«Gi oss i dag vårt daglige lys.» Lyset. Det er det jeg husker best fra sommeren 2019. Det myke, varme lyset den sommernatten Maria og jeg gikk ut til klosteret ved havet på Selja, og hun oppdaget noe vakkert over alt. Foto: Ragnhild H. Aadland Høen
Når minstemann Maria på 6 år leder kveldsbønnen, dukker det ofte opp bønner du ikke har hørt før. Dyptfølte, fine bønner.
Her om dagen var hun tydelig inspirert av Herrens bønn, men den kom i en litt ny vri. Hun ba: «Gi oss i dag vårt daglige lys, og fri oss fra det onde.» Og for meg, mammaen, som lever i denne koronatiden med alt dets vesen, så gikk det opp et lys.
«Gi oss i dag vårt daglige lys». I disse ukene der USA går av hengslene, der folk lever og dør i ensomhet, der den sekulære normløsheten brer seg langt inn i lovene våre, der FN forteller at sulten truer millioner av menneskeliv, der arbeidsledigheten er skyhøy, og der det generelt har kommet flere mørke skyer enn det går an å telle – i denne samtiden er det like viktig å be om lys som det er å be om brød. «Gi oss i dag vårt daglige lys».
Vår tid trenger så definitivt lys fra det høye. I den kraftfulle salmen «Himlene, Herre, forteller din ære» er det mye lys fra sol, måne og «stjernenes hære». Deretter skifter salmen til å si hva som virkelig er vårt lys:
«Herre, ditt ord er vårt lys fra det høye,
rent og fullkomment og evig som du,
åpner for sannhet og livet vårt øye,
omvender sjelen, gir visdom i hu.»
Det er Guds ord som er vårt lys fra det høye. Det er fra Gud selv at lyset kommer.
«Vær stille for Gud, min sjel! Fra ham kommer mitt håp.» (Sal 62,6)
Jesus sier: «Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir. La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet.» (Joh 14,27)
Fred.
I Kirkens eldgamle nattverdliturgi er det nettopp det vi ber om:
Finnes det en etterfølgelse av Jesus uten kors og uten lidelse?
Thomas à Kempis (ca. 1380-1471) var en augustinermunk som ble en av senmiddelalderens aller fremste forfattere av oppbyggelig litteratur. Nest etter Bibelen er klassikeren hans Kristi etterfølgelse den mest utbredte åndelige boken i vår kultur.
De imitatione Christi ble utgitt i 1418, i god tid før reformasjonen, og rakk dermed å etablere seg som en bok som alle kristne har elsket i seks århundrer, uavhengig av konfesjon. I fjor sommer arvet jeg en illustrert praktutgave fra 1899 fra grandtanten min. Jeg blar i den med andakt.
Kristi etterfølgelse taler ikke i første rekke til intellektet, men til hjertet. Den er et mesterverk som formidler åndelig liv og viser en vei til et inderligere forhold til Herren Jesus Kristus.
I dagens bibeltekst skriver Paulus: «Vi er Guds arvinger og Kristi medarvinger, så sant vi lider med ham, så vi også skal få del i herligheten sammen med ham.» (Rom 8, 17) Går det an å forstå dette bibelverset hvis man hopper bukk over forutsetningen «så sant vi lider med ham»? '
Finnes det en kristendom uten kors? Finnes det en etterfølgelse av Jesus uten kors og uten lidelse? Det korte svaret er nei. Det lange svaret kan du lese i boken som pave Benedikt XVI beskriver slik: «Kristi etterfølgelse … (er) en perle innen åndelig litteratur.»
I Himmelen kommer all lidelse til å være borte. I Himmelen. Men vi er ikke der ennå.
Veien til den endelige foreningen med Gud går langs «det hellige korsets kongevei» (Thomas à Kempis). Det er dessverre ikke en lett og enkel, flat og bred vei. Tvert imot må jeg ta opp mitt kors, gå den smale veien og kjempe mot meg selv (1. Kor 9,27). Målet er likedannelsen med Jesus og gjenopprettelsen av Guds bilde i meg.
Rett som det er føler jeg meg skvist, til det ytterste. Sånn må det være når mitt gamle selv skal dø. Helt til jeg er fremme i Himmelen kommer Jesus til å la det stå et skilt over meg: «IMAGO DEI: Guds bilde. For tiden under restaurering». Heldigvis er Jesus mer tålmodig med restaureringsarbeidet enn jeg selv er.
«Derfor gjør med Jesus din daglige ferd, aldri vil han fra deg vike! Treng deg til hans hjerte inn med all din makt, han i nåde rekker deg din bryllupsdrakt. Hør hva han sier: Bruk tålmod, o sjel, så skal du himmerik vinne!» (Lars Linderot, 1798)
Bruk tålmod, o sjel. Ta imot all den forvandlende nåden og den guddommelige trøsten som Jesus vil gi deg. Og lytt til erfarne fjellfolk som har gått kongeveien før deg. Du får tak i Kristi etterfølgelse hos St. Olav forlag. Skinninnbundet og med gullkant, slik det høver seg for en bok som inneholder en umistelig skatt.
Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 2. juni 2020, da Rom 8,12-17 var dagens bibeltekst
"Det er fullbrakt".
Alle bilder: Faksimiler fra 1899-utgaven av "Kristi etterfølgelse"
Luftetur. Koselig å sykle gjennom Oslo. Og uvirkelig at det er så stille i gatene. Lever det folk her, liksom? Vi lever, iallfall!
Denne uken har jammen vært litt av et år. Her er litt om det som har skjedd og det som ikke har skjedd - og noen katolske tips.
Det er bare ti dager siden unntakstilstanden startet, men ja, det føles som vi befinner oss i et annet år, eller faktisk i en helt annen tidsepoke. Mange har fått bedre tid enn før. Det har ikke jeg. Tvert imot har jeg aldri før følt meg som en så dobbeltarbeidende mor som jeg har gjort de siste ti dagene.
Her har det gått i ett med krisekommunikasjon, hektisk innspurt på årsrapport og deadline på Korbladet, samtidig som alt skal gjøres fra et hjemmekontor med én stykk femåring og fire stykk skolebarn med hjemmeskole. Pjuh! Jeg elsker action og at ting må skje i full fart, men kjenner at det er fint det ikke er full krise og flere store deadliner på en gang til enhver tid - samtidig som man skal være lærer for fem barn. (Tirsdag måtte jeg minne meg selv på at jeg har lov til å gå på toalettet. Det er vel et ganske sterkt symptom på at man tyner seg til det ytterste.) Men onsdag kveld fant jeg noen minutter til å delta i ukens happening på Facebook:
Direktesendte videoer
Det oppleves veldig alvorlig at Kirken ikke feirer offentlige messer i denne tiden. Sunnivas konfirmasjon i pinsen er utsatt til "en gang i høst". Johannes' første hellige kommunion på Kristi Himmelfartsdag henger i en tynn tråd. Ingen vet når vi kan feire messen sammen igjen.
Jeg er glad for at prestene våre fortsetter med å bære oss i bønn hver dag gjennom den private feiringen av messen. Mange av disse messene streames nå på Facebook, slik at vi har mulighet til å være til stede (så godt som mulig) i messen hver eneste dag. Selv om de offentlige messene er avlyst, sover ikke Kirken. Den lever i beste velgående. Her på katolsk.no finner du det digitale messeprogrammet.
Denne lille videoen fra St. Olav katolske domkirkemenighet i Oslo er kjempefin. Den er til trøst, og den er trosstyrkende. P. Pål Bratbak har noen fine refleksjoner om hvordan denne "ørkensituasjonen" kan gi fastetiden enda dypere innhold. I tillegg gir videoen deg et fint innblikk i St. Olav kirke hvis du ikke har vært der før.
Kirken sover ikke
St. Olav domkirke i Oslo er fortsatt åpen. For deg som er frisk/ikke har noen symptomer på virus, er kirken åpen hverdager kl. 08.00-18.30, lørdager 10.00-19.30, søndager kl. 08.00-20.00. Du kan komme dit og delta i stille bønn og sakramentstilbedelse, du kan tenne lys, og det er prester tilgjengelige for skriftemål.
Koronatiden er tid for åndelig kommunion med Kirken. Åndelig kommunion er navnet på den bevisste lengselen etter Kristus i alterets sakrament, når du ikke har anledning til å gå til kommunion. Ved den åndelige kommunionen kan du bevare og styrke fellesskapet med Jesus under alle livets forhold.
Katolikker og andre kristne som av én eller annen grunn ikke kan motta kommunionen, oppfordres til å be til Gud om åndelig kommunion. I Den lille katolske bønneboken står blant annet følgende om det å motta åndelig kommunion: "Gjennom åndelig kommunion holder vi vår kjærlighet og lengsel etter Jesus i eukaristien levende."
Vi ber om at vår forening med Jesus og med hverandre må bli stadig inderligere.
Er det noe vi kan være sikre på i denne tiden, så er det at Gud kaller oss dypere, nærmere, tettere til ham.
"I encourage you to pray, very simply and sincerely, and trust that your hunger for the Eucharist is a truly an occasion for grace and is very pleasing to our Lord. Jesus knows that we long to be united with him in Holy Communion."
Fr. Sebastian, O.P. ( Magnificat)
Du kan selvsagt be med dine egne ord. Ofte kan likevel bønnen bli vel så inderlig hvis du tar utgangspunkt i noen av Kirkens bønner. Her er fem av Kirkens bønner for åndelig kommunion:
Tro, håp og kjærlighet
Herre Jesus Kristus, du som er nærværende i alterets hellige sakrament, jeg tror på deg, jeg håper på deg, jeg elsker deg. La intet skille meg fra deg, la alt lede til større fellesskap med deg. La min lengsel etter deg komme til syne som kjærlighet til dem jeg møter, og la meg snart få motta deg ved ditt alter. Amen.
Å, min Jesus!
Jeg tror på deg i alterets aller helligste sakrament. Jeg håper på din uendelige barmhjertighet. Jeg elsker deg over alt. Av kjærlighet til deg angrer jeg oppriktig mine synder. Jeg vil heller dø enn noensinne fornærme deg igjen. Jeg lengter etter å motta deg. Kom, min elskede Frelser! Kom til min stakkars sjel! Jeg omfavner deg i mitt hjerte! Jeg forener meg med deg. Å Jesus, vær alltid hos meg. Amen.
Å nærme seg ditt tabernakel
Jesus, min kjærlighet! Kom, ta bolig hos meg og besøk meg i din nåde. I ånden nærmer jeg meg ditt hellige tabernakel. La meg her motta ditt velsignede legeme og din høyhellige sjel, din guddom og din menneskehet. Du er min, og jeg er din! Evig vennskap, Jesus, evig vennskap! Kjærlige Jesus, jeg ber deg: la meg aldri skilles fra deg! La oss bli ett med hverandre. Vår Herres Jesu Kristi legeme og blod bevare meg til det evige liv. Amen.
Lengsel etter deg
Min Jesus, jeg tror fullt og fast at du er til stede i det aller helligste sakramentet. Jeg elsker deg over alt, og min sjel lengter etter deg. Siden jeg nå ikke kan motta deg i sakramentet, kom åndelig til mitt hjerte. Jeg forsoner meg helt med deg, tillat meg aldri at jeg skilles fra deg. Amen. Hentet fra «En liten katolsk bønnebok»
Anima Christi (Kristi sjel)
Kristi sjel, helliggjør meg.
Kristi sjel, frels meg.
Kristi blod, fyll meg.
Vann fra Kristi side, tvett meg.
Kristi lidelse, styrk meg.
Gode Jesus, bønnhør meg.
I dine sår, skjul meg.
La meg ikke skilles fra deg.
Mot den onde fiende, vern meg.
I dødstimen, kall meg.
Og inn for ditt åsyn, hent meg,
så jeg alltid kan prise deg med dine hellige
i evigheters evighet. Amen. Hentet fra «En liten katolsk bønnebok» Og til sist: Her er en bønn som passer til verdenssituasjonen: Padre Pios bønn
Herre Jesus Kristus, send Den Hellige Ånd over vår verden, som er rammet av koronaviruset. Helbred med din godhet dem som er rammet av sykdom. Vern om dem som står i fare for smitte. Styrk dem som pleier de syke. Hjelp oss alle til å vende om og ha tillit til Deg. Amen
En uvanlig fastetid i St. Olav menighet i Oslo. Kirken er åpen for noen få personer om gangen, som må holde avstand til hverandre.
Hver dag kl. 11. strømmer St. Olav menighet dagens messe på Facebook, og hver dag kl. 18 strømmer menigheten rosenkransbønnen fra hjem i menigheten. Her finner du menighetens Facebook-side.
Mahlers tredje symfoni
Ellers ble jo uke 12 (eller uke 1 i følge ny tidsregning) historien om alt det som ikke skjedde i Norge. Selv hadde jeg sikret meg gode billetter til Mahlers tredje symfoni 20. mars og gledet meg veldig, veldig, veldig til å høre den sjette satsen «Det kjærligheten forteller meg». Det er kanskje den aller vakreste musikken jeg vet om som det går an å få i et headset. Av erfaring vet jeg jo at klassisk musikk som er mektig i et headset er helt vilt mektig når lyden kommer fra et helt symfoniorkester. Dette ville jeg ikke gå glipp av! Men så... kom koronaen. Jeg hadde ventet i fire år på å få høre denne symfonien. Hvis vi er heldige går det "bare" et år før den settes opp på nytt. Akk ja. Den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves.
«Mahler avslutter symfonien med en av sine vakreste og mest kontemplative symfonisatser. ‘Det kjærligheten forteller meg’ er en langsom adagio-sats og dermed en høyst uvanlig finalesats i en symfoni. Det er dette som har vært målet for den symfoniske reisen gjennom skaperverket – en varsom, sublim og inderlig kontemplasjon over kjærlighetens storhet.»
Ellers er det jo fint å merke at selv om hverdagene har vært preget av unntakstilstanden, så har det skjedd normale, fine ting også. Maria har lært seg å sykle, Olav har mistet en tann, Johannes og jeg har kost oss på sykkeltur og Sunniva og Ingrid har kost seg med kreative prosjekter (og da det ble helg kunne jeg kose jeg meg med å lage denne bloggposten).
Her er noen glimt fra koronatiden, uke 1:
Vi er heldige som har en så fin og trygg plass å lære seg å sykle rett utenfor huset. Flatt og uten en eneste bil. Perfekt! ❤️
Å spille badminton med en nabo er en fin koronatidaktivitet: Minst fire-fem meter mellom alle, og utendørs.
HÅPSAMBASSADØRENE: Tirsdag hadde vi "kunst og håndverk"-timer i vår aldersblandede hjemmeskole. Fra venstre: Sunnivas himmel (akryl på lerret), Ingrids håpsbudskap og Marias regnbue ❤️ Ellers i bildet: Statuen til venstre er "Notre Dame de Paris", en utskåret statue i tre, kjøpt i Notre Dame i Paris i 2017 (replika av den berømte statuen i kirken). Foran Sunnivas himmel står en nydelig, liten, håndutskåret engel kjøpt i Roma. I midten: Ikonet "Theotokos av Vladimir" ("Theotokos" er gresk for "gudeføderske"). Bak: Fire primstaver.
Stolt malerinne.
KORONATID: Sunniva savnet en sugerørholder til glasset sitt, så da lagde hun det.
Stabilisatorer på undersiden sørger for at sugerørholderen passer perfekt og ikke beveger seg.
Oppfinnsomt!
Lørdag fikk vi spillet Mexican Train i hus - det populære spillet fra julen hos mormor og besten. Maria pakket ut brikkene og lagde høyt tårn.
