Ettertanke: Lyset om høsten

Foto: Mubina H./Flickr

I år har jeg bestemt meg for å like høsten. Det blir ikke lett (vanligvis savner jeg sommeren allerede før den er slutt), men jeg VIL altså like høsten, og det er nå en gang sånn at kjærligheten sitter mest i viljen.

Én av de tingene som alltid hjelper meg å forandre innstilling, er poesi. Derfor lytter jeg nøye til diktet “Novemberlys” av Irene Henrysson:

“Du tenner ikke lys i juni.
Den klare flammen blekner
i sommerens svale skumring.
Den høye hvelving over meg
har ikke plass til mer lys.
Jeg lengter etter november,
når hvert lys har liv,
når hele det store mørket
må vike
for en eneste liten flamme.”

Sånt kan jeg like. Når høstmørket kommer blir dessuten stjernene og Bibelens Salme 8 enda mektigere enn de er om sommeren. Endelig lyser stjernene overbevisende nok til at det er umulig å ikke bli dratt inn i tilbedelsen deres av Skaperen:  

“Herre, vår Gud, hvor herlig ditt navn er over hele jorden, du som har utbredt din prakt på himmelen. Når jeg ser din himmel, et verk av dine fingrer, månen og stjernene som du har satt der, hva er da et menneske, siden du kommer det i hu, et menneskebarn, siden du tar deg av det? Du gjorde ham lite ringere enn Gud og kronet ham med ære og herlighet.” (fra Salme 8)

”Guds herlighet lyser over menneskets ansikt,” sier pave Johannes Paul II. Husk det når du kjenner at ting blir for mørkt.

Guds herlighet lyser over deg. Bare se. Se opp i mørket. Du er ikke alene. Du er elsket av en som har kronet deg med ære og herlighet. Han har kronet deg med stjerner. Du ser det best i mørket.

Første gang publisert i avisen Vårt Land 17. august 2011 

SKJØNNHET: Han har kronet deg med stjerner. Du ser det best i mørket.

Foto: Darren Kirby/Flickr