Vår Frue av Fatima | Mirakelet i Fatima

"In 1917, in the midst of a world war, people needed hope.
They received a miracle." Sitat fra filmplakaten til den nye Fatima-filmen.

13. mai feirer vi Vår Frue av Fatima. 13. oktober skjedde det berømte solmirakelet som ble bevitnet av over 70.000 personer i Fatima i Portugal. De to filmene "Fatima" (2020) og "The 13th Day" (2009) er begge gjenfortellinger av det som skjedde i Fatima i Portugal i 1917.

Første gang publisert på bloggen 13. mai 2022. Løftet opp igjen 13. oktober 2023.

Her kan du se den offisielle traileren til Fatima:

https://youtu.be/mxRBXRI-jv4

Jeg har ikke sett denne filmen selv, men har planer om det. Christian Post har intervjuet filmskaperen Rose Ganguzza, og hun svarer slik på spørsmålet om hvorfor også ikke-katolikker bør se denne filmen:

- This film is a historical recounting. The fact that in October of 1917, on the sixth and final apparition, there were 70,000 people in that grotto from far and wide and the miracle was witnessed and the word was spread, is pretty incredible at a time when there was no social media or nightly news. We created a character who meets with Lucia when she is old and in a cloister in Portugal. The character is a professor writing a book in which he questions “seers” and they distort what they claim to see. The professor is played by Harvey Keitel and he asks all the questions that a non-Catholic viewer would ask.

Filmplakaten for "Fatima - The 13th day - a Story of Hope"

Fatima - The 13th Day

Filmen Fatima - The 13th Day kom ut i 2009, til veldig gode kritikker, og det er fortsatt mulig å bestille den hos www.the13thday.com i dag. 

Steven Greydanus i National Catholic Register, sier om filmen: “A fact-based film that succeeds in being both artful and reverent is a rare thing. The 13th Day succeeds.” 

Her er filmens egenpresentasjon: 

(Filmens egenpresentasjon er samtidig en fin presentasjon av hva som skjedde i Fatima i 1917, så jeg tar med hele.)

FACT: Over 70,000 witnesses watched the sun spinning in the sky before plummeting towards the earth, in an extraordinary prophesised event, which became known as ‘The Miracle of the Sun’.

In a world torn apart by persecution, war and oppression, 3 children were chosen to offer a message of hope to the world.

Based on the memoirs of the oldest Seer, Lucia Santos, and many thousands of independent eye-witness accounts, The 13th Day dramatizes the true story of three young shepherds who experienced six interactive apparitions with a “Lady from Heaven” between May and October 1917, which culminated into the final prophesized Miracle.

Abducted from their homes, thrown into prison and interrogated under the threat of death in the government’s attempt to silence them, the children remained true to their story.

The lady, who later revealed herself to be the Blessed Mary, gave a secret to the children told in three parts, from a harrowing vision of hell, to prophetic warnings of future events including the advent and timing of the Second World War, the spread of communism, and the assassination of the Pope.

All three Seers have since died. Two of them have been beatified.

Stylistically beautiful and technically innovative, writer-directors Ian & Dominic Higgins use state-of-the-art digital effects to create stunning images of the visions and the final miracle that have never before been fully realized on screen.

Shot on location in Portugal and in the UK, 13th Day Films worked with a cast of over 250 to re-create the scenes of the 70,000 strong crowds, and 3 Portuguese children play the iconic roles of the Seers.

Witness the greatest miracle of the 20th Century, and experience the incredible, emotionally-charged and often harrowing world of three young children whose choice to remain loyal to their beliefs, even in the face of death, would inspire thousands.

Fatima er i dag et stort pilegrimsmål, som tiltrekker seg tusener av pilegrimer hvert år.

Her kan du se filmens trailer:

Her kan du kjøpe DVD-en. Hvis du lurer på hvilket format vi har i Europa, så er det PAL. 

Jeg har allerede lest det lille heftet fra St. Olav forlag om mirakelet i Fatima, og kan anbefale det varmt for alle som ikke har hørt om disse åpenbaringene tidligere. "Mirakelet i Fatima - Århundrets Maria-åpenbaring i lys av Bibelen" - koster bare 50 kr og fås kjøpt her hos St. Olav forlag.

Har du sett filmene? Hva synes du om dem? Hvilken likte du best?

Les også:

• Foredrag: Maria Møy den reine - et av mine foredrag om Maria, og om de norske Maria-dagene fra primstaven
• Les mer om Vår Frue av Fatima på katolsk.no

Katolske Jon Fosse vant Nobelprisen i litteratur

Hipp hipp hurra for Jon Fosse! Det er 95 år siden sist verdens viktigste litteraturpris gikk til en nordmann; den katolske forfatteren Sigrid Undset i 1928. De andre to norske forfatterne som har vunnet prisen, er Bjørnstjerne Bjørnson i 1903 og Knut Hamsun i 1920.

Pressefoto: Agnete Brun/Samlaget

I dag var en stor dag for Norge, for nynorsken og for Den katolske kirke: Jon Fosse fikk Nobelprisen i litteratur. Den forrige nordmannen som mottok prisen, var Sigrid Undset i 1928. Nå er hele to av de fire norske Nobelprisvinnerne i litteratur katolikker. Det kaller jeg en fantastisk overrepresentasjon. Hipp hurra for Jon Fosse! Gratulerer!

– Nobelprisen i litteratur 2023 går til Jon Fosse for hans nyskapende dramatikk og prosa som gir en stemme til det uutsigelige, melder Svenska Akademien.

Jon Fosse har skrevet rundt 70 verk, både romaner, fortellinger, dikt, essay og skuespill. Utgivelsene hans er oversatt til over 50 språk.

– Jeg velger å se denne pristildelingen som en tildeling til litteraturen som først og fremst vil være litteratur, uten å ta andre hensyn, sier Jon Fosse i dag. Amen! Det er en god beskrivelse av Jon Fosses kompromissløse tilnærming til sin forfattervirksomhet.

Biskop Bernt Eidsvig sier det slik: – Jeg gratulerer ham hjerteligst på vegne av alle litteraturbevisste, lesende nordmenn! Det er den beste nyhet vi kunne få nå. Jeg gleder meg særlig over at Fosse er katolikk og at han avlegger et vitnesbyrd for sin tro. Jeg oppfatter ikke at han ser på seg selv som en apologet, men han virker kanskje slik indirekte, likevel. Jeg gleder meg på vegne av hele nasjonen, spesielt Det katolske Norge.

Konverterte for ti år siden

Jon Fosse konverterte til Den katolske kirke sommeren 2013. Det er ikke like godt kjent som at Sigrid Undset var katolikk. Det fineste tv-programmet jeg har sett med Jon Fosse så langt, er Hans Olav Brenner sitt timelange dokumentarprogram på NRK: "Det som ikkje kan seiast".  Et nydelig, varmt portrett. Jeg vil absolutt anbefale å se hele programmet, men her er en lenke som går direkte til det sekundet der han snakker om den katolske messen. 

Og her er lenke til sekundet der forfatteren svarer på spørsmålet: "Vil du helst ha Nobelprisen i litteratur eller bli helgen i Den katolske kirke"? Deretter klippes det rett over til at Fosse forteller om da pater Arne Fjeld i St. Dominikus kloster lærte ham om katolsk tro og tenkning. Katolske kristne tror at Jesus er virkelig (ikke bare symbolsk) til stede i det forvandlede nattverdsbrødet i tabernakelet i katolske kirker. Det røde evighetslyset vitner om dette. Det sier: "Jesus er her".

Jon Fosse peker mot tabernakelet og sier det slik: - "Det er noe der." Ei betre forklaring kunne eg ikkje ha fått.

Veldig fint! Jeg anbefaler hele programmet!

Har du sett tv-programmet "Det som ikkje kan seiast" med Jon Fosse? Jeg anbefaler den dokumentaren på det sterkeste. Et nydelig, varmt portrett. Her er lenke til sekundet der Jon Fosse svarer på spørsmålet: "Vil du helst ha Nobelprisen i litteratur eller bli helgen i Den katolske kirke"? Se det gjerne nå i helga!

Det uutsigelige

For Aftenposten-lesere kan jeg anbefale dette varme og fine portrettet, der Jon Fosse og journalisten blant annet snakker om det usagte/uutsigelige og om øyeblikk av mystikk. Der står det blant mye annet godt dette: 

«Når han skriver kan han være så dypt inne i det, at han nesten ikke opplever det, øyeblikk av mystikk der han nærmest forsvinner.

– I øyeblikk skjønner man noe dypt, som en ikke kan si hva er. En mer dramatisk person ville kanskje sagt at Den heilage ande var på besøk, sier Fosse.»

 Denne lenken gir deg som ikke er abonnent tilgang til å lese portrettintervjuet i 24 timer, altså kun den 6. oktober 2023.

Intervjuet i Syn og Segn i 2013

Jon Fosse ble tatt opp i Den katolske kirkes fulle fellesskap rundt jonsoktider 2013. Han mottok fermingens sakrament i Sankt Dominikus klosterkirke på Majorstuen i Oslo.

– No er eg på ein måte komen heim. Eg opplever at den katolske messa gjer meg godt, i motsetnad til den protestantiske, som aldri har gjort meg noko godt, sa Fosse til Syn og Segn i 2013.

– Litt bevisst har eg bytt ut spriten med spiriten. Før fann eg fellesskapen meir med svirebrør på skjenkjestova enn i kyrkja eller messa. Det kjennest personleg godt å vera ein pitte liten del av ein stor samanheng, saman med mange levande og døde. Nedst på rangstigen, på bakerste benk, har eg det best i det katolske hierarkiet, fortsatte han.

– No er eg på ein måte komen heim. Eg opplever at den katolske messa gjer meg godt, sa Jon Fosse til Syn og Segn etter konversjonen i 2013.
Pressefoto: Agnete Brun/Samlaget

Opplever skriving og tro som mysterier

I NRK-saken "Opplever skriving og tro som mysterier" i 2016, uttalte Jon Fosse seg om konversjonen på nytt.

«- Det som har blitt tydeligere etter at jeg konverterte, er det en kan kalle for en tro, forteller Jon Fosse i et åpenhjertig intervju med NRK.

Han peker på tvil som en helt naturlig del av denne troen.

– Hvis du konverterer til den katolske kirken, regner du deg selvsagt som kristen, noe som vil si at Kristus får en sentral plass i den måten du forstår liv og verden på. Det betyr likevel ikke at du vet noe, men at du velger å tro på det, utdyper Fosse.»

«Selv sammenligner han troens mysterium med det å skrive.

– Det er like vanskelig å argumentere på en forstandig måte for at troen er sann, som det er å argumentere for at et dikt er sant eller forståelig, sier Fosse.

Han opplever at kristendommen, med alle sine paradoks og absurditeter, minner om kunsten.»

Les hele NRK-intervjuet fra 2016 her: https://www.nrk.no/kultur/opplever-skriving-og-tro-som-mysterier-1.12771307

"Er det ikke veldig umoderne å ville være moderne, da?" repliserer Jon Fosse, konfrontert med at det skulle være "litt umoderne" å snakke om Gud og mennesket slik Fosse gjør.
Foto. Skjermdump fra nrk.no

Du kan ikke forklare et dikt

I forbindelse med at Jon Fosse flyttet inn i statens ærebolig Grotten, laget Siss Vik et halvtimes portrettprogram med ham som du fortsatt kan se på nrk.no. Programmet er laget et halvår før Fosse konverterte. I programmet blir det tydelig hvordan diktene hans sier nettopp det uutsigelige, og at du derfor ikke kan forklare dem ihjel, fordi nettopp diktet sier det best. Et dikt sier noe mer/noe annet enn du kan få fram med forklaringer. Det er nettopp derfor du sier det med et dikt.

Fosse sier blant annet: - "A poem should not mean, but be." Det skal ikke mene noe, men være det det er. For meg er det helt innlysende.

Når han snakker om døden og sjelen og Gud, responderer programlederen: "Det høres jo veldig flott ut, også tenker jeg det er litt umoderne å tenke sånn?" Og Fosse svarer med glimt i øyet: "Er det ikke veldig umoderne å ville være moderne, da?"

– Å lese verkene til Jon Fosse er en dyp opplevelse, dypt åndelig

Og for å øke nysgjerrigheten ytterligere: Catherine Taylor, litteraturkritiker i The Guardian, omtaler Jon Fosse slik:

– Å lese verkene til Jon Fosse er en dyp opplevelse, dypt åndelig, for ikke å si religiøs. Fosse har hevdet at «egentlig lengter vi etter Gud, fordi mennesket er en kontinuerlig bønn» og enten det er sant eller ikke, er bøkene til Fosse ikke mindre enn mirakuløse.

Aftenpostens kommentator og hovedanmelder Ingunn Økland sier det slik i dag:

Fosse får Nobelprisen mens han er på høyden av sin skaperkraft. Han har alltid hatt en åndelig åre, og særlig tydelig ble den etter at han konverterte til katolisismen i 2013. Språklig hadde han helt fra debuten i 1983 et absolutt gehør – og en underfull stil. Hans senere arbeid med den kristne, mystiske tradisjonen har i tillegg gitt forfatterskapet noen utpregede klassiske kvaliteter.

 

– Mystikken har nå fått en Nobelpris

Forfatter og litteraturkritiker Ulla Svalheim sier til Vårt Land at hun mener at «mystikken nå har fått en Nobelpris». Hun viser til Fosses siste storverk, Septologien.

– Bøkene speiler utviklingen hos Jon Fosse selv, fra å være en gnostiker til å konvertere til Den katolske kirke. Det mystiske er veldig sentralt hos Fosse nå, sier hun.

– Å lese Fosse er å komme inn i en bølgende språklig tone der du kan hvile i språket. Han klarer å nærme seg det ordløse, og det å leve inn mot mysteriet. Det treffer ikke bare det religiøse mennesket, men er noe mange kan ha en opplevelse av – at det ligger et dyp der i menneskets eksistens, sier Svalheim til Vårt Land.

I den samme saken i Vårt Land sier litteraturkritiker Rolv Nøtvik Jakobsen at Jon Fosse er "en mystiker inspirert av den mystiske tradisjonen i europeisk litteratur. Samtidig er han utrolig god til å gripe hverdagen i det lokale og det vestlandske og i det språket folk prater på." Jakobsen mener at Fosses litteratur åpner for religiøs undring og kristen tro.

– Få har fortjent Nobelprisen bedre enn Jon Fosse

Hvis du fortsatt er sulten på mer, kan du avslutte med kulturredaktøren i Dagsavisens artikkel: "Få har fortjent Nobelprisen bedre enn Jon Fosse" (nettsaken er uten betalingsmur akkurat nå, iallfall). "Nobelprisen i Litteratur til Jon Fosse er det største som har skjedd norsk kulturliv i moderne tid" mener han, og gir deg en kortfattet innføring i Jon Fosses produktive, 40-årige forfatterskap.

Helt, helt til slutt: Her er en liten gratulasjon også til Jon Fosses korrekturleser, Håkon Ambrosius Remøy i Samlaget, som er katolikk og aktiv i lokallaget for unge voksne katolikker i Oslo. Hipp hurra for deg også i dag!

Les også her på bloggen:

Poetica | Romanska bågar av Thomas Tranströmer - som vant Nobels litteraturpris i 2011

Mikkelsmesse | Andakt i MF-kapellet

ST. MIKAELSKYRKJA: På Selja kan du høre sus av englevinger.
Utsikt fra St. Mikaelskirken på Selja. Benediktinermunkene viet hulekirken, "Norges eldste stående kirketak", til den hellige erkeengelen Mikael. Skyen på bildet er ikke manipulert, den ble bare fanget av fotografen i et velsignet øyeblikk.
Foto: Lasse Fløde ©, publisert med tillatelse

I anledning mikkelsemsse i dag, løfter opp igjen denne bloggposten fra 28. september 2022, da jeg holde morgenandakten i MF-kapellet. Dagens evangelietekst var Joh 1,47-51: "Så sa han: «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Dere skal se himmelen åpnet og Guds engler gå opp og gå ned over Menneskesønnen.»"

Den 29. september er det Mikkelsmesse, dagen da vi feirer englenes hærfører – den hellige erkeengelen Mikael.

Denne dagen var en av høstens aller største merkedager i Norge i katolsk tid, og den er selvsagt merket av på primstaven. Frem til den lutherske helligdagsreduksjonen i 1770 var mikkelsmesse faktisk helligdag, og i mange norske bygder ble den regnet som halv helligdag helt opp mot vår tid.

I middelalderen var det rundt tretti kirker i Norge som var viet til St. Mikael. Mikaelskirkene har alle det til felles at de ligger spesielt til, enten på høye fjell eller åser, eller i huler i fjellet – eller helst begge deler. 

Den viktigste av dem ligger på den hellige øya Selja ved Stadt, der benediktinermunkene viet hulekirken til St. Mikael. Sigrid Undset kaller denne hulekirken for "Norges eldste stående kirketak", og det har hun helt rett i. Jeg har vært der utallige ganger, og jeg kan vitne om at det fortsatt er et helt spesielt sted å be og feire messe.

I følge kirkens legende viste St. Mikael seg på et berg i Gargano i Italia i år 490 og han innviet selv hulen der til en kirke. Innvielsen av kirken skjedde den 29. september, derfor feirer vi Mikkelsmesse den datoen. Mikael er i det hele tatt ofte forbundet med hulekirker. Benediktinerne har alltid sett på Mikael som en spesielt viktig alliert i kampen mot det onde.

På katolsk.no kan du lese en lengre artikkel om Sankt Mikael og Mikkelsmesse. Jeg skal gi deg en smakebit derfra: Navnet Mikael betyr "Hvem er som Gud?" Mikael er den erkeengelen som leder englene som er trofaste mot Gud i den seierrike kampen mot fienden, mot det onde. Det kan du lese om i Johannes' Åpenbaring 12,7-9, der Mikael og hans engler kaster den ildrøde dragen med syv hoder og ti horn ut fra himmelen – den gamle slangen, han som kalles djevelen og Satan. 

Denne "krigen i himmelen" er grunnen til at Mikael blir æret som anfører for himmelens hærskare og som beskytter av kristne i alminnelighet og av soldater i særdeleshet. I kirkekunsten avbildes ofte Mikael med et spyd eller sverd som det ondes bekjemper, gjerne i form av en drage.

I 1969 ble festene for erkeenglene slått sammen i Den katolske kirke, og 29. september er nå minnedag for alle de tre erkeenglene som er navngitt i Bibelen: Mikael, Gabriel og Rafael.

 
Om fire dager, den 2. oktober, er det minnedagen for verneenglene. Det finnes mye rar og falsk englelære for tiden, derfor har mange kristne blitt litt redde for å forholde seg til at englene finnes. Men det finnes en bibelsk og sunn lære om englene, og den må vi holde fast på.

Som dominikanerpater Arnfinn Haram sa det: «Lat oss ikkje overlate englane til diffus nyreligiøsitet og “engleskular”. Englane høyrer med i den triumferande kyrkja, ecclesia triumphans, i det heilage samfunnet, communio sanctorum.» 

Vår tid har mistet både Gud, profetene, apostlene, helgenene og englene av syne. Det betyr ikke at de ikke finnes. Du er omsluttet av Kirken. Vi tror på den Gud som er skaperen av alt synlig og usynlig. Du står i bønnefellesskap med profetene og patriarkene, apostlene og martyrene. Du deltar i liturgien sammen med englene og himlenes krefter, de som roper «Hellig, hellig, hellig» i Jesaja 6,3, slik vi sang i inngangssalmen.

Og du har altså til og med en egen verneengel som har fått i oppgave å alltid følge deg, hele veien hjem til Gud. Jesus selv snakker om verneenglene i Matt 18,10. 

Engelen min blir med meg gjennom liv og død – og hvis jeg lar ham, leder han meg helt frem, til Himmelen, hjem til Gud. Det er oppgaven Guds engel har fått i oppdrag av sin himmelske Herre; av min Far, den allmektige. 

Ved vår utgangsdør hjemme henger det et bibelvers som jeg vil gi til deg som et utgangsord i dag: «For han skal gi sine engler befaling om å verne deg på alle dine veier.» (Sal 91,10-12) - helt til du er hjemme hos ham i himmelen.

Du kjemper ikke alene. Du går ikke alene. Amen!

Under følger bilder fra MF-kapellet og deretter bilder fra Mikaelshulen på Selja, samt lenker videre for deg som vil lese mer om englene.

Jeg tok med et ikon av St. Mikael til MF-kapellet da jeg holdt andakten i dag.
(Alle foto herfra og ned: Ragnhild H. Aadland Høen)

 I kirkekunsten avbildes ofte den hellige erkeengelen Mikael med et sverd eller spyd, som en bekjemper av det onde, gjerne i form av en drage.

"Hellige erkeengel Mikael, forsvar oss i striden,
verg oss mot djevelens ondskap og list.
Ydmykt trygler vi om at Gud må holde den onde i age.
Og deg, som er høvding for de himmelske hærskarer,
ber vi om at du, med den kraft som Gud har gitt deg,
vil styrte i avgrunnen Satan og de andre ondskapens ånder
som til sjelenes ulykke ferdes omkring i verden."
 (Pave Leo XIII,1810-1903)

Midnattsmessefeiring i St. Mikaelskirken på Selja, også kjent som Sunniva-hulen. Sigrid Undset kalte hulekirken for "Norges eldste kirketak".

(Alle foto herfra og ned: Ragnhild H. Aadland Høen)

Altersteinen etter midnattsmessen i Mikaelshulen 7. juli 2021.

Mange kom og tente lys i hulekirken på Selja den 8. juli 2021, på selve seljumannamessen. Dette er den innerste delen av hulen. (Det vil si: Bak altersteinen fortsetter hulen faktisk enda noen meter både bakover og oppover.)

Slik ser St. Mikaelskirken ut fra litt nærmere utgangen.

Inne i hulekirken samler små vanndråper seg som perler på fjellveggen. "Martyrenes tårer", kalte barna dem, etter Sankta Sunniva og seljumennene som gav sitt liv her..

Utsikten fra St. Mikaelskirken kl. 22.40 den 7. juli 2021. Magisk vakkert.

Utsikten over kloster- og helgenanlegget på Selja kl. 22.30 den 7. juli 2021.

Utsikten fra huleåpningen en sommerdag i juli.

Hav, himmel og en hellig øy. Trenger man mer?
"Du er mi øy i havet, Gud."

LES OGSÅ:

Alle lenker leder til andre steder på bloggen, med mindre noe annet er spesifisert.

• Primstaven | Mikkelsmesse, erkeengelen Mikaels minnedag
• "Tre ting du trenger å vite om englene" - fra Fr. Arnfinn Harams artikkel om englene
• Du har en skytsengel - min bloggpost om verneenglene der jeg forteller mye mer enn jeg fikk plass til i MF-andakten.
• Ettertanke: Dødskampen i Numedalslågen - da skytsengelen min jobbet veldig hardt
• O verneengel ved min side, gå til kirken for meg
• Bønn til skytsengelen din
  
• På katolsk.no: "De hellige erkeengler Mikael, Gabriel og Rafael"
• På katolsk.no: "De hellige verneengler"
• På katolsk.no: "Hvorfor tror katolikker på verneengler?" 
• Gå til google.no og søk med disse ordene verneengel site:katolsk.no - og du vil få opp biografiene til mange spennende helgener som faktisk har møtt og snakket med sine verneengler

Primstaven | Mikkelsmesse, erkeengelen Mikaels minnedag

ST. MIKAELSKYRKJA: På Selja kan du høre sus av englevinger. Utsikt fra Mikalshelleren på Selja. Benediktinermunkene viet hulekirken, "Norges eldste kirketak", til den hellige erkeengelen Mikael. Skyen på bildet er ikke manipulert, den ble bare fanget av fotografen i et velsignet øyeblikk.
Foto: Lasse Fløde ©, publisert med tillatelse

I dag er det Mikkelsmesse, dagen da vi feirer englenes hærfører - den hellige erkeengelen Mikael. Dagen var en av høstens aller største merkedager i Norge i katolsk tid.

Frem til helligdagsreduksjonen i 1770 var dagen faktisk helligdag, og i mange norske bygder ble den regnet som halv helligdag helt opp mot vår tid.

Overtro og kristen tro

Mange primstavbøker fokuserer på gammel overtro og hvilke værtegn, spådommer og varsler man kan ta av merkedagene i den katolske kalenderen. Selv synes jeg den slags er mindre interessant. Jeg er fascinert av de gamle norske, kristne tradisjonene knyttet til de ulike dagene.

Norske Mikaels-kirker i middelalderen

I middelalderen var det rundt tretti kirker som var viet til St. Mikael i Norge. Den viktigste lå på Selja, der benediktinermunkene hadde viet hulekirken til St. Mikael. Mikaelskirkene lå spesielt til, enten på høye fjell eller åser, eller i huler i fjellet.

I en av mine yndlingsbøker, praktboken "En kurv til min datter", skriver Kristin Solli Schøien:

"Vi vet at det var knyttet tradisjoner og sagn til slike hulekirker langt inn på 1800-tallet. Mange av dem lå vanskelig til; ved Norsjø i Telemark måtte en komme med båt og klatre seg tretti meter opp etter tømmerstokker og taustiger, andre steder var det murte eller hogde steintrinn som var eneste vei."'

Innerst i St. Mikaels-kirken på Selja.
I huletaket finnes rester etter kroker som munkene brukte til å henge lamper i under messefeiringen.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, 2012

Hulekirker

29. september ble valgt til Mikaels dag på grunn av innvielsen av hulekirken i Gargano, der Mikael i følge legenden viste seg for folket på et berg på 300-tallet. Den hellige erkeengelen er i det hele tatt ofte forbundet med hulekirker, og benediktinerne har alltid sett ham som en spesielt viktig alliert i kampen mot det onde.

Englenes hærfører

På katolsk.no kan du lese en lengre artikkel om Mikael og Mikkelsmesse. Her er et lite utdrag:

"Den hellige Mikael (navnet betyr "Hvem er som Gud?") var den erkeengelen som var lederen for de englene som var trofaste mot Gud. Han ledet dem i den seierrike kampen mot Satan og alle hans falne engler til forsvar for alle Guds venner."

"I den velkjente fortellingen i Johannes' Åpenbaring (12,7-9) kan man lese hvordan Mikael og hans engler kastet den ildrøde drage med syv hoder og ti horn ut fra himmelen, den gamle slange, han som kalles djevelen og Satan, han som forfører hele jorderiket. Historien om denne "krigen i himmelen" bidro til at Mikael i Vesten ble æret som anfører for himmelens hærskare og beskytter av kristne i alminnelighet og av soldater i særdeleshet."

HÆRFØREREN: "Da brøt det ut en krig i himmelen:
Mikael og englene hans gikk til krig mot dragen. Dragen kjempet
sammen med englene sine, men de ble overvunnet, og det
 fantes ikke lenger plass for dem i himmelen." (Åp 12,7-8)
Mosaikk fra St. Markus-katedralen i Venezia.

Slåss mot Satan

Og katolsk.no fortsetter:

"Tradisjonen gir Mikael fire ansvarsområder. Det første er å slåss mot Satan. Det andre er å redde de troendes sjeler fra fienden, spesielt i dødstimen. Det tredje er å være forkjemper for Guds folk, jødene i Det gamle Testamentet, de kristne i Det nye, derfor var han skytshelgen for Kirken. Det fjerde er å hente sjelene bort fra jorden og bringe dem for dommen. [...] Michael, row the boat ashore! Alleluia!" synes å romme en reminisens av den meget gamle tradisjonen om erkeengelen Mikael som tar imot og veier sjelene på dommens dag."

Primstavmerket i dag er en skålvekt eller en lur. Kirkebilder viser gjerne den fromme Mikkel enten som sjeleveier med en vekt, eller med et spyd eller sverd som det ondes bekjemper, gjerne i form av en drage.

De hellige erkeengler Mikael, Gabriel og Rafael

Ved kalenderrevisjonen i Den katolske kirke i 1969 ble festene for erkeenglene slått sammen, og 29. september er nå minnedag for alle de tre erkeenglene som er navngitt i Bibelen: Mikael, Gabriel og Rafael. Du kan lese mer om erkeenglene her på katolsk.no.

Englenes hærfører, beskytt oss

"Hellige erkeengel Mikael, forsvar oss i striden, verg oss mot djevelens ondskap og list. Ydmykt trygler vi om at Gud må holde den onde i age. Og deg, som er høvding for de himmelske hærskarer, ber vi om at du, med den kraft som Gud har gitt deg, vil styrte i avgrunnen Satan og de andre ondskapens ånder som til sjelenes ulykke ferdes omkring i verden."
 (Pave Leo XIII, 1810-1903)

Første gang publisert her på bloggen mikkelsmesse 2012. Oppdatert 29. september 2023.

Midnattsmessefeiring i St. Mikaelskirken på Selja, også kjent som Sunniva-hulen. Sigrid Undset kalte hulekirken for "Norges eldste kirketak".
(Alle foto herfra og ned: Ragnhild H. Aadland Høen)

Altersteinen etter midnattsmessen 7. juli 2021.

Mange kom og tente lys den 8. juli 2021, på selve seljumannamessen. Dette er den innerste delen av hulen. (Det vil si: Bak altersteinen fortsetter hulen faktisk enda noen meter både bakover og oppover.)

Slik ser St. Mikaelskirken ut fra litt nærmere utgangen.

Inne i hulekirken samler små vanndråper seg som perler på fjellveggen. "Martyrenes tårer", kalte barna dem.

Utsikten fra St. Mikaelskirken kl. 22.40 den 7. juli 2021. Magisk vakkert.

Utsikten over kloster- og helgenanlegget på Selja kl. 22.30 den 7. juli 2021.

Utsikten fra huleåpningen en sommerdag i juli.

Hav, himmel og en hellig øy. Trenger man mer?
"Du er mi øy i havet, Gud."

LES OGSÅ:

• Tre ting du trenger å vite om englene  - fra Fr. Arnfinn Harams artikkel om englene
• Du har en verneengel - det finnes en bibelsk lære om englene, og den må vi holde fast på.
• Bønn til skytsengelen din - den eldgamle, katolske bønnen Angele Dei
• Ettertanke | Dødskampen i Numedalslågen - da skytsengelen min jobbet veldig hardt
• Ettertanke | Engler og profeter -  Vår tid har mistet både Gud, profetene, apostlene, helgenene og englene av syne. Det betyr ikke at de ikke finnes.
• På katolsk.no: "De hellige erkeengler Mikael, Gabriel og Rafael"
• På katolsk.no: "De hellige verneengler"
• På katolsk.no: "Hvorfor tror katolikker på verneengler?" 
• Gå til google.no og søk med disse ordene verneengel site:katolsk.no - og du vil få opp biografiene til mange spennende helgener som faktisk har møtt og snakket med sine verneengler

Ettertanke | Da skal jeg skue Gud

Havet ved Selja. Kjenner du vinddraget?

Jeg tror det er umulig å vokse opp med panoramautsikt til havet og horisonten uten at det for alltid etterlater et hull i hjertet ditt der hvor havet har vært. 

Selv er jeg oppvokst i Haugesund, på Haugalandet, som har fått navnet sitt med rette. Der bodde vi på en av haugene, Porshaug, med utsikt rett vest der sola går ned i havet. Mmm! Avhengighetsdannende. Å, som jeg lengter til havet, til himmelen og det vakre lyset helt vest i havet.

Jeg er veldig takknemlig for å kunne se Oslofjorden fra stuen nå, men det er ikke det samme. Alle som elsker havet, skjønner hva jeg mener. Havet er så uendelig mye større i alle retninger. Den høye himmelen. Havdypet. Bølgene. Den mektige lyden. Rullestrendene. Luften. Lukten. Vinden! Alt er deilig med havet. Haugesunds-dikteren Kolbein Falkeid sier det slik:

"Alt er spontanfestivaler.
Bare havet
evig."

Det stedet jeg kommer nærmest evige dimensjoner på jord, er på den vakre øya Selja, i de nesten tusen år gamle klosterruinene der. I ettervarmen av munkenes bønner, med de majestetiske Stadt-fjellene i nord og med det uendelige storhavet i vest – da kjenner jeg meg i slekt med poeten og sunnmørsmunken Arnfinn Haram (1948-2012), som skriver:

BERRE DETTE
Berre dette kan eg no:
gå ved havet
lange strender fram
lange tilbake

Berre dette høyrer eg no:
stor sus av bylgjer

Berre dette ser eg no:
Vind og himlar

Berre dette ventar eg på:
få sjå
Gud

(Fra diktsamlingen hans Babylonsk harpe, Efrem forlag. Gjengitt med tillatelse.)

Det går en direkte linje mellom Jobs lengsel og fader Arnfinns lengsel etter å få se Gud. «Når det ikke er noe igjen av min hud, og mitt kjøtt er tæret bort, da skal jeg skue Gud. Jeg skal se ham med egne øyne, jeg selv og ikke en fremmed. Å, jeg fortæres av lengsel!» (Job 19,26-27)

Å skue er ikke et verb som er i daglig bruk lenger, til tross for at vi bruker øynene hver dag. Er det fordi vi holder for høy fart til å virkelig se? På engelsk bruker de behold der vi skriver skue (skode på nynorsk). På gresk heter det eidō, som betyr å se, å legge merke til, være oppmerksom, observere, utforske. Eidō er ikke et raskt blikk, det er å være helt oppslukt av det du ser. Du vil ikke gå glipp av noe. Sånn er det å skue Gud. Mesmerizing.

Dette er den himmelske visjonen: Å se Gud. Å skue ham. «Be Thou my vision», som den gamle irske salmen fra 700-tallet formulerer det. På norsk: «Deg å få skode er sæla å nå. Gud, ver det syn som mitt hjarta vil sjå!» 

Jeg håper den salmen en dag vil bli sunget for full hals i begravelsen min. «Konge i æva, å lat du meg då, sigrande inn i ditt rike få gå! Ver du mi tru, den vona eg ber til eg får skode din herlegdom der.» Amen!

Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 23.09.2023 da Job 19,23-27 var dagens bibeltekst.

SELJA OG HAVET: Høstsol over klosteret, 2. oktober 2015.
Begge foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Les også:

• Jeg anbefaler fader Arnfinn Harams vakre og váre diktsamling "Babylonsk harpe". Du får kjøpt den her hos forlaget.
• Ettertanke | Hav i himmelen - blir det hav i himmelen?
• Iona | Øya i vest - den hellige øya Iona, pilegrimsmål gjennom 1400 år. Familiært landskap for en vestlending.
• Keltisk bønn | St. Patricks brynje - bli med og be langs de lange strendene på Iona i Skottland
• Hva gjør hellige steder med oss? Mitt innlegg på en pilegrimskonferanse på Selja - illustrert med mange flere bilder fra Selja om høsten.
• Poetica | Selja - les Frode Thorups nydelige dikt om de som kom over havet fra vest, til Selja

Ettertanke | Fri fra dødsangstens slaveri

Kjenner du på at du trenger å bli satt fri fra materialisme? Eller fra dødsangst? Da er Matteus din mann.
Her skriver Matteus sitt evangelium, med hjelp fra en engel.
Maleren er selveste Caravaggio, og du kan se maleriet i Roma, i kirken San Luigi dei Francesci.
Foto: Wikimedia Commons 

I dag forteller en øks på primstaven at det er mattismesse om høsten – festen til minne om apostelen Matteus. 

Han startet ikke yrkeslivet som fisker, slik flere av de andre apostlene gjorde. I stedet var han en skatteoppkrever som gikk i fiendens (romernes) tjeneste – fram til han møtte Jesus.

I alle katolske kirker over hele verden leses Matt 9,9-13 i messen i dag. Slik starter historien om Matteus: «Da Jesus gikk videre og kom forbi tollboden, fikk han se en mann som satt der; han hette Matteus. Jesus sa til ham: «Følg meg!» Og han reiste seg og fulgte ham.» (Matt 9,9)

Omvendelseshistorien til Matteus starter med at han blir sett. Det er ikke Matteus som finner Gud, men Gud som finner ham. Blir du med på et hopp enda noen tusen år tilbake i tid? Ute i ørkenen er trellkvinnen Hagar den første i Bibelen som gir navn til Gud. Det står: «Da gav hun Herren, som hadde talt til henne, navnet: «Du er Gud som ser.»» (1. Mos 16,13) Den Gud er det Matteus får møte.

Etter det skjellsettende øye-blikket kommer oppfordringen fra Jesus: «Følg meg!». Dette er selve kjernen i kristenlivet, i det å være en disippel: Vi følger Jesus, vi går etter ham, vi ser, vi lytter, vi går i lære hos ham.

«Og han reiste seg og fulgte ham.» Symbolikken her er fantastisk. Å reise seg, å stå opp – anastasis på gresk – er det samme ordet som blir brukt om Jesu oppstandelse fra de døde. Jesus venter ikke til Matteus lever rett. Han drar ham opp av fordervelsens grav, opp av den dype gjørmen (Sal 40,3).

Resten av livet fortsatte Matteus med å følge Jesus – helt inn i døden, and beyond. Derfor feirer vi Matteus i dag, på hans martyrdag. Vi feirer Matteus’ himmelske fødselsdag.

Kirkehistorikeren Eusebius (ca. 260-340) sier at Matteus først forkynte evangeliet for sine landsmenn jødene i tolv år, deretter skrev Matteus sitt evangelium på vei til Egypt. Matteus skal ha vært både Egypts og Etiopias apostel. Det er usikkert hvorvidt han ble drept ved halshogging, spyd, sverd eller noe annet – men de norske primstavene heller altså mot halshogging, derav øksen som primstavtegn.

Matteus' antatte relikvier skal ha kommet fra Etiopia og hviler i krypten i katedralen San Matteo i Salerno i Sør-Italia. Den mest berømte billedsyklusen over Matteus' liv kan du se i Roma, i kirken San Luigi dei Francesci – malt i 1602 av Caravaggio.

I kunsten er Matteus' symbol et menneske med vinger, på grunn av Åp 4,6ff og fordi slektstavlen i Matteus-evangeliet legger vekt på Jesu familiebånd. Matteus avbildes gjerne sittende mens han skriver evangeliet sitt, eller som apostel med et martyrredskap, eller med en pengesekk til minne om hans tidligere yrke.

Kjenner du på at du trenger å bli satt fri fra materialisme? Eller fra dødsangst? Da er Matteus din mann. Alle martyrer har det til felles at de gjennom sitt forbilde hjelper oss med å bli satt fri fra dødsangstens slaveri (Heb 2,15). Slik gjør de det: De stoler på Jesus, han som har vunnet over døden. De gir sitt liv, hele seg, til Gud – og vinner det evige liv.

«For alle helgner som til døden tro
sto fast i kampen og har nådd sin ro,
vær evig lovet, Krist, ditt navn og blod!
Halleluja! Halleluja!»
(Salmevers: William W. How. Gjendiktning: Johannes Smemo.)

Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 21. september 2023 da Hebr 2,14-18 var dagens bibeltekst.

Den mest berømte billedsyklusen over Matteus' liv kan du se i Roma, i kirken San Luigi dei Francesci – malt i 1602 av Caravaggio.
Foto: Wikimedia Commons/Miwok

Les mer:

Les hele helgenbiografien til den hellige Matteus her på katolsk.no
Ettertanke | Andreasmesse på kunstmuseet
Ettertanke | Petersmesse - Quo vadis, Domine?
Ettetanke | Den hellige Bartolomeus

Primstaven | St. Laurentius' tårer og Larsok

Ettertanke | Livsglede og himmellengsel

I HIMMELEN: I den katolske katedralen "Vår Frue av englene" i Los Angeles henger noe av den vakreste og mest levende kirkekunsten jeg har sett fra nåtiden. Jeg ante ingenting, og plutselig stod jeg der inne omgitt av alle Guds hellige, både de kjente og de ukjente, fra alle tider. Sterkt. Klikk på bildet for å se motivet bedre!
Foto: Gashwin Gomes/Creative Commons

I den katolske katedralen Vår Frue av englene i Los Angeles henger noe av den vakreste og mest levende kirkekunsten jeg har sett fra nåtiden. Du går inn, og plutselig er du omgitt av alle Guds hellige, både de kjente og de helt ukjente, i et salig mylder fra alle århundrer. 

De svære veggteppene henger på begge sider av kirkeskipet, og samtlige av de avbildede har blikket rettet framover mot alteret, mot Jesus. De står der med levende ansikter og minner oss på at de helliges samfunn er reelt. Vi er én kirke, sammen, vi som lever her og de som lever der. De er ikke mindre levende enn oss, de er mer levende.

Når jeg tenker på himmellengsel dukker ansiktet til Endre Gustavsen (1974-2003) opp. Endre, den ekstra levende, var viden kjent for sin livsglede og sin himmellengsel. Han var en frimodig og mye brukt andaktsholder, og hele det siste året han levde, snakket han om himmelen.

Endre Gustavsen
Født: 19.04.1974
Født inn i Himmelen:
Langfredag 18.04.2003

Langfredag 2003, dagen før hans 29-årsdag, ble Endre, hans åtte måneder gamle datter Mari og hans mormor drept av en psykotisk selvmordsbilist som kjørte i feil kjøreretning. En av hans mange venner skriver om ham:

MIN VENN

La meg se bilparken!

sa min venn, den levende, til begravelsesbyrået
Ikke i en svart limousin eller en hvit Cadillac
men i denne røde pickup’en med fete dekk
vil jeg kjøres når tiden er inne, eller ute, sa han, skøyeren
med himmelblå øyne
som om han visste noe

Jeg gleder meg så sinnsykt til Himmelen!

sa min venn, gledessprederen, ofte
Der skal jeg gjøre både det ene og det andre
for eksempel kjøre telemarkski
på softice med sjokoladedryss
sa han og himlet med øynene

In a glimpse of an eye… på et øyeblikk…
sto det på T-skjorten som han ofte brukte
med tegning av et par tomme sko
der eieren plutselig var
rykket opp

Jeg elsker deg mer enn noensinne!

sa min venn til sin kone like før
Takk for at du valgte å satse
kjærligheten på meg, sa han

om det så bare var for denne ene dagen
ville det alene være verdt alt!

sa han og danset med sin elskede
på verandaen mens datteren sov

Så bar han sitt lille barn ut
i bilen og kjørte inn
i Himmelen

(under pedalene lå skoene igjen)

Av Arild Vedvik (publisert med tillatelse)

Kisten med Endre og lille Mari ble kjørt i den røde pickupen han hadde tatt ut selv. 800 mennesker fulgte dem til graven. I minneordet skrev medstudentene på medisinstudiet: «Endre hadde en tydelig tro og var en levende kristen. Han var ikke redd for å dø. Han snakket ofte om døden og livet etterpå.»

Endre hadde en veldig sterk himmellengsel, men det var fordi han elsket livet, ikke fordi han ville vekk fra det. På et folkemøte under bispevisitas i Hurdal uken før han ble drept, sa den himmelvendte Endre Gustavsen: «Gled dere til Himmelen. Sørg for å komme dit!» Frem til dagen før ulykken var han leirsjef på en påskeleir for ungdom. På avslutningsmøtet sa han: «Da sees vi neste år, eller i Himmelen.»

«Så bar han sitt lille barn ut i bilen og kjørte inn i Himmelen (under pedalene lå skoene igjen).»

Katedralen "Our Lady of the Angels", ""Vår Frue av englene" i Los Angeles.
Klikk på bildet for å se motivet i større format.
Foto: David Leigh Ellis/Creative Commons

Les også andre bloggtekster om Himmelen og livet etter døden:

En smak av Himmelen
Ettertanke | Livet som larve og sommerfugl
Ettertanke | Han er de levendes Gud
Ettertanke | Og la ditt lys skinne for dem

Ettertanke | En salme å leve hele livet i

Ettertanke | Gjett hvor glad jeg er i deg

Allehelgensdag | Dei heilage og det heilage

Ettertanke | Når mitt kjøtt er tæret bort

Ettertanke | Hold ut, hold ut

KORSET: Det går ingen vei utenom korset og lidelsen for den som vil leve i Kristi etterfølgelse.
St. Augustin sier: «Gud hadde én sønn på jorden uten synd, men aldri én uten lidelse.»
Freskomaleri fra basilikaen i Assisi, malt av Giotto i 1310.

Dagens bibeltekst kan være nokså skrekkinngytende å møte alene. Heldigvis slipper jeg det. Jeg kan lese den sammen med hele Kirken, fra kirkefedrene til pave Benedikt XVI.

Bibelteksten tar oss rett inn i røffe tak. Det handler om å holde ut i «de lidelsene dere måtte kjempe med», om å bli «hånt og plaget for øynene på folk», om å finne seg «med glede i at det dere eide, ble røvet fra dere» fordi vi vet at vi «eier noe som er bedre, og som varer» (Hebr 10,32ff).

I dag, 14. september, feirer vi festen for Korsets opphøyelse: «Ave crux, spes unica». «Vær hilset kors, vårt eneste håp».

Vil du leve et liv i Kristi etterfølgelse? Da går det ingen vei utenom korset. 

St. Augustin sier rett ut: «Gud hadde én sønn på jorden uten synd, men aldri én uten lidelse.» Hvis livet ditt er kjemisk fritt for problemer og lidelse, bør du kanskje ta en kikk på om det er noe du har rømt unna, for å si det sånn.

Som pave Benedikt skriver: «For å modnes, for å bevege seg fra en overfladisk fromhet til dyp enhet med Guds vilje, må mennesket prøves. Som druesaften må gjære for å bli edel vin, trenger mennesket renselser og forvandling.» (side 110 i boken hans "Jesus fra Nasaret")

For å holde ut i prøvelsene trenger vi det kirkefedrene kaller perseverantia – den vedvarende utholdenheten, i fellesskapet med Jesus.

Så hold ut. Hold ut i kampen, trøttheten og fortvilelsen. Hold ut, hold ut. Du er ikke alene. Du er i fellesskapet med Kristi legeme, Kirken, og «vi har ikke en øversteprest som ikke kan lide med oss i vår svakhet, men en som er prøvet i alt på samme måte som vi, men uten synd. La oss derfor frimodig tre fram for nådens trone, så vi kan finne barmhjertighet og finne nåde som gir hjelp i rette tid.» (Hebr 4,15-16)

LA OSS BE

Himmelske Far, vi elsker og tilber deg. 

Jesus Kristus, gi oss kraft og nåde til å gi evangeliet videre til den verden vi lever i – den verden som du elsker. 

Kom Hellige Ånd, Trøsteren, du som er vår styrke. 

Første gang publisert i avisen Vårt Land 15. september 2012 og her på bloggen samme dag. Oppdatert 14. september 2023.

Fakta om korsmessene

Festen for Korsets opphøyelse heter Exaltatio Sanctae Crucis på latin. Festen er merket av på primstaven den 14. september som "korsmesse om høsten". 

Den andre korsmessen som er merket av på primstaven, er "Korsmesse om våren" 3. mai, på latin Inventio Sanctae Crucis, til minne om da den hellige Helena gjenfant Jesu kors i Jerusalem.

Les mer:

Les artikkelen om Korsets opphøyelse på katolsk.no

Det undergjørende krusifikset i Røldal stavkirke. 
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Fast tradisjon: Å stemme på bursdagen

Så glad blir jeg av å få stemme på KrF. Annethvert år er det valg i september, derfor har det blitt en fast tradisjon at jeg forhåndsstemmer på bursdagen min.

Fin dag! Feiret bursdagen min i dag med 1. å forhåndsstemme på KrF (jeg står på 6. plass på bystyrelisten), 2. fine gaver og 3. deilig sjokoladekake med vaniljekrem.

Hvis jeg kan ønske meg noe til bursdagen, så vil jeg bli glad for å høre at du stemmer på KrF. Dersom du stemmer på et annet parti (og bor i Oslo), ønsker jeg meg en slenger til Oslo KrFs førstekandidat Øyvind Håbrekke.

 
Mennesker uten sterke stemmer trenger talsmenn som KrF. Den stemmen må ikke forstumme. I Oslo er det ikke garantert at KrF får inn en eneste bystyrerepresentant i år, i følge meningsmålingene. Hver eneste stemme teller! I den siste meningsmålingen manglet KrF 118 stemmer på å få inn én representant. Dette er selvsagt innenfor feilmarginen, men det sier likevel mye om hvor lite som skal til for å vippe KrF helt inn.

Jeg stemmer KrF fordi Oslo ikke er det samme uten at et kristent parti er med i bystyret. Hvem skal da tale friskolenes sak inn i et stadig mer sekularisert bystyre? Hvem skal passe på at det ikke kuttes i sykehjemsprestene? Vi bo i en by der partiene ikke en gang har noen livssynspolitikk! Uten KrF i bystyret: Hvem skal da rekke opp hånda når noen (for n'te gang) foreslår å kutte i støtten til kirker og ideelle organisasjoner? Hvem skal sørge for at et nytt, borgerlig byråd får et varmt hjerte for de fattige og de svakeste blant oss? 

De borgerlige blå trenger et bankende, gult KrF-hjerte med på laget. Høyres tidligere statsminister Jan P. Syse sa alltid at Høyre og Kristelig Folkeparti får fram det beste i hverandre – og seg selv – når de samarbeider: Høyre husker at livet handler om mer enn penger, mens Kristelig Folkeparti blir minnet om at livet/politikk også handler om verdiskaping og penger.

Som Henrik Syse formulerer det: "Kristendemokratiet og den konservatismen som preger partiet Høyre, er nære søsken i den europeiske politiske familien, med felles historiske erfaringer og med vektlegging av enkeltmenneskets verdighet kombinert med en sterk erkjennelse av fellesskap og sammenheng."

Vil du at din stemme skal gjøre et skikkelig stort utslag? En ekte forskjell? Stem på KrF! 

Bursdagskake som er stor nok til en familie på sju. Fra minstejenta Maria (9) fikk jeg boken "Istedenfor våpen" av grev Folke Bernadotte (Gyldendal forlag, 1948). Hun hadde pyntet og pakket den inn selv (avbildet).
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen