Om å leve med Himmellengsel

I HIMMELEN: I den katolske katedralen i Los Angeles henger noe av den vakreste og mest levende kirkekunsten jeg har sett fra nåtiden. Jeg ante ingenting, og plutselig stod jeg der inne sammen med alle Guds hellige, både de kjente og de ukjente. Sterkt. Klikk på bildet for å se motivet bedre!Foto: Gashwin Gomes

 

Det er Allehelgensdag, dagen da vi feirer alle de kjente og ukjente hellige som har nådd fram til Himmelen. I dag vil jeg hedre minnet til én av dem: Endre Gustavsen.

Endre Gustavsen
Født: 19.04.1974
Født inn i Himmelen:
Langfredag 18.04.2003

Endre Gustavsen var en frimodig kristen ungdomsleder som var (og er) sagnomsust både for sin livsglede og for sin himmellengsel.

Endre døde i en bilulykke langfredag 2003, dagen før sin 29-årsdag. Ingen som kjente ham vil noen gang glemme ham: Endre, den ekstra levende. Jeg har alltid tenkt på ham som en klar helgenkandidat.

Gledet seg til Himmelen 

En av Endres mange venner, Arild Vedvik, har skrevet denne teksten om Endre:

Livet er et skjørt prosjekt. Lev mens du lever! Det gjorde Endre Gustavsen mer enn alle jeg har kjent. Han fortjener å bli husket. Arild

MIN VENN
La meg se bilparken! sa min venn, den levende
til begravelsesbyrået
Ikke i en svart limousin eller en hvit Cadillac
men i denne røde pickup’en med feite dekk
vil jeg kjøres når tiden er inne, eller ute, sa han, skøyeren
med himmelblå øyne
som om han visste noe

In a glimpse of an eye… på et øyeblikk… sto det på T-skjorten
som han ofte brukte
med tegning av et par tomme sko
der eieren plutselig
var blitt rykket opp

Jeg gleder meg så sinnsykt til Himmelen! sa min venn, gledessprederen, ofte
Der skal jeg gjøre både det ene og det andre
for eksempel kjøre telemarkski
på softice med sjokoladedryss
sa han og himlet med øynene

Jeg elsker deg mer enn noensinne! sa min venn til sin kone like før
Takk for at du valgte å satse
kjærligheten på meg, sa han

om det så bare var for denne ene dagen
ville det alene være verdt alt! sa han og danset med sin elskede
på verandaen mens datteren sov

Så bar han sitt lille barn ut
i bilen og kjørte inn
i Himmelen
(under pedalene lå skoene igjen)

            Arild Vedvik

Endre Gustavsen (ungdomsleder, fysioterapeut og nesten ferdig lege), hans datter Mari, og hans mormor ble drept på E6 ved Kløfta langfredag 18/4-2003 av en psykotisk selvmordsbilist i feil kjøreretning.
Kisten med Endre og Mari ble kjørt i den røde pickupen han hadde tatt ut selv. 
800 mennesker fulgte kisten til graven."
(Delt med tillatelse fra Arild Vedvik)

Gled deg til Himmelen!

Jeg vet ikke om du kjente Endre? Han hadde et utrolig stort kontaktnett. Jeg er en av de mange hundre som befant seg i den ytre sirkelen, men det var nært nok til at jeg kan skrive under på det som ble skrevet av hans medstudenter i minneordet i Tidsskrift for Den norske legeforening: "Endre hadde en tydelig tro og var en levende kristen. Han var ikke redd for å dø. Han snakket ofte om døden og livet etterpå."

På et folkemøte i Hurdal uken før påske sa Endre: «Gled dere til himmelen. Sørg for å komme dit!» Han hadde en veldig sterk himmellengsel, men det var fordi han elsket livet, ikke fordi han ville vekk fra det. Et eksempel på Endres livsglede finner du for eksempel i denne artikkelen i Universitas (studentavisa i Oslo).

Endre hadde beina godt plantet i Himmelen allerede mens han levde. "Så bar han sitt lille barn ut i bilen og kjørte inn i Himmelen (under pedalene lå skoene igjen)." Mari var 8 måneder gammel.

Minnes i takknemlighet 

Tankene mine går til Endres og Maris etterlatte i dag. Vær med og be for dem, og for alle andre som sørger på denne dagen. Endre var musiker og utrolig glad i musikk. I dag takker jeg Jesus for hans herliggjorte og helliggjorte Endre, og synger:

For alle helgner som til døden tro
stod fast i kampen og har nådd sin ro,
vær evig lovet, Krist, ditt navn og blod!
Halleluja! Halleluja!

W. W. How (1864), salme nr. 246 i Norsk Salmebok, nr. 648 i Lov Herren

«Gled dere til himmelen. Sørg for å komme dit!»  
(Endre Gustavsen, 1974-2003) 

Kontemplasjon: Smak og se at Herren er god

”Gud, du er min Gud, som jeg søker. 

Min sjel tørster etter deg, 

min kropp lengter etter deg 

i et vannløst, tørt og utarmet land.”
(Salme 63)
Foto: Moyan Brenn i Monument Valley

Jeg har bedt legkarmelitt Anne Samuelsen om å lage "en liten skole i indre bønn og kontemplasjon" for Sta. Sunniva-bloggens lesere. Her er første artikkel ut i serien. Gled deg!

Av Anne Samuelsen, Cand. Polit.
Anne er tilknyttet Karmel-ordenen som legkarmelitt med evige løfter

For å starte helt forfra: Hva er indre bønn og kontemplasjon?

Det er vanskelig skille begrepene ”indre bønn” og ”kontemplasjon” fordi disse henger så intimt sammen, men enkelt beskrevet kan vi si at ”indre bønn” er å praktisere bønn uten ord ("Han ser på meg, og jeg ser på Ham"), mens ”kontemplasjonen” er det Gud kan velge å gi i gave til en sjel som gjør alt den kan for å være fullstendig åpen for Gud og elske ham av alle sine krefter.

I Karmel brukes gjerne Teresa av Avilas ord for å beskrive hva den indre bønnen er: ”Bønn er intet annet enn det å omgås i vennskap og tale ofte og lenge i ensomhet med den som vi vet elsker oss.” (Boken om mitt liv 8.5)

Denne bønnen er ”en kjærlighetsrelasjon til Gud som kan modnes og fordypes. Den kan utvikles fra diskursiv meditasjon til kontemplasjon, ja helt frem til den omdannende foreningen." Denne bønnen er ”Guds gave av seg selv til deg og din gave av deg selv til Gud.” (Stinissen: Göm dig vid bäcken Kerit)

Guds gave når du er klar

Ragnhild har altså bedt meg om å skrive om indre bønn og kontemplasjon, som jo er Karmelittordenens ”varemerke”. Men kontemplasjonen er ikke noe man kan forstå intellektuelt. Det er en Guds gave til et menneske som er rede til å ta imot. Derfor tenker jeg at disse betraktningene også må ha en praktisk dimensjon som gjør deg som leser i stand til å kunne praktisere og erfare det jeg skriver om.

