"Den som synger ber dobbelt" sier den hellige Augustin. Når jeg trenger at livet skal falle på plass lytter jeg til dominikanermunken Haavar Simon Nilsen som synger Fader vår.
Når bror Haavar synger/ber "skje din vilje som i himmelen så og på jorden", skjer det noe helt spesielt. Da trekkes jeg rett inn i bønnen og rett inn i Gud. Rett inn i Guds vilje, der Ånden ber i meg: Skje din vilje, Gud. Amen.
Musikken hører du på albumet Adoremus som er utgitt av Oslo Katolske Bispedømme og Norges Unge Katolikker (NUK) med proffe musikere: Ole Børud, Siri L. og Dag Tofteng, Eirik Berge, Det tjekkiske nasjonalsymfoniorkesteret m.fl.
Fader vår, du som er i himmelen!
Helliget vorde ditt navn.
Komme ditt rike.
Skje din vilje, som i himmelen så og på jorden.
Gi oss i dag vårt daglige brød.
Og forlat oss vår skyld som vi og forlater våre skyldnere.
Og led oss ikke inn i fristelse, men fri oss fra det onde.
Amen.
Fader Vår for alle
Jeg anbefaler hele albumet, spesielt for familier som er på jakt etter kristen musikk. Fin å høre på i bilen på sommerferie! Men Fader vår og andre av sangene her trenger man altså ikke å være hverken barn eller ung for å ha stor glede av.
1. Here I am to worship
2. Jesus is the answer
3. Blessed one
4. Takk gode Gud (Frans av Assisis solsang)
5. Ave Maria
6. Breathe
7. Kom Hellig Ånd
8. Hør min bønn Maria
9. Canticle of the turning
10. Above all
11. I dine hender Fader blid
12. Fall til ro
13. Jeg løfter mine øyne opp til fjellene
14. Ave Maris Stella
15. Litany
16. Fader vår
For øvrig; for et nydelig pianoarrangement Martin Bjørnland har laget til Fader vår! Er det flere enn meg som får assosiasjoner til noe av den fineste filmmusikken jeg vet om: Pride & Prejudice?
Denne bloggposten ble første gang publisert i 2017. Jeg ble minnet om å løfte den opp igjen hit i dag, da dette minnet fra 19. mai 2016 dukket opp i Facebook-feeden min. Det var den nest siste dagen min i KrF, og jeg gikk fra Stortinget mens jeg lyttet til Fader vår og opplevde det som står her:
Kulturminister Abid Raja intervjues av P1 på direkten under Søndagsåpent. Deretter gikk mikrofonen videre til meg og produsent Paal Ritter Schjerven i Popsenteret (med ryggen til). Her kan du høre innslaget (fra 1:44:39). Foto: Åsmund Mæhle
Denne rare våren har det vært ekstra fint å jobbe i Norges Korforbund. Jeg har nemlig fått bruke tiden min på å få hele Norge til å synge.
De siste åtte ukene har jeg rett og slett vært så privilegert å få være prosjektleder for "Hele Norge synger". Det startet med at jeg tenkte at noen må få hele Norge til å synge sammen nå i koronatiden. Det er jo opplagt! Gjennom sangen kan vi møtes uten å møtes. Vi kan gjøre noe sammen uten å være sammen. Vi kan oppleve fellesskap og glede - akkurat det som vi har altfor lite av nå i isolasjonstiden.
Sjefen min syntes det var en god idé, så da var det bare å sette i gang og bygge fellesskapet. Alle organisasjonene i Koralliansen ville være med, og det ville Krafttak for sang også. Det vokste på seg, og etter hvert har vi nå blitt hele 27 organisasjoner som står sammen om sangdugnaden "Hele Norge synger".
Det rare med koronatidens hjemmekontortilværelse er at alle de som jobber i andre organisasjoner plutselig er akkurat like nære/fjerne som mine egne kollegaer i Korforbundet. Det har vært utrolig fint å jobbe så mange sammen om noe som er så fint!
Generalprøven for Hele Norge synger
"Hele Norge synger" hadde premiere palmehelga, da P1 Søndagsåpent og hele Norge ble med på å synge Optimist og fire andre sanger. Deretter fortsatte det i fem søndager til, helt til vår siste direktesending søndag 10. mai, da vi lagde "Generalprøve for 17. mai" med Det Norske Solistkor og kulturminister Abid Raja på Riksscenen.
Som jeg har skrevet om tidligere, er 17. mai dagen da Gud dukker opp over alt i sangene våre. På "generalprøven" 10. mai sang vi ni 17. mai-sanger, dermed ble det en direkte oppbyggelig halvtime. Jeg tror ikke jeg kommer til å oppleve mer høytid og 17. mai-stemning enn det Det Norske Solistkor gav meg de nesten fem timene jeg fikk høre dem på Riksscenen (jeg var jo så heldig å få med meg fire timer med øvelser også).
Bare hør her, og syng med på blant annet Ja, vi elsker dette landet, Gud signe vårt dyre fedreland, No livnar det i lundar og Gud sign vår konge god:
Et historisk øyeblikk
Selve finalen i morgen, 17. mai, er det NRK som står for, når hele Norge skal synge "Ja, vi elsker" sammen klokken 13, ledet av Det Norske Solistkor. Jeg gleder meg!
Aldri før har så mange nordmenn sunget sammen som i dette historiske øyeblikket. Jeg er veldig takknemlig over at vi i Kor-Norge har fått være med på å bidra til at det skal glitre mest mulig av det øyeblikket. Hele dette dugnadsprosjektet har vært en eneste stor velsignelse å få være med på.
I alt har 369 000 nordmenn fått eventet opp i Facebook-feeden sin (organisk, uten sponsing).
Hele Norge synger No livnar det i lundar
Jeg elsker salmen "No livnar det i lundar" av Elias Blix. Denne rare våren, som har så ekstra mye lengsel i seg, passer det spesielt godt å synge den. Dermed har "No livnar det i lundar" faktisk fått bli med i hele fire av direktesendingene våre denne våren. Nydelig!
Her kan du høre FolkOrg sin versjon av "No livnar det i lundar". Få spesielt med deg det siste verset når alle folkesangerne synger sammen!
Hele Norge synger Optimist
Startskuddet for "Hele Norge synger" gikk med Optimist-videoen som fikk hele 182 000 visninger uten at noen hadde brukt en krone på sponsing. Det var utrolig gøy å jobbe med produksjonen av denne videoen. Spesielt kjekt var det at vi fikk med alt fra bønder, prester, sykepleier, lærere og ungdommer til forsvarsministeren, utviklingsministeren og stortingspresidenten. Her kan du se den og bli glad:
Hele Norge synger Påskemorgen slukker sorgen
Under direktesendingen vår på Facebook 1. påskedag hadde Popsenterets kunstneriske leder blitt med som produsent, slik at jeg kunne følge sendingen hjemmefra og følge opp kommentarfeltet derfra. Under "Påskemorgen slukker sorgen" gjorde Maria og jeg det som alle oppfordres til: Synge med og dele en video med hashtaggen #helenorgesynger i sosiale medier. Her er Påskemorgen i mamma og Maria-versjon:
Hele Norge synger Gud signe vårt dyre fedreland
Min siste nasjonaldagsgave til deg, er denne vakre fremførelsen av "Gud signe vårt dyre fedreland" som Det Norske Solistkor nettopp har publisert på YouTube.
Jeg ønsker deg en velsignet nasjonaldag, fylt av takknemlighet.
Begge to like glade over at hele Norge skal synge "Ja, vi elsker" sammen for første gang. Foto: Åsmund Mæhle
Fredag 15. mai: Siste 17. mai-feiring i barnehagen. En epoke er snart over. Neste år går alle fem barna på St. Sunniva skole. Foto: Ragnhild H. Aadland Høen
På vei hjem fra barnehagen gikk vi forbi et minne om en viktig del av den norske motstandskampen under krigen: Det nasjonale minnesmerket for den illegale presse. 212 mistet livet på grunn av utgivelse og spredning av de illegale avisene, mange fikk livsvarige skader.
Vi minnes våre falne i takknemlighet.Foto: Ragnhild H. Aadland Høen
«Frihet og demokrati er uløselig knyttet til en fri presse. La oss alltid verne om DET FRIE ORD.» Foto: Ragnhild H. Aadland Høen
FRA EN ANNEN TID: "Du lever i en synlig og usynlig verden. Du selv er både synlig og
usynlig. Hvis du stirrer deg blind på den synlige, forgjengelige delen,
går du glipp av den usynlige, evige delen." Foto: Anyjazz65/Flickr Creative Commons
God påske! Synes du det høres rart ut i mai? Men det er helt rett. Det sekulariserte samfunnet vårt innbiller seg riktignok at påsken er over. Det de ikke vet, er at vi fortsatt befinner oss i den 50 dager lange påsketiden.
Selv om julen ikke varer helt til påske, er det faktisk sant at påsken varer helt til pinse. 50 dager til ende feirer vi, i jubel og glede, som en eneste lang festdag. Påsken er høydepunktet i kirkeåret, den er høytiden over alle høytider, festenes fest (solemnitas solemnitatum).
I denne hellige tiden har vi et spesielt fokus på påskemysteriet, på oppstandelsen og det evige liv. Er du redd for døden, så kom deg i kirken på denne tiden av året. Dagens bibeltekst handler om hvordan Gud skal reise oss opp fra de døde (2. Kor 4,14) og Paulus minner oss på at allerede nå er det slik at ”selv om vårt ytre menneske går til grunne, blir vårt indre menneske fornyet dag for dag” (v. 16).
Du lever i en synlig og usynlig verden. Du selv er både synlig og usynlig. Hvis du stirrer deg blind på den synlige, forgjengelige delen, går du glipp av den usynlige, evige delen.
Paulus skriver: ”Vi har ikke det synlige for øye, men det usynlige. For det synlige tar slutt, det usynlige er evig.” (v. 18). Det viktigste i verden har alltid vært usynlig: Kjærlighet. Gud. Selve livet. Betyr det at kjærlighet ikke finnes? At Gud ikke finnes? At livet er en illusjon? Nei. Det usynlige er dypt virkelig. En dag skal vi se det og skjønne det fullt og helt.
”Nå ser vi i et speil, i en gåte, da skal vi se ansikt til ansikt. Nå forstår jeg stykkevis, da skal jeg erkjenne fullt ut, slik Gud kjenner meg fullt ut.” (1. Kor 13,12) Gud være lovet. Halleluja!
Første gang publisert i avisen Vårt Land 13. mai 2011 da 2 Kor 4,14–18 var dagens bibeltekst. Publisert på bloggen i mai 2014. Oppdatert 12. mai 2020.
TO LUKER I HIMMELEN: "Det største mysterium er ikke mer enn det at en ørliten kropp er våknet til jorden. Den nyfødte ser. To luker i himmelen går opp.
Selv fem-trinns-raketter og kjernefysikk blir puslingers puslespill når det nyfødte barn med et eneste blikk beviser at Gud er til." André Bjerke
Foto: Min far, Hermund Aadland, tok dette bildet av meg i 1976
Jeg gleder meg til å være med i panelet i kveld når vi skal samles for å snakke om mystikeren, forkynneren og forfatteren Edin Løvås som ville blitt 100 år i år! I anledning jubileet er det laget en utrolig fin antologi, som "slippes" tirsdag 5. mai kl. 20.
Jeg er veldig takknemlig for å få være en av bidragsyterne når arven etter Edin Løvås nå videreformidles i boka Veien videre - Arven etter Edin Løvås.
For en bok det har blitt! Herlighet, så fin den er. Også så lett å lese! Det er så mange små, velskrevne, korte artikler her at før jeg visste ordet av det hadde jeg lest halve boka fordi jeg «skulle bare» 😅😘 Disse dyrebare 186 sidene kommer til å bli lest på rekordtid! Skatt på skatt!
Min veiviser til Den katolske kirke
Mitt kapittel i boka heter "Min veiviser til Den katolske kirke". Det tror jeg Edin Løvås kommer til å fortsette med å være for mange flere enn meg - ikke minst gjennom retreatbevegelsen.
Edin Løvås har betydd uendelig mye for hele det skandinaviske kirkelivet. Tirsdag kveld deler vi av ettervarmen etter den norske retreatbevegelsens far.
Edin var en jordnær mystiker av solid ignatiansk støpning. Av motreformasjonens far, St. Ignatius av Loyola, lærte Edin både Jesus-meditasjon, kontemplasjon, de åndelige øvelser, ignatiansk åndelig veiledning, den daglige Kristus-etterfølgelsen ("å leve som en disippel") og viktigheten av å tilbringe tid med Jesus i ensomhet og stillhet på retretter. Men ikke minst: Han lærte det videre! Edin klarte til og med kunststykket å få karismatikere til å verdsette liturgi og tidebønner.
Få personer har som Edin fått norske protestanter til å få øynene opp for at alt dette katolske ikke er noe fremmed og ukristelig. Det er tvert imot noe dypt kristent.
Med blikket festet på den oppstandne Herren Jesus Kristus
Edin var en av dem som hjalp meg til å slutte å være så redd for katolsk tro den gang jeg var protestant. Han fikk meg til å oppdage den store rikdommen som ligger i den fulle, kristne tradisjonen. Jeg fulgte veiene han ledet meg inn på, og oppdaget at de endte i Den katolske kirke.
Edin hadde alltid blikket vendt mot Jesus, og han hjalp oss andre til å se Jesus og holde blikket festet på ham. Han er vel verdt å minnes for alle som kjente ham - og vel verdt å bli kjent med for deg som ikke kjente ham. Jeg tror jeg kan garantere at dette kommer til å bli en sjeldent spennende samtale!
Peter Halldorf, Siri Iversen, Knut Tveitereid, Ragnhild Aadland Høen og Øyvind Haraldseid er blant dem som deltar i samtalen i kveld. Erik Andreassen og Anne Margrethe Mandt-Anfindsen leder samtalen - og alle disse er blant de 24 artikkelforfatterne i boka "Veien videre - Arven etter Edin Løvås".
Retreatbevegelsen er dessverre i en desperat krise nå på grunn av koronaviruset så jeg er veldig glad for å kunne fortelle at alle forfatterne har gitt sine royalties til Sandomstiftelsen.
Video om boka
I denne lille videoen om boka kan du høre stemmen til Edin fra en tale han holdt om bønn. Du får også høre noen sekunder fra fem av oss som har bidratt til boka. Vær så god, her er tre minutter med (in order of appearance) Knut Grønvik, Edin Løvås, Stian Kilde Aarebrot, Ulla Käll, meg og Jostein Ørum:
Arven etter Edin Løvås
Hva er det eneste som blir igjen etter deg når du dør? Det som du har gitt videre. Edin var en som gav uendelig mye, derfor er det så mye igjen etter ham. Jeg er sikker på at Edin Løvås' samarbeid med Gud kommer til å fortsette med å prege Norge i hele dette århundret.
En av mine medforfattere, Jostein Ørum, skriver på Facebook: "I dag åpnet jeg en helt ny bok og forsto plutselig at jeg har fått være med på noe stort, sammen med en armada av gode bidragsytere. Og jeg ble sittende å lese om sporene Edin Løvås har satt. For meg var han en som åpnet fortellingene i Bibelen. Og jeg skriver om det her." Det kan jeg også skriver under på.
Smakebit fra boka
Jeg tenkte at starten på mitt kapittel kunne være en passende smakebit fra boka:
"Jeg ble født inn i Den norske kirke. 31 år senere gikk jeg inn i Den katolske kirkes fulle fellesskap. Hvordan kunne en forkynner fra Misjonsforbundet bli en av mine viktigste veivisere dit?
Gjennom ungdomstiden min på 90-tallet fikk jeg høre Edin Løvås og møte ham flere ganger, spesielt gjennom KRIK (Kristen Idrettskontakt). Høydepunktet var de timene jeg fikk i dybdesamtale med ham på Halvorsens konditori i 1999. Da var Edin blitt 80 år, og skulle trekke seg tilbake fra det offentlige virket sitt. Jeg var redaktør i studentmagasinet Credo, og vi var så heldige at vi fikk gjøre et siste portrettintervju med ham. Det ble viktige timer sammen med et levende Kristus-vitne.
Edin Løvås var en mann som levde det han forkynte. Han levde i Jesus-meditasjonen og kontemplasjonen. Han var en mann som ble det han så, og hans åndelige tiltrekningskraft og Kristus-utstråling var tilsvarende sterk. Det var definitivt noe annerledes med Edin. Alle kunne lukte det på mange mils avstand. Kristus-duften. Ikke en gang bolleduften på Halvorsens konditori kunne overdøve Kristus-duften fra Edin. Kristus-utstrålingen var så sterk at det føltes helt naturlig å kalle portrettet av ham for "Nesten Jesus".
Jeg senset at her får jeg del i ekte kristendom. "The real thing". Senere, etter at Edin hadde trukket seg tilbake, øste jeg av de kildene han hadde ledet meg til, og fant ut at de var dypt katolske. Jeg oppdaget at alt det som begeistret meg ved Edins karismer – hans gaver til Kristen-Norge – hadde han selv mottatt fra den katolske tradisjonen. Jeg fulgte veiene han ledet meg inn på, og oppdaget at de endte i Den katolske kirke."
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen
Fantastisk knippe forfatterne
Tekstene i boken tar blant annet opp disippelskap, bønn, Jesus-meditasjon, tvil, enkelhet, og profetens rolle. Som bonus publiseres Edin Løvås' egen tekst Jesu Kristi disipler her for første gang. Boka inneholder også kortere fortellinger med glimt fra Edin Løvås' liv.
Jeg fikk omtrent frysninger da jeg fikk vite hvem de andre bidragsyterne i denne boka er. Dette er noen av de beste av de beste forfatterne og skribentene som Norge og Sverige har å by på. Så mange av mine yndlingsskribenter samlet på ett sted! Wow! Hør bare:
Alle forfatterne har som sagt gitt bort sine royalties til Sandomstiftelsen. Retreatbevegelsen er dessverre i en desperat krise nå på grunn av koronaviruset, så dra til din lokale bokhandel og kjøp/bestill boken der! (Det er best, da hjelper du bokhandelen å overleve også.) Hvis du bor langt fra en bokhandel, kan du også bestille boka på nettet, så klart.
Og ikke minst: Gi "Veien videre - Arven etter Edin Løvås" i gave til mange, mange! Da kommer både de som leser boken ogThomasgården og Sandom Retreatsenter til å bli rikelig velsignet!
Alle mann til pumpene! Fortsett med å gi videre den rike arven etter Edin Løvås!
Edin Løvås (1920-2014), avbildet i år 2000. Foto: Ragnhild H. Aadland Høen
Sankta Sunniva av Selja, foreviget i sølv i Nordfjordeid.
Det finnes noen ytterst få norske, katolske smykker. Så få er de at det nesten føles som en moralsk plikt å informere om dem. Her er min favoritt: Sankta Sunniva-smykket fra BergArt i Nordfjordeid.
Gullsmeden Kathrine Berg driver BergArt Gullsmedverkstad i Nordfjordeid. Er det lenge til du skal til Nordfjordeid? Fortvil ikke, de har nettbutikk. Her er en lenke direkte til Sunniva-smykket. Modellen til dette smykket ble håndlaget av Kathrine Berg til 1000-års jubileet i Selje i 1997.
I år 997 dro Kong Olav Tryggvason til Selja og fant Norges første helgen, Sankta Sunniva, i hulen der. 1000 år senere valgte nordfjordingen Kathrine Berg å lage sitt svennestykke med Sankta Sunniva, og det har vært en klassiker i gullsmedverkstedet hennes ever since.
Nå står det ikke hvor stort smykket er på nettsiden hennes, men i følge min linjal er det 33 mm (3,3 cm, ja) fra topp til bunn. Jeg liker det fordi det er så elegant, så feminint, så nydelig, så nett, så katolsk, så... så Sunniva der hun står i huleåpningen og bærer helgenattributtet sitt - steinen - til minne om berget som falt over henne og vennene hennes. Les mer om Sunnivalegenden her.
Første gang publisert på bloggen 12. november 2016
Smykket er mindre i virkeligheten enn på dette bildet. Fra topp til bunn måler anhenget 33 millimeter. Begge foto: Ragnhild H. Aadland Høen
Påske i en av de kirkene jeg elsker høyest i Roma: Santa Maria in Trastevere. Hagen i koret tjener som Getsemane hage skjærtorsdag, og som gravhagen langfredag og påskeaften. Foto: Ragnhild H. Aadland Høen
I dagens bibeltekst befinner vi oss midt i de timene da menneskehetens historie snudde – for all tid og all evighet.
Jeg simpelthen elsker å delta i den katolske liturgien i den hellige uken, fra palmesøndag til påskedag. Gjennom Kirkens liturgiske handlinger dras jeg ut av tid og rom og inn i den hellige tiden og det hellige rommet der vi alle får delta i det store påskemysteriet, konkret og reelt.
For slik fungerer den katolske liturgien: Hele menigheten går i prosesjon med grønne greiner palmesøndag, helt på ekte. Skjærtorsdag får vi se presten vaske føttene til tolv menn i menigheten, helt konkret. Vi tar del i Det siste måltidet, helt reelt. Vi ber og våker med Jesus i den vakre hagen i kirken skjærtorsdag, hele natten.
Langfredag går vi fram og ærer korset, én og én, og får vårt øyeblikk alene der framme med Jesus. Vi kneler ned når Jesus utånder på korset, og vi bærer Jesus (det forvandlede nattverdsbrødet) til graven i hagen i kirken. Vi tenner hundrevis av påskelys i nattemørket under midnattsmessen påskenatt, når Jesus, verdens lys, seirer over mørket, synden og døden. Vi jubler påskedag, og tar med oss velsignet påskevann hjem, som en påminnelse om vår egen dåp, der vi døde og oppstod med Jesus.
Har du tenkt på at Guds frelsesverk på mange måter er akkurat som syndefallet, bare i total revers? I de hellige timene fra skjærtorsdag til påskemorgen snur Gud alt på hodet, dag for dag, time for time: Mesteren vasker disiplenes føtter. Selviskheten viker for selvoppofrelsen. Gud dør for at menneskene skal få liv.
I Edens hage vant egoismen og ulydigheten, og livets tre ble til dødens tre. Jesus, den nye Adam, vender tilbake til hagen, og i Getsemane hage seirer selvoppofrelsen og lydigheten til Faderens vilje. På Golgata forvandles korset fra dødens tre til livets tre.
Katolske kristne er generelt ikke på hytta under «det hellige triduum»; de tre hellige dagene som utgjør det absolutte høydepunktet i kirkeåret. Da er vi i kirken og deltar i påskemysteriet, fra skjærtorsdag til påskenatt. Vi går inn i årets aller helligste timer – sammen – med ord som disse:
«Jesus er virkelig til stede her og nå, og det er her og nå vi kalles til å følge Ham, til å vende om og gå sammen med Ham i de neste timene og dagene. Når vi vender om og følger Ham, da er kraften fra frelsesverket virksom. Da skaper Han nok engang liv der det var dødt. Timen er kommet. Herren kaller. La oss bryte opp og følge Ham.» (Sitat fra en av pater Ole Martin Stamnestrøs skjærtorsdagsprekener.)
Ah, det kan ikke få blitt påske fort nok!
Denne ettertanken ble første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 8. november 2019 da Joh 13,1-10 var dagens bibeltekst. Den funker på langfredag 2020 også. Alt som trengs er å oppdatere de siste ordene til: Ah, det kan ikke få blitt en normal påske fort nok!
Hagen i kirken Santa Maria in Trastevere påsken 2004. Foto: Ragnhild H. Aadland Høen
Skjærtorsdag: Bli her og våk med meg - om det katolske synet på nattverden, med bilder fra skjærtorsdagsliturgien, prosesjonen og tilbedelsen i Getsemane hage (i St. Paul kirke)
Langfredag: Å ære korset - her tar jeg deg steg for steg gjennom den kraftfulle langfredagsliturgien, feiringen av Herrens lidelseshistorie - fra St. Paul kirke i Bergen
I en gammel preken fra 300-tallet, fortelles det om hvordan Jesus går inn i dødsriket for å frelse Adam, og sier til ham, full av kjærlighet: «Se mine hender som ble naglet til treet for din skyld, du som en gang gjorde urett og rakte hånden ut mot treet.»
Vil du bli med til det treet? Da skal du få være med meg gjennom den symbolsterke, katolske langfredagsliturgien. Det er en liturgi som drar deg helt inn til korset på Golgata. Helt inn til Jesu hjerte.
I starten er krusifikset dekket av et lilla slør, slik alle kors er i pasjonstiden. Presten synger: «Se, korsets tre, på det hang verdens frelser.» Alle synger: «Kom, la oss tilbe ham.» Deretter kneler alle ned og tilber Jesus i stillhet, mens korset holdes høyt løftet. Den andre gangen avdekkes korsets høyre arm. Den tredje gangen avdekkes korset fullstendig. Det er en guddommelig pedagogikk som er eksepsjonelt virkningsfull: Jesus kommer mer og mer til deg. Hver gang korset løftes og avdekkes, kommer han nærmere deg.
Etter dette går vi fram til Jesus én etter én. Det tar lang tid, gjerne en hel time. Alle ber mens de venter på at det skal bli nettopp deres tur til få et personlig møte med Jesus. Mange kneler ned og kysser Jesu føtter på korset. Andre bukker eller kneler for Jesus, eller de berører korset i ærbødighet. Å gå fram til Jesu kors på denne måten og få ditt eget møte med Jesus – det er en fullstendig overrumplende, overveldende opplevelse. Hver eneste gang. At det var for nettopp meg han døde – det blir ikke lenger ord, det blir virkelighet der framme ved korset. Det er ikke uten grunn at Martin Luthers sjelesørgeriske råd for døende var å holde opp et krusifiks.
Har du noen gang kysset et bilde av noen du savner? Da dyrker du ikke bildet, men bildet hjelper deg til å gi uttrykk for kjærligheten du føler. På samme måte er det med krusifikset. Det fysiske korset hjelper meg til å se kjærligheten Jesus har til meg: Han gav alt for meg. Jeg vil gi alt for ham.
Som det heter i langfredagsliturgien: «Ditt kors tilber vi, Herre, og din oppstandelse lovpriser vi, for se, ved korset er gleden kommet til verden.»
«Du som har deg selv meg givet, la i deg meg elske livet,
så for deg kun hjertet banker,
så kun du i mine tanker
er den dype sammenheng.
Ja, jeg tror på korsets gåte,
gjør det, Frelser, av din nåde!
Stå meg bi når fienden frister, rekk meg hånd når øyet brister, si: Vi går til paradis!»
Første gang publisert i Vårt Land og her på bloggen 2. mars 2019, da Mark 12,1-12 var dagens bibeltekst
FOR Å VINNE DEG: Jesu føtter. En kjærlighet som ikke er villig til å ofre noe, er ikke kjærlighet.
En kjærlighet som er villig til å ofre alt, gi hele seg, hele sitt liv, for å vinne deg - det finnes ikke en høyere kjærlighet enn det.
“Nails were not enough to hold the God-Man nailed and fastened on the Cross, had not love held Him there.” Den hellige Katarina av Siena
Dette er krusifikset som vi ærer langfredager i St. Olav domkirke i Oslo.
Epilog
For noen år siden filmet NRK langfredagsliturgien i St. Paul kirke i Bergen. Derfor var det ikke tid til at hele menigheten kunne komme fram enkeltvis og ære korset. Hva tror du skjedde etter at liturgien var over og NRK hadde slått av kameraene sine?
Folk gikk frem til korset én og én for å ære Frelseren. I en hel time stod de i kø for å få sitt eget møte med Jesus der fremme ved korsets fot. Jeg kan love at det gjorde inntrykk på NRK-crewet som rigget ned og forstod at det de så nå var the real thing.
Ingen gikk fram fordi de ville på tv eller fordi det var en del av "et opplegg alle må gjennom før de kan gå". De gikk fram fordi "Ditt kors tilber vi, Herre, og din oppstandelse lovpriser vi, for se, ved korset er gleden kommet til verden."
364 DAGER: Jesus i sakristiet i St. Olav domkirke i Oslo. Dette krusifikset tas kun frem én dag i året - bare på langfredag. Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, langfredag 2019
KORSET: "Vi tilber deg, Kristus, og lovpriser deg, fordi du ved ditt kors har forløst verden" (Fra korsveiandaktens liturgi)
Som et uttrykk for sorg tilhyller Kirken alle kors og altertavler med fiolette slør/kleder i pasjonstiden. Korsene dekkes i tolv dager, fra og med 1. Pasjonssøndag inntil korstilbedelsen på Langfredag - mens bildene dekkes inntil Gloria i midnattsmessen Påskeaften.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, St. Paul kirke i Bergen, langfredag 29. mars 2013
HELLIG STUND: Takk, Jesus. Alle går frem én og én for å ære korset. Korset holdes av to ministranter. (Ministrantene tørker for øvrig av korset mellom hver gang noen berører det.) Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, St. Paul kirke i Bergen, langfredag 29. mars 2013
PÅ KNE: Jomfru Maria og den hellige Johannes fulgte Jesus helt til korset. Her kneler lille Maria (3) og Johannes (5) ved Jesu grav. Jesus ligger begravet under alteret. Etter langfredagsliturgien får alle komme frem. Se, undre seg, elske og tilbe. Som lille Maria sa det der framme: "Jesus ælsæ meg." Jesus elsker meg.
De røde blomstene har barna laget på søndagsskolen og gitt til Jesus. Rødt for Jesu blod.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen i St. Olav domkirke i Oslo, langfredag 2017
LANGFREDAG: Flagget på halv stang utenfor St Olav domkirke. Jesus er død.
Langfredag | Å ære korset- her finner du hele langfredagsliturgien, som består av enda mer enn det jeg har beskrevet i ettertanken "Korsets gåte". Denne saken er fra St. Paul kirke i Bergen.
Langfredag | Ave Crux, Spes Unica - en bilderik bloggpost fra langfredagsliturgien i St. Olav domkirke i Oslo, inkludert bilder fra barnas korsvei
Påskeaften: Dagen da Jesus vekker de døde: Få med deg en av de vakreste påskeprekenene som noen gang er skrevet: "En gammel homilie til den store og hellige Sabbat", av biskop Epifanios av Salamis (300-tallet). Denne homilien er 2. lesning under lesningsgudstjenesten på påskeaften. Jeg hørte den første gang i 2011 da jeg feiret påske hos karmelittnonnene i Tromsø, og den gjorde evig inntrykk. Den tåler defintivt å leses om igjen år etter år, i århundrer etter århundrer...
Våkenatt i Getsemane hage i St Olav domkirke i Oslo. «Min sjel er tynget til døden av sorg. Bli her og våk med meg!» (Matt 26,38)
På slutten av skjærtorsdagens messe bæres hostiene (de innviede nattverdsbrødene) til en liten Getsemane-hage i kirken. Etter messen er det våkenatt og tilbedelse helt til morgenen gryr.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, skjærtorsdag 2018
Det er få ting som slår det å få bli med til mørket i Getsemane, til hagen der kjærligheten ofrer alt.
Fastetiden er eneste lang forberedelsestid til påske. Når vi har kommet så langt som til skjærtorsdag, er det vanlig i katolske kirker at mange blir igjen og våker med Jesus i Getsemane etter at kveldsmessen er over. Alle menigheter innreder en liten hage i kirken, der vi har våkenatt og tilbedelse gjennom hele natten, helt til morgenen. De ulike gruppene i menigheten bytter på å ta ansvaret for våkenatten. Vi synger, ber høyt, ber stille og mediterer – vi er til stede i Getsemane sammen med disiplene og Jesus. Vi ser Jesus ligge skjelvende på kne og be. Vi ser at han er tung. Tung i sjelen og i kroppen. Tung av sorg. Vi ser at han er redd. Dypt ensom. At han har så sterk angst at han svetter blod. At han gjør det alt sammen for oss. For meg. Fordi han bare elsker, elsker, elsker oss. Meg.
Den store redningsoperasjonen begynner å ta skikkelig tak her i dagens bibeltekst, i Getsemane. Gjennom påskens hellige triduum – de tre dagene fra skjærtorsdag til påskenatt – snus menneskehetens historie på hodet. Alt som gikk galt rettes opp igjen.
Adam og Eva sa nei til Guds vilje i hagen – i Guds Paradis. Den andre Adam, Jesus, sier ja til Guds vilje i hagen – i vår mørke hage, i Getsemane. Selv om det kostet. Blod. Angst. Ensomhet. Selve livet.
Da Edward Payson Hammond var i Getsemane-hagen i Jerusalem i 1866, skrev han den vakre salmen «Den stunda i Getsemane». Der i Getsemane har jeg også vært, helt fysisk, i stillheten blant de 1600 år gamle oliventrærne. Derfor kommer Jesus og bibelhistorien så ekstra nært når jeg hører den salmen. Hammonds salme er full av sorg og smerte, men først og fremst peker den på håpet, livet og Guds store, store kjærlighet.
Skjærtorsdag: Bli her og våk med meg - om det katolske synet på nattverden, med bilder fra skjærtorsdagsliturgien, prosesjonen og tilbedelsen i Getsemane hage (i St. Paul kirke)
Langfredag: Å ære korset - her tar jeg deg steg for steg gjennom den kraftfulle langfredagsliturgien, feiringen av Herrens lidelseshistorie - fra St. Paul kirke i Bergen
Påsken 2004 i en av de kirkene jeg elsker høyest i Roma: Santa Maria in Trastevere. Hagen i koret tjener som Getsemane hage skjærtorsdag, og som gravhagen langfredag og påskeaften.
Santa Maria in Trastevere påsken 2004.
Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen
