Google Analytics

04 september 2012

Ettertanke: Livsfarlige katedraler

Denne Bergens-utsikten kan bli din for om lag 16 millioner kroner, forteller finn.no.

To menn ruslet forbi et fantastisk hus med en virkelig imponerende utsikt. Den ene sa: ”Vet du hva han ga for det huset?” Den andre svarte: ”Han ga sin sjel”.


”Det var en gang en rik mann.” (Luk 12,16) Slik starter Jesus fortellingen om en grådig bonde som hadde lagret så mye rikdom at mannen konkluderte: ”’Nå har du mye godt liggende, nok for mange år. Slå deg til ro, min sjel, spis, drikk og vær glad!' Men Gud sa til ham: 'Uforstandige menneske! I natt kreves din sjel tilbake. Hvem skal så ha det du har samlet?'” (Luk 12,19-21)

Gode barnebøker gjør deg klok. Som denne:
"Sauen som gikk seg bort og sju andre Jesusfortellinger"
av Nick Butterworth og Mick Inkpen (Prokla-Media)
I bibelillustrasjonene til Nick Butterworth og Mick Inkpen bygger den rike bonden låver som ligner stadig mer på katedraler. Naturlig nok. Det var jo rikdommen han egentlig elsket og tilbad, ikke Gud.

Jesus advarer uhyre sterkt mot pengekjærlighet: «Pass dere for pengebegjær! For det er ikke det en eier, som gir livet, selv om en har overflod.» (Luk 12,15)

Apostelen Paulus slår fast at pengejag er avgudsdyrkelse (Kol 3, 5 og Ef 5,5), og han skriver til Timoteus: ”Forman dem som er rike i denne verden, at de ikke må være overmodige og ikke sette sitt håp til den usikre rikdommen, men til Gud, han som gir oss rikelig av alt for at vi skal nyte det.” (1. Tim 6,17).

Vi ber: 

Allmektige Gud. Takk for at du er en himmelsk god far som aldri slipper oss, og aldri svikter oss. Hjelp oss å stole på deg.

Gi oss ikke fattigdom, og gi oss ikke mer rikdom enn vi kan bære.

Beskytt oss mot alt i oss og utenfor oss som vil dra oss bort fra deg. Bevar oss fra det onde, bevar oss fra pengebegjær.

Ransak oss, Gud, og kjenn våre hjerter, prøv oss og kjenn våre tanker. Se om vi er på den onde vei, og led oss på evighetens vei. Amen.

Første gang publisert i avisen Vårt Land 27. juni 2011

02 september 2012

Få med deg Sunnivadagene med historisk seminar om klosteret på Selja

Foto: Lasse Fløde
Vil du komme tett på middelalderens klosterhistorie i Norge, bør du ta turen til Selje lørdag 8. september for å lytte til arkeolog Alf Tore Hommedal, førstearkivar Jo Rune Ugulen og idehistoriker, forfatter og teolog Karl Gervin.
Foto: Sunnivadagane

Helgen 6.-9. september arrangeres Sunnivadagene i Selje, med blant annet middelaldermarked, kurs i gregoriansk sang og et svært interessant seminar om "Klosteret på Selja – i Norge og i verden".


Til grunnkurset i gregoriansk sang har Klosterakademiet hentet inn to fremragende gregorianske sangere som instruktører. For påmelding og mer informasjon om sangkurset, les her.

Historisk seminar
Under det historiske seminaret vil idéhistoriker og teolog Karl Gervin forelese over temaet «Ta ydmykhetens våpen og slåss for Herren - om middelalderens benediktinere».

Førsteamanuensis Alf Tore Hommedal tar for seg temaet «St. Albans kloster på Selja - Benediktinerar i bøn og arbeid for Gud og Sta. Sunniva», mens Riksarkivets førstearkivar Jo Rune Ugulen vil tale over temaet «Frå Roma til Selje. Klosteret på Selja i seinmellomalderen».

Målgruppen for seminaret er alle som har kunnskap om og interesse for middelalderhistorie generelt og klosterhistorien på Selja spesielt. Seminaret avsluttes med en kulturhistorisk vandring over pilegrimsøya Selja.

For påmelding og mer informasjon om det historiske seminaret, les her.

Selje kommunevåpen må da være
Norges vakreste
?
Familiedag og middelaldermarked
Det er også mye annet som skjer i Selje under Sunnivadagene i år. Lørdag 8. september blir det et stort familiearrangement i Selje sentrum med mange aktiviteter for store og små, der stikkordene er middelaldermarked, musikk og dans, historiefortelling, båt og kystliv, håndverkstradisjoner, levende dyr og leker.

Fredag kveld er det konsert i Selje kirke, lørdag kveld er det både irsk visepub på Frimannsbua og gregoriansk messe i regi av den lokale lutherske menigheten.

Søndag kan hele familien bli med på pilegrimsvandring i regi av menighetsrådene i Selje.

Les det fullstendige programmet for Sunnivadagene her.

30 august 2012

Bli med til Verdensungdomsdagene i Brasil

TIL Å BLI GLAD AV: Målet med Verdensungdomsdagene er å vokse i troen.
Foto: Norges Unge Katolikker (NUK)


Norges Unge Katolikker (NUK) arrangerer tur til de katolske Verdensungdomsdagene i Rio 13. juli til 2. august 2013. Det er bare én ting å si: Er du gammel nok (og ung nok) til å dra, så DRA!


Verdensungdomsdagene (VUD) kunne like gjerne hett "Kirkens disippelgjøringsdager", for målet med hver eneste VUD er det samme: At deltakerne skal vokse i troen. Temaet for VUD i Rio 2013 er "Gå og gjør alle folkeslag til mine disipler".

Livsforvandlende dager
Siden 1985 har Verdensungdomsdagene (VUD) blitt arrangert hvert andre til tredje år, med alt fra "skarve" 300 000 deltakere til svimlende fem millioner deltakere. VUD i Madrid i fjor samlet to millioner unge.

VUD har vært en skjellsettende opplevelse i mange menneskers liv. Utallige preste- og ordenskall er blitt vekket, og millioner av mennesker er blitt styrket i troen. Pave Benedict XVI har like godt kalt Verdensungdomsdagene for "Nyevangelisering i praksis".

Fra lovsangsmøter til latinske messer
Paven selv feirer gudstjenestene - gudstjenester som omkranses av katekese (opplæring i troen), skriftemål, konserter og presentasjoner av ordenssamfunn og kirkelige bevegelser.

På VUD er hele spekteret av Kirkens uttrykksformer representert, med alt fra karismatiske lovsangsmøter til pontifikale høymesser i Den ekstraordinære form (= Kirkens høytideligste feiring av "den gamle latinske messen").

World Youth Day in Rio 2013 er på Instagram (over).
Du kan også følge WYD på Facebook.
Brødre og søstre i troen
Presteseminaristen Ole Martin Stamnestrø deltok på VUD i Madrid i 2011. Han fremhever at VUD er et håndfast uttrykk for Kirkens katolisitet, altså Kirkens universelle karakter.

I et radioprogram på Vatikanradioen sier Stamnestrø:
- Vi har alle hørt de abstrakte ordene om at alle kristne er brødre og søstre, men de som har vært på Verdensungdomsdagene har opplevd dette konkret. Det er vanskelig å forestille seg hvor viktig det er for en enslig norsk utkantkatolsk tenåring å få blande sin røst i jubelropene fra to millioner andre katolske ungdommer.

Appell til deg som er for gammel
Her er en oppfordring til deg som føler at du er for gammel til å bli med på VUD selv: Sørg for at noen andre får dra! Vær med og bidra økonomisk slik at en ungdom i din menighet - en ungdom som ellers ikke ville ha mulighet til å dra - kan få bli med til Rio de Janeiro og få et personlig, livsforvandlende møte med Jesus Kristus og en inderlig relasjon til Ham.

Du kan lytte til hele Ole Martin Stamnestrøs radioprogram om Verdensungdomsdagene (på norsk) her.

Og ikke minst: Kos deg med å se promovideoen for Verdensungdomsdagene i Rio 2013 på You Tube her:

Er videoruten helt svart? Prøv en annen nettleser (for eksempel Internet Explorer), eller se videoen på YouTube her.
 

Les mer om NUKs pilegrimstur til Verdensungdomsdagene i Rio her.
Påmeldingsfristen er allerede 15. september. Bli med!

29 august 2012

Ettertanke: Evig kjærlighet, uansett


Hvordan leser du Bibelen? Som en oppskriftsbok? Eller et slags teologisk oppslagsverk? Fra første til siste side er Bibelen en kjærlighetshistorie. 


Hele tiden går dette ene temaet igjen: Guds trofaste kjærlighet – gjennom alt. ”For om fjellene viker og haugene vakler, skal min miskunn aldri vike fra deg, og min fredspakt skal ikke rokkes, sier Herren, som er barmhjertig mot deg.” (Jes 54,10)

På side én i vår historie skapte han oss for at vi skulle leve sammen med ham i kjærlighet. Men vi, vi svek ham, allerede på side to. Den påfølgende skilsmissen har på ingen måte vært lykkelig.

Solnedgangen på Selja.
De vakreste spor
i det vakreste av landskap.

Gud vil ha oss tilbake
- ikke med makt
men med kjærlighet -
og han bruker alt han har av
arsenal for å lokke og forføre oss.

Foto: Lasse Fløde
©
Resten er historien om hvordan han ikke gir opp. Han vil ha oss tilbake. Ikke med makt, men med kjærlighet. Han tørster og lengter, og han bruker alt han har av arsenal til å lokke og forføre oss: Soloppganger, stjernenetter, barns latter, skjønnhet, godhet, sannhet.

Han kommer til deg som en stemme langt borte fra, som noe du nesten har glemt: ”Med evig kjærlighet har jeg elsket deg, derfor lar jeg min miskunn mot deg vare.” (Jer 31,3) Hele livet ditt er en eneste lang kjærlighetsfortelling der han prøver å nå gjennom til deg.

For 2012 år siden gikk han inn i historien vår på en helt fysisk måte. Slik at vi kan nærme oss ham. Slik at vi kan se inn i øynene hans og selv se at hjertet hans er godt.

33 år senere gav han alt for oss, i en stormende, svimlende kjærlighet. På korset ropte han ”Jeg tørster!” Det ropet rommer alt. Smerten. Kjærligheten. Lengselen.

Gjennom hele universet, fra første til siste side i Bibelen, fra første til siste sekund i ditt liv, er det én ting Gud prøver å få gjennom til deg: Jeg elsker deg. Jeg savner deg. Kom hjem.

Hører du?

Første gang publisert i avisen Vårt Land 10. mai 2011

27 august 2012

Ettertanke: Lyset om høsten

Foto: Mubina H./Flickr

I år har jeg bestemt meg for å like høsten. Det blir ikke lett (vanligvis savner jeg sommeren allerede før den er slutt), men jeg VIL altså like høsten, og det er nå en gang sånn at kjærligheten sitter mest i viljen.

Én av de tingene som alltid hjelper meg å forandre innstilling, er poesi. Derfor lytter jeg nøye til diktet “Novemberlys” av Irene Henrysson:

“Du tenner ikke lys i juni.
Den klare flammen blekner
i sommerens svale skumring.
Den høye hvelving over meg
har ikke plass til mer lys.
Jeg lengter etter november,
når hvert lys har liv,
når hele det store mørket
må vike
for en eneste liten flamme.”

Sånt kan jeg like. Når høstmørket kommer blir dessuten stjernene og Bibelens Salme 8 enda mektigere enn de er om sommeren. Endelig lyser stjernene overbevisende nok til at det er umulig å ikke bli dratt inn i tilbedelsen deres av Skaperen:  

“Herre, vår Gud, hvor herlig ditt navn er over hele jorden, du som har utbredt din prakt på himmelen. Når jeg ser din himmel, et verk av dine fingrer, månen og stjernene som du har satt der, hva er da et menneske, siden du kommer det i hu, et menneskebarn, siden du tar deg av det? Du gjorde ham lite ringere enn Gud og kronet ham med ære og herlighet.” (fra Salme 8)

”Guds herlighet lyser over menneskets ansikt,” sier pave Johannes Paul II. Husk det når du kjenner at ting blir for mørkt.

Guds herlighet lyser over deg. Bare se. Se opp i mørket. Du er ikke alene. Du er elsket av en som har kronet deg med ære og herlighet. Han har kronet deg med stjerner. Du ser det best i mørket.


Første gang publisert i avisen Vårt Land 17. august 2011 


SKJØNNHET: Han har kronet deg med stjerner. Du ser det best i mørket.

Foto: Darren Kirby/Flickr

25 august 2012

Bokomtale: Mystikeren Elisabeth av Treenigheten


Har du lyst til å bli kjent med en mystiker som viser deg veien fra splittelse til helhet, fra stress og jag til ro og fred? Da skal du lese boken "Ditt nærvær er min glede - Elisabeth av Dijons liv og budskap". 


Publisert i samarbeid med Anne Samuelsen, Cand. Polit., legkarmelitt og bokens oversetter til norsk

Den kjente karmelittmunken Wilfrid Stinissen skriver på bokomslaget: "At Elisabeth av Treenighetens budskap er aktuelt i vår tid, kan ingen bestride. Kanskje har menneskene aldri vært så fremmede for seg selv, så splittede, så jaget, så overfladiske, så rotløse, så istykkerrevne som i dag. Og så kommer karmelittsøsteren Elisabeth og viser oss en vei fra vår periferi til vårt sentrum, fra mangfold til enhet, fra splittelse til helhet, fra stress og jag til ro og fred. Hver eneste helgen er en gave fra Gud til menneskeheten. Vi kan vel si at den gaven vi får i søster Elisabeth er særdeles verdifull og nødvendig."

MUSIKALSK: Elisabeth (13) vant
førstepremie for sitt pianospill.
Biografi og veiledning
Boken om Elisabeth av Dijon består av to deler: Først en biografi skrevet av karmelittmunken Koen De Meester som er en av kirkens spesialister på arven fra Elisabeth av Dijon. Koen skriver selv: "Elisabeth er del av den felles rikdom som tilhører alle kristne, i kloster så vel som i den mest hektiske aktivitet ute i verden."

Etter biografien følger en veiledning som gjør Elisabeth gjenkjennelig og aktuell, skrevet av Sveriges katolske biskop Anders Arborelius som selv har funnet mye inspirasjon i Elisabeth av Treenighetens visjon.

Hjelper legfolk å gå inn i mysteriet
Bokens oversetter Anne Samuelsen skriver dette om boken (hentet fra en bokanmeldelse i St. Paul menighetsblad):

  • Til inspirasjon i dag. Den ganske så ukjente Elisabeth av Dijon (1880-1906, saligkåret i 1984) ville være en lovsang til Guds herlighet (Ef 1,12). Hennes korte liv til tross, var hun til stor hjelp og inspirasjon for mennesker i sin samtid. Som karmelittnonne tok hun navnet Elisabeth av Treenigheten, og hennes visjon kan fortsatt være oss til hjelp. Da biskop Anders Arborelius i 1998 ble utnevnt til biskop i Sverige valgte han nettopp ”en lovsang til Guds herlighet” som valgspråk. I sin tid som karmelittbroder hadde han arbeidet med sr. Elisabeths skrifter og fikk kjennskap til i hvor stor grad hun, gjennom sine brev, henvender seg til mennesker utenfor klosterets murer. Dette har han også ønsket å videreføre til sin samtid gjennom foredrag og retretter. 
  • Ligner Therese av Lisieux. Elisabeth av Dijons liv ligner på mange måter den mye mer kjente Therese av Lisieux`s liv (1873-1897). De er to nesten samtidige kvinner med oppvekst i et småborgerlig miljø i Frankrike. Begge mister en av sine foreldre som små barn, Therese mister sin mor og Elisabeth sin far. Begge dør selv av smertefulle lidelser i ung alder. Allerede i meget ung alder nærer de et inderlig ønske om å gi seg fullstendig til Herren gjennom et liv i Karmelittordenen. Begge møter motstand. Elisabeth hadde sågar belaget seg på et liv i verden for å ta seg av sin mor, før denne ga henne tillatelse til å tre inn som 21-åring. Og takket være dette kan Elisabeth med så stor forståelse veilede mennesker til å leve et liv i kombinasjonen av aktivitet og bønn. Fordi hun selv oppnådde den indre bønnens høyeste stadium; foreningen, mens hun ennå bodde hjemme hos moren, er hun en meget verdifull læremester for kirkens legfolk.

Du kan også lese mer om Elisabeth av Treenigheten på Den katolske kirkes hjemmeside.

Ditt nærvær er min glede
Forfattere: Koen de Meester og Anders Arborelius

Efrem forlag 2009
Boken kan bestilles direkte fra forlagets nettside.
Boken er også tilgjengelig som lydbok til utlån for syns- og lesehemmede hos KABB (Kristent Arbeid Blant Blinde og svaksynte)

22 august 2012

Ettertanke: Hvordan tilintetgjøre en fiende

Hvordan kan fiender tilintetgjøres på en kristelig måte?
USAs 16. president Abraham Lincoln visste råd.
Foto: The White House

Bergprekenen kan til tider være steinhard å svelge.


Det gjelder ikke minst dagens avsnitt: ”Sett dere ikke til motverge mot den som gjør ondt mot dere. Om noen slår deg på høyre kinn, så vend også det andre til. Vil noen saksøke deg og ta skjorten din, så la ham få kappen også. Om noen tvinger deg til å følge med én mil, så gå to med ham.” (Matt 5,39-41)

Betyr det at jeg ikke har lov til å sette meg til motverge hvis noen prøver å skade eller tilintetgjøre meg? Nei, for hvilket gudsbilde ville jeg fått da? Da ville Gud bli en djevelsk gud som elsker lovløsheten. Vi kan ikke bruke Bergprekenen til å slå ihjel det Gud ellers sier. Vår gode Far vil oss godt, og det finnes ingenting han avskyr så intenst som ondskap og lovløshet.

For å forstå dette bibelordet må vi skjønne hvem Jesus snakket til, og hvorfor han gjorde det. Jesus holdt Bergprekenen for de tolv disiplene sine, for å utruste dem til å utbre Guds rike. Det skulle ikke skje ved vold og maktbruk, men ved Guds kjærlighet. Oppdraget deres var å bringe evangeliet til alle mennesker, også mennesker som ønsket livet av dem. Jesu fiender skulle bli Jesu venner. ”Elsk deres fiender, velsign dem som forbanner dere, gjør godt mot dem som hater dere, og be for dem som mishandler dere og forfølger dere. Slik kan dere være barn av deres Far i himmelen.” (Matt 5,44-45)

Under den amerikanske borgerkrigen ble president Abraham Lincoln en gang kritisert for sin holdning til fienden. ”Hvorfor prøver du å bli venner med dem? Du burde prøve å tilintetgjøre dem!” var beskjeden han fikk. ”Tilintetgjør jeg ikke fiendene mine,” sa presidenten rolig, ”når jeg gjør dem til mine venner?”

Første gang publisert i avisen Vårt Land 16. august 2008

16 august 2012

Ettertanke: Høvdingdatter av kongsslekt

ORDSAMLING: Andre samler på ting. Jeg samler på ord. Her er et viktig et som jeg fant i 1996.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

”Adam av jorden, skapt til en himmel, du er adlet med lengsel,” skriver Ellen Merete van der Hagen.


Som Adams og Evas datter er jeg en svimlende komposisjon av atomer, muskler, hud og former. Jeg er også mye mer enn det. Jeg er sjel og ånd og har evigheten i hjertet.

Jeg er født som høvdingdatter. Kongsdatter. Og på et eller annet vis ligner jeg på min far Kongen, for det står i boken som han har gitt meg at han har skapt meg ”i sitt bilde” (1. Mos 1,27), ”lite ringere enn Gud” (Sal 8,6).

Som en annen i familien har uttrykt det: “Guds ære er det levende mennesket, og menneskets liv er å kunne se Gud." (Kirkefaderen St. Ireneus av Lyon, ca. år 135-202).

Den himmelsk gode Faren min har alltid ment at jeg er verd mer enn alle pengene i hele verden. Min verdi ligger i Gud, og han har personlig forsikret meg om at verdien er konstant himmelhøy og helt uavhengig av mitt funksjonsnivå, karrierenivå og popularitetsnivå. Jeg kan derfor med hånden på hjertet si at ja, jeg er opptatt av image. Jeg er opptatt av at jeg er skapt i “imago Dei”, i Guds image: “Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, til mann og kvinne skapte han dem.” (1. Mos 1,27)

Gud skapte meg fordi han elsker meg og vil leve med meg i all evighet. Når jeg elsker ham tilbake og gir meg helt hen til ham, mister jeg på en måte meg selv, slik man alltid gjør når man virkelig elsker noen. Men samtidig er det nettopp i den hengivelsen at jeg blir fri fra alt og finner livet og meg selv. Jeg blir den Ragnhild som Gud skapte meg til å være. Hans høvdingdatter. Kongsdatter. Og snipp, snapp, snute, dette eventyret gjelder i like stor grad deg – og det blir aldri ute.

Første gang publisert i avisen Vårt Land 16. august 2011

13 august 2012

Høyt elskede Maria | Mater Dei

Så høyt var du elsket i Norge, Jomfru Maria.
En vakker statue fra norsk middelalder som i dag står på Universitetsmuseet i Bergen, De kulturhistoriske samlinger.

Foto: Ragnhild H. Aadland Høen


Ikke vær redd for å nærme deg Jomfru Maria. Du klarer uansett aldri å elske henne høyere enn det Jesus gjorde.


Jo nærmere du kommer Maria, jo tettere drar hun deg til Jesus. Ingen er bedre i stand til å lære deg å elske Jesus uforbeholdent enn hans mor.

På onsdag, 15. august, er det festen for Jomfru Marias opptakelse til Himmelen. Dagen var en av de fire Maria-merkedagene på den norske primstaven: Kyndelsmesse 2. februar, Marias Budskapsdag 25. mars, Maria Himmelfart 15. august og Marimesse om høsten 8. september (Marias fødselsdag).

Jeg kommer tilbake til Maria Himmelfart på onsdag, men her er en gave til deg mens du venter: En vakker Maria-hymne av fr. Arnfinn Andreas Haram.

MATER DEI


Mater Dei
kva veit eg om deg?

det er så mange som har freista
å viske bort biletet ditt
vekk frå augo
vekk frå hjarto
hjå dei som trur på son' din

kva skal det tene til
å stoppe munnen
på dei som prisar deg sæl?

Skrifta held ikkje opp med sin tale
Elisabeth helsar deg like fullt
som velsigna mellom kvinner:
benedicta tu!

og han som dei vil ære
ved å gløyme deg
talar tungt og tydeleg frå krossen:
ecce mater tua!
og eg svarar:

mor!

Fr. Arnfinn Andreas Haram O.P. (2008)

Litt latinforklaring:
Mater Dei – Guds Mor (en sterk Kristus-bekjennelse – sønnen hennes er faktisk GUD)
Benedicta tu – velsignet være du (Elisabeths hilsen til Jomfru Maria)
Ecce mater tua – dette er din mor (sagt av Jesus til disippelen Johannes ved korset, og han blir Marias sønn)


Les også:

09 august 2012

Ettertanke | Dagen uten Gud


I dag, 9. august, er det minnedag for den hellige Edith Stein (1891-1942)
, vernehelgen for Europa. Det mest slående trekket hos karmelittnonnen Edith Stein er hennes kjærlighet til sannheten. Det var den som var drivkraften i hennes studier og arbeid. Det var den som fikk henne først til å forlate Gud, som hun ikke kunne tro på, og siden til å gjenoppdage ham. Senere skulle hun skrive: «Min søken etter sannheten var en eneste bønn». Edith Stein døde i Auschwitz 9. august 1942. Les hennes spennende livshistorie på katolsk.no.

Det hadde bygget seg opp over lang tid. Jeg hadde holdt pusten i noen år mens jeg ventet på at det hele skulle gå over. Til slutt hadde jeg ikke pust igjen. Alt jeg satt igjen med var tvilen jeg hadde holdt inne.


Hva gjør du da? Du oppsøker en dyktig kirurg som våger å sprette hjertet åpent, en sjelesørger som tar Guds Ord på alvor: ”Mot dem som tviler, skal dere være barmhjertige.” (Jud 1,22) Mange gode svar senere kunne jeg si fra til Jesus at fra nå av var det han og jeg: "Jeg vil bruke livet mitt på å bli kjent med deg, leve med deg og elske deg."

Det var imidlertid en dag jeg datt ut. Jeg hadde hatt noen utfordrende samtaler med en ekskristen venn. Uken etter, nærmere bestemt Kristi Himmelfartsdag i år 2000, våknet jeg til en blå himmel og oppdaget at Jesus hadde forduftet. Han hadde tatt Himmelen med seg. Tilbake satt jeg i et annet univers der himmelen og skyene var flatere. De manglet dybde. Bortsett fra atomene var alt tomt. Flatt. Det var helt merkelig.

Etter en dag var det hele over, like plutselig som det hadde begynt. Om kvelden skrev jeg: ”Hele meg vet at dette er det mest virkelige av alt virkelig. Det er. Gud er. Jeg er ikke redd for å slutte å tro. Og jeg er ikke redd for å finne ut hva som er sant. For jeg er 100 prosent overbevist om at det som har grepet meg er Sannheten, og at jeg kan lete videre etter sannheten så mye jeg vil, men jeg vil alltid ende opp med Gud."

Siden den dagen har jeg ikke vært redd for sannheten. For som den hellige Edith Stein (1891-1942) sier det:

«Gud er Sannheten. Den som søker sannheten, søker Gud, enten han er klar over det eller ikke».


Første gang publisert i Vårt Land 26. november 2009.

07 august 2012

Glitrende foredrag av Lars Roar Langslet om Olav den Hellige og vår tid

MALERISK: Olav den Helliges liv fortalt gjennom middelalderens frontale (forsiden av selve alteret) i Nidarosdomen.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Det var en fest å lytte til Lars Roar Langslet og hans foredrag «Olav den Hellige, konge og rikshelgen – og arven fra ham» under Olavsfestdagene i Trondheim.


Langslets foredrag var delt i to: Først en historisk del om St. Olav som konge og rikshelgen og deretter en samtidsdel om hvordan det er fatt med arven etter Hellig Olav i dag.

Hele foredraget er lagt ut på Den katolske kirkes hjemmeside, og jeg anbefaler på det varmeste at du leser det. Alt sammen. Manuset er langt, men mist ikke motet. Jeg kan love deg at det er verdt det.

Her følger et sammendrag av foredraget, for å gi deg appetitt på den fullstendige versjonen. (Alle sitater er hentet fra foredraget.)
Forfatter, historiker og tidligere kulturminister (H) Lars Roar Langslet gav både historisk innsikt og en skarp samtidsanalyse i Katedralskolens festsal søndag 29. juli 2012.
Foto: Ragnhild Aadland Høen

Myter og sannheter om rikssamling og kristning

I den første, historiske delen av foredraget gir Langslet deg innsikt i Hellig Olavs to prosjekter:
1. Å samle landet.
og 2. Å kristne landet.
Hellig Olav så disse to målene som to sider av samme sak.

Langslet knuser her to myter. Myte nr. 1 er at Norge allerede var samlet (av Harald Hårfagre) før Olav Haraldssons rikssamling. Myte nr. 2 er at landet var hedensk fram til Olav Tryggvason og Olav Haraldsson kristnet det.

Sannheten er at landet lå oppsplittet da Olav Haraldsson fikk kongsmakten, og:
"I dag vet vi at kristningen var en meget lang og stort sett fredelig forvandlingsprosess som ble drevet frem av kulturimport fra vår kristne omverden lenge før Olav’ene kom til."

Ikke instrumentell bruk av kristendommen

Langslet tilbakeviser også at kristendommen bare var et slags nyttig politisk verktøy for Olav Haraldsson. "Etter alt å dømme har han trodd at den kristne troslære var selve Sannheten, og han selv var dens redskap, ikke omvendt. [...] Da han dro hjem til Norge, var det [...] i bevissthet om at han hadde et kall."

St. Olav ble opplært i troen og døpt i Rouen, som i denne perioden var preget av en kristen vekkelsesbevegelse som hadde sterk appell til renhet og inderlighet hos de troende. Trosopplæringen av den unge nordmannen var både langvarig og grundig.

"Det preget ham for livet, selv om han som konge på 1000-tallet var nødt til å føre krig og bruke vold i styringen av sitt eget land – ellers ville han raskt fått ry som en svekling og mistet makten. Men vi bør huske at i denne epoken ble Kristus hyldet som den allmektige Kongen over himmel og jord, som førte sin seierrike krig mot ondskapens krefter – alle jordens konger skulle ta ham som forbilde."

Ny kulturform når kristenretten innføres

Langslet går deretter inn på St. Olavs innføring av kristen lovgivning i Norge – «kristenretten». "Her bryter det igjennom et nytt syn på hvert menneskelivs egenverdi, på den enkeltes rettskrav også i brudd med ættesamfunnets eldgamle rettesnorer."

De nye, kristne lovene hadde revolusjonerende innslag "som bærer i seg en brodd også til vår samtid tusen år etter. Sigrid Undset fremhever dem slik. «Mot foreldrenes rett til å skille seg av med et uvelkomment barn ved å sette det ut straks etter fødselen og la det omkomme – en rett som hedninger alltid vil innrømme at foreldre har – setter St. Olavs lov barnets rett til livet, fordi det er Gud som har gitt det livet […] Det nye sedelighetsbegrep hevder at ekteskapet er uoppløselig, at ekteskap er ikke noe ekteskap uten at også bruden – ikke bare brudens giftingsmenn – gir sitt ja-ord, og at mannen skylder sin hustru troskap…»" 

Og Langslet fortsetter: "Kristningen utløste det sagaene kaller sidaskiptit, «sedeskiftet», overgangen til nye normer og seder, til en ny kulturform med nye verdimål. Et annet Norge ble til."

Kristningens seier gjennom nederlaget

Når St. Olav så i 1030 dør som Kristi martyr på Stiklestad, tydet alt på at nederlaget var det definitive sammenbruddet også for de to sakene kongen hadde kjempet frem – iallfall for rikssamlingen, men også for kristningen. Alt pekte mot at nå ville Norge bli like oppsplittet som før. Men som Bjørnson sa det: «Straks han var død, skjedde alt han ville.»

"[...] det merkelige, ja mysteriøse skjer at synet på den drepte kongen etter kort tid slår fullstendig om. «Aldri har et omslag i et folks dom vært hurtigere eller grundigere,» skrev historikeren Ludvig Daae. Det er jo ikke vanlig at nordmenn, og slett ikke trøndere, skifter syn så raskt – som regel skifter de ikke syn i det hele tatt. Folk må ha opplevd eller hørt om ting som forvandlet det inntrykket de hadde av kongen, til bildet av en hellig mann. Skeptiske historikere har foreslått flere andre forklaringer, og noe er det vel i noen av dem. Men vi kommer ikke utenom mysteriet. Og skeptikerne bør merke seg et ord av Churchill: Det er i bunn og grunn tåpelig å tro at bare det vi forstår, kan være sant."

Helgenen og martyren

Historiken Lars Roar Langslet legger til:  
"Aldri har noen norsk manns død fått så store ettervirkninger. 
Og et stort nederlag har aldri utløst en så stor seier. 
Alltid siden har Norge vært et samlet land, 
og etter Olavs død kom det ikke ett tegn på tilbakefall til den hedenske kulten."

Kirken så Guds finger i det som var skjedd. "De mange jærtegn som fulgte etter, ble for den en sikker bekreftelse av at martyriet var ekte. Og det ble utvilsomt godtatt av folk flest. Men var ikke folk flest naive den gang? Det vil nok skeptikerne mene. Det eneste vi sikkert vet om det, er at middelalderens nordmenn hadde samme anlegg for å tenke som vi. Det er ingenting som tyder på at intelligensnivået i det norske folk har steget siden middelalderen." (Her humret tilhørerne i festsalen godt, min anm.).

Olavsvenerasjonen og reformasjonen

Langslet kommer deretter inn på Olavsvenerasjonen og hvor raskt den spredte seg over hele nordavsnittet av Europa. St. Olav ble enslags nordisk overhelgen som favnet alle: Han var kongenes ryggstøtte og småfolks beste hjelper, helgen for bøndene men også for sjøfolk og handelsmenn.

"Det varte i femhundre år. Så kom reformasjonen med forbud mot all Olavsvenerasjon. Som alle nå erkjenner, ble trosskiftet presset på et uvillig folk med militærmakt, klostre og kirker ble herjet og deres eiendommer konfiskert, det lille vi hadde igjen av nasjonalt lederskap ble fordrevet [...]
Bjørnson fant ordene også for å summere dette: «Han var landets vern, dets fane, dets lov, dets høyeste ærestinde […] Olav den Helliges land uten Olav, det måtte for de fleste være som landet var bestemt til å dø. Hjertet var skåret ut av det.»
I dag slår hjertet igjen." 

Olavsarven i dag

Etter denne første, historiske delen av foredraget, svarer Langslet på spørsmålet "Hva er status i dag for de store målene han kjempet frem – Norge som et samlet rike og et kristent samfunn?"

Historikeren svarer: "Om rikssamlingen er det enkelt å svare: Den har holdt stand på tvers av faser med borgerkrig, fler-kongeri og fremmed okkupasjon. [...] Noen engster seg for at innvandringen vil føre til forvitring innenfra av vår nasjonale identitet. Jeg ser mer optimistisk på det. [...] I våre multi-etniske katolske menigheter har jeg sett hvor hjertelig samholdet kan være, innenfor en felles meningsramme som både er universell og norsk."

Sekulær normløshet

Angående innvandrere med ikke-kristen bakgrunn sier han: "aldri har jeg hørt noen av dem kreve at alt av klart kristen eller nasjonal arv i Norge må bort før de kan trives her. Det mange av dem reagerer mot, er derimot den sekulære normløshet som har bredt seg i Norge i vår tid." Dermed kommer han til sitt andre spørsmål: Er Norge fortsatt et kristent samfunn?

"Jeg er kommet i stadig større tvil om det gir mening å svare ja. Og det skyldes ikke bare at et voksende befolkningsinnslag bekjenner seg til andre religioner, eller til ingen religion i det hele tatt. Det skyldes først og fremst at det i min levetid er skjedd en mektig glidning, ja nærmest et skred, i retning av et avkristnet samfunn, der den etiske fellesnevner er individualistisk (for ikke å si egoistisk) lykke-moral, og der religion og fremfor alt kirke oppleves som irrelevant av de fleste."

Hestebiff og abort

Langslet går så inn og ser på noen av de lovbudene som Hellig Olav mente var viktige kjennetegn på et kristent samfunn.

"Det som kanskje står sterkest, er paradoksalt nok forbudet mot å spise hestekjøtt. Hestebiff er ofte på menyen i sydlige land, men hos oss aldri – forbudet for tusen år siden gjaldt bloting, men det må ha etset seg inn i norsk tradisjon så nesten alle føler avsky bare ved tanken på hestekjøtt til middag.

Når det gjelder forbudet mot at foreldre kan kvitte seg med uønsket avkom, er situasjonen derimot en helt annen... "Forbudet mot å kvitte seg med nyfødte barn, derimot – det var jo den tidens motstykke til abort. I vårt søkkrike velferdssamfunn utføres det hvert år 16 000 aborter, rundt 20 % av alle graviditeter."

Langslet peker på hvordan enhver etisk problematisering av abort er blitt renset bort: "både helsemyndigheter, media og folk flest oppfatter abort som et helt normalt og i grunnen ukontroversielt velferdstilbud på helsevesenets menyliste. Og det anses som politisk ukorrekt å minne om at det også angår 16 000 menneskeliv i livets mest vergeløse stadium."

Senabort og "barmhjertighetsdrap"

Langslet går deretter inn i problematikken rundt senaborter og eutanasi:

"BBC rapporterte nylig om stor opphisselse i det kommunistiske Kina over at pustende fostre var blitt abortert. Men da noe lignende skjedde i Norge, i klar strid med loven, var det bare noen få pip å høre; jeg oppfanget ikke ett pip fra norske kirkeledere. Større strid har det vært om bruken av ultralyd så foreldre kan slippe å få barn med Downs syndrom. Men det glir nok igjennom, som det meste på dette felt."

"Ved menneskelivets andre ytterpunkt er det økende press for å legitimere «barmhjertighetsdrap». Det er jo kommet i mer avanserte land, så da kommer det vel også hos oss. For første bud i den sekulære moralen er dette: Mennesket, ikke Gud, er livets herre."

Det kristne ekteskapssynet

Også det kristne synet på ekteskapets uoppløselighet kommer han inn på. "[...] et strengt bud, så strengt at det i vår miserable verden alltid var behov for en nødutvei, en gløtt på døren så ofrene for et uutholdelig samliv kunne slippe ut. I dag står døren på vidt gap. Nær 50% av alle ekteskap ender i skilsmisse i våre større byer, og prosenten ligger ikke langt under i landet som helhet. I tillegg kommer oppløste samboerskap der barn er involvert."

Bak mange av disse familieoppløsningene mener Langslet å se en felles dominerende forklaring: Egeninteresse foran barnas interesser. "Ord som forpliktelse og selvoppofrelse har fått stadig mindre mening hos det moderne menneske, som synes mest orientert mot tilfredsstillelse av egne behov. Her og nå. Og vi finner masse rasjonaliseringer, bortforklaringer, som skal skjule det uriktige valget."

Egosentrert sedeskifte

Langslet kritiserer hvordan samfunnet blir mer og mer preget av en ego-sentrert lykke-moral, spesielt på seksualitetens område: "Følg dine lyster, uten tanke for andre, bare du passer deg for å bli syk! Det er doktrinen. Men da er vi kommet langt bort fra det kristne samfunn som Hellig Olav ville bane vei for."

"Det er åpenbart skjedd et nytt, mektig «sedeskifte». Det kristne normgrunnlag har veket for konsensus om det politisk korrekte i et sekulært samfunn. Hvor lenge kan vi da fortsette å tale om vårt «kristne kulturgrunnlag»?

Hard kritikk av Den norske kirke

Langslet taler deretter spesifikt om Den norske kirke (statskirken). "Hvor står Den norske kirke i alt dette? Jeg vet ikke om den står. Den applauderer selvsagt ikke det nye sedeskiftet, men også den glir mot det politisk korrekte. De som protesterer iherdig, blir avfeid som gammeldagse. De fleste er tause. [...] Jeg forstår redselen for å såre og skape uvilje, men det var en redsel Vår Herre ikke hadde."

Ds Langslet konverterte til Den katolske kirke for femti år siden, trodde han at Den norske kirke fortsatt ville være den viktigste bærebjelken for å holde kristentroen levende i Norge. Fremdeles mener han det er "mye edel tro å finne blant våre lutherske brødre, så mange gode mennesker, så mye verdifull virketrang og sosial offervilje! Men det er med stor sorg og dyp bekymring jeg nå opplever at bærebjelken har mistet mye av sin bærekraft."

St. Olav: En helgen du kan identifisere deg med

Mot slutten av foredraget vender Langslet tilbake til St. Olav som gikk i kirken og feiret messe hver eneste morgen.  

"Messen var altså den daglige aksen i hans liv. Men han svarte slett ikke til våre modeller av et dydsmønster – han brukte vold på kongers vis i den tiden, han var «lysten på gods» og kunne bli svært hissig, og hans eneste sønn ble født «utenfor ekteskap». Slik sett er det lett også for oss omtrentligheter å identifisere seg med ham – han hadde sine feil og han syndet, akkurat som vi."

Men så var det da heller ikke for sin eksemplariske livsførsel at St. Olav ble helgenkåret, "men fordi Kristus på synlig vis hadde brukt hans liv og især hans død som sitt redskap. Olav står i helgenkalenderen som martyr – og som Norges apostel fordi han fullførte kristningen."

St. Olav: Vår forbeder i Himmelen

Til alle tider har Den katolske kirke forkynt at martyrenes blod er Kirkens såkorn. "Så ble vel Olav Haraldsson, som Sigrid Undset har sagt det, «sædkornet som ble valgt til å legges i Norges jord, fordi det passet til jordsmonnet og været her.» Det har vokst av det sædkornet, og jeg tror, til tross for mine jeremiader i dag, at det fortsatt vokser av det."

Langslet bruker det aller siste avsnittet på å tale om St. Olav som vår forbeder i Himmelen, og jeg skal la hans egne ord få det siste ordet:

"Når det mørkner og vi trenger hjelp, kan det ennå være styrke å vinne gjennom hans forbønn. Han var av vår slekt, norsk på godt og ondt, så han forstår oss kanskje bedre enn de fleste helgener. Han viste oss jo også, gjennom sin egen skjebne, at tilbakeslag og nederlag er ikke alltid det siste ord. Hans hjertesaker vant seier selv «om det mørkt så ut». Og det er vår tro at han fortsatt ber for oss og for Den norske kirke, for vår konge og for det landet han bar i sitt hjerte."

Sånn. NÅ skjønner du hvorfor du bør få med deg fullversjonen av foredraget på Den katolske kirkes hjemmeside.