Jeg vil få bruke ordene fra Salme 34 som min første invitasjon inn i denne formen for bønn: ”Smak og se at Herren er god!” Dette handler om å "smake, innse, kjenne og nyte". Det er "et stort kall og krevende oppgave", som karmelittmunken Wilfrid Stinissen uttrykker det i boken ”Indre vandring” (s. 20).

Du trenger indre bønn

Alle mennesker er skapt i Guds bilde og bærer lengselen etter Ham i dypet av sine hjerter. Alle lengter vi dypest sett etter den fred, kjærlighet, lys, tillit, trygghet og glede som strømmer fritt mellom Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd.

Mange forventer intuitivt å få svar på denne lengselen gjennom det skapte; det være seg å finne den rette ektefellen, å få barn, realisere evner og drømmer, eller ved å anskaffe seg hus, båt, bil eller hytte. Men det skapte kan bare reflektere Guds gaver, og det ofte til dels ganske middelmådig og skuffende.

"Der ute søkte jeg deg, men du var i meg"

Hvis vi forventer å motta fra det skapte det vi bare kan få fra Gud, kan vi bli både forvirret og desillusjonert – for vi er skapt med en lengsel etter Gud selv.

I vår kristne tro er ikke Gud en fraværende skaperkraft, men en personlig Gud som er blitt menneske og som har tatt bolig i oss. Alle kan vi en dag komme til den erkjennelse, som Den Hellige Augustin kom til, og som gjennom ham har brakt så stor velsignelse over Kirken: ”Der ute søkte jeg deg, men du var i meg – selv om jeg var langt borte fra deg. Du rørte ved meg, og jeg lengtet etter din fred. Nå legger jeg mitt håp i din store nåde alene”.

Kom med tomme hender

Det er denne erkjennelsen som gjør mennesket i stand til å gjøre det som gjøres må, for å søke å få smake Gud allerede her på jorden, gjennom den gaven som kontemplasjonen er. Erkjennelsen gjør mennesket i stand til å skille mellom viktig og uviktig og å prioritere Gud i sine liv.

Et menneske som lengter etter Gud på denne måten, vil kunne mobilisere det som skal til for å starte et liv der bønn kommer forut for handling - et liv der vi kan tillate oss å la masker og evner falle for Guds storhet, så vi kan komme til Ham med et barnlig sinn, med to tomme hender, med håp og tillit i vår hjelpeløshet.

Dette er enklere sagt enn gjort, fordi en slik ydmyk holdning strider så ettertrykkelig med det vi gjennom vår kultur anser som viktig og riktig. Derfor krever denne veien øvelse, eller for å bruke et annet ord: Askese. Hver dag kan vi sette av tid til å øve oss på å være tilgjengelig for Gud. Lengselen er et godt utgangspunkt. La oss ta det derfra.

Spørsmål å tenke på til neste gang:

Hvem er jeg?
Hva er det jeg virkelig lengter etter?
Hvem er du Gud, som lengter slik etter meg?

Klarer jeg å rydde meg en plass til et lite alter\bønnekrok der jeg kan sitte i stillhet?
En plass der jeg kan sitte i stillhet helst en halvtime daglig?

Og har du ikke allerede kommet i kontakt med lengselen…bær disse ordene fra Salme 63 i ditt hjerte og be Gud virkeliggjøre dem i deg:

”Gud, du er min Gud, som jeg søker. 

Min sjel tørster etter deg, 

min kropp lengter etter deg 

i et vannløst, tørt og utarmet land.”

HER FINNER DU HELE BØNNESKOLEN:

Del 1 - Kontemplasjon: Smak og se at Herren er god
Del 2 - Kontemplasjon: Bønn til din Far som er i det skjulte
Del 3 - Kontemplasjon: Betydningen av vennskap
Del 4 - Kontemplasjon: Gjør meg stille, stille
Del 5 - Kontemplasjon: Betydningen av en mor og en far
Del 6 - Kontemplasjon: ... og da har vi barnesinn
Del 7 - Kontemplasjon: Å be er å si Fadervår til Gud
Del 8 - Kontemplasjon: Skriftemålets uuttømmelige nåde
Del 9 - Kontemplasjon: Omvendelse
Del 10 - Kontemplasjon: Mystikkens vei

Ettertanke | En Gud som gråter

I lidingstimen / flyt vi sakte opp frå botnane / og opnar våre andlet / som bleike liljer mot natta.

Jeg er med i en fantastisk oppfinnelse kalt Poesiringen, der 1200 personer daglig deler dikt med hverandre. Det er legen Arild Vedvik som tar imot forslagene og velger ut dagens dikt.

En dag mens jeg ba, visste jeg plutselig at jeg skulle sende ham diktet ”Lidingstimen”. Dette er Arilds beretning om det som hendte i den andre enden:

«Det finnes dager da livet bare er et stort, svart sår. Jeg sjekket mailen, der lå et nytt dikt, sterkt. Så tok jeg inn neste pasient, en kvinne med mye smerter.

Hun åpnet med å si: "Du må visst lese et dikt til meg i dag." Et overraskende spørsmål, jeg har ikke lest dikt for pasienter før. Jeg åpnet mailen igjen og leste dette:

LIDINGSTIMEN
I lidingstimen
flyt vi sakte opp frå botnane
og opnar våre andlet
som bleike liljer mot natta.
I lidingstimen
stig vi mot vår ytterste grense,
fylte av stor einsemd
og eit lys vi ikkje veit om.
I lidingstimen
går Gud langs sine mørke strender
og leitar oss opp,
ein etter ein,
i vår lysande smertestund.
(Alf A. Sæter)

Tårene rant nedover kinnet på pasienten. "Det er alltid sånn, jeg gråter når noe er vakkert", sa hun. Så startet konsultasjonen.»

Vi tror på en Gud som gråter. «Jesus gråt» (Joh 11,35) og Salmenes bok i Bibelen er full av klagesanger. Verken Bibelen eller livserfaringen gir oss forhåpninger om at vi skal slippe unna lidelsen.

Men Guds ord om framtid, håp og nåde er kraftfulle ord. De går gjennom et landskap av lidelse, død og oppstandelse – de går til dit hvor det ikke skal være mer tårer, skrik eller smerte. «For det som før var, er borte.» (Åp 21,4) Én dag skal det endelig bli sånn at «De som sår med tårer, skal høste med jubel». Én dag. En uendelig vakker dag.

