Mahlers tredje symfoni og Himmelen – verdt å vente på

Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Jeg ble minnet på denne bloggposten som jeg publiserte her på bloggen 5. mai 2022. Løfter den opp på nytt igjen nå, 25. september, fordi den inneholder så mye himmellengsel og håp. Gud vet at vi trenger det nå når høsten kommer og dagene blir kortere og mørkere.

-------------------------------

Alt godt, sant og viktig er verdt å vente på. Jeg hadde ventet i over seks år på en mulighet til å høre Mahlers tredje symfoni live for første gang. Å, som dette var verdt å vente på! Bravo!

Jeg hadde sikret meg billetter til Oslo-Filharmoniens fremføring i april 2020, som ble avlyst på grunn av korona. Da Mahlers tredje symfoni til min store skuffelse ikke dukket opp på 2020-2021-programmet, var jeg redd for at jeg måtte vente i mange flere år før jeg fikk høre denne fantastisk klangrike symfonien live. Heldigvis ble det «bare» to års forsinkelse. 5. mai 2022 fikk jeg være til stede i Oslo Konserthus da Oslo-Filharmonien fremførte Gustav Mahlers 3. symfoni. Halleluja!

Mahler jobbet med satsene i sin 3. symfoni ut fra beskrivende titler. Den første satsen kalte han «Pan våkner. Sommeren marsjerer frem.» De påfølgende fem satsene fikk titlene «Hva blomstene på marken forteller meg», «Hva dyrene i skogen forteller meg», «Hva menneskene forteller meg», «Hva englene forteller meg» og «Hva kjærligheten forteller meg.» Før premieren strøk Mahler disse titlene fordi han mente de var overflødige. Det synes ikke jeg de er. De forteller meg nemlig mye om hva det er Mahler forsøker å fortelle meg.

Hva kjærligheten forteller meg

Min favorittinnspilling av denne symfonien er Berliner-Filharmonikernes live-innspilling med Claudio Abbado som dirigent. Skjønnheten er nesten ikke til å holde ut, spesielt de aller siste sju minuttene av symfonien, det vil si under den mest intense delen av "Hva kjærligheten forteller meg"-satsen.

I satsen "Hva mennesket forteller meg" bruker Mahler Nietsches ord fra "Also sprach Zaratustra" for å formidle menneskets smerte: "Tief ist ihr Weh" – "dyp er hennes smerte". 

Men Mahler bruker ingen ord, bare sin egen musikk, for å fortelle hvordan det vil gå til slutt, i sluttsatsen "Hva kjærligheten forteller meg", der han gir lengselen form.

Når jeg lytter til sluttsatsen i Mahlers 3. symfoni bare VET jeg at godhet finnes – både underveis og til slutt. Dette er hva Mahlers symfoni, Guds ord og kjærligheten forteller meg: At alt kommer til å gå bra til slutt. At alt som ble feil kommer til å bli rett. Sorg og smerte skal ikke være mer, og himmelen og jorden skal bli fylt av bare godhet - av Guds herlighet. Men det blir så platt og flatt når jeg prøver å si det med ord, så du bør heller bare høre det slik som Mahler formidler det her i Berliner-filharmonikernes innspilling av de siste sju minuttene av "Hva kjærligheten forteller meg" (lenke til Spotify).

Jeg har skrevet om Mahlers 3. symfoni og dette temaet tidligere her på bloggen. Her kan du lese hele teksten fra den gang, i ettertanken "Du velsignede kjærlighet".

Dette bildet fra kveldens konsert kan du klikke på for å se det i større format.
Foto: Andreas Dingstad ©

 "I kunsten søker vi faktisk en etterligning av forevigelse. Hvis ånden finner et øyeblikks ro, hvile og lindring i det vakre, om enn ikke varig bot mot dens angst, så er det fordi det vakre er en åpenbaring av det evige, av det guddommelige i tingene, og skjønnheten er ikke annet enn øyeblikkets forevigelse."
(Filosofen Miguel de Unamuno)

Posthornet i det fjerne

Under konserten i kveld oppdaget jeg noe jeg ikke har hørt før, nemlig en utrolig vakker sekvens med lyden av posthornet i det fjerne i 3. sats, det vil si i «Hva dyrene i skogen forteller meg»-satsen. Den stod virkelig ut på en måte jeg aldri har hørt før. SÅ nydelig. 

Nick Jenkins skriver: "Mahler specifically calls for use of the Posthorn, an instrument foreign to the concert hall (most modern performances will utilise either a muted trumpet or a flugelhorn). The composer calls for the Posthorn to be played off stage and to be heard as if from a distance. The effect is a contemplative passage which emanates wistful nostalgia". 

Etter konserten har jeg lett etter en innspilling som kan gi meg den samme opplevelsen; en innspilling av posthornet som ligner på den lyden som Oslo-Filharmoniens sjefdirigent Klaus Mäkelä klarte å skape i kveld. 

Jeg har blitt tipset av Andreas Dingstad om at Bernstein på Sony og Ivan Fischer/Budapest er skikkelig gode innspillinger, så jeg har hørt på dem nå. Dessverre er de andre instrumentene altfor fremtredende i disse innspillingene, slik at de overdøver posthornet. Det nærmeste jeg har klart å komme i kveld, er en innspilling av Oslo-Filharmonien fra 2019, med Mariss Jansons som dirigent. Den ligner ganske mye.

Mäkelä var rett og slett utrolig god på å la alle de ulike instrumentene få "stå fram" på en uvanlig måte. Min venninne Solgunn bemerket etterpå hvor tydelig Mäkelä fremhevet cellistene, som ellers sjelden får glitre. Mange dirigenter lar fiolinene ta altfor stor plass. Solgunn visste ikke at Mäkelä selv er cellist, men hun hadde altså likevel observert dette - noe som beviser at det er reelt, og ikke bare noe hun innbilte seg fordi hun tenkte han har en forkjærlighet for cellorekken, "siden han er cellist". Men iallfall: Dette fenomenet inntraff ikke bare med cellistene, men med alle instrumentene – inkludert posthornet. Mahlers tredje symfoni inneholder lag på lag av instrumenter, og dirigenten har utrolig mye å si for hvilke av disse det er du faktisk hører.

Himmellengsel

Men tilbake til posthornet. Det var noe med lyden av det hornet i det fjerne som minnet meg om Narnia, om himmelen, om å vende hjem etter et langt slag. Du er dødssliten, du har holdt ut mye, du skjønner ikke hvordan du skal holde ut mer. Så hører du en svak lyd. Lyden av seierstoner i det fjerne. Snart er vi der! Snart er seieren vunnet, himmelen er din, Ragnhild, himmelen er DIN! En gang skal det skje! Lytt til signalhornet i det fjerne! Himmelriket og seierskransen ligger der foran deg, bare fortsett å gå. Gå opp bakkene, gjennom krattene, gjennom de mørke skogene, ser du lysningen der framme? Kravl deg fram på alle fire om du må. Bare gå, gå, ikke gi opp, så kommer du fram! Lytt til hornet! Gå etter lyden av hornet! Fortsett!

