt for den nåværende verden.

Når døden og dødskreftene ser ut til å seire, når mørket lukker seg over vårt eget liv, da kommer han som Solrenning, som en ny dag, en ny begynnelse, en ny demring. Når ”verdensriker stiger og de synker” (Lov Herren nr 543), da vet vi at han forblir nasjonenes konge, at han holder verden i sin hånd og kaller sine disipler fra alle folkeslag. Når Gud synes avsatt og avgått, fjern og likegyldig – da er han ’Gud med oss’. Gud kan ikke komme oss nærmere enn å bli et menneskebarn, en venn, en som gir sitt liv for sine venner.

O-antifonene er frelseshistoriske; de tegner opp de lange linjene for Guds folk og uttrykker folkets inderlige lengsel etter Guds inngripen og bønnhørelse.
Under tidebønnen i kveld synger vi O radix Jesse: «Å, skudd på Jesse rot, underfulle tegn for alle folkeslag. Konger skal tie når du taler, og folkeslag skal bøye kne. Kom, Herre, frels oss! Vent ikke lenger! Ha miskunn med ditt folk!»

Du hører hvor bibelsk det er?
Sammenlign med dagens bibeltekst: «Isais rotskudd skal komme, han som reiser seg for å herske over folkene, til ham skal folkeslagene sette sitt håp.» (Rom 15,12)

P. Arnfinn Haram skriver:
«Grunntonen i antifonene er det som er hele Advents-tidens tone: Kom! Hele tiden roper kirken og den enkelte troende på Kristus og kaller ham inn i sitt liv.»
Bli med hele Kirken og be i dag: Kom, Herre, frels oss! Vent ikke lenger!

LA OSS BE

"O Immanuel: Å Gud med oss, Immanuel! Lovgiver og konge, vi venter deg med lengsel. Du er vårt håp, du er vår frelse. Forløs oss, Herre, vår Gud. Kom, Herre, frels oss! Vent ikke lenger! Ha miskunn med ditt folk!" (7. O-Antifon)


Dette er en utvidet versjon av en ettertanke som første gang ble publisert i avisen Vårt Land 19. desember 2012. Bloggposten ble publisert her på bloggen samme dag, og er oppdatert i dag, 19. desember 2022.


Fordelen med sparetemperatur i hjemmet: Adventsbuketten fra forrige lørdag ser like fin ut åtte dager senere, 4. søndag i advent.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen


Å kom, kom Immanuel

Adventssalmen "Å kom, å kom, Immanuel" inneholder alle titlene Jesus har i O-antifonene. Du kan se notene og lese hele salmeteksten med alle åtte versene her på Den katolske kirkes liturgiside: liturgi.info.

Salmen står som nummer 3 i Den norske kirkes salmebok "Norsk salmebok" (Eide forlag, 2013). NB: I denne versjonen er kun fire av versene med!

Juleønsketips: Jeg vil varmt anbefale at du ønsker deg eller skaffer deg Den katolske kirkes samebok Lov Herren. Der finner du denne salmen som nummer 352 - med alle åtte versene. Hvorfor nøye seg med mindre enn alt?

Fra og med den 17. desember markerer Kirken en liturgisk siste innspurt fram til jul. Liturgien "skifter gir", og vi får noen helt spesielle bønner i oppbyggingen til julaften. I denne tiden ber vi de sju “O-antifonene” til vesper (kveldsbønnen), hvor vi ber Herren Jesus om å skynde seg og komme til sitt folk ved at vi påkaller Jesus med en rekke av hans unike messianske titler:

17. desember - O Sapientia (Å Visdom)
18. desember - O Adonai (Å Herre - Guds navn i det gamle testamente)
19. desember - O Radix Jesse (Å Jesse rot)
20. desember - O Clavis David (Å Davids nøkkel)
21. desember - O Oriens (Å solrenning - på denne dagen da solen skinner aller kortest)
22. desember - O Rex Gentium (Å folkenes Konge)
23. desember - O Emmanuel (Å Gud med oss)

I disse antifonene finner man også et vakkert skjult budskap! Hvis man starter med den siste messianske tittelen og tar den første bokstaven i hver enkelt av dem - Emmanuel, Rex, Oriens, Clavis, Radix, Adonai, Sapientia - danner de setningen "ERO CRAS", som på Latin betyr "I morgen skal jeg være."

Som vår presteseminarist Mathias Bruno Ledum sier det: 
«I selve påkallelsen av Vår Herre gjennom disse titlene ligger allerede Hans svar til oss. Våre bønnerop møtes med en gledesfull forvisning idet, Han vi med lengsel har ventet på, tørstet etter og forberedt oss på å ta imot, sier "Jeg kommer i morgen!"»



O Radix Jesse

Her kan du høre den store O-antifonen O Radix Jesse sunget av dominikanerstudentene i Oxford:

 

Og her kan du høre O Radix Jesse sunget av Cantarte Regensburg med en annen gregoriansk melodi:



LES MER PÅ KATOLSK.NO

P. Arnfinn Harams artikkel: O-antifonene: Kom, Herre, frels oss!
Her kan du lese alle O-antifonene oversatt til norsk: Julenovene og Å-antifoner

15 desember 2022

Ettertanke | Ikke kvel rastløsheten

ST. TERESAS EKSTASE: Berninis statue av St. Teresa av Avila (1515–1582).
Foto fra hicatholicmom.blogspot.com

Lyst til å HØRE denne ettertanken? Vær så god. Her kan du både høre og lese den.





Ikke kvel rastløsheten


Er du rastløs? Perfekt. Velkommen til adventstiden. Den er skapt for deg.


Advent er tiden for å vente utålmodig, for å håpe på noe mer. Det er en tid full av eros; av lengsel, uro og begjær. I disse intense ukene henter Kirken fram sin dypeste lengsel: Lengselen etter at Jesus skal komme til henne, slik bruden venter på brudgommen. Advent minner oss om kallet til å være våken – til å ligge våken av lengsel etter Den elskede.

Advent er tiden for å kjenne på den fundamentale mangelen på evne til å slå seg fullt og helt til ro her i tiden.

I advent snakker rastløsheten og utilfredsheten ekstra høyt til oss om det som hjertet vårt allerede vet: At vi er skapt for noe mer. Vi er skapt for den brennende kjærligheten som aldri tar slutt. Vi er skapt for det evige og for den evige Gud.

Den rastløsheten du føler på – ikke kvel den. Ikke dop den ned med overfladiske ting. Ikke nøy deg med noe lite. La rastløsheten få drive deg dit det er meningen at du skal. Gå i dypet, dit uroen vil ha deg. Finn deg selv. På ekte. Få kontakt med din dypeste lengsel.

Ta deg selv på alvor. Ikke vær feig eller lat. Legg ut på dypet. Og gå dypt.

Be med Kirkens bønn: «Kom, Hellige Ånd. Fyll dine troendes hjerter, og tenn i dem din kjærlighets ild.» La deg oppsluke av den kjærligheten som overgår all forstand.

Den store misjonsordenen «Jesu selskap» ble raskt kjent som «jesuittene» fordi de over alt forkynte med stor brann: «Gå til Jesus!» («Ite» er latin for «gå».)

Gjør det. Gå til Jesus. Og deretter: Gå ut. Del med verden den pasjonen som brenner dypt i deg. Bli med på det store du er kalt til. Som jesuittordenens stifter St. Ignatius av Loyola sa det: «Få mennesker aner hva Gud kunne gjøre ut av dem, om de bare uten forbehold ville overgi seg helt i den guddommelige Mesters hender, så Han kunne forme deres sjeler.»

Eller som St. Katarina av Siena formulerte det: «Vær den du er skapt til å være, og du vil sette verden i brann.»

Ignatius pleide alltid å sende ut misjonærer med disse ordene: «Ite, inflammate omnia!» «Gå, sett verden i brann!»

Så gå. Gå dypt. Gå til Jesus. Og gå ut. Gå, og sett verden i brann.

«Fra dypet roper jeg til deg, Herre. Jeg stunder etter Herren mer enn vaktmenn etter morgenen, vaktmenn etter morgenen.» (Sal 130; 1,6)

Salige er de som hungrer og tørster. Det er adventstid. Det er din tid. Du høyt elskede.


Første gang publisert i avisen Vårt Land 7.12.2016 da Sal 130,1-8 var dagens bibeltekst



ST. TERESAS EKSTASE: Den gamle, kristne brudemystikken som jeg skriver om i dag, er blitt spesielt tatt vare på i karmelittenes tradisjon. Her er Berninis berømte statue av karmelitten St. Teresa av Avila (1515–1582) i basilikaen Santa Maria della Vittoria i Roma. 
Foto: Joaquim Alves Gaspa, Wikimedia Commons

St. Teresas ekstase

selvbiografien "Boken om mitt liv" beskriver St. Teresa den ekstasen som Bernini har avbildet henne i: "Jeg så at han [engelen, min anm.] holdt et langt spyd av gull i sine hender, og aller ytterst syntes jeg det glødet som ild. Det kjentes som om han stakk spydet flere ganger gjennom mitt hjerte og like inn i mine innvoller. Da han trakk det ut igjen, syntes jeg at de fulgte med, og jeg var ved å fortæres av brennende kjærlighet til Gud. Smerten var så stor at den fikk meg til å gi fra meg disse jammerrop, og den sødme som denne fryktelige smerte fylte meg med, var så overveldende at det ikke er mulig å ønske å bli den kvitt, og sjelen kan nå ikke nøye seg med noe mindre enn Gud. Det er ingen legemlig smerte, den er åndelig, selv om også kroppen har del i den, ja, en meget stor del. Kjærligheten mellom sjelen og Gud gir seg et så sødmefylt uttrykk at jeg bønnfaller Herren om i sin godhet å la denne nytelse vederfares den som måtte tro at jeg lyver."

(Sitat fra "Boken om mitt liv", kapittel 29, del 13, i Olaug Berdals oversettelse)


I engelsk oversettelse: "I saw in his hand a long spear of gold, and at the iron's point there seemed to be a little fire. He appeared to me to be thrusting it at times into my heart, and to pierce my very entrails; when he drew it out, he seemed to draw them out also, and to leave me all on fire with a great love of God. The pain was so great, that it made me moan; and yet so surpassing was the sweetness of this excessive pain, that I could not wish to be rid of it. The soul is satisfied now with nothing less than God. The pain is not bodily, but spiritual; though the body has its share in it. It is a caressing of love so sweet which now takes place between the soul and God, that I pray God of His goodness to make him experience it who may think that I am lying."


"To fall in love with God is the greatest romance;
to seek him, the greatest adventure;
to find him, the greatest human achievement"
St. Augustin av Hippo

Les også:

  • Ettertanke | Han skal komme igjen - "Advent er lengselens tid fremfor noen. Vi lengter etter lindring, lykke og glede, etter julefryd og julefred. Vi venter på Jesus og lengter etter ham. Grunnleggende sett lengter vi til Paradiset, der hvor alt faktisk en gang kommer til å være perfekt. Enn så lenge må vi nøye oss med våre høyst ikke-perfekte adventer og ikke-perfekte juler. Men av og til glimter de til! Plutselig glitrer det et sted i sjelen dette helt virkelige håpet om at én dag skal vi faktisk «gå til Paradis med sang». Én dag. En himmelsk vakker dag."

  • Ettertanke | Forferdelig våken - "Jesus fremstiller seg selv som brudgommen som snart kommer til bruden, og det gjør han ikke for ingenting. Dvel litt ved det bildet før du går videre. Stopp opp og gå inn i det. Jesus elsker, lengter og tørster etter deg, og han ønsker at vi skal elske, lengte og tørste etter ham også. Dette er ett av universets største mysterier: At Gud ikke bare elsker oss, men at han har et så intenst ønske om å bli elsket av oss."
  • Lidelsens mysterium i ditt eget liv, skrevet av legkarmelitt Anne Samuelsen: "Den hellige Johannes av Korset opplevde åndens natt i sitt fangenskap i Toledo, der han paradoksalt nok forfattet det vakreste kjærlighetsdiktet i spansk litteratur, "Åndelig sang", der han skriver om veien til, og foreningen mellom sjelen (bruden) og Gud (brudgommen). Som selvsagt er resultatet (oppstandelsen) av Korsets mørke."
  • Ettertanke | Det tørste hjertet - "Det finnes en tørst som er så dyp at ingen ting i denne verden kan slukke den. Hvis kjøpesentrene hadde kunnet stagge tørsten ville vi vært utørste for lenge siden. Men vi har kjøpt alt som er å kjøpe, og likevel er vi tørste og urolige.

    ”For du, Herre, har skapt oss til deg, og vårt hjerte er urolig inntil det finner hvile i deg,” forklarer den hellige Augustin (354-430)"

13 desember 2022

Primstaven | Sankta Lucia av Sicilia

SANKTA LUCIA: Velkommen, Lucia, velkommen til Nordens mørke natt.
Bildet: Carl Larsson, Lucia (1908)

I dag feirer hele Norge den hellige Lucia. Sankta Lucia ble feiret med en egen minnedag allerede for 1000 år siden her i Norge. Hun har sin egen minnedag på den norske primstaven. 


Lucia er en så viktig helgen at hun nevnes i liturgien i hver eneste messe som feires i Den katolske kirke - over hele verden. Det har hun blitt helt siden 600-tallet!

Populær i Skandinavia

Navnet Lucia betyr "lys", og Lucia-festen feires som en lysfest i årets mørkeste måned, særlig i Italia og Sverige, men også i resten av Skandinavia og andre steder i Europa, for eksempel Ungarn, Serbia og Kroatia. Å feire Lucia-dagen er med andre ord både et urnorsk og et europeisk fenomen. Reformasjonen i 1536 tok fra oss den vakre Lucia, men heldigvis har hun kommet tilbake i moderne tid.

Tusen takk til Sverige som har sørget for at vi har fått tilbake feiringen av Lucia i Nordens mørke natt!


Her kan du høre Adolf Fredriks Ungdomskör synge "Sankta Lucia" på Spotify. Vakkert!


Skjønne Lucia. Skjønne lille Maria. Alltid fint å starte Lucia-dagen i barnehagen.
Foto: Ragnhild Aadland Høen, Lucia-dagen 2017

Litt mer om Lucia

Lucia er ikke oppdiktet. Hun er en reell, ung kvinne som uten tvil led martyrdøden i Siracusa (Syrakus), sannsynligvis rundt år 304 i forfølgelsene under den romerske keiseren Diokletian (284-305). 

Den hellige Lucia ble født rundt år 286 i Siracusa, en stor by på øya Sicilia i Italia. Under de voldsomme kristenforfølgelsene hjalp hun andre kristne. Bjørn Olav Hansen skriver:
"Lucia skal ha tilhørt en svært velstående familie. Hun hadde dermed mulighet til å dele ut mat til de kristne som gjemte seg i byens katakomber. Det fortelles at hun hadde fått laget seg en krans av lys til å sette på sitt hode, slik at hun kunne bruke begge hendene til å hjelpe de trengende.
Lucia-festen er en av de få kristne martyrfestene vi har igjen i vårt protestantiske Norge. Lucia er absolutt verdt å minnes, særlig i en tid hvor så mange av våre brødre og søstre blir forfulgt og lider martyrdøden verden rundt. Lucia bringer lys til en mørk, mørk verden."
Lucias minne ble æret tidlig. En innskrift på gresk i Giovanni-katakomben i Siracusa nevner festdagen hennes allerede rundt år 400. Du kan lese mer om Sankta Lucia på katolsk.no.

Lucia-sanger

BARNESANG-CD:
"Lucia" fra IKO-forlaget
Sangen Santa Lucia er kanskje mer kjent som "Svart senker natten seg". Melodien er en gammel siciliansk folketone, og sangen er fortsatt populær på Sicilia og i Skandinavia.

IKO-forlaget har gitt ut en barne-cd med elleve ulike Lucia-sanger. "Svart senker natten seg" er selvsagt med, men i tillegg har de hentet inn flere sanger fra den rike, svenske Lucia-tradisjonen. Min favoritt er en nydelig melodi som høres ut som en nordisk folketone. Den er laget av svensken Ola Eriksson, som også har laget arrangementet og denne teksten:
Velkommen, Lucia, velkommen,
velkommen til Nordens mørke natt,
Lucia, vær velkommen, Lucia.


Vær varmt velkommen tilbake her i Nordens mørke vinternatt, Sankta LuciaVi har savnet deg.


PRIMSTAVEN: Primstavmerket til "Luciemesse"/"Lussinatt" kan være et sverd eller et bål til minne om hvordan hun døde, eller et lys, alternativt et beger.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen


Svensk Sankta Lucia-feiring: https://www.youtube.com/watch?v=i2-Q_ObdE-4

03 desember 2022

Ettertanke | Messias på Macy’s

"And He shall reign forever and ever". Amen!
Foto: Skjermdump fra YouTube-videoen

Er du èn av de over ni millionene som har sett Messias-stuntet på kjøpesenteret Macy’s i USA? Hvis ikke er du nødt for å få det med deg.


I 2010 infiltrerte over 650 sangere fra 28 kor et julepyntet kjøpesenter i Philadelphia og proklamerte hvem som er Kongenes konge. Det gjorde de sammen med det mektige Wanamaker-orgelet, verdens største orgel, som i år er 111 år gammelt. Jeg lover deg: Dette er Halleluja-koret fra Händels Messias som du aldri har opplevd det før.

Midt i det eldgamle, fasjonable kjøpesenteret er det et stort, åpent «torg» som utgjør et høyt, åpent, katedralaktig rom, omkranset av balkonger i fem etasjer oppover.

Lyden i videoen er fantastisk. Det er formelig så du kan kjenne dirringen i kroppen når kraften fra orgelet slår inn, med sine 28 765 orgelpiper, sammen med 650 sangere. Det herligste er imidlertid bildene. Folk som måpende glemmer å shoppe. Gråhårede damer og tenåringsgutter som synger ut. Hender reist i tilbedelse. Og alle ansiktene! Overraskede ansikter. Ansikter som lyser av hengivenhet, godhet og glede. Øyne som stråler fra balkongene. Fordi Messias brøt inn i virkeligheten på Macy’s.

Händels Messias er ikke bare legendarisk musikk, det er sannheten. Og når sannheten, skjønnheten og godheten slår seg sammen er de alltid uimotståelige. De er en utstråling av Guds herlighet, og ingen kraft i verden kan stå imot dem.

De over 3000 kommentarene på YouTube vitner om at Herren den Allmektige var i aksjon på Macy’s, og at han fortsatt er det nå, på YouTube. De skriver: «Denne videoen gjorde meg absurd glad.» «Øyeblikk av lys og håp. Tusen takk.» «Som å være svøpt i et pledd av kjærlighet.» «Et Guds mirakel.» «Mektig!» «Tårer av glede gir fred i hjertet.» «Jeg hedret tradisjonen og reiste meg mens jeg så denne videoen.» «Hvert år rundt juletider ser jeg denne videoen på nytt. Det rører meg hver gang... så vakkert!» «Elsker dette! Jeg har sett den så mange ganger. Elsker jenta som holder barneklær, og som bare glemmer hvor hun er og begynner å prise Gud. Så ekte.» «Gåsehud hver gang.» «Hvem har virkelig kontrollen, selv i dette konsumenttempelet? Som koret synger: Herren Gud den allmektige regjerer, og han skal regjere til evig tid.»

Under den første Adam endte verden i en oppsplittet tilstand av kaos og synd. Jesus kommer som den andre Adam. Han samler bruddstykkene sammen igjen og gjenoppretter den skaden som Adams opprør gjorde. Når alt samles i Kristus – da har vi nådd tidens fylde, og Guds frelsesplan er fullført. Prosessen er allerede i gang, og den vil fortsette helt til Guds Sønn har «tilintetgjort alle makter, myndigheter og krefter» (1. Kor 15,24) og Guds frigjørende nåde gjennomtrenger hele universet (Rom 8,19-23). Da skal Gud være alt i alle (1. Kor 15,28) og fryden og freden være uten ende.

Kundene på Macy’s ble plutselig avbrutt av et glimt av ham vi venter på. Hvordan tror du det blir når det virkelig skjer?


Jesus sier: «Vær også dere beredt! For Menneskesønnen kommer i den time dere ikke venter det.» (Luk 12,40) Omtrent som i Macy’s, Philadelphia.

Publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 3. desember 2022 da 1 Kor 15,20-28 var dagens bibeltekst


Her kan du se den legendariske videoen på YouTube

Legg merke til hvor til stede og nærværende alle er. Dette var i 2010, før smarttelefonene. Kun et fåtall hadde med seg et kamera de tok fram. Resten fikk den gaven å bare være der, fullt og helt til stede i nået, surprised by joy.