LA OSS BE

Fra dypet roper jeg til deg, Herre.
Herre, hør min røst!
Vend øret til og lytt når jeg trygler og ber.
Jeg stunder etter deg mer enn vaktmenn etter morgenen, vaktmenn etter morgenen.
 (Fra Salme 130)


Første gang publisert i avisen Vårt Land 26. april 2012. Diktet er publisert med Alf A. Sæters tillatelse.

Tre ting du trenger å vite om englene

VERNEENGEL: "For han skal gi sine engler befaling om å bevare deg på alle dine veier." (Salme 91,11) Glassmalerier fra St. John's Church i Warminster, England. Vi har disse transparente reproduksjonene fra IconArt på barneromsvinduet (i selvfestende materiale, kan flyttes). Når du skal sove er det trygt å vite at verneengelen har sverd, synes treåringen.
Bibelske engler er mektige, ikke søte og nusselige.

Det finnes mye rar og falsk englelære for tiden, derfor har mange kristne blitt litt redde for å forholde seg til at englene finnes. Men det finnes en bibelsk lære om englene, og den må vi holde fast på.

Det er viktig at vi som er kristne ikke lar englene bli borte i trosbevisstheten og i livet vårt. Dominikanermunken fr. Arnfinn Haram O.P. skrev en god artikkel om englene som ligger ute på katolsk.no. Her er hans liste over "Tre ting du trenger å vite om englene":

• 1. Englene er en del av Guds skaperverk, som oss selv:   

  I Credo sier vi at vi "tror på én Gud, den allmektige Fader som har skapt himmel og jord, alle synlige og usynlige ting"; "...visibilium omnium et invisibilium", som det heter i den latinske versjonen. Når vi tenker på Gud som Skaper, er det ofte bare det synlige vi har i tanken - og glemmer "den usynlige verden", åndenes verden. Englene er åndelige skapninger. Det finnes også åndsmakter som har vendt seg fra Gud på en definitiv måte: demonene, og deres fyrste, Satan. Etter kristen tradisjon, er dette også Guds skapninger; men det er engler som er blitt sin Skapers fiender (Efes. 6,12). 

• 2. Englene er ulike og har et mangfold av tjenester: 

  I Skriften blir Gud kalt Herren Sebaot, hærskarenes Gud - og her er det nettopp englene det er tale om. Teologene taler om et "hierarki" av engler, altså et ordnet samfunn med ulike oppgaver samlet i det ene: Å tjene Gud. 
• Noen av englene kalles Kjeruber og Serafer; disse er de "høyeste" og deres tjeneste består i den evige tilbedelse, kontemplasjon og lovprisning av Gud. I messen synger vi med i Serafenes sang: "Sanctus, sanctus, sanctus..." ; "Hellig, hellig, hellig..." (Jes 6), slik de tilber Herren i det himmelske tempel. Skriften nevner også Makter, Troner og Herredømmer som betegnelse for deler av engleverdenen, men også Erkeengler, "Overengler" - som Gabriel, Mikael og Rafael.

• Ordet "engel" kommer av det greske "angelos" og betyr "utsending" - og englenes oppgave er nettopp å være til tjeneste for Guds skaperverk. De kan virke i naturen og i historien, men ikke minst tjene og verne menneskene (Hebr 1,14). 

• Jesus sier at alle Guds barn har en engel som "alltid ser Faderens åsyn" (Matt 18,10). Vi har altså "vår egen engel", vår verneengel, vår "skytsengel".
• Engler er ofte til stede når Gud åpenbarer seg, de uttrykker noe overnaturlig, noe overveldende, noe "fryktinngydende" i betydningen storslagent og grensesprengende. Men de forkynner ofte glede! Som i lovsangen over Betlehemsmarkene ved Kristi fødsel, eller ved den tomme graven Påskemorgen!

• 3. Englene står høyt, men mennesket er kommet Gud enda nærmere

  "Det er jo ikke englenes sak han gjør til sin; det er Abrahams ætt" (Hebr 2, 16), står det om Guds frelsesplan. Dette viser at selv om englene er rene ånder og fullkomne i sin innsikt og i sin lydighet, har Gud likevel elsket menneskeslekten på en spesiell måte. Fordi vi er skapt i hans bilde - og fordi hans enbårne Sønn ble menneske; uten synd, men av kjærlighet til synderne.
  
  Kristus er vår bror - og han sitter ved Faderens høyre hånd, han er Gud og menneske i en person. Høyere Gud og nærmere Gud kan ingen komme. Så høyt elsker Gud oss, så høyt setter han oss. Derfor hører vi med i englenes samfunn, i de helliges samfunn, som mennesker er vi kalt til å være englenes venner. Samtidig er det vi som binder jord og himmel sammen, for mennesket er Guds bilde, Kristi bror - og ett med alle synlige skapninger, tatt av jorden som vi er.
• Troen på englenes eksistens bør gi oss en rikere og større forståelse av livet og av virkeligheten. Og vi bør innrette vårt liv og vårt livsmiljø - både i naturen og kulturen, i arkitektur, sivilisasjon og livsformer - slik at det blir et miljø som englene kan "trives i"; renhetens, gledens, sannhetens og kjærlighetens miljø. Ikke minst skal vi pleie fellesskapet med vår verneengel, som alltid følger oss.

Gammel kristen bønn

Her er fr. Arnfinn Harams oversettelse av den gamle kristne bønnen til Herrens Engel ("Angele Domini"), som en liten, hellig "regle" for alle Guds barn:

Herrens Engel

Du Guds engel, vokt meg, vern meg,

i din omsorg styr og bær meg,

med Guds ord opplys og lær meg!

Amen.

Glassmalerier fra St. John's Church i Warminster, England. For å få tak i disse transparente reproduksjonene fra IconArt må du ta kontakt med dem direkte per i dag. Jeg snakket imidlertid med daglig leder i St. Olav katolske bokhandel i Oslo, og hun vil forsøke å bestille dem til bokhandelen. Jeg skal si fra når de er å få kjøpt der!

Angele Dei (originalversjonen)

Angele Dei, qui custos es mei,

Me tibi commissum pietate superna;

Hodie, Hac nocte illumina,

custodi, rege, et guberna. Amen.

Angel of God (engelsk versjon)

Angel of God, my guardian dear,

to whom His love commits me here,

ever this night be at my side,

to light and guard, to rule and guide. Amen.

LES OGSÅ:

• Du har en verneengel

• Primstaven | Mikkelsmesse, erkeengelen Mikaels minnedag

Katedralenes hemmeligheter

SKJØNNHETENS VEI: "Himmelen i stein og glass" er temaet for fr. Robert Barrons bok om de gotiske katedralene. Han har selv vært guide i selveste Notre Dame i Paris. Dette bildet er fra en annen kirke i Paris: La Sainte Chapelle.

Har du noen gang gått inn i en katedral og følt at den hvisker hemmeligheter til deg? Det har jeg. 

Derfor ønsker jeg meg denne boken til jul: "Heaven in Stone and Glass". Forfatteren er den katolske presten fr. Robert Barron, en populær og svært dyktig formidler som jeg har stor sans for. (Han har også laget den helt fabelaktige DVD-serien Catholicism som jeg skal komme tilbake til senere. Den kommer i norsk versjon til våren!)

A relentlessly symbolic imagination

Men altså, denne boken må jeg åpenbart bare ha. Hør bare fra introduksjonen til boken: 

"Like a mystical tome waiting to be deciphered, a cathedral holds many secrets about Christ, the Christian life and the soul’s yearning for God. This book is not a scholarly treatment but rather a kind of staged walk around the cathedral with the reader, drawing spiritual sustenance from the features of the building, such as stillness from the Rose Window and a sense of the inhabited cosmos from the architectural details."

“If we are to appreciate the great cathedrals, we must move into the medieval mind. And this means that we must become comfortable with a relentlessly symbolic imagination." Ja takk, det vil jeg gjerne!

Les mer

Oisann, jeg ser nå at boken kun koster 15 USD = under 90 kroner. Tror jeg bare kjøper den med en gang, jeg. Du kan lese mer om boken og bestille den på Word on Fire, fr. Barrons hjemmeside.


Her er en liten video der fr. Robert Barron forteller om boken:

 

Les også:

Poetica | Romanska bågar

Poetica: Høstløv

HØSTLØV: Gjennomsiktig fingeravtrykk. Holdt fast.
(Klikk på bildet for å se en større versjon.)
Foto: Arild Vedvik, tatt med mobiltelefon

Her om dagen fikk jeg dette vakre bildet i innboksen. Jeg rullet skjønnheten/bildet opp på skjermen centimeter for centimeter og plutselig SÅ jeg noe jeg ikke har tenkt på før; at hele bladet er jo et eneste stort fingeravtrykk. Alle de fine, bittesmå nervene. Skaperens fingeravtrykk. Gjennomskinnelig vakkert. 

Bildet hadde jeg fått av min venn Arild Vedvik som driver "Poesiringen", en fantastisk oppfinnelse der 1200 personer deler dikt med hverandre hver dag. Denne dagen var det hans eget, meditative dikt "Høstløv" som var det utvalgte diktet.

HØSTLØV

Lørdag
jeg rusler i hagen
høst overalt

et løvblad blafrer ekstra lett i vinden
stilken er falt av kvisten, men
en slyngplante holder den fast
i sitt grønne grep

Samme natt
dør min gamle tante
slik hun ønsket
slik hun lengtet etter

Hvem griper oss
når vi en gang faller
mot jorden?

Arild Vedvik,
publisert med tillatelse

Arild Vedviks tante var sangeren Rollaug Øygard Vedvik. Arild forteller at hun ofte sang til NRKs radioandakter i gamle dager. Denne måneden døde hun, gammel og mett av dage. Himmellengtende.

Dersom du ønsker å få dikt gratis tilsendt på epost hver dag, er det mulig å melde seg inn i Poesiringen ved å sende en epost til Arild Vedvik på adressen Arild Vedvik at yahoo.no. Det eneste du trenger å gjøre er å sende en liten presentasjon av deg selv. Det er ingen forpliktelser, og du kan når som helst be om å bli tatt av mailinglisten. Anbefales!

Sagt om skaperverket

Det slo meg at katekismeutdraget jeg nettopp fikk tilsendt i eposten min går direkte inn i hva dette bildet og diktet handler om.

Hør bare:

44. Mennesket er etter sin natur og sitt kall et religiøst vesen. Mennesket kommer fra Gud og går til Gud og kan ikke leve et menneskeverdig liv uten i frihet å leve knyttet til Gud.

45. Mennesket er skapt for å leve i samfunn med Gud. Det er i Ham det finner lykken: "Når jeg er helt i deg, vil sorg og prøvelse ikke være mer; fylt av deg er mitt liv fullbyrdet".

46. Dersom mennesket hører hva skaperverket og samvittigheten sier, er det i stand til å oppnå visshet om Guds eksistens, Han som er alle tings opphav og mål.

47. Kirken lærer at den ene og sanne Gud, vår Skaper og vår Herre, kan erkjennes med visshet ut fra skaperverket, takket være den menneskelige fornufts naturlige lys.

48. Det er mulig for oss å tale om Gud på en reell måte med utgangspunkt i alt det fullkomne i skaperverket som er lignelser på Guds uendelige fullkommenhet, selv om vår begrensede tale ikke kan utsi mysteriet.

49. "Uten Skaper svinner skapningen ut i intet". Dette er årsaken til at de troende vet seg drevet av Kristi kjærlighet til å bringe den levende Guds lys til dem som ikke kjenner Ham, eller som fornekter Ham.

 

Ettertanke | Han er gal, løgner eller Gud

Da sier Filip: «Herre, vis oss Far, det er nok for oss.» Jesus svarer: «Kjenner du meg ikke, Filip, enda jeg har vært hos dere så lenge? Den som har sett meg, har sett Far.» (Joh 14,1-11)

Hvem ER Jesus egentlig? Her er et populært svar: «Nja, jeg tror ikke han var Gud, men han var en inspirerende og bra mann». Vel… faktisk er det det dårligste av alle svar du kan gi.

Forfatteren C.S. Lewis skriver: “En mann som bare var et menneske og sa den slags ting som Jesus sa, ville ikke være noen stor morallærer. Enten ville han være sinnssyk – på lik linje med den som sier at han er et bløtkokt egg – eller han ville være helvetes djevel. Vi må gjøre vårt valg. Enten var, og er, denne mannen Guds Sønn, eller han var gal eller noe verre.»

Ikke gal

Jesus ble dømt til døden fordi han påstod at han var Guds Sønn (Joh 19,7). Han sa også: “Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Far uten ved meg” (Joh 14,6). Han viste imidlertid ingen andre tegn til å være gal.

Ikke løgner

Jesus var ingen løgner heller, men han var og er skremmende annerledes. I alt som Jesus sa og gjorde oppførte han seg som om han var Gud.

Gang på gang ser vi at folk ble «ute av seg av undring», «forferdet» og direkte «redde» da de så hva han gjorde: Han gikk på vannet, vekket opp døde, helbredet folk, drev ut demoner, tilgav synder, tok autoritet over Torahen og tok kontroll over selve naturkreftene. Skremmende. Disiplene hans «ble grepet av stor frykt og sa til hverandre: «Hvem er han? Både vind og sjø adlyder ham!»» (Mark 4,31)

Herre og Gud

C. S. Lewis får siste ordet: «Du kan slå ham i hodet med at han var en tåpe, du kan spytte på ham og drepe ham som en demon; eller du kan falle for hans føtter og kalle ham Herre og Gud. Men la oss ikke komme med noe tåkeleggende prat om at han var en stor menneskelig morallærer. Han har ikke gitt oss adgang til det.”

