 |
KRISTEN MEDITASJON: Den kristne meditasjonen er det første stadiet i "den indre
bønnen”. Denne meditasjonen har sin dype forankring i det som til alle tider har vært en
praksis innenfor kristen bønn; nemlig tekstmeditasjon. "For en kristen, betegner ordet ”meditasjon” det å lese, drøvtygge og bli ett med Guds Ord," skriver legkarmelitt Anne Samuelsen.
Bildet: Den første bokstaven i Lukas-evangeliet fra Lindisfarne, ca. år 700 e.Kr.
Foto: Medievalscript.com |
Syvende del av serien "en liten skole i
indre bønn og kontemplasjon" er bunnsolide saker. Her gir legkarmelitt Anne Samuelsen deg nok stoff til å grunne på og komme tilbake til i mange dager. Les og bli klok!
Av Anne Samuelsen, Cand. Polit.
Anne er tilknyttet Karmel-ordenen som legkarmelitt med evige løfter
"En liten skole i indre bønn og kontemplasjon" utarbeider hun spesielt for Sta. Sunniva-bloggens lesere
LES OGSÅ:
Del 1 - Kontemplasjon: Smak og se at Herren er god
Del 2 - Kontemplasjon: Bønn til din Far som er i det skjulte
Del 3 - Kontemplasjon: Betydningen av vennskap
Del 4 - Kontemplasjon: Gjør meg stille, stille
Del 5 - Kontemplasjon: Betydningen av en mor og en far
Del 6 - Kontemplasjon: ... og da har vi barnesinn
Å be er å si "Fader Vår" til Gud
"Å be er å si "Fader Vår" til Gud slik som Jesus gjorde og sammen med Jesus. Og vi kan bare gjøre det når vi ærlig forsøker å leve som brødre og søstre.” (Carlos Noyen O.C.D. i forordet til den svenske utgaven av ”Den inre borgen” av Teresa av Avila)
Kjært barn har mange navn, og jeg tror at det kan være viktig med en begrepsavklaring rundt en del ord vi bruker og har brukt når vi snakker om bønnen – fordi gjennom begrepene og forklaringen av disse, vil vi kanskje også kunne finne en vei og noen porter til bønn.
Hinduistisk og buddhistisk meditasjon
Ordene ”meditasjon” og ”kontemplasjon” er begreper som brukes om mange forskjellige mystiske religiøse praksiser; for eksempel hinduistisk mantrameditasjon eller buddhistisk meditasjon, og går vi inn i New Age-relaterte praksiser, finner vi stor variasjon og bredde i bruken av for eksempel begrepet meditasjon. Som søkende og kirkeløs på 1990-tallet, var jeg i kontakt med flere av disse før jeg fant denne fullkomne karmelittiske veien.
Kristen dypmeditasjon
Da br. Wilfrid Stinissen i 1978 skrev sin velsignelse av en bok: ”Kristen dypmedistasjon”, som jeg leste i starten av min omvendelsesprosess, brukte han ordet ”kristen dypmeditasjon” på det som karmelittene i Skandinavia nå betegner som ”indre bønn”. Dette hadde en pedagogisk dimensjon; den å fortelle omverdenen, som på denne tiden hadde oppdaget og omfavnet østlige meditasjonsformer, at den kristne tradisjonen også er bærer av et bønneliv som strekker seg dypt inn i mystikkens kjerne men også for å si: At
den kristne meditasjonen er vesensforskjellig fra andre tradisjoner. Den er KRISTEN! Og ikke kun en generisk mystisk praksis!
Den indre bønnens første steg: Tekstmeditasjon - å drøvtygge Guds Ord
Den kristne ”meditasjonen”, som altså er det første stadiet i den ”indre bønnen” har sin dype forankring i det som til alle tider har vært en praksis innenfor kristen bønn; nemlig tekstmeditasjon.
Tekstmeditasjonen dreier seg om å bli kjent med Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd gjennom Guds Levende Ord - som blir gjort forståelig og tilgjengelig for oss gjennom Kirkens lære (Katekismen) og Liturgien.
For en kristen, betegner ordet ”meditasjon” det å lese, drøvtygge og bli ett med Ordet [1], og det er et nødvendig skritt på den ”indre bønnens” vei som altså kan lede til kontemplativ bønn. (Den Ignatianske spiritualiteten har også et sterkt fokus på nettopp tekstmeditasjon.) Vår bønns dybder henger sammen med dypet i vår erkjennelse av oss selv som Kristi brødre og søstre, som del av det ”folk han har gjort til sitt”.
La Gud slippe til i deg
For søkende, slike som meg, som hadde drevet med meditasjonspraksis fra andre tradisjoner, blir det umåtelig viktig at man i omvendelsesprosessen, nettopp gjennom tekstmeditasjon, virkelig tar til seg det KRISTNE i denne praksisen. Gjennom å lytte til Ordet, ta del i Liturgien og bli innkapslet i Kristi kjærlighet.
Å gå dypere inn i mystikken uten dette som utgangspunkt, er åndelig risikoadferd!
Motsvarende må mennesker med dyp forankring i fornuft, kristen moralsk og teologisk kunnskap, utfordres på det å gi slipp på tanken og fornuften, for at Gud kan få plass og virke i den delen av mennesket som ligger utenfor disse konkrete og erfarbare sjelskreftene.
Vi blir med andre ord alltid utfordret nettopp på våre svakheter og mangler, som igjen kan være porter inn til Guds kjærlighet. Det er først når vi erkjenner vår manglende mestring, når vi ikke lenger strekker til, når vi er små og hjelpeløse og kun har én mulighet tilbake: å be Herren om hjelp - at Gud virkelig får slippe til i våre liv.
Saligprisningenes smale vei
Ingen kristen bønn er løsrevet omsorgen for og kjærligheten til sjelene. Altså: Slik som tekstmeditasjon aldri gjøres uten de dype røtter som er Kirkens lære, vil kontemplasjonen aldri kunne være løsrevet Guds Ord, som selvsagt alltid er forankret i vår konkrete virkelighet, som treet med sine dype røtter. Gud ble menneske for å forklare oss dette! Treet strekker grenene mot himmelen som en nødvendig bevegelse, men dette er aldri løsrevet treets formål: Å slippe frukter til jorden.
Jeg illustrerer her med igjen et sitat fra Carlos Noyen:
”Bønnen må derfor sammenfalle med et livsvalg. Mennesket må kvitte seg med all unødig bagasje når det legger ut på denne veien som leder til Herren. Hun må fremfor alt være klar over at dette er saligprisningenes smale vei (..) For: Å be er å bli fattig i ånden for å bli rik i Den Hellige Ånd; å be er å bringe fred inn i ditt eget liv og i dine medmenneskers liv; å be er å bli barmhjertig og saktmodig som Jesus; å be er å hungre og tørste etter Guds gaver, ettersom denne verdens goder aldri kan mette deg. Den som forsøker å leve slik, har stor mulighet til å trenge inn i den indre borgen og få oppdage mer av dens skjønnhet.”
Med røtter i Guds nådes elv
Å be er å være dette fullkomne treet som er ”plantet med røtter som
strekker seg dypt i den Treenige Guds nådes elv”, jmf. Sal 1,3:
”Salig er den som ikke følger lovløses råd, ikke går på synderes vei og
ikke sitter i spotteres sete, men har sin glede i Herrens lov og grunner
på hans lov dag og natt. Han er lik et tre plantet ved rennende vann.
Det gir frukt i rett tid, og løvet visner ikke. Alt han gjør, skal
lykkes.” …. han er i kontakt med himmelens rike, det treet Jesus
snakket om, som kommer fra det minste av alle frø (vår egen
hjelpeløshet) - sennepsfrøet - og som vokser seg så stort at det kan
strekke seg mot himmelen og
”får så store greiner at himmelens fugler kan bygge rede i skyggen av det.” (Mark 4,32)
Den indre bønnens andre steg: Kontemplasjon
Kontemplasjonen, den mystiske bønnen, er ikke noe mennesket produserer selv, men noe som Gud gir til sjelene. Den er ikke resultat av mentale prosesser, og derfor kan den engelske betegnelsen ”mental prayer”, med dens norske oversettelse, ”mental bønn”, gi feilaktige assosiasjoner når vi snakker om indre bønn.
Kontemplasjonen har sitt utspring i Kristi kjærlighet, vår kjærlighet til våre medmennesker. Den finner sin antennelsesgnist i meditasjonen over Kristi liv, i beredvilligheten til å la hans liv forme dypet av vår eksistens.
Kontemplasjon springer ut av en ektefødt nærhet og kjærlighet til Kristi Lidelse, til en slik grad at man selv ikke sier nei til å ta del i denne. Å be, strekker seg utover alle bilder og inn i det uforståelige og umulige. De som ber slik, "
er plantet i Herrens hus og blomstrer i forgårdene hos vår Gud. Ennå i alderdommen bærer de frukt, de er friske og frodige.” (Sal 92,14-15)
Kristi Lidelse og den trofaste bønnen
Vi gjør vel i å ta imot Sta Teresas ord om inngangen til bønn, som også var kilden til hennes andre omvendelse foran bildet av den torturerte Kristus: Trofastheten i bønn og beredvillighet til å ta del i Kristi Lidelse. I ”Boken om mitt liv”, skriver hun:
”Nesten hver kveld i mange år før jeg la meg til for å sove og anbefalte meg til Gud, lå jeg og tenkte en liten stund på Jesu bønn i Haven, til og med før jeg ble nonne gjorde jeg det, for det ble meg sagt at slik kunne jeg oppnå meget syndsforlatelse. Og jeg mener bestemt at dette var til stor vinning for min sjel, for jeg begynte å holde bønn uten å vite hva det var, og så sterk ble denne vanen at jeg ikke forsømte å be, like lite som jeg forsømte å korse meg før jeg sovnet.”
Kristi lidelse ble på denne måten inngangen til hennes omvendelse og også den kontemplative bønnen!
Til neste gang
- Har jeg mot til å se på Kristi Lidelse?
- Har jeg mot til å se på min egen lidelse?
- Har jeg tillit til at Kristus kan forene mitt offer med sitt?
[1] En vakker bok om dette tema, og som jeg på det sterkeste vil anbefale er Wilfrid Stinissens: ”I din munn og i ditt hjerte”, utgitt på Verbum Forlag i 1998 (Ekstra tips fra Ragnhild: Boken som Anne anbefaler koster bare kr. 78,- hos Bok og Media nå!)
