Tradisjonen: Hvorfor er ikke alt skrevet ned?

GUDS ORD: Jesus var selv Guds Ord, Guds åpenbaring. Han etterlot oss ingen bøker. I stedet gav han oss seg selv, Den Hellige Ånd og sitt eget legeme, Kirken. (Etter hvert gav Kirken oss Skriften som taler sant om Guds åpenbaring. Bibelen kan dermed med rette kalles for Guds Ord.)
Foto: The Catholic Church/Facebook

 

Sjur Jansens kommentar til min kronikk om Tradisjonen og frelsen reiser viktige spørsmål. Her kan du lese mitt utfyllende svar.

Sjur Jansen skrev kl. 08:49, 19. oktober 2012:

• Hvis katolikkene har hatt en muntlig tradisjon i alle år, hvorfor har det da vært nødvendig å holde kirkemøter med lange debatter, demokratiske avgjørelser og skriftlige vedtak? Viser ikke dette at katolikkene har innført kirkemøtevedtak som en tredje tradisjon i tillegg til Skriften og den påståtte bevarte muntlige tradisjonen? 
• Du påstår at katolikkene sitter på en muntlig tradisjon. Da er det bare å skrive ned hvilke muntlige ord det er snakk om. Hvorfor gjør ikke Den katolske kirke det?

Her er mitt svar:

Har du inntrykk av at det var slik Jesus tenkte at troen skulle gis til verden? Ikke mellom mennesker, men ved skriftoverføring, ved at hver minste tøddel av Åpenbaringen skulle skrives ned?

Da er vi tilbake til starten av denne kronikken: Jesus var selv Guds Ord. Han var Guds åpenbaring. Han etterlot oss ingen bøker. I stedet gav han oss seg selv, Den Hellige Ånd og vitner. Han etterlot oss apostlene sine og Kirken. Apostlene fortalte videre det de hadde sett og hørt, og det gjør de fortsatt.

De har aldri fått noen ordre fra høyeste hold (fra Jesus) om å endre på Jesu egen fremgangsmåte. De har imidlertid sørget for at vi har Den Hellige Skrift (Bibelen) som vitner sant om Guds åpenbaring, og som derfor med rette kalles Guds Ord.

Skriftoverføring

Hvis Jesus heller hadde villet at troen skulle formidles på den måten som du, Sjur Jansen, foreslår, så hadde han gjort det - og da tror jeg faktisk han hadde foretrukket å skrive ned troslæren selv. Men han skrev altså ikke en gang Det nye testamentet selv.

I stedet brukte han all sin tid i sitt offentlige virke på å bygge disipler/etterfølgere og apostler. Det er det Kirken fortsatt driver med: Vi bygger disipler, Kristus-etterfølgere, og mens vi går sammen her på veien har vi hjelp av apostlenes etterfølgere (biskopene), hyrdene våre som vokter oss mot ulvene og som hjelper oss å holde oss på rett vei.

Hva er åpenbaringen?

Det er Jesus selv som var og er Guds åpenbaring, ikke en bok. Den ene, hellige, katolske og apostoliske Kirke vitner sant om denne åpenbaringen. Kirken vitner sant om Jesus, og den gir oss Kristus både gjennom Skriften, resten av Tradisjonen og ikke minst gjennom sakramentene. Dette kan Kirken gjøre fordi Jesus har gjort det slik at Kirken er Kristi legeme på jord.

Jeg tror Johannes har rett når han skriver at hvis absolutt alt vi har å si om Jesus/den kristne troen skulle "skrives ned, hver enkelt ting, tror jeg ikke hele verden ville romme alle de bøker som da måtte skrives." (Joh 21,25)

Katekismen

Men samtidig: Den katolske kirkes biskoper har faktisk satt seg ned og forsøkt å gi en konsis, skriftlig fremstilling av hva som er den sanne apostoliske lære/trosoverlevering i vår tid. Resultatet kan du lese i Den katolske kirkes katekisme. Du finner den her på katolsk.no. Du kan også kjøpe papirutgaven på nettet her.

Som du raskt vil oppdage er hver minste bit av Katekismen proppende full av bibelhenvisninger. Det må den være, på grunn av Bibelens enestående autoritet og unike posisjon som Hellig Skrift.

Den levende tradisjonen

Tro bare ikke at Katekismen er utfyllende (det er mye mer å si) eller at det ikke kommer tillegg senere. Kirkens tradisjon er en levende tradisjon.

Den levende tradisjonen vitner sant om Guds åpenbaring i historien. Jesus var (og er) Guds endegyldige åpenbaring, men han er fortsatt ikke ferdig med oss, han har fremdeles ting han vil lære oss. Åpenbaringen utvides ikke (vi lærer ikke egentlig noe nytt), men den fordypes (vi forstår mer av dybdene i Guds åpenbaring).

Hvorfor er det sånn? Fordi Jesus mente det han sa: "Ennå har jeg mye å si dere, men dere kan ikke bære det nå. Men når sannhetens Ånd kommer, skal han veilede dere til hele sannheten." (Joh 16,12)

Slik må det være, for ikke i noen århundrer før 1900-tallet kunne Kirken/Den Hellige Ånd for eksempel fortalt oss at: "Det er umoralsk å frembringe menneskefostre som skal utnyttes som biologisk råmateriale" slik den gjør i katekismen fra 1992 (http://www.katolsk.no/tro/kkk/k3_22). Står dette direkte uttalt i klartekst i Bibelen? Nei. Er det nytt? Ja, på en måte (og på en annen måte slett ikke). Er det kristen lære? Det håper jeg vi kan være enige om!

Hvorfor har vi kirkemøter?

Nå: Over til kirkemøtene. Kirkemøtene/konsilene har vært (og er) nødvendige for å beskytte Kirken mot vranglære - mot nye lærer som dukker opp og truer med å ødelegge Kirken innenfra. Hvis for eksempel «Sjur Jansens kirkelære» av en eller annen merkelig grunn hadde begynt å bli utbredt innenfor Den katolske kirke, tror jeg vi kan si med rimelig sikkerhet at det hadde blitt innkalt til et kirkemøte som hadde imøtegått vranglæren.

Det vil si: Sannsynligvis ville det vært unødvendig, for de fleste vranglærer ble oppfunnet – og avvist – allerede i Oldkirken. Det finnes likevel mennesker som har klart å finne på noe nytt siden den gang. De forstår plutselig Skriften "på en ny måte", eller de mener å ha funnet sin egen vei "tilbake til den egentlige urkristendommen". I og med at det fortsatt er fare for at noen går i disse fellene, vil det også i fremtiden være behov for å innkalle til nye kirkemøter.

Det annet vatikankonsil

Nå er ikke vranglære den eneste grunnen for å innkalle til kirkemøte, bare så det er presisert. Det annet vatikankonsil (som startet 11. oktober for 50 år siden) kom ikke med en eneste fordømmelse av vranglære, det var et rent pastoralt konsil. Det ble ikke forkynt noen nye dogmer (fordi man hadde ikke noen nye lærer å avvise), men man ble enige om en rekke grunnleggende dokumenter som skulle være retningsgivende for Kirkens liv i lang tid fremover.

Hvorfor diskuterer biskopene på et kirkemøte?

Du stiller spørsmålstegn ved det faktum at kirkemøter alltid inneholder "lange debatter, demokratiske avgjørelser og skriftlige vedtak". Underforstått: Den slags skulle ikke være nødvendig når man har en muntlig tradisjon.

Når kirkemøtene ganske riktig inneholder lange debatter, avstemninger og skriflige vedtak så er det fordi det er på den måten apostelmøter alltid har vært holdt, både av apostlene og deres etterfølgere biskopene.

Det er bare apostlene (biskopene) i fellesskap - og i enhet med Peter (Peters etterfølger) - som kan si noe sikkert om hva er som er sann kristen lære. Hver for seg kan de ta feil. Sammen vitner de alltid sant om den ene Tradisjonen, om den ene Troen.

Du finner urmønsteret for et kirkekonsil i Apostlenes Gjerninger, 15. kapittel:

• Det har ankommet noen som forkynner en ny lære.
• Apostlene (biskopene) samles.
• De diskuterer grundig før Peter (den første paven) tar lederansvaret: «Så kom apostlene og de eldste sammen for å drøfte saken. Etter et hardt ordskifte reiste Peter seg og sa til dem: «Brødre, dere vet at Gud for lenge siden utvalgte meg blant dere» (Apg 15,6-7).
• Kirkekonsilet munner ut i et skriftlig vedtak (v. 23-29).
• Apostlene vet imidlertid at disse få setningene ikke er nok, derfor sender de i tillegg to apostler med den muntlige overleveringen: «Vi sender altså Judas og Silas, som skal fortelle det samme muntlig.» (v. 27)

Sånn. Der fikk du et intensivt kirkemøtekurs med det samme.

Kronikk: Det katolske synet på frelsen og Skriften

ORDETS TJENER: Kirkens læreembete står ikke over Guds Ord, men er Ordets tjener, slik det også presiseres i Den katolske kirkes katekisme. Læreembetet er absolutt forpliktet på Guds Ord. (Faksmile av kronikken min, publisert i avisen Dagen i dag, fredag 19. oktober 2012. På bildet løfter pave Benedict XVI opp Den Hellige Skrift, Guds Ord, ved inngangen til en høymesse i Paulus' kirke i Roma.)

Er det ikke merkelig at Jesus ikke skrev noe? Han var tross alt skriftlærd. Han var til og med Ordet som ble menneske. Så hvorfor har vi da ikke ”Evangeliet etter Jesus”, ”Jesus – hans egen historie”?

Svar: Fordi det var Jesus selv som var Guds åpenbaring, ikke en bok. Jesus etterlot oss ingen bøker. I stedet gav han oss seg selv, Den Hellige Ånd og vitner. Han etterlot oss apostlene sine og Kirken. ”Du er Peter, og på denne klippen vil jeg bygge min kirke” (Matt 16,18). Apostlene fortalte videre det de hadde sett og hørt.

De første kristne hadde ikke noe nytestamente. De hadde en levende apostolisk tradisjon som først senere hjalp Kirken til å skjelne hvilke skrifter som skulle utgjøre Skriften.

Denne troen – kalt apostlenes lære – har Den katolske kirke trofast overlevert gjennom århundrene, fra slekt til slekt, helt fra Jesus og til 2012. Katolsk tro er den alminnelige, klassiske kristne troen som er felles for alle kristne over alt og til alle tider, ”den tro som de hellige én gang for alle har fått overlevert” (Jud 1,3).

Skriften og Tradisjonen

Ordet tradisjon (latin: traditio) betyr overlevering. Den katolske kirke har ikke Tradisjonen som trosgrunnlag i tillegg til Bibelen. Den har kun Tradisjonen, hvorav Skriften er Tradisjonens høyeste uttrykk.

Det nye i Luthers prinsipp om "Skriften alene" var ikke Bibelens autoritet i lærespørsmål, eller dens unike posisjon som hellig skrift. Det nye var at Den Hellige Skrift ble alene, løsrevet fra resten av Tradisjonen.

Luthers prinsipp er imidlertid ikke bibelsk. Lytt bare til Paulus: ”Stå derfor fast, søsken, og ta vare på de overleveringene vi har undervist dere i, enten muntlig eller i brev.” (2. Tess 2,15) Dette skrev Paulus før Det nye testamentet var definert. Han presiserer at menigheten skal forholde seg til brevene hans (som vi har bevart i Bibelen), men også den muntlige overleveringen (som Den katolske kirke fortsatt forvalter).

Skriften og Kirken

Det er interessant at Dagens redaktør advarer mot at «enhver påberoper seg autoritet til å fortolke troen uavhengig av det kristne fellesskapet». Høyst interessant, i og med at selve opprøret i reformasjonen gikk ut på at Kirken ikke lenger skulle ha autoritet til å fortolke troen, det skulle "Skriften alene" gjøre.

Skriften hører hjemme i Kirken; den ble til i Kirken og for Kirken. Bibelen er ikke et magisk, selvfortolkende dokument, noe som skulle være ettertrykkelig bevist gjennom de myriadene av protestantiske trossamfunn som har oppstått etter reformasjonen. Uten Tradisjonen som rettesnor for bibeltolkningen reduseres åpenbaringen og blir subjektiv.

Når jeg sier at «jeg ser bevegelse i to retninger; mot den katolske tro og mot enda mer splittelse og sekularisering» så kommer det av at det bare finnes to typer bevegelse her i verden:

1. Du kan bevege deg i retning sannheten: Dypere og dypere inn i den ene, kristne, apostoliske, overleverte tro – inn i Guds åpenbaring i historien. 
2. Du kan bevege deg i retning bort fra sannheten: En bevegelse bort fra åpenbaringen og ut i alle andre retninger, ut i splittelse og i ytterste fall sekularisering.

Misforståelser rundt frelseslæren

Men nå: Over til den katolske frelseslæren, som det hefter så mye misforståelser ved. Den katolske kirkes offisielle lære er (til forskjell fra den vanlige misoppfatningen) at frelsen er en gave som vi verken kan «kjøpe» eller prestere. Vi blir frelst av nåden alene og ved troen på Kristi frelsesverk, og ikke på grunn av noen fortjeneste i oss selv. Nåden får vi helt gratis og ufortjent.

Hva er frelse?

Den utløsende faktoren for Kirkens splittelse/reformasjonen var at man svarte ulikt på spørsmålet «Hva skal jeg gjøre for å bli frelst?». Både på katolsk og luthersk side anvendte man nøkkelbegrepene tro og frelse, men med ulik betydning.

Den katolske kirke brukte ordet frelse for å beskrive hele prosessen fra du blir Guds barn i dåpen og like til den dagen du har «stridd den gode strid, fullført løpet og bevart troen» (2 Tim 4,7) – du er frelst den dagen du dør som Guds barn. Når Luther talte om frelse, snakket han om det innledende steget, som å gå om bord på Noas Ark – ikke hele prosessen.

Med tro siktet det katolske Tridentinerkonsilet til troen som intellektuell overbevisning. For Luther betydde tro at man aksepterte Jesus av hele sitt hjerte og hele sin sjel. Den katolske teologen Peter Kreeft skriver: «Ettersom katolikkene anvendte frelse i en videre betydning og tro i en snevrere betydning, mens Luther anvendte frelse i en snevrere betydning og tro i en videre betydning, fornektet katolikkene med rette, mens Luther bekreftet med rette, at vi kunne bli frelst av troen alene.»

Det nye testamentet lærer begge deler. Luther hadde rett i at frelsen er en fri gave, som ikke kan fortjenes gjennom lydighetshandlinger mot loven. Bibelen sier tydelig at frelsen er en gave som tas imot i tro (Romerbrevet og Galaterbrevet). Den katolske kirke hadde rett i at en intellektuell overbevisning uten gjerninger ikke kan frelse deg, fordi en tro uten gjerninger er død (Jak 2,26). Den hadde rett i at en reell tro på Jesus vil fornye hjertet ditt og lede deg inn i en prosess kalt helliggjørelsen.

Felleserklæringen om rettferdiggjørelsen

Lutherske og katolske kristne er grunnleggende sett enige om det som var det store stridsspørsmålet: Rettferdiggjørelsen. Felleserklæringen om rettferdiggjørelsen ble signert av Den katolske kirke og Det lutherske verdensforbund i 1999, og den lyder slik: "Sammen bekjenner vi: Ene og alene av nåde og ved troen på Kristi frelsesverk og ikke på grunn av noen fortjeneste i oss selv blir vi godtatt av Gud og mottar Den Hellige Ånd som fornyer hjertene, kaller og setter oss i stand til å gjøre gode gjerninger".

Troens fylde

Dagens redaktør skriver: "Vi trenger en kirke i våre dager som våger å fremheve Ordet om korset, som ikke lar seg devaluere til en serviceinstitusjon og som ikke lar seg vippe av pinnen i møte med tidsånden". Ja, vi trenger en slik kirke, og Den Hellige Ånd har sørget for at den kirken faktisk finnes.

Vår Herre Jesus Kristus ba inderlig om at vi skal være ett. Derfor står jeg ikke lenger utenfor fellesskapet og enheten i Den katolske kirke. Jeg har kommet hjem. Her får jeg del i troens fylde. Jeg får solid næring og hjelp til å være en frimodig Jesu disippel både i hverdagen og i det offentlige rom. Her finner jeg igjen alt jeg trodde på som tradisjonell lutheraner, bare i en enda rikere og fyldigere utgave. Katolsk tro er simpelthen helt vanlig, tradisjonell kristen tro.

Jesus sier: «Må de alle være ett […] for at verden skal tro» (Joh 17,21). Han ber inderlig om at vi skal være ett. Ikke bare usynlig ett, men helt ett – også i en synlig enhet. Vi kristne må stå sammen, for at landet vårt og Europa igjen skal vinnes for Kristus. Intet mindre. Det haster. 

Få også med deg oppfølgeren til denne kronikken

Den finner du her: "Tradisjonen: Hvorfor er ikke alt skrevet ned?"

LES MER OM RETTFERDIGGJØRELSEN PÅ KATOLSK.NO:

• "Felleserklæringen om rettferdiggjørelseslæren", en preken holdt av p. Per Bjørn Halvorsen O.P. den 31. oktober 1999: "I dag er gleden stor i Guds Kirke, den i himmelen og den på jorden, for i dag vinner enhetens Ånd en stor seier over splittelsens ånd."
• "Rettferdiggjørelseslæren", et foredrag fra sommeren 1998 av p. Per Bjørn Halvorsen O.P.: "I løpet av de siste 30 år har det skjedd mere positivt i forholdet mellom den katolske og den lutherske kirke enn i de foregående 400. Dette er ikke en påstand, men en allment anerkjent kjensgjerning."
• "Hvor katolsk var den tidligste lutherdom?" Et foredrag holdt av Bernt T. Oftestad i Katolsk Studentlag høsten 1999: "Den lutherske reformasjon oppfattet ikke seg selv som en variant av den mer omfattende protestantisme. I utgangspunktet var den en bevegelse innen Den katolske kirken, senere markerte den seg i en mellomposisjon midt mellom katolisismen og den øvrige protestantisme." 
• Kommuniké om Felleserklæringen - fra Det pavelige Råd for fremme av Kristen Enhet: Presiseringer av hvordan felleserklæringen skal forstås (og ikke forstås)
• Rettferdiggjørelseslæren. Offisiell fellesuttalelse fra Det lutherske Verdensforbund og Den katolske kirke:  Detaljert teologi for deg som virkelig vil gå i dybden i felleserklæringen.

LES MER OM ØKUMENIKK PÅ KATOLSK.NO:

• "Preken ved messe i St. Olav kirke, Trondheim" ved kardinal Walter Kasper, 850-årsjubileet for Nidaros erkesete: "Pave Johannes Paul har klart slått fast at økumenikk ikke er blant de frie valg eller hobbyen for noen få. Det er heller ikke så enkelt at det er biskopenes og teologenes tjenesteoppdrag; det er altså en oppgave for hver menighet og for hvert lem blant kristenhetens troende." 
• "Preken ved 850-årsjubileet for Nidaros erkebispedømme" av kardinal Walter Kasper, i en økumenisk jubileumsgudstjeneste i Nidaros domkirke 27. juli 2003: "Den kristne stemme i dag er blitt så svak at vi ikke lenger har råd til å være splittet, oppføre oss som konkurrenter eller fremmede for hverandre. Vi må forene våre røster slik at vårt budskap kan bli bedre hørt. Vi må komme sammen som Kristi etterfølgere. Vi må avlegge et felles vitnesbyrd. Dette trenges mer enn vi aner - det er presserende nødvendig for den verden vi lever i og verden brenner av lengsel etter det."

LES MER OM SKRIFTEN OG TRADISJONEN PÅ KATOLSK.NO

• "Skriften, Tradisjonen og Kirkens tro", en artikkel av diakon Henrik von Achen: "Her er det viktig å være oppmerksom på at Kirkens læreembete ikke står over Guds Ord, men er Ordets tjener, slik det også innskjerpes av katekismen (KKK 86). Læreembetet er absolutt forpliktet på Guds Ord, Guds vilje, Guds verk. Læreembetet har altså ikke makt over Åpenbaringen, men tjener den, slik det tjener alle troende av god vilje."
• "Fellesskapet gjennom historien: Tradisjonen", av pave Benedict XVI: "Tradisjonen er den organiske kontinuitet i Kirken, som er Gud Faders hellige tempel, bygget på apostlenes grunnvoll og holdt sammen av hjørnesteinen, Kristus, ved Åndens livgivende gjerninger."
• "Er Bibelen Guds ord?" et foredrag holdt i "Katolsk Forum" i Trondheim på 1960-tallet (!) avp. Olav Müller SS.CC.: "Gud er med andre ord forfatter til hele Bibelen, til alle dens skrifter, til hver enkelt del av skriftene, og han har dessuten hjulpet forfatteren til å finne velegnete ord til å uttrykke Guds tanker."
• Ennå ikke mett? HER finner du en samleside for artikler om Tradisjonen på katolsk.no. 

Lurer du på noe mer om katolsk tro? Bruk søkeboksen på katolsk.no til å søke på et hvilket som helst emne du vil vite mer om.

Bli med på fakkeltog i solidaritet med forfulgte kristne

FAKKELTOG: Programmet i Oslo starter med en samling i Oslo domkirke kl. 17.00 der biskop Bernt Eidsvig deltar sammen med biskoper fra Den norske kirke og kristne med bakgrunn fra Midtøsten.

Vi nordmenn er eksperter i å gå i fakkeltog for alt mulig vi brenner for. Her er en konkret utfordring til deg: I morgen arrangeres det fire felleskirkelige fakkeltog i Norge i solidaritet med de forfulgte kristne i Syria, Irak og Egypt. Bli med!  

Fakkeltogene går torsdag 18. oktober 2012 i Bergen, Oslo, Kristiansand og Stord (Stavanger kommer etter den 8. november).

Vi vet det jo; at forfølgelse ikke bare er noe vi kan lese om i Bibelen og kirkehistorien. Spesielt i Midtøsten er det mange kristne som blir forfulgt.

• I Egypt har det skjedd en voldsom forverring av de kristnes situasjon etter revolusjonen i 2011.
• Flere hundre tusen kristne har flyktet fra Irak de siste årene. 
• I Syria raser borgerkrigen fortsatt, og oppstanden er i ferd med å kapres av voldelige islamister.

Vi er så privilegerte her i Norge at vi fortsatt kan følge Jesus i det offentlige rom. Så gjør det! Gjør det i solidaritet med dem som ikke får lov. Gjør det for familien din i Syria, Irak og Egypt.

Er du med? Kle deg godt, husk hansker, ta med penger til fakkel og vær presis. Vel møtt!

For mer informasjon, gå inn på www.fakkeltog.no og klikk på din by for lokalt program.

Hellig Olav forklart for barn

Statue av St. Olav fra Kulturhistorisk museum i Bergen.
Tolket for barn: "Her står Hellig Olav oppå fienden han har beseiret: Dragen. Dragen er et symbol for hedendommen i Norge. Ser du at dragens ansikt er Olavs eget ansikt? Hele sitt liv måtte Hellig Olav kjempe mot den gamle hedningen i seg selv. Til slutt vant han!"
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

I det nye nummeret av Norges katolske barneblad Arken finner du en liten helgenbiografi om Hellig Olav som jeg har skrevet for barn. Den publiseres her 16. oktober, på minnedagen for Hellig Olavs omvendelse.

Arken nr 3-2012 ble publisert på internett i dag. Bladet (papirutgaven) sendes ut gratis til alle barn som er medlem i barne- og ungdomsorganisasjonen Norges Unge Katolikker (NUK). Medlemskap koster 100 kroner per år, og du trenger ikke være katolikk for å være medlem/motta bladet.


Ny serie: Helgenene – Guds venner
Tidligere i serien: Den hellige Sunniva (Arken nr. 2-2012)

Olav den Hellige

Sankt Olav er Norges viktigste helgen. Han er Norges evige konge, og var veldig viktig under kristningen av Norge.

Av Ragnhild H. Aadland Høen

Det var ikke opplagt at Hellig Olav skulle bli en helgen. Han ble nemlig født inn i en hedensk, ikke-kristen familie i vikingtiden, og allerede da han var tolv år gammel dro han i viking og gjorde mange fæle ting. På denne tiden dro norske vikinger til utlandet der de angrep både hjem, kirker og klostre.

Drepte og stjal

Vikingene stjal og drepte. De satte i gang branner og tok slaver. Alt dette gjorde Olav Haraldsson også, helt fra han var 12 år til han ble 19 år gammel. Moren hans og slektningene hans var veldig stolte av ham.

Omvendelsen

Da Olav ble voksen, var han i Frankrike en hel vinter. Der fikk han lære mye om den kristne troen, og han ble døpt i Rouen i år 1014. Etter det ble han en veldig ivrig kristen.

Olav var sønnesønns sønnesønn til kong Harald Hårfagre, som hadde samlet store deler av Norge til ett rike. Etter det hadde Norge blitt splittet i småriker igjen. Nå ville Kong Olav samle Norge til ett rike, og det riket skulle være kristent.

ØKS I HÅNDEN: Hellig Olav er en martyr, en som gav sitt liv for troen på Jesus. I kirkekunsten har Hellig Olav ofte en øks i hånden, fordi han ble drept med en øks. Dette bildet viser et altermaleri fra middelalderen. Alteret står i Nidarosdomen i Trondheim.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Kristningen av Norge

Kong Olav gjorde alt han kunne for at Norge skulle bli kristent. Det er mange som har skrevet om at Olav «tvangskristnet Norge», men sannheten er at veldig mange av nordmennene var kristne fra før, spesielt langs kysten. I innlandet på Østlandet og i Trøndelag var folk fortsatt hedenske. Olav trodde at han gjorde Guds vilje når han brukte sverdet i kampen mot den demoniske, norrøne gudsdyrkelsen.

St. Olavs lov

Kong Olav sørget for at Norge fikk kristne lover. For eksempel gjorde han det forbudt for en mann å ha mer enn én kone, og han gjorde det ulovlig å sette ut uønskede babyer i skogen for å dø («utbyrd»). Og ikke minst: Han innførte likhet for loven. Kong Olav var rettferdig. Det hjalp ikke om du var rik og mektig hvis du hadde brutt loven. Mange av de sterke og mektige mennene som hadde vært vant til å ture fram og gjøre akkurat som de ville, ble sinte på Olav på grunn av de kristne lovene, og derfor ville de ta livet av ham.

Slaget på Stiklestad

Kong Olavs mektige fiender samlet seg mot ham i slaget på Stiklestad i år 1030. Der døde St. Olav som martyr. Med en gang Olav var død, forstod folk at Kong Olav var en hellig mann (også de som hadde drept ham og mange andre stormenn skjønte det). Over hele Nord-Europa begynte folk å be om Hellig Olavs forbønn, og mange ble helbredet.

Seier gjennom nederlag

Først så St. Olavs død ut som et stort nederlag, men egentlig var det en stor seier. Det var DA det norske folket ble et kristent folk. Etter Olavs død kom det ikke ett tegn på at folk dyrket de norrøne avgudene lenger! Og etter det har Norge alltid vært et kristent, samlet land. Hellig Olav kalles for «Norges evige konge». Ingen mann her til lands har betydd mer for Norge enn Hellig Olav. Han er den viktigste nordmannen noen sinne.

Alle kan bli helgen

Tenk at vikingen Olav kunne bli Norges skytshelgen! Når Gud kunne bruke en viking, så kan han bruke deg også. Gud kaller alle mennesker til å bli helgener, uansett hvordan de har levd før i livet. Helgener er ikke syndfrie mennesker. De er mennesker som lar GUDS NÅDE få vinne i livet sitt.

Be for Norge

I dag er det mange i Norge som ikke tror på Gud lenger. Vær med og spør Hellig Olav om hans forbønn for Norge! Be sammen med Hellig Olav om at folk i Norge skal bli kjent med Jesus og elske Jesus igjen!

Katekismen: En smart app for smarttelefoner

Lurer du på hva Den katolske kirke lærer om et tema? Slå det opp i Katekismen, en helt ny, genial app for smarttelefoner og nettbrett. 

Last ned appen gratis her: Android | iOS

I appen Katekismen kan du lese hele Den katolske kirkes katekisme (1992) med alle de 2700 paragrafene som utførlig beskriver og forklarer den katolske tro.

God søkefunksjon

I appen finner du også referanser og fotnoter til Bibelen, kirkefedrene og kirkelige dokumenter.

Dessuten finner du her en søkefunksjon som er enkel og grei å bruke når det er noe helt konkret du lurer på eller vil vite mer om.

Kompendiet

Som et tillegg inneholder appen også katekismens kompendium fra 2005. Den fulle utgaven av katekismen forklarer troen på en grundig og utførlig måte, mens kompendiet forklarer den katolske tro på en kort og enkel måte.

Katekisme-appen inneholder også en smart leseplan som hjelper deg å komme gjennom hele katekismen i løpet av ett år. Leseplanen er delt inn i årets 52 uker, mandag til søndag. Derfor kan du begynne lesingen hvilken som helst mandag i løpet av året.

Last ned gratis

Som sagt: Last ned appen gratis her: Android | iOS
Anbefales! 

Les hele katekismen én dag av gangen

I løpet av Troens år (11. oktober 2012–Kristi kongefest 2013) oppfordrer pave Benedict XVI de troende til blant annet å studere Den katolske kirkes katekisme, som også fyller 20 år.

Informasjonstjenesten i Oslo Katolske Bispedømme har derfor utarbeidet en smart, ettårig leseplan som gjør det enklere å komme igjennom hele teksten.

Litt hver dag

Leseplanen er delt inn i årets 52 uker, mandag til søndag. Derfor kan du begynne lesingen hvilken som helst mandag i løpet av året. Etter ett år har du kommet gjennom alle de 2865 paragrafene i katekismen.

Leseplanen er inkludert i den flunkende nye Katekisme-appen for smarttelefoner og nettbrett. Last ned appen gratis her: Android | iOS

Du kan også abonnere på de daglige paragrafene fra leseplanen på e-post – klikk her!

Dette får du

Følger du dette opplegget vil du:

• komme gjennom hele katekismen på ett år
• nesten hver uke være innom katekismens fire ulike hoveddeler
• få grundig innsikt i katolsk tro og lære
• la deg lede enda nærmere Gud og hans Kirke

Ettertanke | Å føde Gud

At Maria kalles "Guds mor" er en av de kraftigste Kristus-bekjennelsene vi har.
Barnet hun fødte er GUD.

Denne statuen har jeg kjøpt gjennom the Catholic Company. Den er laget i Luca i Italia.

 

Jesus oppfylte over 300 profetier fra Det gamle testamentet. Én av dem er denne: ”Se, en jomfru skal bli med barn; hun skal føde en sønn og gi ham navnet Immanuel.” (Jes 7,14)

Mange lurer på hvorfor vi kristne holder så hardt på at Maria var jomfru. Er det egentlig så nøye? Ja, faktisk. Hvorfor? Fordi barnet hun fødte er Guds sønn, ikke Josefs. Han er Immanuel – Gud med oss. Han er Gud.

Luther, Calvin, Zwingli, katolske og ortodokse kristne er dessuten enige om én ting til: At Jomfru Maria er Semper Virgo. Hun forble jomfru livet ut. Hvorfor er det så viktig? Fordi det var Guds enbårne sønn hun fødte. Fram til rasjonalismen på 1700-tallet var dette barnelærdom for alle kristne, uavhengig av konfesjon. Maria var den porten som Guds sønn kom inn gjennom til verden, deretter ble porten lukket.

Det aller mest misforståtte navnet Maria har, er ”Guds Mor”. Det betyr ikke at Maria skal tilbes, eller at hun er mor til Gud fra evighet av. Det betyr simpelthen at hun er moren til Jesus, som er Gud. Av sin frie vilje valgte Gud ut Jomfru Maria til å bli sin mor. Derfor ærer vi henne. Maria selv er et ydmykt menneske. Gud opphøyer alltid de små og ydmyke – ikke de store og stolte.

Gud opphøyet tenåringen Maria til å bli den som bar tidenes frelsesplan inn i verden. Dypest sett er det hva vi også er kalt til. Guds Ord skal inkarneres i oss. 

Dermed blir spørsmålet: Hvordan kan Guds Ord bli levende i deg, i din kropp? Hva vil Jesus med deg i dag? Vær sikker på at Gud vil noe med livet ditt, også denne mandagen. Bare spør ham, han svarer mer enn gjerne.

Første gang publisert i avisen Vårt Land 22. mars 2010

Jeg er veldig glad i denne vakre statuen.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Andre tekster om Maria på Sta. Sunniva-bloggen

• Foredrag | Maria-kveld i gamle Øyestad kirke - her finner du nesten alt jeg har skrevet om Maria, oppsummert på ett sted
• Ettertanke: Ave Maria 
• Primstaven: Vakre Maria Immaculata 
• Høyt elskede Maria – Mater Dei 
• Ettertanke: Marias himmelfart - og din 
• Det katolske synet på Åpenbaringen (et debattinnlegg om Marias opptakelse i Himmelen) 
• Katolsk konversjon i luthersk menighetsblad (et intervju om bl.a. Maria)

Film: To minutter om Troens år

"Vær ikke redde for å bli morgendagens helgener," sa pave Johannes Paul II. Det er også innledningsordene i denne lille filmen om Troens år.

Filmen er et samarbeid mellom St. Olav menighet i Oslo og Informasjonstjenesten i Oslo katolske bispedømme. For mer informasjon om Troens år i Den katolske kirke, sjekk ut troensar.katolsk.no.

Bli med på retrett med cistercienserne

Foto: Munkeby Mariakloster

Helgen 7.-9. desember 2012 inviterer cistercienserne til en langhelg i Munkeby Mariakloster for at unge menn (studenter eller andre) skal kunne bli bedre kjent med cisterciensernes liv. 

På bloggen sin skriver brødrene: Advent i klosteret er en spesiell tid – preget av å besinnelse og av å hente seg inn – og vi vil gjerne gi andre del i dette. Denne helgen kan kanskje bli starten på en annerledes adventfeiring.

Lectio divina - åndelig lesning.
Foto: Munkeby Mariakloster

Programmet

Programmet disse to dagene består av gudstjenester sammen med kommuniteten (deltakerne kan delta på alle tidebønnene sammen med brødrene) og noen bolker med orientering.

Det vil også bli fritid og turmuligheter rundt Munkeby – ikke minst med anledning til å kikke på ruinene av middelalderklosteret – og de som ønsker å møte en av brødrene får tilbud om det.

Liturgi, spiritualitet og lectio divina

Orienteringene tar sikte på å gi introduksjon til tre viktige sider ved klosterlivet: 

• Liturgiverksted: Presentasjon av tidebønn og hvordan man ber med tekster fra Salmenes bok
• Cistercienserne: Orientering om cisterciensernes levesett og spiritualitet
• Verksted omkring lectio divina (oppbyggelig lesning): Innføring i meditasjon bygget på Guds ord, slik munkene praktiserer dette hver dag

For praktiske opplysninger, les mer på brødrenes blogg. Påmelding skjer til post@munkeby.net innen 15. november.

Du må ikke være katolikk for å kunne delta. Det er bare plass til fem menn, så her er det førstemann til mølla!

Troens år: Ta imot troen – gi den videre!

TROENS ÅR: Over hele verden ble åpningen av Troens år feiret i dag - et år der nyevangeliseringen er i fokus.

Jeg anbefaler alle å lese hyrdebrevet fra biskop Bernt Eidsvig i anledning Troens år. Her kommer han blant annet med noen lette, gode tips om hvordan troen kan få sette sitt preg på hverdagen din.

• KORSTEGNET: "En katolikk bør ikke starte sin dag uten å tegne seg med korsets tegn og med det vie sin dag til Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn." (For øvrig ble dette varmt anbefalt også av Martin Luther! Min anm.)
• ANGELUS: "Klokken 12, idet Kirken jubler sin Angelus og minnes inkarnasjonens mysterium, gjør vi klokt i å bøye våre hoder og ha Marias ja på våre lepper – om enn i stillhet."
• JESU OFFERDØD: "Klokken 15 kan vi igjen i stillhet bøye våre hoder i takknemlighet og ydmykhet for Jesu offerdød."
• OM KVELDEN: "Som en avslutning av dagen ransaker vi kort vår samvittighet: Har jeg forsøkt å leve denne dagen som en gave fra og til Gud? Hvordan har jeg i dag erfart Guds nærvær?"
• BØNN: "Forén deg i bønn sammen med paven og millioner av andre katolikker som daglig går i forbønn for Kirken og verden gjennom bønnens apostolat."
• DAGENS EVANGELIUM: "En annen fromhetsøvelse kan være å lese dagens evangelietekst". 
• DAGENS HELGEN: "Hva med å finne motivasjon til å leve hellige liv ved å lese biografien til dagens helgen?"
• GJØR NOE: "Forsøk nødvendigvis ikke å gjøre alt, men gjør noe slik at troen stadig får sette mer preg på din dag og ditt liv, og gjennom deg det samfunnet vi lever i."
  

Biskopen fremholder at troen alltid er en gave som blir gitt oss av Gud. Han fremhever at "Vi er kalt til å gi troens gave videre, ikke til å være troskonsumenter."

Kalt til hellig liv

Biskopen skriver: "Vi feirer i år at det er 50 år siden Det annet vatikankonsil ble innledet. Konsilet var opptatt av en fornyelse av Kirken, og kanskje særlig hvordan vi kommuniserer i en moderne verden. Fornyelse av Kirken skjer fremfor alt gjennom de troendes stadige omvendelse. Derfor betoner nettopp Den hellige far at troens år er et kall til ekte og fornyet omvendelse. Skal Kirken fremstå som hellig og derfor tiltrekkende, må vi leve hellige liv."

Å tro: Ingen abstrakt øvelse

Troens år er også en feiring av Den katolske kirkes katekisme som utkom for 20 år siden, og biskopen oppfordrer oss til å studere både konsilsdokumentene og katekismen nærmere. Han fremhever likevel at "Det er ikke nok at vi som kristne bare tenker på eller studerer troen, den må leves. Det å tro kan aldri være en abstrakt øvelse. Som en hjelp til å leve og vokse i denne bevissthet hver dag, har vi som kristne et rikt skattkammer å øse av." (Og her nevner han punktene på listen ovenfor.)

Biskopen avslutter med disse ordene: "La oss benytte dette nådens år, gitt oss av Den hellige far, til å fordype oss i og feire troens gave, men også til å dele den med andre. Derfor markerer vi dette året nettopp under mottoet: Ta imot – gi videre!"

Kommentar: Den hemmelige sorgen over en abort

Etter spontanaborten i uke 8 skriver Susanne Kaluza: "Jeg sto på badet hjemme og ante ikke hva jeg skulle gjøre. Kaste det i søpla? Begrave det i bringebærbusken? Ute silregnet det. I stua lurte barna på hvorfor mamma brukte så lang tid på do. Hadde jeg visst om dette på forhånd hadde jeg kanskje rukket å tenke gjennom hva jeg skulle gjøre med fosteret. Nå knakk jeg bare sammen og kastet alt i do. Etterpå følte jeg meg som verdens ondeste mamma. Skylle ned søskenet til barna mine i do? Hvem i alle dager gjør noe sånt??"
Foto fra Susanne Kaluzas blogg der hun viser bildet av Michelle Duggars datter som døde i uke 18. (Det finnes ikke noe foto av Susannes barn, som du skjønner av sitatet over.)

 

Bloggeren Susanne Kaluza forteller i dag en sterk og rørende historie om hvordan det opplevdes å miste et barn i sommer. Hun var to måneder på vei da hun mistet det lille barnet i magen, og hun lurer på hvorfor det er så tabu å snakke om spontanaborter i vårt samfunn. Her kan du lese svaret jeg skrev til henne.

Les Susanne Kaluzas blogginnlegg på bloggen hennes.
Min kommentar finner du som svar til Elin Ørjaseters kommentar (langt nede).
Les også Elin Ørjaseters utvidede svar på Verdidebatt.no.

Her er mitt svar:

Takk, Susanne, for din sterke og rørende historie.

Du stiller noen betimelige spørsmål rundt "Hvorfor er det så tabu å snakke om spontanabort i vårt samfunn?" Jeg tror mye av svaret ligger i det Elin Ørjaseter skriver her.

Du som har gått gjennom en vond spontanabort har blitt fratatt retten til å sørge fra offentlige myndigheter. Din sorg er nødt til å være hemmelig og ikke-eksisterende på grunn av de like gamle fostrene som vi har lov til å ta abort på i Norge. Du kan ikke få sørge over barnet ditt fordi hvis ditt barn var et barn kan jo ikke andre få lov til å ta abort på sine like gamle barn. (Det sier seg selv.)

Jeg husker godt den dagen jeg så en avistabloidforside der en norsk mannlig kjendis stod frem med sin sorg over en spontanabort. "Mistet barnet i uke 12", stod det med store krigstyper. Og alle tenker at ja, det var faktisk barnet sitt han mistet da, og at ja, han har rett til å sørge.

I USA tok TV-kjendis Michelle Duggar sorthvittbilder
av barnet som døde i magen, og ble møtt med sterk debatt.
Dette bildet publiserte Susanne Kaluza på sin blogg
sammen med historien om hennes egen hemmelige sorg:
"Jeg har født to barn, og er over gjennomsnittet
engasjert i foreldreliv og kvinnehelse, men var totalt
uforberedt på at jeg etter en spontanabort
plutselig skulle sitte ansikt til ansikt med en baby.
Lett gjenkjennelig fra disse fargesterke uke-for-uke bildene
som har tikket inn i mailboksen min i de andre graviditetene.
Og det var helt tydelig en baby, selv om den var liten."
(Sitat: Susanne Kaluza)

Og vi tenker i dag at det VAR barnet ditt du mistet, Susanne, og du HAR rett til å sørge.

Da må den logiske konsekvensen bli at dersom vi med vitende og vilje tar livet av et like gammelt barn i uke 12 (eller i ditt tilfelle: uke 8), så er det faktisk det vi gjør. Vi tar livet av et lite barn. Derfor er det så skummelt, ekkelt og ubehagelig å snakke om spontanaborter. Fordi de så tydelig sier fra om hva provoserte aborter faktisk er. 

DERFOR opplever du det som like ubehagelig å fortelle om spontanaborten "som å fortelle om underlivssopp eller noe annet “ekkelt”." Og du fortsetter: "Tenker det er rart at det oppleves slik, siden det ikke er de samme konnotasjonene om man mister senere i svangerskapet. Hvis flere forteller så forsvinner kanskje den følelsen?"

Du har rett i at det ikke er de samme konnotasjonene knyttet til spontanaborter senere i svangerskapet. Da har vårt samfunn nemlig begynt å definere ditt barn som et barn med rett til å leve. Og når barnet ditt har rett til å leve har du en tilsvarende rett til å sørge når det dør.

Jeg tror vi alle opplever det så ubehagelig å snakke om spontanabort fordi du rører ved selve ubehaget i vår kultur. Som Marius Timman Mjaaland sier det: "Den som rører ved abortproblematikken, rører ved selve ubehaget i vår kultur, ved dilemmaer som en ikke kan overse om en vil bevare sin integritet som menneske og samfunn."

Det var "din bittelille" du mistet, og vårt samfunn hadde ikke forberedt deg på den sannheten du møtte der inne på toalettet, i møtet med et bittelite ansikt og et hjerte som hadde sluttet å slå. "I sommer mistet jeg et barn", skriver du. JA, du gjorde faktisk det. Du mistet et barn.

Jeg tror din historie og andre kvinners spontanaborthistorier er begynnelsen på neste kapittel av (den provoserte) abortens historie. Det kapittelet begynner med bevisstgjøring rundt hva et foster er: Det er et lite menneske, enten det er dypt ønsket eller dypt uønsket.

Og dette vet jeg: Det kan ikke være hvor mye eller hvor lite ønsket du er som bestemmer om du har rett til å leve.

Beste hilsen
Ragnhild H. Aadland Høen (36), mamma til fire

Ett til svar

På bloggen til Susanne Kaluza skriver en alenemor som heter Ane:

"Takk for ett fint innlegg!! Dette hjalp meg veldig til å skjønne at jeg har rett til å sørge. Jeg har vært heldig som har fått en sønn som er helt frisk og fin, samtidig så har jeg også mistet ett barn i uke 25. Jeg fødte for tidlig/aborterte og den andre gutten min overlevde desverre ikke.
Jeg tenker att jeg har to barn, syns du dette er feil? Jeg har valgt og gravlegge han og gitt han ett navn etter han var død. Føler rundt meg at ingen fortsår hvorfor dette er vondt, det er jo så lenge siden det skjedde. Men for meg så er det bare 1 1/1 år siden og jeg tenker fortsatt på det.
Jeg er alene med sønnen min og de rundt meg syns det var “bra” den andre gutten, Birk, døde så slipper jeg å ha to alene.
Blir bedre av å se at det ikke er meg som sørger over barn som ikke har rekt å leve engang. For meg var Birk mitt andre barn selv om han aldri rakk å åpne øynene. Og det går ikke en dag uten at jeg tenker på han og lurer på hvordan han hadde blitt."

Her er mitt svar til henne:

Så rørende å lese historien din, Ane. Takk for at du deler.

Mange av barna som blir født i uke 25 overlever i dag, men ikke alle. Jeg skjønner at de mener det godt, disse rundt deg som synes “det var “bra” den andre gutten, Birk, døde så slipper du å ha to alene.” Men det er jo totalt ufølsomt sagt. Ville de sagt det samme til deg dersom dersom de hadde rukket å se Birk slik du så ham? Eller dersom Birk for eksempel hadde rukket å leve to måneder utenfor livmoren? Nei, det ville de ikke.

Det er tungt å bære andre menneskers sorg. Det er tungt for dem å se deg sørge. Lettere da å mene at du ikke burde føle så mye. Lettere å lukke øynene for det som de aldri har sett. Men du så ham. Og du elsket ham.

Jeg skjønner deg godt, Ane, mamma til to. Du HAR rett til å sørge. Du mistet jo den lille gutten din! Han rakk å leve – i 23 uker. Og han rakk å bli elsket av deg. Det er ikke lite! Kondolerer.