BØNN

Jesus, min Herre og Gud. Av egen kraft klarer jeg ikke å elske deg, følge deg og holde fast ved deg. Jesus, du som elsket meg først, lær meg å elske deg, i all evighet. Amen.

Første gang publisert i avisen Vårt Land 24.04.2012

Les også:

Ettertanke | Om jeg så skal dø for deg: Jeg tror ikke jeg hadde vært kristen i dag hvis det ikke var for det største sviket: Hvis ikke disiplene hadde sviktet Jesus den dagen det gjaldt som mest.

Ettertanke: Santo, santo, santo - hva hjertet ditt vet

Jeg googlet "Santo, santo, santo", og fant en nydelig sang på YouTube. Umiddelbart skjønte jeg at "santo" betyr hellig, men resten av teksten hadde jeg forstått mer av hvis den var på latin. Likevel skjedde underet.

Og hva var det som skjedde? Jo, det samme underet som også inntreffer når jeg hører bønner som blir sunget av hjertet på latin: Sjelen min blir dratt rett inn i tilbedelsen. 

Hodet og hjertet   

Ja, vi er hele mennesker som består av både hode, kropp, sjel og ånd, og vi trenger føde til alle delene av oss. Men det er nå en gang rart med det: Tilbedelse er et eget språk som ikke alltid trenger å gå veien om hodet for å treffe hjertet. Noen ganger står til og med hodet mitt i veien for tilbedelsen.

Kanskje jeg er litt rar der, men jeg er altså én av dem som har lett for å filtrere alt mulig gjennom intellektet. Dermed blir det hodet mitt som er aktivt. Det er selvsagt fint å forstå ting, og det er bra å bruke hodet (det er en grunn til at Gud har gitt meg det). Likevel er det nå en gang sånn at det er med hjertet vi elsker og tilber.

Troen, kjærligheten og tilbedelsen er ikke i strid med fornuften,
men de bor ikke der. De bor i hjertet.

Troen og fornuften

Tro er som kjærlighet.
Den er ikke i strid med fornuften,
men den kan ikke reduseres til fornuft heller.

Troen, kjærligheten og tilbedelsen bor i hjertet.

Etterpå googlet jeg litt til og fant teksten, notene og arrangementet her.
Da måtte jeg trekke på smilebåndet. Den gode Gud hadde sendt meg en sang som hjertet mitt helt tydelig hadde forstått, selv om hodet ikke ante noen ting. 
Hør bare:

Santo, Santo, Santo.
¡Mi corazón te adora!
Mi corazón te sabe decir
¡Santo eres Señor!

Hellig, hellig, hellig.
Mitt hjerte tilber deg!
Mitt hjerte vet at
Du er hellig, Herre!

Mitt hjerte vet

"Hjertet har sin egen forstand som forstanden ikke forstår. Det er hjertet som kjenner Gud, ikke forstanden," skrev Blaise Pascal. Hm. Det er ting som tyder på at han var inne på noe der.

"Mitt hjerte tilber deg! Mitt hjerte vet at Du er hellig, Herre!" 
 Guds fred i natten!

Kveldsbønn

"La lyset fra ditt ansikt
skinne over oss, Herre!

Du gir meg større glede i hjertet
enn andre får av korn og vin i overflod.

I fred vil jeg legge meg ned og sove.
For du, Herre, du alene
lar meg hvile trygt."

(Salme 4,7-9)

Denne ettertanken har aldri tidligere blitt publisert noe sted. Den ble til i natt mens hjertet lyttet og hodet forsøkte å forstå det hjertet allerede hadde forstått.

Tradisjonen: Hvorfor er ikke alt skrevet ned?

GUDS ORD: Jesus var selv Guds Ord, Guds åpenbaring. Han etterlot oss ingen bøker. I stedet gav han oss seg selv, Den Hellige Ånd og sitt eget legeme, Kirken. (Etter hvert gav Kirken oss Skriften som taler sant om Guds åpenbaring. Bibelen kan dermed med rette kalles for Guds Ord.)
Foto: The Catholic Church/Facebook

 

Sjur Jansens kommentar til min kronikk om Tradisjonen og frelsen reiser viktige spørsmål. Her kan du lese mitt utfyllende svar.

Sjur Jansen skrev kl. 08:49, 19. oktober 2012:

• Hvis katolikkene har hatt en muntlig tradisjon i alle år, hvorfor har det da vært nødvendig å holde kirkemøter med lange debatter, demokratiske avgjørelser og skriftlige vedtak? Viser ikke dette at katolikkene har innført kirkemøtevedtak som en tredje tradisjon i tillegg til Skriften og den påståtte bevarte muntlige tradisjonen? 
• Du påstår at katolikkene sitter på en muntlig tradisjon. Da er det bare å skrive ned hvilke muntlige ord det er snakk om. Hvorfor gjør ikke Den katolske kirke det?

Her er mitt svar:

Har du inntrykk av at det var slik Jesus tenkte at troen skulle gis til verden? Ikke mellom mennesker, men ved skriftoverføring, ved at hver minste tøddel av Åpenbaringen skulle skrives ned?

Da er vi tilbake til starten av denne kronikken: Jesus var selv Guds Ord. Han var Guds åpenbaring. Han etterlot oss ingen bøker. I stedet gav han oss seg selv, Den Hellige Ånd og vitner. Han etterlot oss apostlene sine og Kirken. Apostlene fortalte videre det de hadde sett og hørt, og det gjør de fortsatt.

De har aldri fått noen ordre fra høyeste hold (fra Jesus) om å endre på Jesu egen fremgangsmåte. De har imidlertid sørget for at vi har Den Hellige Skrift (Bibelen) som vitner sant om Guds åpenbaring, og som derfor med rette kalles Guds Ord.

Skriftoverføring

Hvis Jesus heller hadde villet at troen skulle formidles på den måten som du, Sjur Jansen, foreslår, så hadde han gjort det - og da tror jeg faktisk han hadde foretrukket å skrive ned troslæren selv. Men han skrev altså ikke en gang Det nye testamentet selv.

I stedet brukte han all sin tid i sitt offentlige virke på å bygge disipler/etterfølgere og apostler. Det er det Kirken fortsatt driver med: Vi bygger disipler, Kristus-etterfølgere, og mens vi går sammen her på veien har vi hjelp av apostlenes etterfølgere (biskopene), hyrdene våre som vokter oss mot ulvene og som hjelper oss å holde oss på rett vei.

Hva er åpenbaringen?

Det er Jesus selv som var og er Guds åpenbaring, ikke en bok. Den ene, hellige, katolske og apostoliske Kirke vitner sant om denne åpenbaringen. Kirken vitner sant om Jesus, og den gir oss Kristus både gjennom Skriften, resten av Tradisjonen og ikke minst gjennom sakramentene. Dette kan Kirken gjøre fordi Jesus har gjort det slik at Kirken er Kristi legeme på jord.

Jeg tror Johannes har rett når han skriver at hvis absolutt alt vi har å si om Jesus/den kristne troen skulle "skrives ned, hver enkelt ting, tror jeg ikke hele verden ville romme alle de bøker som da måtte skrives." (Joh 21,25)

Katekismen

Men samtidig: Den katolske kirkes biskoper har faktisk satt seg ned og forsøkt å gi en konsis, skriftlig fremstilling av hva som er den sanne apostoliske lære/trosoverlevering i vår tid. Resultatet kan du lese i Den katolske kirkes katekisme. Du finner den her på katolsk.no. Du kan også kjøpe papirutgaven på nettet her.

Som du raskt vil oppdage er hver minste bit av Katekismen proppende full av bibelhenvisninger. Det må den være, på grunn av Bibelens enestående autoritet og unike posisjon som Hellig Skrift.

Den levende tradisjonen

Tro bare ikke at Katekismen er utfyllende (det er mye mer å si) eller at det ikke kommer tillegg senere. Kirkens tradisjon er en levende tradisjon.

Den levende tradisjonen vitner sant om Guds åpenbaring i historien. Jesus var (og er) Guds endegyldige åpenbaring, men han er fortsatt ikke ferdig med oss, han har fremdeles ting han vil lære oss. Åpenbaringen utvides ikke (vi lærer ikke egentlig noe nytt), men den fordypes (vi forstår mer av dybdene i Guds åpenbaring).

Hvorfor er det sånn? Fordi Jesus mente det han sa: "Ennå har jeg mye å si dere, men dere kan ikke bære det nå. Men når sannhetens Ånd kommer, skal han veilede dere til hele sannheten." (Joh 16,12)

Slik må det være, for ikke i noen århundrer før 1900-tallet kunne Kirken/Den Hellige Ånd for eksempel fortalt oss at: "Det er umoralsk å frembringe menneskefostre som skal utnyttes som biologisk råmateriale" slik den gjør i katekismen fra 1992 (http://www.katolsk.no/tro/kkk/k3_22). Står dette direkte uttalt i klartekst i Bibelen? Nei. Er det nytt? Ja, på en måte (og på en annen måte slett ikke). Er det kristen lære? Det håper jeg vi kan være enige om!

Hvorfor har vi kirkemøter?

Nå: Over til kirkemøtene. Kirkemøtene/konsilene har vært (og er) nødvendige for å beskytte Kirken mot vranglære - mot nye lærer som dukker opp og truer med å ødelegge Kirken innenfra. Hvis for eksempel «Sjur Jansens kirkelære» av en eller annen merkelig grunn hadde begynt å bli utbredt innenfor Den katolske kirke, tror jeg vi kan si med rimelig sikkerhet at det hadde blitt innkalt til et kirkemøte som hadde imøtegått vranglæren.

Det vil si: Sannsynligvis ville det vært unødvendig, for de fleste vranglærer ble oppfunnet – og avvist – allerede i Oldkirken. Det finnes likevel mennesker som har klart å finne på noe nytt siden den gang. De forstår plutselig Skriften "på en ny måte", eller de mener å ha funnet sin egen vei "tilbake til den egentlige urkristendommen". I og med at det fortsatt er fare for at noen går i disse fellene, vil det også i fremtiden være behov for å innkalle til nye kirkemøter.

Det annet vatikankonsil

Nå er ikke vranglære den eneste grunnen for å innkalle til kirkemøte, bare så det er presisert. Det annet vatikankonsil (som startet 11. oktober for 50 år siden) kom ikke med en eneste fordømmelse av vranglære, det var et rent pastoralt konsil. Det ble ikke forkynt noen nye dogmer (fordi man hadde ikke noen nye lærer å avvise), men man ble enige om en rekke grunnleggende dokumenter som skulle være retningsgivende for Kirkens liv i lang tid fremover.

Hvorfor diskuterer biskopene på et kirkemøte?

Du stiller spørsmålstegn ved det faktum at kirkemøter alltid inneholder "lange debatter, demokratiske avgjørelser og skriftlige vedtak". Underforstått: Den slags skulle ikke være nødvendig når man har en muntlig tradisjon.

Når kirkemøtene ganske riktig inneholder lange debatter, avstemninger og skriflige vedtak så er det fordi det er på den måten apostelmøter alltid har vært holdt, både av apostlene og deres etterfølgere biskopene.

Det er bare apostlene (biskopene) i fellesskap - og i enhet med Peter (Peters etterfølger) - som kan si noe sikkert om hva er som er sann kristen lære. Hver for seg kan de ta feil. Sammen vitner de alltid sant om den ene Tradisjonen, om den ene Troen.

Du finner urmønsteret for et kirkekonsil i Apostlenes Gjerninger, 15. kapittel:

• Det har ankommet noen som forkynner en ny lære.
• Apostlene (biskopene) samles.
• De diskuterer grundig før Peter (den første paven) tar lederansvaret: «Så kom apostlene og de eldste sammen for å drøfte saken. Etter et hardt ordskifte reiste Peter seg og sa til dem: «Brødre, dere vet at Gud for lenge siden utvalgte meg blant dere» (Apg 15,6-7).
• Kirkekonsilet munner ut i et skriftlig vedtak (v. 23-29).
• Apostlene vet imidlertid at disse få setningene ikke er nok, derfor sender de i tillegg to apostler med den muntlige overleveringen: «Vi sender altså Judas og Silas, som skal fortelle det samme muntlig.» (v. 27)

Sånn. Der fikk du et intensivt kirkemøtekurs med det samme.

Kronikk: Det katolske synet på frelsen og Skriften

ORDETS TJENER: Kirkens læreembete står ikke over Guds Ord, men er Ordets tjener, slik det også presiseres i Den katolske kirkes katekisme. Læreembetet er absolutt forpliktet på Guds Ord. (Faksmile av kronikken min, publisert i avisen Dagen i dag, fredag 19. oktober 2012. På bildet løfter pave Benedict XVI opp Den Hellige Skrift, Guds Ord, ved inngangen til en høymesse i Paulus' kirke i Roma.)

Er det ikke merkelig at Jesus ikke skrev noe? Han var tross alt skriftlærd. Han var til og med Ordet som ble menneske. Så hvorfor har vi da ikke ”Evangeliet etter Jesus”, ”Jesus – hans egen historie”?

Svar: Fordi det var Jesus selv som var Guds åpenbaring, ikke en bok. Jesus etterlot oss ingen bøker. I stedet gav han oss seg selv, Den Hellige Ånd og vitner. Han etterlot oss apostlene sine og Kirken. ”Du er Peter, og på denne klippen vil jeg bygge min kirke” (Matt 16,18). Apostlene fortalte videre det de hadde sett og hørt.

De første kristne hadde ikke noe nytestamente. De hadde en levende apostolisk tradisjon som først senere hjalp Kirken til å skjelne hvilke skrifter som skulle utgjøre Skriften.

Denne troen – kalt apostlenes lære – har Den katolske kirke trofast overlevert gjennom århundrene, fra slekt til slekt, helt fra Jesus og til 2012. Katolsk tro er den alminnelige, klassiske kristne troen som er felles for alle kristne over alt og til alle tider, ”den tro som de hellige én gang for alle har fått overlevert” (Jud 1,3).

Skriften og Tradisjonen

Ordet tradisjon (latin: traditio) betyr overlevering. Den katolske kirke har ikke Tradisjonen som trosgrunnlag i tillegg til Bibelen. Den har kun Tradisjonen, hvorav Skriften er Tradisjonens høyeste uttrykk.

Det nye i Luthers prinsipp om "Skriften alene" var ikke Bibelens autoritet i lærespørsmål, eller dens unike posisjon som hellig skrift. Det nye var at Den Hellige Skrift ble alene, løsrevet fra resten av Tradisjonen.

Luthers prinsipp er imidlertid ikke bibelsk. Lytt bare til Paulus: ”Stå derfor fast, søsken, og ta vare på de overleveringene vi har undervist dere i, enten muntlig eller i brev.” (2. Tess 2,15) Dette skrev Paulus før Det nye testamentet var definert. Han presiserer at menigheten skal forholde seg til brevene hans (som vi har bevart i Bibelen), men også den muntlige overleveringen (som Den katolske kirke fortsatt forvalter).

Skriften og Kirken

Det er interessant at Dagens redaktør advarer mot at «enhver påberoper seg autoritet til å fortolke troen uavhengig av det kristne fellesskapet». Høyst interessant, i og med at selve opprøret i reformasjonen gikk ut på at Kirken ikke lenger skulle ha autoritet til å fortolke troen, det skulle "Skriften alene" gjøre.

Skriften hører hjemme i Kirken; den ble til i Kirken og for Kirken. Bibelen er ikke et magisk, selvfortolkende dokument, noe som skulle være ettertrykkelig bevist gjennom de myriadene av protestantiske trossamfunn som har oppstått etter reformasjonen. Uten Tradisjonen som rettesnor for bibeltolkningen reduseres åpenbaringen og blir subjektiv.

Når jeg sier at «jeg ser bevegelse i to retninger; mot den katolske tro og mot enda mer splittelse og sekularisering» så kommer det av at det bare finnes to typer bevegelse her i verden:

1. Du kan bevege deg i retning sannheten: Dypere og dypere inn i den ene, kristne, apostoliske, overleverte tro – inn i Guds åpenbaring i historien. 
2. Du kan bevege deg i retning bort fra sannheten: En bevegelse bort fra åpenbaringen og ut i alle andre retninger, ut i splittelse og i ytterste fall sekularisering.

Misforståelser rundt frelseslæren

Men nå: Over til den katolske frelseslæren, som det hefter så mye misforståelser ved. Den katolske kirkes offisielle lære er (til forskjell fra den vanlige misoppfatningen) at frelsen er en gave som vi verken kan «kjøpe» eller prestere. Vi blir frelst av nåden alene og ved troen på Kristi frelsesverk, og ikke på grunn av noen fortjeneste i oss selv. Nåden får vi helt gratis og ufortjent.

Hva er frelse?

Den utløsende faktoren for Kirkens splittelse/reformasjonen var at man svarte ulikt på spørsmålet «Hva skal jeg gjøre for å bli frelst?». Både på katolsk og luthersk side anvendte man nøkkelbegrepene tro og frelse, men med ulik betydning.

Den katolske kirke brukte ordet frelse for å beskrive hele prosessen fra du blir Guds barn i dåpen og like til den dagen du har «stridd den gode strid, fullført løpet og bevart troen» (2 Tim 4,7) – du er frelst den dagen du dør som Guds barn. Når Luther talte om frelse, snakket han om det innledende steget, som å gå om bord på Noas Ark – ikke hele prosessen.

Med tro siktet det katolske Tridentinerkonsilet til troen som intellektuell overbevisning. For Luther betydde tro at man aksepterte Jesus av hele sitt hjerte og hele sin sjel. Den katolske teologen Peter Kreeft skriver: «Ettersom katolikkene anvendte frelse i en videre betydning og tro i en snevrere betydning, mens Luther anvendte frelse i en snevrere betydning og tro i en videre betydning, fornektet katolikkene med rette, mens Luther bekreftet med rette, at vi kunne bli frelst av troen alene.»

Det nye testamentet lærer begge deler. Luther hadde rett i at frelsen er en fri gave, som ikke kan fortjenes gjennom lydighetshandlinger mot loven. Bibelen sier tydelig at frelsen er en gave som tas imot i tro (Romerbrevet og Galaterbrevet). Den katolske kirke hadde rett i at en intellektuell overbevisning uten gjerninger ikke kan frelse deg, fordi en tro uten gjerninger er død (Jak 2,26). Den hadde rett i at en reell tro på Jesus vil fornye hjertet ditt og lede deg inn i en prosess kalt helliggjørelsen.

Felleserklæringen om rettferdiggjørelsen

Lutherske og katolske kristne er grunnleggende sett enige om det som var det store stridsspørsmålet: Rettferdiggjørelsen. Felleserklæringen om rettferdiggjørelsen ble signert av Den katolske kirke og Det lutherske verdensforbund i 1999, og den lyder slik: "Sammen bekjenner vi: Ene og alene av nåde og ved troen på Kristi frelsesverk og ikke på grunn av noen fortjeneste i oss selv blir vi godtatt av Gud og mottar Den Hellige Ånd som fornyer hjertene, kaller og setter oss i stand til å gjøre gode gjerninger".

Troens fylde

Dagens redaktør skriver: "Vi trenger en kirke i våre dager som våger å fremheve Ordet om korset, som ikke lar seg devaluere til en serviceinstitusjon og som ikke lar seg vippe av pinnen i møte med tidsånden". Ja, vi trenger en slik kirke, og Den Hellige Ånd har sørget for at den kirken faktisk finnes.

Vår Herre Jesus Kristus ba inderlig om at vi skal være ett. Derfor står jeg ikke lenger utenfor fellesskapet og enheten i Den katolske kirke. Jeg har kommet hjem. Her får jeg del i troens fylde. Jeg får solid næring og hjelp til å være en frimodig Jesu disippel både i hverdagen og i det offentlige rom. Her finner jeg igjen alt jeg trodde på som tradisjonell lutheraner, bare i en enda rikere og fyldigere utgave. Katolsk tro er simpelthen helt vanlig, tradisjonell kristen tro.

Jesus sier: «Må de alle være ett […] for at verden skal tro» (Joh 17,21). Han ber inderlig om at vi skal være ett. Ikke bare usynlig ett, men helt ett – også i en synlig enhet. Vi kristne må stå sammen, for at landet vårt og Europa igjen skal vinnes for Kristus. Intet mindre. Det haster. 

Få også med deg oppfølgeren til denne kronikken

Den finner du her: "Tradisjonen: Hvorfor er ikke alt skrevet ned?"

LES MER OM RETTFERDIGGJØRELSEN PÅ KATOLSK.NO:

• "Felleserklæringen om rettferdiggjørelseslæren", en preken holdt av p. Per Bjørn Halvorsen O.P. den 31. oktober 1999: "I dag er gleden stor i Guds Kirke, den i himmelen og den på jorden, for i dag vinner enhetens Ånd en stor seier over splittelsens ånd."
• "Rettferdiggjørelseslæren", et foredrag fra sommeren 1998 av p. Per Bjørn Halvorsen O.P.: "I løpet av de siste 30 år har det skjedd mere positivt i forholdet mellom den katolske og den lutherske kirke enn i de foregående 400. Dette er ikke en påstand, men en allment anerkjent kjensgjerning."
• "Hvor katolsk var den tidligste lutherdom?" Et foredrag holdt av Bernt T. Oftestad i Katolsk Studentlag høsten 1999: "Den lutherske reformasjon oppfattet ikke seg selv som en variant av den mer omfattende protestantisme. I utgangspunktet var den en bevegelse innen Den katolske kirken, senere markerte den seg i en mellomposisjon midt mellom katolisismen og den øvrige protestantisme." 
• Kommuniké om Felleserklæringen - fra Det pavelige Råd for fremme av Kristen Enhet: Presiseringer av hvordan felleserklæringen skal forstås (og ikke forstås)
• Rettferdiggjørelseslæren. Offisiell fellesuttalelse fra Det lutherske Verdensforbund og Den katolske kirke:  Detaljert teologi for deg som virkelig vil gå i dybden i felleserklæringen.

LES MER OM ØKUMENIKK PÅ KATOLSK.NO:

• "Preken ved messe i St. Olav kirke, Trondheim" ved kardinal Walter Kasper, 850-årsjubileet for Nidaros erkesete: "Pave Johannes Paul har klart slått fast at økumenikk ikke er blant de frie valg eller hobbyen for noen få. Det er heller ikke så enkelt at det er biskopenes og teologenes tjenesteoppdrag; det er altså en oppgave for hver menighet og for hvert lem blant kristenhetens troende." 
• "Preken ved 850-årsjubileet for Nidaros erkebispedømme" av kardinal Walter Kasper, i en økumenisk jubileumsgudstjeneste i Nidaros domkirke 27. juli 2003: "Den kristne stemme i dag er blitt så svak at vi ikke lenger har råd til å være splittet, oppføre oss som konkurrenter eller fremmede for hverandre. Vi må forene våre røster slik at vårt budskap kan bli bedre hørt. Vi må komme sammen som Kristi etterfølgere. Vi må avlegge et felles vitnesbyrd. Dette trenges mer enn vi aner - det er presserende nødvendig for den verden vi lever i og verden brenner av lengsel etter det."

LES MER OM SKRIFTEN OG TRADISJONEN PÅ KATOLSK.NO

• "Skriften, Tradisjonen og Kirkens tro", en artikkel av diakon Henrik von Achen: "Her er det viktig å være oppmerksom på at Kirkens læreembete ikke står over Guds Ord, men er Ordets tjener, slik det også innskjerpes av katekismen (KKK 86). Læreembetet er absolutt forpliktet på Guds Ord, Guds vilje, Guds verk. Læreembetet har altså ikke makt over Åpenbaringen, men tjener den, slik det tjener alle troende av god vilje."
• "Fellesskapet gjennom historien: Tradisjonen", av pave Benedict XVI: "Tradisjonen er den organiske kontinuitet i Kirken, som er Gud Faders hellige tempel, bygget på apostlenes grunnvoll og holdt sammen av hjørnesteinen, Kristus, ved Åndens livgivende gjerninger."
• "Er Bibelen Guds ord?" et foredrag holdt i "Katolsk Forum" i Trondheim på 1960-tallet (!) avp. Olav Müller SS.CC.: "Gud er med andre ord forfatter til hele Bibelen, til alle dens skrifter, til hver enkelt del av skriftene, og han har dessuten hjulpet forfatteren til å finne velegnete ord til å uttrykke Guds tanker."
• Ennå ikke mett? HER finner du en samleside for artikler om Tradisjonen på katolsk.no. 

Lurer du på noe mer om katolsk tro? Bruk søkeboksen på katolsk.no til å søke på et hvilket som helst emne du vil vite mer om.

Bli med på fakkeltog i solidaritet med forfulgte kristne

FAKKELTOG: Programmet i Oslo starter med en samling i Oslo domkirke kl. 17.00 der biskop Bernt Eidsvig deltar sammen med biskoper fra Den norske kirke og kristne med bakgrunn fra Midtøsten.

Vi nordmenn er eksperter i å gå i fakkeltog for alt mulig vi brenner for. Her er en konkret utfordring til deg: I morgen arrangeres det fire felleskirkelige fakkeltog i Norge i solidaritet med de forfulgte kristne i Syria, Irak og Egypt. Bli med!  

Fakkeltogene går torsdag 18. oktober 2012 i Bergen, Oslo, Kristiansand og Stord (Stavanger kommer etter den 8. november).

Vi vet det jo; at forfølgelse ikke bare er noe vi kan lese om i Bibelen og kirkehistorien. Spesielt i Midtøsten er det mange kristne som blir forfulgt.

• I Egypt har det skjedd en voldsom forverring av de kristnes situasjon etter revolusjonen i 2011.
• Flere hundre tusen kristne har flyktet fra Irak de siste årene. 
• I Syria raser borgerkrigen fortsatt, og oppstanden er i ferd med å kapres av voldelige islamister.

Vi er så privilegerte her i Norge at vi fortsatt kan følge Jesus i det offentlige rom. Så gjør det! Gjør det i solidaritet med dem som ikke får lov. Gjør det for familien din i Syria, Irak og Egypt.

Er du med? Kle deg godt, husk hansker, ta med penger til fakkel og vær presis. Vel møtt!

For mer informasjon, gå inn på www.fakkeltog.no og klikk på din by for lokalt program.