Google Analytics

10 juli 2014

To hellige øyer: Selja og Iona

HEILAGØYA SELJA: Den hvite streken markerer Tunold-gårdens 60 mål. Gården har 220 meter strandlinje og går helt opp i fjellet. På det øverste platået ser du ned mot den gamle klosterurtehagen og ikke minst: Du ser ut mot havet. Det gamle klosteret ligger på den andre siden av øya, på vestsiden. Til høyre i bildet: Stadt-halvøya. I forgrunnen: Seljesanden.

Dominikanerpater Haavar Simon Nilsen har besøkt pilegrimsmålet Iona på Skottlands vestkyst. Få meg deg blogginnlegget hans om Selja og Iona!


Her er en smakebit fra innlegget hans:
"Kva har dei to små øyene Selja ved Stadt og Iona på vestkysten av Skottland til felles? Båe ligg i ytst i havgapet. Båe har ruiner etter eit benediktinsk kloster. Båe stader vitnar om framvekst av keltisk spiritualitet og båe er i dag pilegrimsstader for folk på søken etter åndeleg eller eksistensiell substans. Men der nokre tusen pilgrimar finn vegen til Selja kvart år, der har Iona over 100.000 besøkande. Kva er det folk kjem for å oppleve?"

Les hele innlegget her:

http://haavarsimon.wordpress.com/2014/06/07/himmel-og-hav/

04 juli 2014

St. Paul utvalgt av New Liturgical Movement

FEST: Kristi Legemsfest i Barcelona.
Foto fra New Liturgical Movement
s Corpus Christi Photopost

Hva har Barcelona, Budapest, Singapore, New York, London og Bergen til felles? De ble alle valgt ut av bloggen New Liturgical Movement til deres Corpus Christi Photopost 2014.


Takket være noen ivrige venner i St. Paul menighet som sendte inn både sine egne bilder og ett av mine bilder, havnet plutselig fotografiet mitt i celebert selskap på den store amerikanske liturgibloggen New Liturgical Movement - Sacred liturgy & Liturgical Arts (eller bare NLM som alle kaller den).

Hyggelig overraskelse

I etterkant fikk jeg en vennlig e-post fra en av innsenderne med info om det som hadde skjedd: "Så, siden det er lettere å få tilgivelse enn tillatelse, vedlegger jeg her link, og håper du tilgir at vi brukte bildet ditt uten å spørre først:-)
http://www.newliturgicalmovement.org/2014/06/corpus-christi-photopost-2014-12.html#more"

Jada, sånt tilgir jeg lett. Bare stas, det, så klart, at selveste NLM synes St. Paul menighets feiring av Kristi Legemsfest var et så godt liturgisk eksempel at de ville trekke det fram i sin Corpus Christi-fotopost.

Skjermbilde fra New Liturgical Movement. Som du ser av venstremargen: Her finner du linker til mange interessante artikler om katolsk liturgi.

30 juni 2014

Spennende ny pilegrimsserie

MALERISK: Utsikt fra Tunold-gården på Selja klokken 23 på kvelden i forrige uke. Jeg lengter sånn til Selja! (Og nei, fotografiet er ikke behandlet i Photoshop eller på noen annen måte. Fargene der oppe bare er så magiske.)
Foto: Knut Robberstad


Avisen Vårt Land oppsøker flere pilegrimsmål i Norge denne sommeren. Les intervjuet med pilegrim og forfatter Anne Kristin Aasmundtveit i dagens Vårt Land og på vl.no. 


– Det som skiller en pilegrim fra en hvilken som helst fotturist, er at du er på vei mot noe hellig, og vet at du går der generasjoner før deg har gått. Det er en vei du ikke går alene, sier Anne Kristin Aasmundtveit til Vårt Land.

Fysisk åndelighet

For henne er pilegrimsvandringen særlig viktig som en slags "fysisk åndelighet". Les hele intervjuet her: "Noe skjer på pilegrimsveien"

Vårt Land har også et flott pilegrimsintervju med Knut Olav Åmås, tidligere debattredaktør i Aftenposten, nylig avgått statssekretær i Kulturdepartementet og kommende direktør for stiftelsen Fritt Ord. I fjor gikk Åmås pilegrim i Valdres, i år reiser han til det skotske pilegrimsmålet Iona: "Ikke-troende Knut Olav Åmås begynte på det han trodde ville bli et håpløst opplegg, men pilegrimsturen ble den fineste sommeropplevelsen han har hatt."

Selja i avisen mandag

Vårt Land er på pilegrimsreise til Selja 1. juli. Du kan lese reportasjen derfra i avisen mandag 7. juli.

Serien vil også ha et fast innslag med Eivind Luthen leder for Pilegrimsfellesskapet St. Jakob. Jeg gleder meg til fortsettelsen av serien!

26 juni 2014

Ettertanke | Kristi Legeme på Festplassen


PÅ KNE FOR JESUS PÅ FESTPLASSEN: Når vi sier «Kristi Legeme», så er det ikke bare et munnhell, det er ikke bare ord; nei, vi mener det virkelig. Vi tror at det vi ser og spiser virkelig er Kristi Legeme, det vil si Ham Selv. Derfor kneler og tilber vi Ham - midt på Festplassen i Bergen.

Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen, Corpus Christi 2013


Søndag feiret Den katolske kirke over hele verden den høytidelige festen Corpus Christi; Kristi Legemsfest. Over alt strømmet tusener av kristne ut i gatene i prosesjon bak Kristi Legeme – et innviet og forvandlet nattverdsbrød.


«Når vi katolske kristne viser frem Kristi Legeme i monstransen, når vi bærer det rundt i byen vår i prosesjon, så er det for å vise med ettertrykk og all tydelighet, at dette er noe vi tror på. Når vi sier «Kristi Legeme», så er det ikke bare et munnhell, det er ikke bare ord; nei, vi mener det virkelig. Vi tror at det vi ser og spiser, når vi mottar Den hellige kommunion under messen, virkelig er Kristi Legeme, det vil si Ham Selv,» sa sogneprest Dom Alois Brodersen på Festplassen i Bergen i fjor.

Har du tenkt over at da Jesus innstiftet nattverden sa han ikke «dette symboliserer mitt legeme»? I stedet løftet han opp brødet og vinen og sa: «Dette er mitt legeme; dette er mitt blod». Derfor tror vi fullt og fast at det er det – fordi han selv har sagt det.

Og sognepresten fortsatte: «Denne tro er ikke en løs antagelse. Den bygger på den erfaring som vi alle har gjort, og med oss millioner og milliarder av troende katolske kristne gjennom to tusen år. Vi har opplevd å møte Den Oppstandne Herre Jesus Kristus, i Eukaristiens sakrament, i Brødsbrytelsen, akkurat som disiplene i Emmaus. Da han brøt brødet med dem, ble deres øyne åpnet og de kjente ham igjen. Han er ikke død, nei, han lever, og vi har fått se ham med troens øyne.»

Hver gang vi feirer nattverden, gir Jesus seg selv til oss på en virkelig og helt konkret måte i brødet og vinen. Apostelen Johannes skriver: «Gud har gitt oss evig liv, og dette liv er i hans Sønn. Den som har Sønnen, har livet» (1. Joh 5,11-12).

Og her skal du få med deg det siste glimtet fra festdagen på Festplassen: «Jesu Legeme og Blod i Eukaristiens sakrament, det er vårt daglige brød; det er det som holder liv i oss, både i dette jordiske liv - og i det evige. Fordi det er Han Selv som gir seg til oss som næring, som daglig brød. Uten Jesus er der ikke liv i oss.» (Dom Alois Brodersen)

Derfor er det at vi tilbedende og forkynnende bærer Kristi Legeme gjennom byen og kneler for ham på asfalten – for at alle må se det og komme til tro på Jesus Kristus. Tilbe ham i dag med Kirkens eldgamle lovprisningsbønn: «Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som det var i opphavet så nå og alltid og i all evighet. Amen.»

Dette er faktisk en flunkende ny ettertanke som ikke har blitt publisert noe sted tidligere


JESUS I HJERTET: O mysterium. Kristi Legeme bæres i høytidelig prosesjon rundt Lille Lungegaardsvannet, i hjertet av Bergen, fulgt av sitt legeme Kirken.

STERKE KVINNER: Alle Guds hellige - hele Kirken, hele Kristi Legeme - er representert i Kristi Legemsfest-prosesjonen, også de hellige som har gått foran oss. Vi er kirke sammen.

 
SØTE SMÅ DAMER: Søte små bergensdamer og kule tenåringer, enten du går med stokk eller barnevogn: Alle generasjoner deltar i Corpus Christi-prosesjonen. Herlig! Sånn skal det være.
Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen

23 juni 2014

Frispark | Ekte kvinnefrigjøring


Faksimile: Dagen 21.06.2014

Her er frisparket mitt om kvinnefrigjøring som stod på trykk i avisen Dagen 21. juni 2014.


Jeg er en av dem som kom til verden i 1976 som en brun- og oransjekledd baby med eitrende røde strømper. 18 år senere var jeg den eneste jenta på skolen som tok matte, fysikk og kjemi i tredje klasse på videregående. Året etter flyttet jeg hjemmefra med fullt verktøyskrin, begynte å studere kristendom og gav Gud klar beskjed om at hvis han sa nei til kvinnelige prester kunne jeg dessverre ikke ha noe med ham å gjøre. Så: Hvordan kunne jeg ende opp i Den katolske kirke? Eller som mange andre ville formulere det: Hvordan kunne det gå så galt? Hvor ble det av de røde strømpene?

Jeg har alltid hatt en høy bevissthet om min egen verdi og verdighet som kvinne. Det kommer av at jeg er kongsdatter, og på et eller annet vis ligner jeg på Faren min, for det står at han har skapt meg i sitt bilde, lite ringere enn Gud. Jeg er mannens like, skapt i Guds bilde, like mye som mannen er det. Det kristne underordningsprinsippet er heller ikke et problem for meg, for Paulus sier til både menn og kvinner «underordne dere under hverandre

Jesus selv hadde gode, single venninner. Søstrene Marta og Maria var blant hans nærmeste venner. 
«I all Jesu lære, som i hans liv, finnes det ingen ting som anerkjenner den diskrimineringen av kvinner som var typisk for hans epoke. Tvert om uttrykker hans ord og gjerninger alltid den respekt og ære kvinner har rett til», skriver pave Johannes Paul II.
Men hva tenker egentlig Den katolske kirke om kvinner? Kvinnen har en svak vilje. Hun kan derfor ikke bli fri hverken som karakter eller menneske, hevdet den førkristne filosofen Aristoteles. Så kom kirken, den katolske. Den sier det motsatte: At kvinnen er skapt med fri vilje, slik at hun kan bestemme seg for det som hun er bestemt til. Hun kan (i likhet med mannen) bli et fritt menneske ved å velge Gud.

Aristoteles fortsatte: Kvinnen har det best når hun lever et stille hjemmeliv. Hva mener Den katolske kirke? I hyrdebrevet Vern om livet (1999) skriver de nordiske, katolske biskopene: 
"En av de viktigste sosiale landevinningene i våre land i dette århundret har vært kvinners økende deltakelse i hele samfunnslivet. Vi kan likevel ikke nøye oss med det, men må fortsette å motarbeide alle former for kjønnsdiskriminering.[...] Vi vil derfor understreke at, akkurat som kvinner, har også menn plikt til å prioritere familien foran alt annet. Det er av avgjørende betydning at menn tar sin del av ansvaret for barna, både økonomisk, følelsesmessig og i det daglige."
Til tross for dette standpunktet har Den katolske kirke ikke en eneste kvinnelig prest og den kommer heller aldri til å få det. Gud, skje lov for det. La meg forklare. Allerede i 1948 forutså forfatteren C. S. Lewis at en kirke med kvinnelige prester vil begynne å kalle Gud for mor. I USA er Lewis profeti allerede begynt å gå i oppfyllelse, og her i Norge har flere toneangivende, kvinnelige prester tatt til orde for at Gud bør omtales som Mor eller med kun kjønnsnøytrale termer. 

Selv tror jeg ikke at gudinnetilbedelse er veien å gå. Hvorfor? Fordi Gud er allvitende og allmektig. Han stod fritt til å gå inn i historien når som helst og på en hvilken som helst måte. På Jesu tid fantes det prestinner og gudinner i alle kulturer rundt Israel. Han kunne til og med ventet til våre dager og inkarnert seg som en kvinne som vitnet om at Gud er mor, hvis han ville det. Han gjorde ikke det. Han ble mann. Og denne mannen brukte utelukkende navnet Far om Gud. Aldri Mor.

Kristendommens Gud, den ene sanne Gud, har ingen steder ymtet frampå om at han også er gudinne. Gudinnedyrkelse har i det hele tatt ingenting med kristen tro å gjøre. Derfor konkluderer jeg: Gud, skje lov for at vi aldri får katolske prestinner. Samtidig takker jeg Gud for det store trosuniverset han har plassert meg inn i, der det finnes så mange sterke kvinner: Der Kirken er min mor, og der det myldrer av frie kvinner, sterke nonner, kloke åndelige veiledere, forkynnere, kirkelærere og ordensgrunnleggere, store kvinnelige helgener og troshelter. I dette universet er jeg fri til å elske Maria like høyt som Jesus gjør, og sammen med alle disse sterke forbildene får jeg leve som en fri, kristen kvinne.

Den aller sterkeste frigjøringen jeg har opplevd i mitt liv, kom etter generalskriftemålet da jeg ble tatt opp i Den katolske kirke. Etter all normal tankegang skulle man tro at jeg ville bli usedvanlig nedtrykt av å bekjenne alle syndene jeg kan huske fra hele mitt liv. I stedet var det en så frigjørende opplevelse at jeg til og med kjente det på pusten etterpå. Ånden (i begge betydninger) var ganske enkelt satt fri. Fordi alt som er skriftet er tilgitt og glemt for alltid. Jeg slipper å grave meg ned i fortiden. Jeg kan være fullt og helt til stede i nåtiden med et åpent blikk mot fremtiden. Sånt skaper frie kvinner.

Det tror jeg døtrene mine kommer til å bli. Jeg tror de blir sterke, frie jenter med våkne hoder og åpne, levende hjerter. Jenter som ikke lar seg tråkke på av noen, aller minst fordi de er jenter. De kommer til å bli frigjorte kvinner, fri fra selvets tyranni. De blir kvinner som ikke er slave under noen eller noe. Kvinner som er fri fra pengejag, statusjag og fra de andres blikk fordi de søker ære hos Gud, ikke mennesker.

Får Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri, sa Jesus. Når du elsker Gud og gir deg helt hen til ham, mister du på en måte deg selv, slik du alltid gjør når du elsker noen. Men samtidig er det nettopp i den hengivelsen at du blir fri fra alt og finner livet og deg selv.

Bare i kjærligheten og hengivelsen til Gud kan Evas døtre og Adams sønner bli den de er skapt til å være: Fullstendig frie kvinner. Fullstendig frie menn.



Flere bloggposter om kvinnefrigjøring og feminisme:

18 juni 2014

NRK-intervju med en munkespire


KANSKJE MUNK: - Litt skummelt er det, siden det er snakk om en helt unormal livsstil – uten mulighet for få seg kjæreste eller familie. Samtidig kjenner jeg meg rolig, for jeg tror jo på en Gud. Hvis det er Guds vilje at jeg skal bli munk, så tror jeg at det ordner seg til slutt, sier Benjamin Bjørnsen i NRK-intervjuet.
Foto: Hordaland KrF

 

Lenge var Benjamin Anda (20) sikker på at Gud hadde gitt ham et kall bli prest i Den norske kirke. Så dukket det opp en tanke som sådde tvil i ham: Ville Gud heller at han skulle gå i kloster og bli munk?


Det siste året har tjue år gamle Benjamin Anda ofte stilt seg spørsmålet: Vil Gud at jeg skal gå i kloster og bli munk? Bli med dokumentarist Frid Kvalpskarmo Hansen og Benjamin i jakten på svaret her.
 
I radiodokumentaren «Hvis Gud vil» blir vi med på Benjamins åndelige reise på jakt etter Guds vilje. Hva er det som gjør at en 20-åring tenker at klosterlivet kanskje er veien å gå?

Hør dokumentaren og les saken på nrk.no her.

15 juni 2014

Intervju: - Kirken er alltid sannhetssøkende


Det er en gammel innsikt at det finnes flere sannheter. Katolsk teologi søker å vise hvordan alt som er sant deltar i den ene Sannheten, sier universitetslektor Ståle Johannes Kristiansen.


Av Thor Christian Ignatius Skavlem

Tirsdag 6. mai foreleste han i Katolsk Forum i St. Paul menighet i Bergen om temaet “Forståelsen av ‘sannhet’ i nyere katolsk tenkning”.

Alltid en subjektiv side

- Mens vår tid mener å ha oppdaget at det finnes flere sannheter, fremholder ulike katolske tenkere at dette er en gammel innsikt. Sannheten har alltid en subjektiv side, sannheten er situert i den historiske utviklingen, og kommer til uttrykk på uendelig mange måter. Men oppdagelsen av de mange sannheter behøver ikke innebære en avvisning av at det også finnes en sannhet med stor –S. Det finnes en Sannhet som alle andre sannheter deltar i.

Universitetslektoren og forskeren, som er tilsluttet St. Paul menighet, viser til at det siste århundrets katolske tenkere utfordrer ettermoderne relativisme, men de utfordrer også Kirken til å tenke gjennom hva det vil si å være bærer av Sannheten i verden. De minner Kirken om at det ligger et ”alltid større” i Kirkens forkynnelse, det vil si at Kirken og de troende bærer bud om noe som alltid er større enn de selv kan fatte.

Hvorfor er Kirken sannhetssøkende, og hva er nå dette med sannhet i nyere katolsk tenkning?

Kirken er Kristi legeme 

- Kirken er alltid sannhetssøkende, det ligger i Kirkens vesen. Det ser vi allerede i Det nye testamentet når Peter og de andre apostlene tar imot det ord Jesus forkynner for dem, når de tar imot ham selv som Messias. I Johannesevangeliet er det helt tydelig at sannhetsspørsmålet alltid er nært forbundet med Jesu person – at det er Kristus selv som er sannheten, slik han sier det i Joh 14. Derfor er forholdet mellom Kirken og sannheten et mystisk forhold, som ikke kan løsrives fra tanken om Kirken som Kristi legeme. Kirken er til gjennom deltagelse i Kristus. Og Kirken er bærer av sannheten på samme måte: gjennom deltakelse i Sannheten. Når Kirken og de troende søker sannheten, og søker å vokse i visdom og sannhet, handler det derfor ikke om noe som helst annet enn å vokse i Kristus. I dette ”i Kristus” ligger hele mysteriet gjemt.

Kristiansen viser til at denne forbindelsen mellom sannheten og Kristus som Logos (fornuften, ordet) er tydelig allerede hos kirkefedrene.

- Her genereres en dynamisk teologi om hvor sannheten er å finne. Sannheten er sakramentalt til stede i Kirken, og samtidig må Kirken søke sannheten alle steder den er å finne – også utenfor Kirken. Fordi verden er skapt av Gud i Kristus, og holdes aktivt oppe av Gud i Kristus, har all sannhet sitt opphav i ham – gjennom deltagelse. Derfor må Kirken søke dybdene i sannheten (Kristus) slik den kommer til uttrykk både i andre tradisjoner, i vitenskapen, i kunsten og så videre. De troende må sette alt dette på prøve, og holde fast ved det som er godt, det som er i samsvar med sannheten slik den allerede er åpenbart for Kirken i personen Jesus Kristus, konkluderer Kristiansen.

Av Thor Christian Ignatius Skavlem, publisert med tillatelse
Tidligere publisert  på St. Paul menighets hjemmeside: bergen.katolsk.no

10 juni 2014

Hvorfor Sigrid Undset ble katolikk

UNDSET: "At Den katolske kirke var identisk med den kirke som Kristus hadde stiftet, hadde jeg i og for sig aldri tvilt på – for mig var spørsmålet om Den katolske kirkes autoritet utelukkende et spørsmål om Kristi autoritet. Jeg hadde aldri opfattet reformasjonens historie som annet enn historien om et oprør mot kristendommen, selv om det var et oprør av troende kristne som – subjektivt fromt – håpet at den sanne kristendom var noe som stemte bedre med deres subjektive kristendomsidealer enn den faktiske" (Sigrid Undset)

Lurer du på hvorfor Sigrid Undset gikk inn i Den katolske kirke? Les hennes egen forklaring her.


I dag er det nøyaktig 65 år siden Sigrid Undset døde, 10. juni 1949. Med andre ord er det en høyst passende dag å rette oppmerksomheten mot 1900-tallets mest berømte norske katolikk.

«Hvordan jeg blev katolikk»

I boken De søkte de gamle stier (1936) var Sigrid Undset en av bidragsyterne som besvarte spørsmålet: «Hvordan jeg blev katolikk og hvorfor jeg er det idag.» Det var pastor Haakon Bergwitz (1903-1981) som hadde fått norske konvertitter til å fortelle om sin vei til Den katolske kirke. Du kan lese hele boken digitalt her på nasjonalbiblioteket.no.

Men altså: Her er Sigrid Undsets interessante bidrag i konvertitthistorieboken:


De søkte de gamle stier - Sigrid Undset


Hvis alle konvertitter som er vendt tilbake til Den katolske kirke skulde skildre sin vei til Rom, vilde det kanskje vise sig at neppe to har fulgt akkurat samme ruten. 


Av Sigrid Undset (uthevinger i fet skrift er mine egne)

Det kan ikke undre oss som har akseptert Kirkens påstand om å være “Sannhetens støtte og grunnvold” at der fører like mange veier til den som der er menneskesinn.

Når menneskene så hårdnakket holder fast ved håpet om at det skal være umulig for oss å finne noen absolutt sannhet, kommer det av at vi innbiller oss, livet vilde miste hele sin fortryllelse, og det vilde være ute med vår frihet, hvis der virkelig skulde eksistere en sannhet – en eneste, som alle andre sannheter går op i, og kan de ikke gå op i den, så er de ikke sanne. De fleste av oss har vel somme tider følt, det er utålelig at to ganger to alltid skal være fire. Har man først akseptert dette kjedelige dogme, viser det sig nok at på grunnlag av det kan man utvikle en hel del av sine individuelle anlegg og ferdigheter. Forbeholder man sig friheten til å handle og regne ut fra en personlig overbevisning om at to ganger to er fem eller null eller syv, får man jo ta følgene - derimellem ens medmenneskers represalier, hvis de synes at det strider mot deres interesser, når man gjør op sitt mellemværende med dem efter en slik subjektiv multiplikasjonstabell.

Likevel kjenner vel alle, iallfall som en forbigående stemning, lengselen efter et drømmeland, hvor to ganger to er så meget som vi i øieblikket ønsker. Riktignok er drømmelandets frihet nokså illusorisk - faktisk er antallet av drømmetyper og drømmekombinasjoner ikke ubegrenset, og drømmelivet er lovbundet i høiere grad enn folk flest tenker på. Men det en ikke vet har en ikke vondt av. Og så tenker man sig, det måtte da bety herlig frihet, hvis man kunde flykte inn i en verden hvor mennesket selv bestemmer tingenes vesen og egenskaper. I den virkelighet som vi er født inn i, er allerede tingenes vesen og egenskaper gitt, allting er knyttet sammen av lover. For menneskene som de er, finnes der bare én mulighet til å bli fri – de må finne sin vei gjennem hele dette nett av årsaker og sammenheng. Og forsøket på å finne veien ender bare altfor ofte med at man filtrer sig inn i det og henger sig op i det.

I denne verden kan vi bare opnå en eneste art av frihet – den som Vår Herre mener, når Han sier: “Sannheten skal gjøre dere fri!” Men selv efterat man har erkjent denne sannhet og dermed er sluppet fri, så de deterministiske faktorer i livet ikke lenger kan binde en i lenker, får man ikke beholde denne frihet for billigere pris enn ved uavbrutt kamp mot de makter man er undsluppet. Først og fremst mot fristelsen til å se sig tilbake og lengte mot sitt eget gamle, romantiske drømmeland, hvor to og to kan være hvad som helst og man selv bestemmer hvad som skal være sant.

For så vidt er det forståelig nok, når moderne mennesker opbyr all sin opfinnsomhet for å vri sig unda Kirkens autoritet. – Slik ser man det iallfall, når man selv i år og dager har forsøkt å undkomme fra alt som møtte en og krevet å være autoritet. Disse bestrebelser for ikke å la sig binde, og denne kamp mot en Kirke som alltid åpent har erklært at den krevet sin autoritet anerkjent, er forresten ikke noe som er særegent for “moderne” mennesker. Den samme tendens gjorde sig gjeldende med stor kraft allerede i Jerusalem i dagene før påske det året Vår Herre blev korsfestet.

Imidlertid er vel kanskje de færreste konvertitter i stand til å forklare selve konversjonen – hvordan deres motstand mot En som kaller sig Veien, Sannheten og Livet, en motstand diktert av frykt og mistro – er blitt overvunnet. Det skjer ikke uten medvirkning av hin mystiske og overnaturlige kraft som teologene kaller Nåden. Vi kan bare fortelle hvordan det gikk til at vi en dag måtte erkjenne, vår motstand var kanskje illegitim. – Man har fått en grunnmuret mistillit til all autoritet som er av denne verden og ser at likevel lider vår menneskelige natur under et uhelbredelig begjær efter autoriteter. Vi vil ha lærere som kan lære oss noe, vi vil ha førere som kan gi oss forbud og befalinger, vi vil ha noen over oss som vi kan stole på og beundre, helst elske også. Selv i min ungdom trengtes der ikke så skrekkelig stor skarpsindighet for å skjønne det, selv om verdens autoritetshunger ikke enda hadde antatt de patologiske former som den siden har fått. Så dukker spørsmålet op, lengter vi efter autoritet fordi vi virkelig er skapt til å bøie oss for en autoritet som har den eneste legitime rett over oss, autorskapets rett? En Auctor vitae?

“Tenk selv” blev det stadig sagt til barna på den skolen hvor jeg gikk. Men når jeg fulgte opfordringen så godt jeg kunde og det resulterte i at jeg tenkte noe annet enn det som lærerne hadde ment at jeg skulde tenke, så merket jeg snart at de blev ubehagelig overrasket. De kunde likesom ikke skjønne at jeg var uenig med dem, annet enn av opposisjonslyst, uskikkelighet – eller fordi jeg hadde latt mig snakke rundt av folk som var dumme eller uoplyste eller usannferdige, siden de ikke trodde og mente det samme som lærerne.  Skolebestyrerinnen var en av kvinnesakens første forkjempersker her i landet, ånden i skolen utpreget venstrepartiets fra slutten av forrige århundre – “frihet, fremskritt, oplysning” - Wergeland og Bjørnson dens skytspatroner. Jeg hadde – og har – stor sympati for mange mennesker som sognet til denne åndsretning, for deres idealisme, for deres ønsker om å tjene sitt land eller sitt kjønn eller en klasse eller menneskeheten i det hele. Men jeg hadde opdaget, lenge før jeg blev voksen, at folk som kaller sig selv frisinnede eller radikale eller i pakt med en ny tid er som oftest ufattelig bigotte. Å være bigott betyr jo ikke at man er overbevist om at det man selv tror er riktig og de andres tro er gal, men i å ha for lite menneskelig fantasi og innfølingsevne til å kunne skjønne hvordan noen som er uenig med en selv kan være det i god tro og full ærlighet.

Det var sikkert også en god del bigotteri i konservative kretser den gang. Men i min opvekst var “de konservative” for mig som en fremmed stamme. Og de som jeg senere traff, for eksempel i de årene da jeg var på kontor, tiltalte mig ikke så meget så jeg gjorde noe for å bli ordentlig kjent med dem, Men jeg har det inntrykk at de var oftere makelige sjeler og mindre bigotte.

Den første som gav mig et slags sammenhengende billede av den tids konservative livsanskuelse var forresten den presten som konfirmerte mig. Det virket intenst frastøtende på mig. Jeg fikk det inntrykk at i den menigheten iallfall krevet Gud – i det minste av pikene – foruten husnyttige vesentlig negative dyder. Særlig oprørt blev jeg da han gjennemgikk det sjette bud med oss. Han henvendte sig så godt som bare til pikene fra folkeskolen. Dem advarte han mot å la sig spendere på, mot herrer som vilde “slå an” med dem på frieftermiddagene deres – og han fortalte en rystende historie om en ung pike som han hadde vært og besøkt på et sykehus: der lå hun, ødelagt “bare for et eneste kyss’ skyld”. Jeg tenkte forarget, piken hadde da vel ikke gjort noe syndig – fyren derimot! Og jeg visste godt at i vår kaste bedrev “damene” mange ganger det som var meget mere umoralsk enn en tjenestepikes hopp ut i uløkka – ekteskapsbrudd, jakt på menn som blev regnet for gode partier om de så var både samvittighetsløse i forretninger og syke. At jomfruelighet skulde kunne være en positiv verdi, et kraftreservoar, ikke bare en omsettelig verdi på ekteskapsmarkedet, kunde jo ingen vente at en prest fra dette åndsmiljø skulde innskjerpe oss. Der var det enda noe av en ulykke og noe av en latterlighet hvis en kvinne blev “gammel jomfru”. Jeg hadde lest hvad Luther skriver om jomfruelighet, og det hadde gjort mig meget anti-lutheransk. Rent for ingenting hadde jeg da ikke gått på Ragna Nielsens skole.

At denne presten selv var i god tro, at han godt kunde vært i stand både til å lide og ofre for sitt utiltalende gudsbegrep tvilte jeg ikke på den gang heller. Og det falt mig ikke inn å ta hans kristendomsversjon for å være mere autentisk kristendom enn noen av alle de andre versjoner jeg alt hadde støtt på. Likevel gjorde konfirmasjonsundervisningen mig klar over at jeg ikke trodde på den religion som jeg i barndommen og opveksten tross alt hadde hatt en forestilling om at jeg stod i et aldri så fjernt og ubestemt forhold til.

Ved protestantismen, sånn som jeg hadde lært den å kjenne, var jo ulykken at nesten hvert menneske jeg traff, som i det hele var religiøst innstillet, hadde sin “personlige overbevisning” eller sin “selvstendige opfatning” av kristendommen. Den Gud som min religionslærer på skolen hadde lært oss om var ganske anderledes sympatisk enn Uranienborgguden – human, ekte menneskelig. Men ikke mere menneskelig enn den edleste menneskelighet jeg var i stand til å forestille mig. Vis, men ikke vis utover all menneskelig forstand. Som så mange andre unge fra et frisinnet miljø hadde jeg fått det inntrykk at ens tro er en privatsak, for ikke å si smakssak. Så hadde jeg også min egen tro – men jeg syntes ikke den gang heller at jeg behøvde noen Gud, hvis han bare skulde være der for å si ja til mine egne ideer om rett og urett, hederlighet og uverdighet, mine idealer og fordommer. De var som de måtte være efter min natur og min opdragelse – det skjønte jeg godt nok til å synes, jeg fikk selv stå inne for dem uten å konstruere mig en Gud som skulde være enig med mig.

En Gud som var “den Absolutt Andre” og likevel en Person som kunde kommunisere med mig – hvis veier ikke var mine veier, hvis vilje ubetinget og distinkt kunde skjelnes fra min egen vilje, men som likevel kunde leie mig inn på sine veier og omstemme min vilje til harmoni med sin vilje – det var jeg enda ikke dristig nok til å tore forestille mig.

De som hadde talt til oss i kristendommens navn hadde jo ikke bare i det navn søkt rettferdiggjørelsen for sine tilvante tenkemåter og idealer. Svært mange av dem hadde opgitt den historiske kristendom som en lære der var blitt uholdbar, selv om de ut av en rent følelsesmessig innstilling ikke kunde gi avkall på en kristelig farvet livsanskuelse. De hadde opgitt troen på Jesus Kristus, Gud og Mann, men de blev ved å dyrke Jesus, tømmermannssønnen, som et idealmenneske og et menneskelig ideal. Dogmer – sannheter, åpenbart fra den Andre Siden” og formulert i menneskesprog – kunde de ikke tro på, men de trodde på religiøs intuisjon og religiøst geni hos mennesker.

Jeg var absolutt ikke innstillet på noen form for menneskedyrkelse
og vilde ikke tro noe på et annet menneskes intuisjon – slett ikke på et menneskes som sa om sig selv: “lær av mig, for jeg er saktmodig og ydmyk av hjertet”, enda han førte et sprog mot sine motstandere som mildest talt var arrogant – hvis den som førte det ikke var noe mer enn et geni. Jeg gikk ut fra som “bevist” (uten å spørre efter bevisene) at den historiske Jesus var et religiøst geni, hvis intuisjon hadde ført menneskehetens gudsbegrep mange etapper frem på utviklingens bane. Den gang gikk vi jo alltid ut fra at utvikling var det samme som forbedring, iallfall når vi ikke tenkte oss spesielt om. Men jeg syntes ikke det kunde interessere mig noe at en ung jøde for nitten hundre år siden hadde gått omkring og forsikret folk om at deres synder var dem forlatte – særlig når han sa om sig selv: “hvem kan overbevise mig om synd”. Da kunde han jo ikke av egen erfaring vite hvordan det kjennes å ha gjort noe mot en annen som en vilde gi nærsagt alt for å ha ugjort, eller å ha sviktet sine egne beste forsetter så ille, så en synes en kan aldri tilgi sig selv. Jeg visste hvad det var å angre grusomhet mot andre, hemmelig feighet, makelighet hvor makelighet var utilgivelig – for selvfølgelig hadde jeg ikke klart å leve efter min humanistiske privatreligion slik at jeg kunde være fornøiet med mig selv, med mindre jeg vilde forfalle til det som jeg syntes var ynkeligst av alt – sammenligne mig med folk som iallfall tilsynelatende levde efter lettvintere standarder. Jeg visste jo godt at for det første kjente jeg dem ikke så meget innenfra, så jeg kunde dømme riktig om dem. Og så vidt jeg visste hadde de aldri gitt sig ut for å hylde mine moralbegreper heller.

“Si non est Deus, non est bonus”. Jeg visste ikke den gang at der var andre som hadde sagt det for lenge siden. Men jeg kunde så meget historie, så jeg visste, den historiske kristendom hadde forkynt en Jesus som kunde forlate alle mennesker alle synder, fordi Han er Gud og Skaper og alt vi synder mot oss selv eller andre er først og fremst synd mot Ham. Han kan forlate syndene, fordi all makt er gitt Ham i himmelen og på jorden, selv makt til å vende det vonde vi har gjort mot andre til noe godt engang. Det var den Kristus Hellig Olav hadde bekjent for de menn som kom og bød til å tro på kongens fengslende personlighet: “Hvis du vil tro på mig, da skal du tro det som jeg lærer dig; du skal tro at Jesus Kristus har skapt himmelen og jorden og alle menn.”

Likevel var det først Renans Jesu liv og en rekke andre forsøk på å redusere Kristus til en “historisk Jesus” som fikk mig til å begripe hvor utrolig det var at en mann som lignet det minste på noen av disse fantomer skulde ha inspirert sine efterlatte venner til noe sånt som Apostelaktenes eventyr på liv og død.

Ennu var jeg langt fra å tro, Jesus var Gud åpenbaret i menneskeverdenen og Kirken den organisme hvori Han blev ved å gjøre det frelsesverk som Han for nitten hundre år siden hadde fullbragt på korset samtidig med de nye slektledd. Men jeg så klarere det som jeg alt før til en viss grad hadde opfattet at de nye religionssystemer, som enten bygget på gudløshet eller på menneskelighet plus en slags deisme, var ikke det minste mere “videnskapelig” underbygget enn de gamle religioner. Tvertimot – de bygget i enda høiere grad på hypoteser og var i enda høiere grad smakssak. Mange av de gjengse påstander som jeg kritikkløst hadde latt gå inn av det ene øre, men dessverre ikke ut av det andre, var i virkeligheten løse påstander eller tids- og miljøbestemte spekulasjoner.

Jeg vet f. eks. ikke hvor mange ganger jeg hadde hørt at Gud var en menneskelig ønskedrøm, og at troen på et liv efter døden nærmest var diktert av en usømmelig grådighet efter mere liv enn den porsjon som naturen finner det passende å gi hver av oss. Nu så jeg at den første påstand var som en kniv der skjærer begge veier; det var vanskelig å tro om de fleste fritenkere som jeg kjente at de skulde ønske der fantes en Gud som lot dem få spå, men tillot sig å råde – tvertom, de fleste led av teofobi. Jeg visste at det gjorde jeg også – som oftest. Jeg visste at menneskene har trodd på et liv efter døden, men sjelden at det var noen tiltalende livsform, i Hel eller Hades – de har trodd på det som en kjensgjerning de var nødt til å finne sig i. Selv kunde jeg ikke tenke mig noen form for evig liv som ikke måtte være forferdelig i lengden. Alle denne verdens goder får til sist sin charme av det at vi vet, vi får ikke lov til å nyte dem så lenge. Årstidenes mirakler går oss gjennem marg og ben, fordi vi vet, før eller senere kommer en vår som vi ikke oplever, ett år faller den første sne på en jordhaug som vi ligger under. Selv de mennesker som vi holder mest av – kunde vi orke å holde av dem så meget, hvis ikke vi visste, til slutt skiller døden oss fra dem? Hvis ikke livet alt har gjort det.

Det var den gamle historien – jeg hadde avvist alle andres troer og vantroer fordi de var grinende fulle av deres idiosynkrasier. Men jeg innså at mine meninger var også for en stor del bestemt av mine idiosynkrasier. Naturligvis kunde jeg bli ved å tro på “min egen kraft og styrke”, vel vitende om at det var ikke meget å tro på. Men de som i gamle dager hadde klart sig med så knapp en tro, hadde nu heller ikke gitt den ut for å være annet enn et håndvåpen, hvormed de kunde hugge sig gjennem et kort liv – de hadde iallfall ikke sentimentalisert den. Og de hadde ikke gitt sig ut for å tro på noe brorskap, hverken i spill eller kjærlighet eller kamp.

Men jeg kunde ikke bli kvitt følelsen av at den som isolerer sig slik er en forræder – enda jeg selv ikke kunde si hverken hvad forræderiet bestod i eller hvad jeg var forræder mot. Jeg trodde på et brorskap mellem menneskene, skjønt jeg umulig kunde bille mig inn at jeg trodde på menneskenes perfektibilitet – jeg trodde hare på menneskenes dumhet og intelligens, på menneskelig godhet og ondskap og mot og feighet, og på hvert enkelt menneskes ustabile natur. Jeg stolte mere på noen få enn på de fleste jeg hadde møtt. Og likevel følte jeg at, hvis det var sant som hun hadde sagt, den frelsessoldaten som hadde vært pike hos oss i min barndom, at Gud elsker syndere, “jo større synder et menneske er, jo mere elsker Han det” – så måtte Han elske disse menneskelig sett fullkomneste mennesker høiest: de stod i det minste alltid i fare for å synde i sitt sinn og i sine tanker på en verre måte enn almindelige skikkelige snytere og hore kunde drømme om.

At alle menneskelige evner og gaver som gjør den enkelte skikket til å være lærer og fører og foregangsmann i verden må gjøre ham til en bevisst eller ubevisst forbryter mot sine tilhengere, med mindre han selv vet sig bundet i et personlig ansvarsforhold til noen som står over alle mennesker og holder menneskeheten likesom i en “hånd” – det forklarte kristendommen på en måte som iallfall hadde konsistens, sannsynlighet og rimelighet fremfor alle andre forsøk på en livsanskuelse. Menneskehetens solidaritet bestod i at vi alle er medarvinger i et fallittbo – efter syndefallets konkurs; et felles tap av vår evne til å komme utover sviktepunktet i våre dyder og vår innsikt gjør det umulig for noe menneske å lede sine medmennesker annet enn på villstrå. Bare en overnaturlig intervensjon kan frelse oss fra oss selv. Den kristne kirke lærte at Jesus var selve denne intervensjon – Gud som ved å la sig føde av en kvinne hadde gjort sig solidarisk med vår natur, og ved å la sig drepe for våre synders skyld hadde banet oss vei til et evig liv – ikke den tilværelse i Hel eller Hades som menneskene alltid har sett frem til med motvillig frykt, men et liv i og med Gud, den evige salighet som vi ikke er i stand til å forestille oss hvad er. Men allerede i levende live her på jorden kan vi erfare så meget om kontakten med det guddommelige, så vi vet, livet kan være lykke, selv om vi skal leve uten ende, når vi uavlatelig kan fornye vår livskraft av den kraft som alt i verden er en utstrømning av.

Omsider var jeg kommet så langt så jeg innså, jeg trodde ganske visst ikke på Gud. Men jeg trodde enda mindre på min egen vantro. 

Beviser som tvinger oss, mot vor vilje, til å akseptere kristendommen, som man aksepterer f. eks. et demonstrert avstamningsforhold i botanikken (selv om også her de “videnskapelig beviste” fakta ikke er nær så mange som ens lærere på skolen trodde), kunde der ikke godt bli tale om. Hvordan kunde Kristus ellers si at “den som tror og blir døpt, skal bli salig, men den som ikke tror, skal bli fordømt.” Det forutsetter naturligvis ikke at ikke et menneske skal bruke sin dømmekraft. Men at det i siste instans er med sin vilje man velger, enten man vil isolere sig i sitt jeg og egotismens helvede, eller man vil gi sig Gud i vold og bli utfridd av jeg-dyrkelsens hemninger, til evige muligheter.

Jeg hadde ikke annet å gjøre enn gå til en prest og be om å bli undervist i alt hvad den katolske kirke egentlig lærer. At Den katolske kirke var identisk med den kirke som Kristus hadde stiftet, hadde jeg i og for sig aldri tvilt på – for mig var spørsmålet om Den katolske kirkes autoritet utelukkende et spørsmål om Kristi autoritet. Jeg hadde aldri opfattet reformasjonens historie som annet enn historien om et oprør mot kristendommen, selv om det var et oprør av troende kristne som – subjektivt fromt – håpet at den sanne kristendom var noe som stemte bedre med deres subjektive kristendomsidealer enn den faktiske, slik dens fremtoningspreg ofte måtte bli i en verden hvor det hellige farer ille i uhellige menneskehender.

De sedvanlige innvendinger mot katolicismen som jeg hadde hørt, hadde aldri gjort større inntrykk på mig – skjønt jeg hadde fått en slags ubestemt forestilling om at noe var der vel i de fordommer mot Kirken som var så vidt utbredte. Det er der også – der er især to gode grunner. Den ene er vår ulyst til å opgi våre yndlings-fantasier, som vi er redde for at en lærende kirke skal ta fra oss. Den annen er forargelsen som dårlige katolikker til enhver tid har avstedkommet. Det siste er den mørke baksiden av det lysende dogme om de helliges samfund.

Det burde være lettere for folk i våre dager, synes jeg, å skjønne hvad som menes med at helgenenes fortjenester er en rikdom som hele Kirken nyter godt av. For nettop i vår tid erfarer ikke bare katolikker, men kristne av alle sekter og avskygninger, at hele kristenheten må bøte for det som hver enkelt av oss uhellige kristne er blitt Gud og vår neste skyldig. Ingen menneskelig solidaritet er så absolutt som solidariteten mellem de levende celler i Kristi mystiske legeme.

I og for sig svarer jo den kultus av helgenene som Kirken helt fra først av har fostret til et krav som ser ut til å være uutryddelig i vår natur. Vi vil drive heltedyrkelse. I mangel av bedre har vi heltedyrket fyrstikkonger og gangstere, sportsmenn og kunstnere, filmstjerner og diktatorer. Noen må vi sette op på piedestaler for å beundre noe av vårt eget i dem. I helgenene er Guds hensikt med oss realisert, da Han, for å bruke Offertoriets ord, “underfullt skapte menneskenaturen og enda mere underfullt fornyet den”. Bare overfor helgenene kan vi finne utløsning for vår trang til heltedyrkelse, uten på kjøpet å måtte dyrke noe av vår egen natur, som det er feigt eller fornedrende å dyrke.

Og Maria-dyrkelsen? Jeg har alltid syntes at det falt av sig selv: hvis noen tror at Gud har frelst oss ved å ta på sig vårt kjøtt og blod, så må de omfatte henne i hvis morsliv Han bygget sin menneskekropp med følelser som ikke ligner menneskers følelser for noe annet menneske – en særegen dyp ærefrykt, ømhet, medfølelse med hennes jordelivs ufattelige vanskeligheter, med glede med hennes ubegripelige plass i Guds rike – for er det sant at Marias sønn er både sann Gud og sant menneske, så er sønnen sønn og moren mor i all evighet, enda Han er skaperen og hun Hans skapning. At ordet “dyrkelse” betyr to forskjellige ting når vi taler om å dyrke vår skaper og om å dyrke den kvinne som Han satte på sin skapte jord som en blomst – det er der vel ingen katolikk som ikke fullt ut er sig bevisst.

Samvittighetstvang og samvittighetsfrihet? Men de som priste samvittighetsfriheten høiest, var svært ofte nettop folk som jeg syntes kunde hatt svært godt av at noen med fast hånd ledet deres samvittighet. Når de f. eks. tok sig friheter med sin nestes gode navn og rykte som min samvittighet, selv i min mest hedenske tid, aldri vilde ha tillatt mig. Og så visste jeg enda ikke om det var min samvittighet alene eller om det var min samvittighet som mine foreldre hadde opdraget den: de sa bestandig at det ene menneske vet så lite om det annet, så det eneste man kan si med visshet, når noen forteller en historie om andre, er at sånn forholder det sig iallfall ikke; folk som fester lit til sladder, må alltid være litt åndssvake, og når de sprer sladder videre, er det hare en form for den skittenferdighet som åndssvake så ofte lider av. Men jeg har aldri våget å påstå de handlet mot bedre vitende eller mot sin samvittighet. – I det hele – hvad har ikke mennesker gjort mot mennesker? Og har jeg rett til å insinuere, de gjorde det bestandig fordi de handlet mot sin samvittighet? Men når jeg har så liten tillit til at andre menneskers samvittighet kan snakke rent bestandig, skal jeg da formaste mig til å tro, min samvittighet trenger ikke veiledning utenfra?

Fordi jeg tror at Jesus Kristus er Gud som har skapt oss, tror jeg at Han har bygget sin Kirke slik som menneskene trenger den. 


Hvad Gud har gitt mig, gjennem sin Kirke, er vanskeligere å uttrykke i ord. Han har selv sagt at Han gir oss sin fred, men den er ikke som den fred verden gir – den er av en annen art. Den kan kanskje lignes med den fred som råder i havet, på de store dyp. Uvær og godvær på overflaten influerer den ikke, og ikke det at rare dyr lever og eter op hverandre i dypet. Det er den praktiske erfaring om at Guds rike er inneni oss – skjønt kringsatt av ens eget urolige selv, som er halvten virkelig, halvten illusjon - men vi erfarer at Gud på en overnaturlig måte uavlatelig er i oss og oprettholder sitt rike i oss mot våre egne angrep på det.

Sigrid Undset, 1936

Les også:

09 juni 2014

Ikonmalekurs i september


Vil du lære å male ikoner? Sett av litt av feriepengene, så får du råd til å bli med på kurset som ikonmaleren Danilo Ivanovic holder i Oslo i høst.



Kurset vil bli holdt i 2. etasje i St. Olav bokhandel i Akersveien 14 i Oslo (like bak St. Olav katolske domkirke). Kursøktene går over fire uker f.o.m. 11. september t.o.m. 5. oktober 2014, med følgende arbeidsøkter:
  • Torsdag og fredag: 12.30-16.30
  • Lørdag kl. 11.00-15.00
  • Søndag 12.30 - 15.00
Kursavgiften er 5500 kroner + materialutgifter. Du kan ta med egne materialer eller kjøpe på kurset.

Påmelding skjer til St. Olav bokhandel v/daglig leder Marianne Fjordholm.
Telefon: 23 21 95 55, epost: marianne.fjordholm@katolsk.no

Depositum på kroner 1000 betales til konto 0540 35 70518 (Danilo Ivanovic).

06 juni 2014

D-dagen: En film å se i kveld

D-DAGEN PÅ OMAHA BEACH: Saving Private Ryan er en viktig film fordi den mindre enn noe annet jeg har sett skjønnmaler krigen. Redd menig Ryan er ikke en spekulativ gladvold-film. Steven Spielbergs krig er vond.
(Foto fra Saving Private Ryan)

 

"How Much Is One Man's Life Worth?" Redd menig Ryan er en film som invaderer ryggmargen din. Etterpå kan du bruke den til å ikke bare kosesnakke om Jesus.


Jeg rakk aldri å ergre meg over at Redd menig Ryan er nesten tre timer lang. Jeg var for opptatt av å overleve. For Redd menig Ryan er ikke en spekulativ gladvold-film. Steven Spielbergs krig er vond.

Bølger med blod

Det første minuttet av filmen spydde og bad de amerikanske soldatene seg inn mot Omaha Beach i Normandie 6. juni 1944. De neste 25 minuttene brakte Spielberg meg så nær døden på Omaha Beach som det går an å komme uten å være der.

Fram til soldatene og jeg ble landsatt i Normandie, levde jeg i troen på at D-dagen var en godt planlagt, vellykket krigsoperasjon. Det var den ikke. 90 prosent av den første bølgen av soldater ble drept, og Spielberg sørget for å nagle meg fast til de 90 prosentene gjennom utrolig realistiske detaljer: Avskutte armer og bein, hender som prøver å dytte på plass tarmer, desperate ansikter som skriker, dødsralling ... pluss bølger med blod, uhyggelige mengder blod. Og dermed var jeg sjokkartet innført i Spielbergs anliggende; verdien av et menneskeliv og om den overhodet kan måles.

Saving Private Ryan tar opp et utfordrende tema: Verdien av et menneskeliv.

Krig helt inn i lungene

Saving Private Ryan er en viktig film fordi den mindre enn noe annet jeg har sett eller lest skjønnmaler krigen. I stedet tappet Spielberg meg for krefter, og dunket inn i ryggmargen min hvor helvete en krig er. Gjorde meg langsomt kvalm av meningsløsheten. Våt inni hendene av det ufattelige kaoset. Saving Private Ryan dyttet følelsen av krig helt inn i lungene mine. Jeg ventet og ventet på et øyeblikk det gikk an å puste rolig. Det kom ikke. Men Steven Spielberg putter inn akkurat nok humor til at du overlever. Han legger til noen som lengter hjem til kona. Og han tilsetter noen minutter Edith Piaf. Men selv når Den lille spurven synger, ligger uroen i bunnen. Fordi du vet at Piaf ikke synger evig, og at etter henne kommer fienden. Døden.


Bildet på kommoden

Etter åpningssekvensen kommer den sterkeste enkeltscenen jeg noen gang har sett. På en kommode i Iowa står et bilde av fire smilende gutter. Plutselig svinger en bil inn på tunet for å fortelle Mrs. Ryan at tre av de fire er blitt drept. Den ordløse reaksjonen hennes idet hun ser presten stige ut av bilen ... den kommer til å sitte i magen min i mange år.

Deretter følger vi kaptein John Millers (Tom Hanks) amerikanske tropp som får i oppdrag å finne den fjerde og yngste Ryan-sønnen (Matt Damon) som har forsvunnet bak fiendens linjer etter at han ble sluppet ned over Normandie i fallskjerm.

VONDT: Den sterkeste enkeltscenen jeg noen gang har sett. På en kommode i Iowa står et bilde av fire smilende gutter. Plutselig svinger en bil inn på tunet for å fortelle Mrs. Ryan at tre av de fire er blitt drept.

- Earn this

Men hvorfor skal åtte menn risikere livet sitt for å redde én mann? Spørsmålet blir mer og mer påtrengende etter hvert som først én og deretter én til i redningstroppen blir drept. For når alt kommer til alt, hvor mye er livet til Ryan egentlig verdt? Livet til bare ett menneske?

Kaptein Millers siste ord er til menig Ryan: "Earn this" - replikken som Spielberg har forklart er en av filmens viktigste. 50 år senere besøker Ryan gravene til mennene som bokstavelig talt gav sine liv for han. "I lived my life the best I could," sier han til gravsteinene deres. "I hope in your eyes I've earned what you''ve done for me." Men han tviler.

The Son of God

"Tell me I've led a good life," bønnfaller Ryan kona si. "Tell me I'm a good man!" "You are," svarer hun. Svaret overbeviser ikke, for uansett hvor god Ryan hadde vært, og uansett hvor mye bra han hadde oppnådd i livet, kunne han aldri betalt tilbake det han skyldte. Aldri. Charles W. Colson (Breakpoint Ministries) skal få si resten.

"The parallel to the Gospel here is powerful. God Himself gave His Son''s life, that we might live. How does one repay Him for such a gift? Spielberg may not have intended to raise the parallel, but when you portray reality as effectively as he has, Gospel isn't hard to find. So, when your friends start talking about ''Saving Private Ryan'', bring that final scene to their attention. And ask them that question: ''Just how much is one man's life worth?'' Tell them an answer: ''It's worth the Son of God sacrificed on the cross for us.''"


Første gang publisert i studentmagasinet Credo i 1998 
Senere også publisert i Kulturvinduet
Også publisert her på bloggen 21.9.2012



Tittel:Redd menig Ryan
Med: Tom Hanks, Matt Damon, Edward Burns og Tom Sizemore
Regi: Steven Spielberg
År: 1998
Land: USA
Lengde: 2 t 52 min
Aldersgrense: 18 år
Distributør: United International Pictures

28 mai 2014

Velkommen til katolsk Seljumannamesse 8. juli 2014

PILEGRIMSMÅL: Selja er Norges eldste pilegrimsmål. Etter seljumannamessen i klosterkirkeruinen blir det piknik og god tid til å oppleve "heilagstaden", besøke den hellige hulen og drikke helbredende vann fra den hellige kilden.
Foto: Roy-Olav T. Øien (C), publisert med tillatelse

Tirsdag 8. juli, på selveste Seljumannamesse, feires det katolsk messe i klosterruinene på den hellige øya Selja - "der Kyrkja i Noreg vart fødd".


Seljumannamesse er festen for Vestlandets skytshelgen Sta. Sunniva og hennes ledsagere.

- Vi har bestilt en egen båt ut til Bø på Selja klokken 12.00.  Derfra går vi i prosesjon til klosterruinene der vi feirer messe umiddelbart. De som vil ta båten direkte til klosterruinene kan gjøre det. Vi kommer til å feire messe uansett hvordan været blir, forteller p. Ole Martin Stamnestrø, sokneprestadministrator i Vår Frue menighet i Ålesund og ansvarlig for messen.
 

1000 år gammelt pilegrimsmål

Selja er Norges eldste pilegrimsmål. Hit har pilegrimene søkt seg i over 1000 år. Kom og finn ut hvorfor!

Etter messen blir det piknik og god tid til å oppleve "heilagstaden", besøke den hellige hulen og den hellige kilden. Båten tilbake til fastlandet går direkte fra klosteret klokken 15.30. Turen tilbake tar 15 min.

Etter Selja-turen blir det vesper (kveldsbønn) i St. Jetmund kirke i Vanylven kl. 16.30, med etterfølgende kirkekaffe på Åheim kl. 17.00.

Alle velkommen

MESSE: Et glimt fra Selja, fra den katolske Seljumanna-
messen i 2012 da Dom Alois Brodersen feiret messen.
Foto: Eva Biwand
Du trenger slett ikke være medlem i Den katolske kirke for å bli med på seljumannamessen, alle er hjertelig velkommen, uavhengig av trostilhørighet.

Påmelding

- Båten har begrenset kapasitet, så vi ber om at alle som ønsker å bli med melder seg på så snart som mulig, sier p. Stamnestrø til Sta. Sunniva-bloggen.

Båtbilletten betales kontant på Turistkontoret på kaien i Selje, og koster 200 kr tur-retur.
Påmelding kan sendes til alesund@katolsk.no. Ved spørsmål kan du kontakte p. Stamnestrø på mobilnr. 994 96 331.

«Den heilage øya»

Selja, «den heilage øya», er Norges eldste pilegrimsmål. Dette er stedet der Kirken i Norge ble født, og den åndelige gravitasjonskraften her er til å ta og føle på. Selv ikke-troende som besøker Selja fornemmer stedets hellighet.

KLOSTERET: Kloster- og helgenanlegget sett fra sjøen.
Menneskene i venstre hjørne av bildet står i kø for å
komme inn i hulen "der Kyrkja i Noreg vart fødd".
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen
Selja ligger i Nordfjord, like ved Stadt. Hulen der St. Sunniva og Norges første martyrer ble funnet regnes for å være landets eldste kirketak. Minnedagen «Seljumannamesse» er 8. juli.

Olav den Hellige knelte i bønn i hulen i 1015. Et av Norges aller første kloster, et benediktinerkloster, ble også bygget her, og var aktivt fra ca. år 1100 og frem til reformasjonen. Selja var dessuten bispesete for Vestlandet i hundre år, fra 1068 til 1170.

Selja er fortsatt et troens kraftsentrum i Norge og et helt spesielt, hellig sted.

Praktisk informasjon

Mens pilegrimsøya heter Selja, heter tettstedet på fastlandet Selje (med e). Selje ligger helt ut mot Stadthavet og har et egenartet kulturlandskap, lune viker, kritthvite sandstrender, idylliske øyer og et flott turterreng. Se en fin video fra Selja på YouTube her.

Alle pilegrimer ordner mat og overnatting selv. Det er ikke mulig å kjøpe mat ute på øya. På Selje kommunes nettside finner du nyttig informasjon om Selje og om transport- og overnattingsmulighetene. Seljumannamesse er høysesong i Selje, så det er lurt å bestille overnatting nå med én gang.

Den enkleste måten å reise fra Bergen til Selja, er med Norled-hurtigbåten. Hurtigbåtturen tar fem timer. Kjører du egen bil, tar det om lag seks timer å kjøre fra Bergen til Selja (inkludert to ferger), se kjørerute her. Fra Oslo til Selja tar det åtte timer å kjøre, se kjøreruter her. Fra Trondheim til Selja tar det sju timer å kjøre, se kjørerute her. Reisen til Selja er lang for de fleste, men jeg kan forsikre om at det er vel verdt turen!

DEN HEILAGE ØYA: Selja er Norges eldste pilegrimsmål og et helt spesielt, hellig sted. Den åndelige gravitasjonskraften her er til å ta og føle på.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Den lutherske feiringen

Søndag 6. juli klokken 11 arrangerer den lokale, lutherske seljumannamessekomiteen en stor gudstjeneste på Selja, der blant annet koret St. Hallvardsguttene deltar. Verdt å få med seg! Komiteen steller også i stand et flott kulturprogram med kirkekonserter. Jeg vil spesielt anbefale konsertene med St. Hallvardsguttene i Selje kyrkje (på fastlandet) lørdag 5. juli kl. 18, og i den nydelige St. Jetmund kirke (Åheim) kl. 16.00. Du kan lese hele programmet deres her: www.seljumannamesse.no.


Velkommen til Selja – der Kirken i Norge ble født


LES MER HER PÅ BLOGGEN:


LES MER PÅ KATOLSK.NO:

 

PRAKTISK INFO OM SELJE: