Google Analytics

08 juli 2012

Katolsk pilegrimsmesse på Selja søndag 8. juli

Foto: Lasse Fløde ©, publisert med tillatelse

I dag, søndag 8. juli, er den store valfartsdagen endelig kommet. Om en liten time står små og store pilegrimer og tripper spent på Klosterbåt-kaien i Selje. Vi skal til Selja, Norges eldste pilegrimsmål, for å feire Seljumannamesse i klosterruinene der.


Selja er et helt spesielt sted der den åndelige gravitasjonskraften er til å ta og føle på. Dette er stedet der Kirken i Norge ble født. Selv ikke-troende som besøker Selja fornemmer stedets hellighet.

Pilegrimsprosesjon
Sogneprest Dom Alois Brodersen i St. Paul menighet skal feire den katolske høymessen klokken 8.30, og vi gleder oss. Det blir katolsk pilegrimsvandring over øya på vei til messen. Prosesjonen går på sti i fint og flatt terreng, og tar om lag en halv time.
Den lutherske Seljumannamesse-komiteen har uttrykt ønske om et sterkt katolsk nærvær i den lutherske gudstjenesten klokken 11.00. Der skal St. Hallvardsguttene synge og den lutherske Nidaros-biskopen Tor Singsaas vil tale. Blir fint!

Riksantikvaren åpner tårnet
I starten av den lutherske gudstjenesten blir det åpning av klosterets nyrestaurerte klokketårn, samt markering av Riksantikvarens 100-årsjubileum, der riksantikvar Jørn Holme og miljøvernminister Bård Vegar Solhjell deltar.

På vei til Sta. Sunnivas hule
«Den heilage øya»
Selja, «den heilage øya», ligger i Nordfjord. Hulen der St. Sunniva og Norges første martyrer ble funnet er landets eldste kirketak. Minnedagen deres «Seljumannamesse» er i dag, 8. juli.

Olav den Hellige knelte i bønn i hulen i 1015. Et av Norges første kloster, et benediktinerkloster, ble også bygget her, og var aktivt fra ca. år 1100 og fram til reformasjonen. Selja var dessuten det første bispesetet for Vestlandet.

Den dag i dag er Selja et åndelig kraftsentrum i Norge og et helt spesielt, hellig sted.

Helt nydelig landskap
Selje ligger helt ut mot Stadhavet og har et egenartet kulturlandskap, lune viker, kritthvite sandstrender, idylliske øyer og et flott turterreng. Se en fin video fra Selja på YouTube her.

Hvert år er det økumenisk pilegrimsvandring til Selja. Du kan lese mer om både vandringen, konsertene og de lokale lutherske menighetenes program her: www.seljumannamesse.no.


Selja – der Kirken i Norge ble født

Ragnhild Helena Aadland Høen

Foto: Agnete Brun

Kommunikasjonsleder, skribent, mor og en helt vanlig kristen.


Født i Bergen (1976), oppvokst i Haugesund. Har bodd flest år i Bergen. Bor i Oslo, siden 2015. 

Har alltid vært "bare en helt vanlig, streit, tradisjonell kristen" - først i Den norske kirke og deretter i Den katolske kirke.
"Katolsk" betyr allmenn, alminnelig, vanlig, universell. Katolsk tro er med andre ord den helt vanlige kristne troen: Troen slik den har blitt bekjent av alle kristne over alt og til alle tider.
Tatt opp i Den katolske kirkes fulle fellesskap 25. januar 2008. Gift, fem barn. 

Arbeider til daglig som kommunikasjonsleder ved MF vitenskapelig høyskole for teologi, religion og samfunn (tidligere Det teologiske menighetsfakultet). Bloggen skriver jeg på fritida.

Fast spaltist i avisen Vårt Land siden 2008 og i avisen Dagen 2012-2017. Er styreleder i foreningen Venner av Selja klostergård, stiftet 8. juli 2022. Er styremedlem i tankesmien Skaperkraft (der jeg også er en av stifterne). Er medlem i fylkesstyret i Oslo KrF, i styret til Frogner KrF, Oslo KrF Kvinner, koret St. Hallvard-guttene og i lokallagstyret til Forskerforbundet på MF. Var styremedlem i organisasjonen Menneskeverd 2016-2022, nå er jeg med i deres nominasjonskomité. Ja, også er jeg styreleder i Juniorblokkfløytistene St. Sunniva.

Om bloggen

"Du har skapt oss for deg, og vårt hjerte er urolig inntil det finner hvile i deg" skriver kirkefaderen St. Augustin.

Målet med bloggen er å formidle levende, helt alminnelig kristen tro på nettet, ganske enkelt. Både som skribent, forkynner, foredragsholder, kateket, redaktør, rådgiver, debattant og blogger har jeg hele tiden hatt som mål å gjøre det lettere for folk å tro, litt vanskeligere å tvile.

Ett av mine forbilder er filosofen, eks-ateisten og helgenen Edith Stein. Hun skrev blant annet: «Min søken etter sannheten var en eneste bønn». Og: «Gud er Sannheten. Den som søker sannheten, søker Gud, enten han er klar over det eller ikke».

Mitt håp for bloggen er at den vil hjelpe mange å finne veien hjem: Hjem igjen til Gud, vår far, og hjem igjen til Kirken, vår mor. "Lat dei som vildrar enn veglaust i myrke natt, finna dei gamle stigar att!" (St. Thomas Aquinas)

Utdannelse

Cand. mag. (1999) med journalistutdanning fra NLA Mediehøgskolen Gimlekollen samt kristendomsstudier ved Det teologiske menighetsfakultet (MF) og Norsk Lærerakademi (NLA). Har senere studert kinesisk i Dalian (Kina) og tatt flere katolske studieemner på mastergradsnivå ved MF (tilhørende master i kristendomskunnskap).


Yrkesbakgrunn

Har arbeidet som digital kommunikasjonsrådgiver i Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO), som kommunikasjonsrådgiver i Norges KorforbundNasjonalforeningen for folkehelsenKrFs stortingsgruppe og i KrF, som redaktør i barnevakten.no (Barnevakten), Bud og Hilsen (Sjømannskirkens magasin) og Credo (NKSS), og som journalist i avisene Vårt Land og Dagen. Har også arbeidet mange år som kateket i den katolske St. Paul menighet i Bergen.

Sankta Sunniva og Selja

Sta. Sunniva-bloggen ble sjøsatt fra den hellige øya Selja den 8. juli 2012 - det vil si på Seljumannamesse, minnedagen for Norges første helgener; den hellige Sunniva og hennes venner.

Sankta Sunniva er hele Norges skytshelgen. Hun led martyrdøden på Norges ytterste vestkyst, og Selja ble dermed stedet der Kirken i Norge ble født. Et av Norges første klostre ble etablert på Selja, og var i drift som en aktiv misjonsstasjon i fire århundrer, helt til reformasjonen da klosterdrift ble forbudt.

Jeg tror oppriktig at både Vestlandet, Sta. Sunniva, benediktinerne og Selja - "den heilage øya" - har en viktig rolle å spille også i fortsettelsen av Norges kristningshistorie. Les mer om Sankta Sunniva og Selja her.

Sancta Sunniva, ora pro nobis.

E-post og Facebook

Kontakt meg gjerne på e-post: raadland[a]hotmail.com
Du kan også kontakte meg eller følge meg på Facebook: http://www.facebook.com/ragnhildhelena


"Dette må være Guds hus, her er himmelens port." (Jakob i 1. Mosebok 28,17)
En skikkelig kirke skal gi deg sug i magen og smak av en annen verden. Det skal en katolsk blogg også.

Bildet viser en av 
Nidarosdomens dører.

Foto: Helena Normark
 ©, publisert med tillatelse.


Oppdatert 5. juni 2023.

Kommentar: Bror Arnfinns profetiske tale


Foto: Jonas Meek Strømman/Korsets Seier

– Ein dag – ein som kan vere når som helst – skal eg stå for min Skapar, sa Arnfinn Haram (63) i sin siste preken, 10. juni. Få timer senere døde han. I dag er hele Kirke-Norge til stede i hans begravelse.


Av Ragnhild H. Aadland Høen
Kommentar som stod på trykk i avisen Dagen på begravelsesdagen tirsdag 19. juni 2012


Kristne av alle konfesjoner føler at dominikanerbroren Arnfinn Haram er deres, og er i sjokk i disse dager. Men selv om dødsfallet 10. juni kom totalt uventet på oss, er det ting som tyder på at Jesus mildt hadde forberedt sin trofaste venn på det som skulle skje. 

Arnfinn og havet.
Foto: katolsk.no
«Oppdraget er fullført»
Sykehusprest Odd Bjarne Bruun forteller at bare tre uker før bror Arnfinn døde, besøkte han distriktet der han hadde sin første prestetjeneste (i Den norske kirke). Bruun skriver: «Vi kjørte først til Ramsund og besøkte gammelklokkeren, Petter, som det ble et rørende gjensyn med. Arnfinn sang i hjemmet der «Takk min Gud for alt som hende». Da han kom inn i kapellet hvor han startet som prest ble han synlig berørt og knelte ned ved alteret og ba ei takkebønn for de år som var gått, bygda og folket her som elsket Arnfinn. Så gikk ferden videre denne helga med foredrag, gudstjenester og turer ut til havet. Det siste bildet jeg tok av ham er når han vandrer ved stranden på Elgsnes og skuer utover havet. Det ble også et gripende gjensyn med Trondenes kirke. Flere ganger sa han til meg denne helga: «Nå er ringen sluttet». Han skrev det også på bloggen sin på Evenes flyplass da han reiste: «The mission is accomplished». Oppdraget er fullført.»

Faksimile, Dagen 19.6.2012
Profetisk preken
Så kom dagen, søndag 10. juni, da Den katolske kirke over hele verden feiret Corpus Christi – festen for Kristi legeme og blod. Du kan lese hele Arnfinn Harams preken på www.katolsk.no. Jeg skal her bare sitere de siste, nærmest profetiske ordene: «Brør og systre! I eit samfunn der Gud er blitt mindre enn menneske, har vi vanskeleg for å forstå at det trengs noko offer, at vi kan vere skyldige, ja, skyldige til døden, at nokon skulle måtte gå i døden og ofre seg for oss. Å argumentere for det i dag, er som å så på asfalt. Eg vil berre seie for min egen del: Ein dag – ein dag som kan vere når som helst, men som i alle fall rykkjer nærare for kvar dag som går – skal eg stå for min Skapar. […] Då treng eg å stole på “det blodet som ropar sterkare enn Abels blod”: Kristi blod, som ropar om kjærleik, nåde og oppgjer. Som seier: Det er fullført, det er plass for alle. Det er dette vi feirar i dag på festen for Kristi lekam og blod – og kvar gong vi feirar messa. Det er dette eg lever på som eit kristent menneske, det er dette eg er kalla til som prest, som skrive står: Frelsens kalk vil jeg løfte og påkalle Herrens navn!»

I en enkel furukiste
dekket med markblomster
og en bukett forglemmegei.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen
Vår oppgave nå: Gi alt
Etter messen syklet fader Arnfinn inn i Nordmarka og inn i evigheten. Den sunne, spreke og livskraftige 63-åringen fikk et hjerteinfarkt og ble hentet hjem til sin Skaper. Ingen av oss som er igjen kan erstatte fader Arnfinn. Heldigvis hadde han på en måte “multiplisert seg selv”: Hvis alle vi som har fått noe av ham gir det videre, har vi ikke bare bevart alt, men mangedoblet det.
Akkurat da fader Arnfinn døde og la ut på sin siste reise, akkurat da gikk jeg på båten på vei til hans elskede Selja – “Den heilage øya” – for å arbeide videre med kloster- og pilegrimssatsningen der; et arbeid han velsignet og oppfordret til. Så hvis jeg tar den biten, og andre tar sjelesørgerbiten, og vi alle gjør det vi kan i forhold til forkynnelse og samfunnsdeltakelse (og så videre) – hvis vi alle bare gir ALT, rett og slett, da har det han gav oss ikke gått tapt.

Kritisk til folkekirkeideen

Arnfinn Haram var en av dem som gjennomskuet hvor fundamentalt det norske samfunnet har forandret seg, og han var fortvilet over utviklingen i Den norske kirke og tvangsforestillingen om «en åpen og inkluderende folkekirke». Han åpnet sin siste preken (10. juni) med å si: «Kjære kristne! Kva er kyrkja? Er det ein organisasjon som skal halde oppe den kristne arven – slik det er uttrykt i den nye grunnlovsteksten? Eller er ho summen av alle kristne aktivitetar og all velvilje for kristendomen? Eller ein gamal hierarkisk institusjon? Evangeliet i dag gjev eit betre svar: Kyrkja er forsamlinga som av Kristus er kalla saman rundt hans levande nærvere. […] Her er det ikkje snakk om ei vag interesse for «kulturverdiar», ein kristendom utan lære, utan fellesskap, utan feiring av sakramenta. Mange ting har skifta og gått opp og ned i kyrkja si lange historie, men dette har alltid vore krumtappen, aksen, senteret: Guds folk, ekklesíaen, samla for å høre den apostoliske forkynninga, vedkjenne trua, bere fram sine bøner og feire eukaristien [nattverden, min anm.]. Kort sagt: Den heilage messa. Vil du sjå kor sterkt kyrkja og kristendomen står, skal du sjå korleis det står til med dette. Det er når dette lever, at kyrkja får ein verkeleg vekst.»
Arnfinn Harams kondolanseprotokoll samlet mange hilsener.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen
Glødende optimist
Arnfinn Haram var glødende optimistisk på Kirkens vegne i Norge, og han var full av virkelyst og virketrang for Kirkens sak i Norge. Han var imidlertid opptatt av at den nye veksten ikke kan komme «ovenfra» ved statsmakt: «Vi kan ikkje gjeninnføre den store statlege religionstvangen.»  Den nye veksten vil komme nedenfra, fra grasrota, ved at kirken er kirke, og ved at vi som er kristne lever troverdige, integrerte kristne liv: «Vi skal vere eit alternativ som folk finn fram til av eiga lyst. […] Vi må ikkje etterlikne storsamfunnet elles, vi må ikkje være påtrengjande og masete. Vi må syne overskot. Tilby heile liv.»


En fullsatt Ris kirke tok farvel med fr. Arnfinn Haram.
Foto: katolsk.no
Samlet til én kirke
I dag feires bror Arnfinns rekviemmesse i Ris kirke; den lyseste og vakreste liturgien som Den katolske kirke feirer. Når oppstandelsens sol får lyse inn i sorgens tårer, oppstår håpets symbol: Regnbuen – broen mellom himmel og jord.
Til stede i Ris kirke er representanter fra hele Kirke-Norge. For en stakket stund vil Kirken samles til ett, med alle sine sår. Bror Arnfinns rekviemmesse har med andre ord potensial til å bli profetisk, til å bli til velsignelse for hele Kristen-Norge – og for hele landet – slik hans liv ble profetisk og til velsignelse for oss alle. Det var bror Arnfinns inderlige bønn og ønske at Kirken i Norge igjen må samles til ett.

Forkynn Kristus med stor kraft
Bror Arnfinn forente oss, Jesu disipler av alle konfesjoner. Han kalte og lokket oss inn i en helhjertet tilbedelse og etterfølgelse av Jesus: “Koste hva det koste vil, jeg vil følge Jesus.”
Her er den beste måten å ære vår gode bror Arnfinn Harams minne på: Følg Jesus! Elsk og tilbe Jesus av hele ditt hjerte, og: Forkynn Kristus med stor kraft! GI ALT! NÅ, i dag, mens du lever her.
Gud signe minnet!



Etterord


Du kan lese Biskop Bernt Eidsvigs preken ved fr. Arnfinn Harams rekviemmesse her på katolsk.no.

Du kan også lese hele fr. Arnfinn Harams siste preken på www.katolsk.no.

Eskil Skjeldals glitrende minneord kan du lese her på bloggen.

Og viktigst av alt: Fortsatt ligger hele fr. Arnfinns Harams blogg tilgjengelig på internett. Det er en av de grundigste innføringene i katolsk tro som er tilgjengelig på norsk på internett. Få den med deg! Hans siste innlegg på bloggen har mange hilsener og kommentarer.

Eskil Skjeldals minnetale over fr. Arnfinn Haram

"Jeg tror ikke du egentlig kunne tenke deg en større lykke enn å dø på tur i naturen, egentlig det å dø i det hele tatt, og å endelig få møte Gud ansikt til ansikt" sa Eskil Skjeldal i minnetalen. Skjeldal (bak til høyre) var én av de seks som bar kisten.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen


 - For meg var han på grensen til det de russisk ortodokse kaller en starets, en veileder med en dyp visdom. Når Arnfinn ga råd, stod han med en fot i himmelen, sa Eskil Skjeldal i minnetalen over sin venn fr. Arnfinn Andreas Haram OP. Les hele talen her.


Minnetale holdt på minnesamværet på Katarinahjemmet, 19. juni 2012. Publisert i samarbeid med Eskil Skjeldal.

Kjære Nancy, Liv og Øystein. Kjære alle dominikanere og dominikanerinner. Kjære alle venner av Arnfinn.

Eskil Skjeldal
Arnfinn var temperert i en utfordrende teologisk grunnstemning. Dermed er det å bare holde et minneord om ham, en vanskelig øvelse. Arnfinn levde hver dag som om han skulle stå foran Dommeren neste natt. Det er klart at en slik person, en slik asket, er utfordrende. Jeg ønsker jo på ingen måte å ramme ham inn; ingen tale kan noensinne omfatte et annet menneske fullt og helt. Og vanligvis kan man skille personen og yrket, og snakke om selve personen i et minneord. Det går ikke denne gangen. Dominikanerpresten og Arnfinn gikk i ett. Mange ganger har jeg forsøkt å si til ham hvor mye han betydde for oss alle, og meg personlig. Men hver gang sa han bare at jeg skulle spare det til minnetalen. Så her kommer den.

På veggen over skrivebordet mitt hjemme henger et fotografi av Arnfinn. Han er i dominikanerdrakta, på stranda i full storm. Da jeg skulle ramme det inn fikk jeg et problem, for det er ikke lett å ramme inn Arnfinn. Han går på stranda, havet strekker seg ut bak ham, elementene er i full utfoldelse. Men Arnfinn står oppreist. Horisonten bak ham er åpen. Det er intet land i sikte, bare uendelig hav og himmel. Slik minnes jeg Arnfinn. Han stod i stormen. Han var umulig å ramme inn.


Arnfinn Haram og havet.
Foto: katolsk.no



Semper major

Arnfinn transcenderte de fleste dennesidige kategorier, han var alltid mer enn min venn, mer enn skribenten, den intellektuelle, mer enn poeten. Flere ganger tenkte jeg at han var Guds egen eiendom, ingen andres, og mange ganger har jeg følt at hans forpliktelser lå langt utenfor tid og rom. Han var først og fremst prest, med hele det åket dette medfører. Dette var svært vanskelig for ham, men aldri umulig. Arnfinn virket for Kristi gjerning på jorda. Han hadde evighetens perspektiv på alt, han søkte Guds mening i alt. Mange ganger følte jeg at jeg bare hadde han til låns.

Hans kritiske sans var optimert gjennom mye lesning, mer tenkning, og ennå mer skriving. Arnfinn var voldsomt meningsorientert. Under hans drivkraft lå farens kompromissløse idealisme - Kåre på kunstens vegne, Arnfinn på evangeliets vegne. Jeg opplevde at han levde så nær Gud, at hans ord og råd ble et konstant evangelium for meg. Som dominikaner betraktet han klosterbroderens bønn rettelig som en lovprisning av Gud. 

Han betraktet den moderne kulturen han levde i som en ørken. Den var waste land. Han hadde ingenting annet enn forakt til overs for de moderne strukturene, og betraktet opplysningstiden som et stort Babels tårn. Men menneskene satte han høyt. I kulturen han levde i var Arnfinn veldig tydelig på de oasene som fantes. Det var bønnen, messen og Guds ord. 

Jeg har en stor respekt for de valgene han gjennomførte til ytterste konsekvens. Han ville aldri gi inntrykk av at han var en klosterbror som på den ene siden prekte mot den moderne tomheten, og på den andre siden selv nøt godt av den. Å få med Arnfinn på Theatercafeen var dermed umulig. Derfor trivdes han kanskje best på brune puber, som var litt halvtolv, gjerne med et klientell som resten av Norge så ned på. Slik var han, han levde som han prekte. Utallige ganger har jeg sett hvordan han brøt opp fra sammenkomster eller samtaler, fordi han måtte hjem til klosteret for å be for noen. Jeg skal ikke si noe om alle episodene der jeg så klosterbroderen Arnfinn i aksjon i hverdagen. Men jeg har sett mer enn nok til å forstå meget godt hvor lista ligger. Arnfinn levde så til de grader ut normen for et kristenmenneskes liv at jeg egentlig ikke trenger hans råd lenger. Jeg vet hva han mente.

Rådgiveren

For meg var han på grensen til det de russisk ortodokse kaller en starets, en veileder med en dyp visdom. Når Arnfinn ga råd, stod han med en fot i himmelen. Hans råd var enormt utfordrende. Og jo mer utfordrende de var, jo mer hørte jeg at de var korrekte. Dette skilte ham fra konsulenten. 

De fleste av oss kan gi råd, men Arnfinn hadde en egen evne til å forløse noe i deg, i det han gav rådet. Slik kastet rådene hans av seg mer enn tanker, de ble til en indre overbevisning som endte som en ytre handling.

Presten

Han var prest i alt han foretok seg. Han identifiserte seg sterkt med Kirken. Så sterkt at hver gang noen kritiserte Kirken urettmessig, så tok han seg voldsomt nær av det. Hver gang en av avisene han skrev for kom med usaklig kritikk, var Arnfinn helt ute av seg: Han tok det som et angrep på Kirken, og dermed også på hele hans virke, som prest, skribent, klosterbror, ja, som katolikk. 

De siste ukene var Arnfinn tydelig på at han var kommet til et veiskille. Han kunne etterhvert tillate seg å regne med samfunnets nye åpenhet mot religionene. Men hver gang en av avisene han skrev i kom med et angrep mot Kirken, ble han voldsomt skuffet. Han mente de ikke kunne regne med å ha ham i stallen for enhver pris. En avis som signaliserte et konstruktivt grep med å la ham skrive der, kunne ikke sende doble signaler, og samtidig undergrave det som den aktuelle spalten skulle bygge opp. Dette var Arnfinn, hel ved. Det stod intet mindre enn alt på spill for ham. Det handlet om Kirken som bærer av det evangeliske budskapet. Dette handlet om troskapen i hans løfter til Gud. Alt dette viste meg hans enorme lojalitet og troskap mot Kirken. Slik tolker jeg også hans katolske navn. Han var Arnfinn Andreas, broren til Peter, den første paven. Jeg tror at Arnfinn valgte dette for å vise den nærheten han følte til enhver pave. Nærmere kunne han ikke komme, paven var hans bror, i troen.

Hans store presteideal var landsbypresten i Bernanos roman ”Underet i de tomme hender.” Denne boken ble han aldri ferdig med å snakke om, et av de beste essayene han har skrevet er om denne romanen. Arnfinn ble sterkt utfordret av landsbypresten. Søken etter åndelig fullkommenhet måtte kombineres med det å elske seg selv. Når romanens hovedfigur, presten, ligger kreftsyk, sier han: ”Det er lettere enn man tror å hate seg selv. Men hvis alt hovmodet var dødt i oss, måtte nåden over all nåde være å elske seg selv ydmykt, som et hvilket som helst av Jesu Kristi lidende lemmer.” 

Arnfinn kommenterte ofte at dette var forskjellen på Brand (Ibsen) og det kristne kallet til et ekte liv. Det at man skal ha barmhjertighet med andre, og ikke minst seg selv. Men det å være barmhjertig med seg selv, var han dårlig til. Han hadde store vansker for å godta det han selv mente var svakheten i seg selv. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har forsøkt å justere hans egne dommer over seg selv. Han hadde ofte sterke glimt av Guds nåde. Han hadde et solid forhold til Dominikus-statuen ute i gangen i klosteret. Arnfinn kunne fortelle at både den og Gud ofte forstod ham.

Kondolanseprotokollen i p. Arnfinn Harams minnesamvær.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen



Den ambisiøse

Selv om han søkte ydmykhetens vei, var han samtidig noe av det mest ambisiøse man kan tenke seg. Han nøyde seg ikke med noe annet enn vanvittig høye idealer for sitt virke som dominikaner. Bare det beste var godt nok, for Norge skulle få banket inn evangeliet. Å senke idealene var det samme som å resignere. Arnfinn hadde en usvikelig tro på menneskets muligheter. Han hadde en stor tro på samarbeidet mellom mennesket og Gud når det gjaldt hva man kunne får utrettet av sanne og gode ting. Som offentlig aktiv dominikaner var skriftstedet fra Ef 6, 10-20 hans etos:

”Til slutt: Bli sterke i Herren, i hans veldige kraft! Ta på Guds fulle rustning, så dere kan holde stand mot djevelens lumske angrep. For vi har ikke en kamp mot kjøtt og blod, men mot makter og myndigheter, mot verdens herskere i dette mørke, mot ondskapens åndehær i himmelrommet. Ta derfor Guds fulle rustning på, så dere kan gjøre motstand på den onde dag og bli stående etter å ha overvunnet alt. Stå da klar med sannheten som belte om livet og med rettferd som brynje, og ha som sko på føttene den beredskap som fredens evangelium gir. Grip framfor alt troens skjold; med det kan dere slokke alle den ondes brennende piler. Ta frelsens hjelm og Åndens sverd, som er Guds ord.  Gjør dette i bønn, og legg alt fram for Gud! Be til enhver tid, i Ånden! Våk og hold ut i bønn for alle de hellige.”

Dette var ambisjonsnivået hans, intet mindre enn Paulus egne ambisjoner på vegne av Guds kraft. Det var dette han levde etter. Kampen ble ført mot makter og myndigheter. Det var ikke en kamp mot kjøtt og blod, han var altfor glad i menneskene til det. Selv var han tydelig på hvor dette stammet fra personlig sett, det var Kåres kompromissløse holdninger til kunsten som satt i ham. Viljen til å følge idealet helt ut, til det ytterste, dette å søke det maksimalt perfekte og optimale i alle ting.

Mennesket

Arnfinn snakket alltid om å slippe alt, bli eremitt og bare be. Men han vurderte det alltid dithen at dette ikke var en farbar vei. Han ville være dominikaner, dette var sterkt rotfestet i ham. Mange mente nok at han burde ta det mer med ro, at han hadde så mye på agendaen. Men da sa han bare, ”de vet ikke hvor mye jeg faktisk er alene med meg selv, og hvor mye tid jeg har. ”

De siste fire dagene av hans liv så jeg en veldig fred. Men samtidig hadde han en klar bevissthet om at han var sliten. Han ønsket å bare være Arnfinn. I disse dagene snakket vi mye om hans liv, hans kall, og om den sterke ambivalensen hans. Han var på den ene siden fornøyd med hvor mye han hadde fått til, men samtidig var han aldri fornøyd. 

Jeg skjønner nå i ettertid at han kanskje forstod at han var ved veis ende. Det han egentlig gjorde i de siste fire dagene var å gjøre opp status. Han gikk gjennom forholdet sitt til Gud, til brødrene, til alle vennene og til familien. Dette gjorde han ganske systematisk. Han følte en fred. Men samtidig var det en uro i ham, noe ubestemmelig som han ikke forstod, når det gjaldt fremtiden. Han sa gjentatte ganger de siste månedene, og senest den siste kvelden han levde, at han ikke så veien videre. 

Jeg var litt streng med ham og sa til ham at han måtte sørge for at han la inn noen hvileskjær i kalenderen sin. Han hadde mange gode venner som ville låne ham hytter og hus både her og der, og jeg sa at han måtte sette av minst to slike opphold til høsten, der han bare kunne være Arnfinn. Dette var han enig i. Han gledet seg enormt til å komme hjem til Sunnmøre og Nancy nå i juli, og snakket mye om dette forrige lørdag kveld. Sunnmøre var for ham himmelriket på jord. Der oppe i fjella, og hjemme hos mor, hvilte han, der hentet han ny kraft. Han var veldig stolt av Nancy, og at hun var så sprek. Han gledet seg stort over at hun hadde fått fornyet førerkortet enda en gang.

Fremtiden

Vi hører nå mange si, hvem skal snakke nå, hvem skal representere det kristne budskapet i offentligheten når Arnfinn er død? Jeg er overhodet ikke bekymret for dette. Arnfinn har sådd uendelig mye overalt. Nå er det tid for å omsette alt det han var for oss alle, til et konkret trosforsvar. Ansvaret påhviler alle som føler på det. Tiden er inne, for oss alle, for å stå på, slik Arnfinn stod på. Tiden er kommet for å forkynne at mennesket må vende om, og tro på evangeliet.


A-dieu

Kjære Arnfinn, ditt legeme orket ikke mer, men Corpus Christi tok over, akkurat slik du ba om i din preken på din siste dag. Denne søndagen bar du Herren gjennom St. Dominikus. Jeg kan ikke tenke meg en mer verdig avslutning på ditt liv. Mellom festen for Corpus Christi og Kristi hjertefest gikk du over grensa. Ditt hjerte banker ikke mer for oss, men Jesu hjerte har nå kanskje tatt over for oss alle. Jeg tror at Gud bare måtte rykke deg opp, nærmest med ildvogn. Dere skjønte nok begge at en Haram på et eldrehjem, uten evne til å snakke eller skrive, ikke var et veldig godt alternativ. Men det hadde gått fint det også, med Guds hjelp. 

Kanskje trengte Gud deg som forbeder på et høyere nivå? Jeg tror ikke du egentlig kunne tenke deg en større lykke enn å dø på tur i naturen, egentlig det å dø i det hele tatt, og å endelig få møte Gud ansikt til ansikt. Som broder Joseph sa det: ”Arnfinn feirer nå sin død, og han ber for oss alle.” Dette er det kristne håpet, dette er den katolske troen.

For meg var du en klippe, en venn uten svik. Jeg skulle ønske jeg kunne vært det samme for deg. Jeg må bare gi ære til Gud for at han satte et slikt menneske som deg ned på jorden, i den tiden da jeg også levde. Jeg må bare lovprise Gud for at jeg fikk kjenne deg. Og så må jeg, med stor sorg, enda mer savn og uendelig mye motstand, motvillig respektere at Gud og du hadde andre planer enn det jeg så for meg.

Hvil i fred, kjære venn. Eskil

Publisert på Sta. Sunniva-bloggen i samarbeid med fr. Arnfinn Harams venn Eskil Skjeldal, doktorgradsstipendiat ved Menighetsfakultetet. Minneordet er tidligere kun publisert på fransk, i Dominikanernes tidsskrift.

LES OGSÅ: 

Sankta Sunniva og Selja

Selja «den heilage øya» er et helt spesielt, hellig sted.
Utsikt fra hulen
. I forgrunnen: Sta. Sunniva-kirken der Sunniva-skrinet stod.
Mot horisonten: Benediktinerklosteret med tårnet som har stått gjennom 900 år.
Skyen på himmelen:
Innenfor kirkekunsten er duen et symbol på Den Hellige Ånd.
Eller er det St. Mikael? Munkene viet hulekirken til erkeengelen St. Mikael.
(Skyen er ikke manipulert, den ble bare fanget av fotografen i et heldig øyeblikk.)

Foto: Lasse Fløde
©, publisert med tillatelse


Den hellige Sunniva er skytshelgen for Norge. Hun er Norges første helgen, og Selja er Norges eldste pilegrimsmål. Sankta Sunniva levde på 900-tallet og var svært viktig under kristningen av Norge.


De første kristne misjonærene som kom til Norge, kom fra vest, fra Irland og England. Sta. Sunniva var en av dem, og hun er fortsatt Norges eneste kvinnelige helgen.

Sta. Sunniva og følget hennes døde som martyrer, derfor ble de erklært for å være helgener.

Legenden

Legenden forteller at Sta. Sunniva var en kongsdatter i et av de små kongerikene i Irland. En hedensk mann forsøkte å tvinge henne til å gifte seg med ham, noe hun nektet å gå med på. I stedet gikk hun og følget hennes om bord i tre båter uten seil og ror, slik at Den Hellige Ånd kunne blåse dem dit Han ville. To av båtene drev i land på øya Selja i Norge, rett sør for Stadt. Den siste båten landet på øya Kinn.

Sta. Sunniva og følget hennes slo seg ned i en hule på Selja. Der levde de et enkelt og nøysomt liv og tjente Gud. Noen av nordmennene som bodde inne på fastlandet hadde imidlertid sauene sine ute på Selja, og de beskyldte det irske følget for å stjele sauene deres.


I kirkekunsten blir Den hellige Sunnivaalltid avbildet med en stein i hånden, 
på grunn av steinraset som gjorde henne til Norges første martyr. 
Her: Sta. Sunniva fra Otterøy kyrkje.
Foto: Kari Dahl, NTNU Vitenskapsmuseet


Hellig død

Den norske Håkon Ladejarl tok med seg hærfolkene sine for å drepe de uønskede innvandrerne på Selja. Sunniva og følgesvennene hennes gjemte seg i hulen og bad Gud om at han måtte frelse dem fra den vanhellige døden som de norske hedningene ville gi dem. Da hørtes et voldsomt brak, og fjellet styrtet sammen: De var blitt bønnhørt.

Slik fikk Norge sine første martyrer, og Kirken i Norge var født, gjennom martyrenes blod. Som kirkefaderen Tertullian sier: «Martyrenes blod er kirkens frø.» Ut fra frøene på Selja skulle Kirken i Norge spire fram.

Lyset over Selja

En tid etter Seljumennenes død, seilte to storbønder til Trondheim. Legenden forteller: Da de en natt ankret opp ved Selja, oppdaget de et merkelig lys over øya. Det syntes å strømme ned fra himmelen og samle seg på et sted over stranden så glansen av det speilet seg i havet. De rodde i land, fant en hodeskalle på stranden, snøhvit og blank og med en søt duft. De var hedninger og forsto ingenting, men tok den med seg til kong Olav Trygvason. Den nydøpte kongen og biskop Sigurd forsto at hodeskallen var en relikvie, og seilte til Selja.

I hulen på Selja fant de Sunniva, som var like hel og så ut som hun sov. Sammen med henne lå mange skjeletter som sendte ut den samme velduften som hodeskallen gjorde. Olav Tryggvason lot hulen bygge ut som kapell og føyde en liten kirke til nedenfor. (Sta. Sunniva-kirken som du ser ruinene av i dag.) Menneskeknoklene som de hadde funnet, ble lagt i et skrin og en kiste ble tømret til den hellige Sunniva. Denne skrinleggingen fant sted i år 996.

Sta. Sunniva, alterskapet i Trondenes kirke

Kan legenden være sann?

Historien om Sunniva er både legende og virkelighet, og ingen vet helt hvor grensen går.

Historien om at båter fra Irland fløt i land på Selja er plausibel. Vrakgods og flaskepost fra Nord-Irland havner fortsatt på norskekysten. Under første verdenskrig kom to døde marinesoldater med livbelter drivende helt inn til Seljesanden. Skipet deres hadde gått ned i Irskesjøen og de hadde drevet over Nordsjøen nøyaktig samme vei som legenden forteller at Sta. Sunniva drev. De to soldatene ligger begravet på kirkegården i Selje.

Det vi vet, er at i Sunnivas tidsperiode var det slett ikke uvanlig at irer satte seg i båter uten ror, årer og seil for å la seg føre av vær og vind dit Gud ville ha dem.

I tidsperioden vi snakker om, var det mange små kongeriker på øya Eyre (Irland), og det finnes flere legender om unge jomfruer som forlot Irland. At legendene har sitt utspring i at iallfall én kvinne virkelig gjorde det, er ikke usannsynlig.

Da Olav Tryggvason fant helgenen, var kroppen like hel og hun så ut som om hun sov. Dette er et fenomen som inntreffer hos helgener også i dag. Les mer om det her hos den internasjonale katolske legeforeningen FIAMC.

St. Bernadettes ukorrumperte legeme.
Død i 1879.

Fortsatt et hellig sted

Selja - «den heilage øya» - er fortsatt et helt spesielt, hellig sted, der det åndelige gravitasjonsfeltet formelig er til å ta og føle på. Gjennom over tusen år har øya tiltrukket seg pilegrimer. Utenfor Sunnivas hule står ruinene av Sta. Sunniva-kirken den dag i dag. Et av de første klostrene i Norge, et engelsk benediktinerkloster, ble bygget her på 1100-tallet, og var i drift fram til reformasjonen i 1537. Fortsatt står klosterruinene på Selja som sterke vitner om Norges første kristne tid.

900 ÅR GAMMELT KLOSTER: Fortsatt står klosterruinene på Selja som sterke vitner om Norges første kristne tid.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

«Der Kirken i Norge ble født»

Sta. Sunniva er skytshelgen for Bergen, for Vestlandet, for Norge og for unge kvinner. Øya Selja er «stedet der Kirken i Norge ble født». Hulen der Sta. Sunniva døde (selveste «livmoren») kalles også «Norges eldste kirketak», og er et av de få stedene vi vet at Olav den Hellige har vært og knelt i bønn (i 1015).

Selja - der Kirken i Norge ble født

 

Seljumannamesse i dag

Helgeners dødsdag feires fordi det er deres himmelske fødselsdag. Fortsatt feires Sta. Sunnivas minnedag, Seljumannamesse, hvert år den 8. juli. Dagen feires både av Den katolske kirke, Den ortodokse kirke og av Den norske kirke. Den lutherske feiringen har en egen hjemmeside.


SELJUMANNAMESSE: Et glimt fra den katolske seljumannamessen på Selja 8. juli 2020.
Se en bildeserie fra feiringen her.


Reise til Selja

Den enkleste måten å reise fra Bergen til Selja, er med hurtigbåten. Kjører du egen bil, tar det om lag seks timer å kjøre fra Bergen til Selja, se kjørerute her. Fra Oslo til Selja tar det åtte timer å kjøre, se kjøreruter her. Fra Trondheim til Selja tar det sju timer å kjøre, se kjørerute her. For overnattingsalternativer, ta en kikk på denne oversikten og denne oversikten. I tillegg leier mange private ut gjennom Airbnb.

Det er faste omvisninger på Selja i sommersesongen og litt utover høsten. Gå til Klosterbåtens hjemmeside for å finne informasjon om rutetider og priser.


LES MER HER PÅ BLOGGEN:


LES MER PÅ KATOLSK.NO:


 PRAKTISK INFO OM SELJE:


LES MER PÅ SUNNIVALEIA.NO:


Første gang publisert på bloggen 8. juli 2012. Oppdatert 22. januar 2021.

Ettertanke | Deus semper major

«Sannheten er en historie full av skjønnhet og mysterier, fullkommen kjærlighet og evig liv.»
Bibelen min fra 1860,
«Den Hellige Skrift», en skattkiste av liv og mysterier.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Kirken har til alle tider sett på evangeliet som et stort, kosmisk drama. Guds historie er «Den store historien» der alle våre individuelle historier hører til og finner sin mening. Bibelen forteller denne Store historien.


Den hellige skrift er ikke primært en doktrinebok. Den er ikke skrevet for å forklare deg alt, for Gud er alltid større enn noe du kan forstå. «Deus semper major», som kirkefedrene sa – «Gud er alltid større».

Kristendommen er ikke en tørr byråkratisk greie av typen: «Vær så god, her er skjemaet og prinsippene, bare les gjennom og signer, så er du frelst.» Hvis troen reduseres til å bli «en hjerneaktivitet for dem som har skjønt det», får du en kristendom uten tiltrekningskraft, en tro uten mysterier. Ikke en gang Gud blir noe særlig hellig eller annerledes da. Hvorfor skulle du knele i undring og ærefrykt for denne lille guden – han passer jo inn i skjemaet, bare se her så fint det går.

Kristentroen handler ikke om å være grepet av tanker og teorier. Den handler om å være grepet av Kristus. Ja, Kirken har mange læresetninger og det SKAL den ha, for Kirken har uendelig mye viktig og sant å si om den treenige Gud. Kirken har fått i oppdrag av Jesus å forkynne Sannheten for alle folk. Men Sannheten er en historie full av skjønnhet og mysterier, fullkommen kjærlighet og evig liv. Å være kristen handler om å være grepet av Sannheten Kristus Jesus; Han som ble en av oss fordi han elsker oss og vil at vi skal leve evig med ham. Det handler om å elske Han som alltid er større enn vi noen gang klarer å begripe.

«Jeg mener ikke at jeg alt har nådd dette, eller alt er fullkommen, men jeg jager fram mot det for å gripe det, fordi jeg selv er grepet av Kristus Jesus.»
(Fil 3,12)

Bønn
Gud, du vil at alle mennesker skal bli frelst og lære sannheten å kjenne.
Vi ber deg: Send ut arbeidere som forkynner ditt ord med trofasthet,
så alle folk lærer å kjenne deg, den eneste sanne Gud,
og ham du sendte ut, Jesus Kristus, din sønn, vår Herre. Amen.
(Etter en gammel katolsk bønn)

Publisert første gang i Vårt Land 25. april 2012.

Dette er det aller første innlegget som ble publisert på Sta. Sunniva av Selja-bloggen.