Alt det der opplevde jeg i løpet av bare noen sekunder. Lyden jeg snakker om starter ved 5:39 og varer til 8:22 i tredje sats. Vi snakker altså om under tre minutter av en konsert som varte i 105 minutter. (Mahlers tredje symfoni er hans lengste.) Dette var de aller vakreste tre minuttene, sammen med de sju aller siste. Men hele symfonien var fantastisk vakker, bare så det er sagt! En praktprestasjon av både orkester, kor og dirigent.

Takk, gode Gud. For en velsignelse å få oppleve! Dette kan jeg leve lenge på!

"Underlig! Når jeg hører stor musikk - endog mens jeg dirigerer - kan jeg høre helt utvetydige svar på alle mine spørsmål og føler meg helt klar og sikker. Eller rettere sagt, jeg føler helt tydelig at de ikke er spørsmål i det hele tatt."

Sitat av Gustav Mahler

Dette sitatet er hentet fra artikkelen "Gustav Mahler, døden og håpet" av musikkprofessor og katolikk Øivind Varkøy i SEGL 2015. Les mer om Mahler og hans rastløst søkende, katolske tro i det katolske årsskriftet SEGL 2015. 

For en pasjon og FOR en dirigent! Han gav virkelig alt - noe det flyvende håret vitner om her.
Oslo-Filharmonien skrev sjefsdirigentkontrakt med Mäkelä da han bare var 22 år gammel. 22! Det er jo helt avsindig. Da han var 24 år forlenget de i tillegg kontrakten hans fra tre til sju sesonger! Mannen er så eksepsjonell at jeg tror vi må bare slå fast at han er ikke bare "en stjerne in the making". Han er en stjerne. 

Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Da siste tone hadde tonet ut, ble den fulgt av en mektig, intens, lang, lang stillhet - og deretter en applaus som bare ikke ville slutte! En utrolig konsertopplevelse! Fantastisk! SÅ takknemlig til Gud for at jeg fikk oppleve dette! 
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Det er en av de villeste applausene jeg har vært med på noen gang. Jeg vet ikke hvor mange ganger dirigenten måtte gå ut og inn. Fem? Det føltes som minst fem. Først to ganger sittende, så tre ganger med stående applaus (minst).
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

For basunen skal lyde - For the trumpet will sound

Paulus skriver i sitt første brev til menigheten i Korint, kapittel 15, vers 51-58:

"Se, jeg sier dere en hemmelighet: Vi skal ikke alle sovne inn, men vi skal alle forvandles, brått, på et øyeblikk, ved det siste basunstøt. For basunen skal lyde, de døde skal stå opp i uforgjengelighet, og vi skal bli forvandlet. For det forgjengelige må bli kledd i uforgjengelighet, og det dødelige må bli kledd i udødelighet. Og når dette forgjengelige er kledd i uforgjengelighet og dette dødelige er kledd i udødelighet, da oppfylles det som står skrevet:

Døden er oppslukt, seieren vunnet.

Død, hvor er din brodd?

Død, hvor er din seier?

Dødens brodd er synden, og syndens kraft er loven. Men Gud være takk som gir oss seier ved vår Herre Jesus Kristus! Derfor, mine kjære søsken, stå fast og urokkelig. Arbeid raust og rikelig forHerren! For dere vet at i Herren er ikke deres strev forgjeves." (1. Kor 15,51-58)

Så lykkelig blir man av godt, gammelt vennskap og Mahlers tredje symfoni.
Det var altså min gode venninne Solgunn og jeg som var de røde og rosa fargeklumpene der framme på fjerde rad :) Solgunn og jeg har kjent hverandre helt siden vi gikk på Bibelskolen i Oslo ("Staffeldts") der Solgunn gikk musikklinjen og jeg gikk bibellinjen i 1995/96. Jeg var så heldig å få være med i musikklinjekoret på Staffeldts. Det er det heftigste koret jeg har sunget i noen gang. Dirigenten flekket opp en åttestemt note på skjermen, samtlige sangere noteleste, og vi kunne gå direkte på finpussen og selve musiseringen. Helt vilt. Jeg kommer aldri til å oppleve noe sånt igjen. Aldri, det er jeg sikker på. Vel, ikke før i himmelen, da. Men det er virkelig en av mine store drømmer å få oppleve noe slikt igjen, slik jeg skriver om her i denne bloggposten om den natten jeg våknet av en lykke som var så intens at jeg ikke klarte å sove.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

O lykke! To røde Mahler-lykkeklumper på fjerde rad der.
Foto: Utsnitt av foto tatt av Andreas Dingstad ©

Et lite, politisk post scriptum til slutt

For øvrig mener jeg i likhet med Oslo-Filharmonien selv, Else Systad og Knut Olav Åmås at vi må få et nytt og bedre konserthus i Oslo. Knut Olav Åmås hadde rett allerede i 2009 da han skrev at «Hovedstaden trenger raskest mulig et ordentlig hus for sitt beste orkester.» Det er ikke mindre sant 13 år senere. Nå MÅ det skje noe!

Grieghallen i Bergen, Stavangers nyeste konserthus og Kilden i Kristiansand - alle har de det til felles at de har akustikk som rager langt over dagens Oslo Konserthus. 

Nå har vi fått nye Deichman på plass, Operaen er solid etablert, nye Nasjonalmuseet er bygget, til og med Munchmuseet ble endelig ferdig til slutt. Nå er det virkelig Oslo-Filharmoniens tur. Vi har sannelig ventet mer enn lenge nok på at det skal bli deres tur! 

Hovedstaden har mange flotte og viktige bygg, men den siste bygningen mangler: et nytt Oslo Konserthus. Vi trenger å få høre den vidunderlige musikken som Oslo-Filharmonien er i stand til å lage i et nytt og bedre konserthus. Virkelig.

Opprinnelig publisert her på bloggen 5. mai 2022.

Et ekstra etterord 25. september 2025

Foran kommunevalget i 2023 sørget jeg for at punktet "Legge til rette for et nytt konserthus for Oslo Filharmonien på Filipstad" kom inn i programmet til Oslo KrF for perioden 2023-2027. Er jeg glad for det? Ja!

Les også:

Ettertanke | Du velsignede kjærlighet - om hva Mahlers 3. symfoni forteller
SEGL, døden og håpet - katolsk årsskrift med nydelig artikkel om Gustav Mahler, MÅ leses

Ettertanke | Den hellige Padre Pio

Padre Pio ledet mange mennesker til Gud gjennom sakramentene og sine mange karismatiske gaver, inkludert mirakuløse helbredelser.

I dag, 23. september, er det minnedagen til en av de mest mystiske, fascinerende helgenene fra vår tid: Den hellige Padre Pio (1887-1968). 

Løfter opp igjen denne andakten fra 2023 i anledning St. Padre Pios minnedag.

Allerede fra barnsben av ble Padre Pio vant til kontakt med den usynlige verden, med sin skytsengel. Bare femten år gammel trådte han inn hos kapusinerne, en gren av fransiskanerordenen.

Den unge munken var ofte syk av en sykdom som lignet tuberkulose, men som legene aldri fant helt ut av. Han skulle lide av dårlig helse hele sitt liv, og det ble ikke bedre av konstante smerter og blodtap som følge av det som skulle komme siden.

Etter prestevielsen i 1910 begynte Padre Pio å få smerter i hender og føtter. Han fikk usynlige stigmata – Kristi sårmerker. 5. august 1918 gjennomgikk han den mystiske erfaringen av transverberatio – gjennomboringen av en lanse – som ga ham et sår i siden som blødde konstant.

Under messen fredag 20. september 1918 ble munken fylt av en helt uvanlig fredsfølelse. Deretter fikk han en visjon av Jesus og mistet bevisstheten. Da han våknet igjen på kirkegulvet, blødde han fra sår på hender, føtter og i siden. Han skulle bære fysiske stigmata i femti år, helt til sin død.

Ingen leger greide å forklare sårene og heller ikke å få dem til å gro. Gjentatte undersøkelser viste verken knokkelskader eller det minste tegn på betennelse eller verk. Sårene blødde hele tiden, og hver dag resten av livet mistet Padre Pio en hel kopp blod. Blodet fra stigmata hadde en søt lukt, «som parfyme eller blomster».

Padre Pio ledet mange mennesker til Gud gjennom sakramentene og sine mange merkelige karismatiske gaver. Hos ham fant mange pilegrimer trøst og hjelp, inkludert mirakuløse helbredelser. 

Når han var frisk, kunne han høre skriftemål i 15-16 timer i strekk. Over 600.000 mennesker (*) skal ha skriftet for ham – til tross for at han var kjent for å nekte folk absolusjon dersom de holdt synder skjult for ham i skriftestolen. Folk fikk seg litt av et sjokk når han fortalte dem om syndene deres uten at de hadde nevnt dem.

Historiene om underlige hendelser forbundet med Padre Pio, om hans mirakler og hans svært konkrete konfrontasjoner med Den onde, er så mange og så utrolige at man nesten kvier seg for å feste lit til dem. Likevel: De er godt dokumentert og bevitnet av troverdige mennesker.

Padre Pio ble også tilskrevet bilokasjonens gave, det vil si evnen til å være til stede flere steder på en gang. Under andre verdenskrig var general Bernardo Rosini en av de mange flygerne som møtte «en munk i himmelen». Munken forhindret dem fra å slippe bomber på tyske installasjoner nær Padre Pios kloster. Det gjaldt både engelskmenn, amerikanere, polakker og palestinere, og både katolikker, ortodokse, protestanter, jøder og muslimer. Hver gang de nærmet seg, kom denne munken til syne i skyene, og pilotene vendte hjem mer forskrekket enn om de hadde møtt en tysk jager.

Etter krigen bestemte general Rosini og noen soldater seg for å besøke klosteret. De gikk inn i sakristiet og kjente straks igjen den munken de hadde sett i skyene. Padre Pio la hånden på generalens skulder og sa smilende til ham: «Nå, så det var altså deg som ville bombe oss alle». Generalen falt på kne og ble en av Padre Pios største støtter.

Padre Pios klosterforstander sier om ham: «Tro og håp var Padre Pios dyder. Han ga menneskene mye håp, og gjennom ham åpenbarte Kristus seg for menneskene. Jesus elsker menneskene, og han utvalgte denne ydmyke, ulærde kapusinerpateren for å bringe menneskene budskapet om frelse».

Padre Pios minnedag er i dag, på dødsdagen 23. september – hans himmelske fødselsdag.

Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 23. september 2021, da Matteus 8,14–17 var dagens bibeltekst. Les i nettbibelen.

* Tallet 600.000 skriftende er hentet fra katolsk.no. Jeg ser at den kjente katolske bibelteologen Scott Hahn skriver i dag at det var over en million mennesker som skriftet for Padre Pio.

"My past, O Lord, to you mercy;
my present, to your love;
my future, to your providence"
Den hellige Padre Pio

Likte du bildet? Her hos Cassie Pease Designs kan du laste det ned i stort format, slik at du kan bruke det som skjermbakgrunn.

Les mer:

• Les mer om Padre Pio i biografien på katolsk.no.

Flere fakta om Padre Pio:

• Helligkåringsdokumentasjonen om Padre Pios liv og virke teller 104 bind med 30.000 sider.
• Kort tid etter at Karol Wojtyla (den senere pave Johannes Paul II) ble viet til prest den 1. november 1946, besøkt han Padre Pio i 1947. Den gangen skal munken ha forutsagt pavevalget og ha meddelt unge Wojtyla at han «så ham kledd i en hvit drakt med blodstenk», noe man anser for å være en forutsigelse av attentatet på paven på Petersplassen den 13. mai 1981.
• I Italia overgår Padre Pio alle helgener i popularitet. Det viser antallet pilegrimer til San Giovanni Rotondo. Ofte kommer opptil 40.000 troende daglig til stedet hvor kapusineren virket og er gravlagt. San Giovanni har overtatt førsteplassen fra Lourdes blant Europas valfartssteder. I 1998 var det 7½ millioner besøkende, mot Lourdes' 6 millioner. (Kilde: katolsk.no)

"Pray, hope and don't worry.
Worry is useless.
God is merciful and will hear your prayer."
Den hellige Padre Pio

"Today's society does not pray. That is why it is falling apart."
Padre Pio

Padre Pio sier:
"Love the Madonna and pray the rosary,
for her rosary is the weapon against the evils of the world today."

 "The greater the suffering, 
the greater God's love for you."
St. Padre Pio

"The most beautiful act of faith
is the one made in darkness, in sacrifice,
and with extreme effort."
St. Padre Pio

Ettertanke | Klara av Assisis sang

Forholdet mellom Klara og Frans av Assisi er en av middelalderens vakreste vennskapshistorier.

Frans av Assisi er verdensberømt. Det samme kan man ikke si om Klara, den første kvinnelige etterfølgeren hans. Klara av Assisi (1194-1253) var imidlertid en av sin tids mest markante kvinneskikkelser. Hun ble rådspurt av paver og biskoper, og hadde avgjørende innflytelse på den fransiskanske bevegelsen.

Forholdet mellom Klara og Frans er en av middelalderens vakreste vennskapshistorier. Da Klara rømte hjemmefra som 18-åring for å bli nonne, var det Frans som mottok klosterløftet hennes og klippet av henne håret. Sammen grunnla de en fransiskansk klosterorden for kvinner, og de forble nære venner og hverandres rådgivere livet ut.

Klara og Frans hadde begge vokst opp i søkkrike familier, men valgte i stedet å leve et liv i fattigdom, ydmykhet og enkelhet. Målet deres var å leve troen – å bli stadig mer lik Kristus. Jesu venner fra Assisi inspirerer oss til å bli frie fra pengejag ved å leve enklere og elske Gud. De viser at det faktisk er mulig å leve et liv der vi stoler fullt og helt på Gud, og ikke på pengene våre.

"Syng en ny sang for Herren” (Sal 19,1). Klaras og Frans’ liv og skrifter er fulle av glede, lovprisning og takk til Gud. Kort tid før Frans døde, diktet han den berømte "Solsangen" i Klaras lille klosterhage.

I dag, 11. august, er det 772 år siden Klara av Assisi døde fredelig mens hun lovsang Gud med en ny sang. Ordene ble skrevet ned av en av søstrene:

”Gå fram uten frykt, 
for du vil ha et sikkert vern på din ferd. 
Gå fram, for Han som skapte deg, har velsignet deg. 
Han har alltid tatt vare på deg, 
slik en mor tar vare på sitt barn, 
og elsket deg med en oppriktig kjærlighet. 
Jeg takker deg, o Herre, for at du har skapt meg!”

Første gang publisert i Vårt Land 11. august 2008 og her på bloggen 11. august 2012. Oppdatert med ny årstallsberegning ("772 år siden") 11. august 2025.

Klarissene i Larvik

Høysteinane kloster
Foto: Katolsk.no

I 1995 kom den hellige Klaras etterfølgere, klarissene, til Larvik. Ordenens fulle navn er Ordo Sanctae Clarae (O.S.C.).

Kommuniteten Høysteinane kloster ble offisielt grunnlagt av klarisseklosteret i Ennis i Irland på festen for den hellige Klara den 11. august 1997, altså for nøyaktig 24 år siden i dag.

Les et intervju med Klarissene fra 2004 her i Broen katolsk kirkeblad.

Ung fransiskanermunk intervjuet i Agderposten Xtra

P. Hallvard ble intervjuet rett før han kom til Arendal.
Intervjuet er illustrert med bilder av p. Nikolas.

Den da 28 år gamle fransiskanermunken p. Hallvard Thomas Hole ankom fransiskanerklosteret i Arendal i august 2012.

P. Hallvard avla evige løfter i 2011 og ble presteviet 30. juni 2012. Les et intervju i Agderposten om hans vei inn i klosterlivet her.

Ettertanke | Leid, milde ljos

"Er det ikke sånn det ofte er? Kall det skodde, kall det kors, trengsler eller prøvelser, men det er ganske mye av det, og ofte vet jeg ikke mer enn akkurat neste steg." 
Foto: Martin Fisch/Flickr Creative Commons

Jeg løfter opp igjen denne bloggposten i anledning at pave Leo har kunngjort at han vil utrope den hellige kardinal John Henry Newman til kirkelærer. Newman blir da bare nummer 34 som får denne ærestittelen i løpet av 2000 års kirkehistorie! Les nyhetssaken fra Vatican News på katolsk.no - den inneholder en fin, liten biografi for dem som er ukjent for Newman.

___________________________

En av de viktigste kristenlederne i England på 1800-tallet, var den hellige John Henry Newman – anglikaneren som ble katolsk kardinal. Hans bispemotto er et av de fineste jeg vet om: "Cor ad cor loquitur". "Hjerte taler til hjerte". Kan egentlig noe treffe et hjerte hvis det ikke kommer fra et hjerte?

I Norge er kardinal Newman (1801-1890) kanskje mest kjent for salmen sin "Lead, kindly light":

"Leid, milde ljos,
igjennom skodde-eim,
leid du meg fram!
Eg gjeng i myrke natt
langt frå min heim,
leid du meg fram!
Før du min fot;
eg treng ei sjå min veg
so langt og vidt,
eitt steg er nok åt meg."

Er det ikke sånn det ofte er? Kall det skodde, kall det kors, trengsler eller prøvelser, men det er ganske mye av det, og ofte vet jeg ikke mer enn akkurat neste steg. Da ber jeg om lys. Mildt lys. "Leid, milde ljos, igjennom skodde-eim."

Jesus selv sier det rett ut: "I verden har dere trengsler. Men vær frimodige, jeg har seiret over verden!" (Joh 16,33)

Pave Johannes Paul II minner oss om det samme når han sier:

"Det finnes ikke noe ondt vi kan møte som Kristus ikke møter sammen med oss. Det finnes ingen fiende som ikke Kristus allerede har overvunnet. Det finnes ikke noe kors å bære som Kristus ikke allerede har båret for oss, og som han ikke bærer sammen med oss nå."

Også Vårt Lands grunnlegger Ronald Fangen synger det samme budskapet inn i meg, gjennom salmen sin "Guds menighet er jordens største under":

"Å hellig håp! Å sanne, sikre løfte, fra Ham som aldri skifter sinn og art!
Er natten lang, er kampen full av kvaler, som morgenstjernen lyser løftet klart.
Det er Guds eget ord: Du skal ha trengsel, men kjemp frimodig - se, jeg kommer snart!"

I dag synes jeg du skal finne fram musikkstrømmetjenesten din og unne deg å lytte i 4,5 minutter til SKRUK som synger "Leid, milde ljos" på plata "Dype stille sterke milde" [lenke til Spotify] 

Må Gud velsigne dagen din og veien din. Spesielt hvis du går i myr i skodda.

"Di makt hev signa meg,
då veit eg visst
du leider enn
i myr og fjell og heid,
og so til sist
ein morgon renn,
då til meg smiler
engleåsyn blid,
som eg hev elska før,
men mist ei tid."

Første gang publisert i avisen Vårt Land 27. februar 2019 da Joh 16,25-33 var dagens bibeltekst

Les også:

• Livet ditt har en mening, en misjon | Sitat av St. John Henry Newman | The Mission of My Life - en bloggpost med et viktig sitat og to bønner av den hellige kardinal Newman
  
  
• Kardinal Newmans biografi på katolsk.no

Dagens utsikt fra trikken i Oslo, nede ved Rådhuskaien, 27. februar 2019, da andakten stod på trykk i Vårt Land. Særdeles passende tåkevær i dag, må jeg si. Fint å få hjelp av Skaperen til å få kontekstualisert budskapet 😇

«To be deep in history, is to cease to be Protestant.»
Den hellige John Henry Newman, ekspert på kirkefedrene

Lytt til en norsk miniserie om den hellige John Henry Newman

Oppdatering på minnedagen, 9. oktober, i 2021: 

Katolske St. Rita radio lar oss bli bedre kjent med den engelske helgenen St. John Henry Newman i en miniserie over fire episoder. Hva var Guds plan med hellige John Henry Newman, og hva har Gud gitt Kirken gjennom ham? 

Jeg har ikke rukket å lytte til dette foredraget ennå, men det ble holdt av pater Erik Andreas Holth, som er både kapellan i St Paul menighet i Bergen og lærer i videregående skole. Ham kjenner jeg godt fra de sju årene mine i St Paul menigheten. Derfor vet jeg at miniserien er så bra at jeg kan anbefale den uten å ha hørt den selv først 😇

Kunnskapsrike p. Erik Andreas Holth er alltid vel verdt å lytte til. Her i gymsalen til St Paul skole i Bergen.

Foto: bergen.katolsk.no

"There is no evil to be faced that Christ does not face with us.
There is no enemy that Christ has not already conquered.
There is no cross to bear that Christ has not already borne for us,
and does not now bear with us."
Foto: AZ Quotes

 "Dype, Stille, Sterke, Milde" av SKRUK. Ah. Den gjør det som coverbildet lover: Vasker sjelen din dypt, stille, sterkt og mildt. Jeg hadde ikke hørt SKRUK siden jeg bodde hjemme i 1995. Har noen vage minner om slitsomme panfløyter etc., så jeg hadde nok ikke funnet på å lytte til denne innspillingen hvis det ikke var for at jeg selv var blitt tipset om den. Men altså: Denne anbefales.

Mine topp 5-favoritter: "Leid milde ljos", "Alltid freidig når du går", "Jesus det eneste", "Guds lille helgenskare" og "Den stunda i Getsemane". Spesielt den siste, faktisk. Det er få ting som slår det å få bli med til mørket i Getsemane, til hagen der kjærligheten ofrer alt. Mektig. Anbefales!

Her finner du "dype stille sterke milde" på Spotify.

Det står en flott statue av kardinal John Henry Newman utenfor Brompton Oratory i London.
Alle foto herfra og ned: Ragnhild H. Aadland Høen 

De har veldig fine messer i Brompton Oratory. Anbefales hvis du er i London. Hva er finere enn engelsk korsang blandet med katolsk liturgi og forkynnelse? Ah! En venn av meg er sikker på at engelskmennene kommer til å stå for musikken i himmelen. Jeg skjønner hva han mener :)
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen , 1. pinsedag 2018

Et av sidealtrene i vakre Brompton Oratory. Mange kom hit for å feire pinse da vi var til messe 1. pinsedag 2018.

Skriftestolen i Brompton Oratory er så vakker fordi det som skjer her inne er så vakkert: Her blir mennesker satt fri, og går ut igjen som nye mennesker, med fri pust og rak rygg. En meget vakker vaskemaskin.

En liten hvilepause ved inngangen til Brompton Oratory. Kirken ligger like borti veien for Harrod's.

Westminster Abbey. Jeg trodde jeg hadde delt en bloggpost om London-turen tidligere, men det ser jeg at jeg ikke har gjort. Her kommer derfor et slags London-appendiks til dagens ettertanke.

Dette er Westminster Abbey, kroningskatedralen som ble anglikansk ved reformasjonen. Lengre nede i gata ligger den nyere, katolske katedralen Westminster Cathedral. Jeg vil anbefale å ta en tur innom bokhandelen St. Paul's som ligger rett ved siden av den katolske Westminster Cathedral. Der har de alt mulig. Ikke bare et svært rikholdig utvalg av bøker, men også kristen kunst som ikoner, krusifikser, korssmykker, medaljonger, smykker, statuer, kort, plakater - alt hva hjertet kan begjære, i grunnen.

Sunniva med ny London-paraply på vei til evensong i St. Paul's Cathedral.

Vi var ikke bare i kirker, altså. Regent's Park er nydelig!

Stas med tur i London Eye i solnedgangen.

To søstre på Sealife.
En søster i livet er godt å ha.

Hvem er heltene i et samfunn? Det sier mye om hvor et samfunn er på vei. Vi fant ikke mange helgener på Madam Tussaud, men vi fant Usain Bolt, sprinteren som alltid korset seg før han løp og som pekte mot himmelen når han vant.

De brave vaktene i Tower/alle deltakerne på jenteturen.

Det vakreste rommet i the White Tower er St. John-kapellet, der konger, dronninger og de som bor i Tower of London har bedt i over 900 år.

Ettertanke | Å finne Gud i alle ting

"If God sends you many sufferings,
it is a sign that he has great plans for you
and certainly wants to make you a saint."
St. Ignatius av Loyola

I dag, 31. juli, er det minnedagen til en av verdenshistoriens største troshelter: Den hellige Ignatius av Loyola (1491-1556). Vil du lese en helt overkommelig bok om Ignatius? Da vil jeg varmt anbefale Ignatius’ lille selvbiografi. 

Pilegrimens beretning er en klassiker på linje med St. Augustins Bekjennelser, Sta. Teresa av Avilas Boken om mitt liv og Sta. Thérèse av Lisieux' selvbiografiske skrifter.

I Pilegrimens beretning forteller Ignatius om sin forvandling fra et liv som adelsmann og soldat til et liv der alt dreide seg om å etterligne Jesus. Som kristne er vi kalt til et liv i Kristi etterfølgelse; et liv der vi sier bare det som er til velsignelse, der vi er gode mot hverandre, har medfølelse og tilgir hverandre slik Gud har tilgitt oss (jf. Ef 4,29-32). Ignatius lærer deg hvordan.

Det er ikke få nordmenn som de siste tiårene har blitt kjent med ignatiansk spiritualitet gjennom Edin Løvås og retreatbevegelsen. Fra Ignatius har retreatbevegelsen lært både Jesus-meditasjon, den daglige Kristus-etterfølgelsen ("å leve som en disippel"), kontemplasjon, de åndelige øvelser, ignatiansk åndelig veiledning, tidebønnene og viktigheten av å tilbringe tid med Jesus i ensomhet og stillhet på retreater.

I 1540 stiftet Ignatius ordenen Jesu Selskap, som er bedre kjent som jesuittene. Nesten 500 år senere er Jesu Selskap fortsatt den største misjonsordenen i Den katolske kirke.

Mange tror at jesuittene har «hensikten helliger midlet» som motto, men det er ondsinnet løgn. Slagordet er fabrikkert av jesuittenes motstandere. En annen merkelig forestilling er at jesuittene skulle stå bak inkvisisjonen, noe som er helt feil. Tvert imot ble Ignatius tiltalt for vranglære – og frikjent – av inkvisitorene flere ganger.

Jesuittene er opptatt av «å finne Gud i alle ting», og veileder folk til å finne Gud i de hverdagslige begivenhetene i livet. Gud er ikke bare der ute. Gud er til stede her og nå, akkurat der du er. Dersom du leter etter Gud, trenger du bare se deg om. «For jorden og alt som fyller den, hører Herren til.» (1. Kor 10,26)

St. Ignatius inspirerer meg. «Få mennesker aner hva Gud kunne gjøre ut av dem, om de bare uten forbehold ville overgi seg helt i den guddommelige Mesters hender, så Han kunne forme deres sjeler» sier han.

Mitt sterkeste møte med Ignatius av Loyola fikk jeg da jeg var i kirken Il Gesu (jesuittenes hovedkirke) i Roma, og fikk høre hans overgivelsesbønn. Den bønnen vil jeg be i dag: 

«Herre, motta all min frihet, min erindring, 

min forstand og hele min vilje.
Alt hva jeg eier og har, du har gitt meg alt dette;
til deg, Herre, gir jeg det tilbake.
Alt er ditt, bruk det helt etter din vilje.
Gi meg bare din kjærlighet og din nåde,
det er nok for meg.»
Amen!

Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 31. juli 2021 da Ef 4,29–32 var dagens bibeltekst. Løftet opp igjen 31. juli 2025.

Pilegrimens beretning & Åndelige øvelser

Ignatius av Loyolas berømte Åndelige øvelser foreligger for første gang i norsk språkdrakt, samt hans selvbiografi i ny oversettelse! Boken ble nylig utgitt på St. Olav forlag og er å få kjøpt her hos St. Olav bokhandel. Åndelige øvelser er en klassiker som St. Ignatius skrev for dem som skal veilede andre i det åndelige livet.

St. Olav bokhandel har også flere bøker om Ignatius og om ignatiansk spiritualitet. Du finner dem her.

Og her er et generelt bokråd fra meg: Hvis du ikke har tid til å lese så mye: LES DET HELGENENE SELV SKRIVER. Da går du deg ikke vill.

Sitater av Sankt Ignatius av Loyola

Ignatius pleide alltid å sende ut misjonærer med disse ordene:
«Ite, inflammate omnia!» «Gå, sett verden i brann!»

"Since the object of our love is infinite,
we can always love more and more perfectly."
Sankt Ignatius av Loyola

"He who carries God in his heart
bears heaven with him wherever he goes."
Sankt Ignatius av Loyola

“After you have made a decision that is pleasing to God, the devil may try to make you have second thoughts. Intensify your prayer time, meditation, and good deeds. For if Satan’s temptations merely cause you to increase your efforts to grow in holiness, he’ll have an incentive to leave you alone.”
St. Ignatius av Loyola

«Få mennesker aner hva Gud kunne gjøre ut av dem, om de bare uten forbehold ville overgi seg helt i den guddommelige Mesters hender, så Han kunne forme deres sjeler.»
St. Ignatius of Loyola

LES OGSÅ:

• Her på bloggen: Ignatius av Loyolas selvbiografi | Pilegrimens beretning
• Her på bloggen: Edin, Ignatius og Jesus-meditasjonen
• Her på bloggen: Sankt Ignatius og religionene
• Her på bloggen: Ettertanke | Ikke kvel rastløsheten
• Her på bloggen: Bønn når alt er mørkt | En bønn av St. Ignatius av Loyola
• På katolsk.no: Biografien om den hellige Ignatius av Loyola  
• På katolsk.no: Om jesuittordenen, den største misjonsorden i Den katolske kirke

NRK-andakt | Munken som forandret Europa

I dag, 11. juli, feirer vi festdagen for den hellige Benedikt! Bendiksmesse er merket av på primstaven, den gemle norske kalenderen på hans dødsdag den 21. mars.Ved kalenderrevisjonen i 1969 ble hans festdag i Universalkirken imidlertid flyttet fra 21. mars til 11. juli for at den ikke skal falle i fastetiden. Dagen er fest i Europa, som Benedikt er skytshelgen for. Denne andakten holdt jeg i NRK Morgenandakten 11. juli 2019.

Bildet viser St. Benedikt malt av Fra Angelico.

Foto: Wikimedia Commons

For omkring 1500 år siden forlot en ung mann en lovende karriere og alt han eide for å bo i en kald hule litt øst for Roma. Der levde han alene i tre år, mens han brukte all sin tid på å søke Gud. De som gikk forbi hulen må ha lurt på hva som var galt med ham. Hadde han kanskje blitt gal?

Noen ganger kan det være vanskelig å skille mellom hva som er Guds vilje og hva som bare er galskap. Ville en eneste av dem som gikk forbi hulen ha gjettet at denne unge mannen senere kom til å bli en av de som forandret Europa?

«Jeg ønsker ingenting heller enn å vie hele mitt liv til Gud.» Ordene tilhører den hellige Benedikt, som har minnedag i dag. Etter de tre årene i hulen, ble Benedikt nemlig grunnleggeren av hele det vestlige klostervesenet. Dermed skulle han bli han en nøkkelperson i hele Europas historie. I den urolige folkevandringstiden etter Romerrikets fall, var det nettopp rundt klostrene at den europeiske sivilisasjonen vokste fram.

Og 1500 år senere skulle Benedikts valg få store konsekvenser også for meg og mitt liv. Jeg har nemlig oppdaget at livet mitt blir mye mer spennende når min historie veves inn i den store historien, inn i Guds historie. Og det var nettopp det som skjedde på forunderlig vis i 2013, da jeg fikk muligheten til å støtte opp om en tomt til et nytt benediktinerkloster på Selja.

Det har seg nemlig slik at også her i Norge kom kristentroen til oss gjennom benediktinerklostrene. Og det best bevarte av dem alle ligger ute på den hellige øya Selja, ut mot storhavet ved Stadt.

I alle århundrene fram til reformasjonen var klosteret på Selja et troens kraftsentrum. Fortsatt finner mange tusen mennesker veien hit hvert år. Jeg tror at benediktinerne og Selja har en viktig rolle å spille også i fortsettelsen av Norges historie.

Noen ganger kan det være vanskelig å skille mellom hva som er Guds vilje og hva som bare er galskap. Men, noen ganger må du ta et stort steg i tro hvis store ting skal kunne skje. Noen ganger må du bare stole på Gud. Sånn som Benedikt gjorde.

Det er skummelt å gi seg helt til en annen, alt du er og har – til Gud. Det krever mot. Men min erfaring er at det er nettopp når jeg gir meg selv til Gud, at jeg blir meg selv. At jeg blir den Ragnhild som Gud har skapt meg til å være. Med akkurat den lille rollen i historien som han tenkte at jeg skulle ha.

Musikk: "Navnet Jesus", Sigvart Dagsland (lenke til Spotify)

Første gang publisert her på bloggen 20. juli 2019. Andakten ble sendt i P1 og P1+ torsdag 11. juli 2019. 11. juli er festdagen for den hellige Benedikt i dagens helgenkalender.

Radioandakten var tilgjengelig i NRKs nettradio i 6 måneder, til 11. januar 2020.

LES OGSÅ HER PÅ BLOGGEN:

• Bilder fra St Benedikts minnedag på Selja, 11. juli 2019
• Benediktinerne på Selja - en bloggpost om den hellige Benedikt og om benediktinerne på Selja
• Klostertomt sikret på Selja
• Selja-klosterprosjektet hovedsak i Dagen

Fra samme andaktsuke i NRK, juli 2019:

• NRK-andakt | Legenden om Sankta Sunniva
• NRK-andakt | Jesus, jeg stoler på deg
• NRK-andakt | Det største sviket

Tidligere i NRK, i 2017 og 2018:

• NRK-andakt | Gud bor på bunnen
• NRK-andakt | Båret av Kirken
• NRK-andakt | Din egen klagesang
• NRK-andakt | I ørkenen med Gud
• NRK-andakt | Hellig Olav som forbilde

Mot det høye! I anledning Frassatis død

Den salige Pier Giorgio Frassati (1901–1925) døde på denne dagen for 100 år siden. Han blir kanonisert 7. september i år.
Foto: Luciana Frassati

I dag, 4. juli, er det hundre år siden Pier Giorgio Frassatis (1901–1925) død. Han døde av polio bare 24 år gammel. Frassati viser hva det betyr å være helgen i praksis, midt i en moderne verden som har glemt hva det vil si. Han var en ung mann som levde sitt korte liv i en brytningstid – så nær vår egen tid at vi gjenkjenner kulturen og tenkemåten som han møtte rundt seg. I 1990 ble han saligkåret av pave Johannes Paul II, og den 7. september i år vil han endelig helligkåres av pave Leo XIV.

En hagiografi av gjesteskribent Eirik Steenhoff
Mellomtitlene og uthevingene er mine

Frassati viser hva det betyr å være helgen i praksis, midt i en moderne verden som har glemt hva det vil si. Men det er Jesu stadige invitasjon til oss. Han kaller oss alle til å bli en helgen, og til å gjøre andre mennesker til helgener. Det er Kirkens misjon og eksistensberettigelse. 

“Vær fullkommen slik deres Far i himmelen er fullkommen”, sier Jesus i Matteusevangeliet (5,48). Men for selv den mest godt oppdratte og opplærte katolikk kan dette være en vanskelig tanke: hvordan skal jeg, av alle, overhodet kunne bli en helgen, eller ‘fullkommen’? Helgenene er jo dem vi påkaller for forbønn. Men å selv bli en av dem? Det fremstår for fjernt, for fromt. Men i realiteten er det selve formålet med det kristne livet. 

I de av Kirken erklærte helgenene har vi derfor en stor skatt: vi har konkrete eksempler på liv levd i Jesu etterfølgelse. Et av dem er salige Pier Giorgio Frassati, den unge italieneren som døde denne dagen i 1925.

Et kort, men intenst liv

Pier Giorgio Frassati ble født 6. april 1901 i Torino nord i Italia. Pier Giorgio levde et kort, men intenst liv. Han var en ung mann som levde sitt korte liv i en brytningstid. Han er så nær vår egen tid at vi gjenkjenner kulturen og tenkemåten som han møtte rundt seg.

Pier Giorgio var sønn av en velstående familie i det italienske borgerskapet. Faren var redaktør og eier av storavisen La Stampa; moren var en berømt kunstmaler. Pier Giorgio hadde en yngre søster, Luciana, som skrev boken om hans liv og har vært sentral i hans kanoniseringsprosess. Hun døde i 2007, 105 år gammel.

Familien var lunkne katolikker. Faren var en liberal agnostiker, som var typisk for elitesjiktet i det italienske samfunn på den tiden. Moren og søsteren var med i søndagsmessen. Men Pier Giorgios hengivenhet forsto de lite av. Fra ganske tidlig av var det klart at han var annerledes enn resten av sin umiddelbare familie. 

Moren fryktet at sønnen var blitt en religiøs fanatiker. Som tenåring kom han ofte sent hjem, enten fordi han hadde besøkt de fattige eller fordi han hadde vært på sakramentstilbedelse. Men han sa aldri hvor han hadde vært. Det var heller ingen som spurte. “Ingen forsøkte å kjenne ham”, skriver søsteren. Etter hvert fortonet Pier Giorgios hverdag seg nærmest som et dobbeltliv.

 

Han gjennomskuet materialismen

Pier Giorgio hadde ikke noe rykte for stor intellektuell begavelse. Han ble stadig formanet av foreldrene, og særlig moren, til å ta studiene og eksamenene på større alvor. Siden han var familiens førstefødte sønn, la faren opp til at han en dag skulle overta avisbedriften. Men det var fjernt fra Pier Giorgios personlighet. De var rake motsetninger. 

Om faren ble det sagt at “han bare så det som er, aldri det som ikke er”. Pier Giorgio, på sin side, så alltid “forbi” det som er. Dermed så han også tvers igjennom den verden som faren bebodde, preget av materialisme og karriereambisjoner. Pier Giorgio hadde sin forankring et helt annet sted.

Sannheten er nok at han var også mer intellektuelt begavet enn foreldrene forsto. I motsetning til mange andre helgener etterlot han seg riktignok ingen bøker, selv om han skrev mange brev som er svært oppbyggelige. Men hans vitnesbyrd ligger ikke først og fremst i det han skrev eller tenkte, men i den han var og det han gjorde for andre.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Foto: Luciana Frassati

Et både godt og dårlig hjem

Det er riktig å si at Pier Giorgio kom fra et godt hjem i en forstand, men fra et dårlig hjem i en annen. Mellom hans foreldre rådet en kjærlighetsløs og giftig atmosfære. Like før Pier Giorgio døde, ba faren om å separeres fra moren. Søsteren Luciana skildrer familielivet på en direkte og usentimental måte. Særlig moren fremstår som ganske nådeløs overfor sønnen. 

Etter at søsteren hadde giftet seg i utlandet, satt Pier Giorgio tilbake med sine to foreldre i den digre villaen i Torino. Luciana skriver at luften i huset var “tykk med forakt”. “Enhver minste hendelse antok enorme dimensjoner i den stille, uforsonlige kampen mellom vår far og mor”.

Johannes Paul II sier at familien er ment å være en “skole i kjærlighet”, et sted der vi lærer vår egen menneskelighet å kjenne i lys av Guds visdom. Men Frassati-familien var dessverre alt annet enn dette. Kjærligheten måtte Pier Giorgio reise andre steder for å finne.

Fem katolske praksiser som gav ham styrke

De vanskelige forholdene hjemme kunne ha knust ham. Men det gjorde de ikke. Han bar dem med en helgens tålmodighet. Men han hadde også mange kilder til denne tålmodigheten. Han deltok flittig i Kirkens sakramentale liv. Han hadde et rikt bønneliv. Fra han var svært ung utviste han stor åndelig modenhet. 

Et sted skriver han: “Troen gjør oss i stand til å bære de tornene som vårt liv er bundet med”. Og et annet: “Vi bør holde fast ved troen. Uten den, hva ville livet egentlig være? Ingenting. Det ville ha vært levd forgjeves”. Disse ordene kan bare sies av en som har kjent livets skyggesider fra ganske tidlig av.

Kirken har mange ressurser for at vi skal kunne vokse i troen. Vi kan nevne fem av de praksiser som kjennetegnet Pier Giorgios åndelige liv:
privat bønn,
sakramentstilbedelse,
regelmessig kommunion,
rosenkransen
og bibellesning. 

Vi kan stanse ved det siste punktet, som er særlig viktig for katolikker, som i altfor liten grad leser Bibelen som en del av sitt kristne liv. Pier Giorgio hadde og leste flittig i flere bibeloversettelser. Han var særlig inspirert av apostelen Paulus, som var hans troshelt fremfor alle andre. Han hadde en egen utgave med de paulinske brevene.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

På et av de siste fotografiene vi har av Frassati, der han er på vei opp en bratt klippe, skrev han teksten Verso l’alto, som betyr “mot det høye” på italiensk. 

Elsket fjellene

Frassati hadde en forkjærlighet for fjellene. På et av de siste fotografiene vi har av Frassati, der han er på vei opp en bratt klippe, skrev han teksten Verso l’alto, som betyr “mot det høye” på italiensk. 

Den unge Frassati la selvfølgelig en annen mening i Verso l’alto enn bare fysisk fjellklatring. Fjellet er i Bibelen et sted hvor Gud åpenbarer seg for mennesket. Det er dit Jesus går for å være alene med Faderen. 

Frassati skriver et sted: “Jo høyere vi går, jo lettere vil vi høre Kristi stemme”. Og et annet sted: “Om jeg bare hadde tid, ville jeg tilbragt hele dager i fjellene og undret meg over Skaperens storhet i denne rene luften”.

Pier Giorgio fikk en annen og utvidet familie gjennom sin kristne vennekrets. Det er ikke tilfeldig at det desidert lengste kapitlet i Luciana Frassatis bok om broren simpelthen heter “Friendship”. Pier Giorgio hadde mange venner, blant annet i det katolske studentforbundet. Pier Giorgio var populær: han var kjekk, atletisk og hadde masse humor. Han var grunnlegger av et selskap, “Tipi loschi”, som betyr noe sånt som “Tvilsomme typer”. Det var med disse vennene at han klatret i fjellene rundt i Piemonte-alpene.

Sann mandighet

Søsteren Luciana skriver at Pier Giorgio hadde en “mandig tilnærming til livet”. Det tror jeg er et viktig aspekt ved hans spiritualitet som vi har godt av å lære om i vår kjønnsforvirrede tid. Og mandigheten hos ham går selvsagt mye dypere enn at han var kraftig bygd eller interessert i friluftsliv. Den har to aspekter: for det første innebar hans mandighet at han hadde et usentimentalt og ujålete forhold til materielle ting. For det andre at han var påfallende kysk. Og jeg tenker at de to tingene henger sammen.

Å være sant mandig er å se med et klart og objektivt blikk på virkeligheten. Også med hensyn til egen seksualitet. Pier Giorgio forelsket seg mot slutten av livet i en jente, men hun tilhørte et sosialt sjikt som moren vurderte som for lavt og uegnet til familien. Det godtok han! Men det medførte stor kjærlighetssorg. Også den bar han med verdighet.

Hans troshelter

Pier Giorgio ble som ung mann dominikaner av den tredje orden (legdominikaner). Hans store troshelter var, i tillegg til apostelen Paulus, dominikanerne Katarina av Siena og Savonarola. Den siste boken han hadde forsøkt å lese før han døde var Katarina av Sienas liv. Som god legdominikaner hadde han også begynt å lese Thomas Aquinas’ Summa. 

Pier Giorgio tok helgennavnet Girolamo etter Girolamo Savonarola, og det var et ukonvensjonelt valg. Savonarola var dominikaneren som ble en beryktet botspredikant i Firenze på slutten av 1400-tallet. Han forkynte omvendelse og bot for den korrupte Medici-familien og dens støttespillere i byen. Han fikk makten i fire år over byen, men ble til slutt styrtet og brent på staken i 1498.

For den som kjente Pier Giorgio Frassati, var identifikasjonen med Savonarola helt typisk. Pier Giorgio var politisk engasjert. Han var medlem av L’Azione Cattolica, Katolsk aksjon, en italiensk legorganisasjon som sto imot kommunistene på den ene side, den fremvoksende fascismen på den annen. Han gikk i demonstrasjonstog som kunne gå ganske hardt for seg. 

Katolsk samfunnsengasjement

Når vi ser på vår egen tid, er det slående hvor passive og likegyldige mange mennesker er i møte med samfunnets utvikling. Det gjelder også kristne. I fjor høst stemte vårt Storting for en utvidelse av abortloven til 18 uker. Det er et alvorlig brudd med all rett og humanitet. Men hvem bryr seg? Hvem bryr seg nok til å heve stemmen? 

Katolikker i Norge har vært for lite engasjert i en årrekke. Men å være politisk engasjert betyr ikke nødvendigvis å være partipolitisk engasjert. Vi tenker ofte for snevert om hva engasjement vil si. Frassati lærer oss uansett at vi ikke er ment å leve lunkne liv. Vi må finne en måte å bry oss på.

Den mest konkrete måten som Frassati brydde seg på, var ved å hjelpe de fattige og syke i Torino. Han hjalp dem med penger, med mat, med medisiner, med klær. Han bokførte deres regnskap og drev en slags privat brukthandel hvis eneste formål var å tjene inn penger til dem som trengte det. 

Og Pier Giorgio var helt usnobbete. Han gav stadig frakkene sine til fattige som trengte dem, og så gikk han hutrende hjem. Da familien stusset over hvorfor han stadig reiste på tredjeklasse på toget, sa han bare: “Jeg reiser på tredje fordi det ikke finnes en fjerde”. Han hatet å ta på seg dressen og mansjettknappene, og gledet seg til den dagen han kunne selge finstasen og gi pengene til de fattige.

Fikk polio da han pleide de syke

Kort sagt legemliggjorde Pier Giorgio Jesu ord til den rike unge mannen: “Selg alt du eier, gi det til de fattige, og følg meg” (jf. Mark 10,21). Vi har alle noe å lære her, selv om vi lever ut kallet til hellighet på en mindre konkret og radikal måte. Å være kristen handler ikke om staffasjen, men om substansen i det vi tror og håper på.

Pier Giorgio sa: “I de fattige og syke ser jeg et lys som vi ikke har”. Det er slående ord fra en ektefødt sønn av borgerskapet. Derfor kalte Johannes Paul II ham for “saligprisningenes mann”. Han levde saligprisningene til fulle. Det var også dette som drepte ham.

Pier Giorgio fikk polio, som egentlig er en barnesykdom, men som på den tiden kunne få dødelig utfall for voksne om den gikk ubehandlet og i ekstreme tilfeller. Antagelig pådro han seg dette da han jobbet på et av sykehusene i Torino. Gradvis ble han lam og fikk pustevansker. Han døde etter bare noen dagers sykeleie.

Etter at han var død, kom Torinos fattige og utstøtte på døren i hopetall. For familien var det en stor overraskelse. Dette var et helt ukjent kapittel i sønnens liv. Under gravferden ble kisten båret gjennom byens gater av dem hvis liv Pier Giorgio hadde berørt. På alle kanter knelte store folkemengder. 

Det er gripende å lese om hvordan det fant sted. Luciana skriver: “En blind mann forsøkte å røre ved kisten, andre trengte seg frem. Noen gråt, noen ba, mens kisten ble ført rundt over hodene på dem”. Er det ikke her et sterkt ekko av Jesu undergjerninger i evangeliene?

- Hellighet er mulig for alle

Hva kan vi lære av Frassatis liv og eksempel? Ganske mye. Som Johannes Paul II sa under saligkåringen, vitner Frassatis liv om at “hellighet er mulig for alle”. Det letteste og mest behagelige er å inngå en pakt med denne verden. Det gjør svært mange. Også kristne. 

Pier Giorgio sier et sted at troen er en “livsnødvendighet, ikke en plikt”. Med det mener han det ikke er nok å være søndagskristen, eller bare kristen “i hjertet”. Troen er noe som må bære hele livet og alle dets aspekter.

Frassati etterlot ingen bøker, men et mektig vitnesbyrd om hva det vil si å leve som en kristen i en verden som forstår det stadig mindre.

Det er vanskelig å tenke på, kanskje. Men hva om vi skulle plutselig få en sykdom som gjorde at vi døde i løpet av fem dager – hva ville vi da ha gjort? Og enda mer: hva ville stått igjen etter oss? Det er ganske utrolig med en 24 år gammel mann som dør og etterlater seg så mye godt. Å bli en helgen betyr å bære frukter slik at andre mennesker kan finne Gud.

HØRE MER? Se en ti minutter lang video med biskop Robert Barron om Frassati her: https://youtu.be/ceOn2UZl3wQ

Lese mer?

Les saken "Hvem er Pier Giorgio Frassati?" på katolsk.no

Les hagiografien om den salige Pier Giorgio Frassati på katolsk.no