Google Analytics

19 desember 2019

Ettertanke | Jul på sykehuset

Jeg har aldri takket Gud så mye noen gang i mitt liv som jeg gjorde de 32 døgnene jeg var innlagt på brannskadeavdelingen. (Det er jeg som er avbildet på dette bildet. Mannen min og sønnen min ble lagt inn til overvåkning på grunn av mulig røykskade, men de ble utskrevet morgenen etter.)
Faksimile: nrk.no

Det er adventskveld, 15. desember 2014. Jeg er oppe i andre etasje og tar kveldsstellet på babyen vår da jeg hører mannen min roper "Ragnhild!" på en så grufull måte at jeg umiddelbart tenker: "Noen dør". Jeg vet at han skulle tenne opp i parafinovnen, og jeg løper ned i stua, som står i full flamme.


Jeg går inn for å redde Johannes på tre år, men sklir og lander i flytende parafin. Buksen og kroppen min tar fyr og brenner. Jeg får Johannes ut før jeg styrter ut i snøen og får slukket flammene. Mannen min klarer å slukke brannen i stua sekunder før taket tar fyr – det taket som er gulvet barna våre oppe står på.

Narkose hver dag

Jeg har aldri takket Gud så mye noen gang i mitt liv som jeg gjorde de neste 32 døgnene jeg var innlagt på brannskadeavdelingen. Takk Gud for at vi alle overlevde. Men aller mest: Takk Gud for at det er jeg som ligger her, og ikke Johannes.

Jeg får de samme smertestillende medisinene som døende kreftpasienter får, men smerten blir ikke borte. Det daglige sårstellet er så smertefullt at jeg må legges i lett narkose hver morgen, og jeg er ikke skikkelig våken igjen før langt utpå ettermiddagen.

To ting bærer meg

Det er to ting som bærer meg gjennom tredjegradsforbrenningene, tre operasjonsrunder og 32 sykehusdøgn. Det første er det som jeg har nevnt: Takknemlighet.

Det andre som bærer meg, er Kirken og den sterke opplevelsen av å være forenet med Jesus, han som bærer gjennom alt. Den lidende Kristus, han blir jeg godt kjent med på sykehuset.

Kirken bærer meg. Alle de mange hundre fra ulike kirkesamfunn som ber for meg – de bærer meg. Det er en helt spesiell, nesten fysisk opplevelse av å bli båret, av den bønnen.

"Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og tanker i Kristus Jesus." (Fil 4,7) Det får jeg leve i.

Svøpt i et tøystykke

Når soknepresten min kommer til meg med sykesalvingens sakrament er det som om Jesus selv kommer på besøk.

Og nonnene, de kommer til meg med nattverden fem ganger, inkludert på 1. juledag. "We bring you Jesus," sier de, og det gjør de. De bærer Jesus til meg, innhyllet i et lite tøystykke, og i et hellig øyeblikk og et lite stykke brød får jeg ta imot han ble som kjød for min skyld. Livets brød. Brakt til meg direkte fra Betlehem. (Betlehem betyr "brødhuset".)

Aldri før eller senere har jeg fått gledestårer av en julegave, men det fikk jeg da nonnene varsomt pakket opp det lille tøystykket og gav meg Han jeg elsker.

Venite adoremus Dominum. Kom, tilbe ham, Guds under, vår Herre Krist.

Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 22. desember 2018 da Fil 4,4-9 var dagens bibeltekst



Etter 2. operasjonsrunde kunne jeg være våken under sårstellet.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, 5.1.2015

"Your scars are proof that God heals."
Arrene minner meg om at jeg overlevde - at vi lever alle sammen, som ved et under.
 
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, 19. april 2018

Mer?

Her i NRK P1, Morgenandakten, kan du høre meg fortelle om hvordan Kirken bar meg etter brannen. 

06 desember 2019

Ettertanke | Den ekte nissen


Jeg har en god og en dårlig nyhet om nissen. Han er ekte! Men han er død.


Det vil si: Han er jo ikke død. Han lever i Himmelen hos Gud og er en av de mest populære helgenene Kirken har. I dag, 6. desember, feirer vi minnedagen hans.

Den hellige Nikolas (ca. 284-345) er kjent under mange navn. Her i Norge og Sverige ble Nikolas til Niklas, Nils og altså Nisse.

Allerede da Nikolas var 19 år gammel ble han viet til prest. Senere ble han biskop av Myra, i dagens Tyrkia. Foreldrene hans var fromme og styrtrike. De prøvde og prøvde å få flere barn, uten hell. Dermed arvet biskop Nikolas den enorme formuen alene. Han delte ut hele arven til de fattige, men han gjorde det alltid i skjul og i det stille.

De tre jomfruene i Patara

Den mest berømte legenden om St. Nikolas er historien om de tre jomfruene i Patara. Faren deres hadde mistet formuen sin og hadde ikke råd til å betale medgift. Dermed kunne ikke døtrene bli gift. Da Nikolas hørte om den fortvilte situasjonen, kom han i hemmelighet til huset deres om natten. Inn gjennom vinduet kastet han en sekk gull, som var nok til medgift til den eldste av søstrene. Snart etter var hun vel gift. Nikolas gjentok dette to ganger.

Den siste gangen lå faren på lur ved vinduet fordi han var så nysgjerrig på hvem det var som gav dem penger. Det avslørte Nikolas, derfor kastet han den siste sekken ned skorsteinen i stedet. Den yngste søsteren hadde vasket strømpene sine den kvelden og hengt dem opp til tørk ved glørne, og dermed falt sekken med gull ned i en av strømpene hennes.

En sann venn i nøden

Nikolas levde til han var en gammel mann, derfor avbildes han med hvitt skjegg. Den røde bispedrakten hans og bispehatten har senere blitt til det nissen er kjent for i dag; en rød, pelskantet julenissedrakt. Nikolas er så høyt elsket at han er blitt skytshelgen for alt mulig du kan tenke deg.

Det viktigste er imidlertid at han er skytshelgen for fattige, for dem som er i nød og for barn. Sankt Nikolas hjalp de fattige og var (og er) en sann venn i nøden.

Helgenenes liv er alltid en levende refleksjon av Gud. Den hellige Nikolas avspeilet den Gud som er alle gode gavers giver. Nikolas levde evangeliet: «Gud elsker en glad giver. Dere skal ha rikelig av alt, så dere gjerne vil gi. Og så skal takken stige opp til Gud» (2. Kor 9;7,11)

Det eneste som blir igjen etter deg, er det du har rukket å gi videre. Så gi av deg selv – av alt du er og har. Da skal takken stige opp til Gud. I århundrer.


Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 6.12.2016, da 2 Kor 9,6-11 var dagens bibeltekst


Mange steder i verden er St. Nikolas dag en stor festdag. I Nederland er det for eksempel stor stas når St. Nikolas ankommer sammen med følgesvennene sine i båt. Barn i Nederland får faktisk julegavene sine på St. Nikolas’ dag den 6. desember, og ikke på julaften.
Foto: Postkort fra Nederland


Julenissens makeover-dag


I dag kan du gi St. Nikolas en aldri så liten ”bli-ny-dag” for julenisser ved å gi ham tilbake den opprinnelige bispemitraen og en gylden bispestav i hånden.


Den katolske kirke i Norge her en kjempefin ressursbank: Blilys.no - et nettsted med ressurser for familier, kateketer og lærere som vil inspireres til å leve og formidle kristen tro.

I dag vil jeg trekke frem det morsomme juleverkstedtipset deres om hvordan du kjapt og enkelt kan gi nissen en morsom makeover og lage søte og gode St. Nikolas-sjokolader.

Du trenger:
- en sjokoladenisse fra butikken
- rød kartong eller rødt papir
- lim
- en gullfarget pipestilk
- gullglitter eller en gullfarget tusj

Og slik settes delene sammen:

Foto: Blilys.no

Stilig, ikke sant? Denne versjonen av St. Nikolas er veldig enkel å lage. Selv de minste kan hjelpe til. Og den er enda enklere å spise :) God Nilsmesse!

Vil du heller lese om St. Nikolas fortalt for barn? Da passer det godt å lese helgenberetningen om ham som jeg har skrevet for det katolske barnebladet Arken.

24 november 2019

Samle på lyset | Sommerminner

Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Lyset. Det er det jeg kommer til å huske best fra sommeren 2019. 


Kveldslyset i den 150 år gamle prestehagen i Høvåg; det lyset som danset seg mykt gjennom bladene i det store trehuset 🌿🌳

Lyset i Sunnivas øyne da hun møtte den hvite påfuglen 🦚

Lyset fra vest som traff de mektige fjellene der landskapet stuper i havet ved ville Stadt. 

Det myke, varme lyset den sommernatten Maria og jeg gikk ut til klosteret ved havet på Selja, og hun oppdaget noe vakkert over alt.

Sommerlyset den dagen det var katolsk seljumannamesse med strålende sol og noen hvite pynteskyer.

Lyset over Selja ved midnatt den julinatten vi hadde sett den nyfødte fetteren for første gang.

Lyset i øynene til de jeg møtte. Familie. Slekt. Gamle venner. Nye venner. Bekjente. Ukjente.

Jeg samler på lys. Det er det som skal bære meg gjennom hele den mørke vinteren som ligger foran.

I år glemte jeg bikinien hjemme, men det gjorde ikke noe. Det ble ikke varmt nok til å bruke den likevel. 

Det går helt fint. Jeg trenger ikke varme og svette. Jeg trenger bare lys.

Så ha takk, gode sommer. 
Takk, gode Gud.
Takk for lyset.
Jeg skal ta godt vare på det.


"Lyset. Det er det jeg kommer til å huske best fra sommeren 2019. Lyset. Det myke, varme lyset den sommernatten Maria og jeg gikk ut til klosteret ved havet på Selja, og hun oppdaget noe vakkert over alt."
Maria på vei ut til klosteret.
"Lyset over Selja ved midnatt den julinatten vi hadde sett den nyfødte fetteren for første gang."
"Lyset i Sunnivas øyne da hun møtte den hvite påfuglen 🦚"
"Kveldslyset i den 150 år gamle prestehagen i Høvåg; det lyset som danset seg mykt gjennom bladene i det store trehuset 🌿🌳"
Øyeblikk av fryd og fred. Roadtrip til Sørlandet med fem barn (mens mannen min var i Oslo og jobbet en uke til). Her er det blitt morgen andre dag, med lek i prestehagen hos gode venner i Høvåg.


'
Lyset. Det er det jeg kommer til å huske best fra sommeren 2019. Lyset. Lyset i øynene til de fineste fine. (Her i Kristiansand Dyrepark, to hele dager til endes.)
Mmm, de søte ekornapene var noe av det gøyeste i Dyreparken i Kristiansand syntes både Sunniva og jeg. Prisen for sommerens sjarmør gikk til han her.
Foto: Sunniva Aadland Høen

- Mamma, vi var så heldige som traff den ekte tante Sofie, og den ekte Politimester Bastian! konkluderte Johannes, 7 år, i en magisk verden der det meste er mulig. Flere glimt fra denne delen av sommeren ligger i denne bloggposten.
Å spise dessert i dette trehuset føltes som å være på besøk i Tolkiens Lothlorien. Flere bilder fra det fantastiske trehuset finner du i denne bloggposten.

Maria i Dronning Maud-parken på vei hjem fra feiring av 5-års-dåpsdagen sin i St Olav domkirke.
Å få ta hurtigbåten hele den vakre kystveien fra Bergen til Selje - mmm, magisk!
Alltid stas med mye vind på dekket på hurtigbåten fra Bergen til Selje.
Etter at jeg hadde vært med i prosjektkoret under den lutherske seljumannamessen 7. juli, hadde jeg to timer helt, helt alene i klosteret ved havet. Fantastisk! ❤️
Sommerens åndelige høydepunkt er alltid den katolske seljumannamessen på Selja. Den starter med prosesjon/pilegrimsvandring over øya.
Olav fikk være hjelpemann og en slags mini-ministrant under bønnevandringen over den hellige øya.
Tenk at klostertårnet har stått der, helt ut mot storhavet, i 900 år! Ingrid bærer det norske flagget.
"Jeg samler på lys. Sommerlyset den dagen det var katolsk seljumannamesse med strålende sol og noen hvite pynteskyer."
Katolsk seljumannamesse på Selja. The real thing. Få med p. Ole Martin Stamnestrøs inspirerende preken og flere glimt fra seljumannamessen på Selja, 8. juli 2019: "Vi er kommet hit for å gå Herrens veier".
Lyset. Det er det jeg kommer til å huske best fra sommeren 2019. Lyset inn den 900 år gamle klosterdøren på Selja. Lyden av kirkeklokken som langsomt blir dratt i gang av små barnehender.
Sunniva skyter med pil og bue på Selja.
Litt tid på stranda i Ervik. Nok tid til å bli klissvåt.
Lyset. Det er det jeg kommer til å huske best fra sommeren 2019. Lyset fra havet som traff det mektige fjellandskapet ved Stadt.
Vifte litt med beina. Ha fri. Være fri.
Dra på fjelltur med nye, fine venner. Se ut mot havet, lenge, lenge.
På vei ned igjen til Ervik. Overjordisk skjønnhet.

Lyset. Det er det jeg kommer til å huske best fra sommeren 2019. Lyset.
Det myke, varme lyset den sommernatten Maria og jeg gikk ut til klosteret ved havet på Selja.


Mamma og Maria i solnedgangen i kirkeveggen til Sta. Sunniva-kirken, på terrassen rett utenfor den hellige hulen ❤️ Klikk her for å komme til bloggposten "Bilder fra St. Benedikts minnedag på Selja", med mange flere bilder fra klosteret denne fine kvelden.

Sankta Sunniva står midt i Selje og skuer mot de to grønne øyene sine i vest: Selja og Eire (Irland).

Besøk, besøk! Det er sommerens høydepunkt.
Hav. Høy himmel. Ah! Det er alltid spennende å dra på oppdagelsesferd rundt hele Selja.

Førstemann til klosteret!
Klosteret sett fra sør.

Kloster- og helgenanlegget på Selja er et eventyr å utforske.
Det ble sommeren jeg ikke gikk med bare tær. Men pytt. Støvler som speiler himmelen er også fint. Jeg trenger ikke varme og svette. Jeg trenger bare lys.

Tredje besøk. Besøk av slekt du aldri har møtt før, er alltid spennende. Her tenner vi lys med tremenninger innerst i Sunniva-hula på Selja.

Altersteinen innerst i Sunniva-hulen, der vi tente lysene.


Følge en sommervenn til båten sin når hun skal dra hjem igjen fra Selja ❤️

Gode kusine Gunhild med mann og tre døtre på besøk. Kjekt!
Falt pladask for denne benken laget av myk drivved, polert av havet selv. Sankta Sunniva rekte jo i land på Selja, så da må selvsagt en benk av rekved være midt i blinken på Selja. Det ser ut som en kirkebenk til et lite kapell, ikke sant? Mangler bare et lite kapell ❤️
Lille kirkebenken vår venter på skyss ut til Selja, der lyset bor.
Vind! Masse vind som nesten dytter deg over ende!
Sommerferien er over. Varmen kom den dagen vi dro fra Selja.
Lyset. Det er det jeg kommer til å huske best fra sommeren 2019. Lyset i øynene til han her.
Det er alltid stas å legge turen innom Audhild Vikens vevstove i Skei i Jølster.

29. juli. Olsok. Stor fest i St. Olav domkirke. Prosesjon med relikvaret som inneholder Hellig Olavs leggbein.

Inni her er Norges største skatt: St. Olavs leggbein. Vitenskapelige karbondateringer (C14-undersøkelse) av beinet gav en dødsdato mellom 940 og 1040, med størst sannsynlighet mellom 985 og 1040. (Olav den helliges dødsdato er datert til år 1030).

Undersøkelsen viste også at mannen var mellom 25 og 35 år gammel da han døde, som også stemmer overens med sagaenes opplysninger. Ifølge Snorre var Olav 35 år da han ble drept på Stiklestad.
Benet bærer preg av å ikke ha vært begravet i jord, men har vært gjennom en naturlig mumifiseringsprosess ved at kroppen har ligget i luft, og ikke i jord. Benanalysene viser at mannen har hatt et innlandskosthold i oppveksten.

Leggbenet vitner dessuten om en mann som har vært i strid. Mannen har fått et «svært hardt slag av en butt gjenstand mot den venstre leggen» ett eller to år før sin død, og en pilskade i nedre del av kneet.

En mann død rundt 1030, som omkom i den rette alderen, som bar preg av å ha vært i krig (pileskuddet), oppvokst i innlandet, hvis ben senere havnet i en kostbar relikviebeholder. Selv den mest skeptiske kan komme hit og undre seg.

Kom til St Olav domkirke og møt St Olav!



Og så var det hverdag igjen. Hjemme igjen etter første dagen i barnehagen.

Lyset. Det er det jeg kommer til å huske best fra sommeren 2019.


Jeg samler på lys. Det er det som skal bære meg gjennom hele den mørke vinteren som ligger foran.

Så ha takk, gode sommer.
Takk for lyset.
Jeg skal ta godt vare på det.

PS: Etter at ferien var over, fikk jeg to ekstra, velsignede dager på Selja i august da verdens største katolske tv-stasjon, EWTN, ville bli med til Selja for å lage et tv-program om den hellige øya. Forhåpentligvis får jeg laget ferdig den bloggposten om ikke så altfor lenge...
© Foto: Colm Flynn/EWTN
(Alle andre foto: Ragnhild H. Aadland Høen)

Les også: