 |
DØDSDØMTE OLE: Mens lille Ole Solberg var i magen ble moren hans utsatt for et massivt abortpress. Ole har nemlig en kromosomfeil, Trisomi 18. Skulle det skje noe livstruende med Ole Solberg i dag, har han
ikke krav på gjenopplivning slik andre norske barn har. Det står
spesifisert i journalen hans (Dagen, 05.11.2012). "For å si det rett ut: Ole har fortsatt ikke rett til å leve. Norge vil ganske enkelt at Ole skal dø."
Faksimile: Forsiden av Dagen 5.11.2012
Du kan lese reportasjen om Ole her på Dagen.no
|
Den kristne dagsavisen Dagen har bedt meg om å bli fast skribent i fredagsspalten deres Frispark. Dette er mitt første frispark. Artikkelen stod på trykk i Dagen 21. desember 2012.
 |
Tre faksimiler fra Dagen 5.11.2012
Side 12,13 og 14 |
«Har lille Ole livets rett?» stod det over bildet av en liten, sovende Ole Solberg på forsiden av
Dagen mandag 5. november. Det forferdelige svaret var: Nei, faktisk ikke. Ikke i Norge i dag. Barn som Ole – barn med kromosomfeilen Trisomi 18 – skal dø før de blir født. Alternativt skal de dø under fødselen eller like etter fødselen. Syndromet deres regnes nemlig for å være «uforenlig med liv».
Siri Fuglem Bergs lille jente overlevde abortpresset (Dagen, 23.10.2012).
På Verdidebatt.no skriver Fuglem Berg: «Abortpresset var enormt fra flere hold. I uke 27 fikk jeg på ny tilbud om abort, med forsikring om at det aldri ville være for sent i tilfeller som vårt syndrom.»
De få Trisomi-18-mødrene som klarer å stå imot abortpresset,
erfarer at barna deres ikke får motta hjelp til å overleve. Skulle det skje noe livstruende med lille Ole Solberg i dag, har han ikke krav på gjenopplivning slik andre norske barn har.
Det står spesifisert i journalen hans (Dagen, 05.11.2012). For å si det rett ut: Ole har fortsatt ikke rett til å leve. Norge vil ganske enkelt at Ole skal dø.
De fleste norske barna med kromosomfeilen Trisomi 18 får vi aldri møtt. Samfunnets aktive fosterdiagnostikk og legenes abortpress sørger for at vi tar livet av dem. Takk til Dagen som viste oss ansiktene til lille Ole og lille Evy Kristine. Takket være Oles og Evy Kristines løvemødre forsvant ikke disse to barna umerkelig i Norges stille Holocaust.
Uken etter Trisomi 18-sakene i Dagen var jeg i Roma sammen med katolske leger fra hele Europa. De var samlet til en stor og viktig legekongress: «Bioetikk og det kristne Europa». Den norske delegasjonen bestod av både katolske og lutherske leger. På agendaen stod mange av de tyngste etiske sakene som Europas leger står overfor i dag. Ett av foredragene som gjorde aller størst inntrykk på meg, var professor Neda Aberles foredrag «Prenatal eutanasi», eller for å si det på vanlig norsk: «Barmhjertighetsdrap før fødselen».
Dr. Med. Neda Aberle kvidde seg ikke for å trekke parallellen fra Europas fosterdrap til måten antikkens spartanere kvittet seg med sine uønskede barn på. «Vi også tar livet av uønskede barn, bare på mer subtile måter, godt hjulpet av språklig ingeniørkunst,» sa hun.
Språkkunsten innebærer blant annet at drap på fostre omdøpes til «prenatal eutanasi» og «terapeutisk abort». Men som Aberle påpekte: «Det finnes ingen aborter som er terapeutiske, for ingen aborter kurerer verken
noe eller
noen. Selve termen «abort på medisinsk indikasjon» er selvmotsigende, for en medisinsk indikasjon skal innebære at liv og helse fremmes. Den skal
aldri oppgis som grunn for
mord. En sykdomsdiagnose skal tjene som indikasjon for terapi, ikke for
likvidering.» Så direkte og rett frem formulerte hun seg, og fikk stor applaus for det.
 |
Dr. Med. Neda Aberle
Foto: Ragnhild Aadland Høen |
I lunsjen etterpå satt jeg ved siden av Aberle og fikk en prat med henne. Jeg fortalte henne om Norges systematiske diskriminering av Trisomi 18-barn: Hvordan vi ved hjelp av ultralydundersøkelser og abortpress sørger for at nesten alle Trisomi
18-barn som ikke dør av seg selv, blir drept ved provosert abort. Jeg fortalte hvordan de få barna som overlever abortpresset ikke får noen medisinsk hjelp verken under fødselen eller etter fødselen.
Aberle er selv sjef for barneavdelingen på sykehuset hun arbeider ved. Hun satt og måpte da jeg fortalte at norske Trisomi 18-barn blir nektet alminnelig overvåkning under fødselen,
for de skal bare dø. De får ikke keisersnitt hvis de trenger det,
for de skal bare dø. Selv etter at de har overlevd fødselen blir de nektet medisinsk hjelp,
for de skal bare dø. De nektes sondenæring og intravenøs næring og sultes og tørstes til døde. De blir ganske enkelt lagt på sin mors bryst
for å dø. Det er et faktum at trisomibarna levde lenger på 60-tallet enn de gjør i dag.
Vil du vite hvordan Norges Trisomi 18-prosedyrer høres ut, sett fra Kroatia? «Det er jo akkurat som i Hitler-Tyskland», responderte professoren i pediatri. Jeg kunne ikke annet enn å gi henne rett i det.
Kampen om abort er en del av den store kampen om mennesket. Å diskutere abort er ikke bare «ett blant flere småinteressante politiske minefelt – folk er nå uenige om så mangt». Det er ikke det samme som å diskutere rovdyrpolitikk, skattesatser eller bompengeavgifter. Når vi dykker ned i abortens område begynner det å bryte på dypt, dypt vann. Den som kaster seg ut i abortkampen kaster seg ut i en åndskamp av dimensjoner. Enten vi innser det eller ikke lever vi midt i en interessant kamp i denne verden: Kampen mellom livet og døden, mellom det gode og det onde.
Menneskets verdi og verdighet – det er det abortkampen egentlig står om. Som pave Johannes Paul II
formulerte det i sin encyklika Evangelium Vitae:
«Vi står overfor en enorm og dramatisk konfrontasjon mellom det onde og det gode, mellom død og liv, mellom «dødens kultur» og «livets kultur». Vi befinner oss ikke bare stilt «overfor», men «midt i» denne konflikten: Vi er alle involvert i den med et uomgjengelig ansvar for ubetinget å velge livets side.»
Alle skrivekyndige mennesker av god vilje har et spesielt ansvar i kampen som ligger foran oss. Abortkampen er ikke over. Den har bare så vidt begynt.
Av Ragnhild H. Aadland Høen, kateket i St. Paul kirke i Bergen
 |
Frispark i Dagen 21. desember 2012.
Faksimile: Dagen, 21.12.2012 |
LES MER:
SISTE NYTT, OPPDATERING 15. JANUAR 2013:
- Ti måneder etter fødselen har lille Ole Solberg endelig blitt innvilget retten til å leve. Les mer her.
