Ettertanke | Langfredag hver fredag

KRISTNE MATTRADISJONER: Søndag er det deilig søndagsmiddag for å feire oppstandelsen. Fredag er en dag for faste og abstinens, med fiskemiddag til minne om langfredag.
Foto: Stijn Nieuwendijk/Flickr Creative Commons

Millioner av kristne over hele verden spiser fisk til middag i dag. Hver søndag minnes vi påskedag og feirer med en god søndagsmiddag, og hver fredag minnes vi langfredag ved å faste fra kjøtt.

Ukedagen preger også bønnelivet. På søndager mediterer vi over herlighetens mysterier under rosenkransbønnen. På fredagene er det derimot smertens mysterier vi går inn i: Jesu dødsangst i Getsemane, Jesus blir hudstrøket, Jesus blir tornekronet, Jesus bærer sitt kors, Jesus blir korsfestet og dør.

Du kommer veldig tett innpå Jesus når du ber på den måten. Inn i livet hans. Helt inntil korset hans. Du står der og ser og hører det som skjer sammen med Maria og Johannes, de to som hørte, som så, som skjønte og som brakte det videre.

Du lytter til Jesus:

«Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør.»
«Sannelig, jeg sier deg: I dag skal du være med meg i paradis.»
«Elí, Elí, lemá sabaktáni?»
«Kvinne, det er din sønn. Det er din mor.»
«Jeg tørster.»
«Det er fullbrakt.»
«Far, i dine hender overgir jeg min Ånd.»

Noen ganger tenker jeg: Å, så heldig han var, han forbryteren. For vi må jo alle dø en gang. Tenk å få dø ved siden av Jesus, Guds sønn. Tenk å få være så tett innpå ham i et av verdenshistoriens mest fortettede, forferdeligste og aller vakreste øyeblikk. Og der, til deg, rett før du dør, sier Jesus de evige ordene: «I dag skal du være med meg i Paradis.» Det er så uendelig sterkt og så uendelig vakkert.

Uansett hvilken ukedag det er, er det en god gammel kristen tradisjon å be med Jesu siste ord før du legger deg om kvelden: «Far, i dine hender overgir jeg min Ånd.» I de hendene sovner du alltid trygt, for der våkner du alltid trygt, enten han lar deg våkne igjen her eller der – i tiden eller i evigheten.

Første gang publisert i avisen Vårt Land fredag 18. oktober 2013 og her på bloggen 8. november 2013.

Les hele historien om den gode røveren i Bibelen her. 

FRELSEN: «Jesus svarte: «Sannelig, jeg sier deg: I dag skal du være med meg i Paradis.»» (Luk 23,43)

Den kirkelige tradisjonen ser på de to røverne som representanter for de to måtene du kan møte Jesus på: Du kan velge Jesus/nåden og bli frelst, eller du kan velge bort nåden, snu ryggen til Jesus og gå fortapt. Dette synliggjøres i kirkekunsten.

I kirkekunsten er den gode røveren ved Jesu høyre side, vendt mot Jesus, mens den onde røveren er ved Jesu venstre side og vender seg bort fra ham.

Dette vakre og ufattelig detaljerte, utskårne motivet fra korsfestelsen på Golgata står i museet Villa Borghese i Roma, og er laget av Guglielmo della Porta i ca. 1565.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

MATER DOLOROSA: Du kommer veldig tett innpå Jesus når du ber rosenkransen. Inn i livet hans. Helt inntil korset hans. Du står der og ser og hører det som skjer sammen med Maria og Johannes, de to som hørte, som så, som skjønte og som brakte det videre.

Her ser du Maria, den lidende mor ("Mater Dolorosa") ved korsets fot. Ved siden av henne står den unge disippelen Johannes, den eneste av disiplene som ikke sviktet Jesus.

Dette er et utsnitt av det samme utskårne, tredimensjonale Golgata-motivet som ovenfor, laget av kunstneren Guglielmo della Porta i ca. 1565. Du kan studere det i museet Villa Borghese i Roma.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Semper fidelis | Den hellige munk Robert

Munk Roberts dype glede og hellighet trakk til seg skarer av mennesker til Tinnsjøen. Fortellingene om bønnhørelser, undre og mirakler er mange.
Foto: Hylland Munkelyd

På mikkelsmesse, festdagen for St. Mikael og de hellige erkeenglene, døde den 88 år gamle trappistmunken Robert Anderson i et eneboerkloster som han hadde grunnlagt langt inne i skogen ved Tinnsjøen i Telemark.

Munk Robert vokste opp i Connecticut i USA. Allerede som tolvåring ønsket han å tre inn i kloster, men han måtte vente til han var 17 år før han fikk lov. Da han var 23 år ble han presteviet. I 1967 kom han så til Norge, og her forble han som eneboermunk, helt til sin død – trofast i bønn for deg og meg, natt og dag.

Munk Robert levde etter St. Benedikts klosterregel fra 500-tallet, og startet dagen med bønn klokken to om natten. Deretter vekslet det mellom bønn og fysisk arbeid («ora et labora») resten av døgnet i Hylland Munkelyd, der det hverken er innlagt vann eller elektrisitet.

I begravelsen sa biskop Bernt Eidsvig: 

«Jeg har neppe kjent noen som har frosset så meget som munk Robert, som har spist så lite og så enkelt. Forsakelsen var ikke ment som en prestasjon, den hadde bare én hensikt: Å vinne frihet til å leve som munk for Gud.»

Fader Roberts dype glede, ydmykhet og hellighet trakk til seg skarer av mennesker til Tinnsjøen. De kom på besøk til det avsidesliggende klosteret for å få sjelesorg, skriftemål, messefeiring og forbønn. Alle forteller om et spesielt møte med Guds fred på dette stedet.

Fortellingene om bønnhørelser, undre og mirakler er mange. En polsk mor opplevde at hennes første barn døde før fødselen. Senere ble moren gravid på nytt. Munk Robert velsignet og ba for babyen i magen hennes, og han gav henne en velsignet rosenkrans. Likevel ble også lille Faustyna født død. Legen erklærte barnet dødt og skrev det på papirene: Dødfødt. Foreldrene gråt og ba, og la den velsignede rosenkransen på datteren sin. Faustyna begynte å puste og ble levende igjen. I dag er hun seks år gammel.

Det finnes ingen andre menneskelige egenskaper som er så tiltrekkende som hellighet. Med tid og stunder slo to andre menn seg ned på Hylland Munkelyd sammen med den etter hvert krokbøyde munk Robert: Bror Miikael og bror Serafim, begge to fra Estland.

På dødsleiet spurte bror Miikael sin åndelige far om han hadde noen siste ord til ham. Den hellige, gamle munken svarte med svak stemme – to ord: «Semper fidelis». Vær alltid trofast.

Gud er trofast og rettferdig (1. Joh 1,9), og vi som er skapt i Guds bilde er kalt til å ligne ham. I Mika 6,8 står det rett fram: «Menneske, Herren har jo sagt deg hva godhet er, og hva han krever av deg: at du skal gjøre det som er rett, vise trofast kjærlighet og vandre ydmykt med din Gud.» Slik munk Robert gjorde. Semper fidelis.

Første gang publisert i avisen Vårt Land 30. oktober 2020 da 1 Joh 1,8-2,2 var dagens bibeltekst. Løftet opp igjen 8. november 2022 til minne om Munk Robert.

Munk Robert foran kapellet. På nrk.no kan du lese den fine nettsaken "Noen tror vi er fra Hobbiten" med flere fine bilder og videoer.
Foto: Caroline Serck-Hanssen ©

Munk Robert ved høyalteret inne i kapellet.
Foto: Caroline Serck-Hanssen ©

Angående personvern

Jeg kontaktet Faustynas foreldre før jeg publiserte denne andakten i Vårt Land og her på bloggen. Både for å få opplysningene riktig, og for å få deres tillatelse til å fortelle datterens historie og hennes navn. De svarte at jeg selvfølgelig fikk lov til det. Så da vet dere det :)

Se video om munk Robert på YouTube

I denne videoen får du høre munk Robert fortelle sin livshistorie. Her får du også høre hans egen beretning om mirakelet med lille Faustyna. Munk Robert var 84 år gammel da denne videoen ble spilt inn i 2016.

Se videoen "Et siste farvel med onkel Terry"

I denne videoen får du se mange bilder fra munk Roberts liv, og også videomateriale fra begravelsen. Sangen i denne vakre filmhilsenen til munk Robert er hentet fra filmen «The Hobbit». Den spilles idet Bilbo sier farvel til dvergene og vender hjem etter Femærerslaget. Her kan du lytte til den på Spotify: The Last Farewell av Clamavi de Profundis.

Fra munk Roberts rekviemmesse.
Foto: Caroline Serck-Hanssen ©

Jeg ønsket sterkt å delta i munk Roberts begravelse, men måtte bli hjemme på grunn av sykdom. Jeg var imidlertid med i messen i ånden, i bønn/åndelig kommunion, og var veldig glad for å se disse bildene som Caroline Serck-Hanssen tok i begravelsen.
Foto: Caroline Serck-Hanssen ©

Nå har jeg tilhørt Den katolske kirke i mer enn tolv år, men fortsatt blir jeg utrolig rørt av å se munkene, prestene og nonnene våre samlet. Det er bare noe så utrolig fint, solid og trosstyrkende over det synet - alle de fine folkene som har viet hele livet sitt til Jesus. Å se hele Kirken samlet på den måten - det er så nydelig. Når de i tillegg følger sin trofaste bror på hans siste reise, da er det ikke mulig å holde tårene tilbake. Tenk å få være så rikt velsignet! Som Lars Roar Langslet sa det: "Og jeg tror at når timen slår, skal Kirkens tro bære også meg over terskelen."

Jeg er aldri alene den lange veien hjem. Det er min tro. Det er Kirkens tro.

Foto: Caroline Serck-Hanssen ©

Biskop Bernt Eidsvig feiret rekviemmessen. Her kan du lese biskop Bernt Eidsvigs inspirerende preken (på katolsk.no).
Foto: Caroline Serck-Hanssen ©

På korset står det: "Munken kans Robert". Det er lokal dialekt, og betyr "Munken vår Robert".
Foto: Caroline Serck-Hanssen ©

Munken kans Robert. 23.01.1932 - 29.09.2020
Foto: Haavar Simon Nilsen

Les også:

• Biskop Bernt Eidsvigs preken ved rekviem for munk Robert (på katolsk.no)
• Nekrolog i Aftenposten om munk Robert (for abonnenter)
• Ettertanke | Båret av Kirkens tro (her på bloggen)
• Ettertanke | Og la ditt lys skinne for dem (her på bloggen) - "Jeg blir stadig vekk overrasket over hvor trosstyrkende begravelser er. Aldri oppleves troen som så bærende og så direkte livsviktig som da. Aldri er jeg så tett på det evige liv som når jeg er tett på døden."

Dåpsdagsfeiring i St Olav domkirke

P. Myron Kyspus fra Ukraina feiret kveldsmessen i dag.
Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Feiret dåpsdagen min med å gå til kveldsmesse i kveld. Nydelig å se hvor mange som var der selv om det (for alle andre) var en helt vanlig novembermandag.

Det er skikkelig fint å dra sammen som familie til kirken, men det er jammen fantastisk å være i messen alene også, med alt fokus rettet mot Jesus.

Takk til Den norske kirke som gav meg del i dåpens nåde! Og takk til Den katolske kirke som stadig gir meg mer del i alt Gud har å gi 💛  Jeg føler meg så ufattelig heldig! Så velsignet!

Nydelige blomsterdekorasjoner i dag!

"Er sjelen syk og foten matt, jeg vet hvor kraft kan vinnes,

er alt omkring meg skummel natt, jeg vet hvor lyset finnes.

Et bluss på korsets dunkle vei har sannhets Kirke tent for meg.

Jeg aldri den vil svikte."
(Fra salmen "Fast skal min dåpspakt evig stå" - se nederst i bloggposten for resten av salmen)

Egentlig var det en mørk, våt og kald novemberkveld i kveld, men med kirkens lys blir livet lunere. Her er det Sankta Sunniva som gjennomlyses. Helgener er mennesker som lar Guds lys lyse gjennom seg. Derfor passer de ekstra bra til glassmalerier :)

De nye lysene i St. Olav er veldig fine. Den nye Maria-statuen også. Det vil si ny og ny - den er mange århundrer gammel. Den er bare ny hos oss.

Det er fint å feire dåpsdager! Her kan du lese to bloggposter om dåpsdagsfeiring for barn:

• Lille Marias rene hjerte og Guds nåde
• Klosterdugnad og dåpsdagsfeiring

Det gjelder å lære seg kunsten å gjøre noen dager annerledes. Som forfatteren Emma Ulrikke Weiglin Eriksen skriver det i sin fantastiske bok "De gyldne dagene": "Vår mor Kirken gir oss en skattkiste av muligheter til å feire det liturgiske året hjemme, akkurat der vi lever våre liv med brødsmuler og kosedyr, stryketøy og bekymringer. Rytmen og skjønnheten i kirkeåret gir oss en himmel over alt det daglige, og en tro å holde fast i."

En himmel over en helt vanlig mandag. Det var det jeg fikk i dag. En gylden dag. En hellig dag. Takk Gud! Deo gratias!

Fast skal min dåpspakt evig stå

Klikk på bildet for å se notene i større format.

Fast skal min dåpspakt evig stå

Fast skal min dåpspakt evig stå, og Kirken vil jeg ære. 

Den er den grunn, jeg bygger på, jeg følge vil dens lære. 

Takk være Gud, som på min vei til sannhets Kirke førte meg! 

Jeg aldri den vil svikte.

Er sjelen syk og foten matt, jeg vet hvor kraft kan vinnes, 

er alt omkring meg skummel natt, jeg vet hvor lyset finnes. 

Et bluss på korsets dunkle vei har sannhets Kirke tent for meg. 

Jeg aldri den vil svikte.

Gudmennesket i kjød og blod forvisst er her til stede. 

I hostien min Frelser god jeg ydmykt tør tilbede. 

Så lyder Jesu egne ord, så lærer sannhets Kirke stor. 

Jeg aldri den vil svikte.

Min Jesus kjenner hjertets savn, husvaler ømt i nøden. 

Hans hjerte er en frelsers havn for hver som går i døden. 

Han selv fra jord på himmelvei ved sannhets Kirke fører meg. 

Jeg aldri den vil svikte.

Tekst: Katholsk Salmebog 1893
 Melodi: Johs. Bierbaum 1826

Kvil i fred, Besten

Besten og eg.
Foto: Marit Eitrheim Aadland, 17. mai 1997

I dag er det 111 år sidan Besten min, Tormod Eitrheim, blei fødd! Han var 2,5 år gammal då den første verdskrigen braut ut, og 33 år då den andre verdskrigen var over. Her er me saman i Odda i førre årtusen. 

Eg er stolt av røtene mine i Hardanger, og av Besten; målmannen, gardisten, felespelaren, eventyrforteljaren, skyttaren, fjellelskaren, gymnaslæraren og stadnamnforskaren som drog til Universitetet i Oslo og studerte språk lenge før Lånekassen fanst - og som aldri heldt opp med å fryde seg over å gje mat til småfuglane i hagen 🌿 

Requiescat in pace! Kvil i fred, Besten ❤️

Besten og mormor sin gravstein på kyrkjegarden i Odda.

På steinen står det:

Tormod K. Eitrheim. Fødd 31.10.1911. Død 20.7.1999.

Ragnhild Eitrheim. Fødd 6.11.1914. Død 18.2.2000.

Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Det renn forresten solid politikarblod i meg frå morfaren min. Det var oldefar min Kristofer Eitrheim (far til Tormod) som stifta og var første leiar av Venstre i Odda. Men KrF-blodet er nyare: Far min var folkevald i bystyret for KrF i Haugesund.

Eg er veldig glad i Besten. Nokre år etter at han var død, kom fetteren hans frå Amerika på besøk. Dei likna så ekstremt på kvarandre at det var først då eg skjønte kor mykje eg saknar han. Tårene berre spratt i augene på meg ved synet av «Besten» - men så var det jo ikkje han. Men - èin dag skal me sjå kvarandre igjen.

🎶 "Når jeg blant englers kor en gang

min Jesus skue får,

da synger jeg min seierssang

borttørrer sorgens sår.

Hvor det skal bli salig - salig - ja, salig,

hvor det skal bli salig

at få vandre hånd i hånd,

at få vandre hånd i hånd på Kanaans lyse strand.

Vi møtes der hos Jesus kjær

skilles aldri der som her." 🎶

Melodi: Folketone fra Møre og Romsdal. 

Tekst: Ukjend av menneske, kjend av Gud

Ettertanke | Edderkoppspinn og ormeegg

Samfunnet som beskrives i Jesaja 59 er giftig og mørkt: «De klekker ut ormeegg og vever spindelvev. Den som spiser av eggene, dør, blir de knust, klekkes det ut en slange. Det de gjør, er ondskaps gjerning.» 
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Dette er en andakt om noe så grunnleggende som omvendelse.

Det går heftig for seg i Jesajas bok kapittel 59. Guds folk opplever det som om Guds hånd er for kort til å hjelpe dem. Men det er ikke slik det henger sammen, forklarer Jesaja. Avstanden mellom folket og Gud skyldes ikke en mangel hos Gud. Nei, den kommer av all den uoppgjorte skylden deres: «For hendene deres er tilsølt av blod og fingrene av skyld, leppene deres taler løgn, og tungen mumler svik.» (Jes 59,3) Her er det ikke bare snakk om et individuelt ansvar, men en feil på systemnivå i samfunnet. Det gir folket et felles ansvar.

Når vi lager og følger lover som er urette, får vi en felles skyld for den uretten som springer ut av systemfeilen. Blodet er på alles hender. Ingen kan toe sine hender og si at de er uskyldige.

Samfunnet som beskrives i Jesaja 59 er giftig og mørkt: «De klekker ut ormeegg og vever spindelvev. Den som spiser av eggene, dør, blir de knust, klekkes det ut en slange. Det de gjør, er ondskaps gjerning. De er raske til å utøse uskyldig blod. De lager seg krokveier, den som går der, kjenner ikke fred. Derfor er retten langt borte fra oss, rettferdighet når oss ikke. Vi håper på lys, men se, det er natt, på lysglans, men vi går i mørke. Vi famler langs veggen som blinde, famler som om vi var uten øyne. Vi snubler midt på dagen som om det var skumring, midt i livet er vi som døde.» (Jes 59,5ff)

Som sagt: Jesaja 59 er et heftig kapittel. Hvordan finner man veien ut av et så lummert, dystert, giftig mørke? Hvordan slutter man å være som en dauding midt i livet? Svar: Ikke ved å definere mørket som lys, men gjennom å ta et oppgjør og en omstart.

Veien ut starter alltid ved at man erkjenner hvor man er. «Våre mange lovbrudd er foran deg, våre synder vitner mot oss. For vi vet om våre lovbrudd, og vi kjenner vår skyld. Vi har gjort opprør og fornektet Herren, snudd oss bort fra vår Gud.» (Jes 59,12f).

Deretter snur man seg 180 grader rundt og begynner å gå i rett retning. Og slik slutter også Jesaja 59, med omvendelse og en profeti om Jesus: «En som løser ut, skal komme til Sion, til dem hos Jakob som vender om fra synd, sier Herren» (Jes 59,20f).

Hvorfor er vi blitt så redde for å snakke om synd – om det som ødelegger oss og som gjør at mennesker går «i sund»? Hvorfor føles det nesten radikalt å skrive om noe så grunnleggende som omvendelse? Det var jo det første både Johannes Døperen og Jesus sa høyt: «Vend om!» Du går på en farlig vei! Ikke fortsett på den veien! Snu! Kom tilbake til det som er rett og godt, for himmelriket er kommet nær!

Hvis det er blitt så mørkt nå at vi famler rundt som om vi er uten øyne – hvis vi fomler langs vegger fulle av spindelvev, løgn og ormeegg – hvis vi midt i livet er som døde – er det ikke da tid for å si «Vend om!»? Du trenger ikke ha det sånn som det her! Det finnes en vei ut herfra! Du er ikke dømt til å rote rundt nedi det her. Du kan bli fri. Ta imot Guds mektige hånd, så drar han deg opp – opp av fordervelsens grav, opp av den dype gjørmen.

«Det folket som vandrer i mørket, ser et stort lys. Over dem som bor i dødsskyggens land, stråler lyset fram.» (Jes 9,2) «Reis deg, bli lys! For lyset ditt kommer, Herrens herlighet går opp over deg. Du skal kjenne at jeg er Herren, din frelser, Jakobs Mektige som løser deg ut.» (Jes 60;1,16)

Første gang publisert i avisen Vårt Land 27. oktober 2022 da Jes 59,1-4 var dagens bibeltekst.

Musikk som passer til denne teksten:

(Lenkene går til Spotify)

• Ortodoks: Kontakion for the Sunday of the Prodigal Son: - When I disobeyed in Ignorance - ærlig om anger
• Katolsk: A prayer of St. Patrick - melodi John Rutter - for å bli omsluttet av Kristus
• Norsk kirkemusikk: Even when He is Silent - melodi Kim André Arnesen - for å tro på Gud også når du ikke kan se ham

Bokanbefalinger når Gud oppleves taus: The Sacred Romance av John Eldredge, Natten er mitt lys av Wilfrid Stinissen (St. Olav forlag, 2001) og Tørsten gir lys av Erling Rimehaug (Lunde forlag, 2007).
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Etterord: Flere forklaringer på hvorfor Gud oppleves taus

Det er viktig for meg å understreke noe som jeg ikke hadde plass til å skrive om i avisen: Synd er ikke den eneste årsaken til at du opplever Gud som taus. 

• Hvis du mistenker at synd er årsaken, så snakk med en prest om det. Også ikke-katolikker kan spørre om å få en slik samtale med en katolsk prest. Kanskje har du rett i at synden din har skapt en reell avstand mellom deg og Gud. I så tilfelle trenger du skriftemål. Kanskje har du ikke rett. I så tilfelle trenger du en god og sann prest med åndelig dømmekraft som kan skjære gjennom og fortelle deg det.
  PS: Det er en vanlig, men ikke noen lur strategi å gjemme synder. Det er som å gjemme et betent sår, når det som trengs faktisk er luft, renselse og medisin. Det er alltid befriende og godt når synden blir feiet ut av vårt indre gjennom skriftemålet. Jeg skriver mer om det her.
  
  
• En annen, vanlig årsak er depresjon: Du er nummen og føler ikke noe på noe område, heller ikke på troens område. Dette har ingenting med ditt reelle forhold til Gud å gjøre. Gud bor ikke i følelsene våre, og følelser er ikke noe godt barometer på hvordan det står til i vårt forhold til Gud. Gjennom dåpen er du blitt Guds barn, det hviler ikke på følelser. Du kan være fullt og helt frelst selv om følelsesbarometeret ditt har hengt seg opp på null. Hvis du tenker at jeg kanskje er inne på noe her, så les ettertanken Når du har det vondt.
  
  
• En tredje, vanlig årsak er at du er i den etappen av troslivet som St. Johannes av Korset kaller troens mørke natt. Etter at du er ferdig med de første årene av livet ditt med Gud, kommer ofte fasen der Gud trekker seg tilbake: Troens natt. Jeg skriver mer om det her, i ettertanken Han som jeg elsker. Kjenner du deg igjen i dette? Da anbefaler jeg boken The Sacred Romance av John Eldredge, men også bøkene Natten er mitt lys av Wilfrid Stinissen (St. Olav forlag, 2001) og Tørsten gir lys av Erling Rimehaug (Lunde forlag, 2007).

Ettertanke | Primstaven | To apostlers messe

Etter pinsedag forsvinner Simon og Judas Taddeus ut av Bibelens historiefortelling. Men de forsvinner selvsagt ikke ut av Guds folks historie. De vandrer sømløst over i kirkehistorien.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Plutselig er dagene blitt så korte at vi allerede er på vintersiden av primstaven. 

For to uker siden ble primstaven snudd over til vinterhalvåret, der vi møtte på en pavevott den 14. oktober, på pave Callistus’ minnedag. Deretter feiret vi Lukasmesse til minne om evangelisten Lukas den 18. oktober, og Ursuladagen den 21. oktober.

I dag, den 28. oktober, feirer vi den fjerde merkedagen på vintersiden: To apostlers messe, til minne om de to apostlene Simon Seloten (ikke apostelen Simon Peter) og Judas Taddeus (ikke Judas Iskariot, svikeren). Fenomenet «populære navn som medfører at flere gutter i klassen heter det samme», er med andre ord ikke noe nytt.

Jesus sendte ut disiplene sine to og to som apostler – hans offisielle utsendinger til verden. Etter misjonsbefalingen ble så apostlene spredd over hele verden for å fortelle evangeliet – det glade budskapet om Jesus – han som «er en soning for våre synder, ja, ikke bare for våre, men for hele verdens.» (1 Joh 2,2). Jesus er hele verdens frelser, og apostlene fikk i oppdrag å gjøre alle folkeslag til disipler (Matt 28,19). Derfor dro apostlene i alle slags retninger, til alle slags folk, etter å ha fått misjonsbefalingen.

Etter pinsedag forsvinner Simon og Judas Taddeus ut av Bibelens historiefortelling, i likhet med flere andre av apostlene. Men de forsvinner selvsagt ikke ut av Guds folks historie. De vandrer sømløst over i kirkehistorien.

Den apokryfe Simon og Judas' lidelseshistorie forteller at da apostlene etter pinsedag delte verden mellom seg, fikk Simon Egypt som misjonsmark, mens Judas Taddeus fikk Mesopotamia. Deretter slo de to seg sammen, ifølge romerske liturgiske skrifter. I følge Legenda Aurea (Den gyldne legende) møttes de to apostlene og forkynte evangeliet i Persia. Her led de trolig martyrdøden rundt år 71. Andre overleveringer sier år 47.

Simon ble saget i to, mens Judas ble klubbet i hjel (en annen tradisjon snakker om korsfestelse). Sannsynligvis har de to apostlene fått en felles minnedag fordi de æret Kristus med sin død på den samme dagen. I Østkirken er minnedagen til disse to apostlene den 1. juli, noe som sterkt tyder på at begge døde den dagen. Enda sikrere er det at relikviene deres ankom Roma sammen, og sannsynligvis skjedde dette den 28. oktober, som er deres minnedag i Den katolske kirke. I dag er relikviene etter Simon Seloten og Judas Taddeus i Peterskirken i Roma.

Judas Taddeus var lenge «den glemte apostelen» fordi han hadde samme navn som forræderen Judas Iskariot. Fra 1700-tallet av har imidlertid den hellige Judas vært viden kjent og høyt elsket som virkningsfull forbeder for alle som er i fortvilte vanskeligheter og desperate situasjoner.

Den hellige Judas identifiseres etter tradisjonen som forfatter av Judas' brev, den korteste boken i Det nye testamentet. Derfor skal St. Judas’ siste ord i Bibelen få det siste ordet i dag. Lytt til stemmen til Jesu apostel: 

«Han som har makt til å bevare dere fra fall og føre dere fram for sin herlighet, jublende og uten feil, han, den eneste Gud, vår frelser ved Jesus Kristus, vår Herre: Ham tilhører ære og majestet, velde og makt før alle tider, nå og i alle evigheter!»( Jud 1,24)

 Amen!

Første gang publisert i avisen Vårt Land 28. oktober 2022 da 1 Joh 1,8-2,2 var dagens bibeltekst

Kilder: 

• Artikkelen De hellige apostlene Simon Seloten og Judas Taddeus (~1-71?) på Katolsk.no
• Primstaven i lys av helgenkulten, Audun Dypdahl (Tapir akademisk forlag, Trondheim 2011)
• Merkedager og gamle skikker, Per Holck (Cappelen, 1997)
• Norske merkedager, Birger Sivertsen (N. W. Damm og Søn, 2007)

Den hellige apostelen Simon slik han er avbildet i Laterankirken i Roma.
San Giovanni in Laterano - Den store Johanneskirken i Lateranet i Roma - har statuer av alle apostlene.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

"S. Thaddæus" står det ved statuen til apostelen St. Judas Taddeus i Laterankirken i Roma. De to apostlene står ved hver sin side av inngangen til Laterankirken.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Interessert i å lese mer om primstavens merkedager? 

• Les bloggposten De beste bøkene om primstaven | Hvor får man kjøpt en primstav?
• Klikk her for å få opp alle bloggpostene som er merket med primstaven

Ettertanke | Mea culpa

I syndsbekjennelsen under hver eneste katolske messe gjør vi som tolleren: Vi bøyer oss og slår oss for brystet med lukket hånd.

Det er ikke lett å innrømme sin egen skyld, slik man gjør når man sier mea culpa. Derfor er det kanskje passende at dette (avbildet) er et av verdens vanskeligste puslespill, som fås her hos Pixels.com.

Det har knapt fantes en større sosial forskjell mellom to grupper enn det var mellom en fariseer og en toller på Jesu tid. Tolleren var på den romerske okkupasjonsmaktens side. Han var en korrupt, forhatt landssviker som stjal og gjorde seg rik på andres bekostning.

 

Fariseeren var derimot respektert, lovlydig, trofast, velansett og sjenerøs. Etter alle normale sammenligningsmetoder skulle fariseeren være den soleklare vinneren i en konkurranse mellom de to gruppene. 

Likevel er det tolleren som går av med seieren i Jesu fortelling.

Fariseeren var nemlig rammet av noe enda verre enn tolleren: Forfengelig selvbedrag. Hovmod. Han så ned på alle som ikke var like plettfrie som ham selv. «Jeg sier dere: Tolleren gikk hjem rettferdig for Gud, den andre ikke. For hver den som setter seg selv høyt, skal settes lavt, og den som setter seg selv lavt, skal settes høyt.» (Luk 18,14) Gud forstørrer og opphøyer alltid de ydmyke – ikke de stolte og oppblåste.

Kirken vet hvor vanskelig det er for oss å bøye oss for Gud og erkjenne synd, derfor får vi hjelp til det, helt konkret. I syndsbekjennelsen under hver eneste katolske messe gjør vi som tolleren: Vi bøyer oss og slår oss for brystet med lukket hånd. Vi sier sammen: 

«Jeg bekjenner for Gud den allmektige 

og for dere alle, 

at jeg har syndet meget

 i tanker og ord, 

gjerninger og forsømmelser

(man bøyer seg og slår seg for brystet) ved min skyld.» 

Da står jeg der sammen med tolleren bakerst i rommet, uansett hvor i kirkerommet jeg befinner meg.

I den tradisjonelle katolske messen kneler man fysisk ned og slår seg for brystet tre ganger mens man sier: «mea culpa, mea culpa, mea maxima culpa». Det betyr «ved min skyld, ved min skyld, ved min egen store skyld.» Ved å gjenta det tre ganger, ved den fysiske bevegelsen, og ved å legge litt trykk på «min egen STORE skyld» – får man hjelp til å dunke sannheten såpass ettertrykkelig inn i hjertet at det fremkaller oppriktig anger.

Senere i messen, rett før vi tar imot Jesus i nattverdens skikkelse, ber presten og hele menigheten sammen: «Herre, jeg er ikke verdig at du går inn under mitt tak, men si bare ett ord, så blir min sjel helbredet». Setningen er hentet fra da Jesus helbredet den lamme tjenestegutten til en romersk offiser. Jesus sa: «Jeg skal komme og helbrede ham.» Offiseren svarte: «Herre, jeg er ikke verdig til at du går inn under mitt tak. Men si bare et ord, så vil tjenestegutten min bli helbredet.» (Matt 8,8) Og det ble slik.

I kampen mot selve ursynden – hovmodet – og alle de andre syndene som stammer fra den, er det bare én ting som hjelper: Å søke Guds nåde, hjelp, tilgivelse og helbredelse. Den finner du i messen og i skriftemålet, som flyter over av Guds nåde.

Jeg vil bli fri! Derfor tar jeg ansvar og sier: Mea culpa, mea culpa, mea maxima culpa. Og jeg ber: Gud, vær meg synder nådig! «Sier vi at vi ikke har synd, da bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss. Men dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss for all urett.» (1. Joh 1,8-9) Amen!

Første gang publisert i avisen Vårt Land 26. oktober 2022 da Luk 18,9-14 var dagens bibeltekst

"Guds tilbud om nåde
 Kom, la oss gjøre opp vår sak! sier Herren.

Om syndene deres er som purpur,

skal de bli hvite som snø,

om de er røde som skarlagen,

skal de bli hvite som ull".
(Jesaja 1,18)
Ønsker du kanskje puslespillet i purpur eller rødt? Du kan bestemme bakgrunnsfargen selv i dette Pixels-puslespillet.

Ettertanke | I kunstnerens hender

La mesterkunstneren få omforme livet ditt til alt det kan bli.
Foto: screenshot fra michaelbelk.com

I over 30 år var Michael Belk motefotograf for glamorøse selskap som Christian Dior og Calvin Klein. Fotografiene hans ble kjøpt inn av alle de største motepublikasjonene i verden: Vogue, Elle, Vanity Fair og mange flere. 

«Til tross for suksessen min, var det noe som manglet. Det året jeg tjente mest og hadde mest, var også det året jeg hadde det forferdeligst. Reisen min gikk inn i en villmark av desperasjon» skriver han på michaelbelk.com.

I villmarken møtte han Gud. Derfra gikk Michael Belks reise videre til Italia, der han brukte talentene sine til å lage «Journeys with the Messiah» – en serie kunstfotografier der Jesus møter mennesker fra samtiden, både sin egen og vår.

Gjennom fotografiene klarer Michael Belk å fremstille Jesus slik han er: Både tidløs og midt inne i vår tid. Her er Jesus Kristus avbildet i alt fra fengsel til fest. 

Den utslitte forretningsmannen hviler på trappen i fanget til Jesus. 

Den unge, rike mannen står ved Ferrarien sin og lytter til Jesus sammen med sin Armani-kledde kone. 

I bildet «Gone astray» («På avveie») bærer Jesus et lam på venstre arm mens han leier en gutt fra vår tid i den høyre hånden. 

I «Kan ikke ta det med deg» kaster Jesus et blikk på et ungt gravfølge der en stor mengde mynter raser ut av kisten som bæres bort. 

I det sterke fotografiet «Den andre milen» går Jesus pratende sammen med en nazisoldat som han bærer sekken og våpenet for.

I motivet «Makeover» er Jesus avbildet som pottemaker. I Det gamle testamentet er det Gud selv som er pottemakeren: Han former folket sitt som leire i hendene sine (Jer 18). Når ting går feil for dem, starter han på nytt. Han gir ikke opp. Dette er det mentale bakgrunnsbildet jeg har når jeg ser Jesus avbildet som pottemakeren; som Gud.

På plakaten står en setning som slår inn i meg: «Let the Master Artist reshape your life into all it can be.» Les gjerne den setningen om igjen og om igjen til den synker inn og aldri glir ut igjen. La mesterkunstneren få omforme livet ditt til alt det kan bli.

Bibelen forteller at ved tidenes begynnelse skapte Gud mannen av jord og blåste livspust inn i Adam. På samme måte skaper Gud fortsatt liv ut av «leiren» vi er laget av, hvis vi bare lar ham få lov. 

Som Michael Belk sier det: «Våre rigide planer kan føre til at vi motsetter oss at Gud former vårt livs «leire», men Jesus vil at vi skal overgi oss til ham og la ham forme oss til den storheten han ønsker, et liv så fantastisk at vi aldri kunne tenkt det ut selv.»

Jesus har en klar plan: Å gi oss liv. Å gjenopprette menneskets storhet. Vi skal «få del i guddommelig natur» (2. Pet 1,4). «Guds barn skal åpenbares i herlighet» (Rom 8,19). «Da skal vi bli ham lik; for vi skal se ham som han er.» (1. Joh 3,2). Hvem kan si nei til noe sånt?

Let the Master Artist reshape your life into all it can be.

Første gang publisert i avisen Vårt Land 25. oktober 2022 da Jer 18,1-10 var dagens bibeltekst.

Ettertanke | Ekte og falsk ydmykhet

JORDNÆR. På latin heter ydmykhet humilitas. Du kjenner det igjen fra ordet humus, som betyr jord. Sann ydmykhet handler altså om ærlighet og jordnærhet. Den som er ydmyk, har bakkekontakt og er myk i sinnet, som god jord. Ydmykhet står ikke i motsetning til å ha et sunt, godt selvbilde. Ekte ydmykhet står derimot i motsetning til å være hard, oppblåst, selvhevdende og hovmodig.
Foto: Ivan Radic/Flickr Creative Commons

Ekte ydmykhet handler om ærlighet og jordnærhet.

«Er noen av dere vis og forstandig? Da må han vise det i gjerning, i et rett liv preget av den ydmykhet som visdommen gir» skriver Jakob. Er denne vektleggingen av ydmykhet en 2000 år gammel versjon av Jantelovens «Du skal ikke tro at du er noe»? Nei. For ifølge kristen tro skal du tro at du er noe. Du er verdt å elske – ellers hadde ikke Gud vår Far elsket deg inn i livet. Du er til og med verdt å dø for – ellers hadde ikke Jesus gått i døden for deg.

Ydmykhet står ikke i motsetning til å ha et sunt, godt selvbilde. Ekte ydmykhet står derimot i motsetning til å være hard, oppblåst, selvhevdende og hovmodig. På latin heter ydmykhet humilitas. Du kjenner det igjen fra ordet humus, som betyr jord. Sann ydmykhet handler altså om ærlighet og jordnærhet. Det handler om å være ærlig i møte med Gud, livet og deg selv. Den som vet at hun er elsket, tåler å se inn i seg selv og møte alt hun finner der – både det gode og det skakkjørte – uten å bli hverken oppblåst eller nedbrutt.

Det er ikke ydmykhet hvis du tenker om deg selv at du er dårligere enn det du faktisk er. Da lever du ikke i sannheten, men i falsk ydmykhet. Og falskhet har aldri satt noen fri. Ydmykhet er ikke å tenke mindre om deg selv, men det er å bli satt fri til å tenke mindre på deg selv.

Ydmykhet handler om å ta Gud og troen og livet på alvor, men samtidig ikke ta seg selv så alvorlig. Trikset er: Start med Gud. Rett blikket mot ham og møt hans blikk, så faller resten på plass av seg selv. Hvis du har blikket rettet mot Gud, kommer du i kontakt med sann ærefrykt, tilbedelse, «awe». Da betyr det fint lite hva andre mennesker tenker om deg – om de lovpriser deg eller skjeller deg ut eller synes du er rar. I sann og sunn gudsfrykt ligger det en frigjøring fra menneskefrykt, selvhevdelse og hovmot. Ved å holde Guds blikk, blir jeg fri fra menneskenes blikk.

Den som ser ned på andre har alltid problemer med å se opp til Gud. Dersom du derimot ser på Gud og holder øyekontakten, blir du et sant menneske. Du blir fri. Den store St. Teresa av Avila sier:

«La ingenting forvirre deg.
La ingenting skremme deg.
Den som har Gud, han mangler ingenting.
Gud alene er nok!»

Føles det som om du bare har fått to fisker og fem brød? Vel, sett det i aksjon, gi det til Jesus, så blir det nok til 5000. Du har noe å komme med. Jeg lover.

Det Gud ønsker fra deg, er at du er åpen. At du lar ham slippe til i deg. Og det skjer når du elsker Herren din Gud av hele ditt hjerte og hele din sjel og av all din forstand.

Er hjertet ditt på rett sted? Vil du det Gud vil? Vil du bare det Gud vil? Da kan store ting begynne å skje. «Få mennesker aner hva Gud kunne gjøre ut av dem, om de bare uten forbehold ville overgi seg helt i den guddommelige Mesters hender, så Han kunne forme deres sjeler» sier St. Ignatius av Loyola (1491-1546). Er du klar?

Første gang publisert i avisen Vårt Land 24. oktober 2022 da Jak 3,13-18 var dagens bibeltekst

Les også:

• Ettertanke | Søk Gud i det skjulte - om ydmykhet som eneste kjente kur mot hovmod
• Ettertanke | Nederlagets vei - Hvis du er full av deg selv, er det rett og slett ikke plass til Gud i deg. Så gi plass!
• Ettertanke | Dødskampen i Numedalslågen - da jeg ble grundig kurert for overmot

Ettertanke | Drømmen om Norge

Den hellige øya Selja rett frem. Stadt til høyre.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Helt ute ved storhavet i vest ligger en grønn, liten øy. På den værharde vestsiden av øya slår havet inn mot rullesteinene, før fjellet reiser seg bratt opp mot 198 meter over havet. 

På østsiden av øya, i le for vinden fra vest, ligger hvite sandstrender, grønne beitemarker og seks småbruk. Rett nord for øya ligger det majestetiske fjellmassivet Stadt som stuper ned i havet.

Hele øya er under fire kilometer i omkrets. Den er så liten av størrelse at det nesten er vanskelig å forstå at noe så lite kan ha så stor betydning. Men det er jo typisk Gud: Han velger seg alltid ut det lille, for å gjøre de store og mektige til skamme.

På denne øya var det Kirken ble født i Norge. «Martyrenes blod er Kirkens såkorn» sier kirkefaderen Tertullian. Her fikk Norge sine første martyrer: De keltiske kristne som kom i båter over havet fra vest, fra Irland. I følge legenden kom Sankta Sunniva og hennes følge i båter uten ror, uten seil og uten årer – for å være sikker på at det var bare Gud som bestemte hvor de skulle havne. Og han ville altså at de skulle komme hit, til Selja, for å så troens frø hos oss.

Navnet Selja er en sammentrekning av den sæle øya. Allerede på 1000-tallet ble et av Norges aller første klostre bygget på vestsiden av denne hellige øya. På vimeo.com/707804229 kan du se en ny animasjonsfilm av hvordan klosteret så ut.

Fortsatt står ruinene av kloster- og helgenanlegget på Selja som kraftfulle vitner om Norges første kristne tid. «Her finner vi de vakreste spor i det vakreste av landskap» som tidligere riksantikvar Jørn Holme sier det. På Selja har Gud satt spor etter seg.

Selja ikke bare var et hellig sted. Det er det fortsatt. Til og med ikke-troende som kommer til Selja fornemmer stedets hellighet. De har ikke helt ord for hva de opplever, så de sier ofte «dette er et heeelt spesielt sted». Det er det hellighet er: Det er utskilt, annerledes, det er innviet til Gud, det tilhører Gud så inderlig at du merker det.

Hvorfor skriver jeg om dette i dag? Fordi det er umulig for meg å lese «Dine gamle ruiner skal bygges opp igjen, du skal gjenreise grunnmurer fra eldgamle slekter» uten å tenke på Selja. 

For ni år siden solgte vi det vi hadde for å kunne kjøpe et av de seks småbrukene på Selja – for å sikre jord til at et nytt benediktinerkloster kan bygges på denne klosterøya der undre og mirakler fortsatt skjer. Når kommer klosteret? I Guds tid. Men når er det? Jeg vet ikke, men ting kan skje fort når det først skjer – hvis vi ber.

«Det som skjer, har skjedd før, og det som skal hende, har også hendt. Gud søker opp igjen det som forsvant.» (Fork 3,15) Norge trenger at det kommer et nytt, levende kloster på Selja. Klostrene er uunnværlige, åndelige oaser for oss som lever i den ørkenen som det sekulariserte Norge er. 

Selv elsker jeg å dra til karmelittklosteret Totus Tuus i Tromsø. Alle er velkommen dit, uavhengig av tro. Å være på besøk der, er å oppleve at Jes 58,11 blir virkelighet: Der får jeg oppleve Guds ledelse, der får sjelen min ekte mat og styrke, der kommer jeg til en vannkilde som aldri svikter.

Vil du lese mer om Selja, om klostrenes hemmelighet og den norske klosterarven? Da skal du lese boken «Drømmen om Norge» av Håvard Sand. Jeg sier som baptistpastor og Selja-entusiast Bjørn Olav Hansen sier det i bokens forord: «Måtte Guds folk drømme Guds drømmer for landet vårt! De er mye større enn våre egne.»

Første gang publisert i avisen Vårt land 27. august 2022 da Jes 58,11-12 var dagens bibeltekst.

Å, som jeg lengter hit! Det er altfor lenge til neste sommer.
Foto: Lars Verket ©, publisert med tillatelse

Selja – «den heilage øya» – er et helt spesielt, hellig sted.
Utsikt fra hulen. 
I forgrunnen: Sta. Sunniva-kirken der Sunniva-skrinet stod.
Mot horisonten: Benediktinerklosteret med tårnet som har stått gjennom 900 år.
Skyen på himmelen: Innenfor kirkekunsten er duen et symbol på Den Hellige Ånd.
Eller er det formen av en engel? Munkene viet hulekirken til erkeengelen St. Mikael.
(Skyen er ikke manipulert, den ble bare fanget av fotografen i et heldig øyeblikk.)
Foto: Lasse Fløde ©, publisert med tillatelse

Klostrene er uunnværlige, åndelige oaser for oss som lever i den ørkenen som det sekulariserte Norge er.

Skjermbilde fra animasjonsvideoen av Selja kloster. Klikk på bildet for å se det i større versjon, og klikk her for å se Vimeo-videoen av hvordan kloster- og helgenanlegget sannsynligvis så ut i sin glanstid før Svartedauden.

På Vimeo kan du se den flotte videoen Selja Kloster rekonstruksjon. Anbefales!

Les også:

• Selja – øya der undre skjer
• Besøk et kloster
• Vi etablerer venneforening for Selja klostergård
• Klikk her for å få opp alle bloggposter som er merket med Selja

Storslått Olsok-feiring på Stiklestad og i Trondheim

Mektig olsokmesse i Nidarosdomen.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Jeg ligger skikkelig langt bak med alt jeg har lyst til å dele med dere her på bloggen. Men i dag feirer vi minnedagen for Hellig Olavs omvendelse, så her kommer endelig en bildepost fra olsokfeiringen på Stiklestad og i Trondheim.

Det var så fantastisk å være med på olsokfeiringen i Trondheim i fjor at jeg bestemte meg for at "dette må hele familien få oppleve neste år!" Som sagt så gjort. Her følger noen glimt av det vi fikk oppleve 27.-29. juli 2022.

27. juli, pilegrimsvandring til Nidarosdomen

Her går alle fem barna sammen med pilegrimene fra Norges Unge Katolikker. De unge voksne pilegrimene hadde alle gått mer enn 100 kilometer langs pilegrimsleden. Vi joinet dem på den siste etappen deres. I videoen under her kan du gå sammen med oss fra Ilen kirke og helt inn i Nidarosdomen, mens vi synger og ber.
Alle foto der det ikke står noe annet: Ragnhild H. Aadland Høen

https://www.facebook.com/StRitaRadio/videos/488300199963405

Kanskje du vil spole fram til pilegrimsfølget kommer fram til Nidarosdomen, for eksempel rundt 27 minutter. Pilegrimstradisjonen tro gikk vi tre runder rundt kirken og sang før vi gikk inn. 

• Hvis du vil hoppe direkte til når vi går syngende inn i kirken, kan du gå til 40 minutter ut i opptaket. 
• Rundt 42 minutter kneler vi ned på gulvet foran høyalteret i Nidarosdomen. 
• Biskop Erik Vardens hilsen til pilegrimene starter ved 46 minutter. 
• Ved 52:50 synger vi første verset av Ja, vi elsker.

Pilegrimsflokken fulgte tradisjonen og gikk tre runder rundt kirken og sang før vi gikk inn. 

Alle kneler ned i bønn.

Sånn er det. Vi kommer til Jesus som vi er, med alt vi bærer på. Vårt livs bagasje.

Jesus sier: "Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder,
og jeg vil gi dere hvile." (Matt 11,28)

Sankta Sunniva i Nidarosdomen, kledt i blått og hvitt.

Nidarosdomens døpefont.
Noas Ark er et gammelt bilde på dåpen.

Nytt i år var kunstverket Gaia, en globus på sju meter i diameter, som hang i tårnfoten akkurat under Olavsfestdagene.

De katolske pilegrimene på vei ut fra kirken.

Johannes tok et lite bønnestopp og tente et lys på vei ut.

Slik ser Nidarosdomen ut sett fra Tyholttårnet, der Egon har restaurant. Den ytre delen av tårnet roterer, slik at du i løpet av en time har sett hele Trondheim.

Utsikten mot sjøen. Den lille øya heter Munkholmen.

Innzoomet. Til nå har arkeologene sagt at Selja kloster og klosteret på Munkholmen ble bygget samtidig, men mye tyder nå på at Nidarholm kloster var det første klosteret i hele Norden.

28. juli, Stiklestad og Munkeby

28. juli feiret vi messe i gamle Stiklestad kirke. Ifølge tradisjonen er kirken bygget slik at alteret er plassert over stedet der Olav Haraldsson falt under slaget 29. juli i 1030.

Foto: Jan Erik Kofoed

 Biskop Erik Varden holdt prekenen.

Biskop Erik Vardens preken under olavsvaken på Stiklestad

På nettstedet til biskop Erik Varden kan du lese hele prekenen. Under her følger kun avslutningen av prekenen:

"Hvordan kan vi sikre at Kristi sak, som Olav døde for, forblir reell på Stiklestad? Vi skal være oss bevisst det som egentlig skjedde her. Hva ligger i “egentlig”? At vi som troende minnes og beretter om Olavs offer i lys av tro; at vi bevarer det i vår bevissthet som noe margfullt; at vi ikke lar det kokes bort i kål.

For at så skal skje må vi, hver av oss, daglig utkjempe vårt eget, indre Stiklestadslag. Det går ut på å vandre traust under korsets banner i visshet om, slik Paulus sier, at kjærlighet uten svik forutsetter sannhets ord — sannhet, presiserer han, som må ytres i kjærlighet; for sagt i sinne, virker den nesten alltid mot sin hensikt. Kristus åpenbarte seg som sannhet. Vi mottar ham, hans ord, hans bud, som sannhet, med takk. Sannheten frigjør.

Å la historien, samtiden, oss selv, opplyses av Kristus: Dét er oppgaven Stiklestad maner oss til. Tidens tendens går, det må sies, i motsatt retning: Kristus overskygges av vårt syn på oss selv, vår samtid og historie. Et minimalistisk, moteriktig kjørel settes over evighetens lys, som kveles og går ut med et sukk som knapt noen merker. Først når mørket omgir oss, skjønner vi hva vi har tapt. La oss da være føre vár, frimodige og sterke, ikke i oss selv, men i Jesu Kristi kraft. Viker vi ikke fra ham, hverken til høyre eller venstre, kan vi tre viselig gjennom vannene inn i hans nådes rike.

Lux illuxit laetabunda synger vi i Olavssekvensen: i Kristus, gjennom Olav, spredte lys seg over vårt land til liv og glede. La oss nære det trofast med våre liv og i vår død. Amen."

Jeg anbefaler at du får med deg hele prekenen her på "Coram Fratribus", nettstedet til biskop Erik Varden.

Hvis du foretrekker å lytte til prekenen hans, kan du gjøre det her på EWTN Norge sin YouTube-kanal. Prekenen starter ved 41 minutter og 19 sekunder.

28. juli i fjor var jeg fadder da Victoria Bryn Hoff konverterte. I år leste hun forbønnene.
Foto: Jan Erik Kofoed

Etter messen gikk vi i prosesjon til det katolske Olavskapellet.
Foto: Jan Erik Kofoed

Godt å ha en storesøsterhånd å holde i.

Biskop Erik Varden bærer et relikvie fra Hellig Olav.
1000 år gammelt bein. Det bærer du med ærbødighet!

Unn Lindgard Madsø var helt sentral under etableringen av det nye cistercienserinneklosteret på Tautra, like utenfor Trondheim. Hit kommer det nå folk i busslaster for å være med på tidebønnene.
Hennes viktigste råd til oss på Selja har fra første dag vært dette: Ta imot de folkene Gud sender deg.

Solsikker for Ukraina. Innrammet: Katolske pilegrimer og Stiklestad gamle kirke.

Etter messe, prosesjon og grillfest på Stiklestad, dro vi videre til Munkeby, der det nå bygges et nytt cistercienserkloster. Endeveggen til klosterkirken ses i midten. Ysteriet til høyre. Til venstre står de midlertidige brakkene der byggearbeiderne bor.

Her bygges det kloster!
Munkeby ligger utenfor Levanger i Nord-Trøndelag.

Det nye klosteret på Munkeby blir stort!

Dette er cisterciensermunken fr. Joseph fra Irland. Han syntes det var spennende å høre om klosterplanene på Selja.

Kapellet. Den mørke steinen foran alteret kommer fra den gamle klosterruinen på Munkeby, og er en gave fra Fortidsminneforeningen.

Bror Bruno kommer fra moderklosteret i Citeaux. Han har vært munk på Munkeby siden 2015. Munkene følger St. Benedikts regel som sier at de skal ta imot alle som om de var Kristus.

Maria plukket noen små natt og dag-blomster til Jomfru Maria.
Her setter Bror Bruno dem fint på plass.

Jomfru Maria med blomstene fra Maria.

Du kan kjøpe munkenes ost i den lille, selvbetjente bua nede ved veien. Munkeby er en halvfast ost av Reblochontype som blir ystet av cisterciensermunkene på Munkeby Mariakloster. Den har mye smak og aroma, og blir mer kremete og fyldig på smak ved modning. "Osten har blitt så populær at det ofte er vanskelig å tilfredstille etterspørselen!" skriver fromagerie.no.

Det nye klosteret bygges rett i nærheten av det gamle cistercienserklosteret som har gitt navn til hele stedet: Munkeby.
Foto: Ingrid Aadland Høen

Vi var så heldige å få overnatte hos en norsk-fransk, katolsk familie: Frøydis og Louis de Damas på Brennmoen gård. Her sees pappagris, mammapris og dere ni ullgrisunger, kattemoren som fikk fire kattunger mens vi var der, oksen og hingsten og noen av geitekillingene som gikk fritt i fjøset. I tillegg hadde de enda flere geiter og geitekillinger, to drektige kyr, en kanin, en hel flokk med ender, en solid høneflokk, en hane og to gjeterhunder. Tror jeg har fått med alle da :)

29. juli, Olsok i Nidarosdomen

I timene før olsokmessen var det Barnas Olsok utenfor St Olav katolske domkirke i Trondheim - med ekte geiter fra Brennmoen gård (takk til Frøydis og Louis de Damas!), grilling, tautrekking, rebus og sangleker, sekkeløp og hesteskokasting. For de voksne var det et veldig godt olsokforedrag med professor Eivor Oftestad, som du kan lytte til og se her på YouTube. "Når troen blir kulturarv" het hennes foredrag.

Olsokprosesjon fra St. Olav domkirke til den katolske olsokmessen i Nidarosdomen.
Foto: Jan Erik Kofoed

Biskop Erik Varden holdt prekenen.
Til venstre sitter seremonimester pater Pål Bratbak.

Biskopens preken i Nidarosdomen olsok

På biskop Erik Vardens nettside kan du lese hans sterke og tydelige preken i Nidarodomen 29. juli 2022. Noen sitater derfra: "Vårt kall er ikke å vinne, men å være trofaste; å leve som Kristi vitner, om verden forakter vårt vitnesbyrd."

"Nå for tiden mener mange at vi er gått inn i helt ny æra som på alle plan krever nye kategorier, ny hermeneutikk. Det holder jeg for å være rent svada. Jeg tror vi har å gjøre med et tidstypisk uttrykk for samme, banale vrangforestilling Erkebiskop Eystein sier Olav møtte da han først tilbød nordmenn kristendom. “Folk hadde visstnok hørt om troen”, skriver Eystein, men de syntes den var så plundrete å leve etter. Det er lettere å surfe på en bølge av fremskrittseufori, etisk eller politisk, enn å spørre, “Finnes der en absolutt fordring som krever noe av meg?”

Vår tids motstand mot tro gjentar i stor grad argumenter, om så de kan kalles, som Kirkefedrene alt besvarte. Hos dem finner vi stoff til inspirasjon, næring til likevekt."

ETWN Norge sendte hele olsokmessen direkte. Du kan se opptaket av selve prekenen her på YouTube: https://www.youtube.com/watch?v=7t7j_THM_Q0

Koret Schola Sanctae Sunnivae sang Lux illuxit under olsokmessen i Nidarosdomen. Nydelig!

Ministantene (og hele menigheten) kneler for Jesus som er levende og virkelig til stede i nattverdbrødet og vinen.

Eukaristien.
Foto: Jan Erik Kofoed

Selveste Kyiv kammerkor sang tre sanger under eukaristien. Mektig! Når du kopler så mye skjønnhet med så mye alvor, og alt sammen skjer i tro og bønn til Gud... da blir resultatet uvanlig mye tårer.

Biskop Erik Varden velsigner menigheten med en relikvie fra Hellig Olav.

Vi synger: "Be for oss, Hellig Olav, Norges evige konge! Du som kristne folk og land, Kristi tjener, Kong Olav. Be for oss, Hellig Olav, Norges evige konge!"

Et stort antall prester, munker og nonner av mange ordener var til stede under messen. Nydelig!

Koret bestod av sangere fra både St. Olav menighet i Trondheim og St. Olav menighet i Oslo.

På vei ut.
Foto: Jan Erik Kofoed

Olavsrelikvien på vei hjem igjen til St. Olav menighet.

Det norske, korsmerkede flagget til høyre, Vatikanets flagg med Peters nøkler til venstre.
Foto: Jan Erik Kofoed

Kongeinngangen er nyrestaurert og nyåpnet.

Og den er vakker, vakker!

Sedes Sapientia. Visdommens sete. Jomfru Maria med dronningkrone og med Jesusbarnet på fanget.

Nydelig steinarbeid.

Norges to skytshelgener side om side på Nidarosdomens vestfront. Hellig Olav bekranses alltid på sin festdag 29. juli, olsok.

To cisterciensermunker og en birgittasøster ved St. Olav domkirke.

Vi deltok også på økumenisk vesper olsokkvelden, der vi satt på første rad, og plutselig havnet rett etter biskopene i ugangsprosesjonen.

Schola Sancta Sunnivae vil gjerne komme til Selja og synge.

Den gamle Olavs-fanen henger i St. Olav domkirke under olsokhøytiden. På fanen står det:
"Hellig Olav
Kristi Martyr
bed for
Norge".

Maria og mamma foreviget foran Norges vakreste kirke før vi forlater St. Olavs by for denne gang.

Hele søskenflokken på vei hjem 30. juli, etter å ha funnet noen skatter på historisk marked ved Nidarosdomen.

Hjemme igjen. Olavsalteret i St. Olav domkirke i Oslo etter høymessen søndag 31. juli.

Hjemme igjen. Dramatisk kveldsutsikt fra terrassen hjemme 31. juli.

Epilog: Hellig Olavs omvendelse, 16. oktober

16. oktober er minnedagen for Hellig Olavs omvendelse. Til avslutning i høymessen i dag sang hele menigheten "Be for oss, Hellig Olav, Norges evige konge, du som kristnet folk og land, Kristi tjener, Kong Olav." 

Olavsrelikviaret inneholder Hellig Olavs leggbein. Beinet har blitt vitenskapelig undersøkt av uavhengige forskere. Den første undersøkelsen var en karbondatering for å finne ut når personen døde.

– Det ble så nære klaff som vi kan komme. Vi kan si sikkert at han døde i slutten av 900-tallet eller opp mot 1040. Men mest sannsynlig rundt 1030. Undersøkelsene viste at personen var mellom 25 og 35 da han døde, sier religionshistoriker Øystein Morten til NRK. Olav døde i 1030 på Stiklestad, og var trolig 35 eller litt yngre da han døde.

Leggbenet er noe over 40 centimeter langt, noe som vil si at dette har vært en person som har vært cirka 180 centimeter høy. Snitthøyden på denne tiden lå på rundt 165. Samtidskilder kalte Olav for både Olav Digre og Olav Digerbein, noe som tyder på at han var en høy og stor mann.

Undersøkelsene viser også kroppen har vært tørket og bevart - det vil si naturlig mumifisert slik Hellig Olav ble (og slik det ikke var vanlig å bli - det vanlige var jo å bli begravet i jorden).

Røntgenbildene viser også tydelig at personen har vært i kamp, slik Olav Haraldsson var helt fra 12-års alder av.

– Vi fant et merke etter en pilspiss rett under kneet. Han hadde ganske mange skader på dette benet, noe som tyder på at han har vært i strid. Et hardt slag midt på leggen kan også ha gjort at han har haltet i perioder, sier Øystein Morten til NRK.

Etter messen var det ekstra mange som gikk fram og tente votivlys ved Olavs-alteret. Dette er lys du tenner for en bønneintensjon. Hellig Olav er en mektig forbeder.

Les også:

• Fantastisk preken ved 1000-årsjubileet for Hellig Olavs omvendelse - med bilder fra Rouen der St. Olav ble døpt
• Hellig Olav forklart for barn