Søndag. Å miste en tann når det er unntakstilstand - da er livet liksom helt normalt likevel.
TAKKNEMLIGHET: Jeg må si at jeg elsker de flunkende nye "gjør det stille"-miraklene jeg har fått på ørene. Takk til Bose og til arbeidsgiveren, Norges Korforbund. Plutselig er det fullt mulig å konsentrere seg midt i stua. Kan spesielt anbefale å sette på full noise cancelling og samtidig lytte til "Northern Lights"-albumet til Ola Gjeilo mens du redigerer saker til Korbladet. Magisk! Eller lytt til albumet som rett og slett heter "Ola Gjeilo". Lytt for eksempel til sangen "The Ground" som inneholder den gamle bønnen Agnus dei:"Agnus Dei, qui tollis peccata mundi, miserere nobis - Agnus Dei, qui tollis peccata mundi, dona nobis pacem". Det betyr: "Guds lam, som tar bort verdens synder, miskunn deg over oss. Guds lam, som tar bort verdens synder, gi oss fred." DET er en bønn for vår tid. Herre, miskunn deg over oss. Herre, gi oss fred.
Les også:
NRK-andakt | Jesus, jeg stoler på deg: Ord kan forvandle virkeligheten. Jeg ser det igjen og igjen, at hvilke tanker jeg tenker, og hvilke ord jeg velger å bruke, har enormt mye å si for hvilken virkelighet jeg lever i. Det er spesielt fem ord som forandrer virkeligheten min, hver eneste gang jeg er smart nok til å huske på dem. Det er disse fem enkle ordene: Jesus, jeg stoler på deg.Les mer her.
Jeg henter denne andakten fram igjen i anledning koronatiden. Usikkerhet og prøvelser er alltid en unik mulighet til å vokse i troen og tilliten til Gud. Jo større prøvelser, jo mer tro trenger du, og jo mer tillit utvikler du.
Ord kan forvandle virkeligheten. Jeg ser det igjen og igjen, at hvilke tanker jeg tenker, og hvilke ord jeg velger å bruke, har enormt mye å si for hvilken virkelighet jeg lever i.
Det er spesielt fem ord som forandrer virkeligheten min, hver eneste gang jeg er smart nok til å huske på dem. Det er disse fem enkle ordene: Jesus, jeg stoler på deg.
Enten jeg har det bra eller vanskelig, enten jeg er glad eller urolig, bekymret og trist, takknemlig, fortvilet eller kraftløs - når jeg sier Jesus, jeg stoler på deg så hjelper det meg å gi meg over til Jesus, midt i alt jeg står i. Det har jeg lært av den hellige Faustina Kowalska, en polsk ordenskvinne som skal ha hatt store, mystiske nådegaver.
En februardag i 1931 opplever hun at Jesus ber henne om at hun må sørge for at det blir malt et bilde av ham slik han viser seg for henne. Det er bare én hake: Søster Faustina kan ikke male.
Etter flere år er det til slutt en kunstner som klarer å lage et maleri etter Faustinas nøye anvisninger. Maleriet kalles «Bildet av den barmhjertige Gud» og er senere blitt berømt over hele verden. Ut fra Jesus, fra hjerteregionen hans, stråler røde og lyse stråler. Den ene hånden er hevet til velsignelse og med den andre berører han hjertet sitt.
Nederst på det maleriet står alltid disse ordene: Jesus, jeg stoler på deg. For meg gjør disse fem enkle ordene en ufattelig forskjell når jeg bruker dem i mitt eget liv.
Når jeg sier det – og velger å mene det – kjenner jeg virkningen umiddelbart. Jeg puster litt friere med magen. Skuldrene mine senkes noen centimeter ned. Jeg kjenner kjærlighet, håp, fred. Jeg blir minnet på at Gud er trofast, og at jeg kan stole på ham.
Det betyr ikke at jeg alltid synes det er lett å stole på Jesus. Det betyr ikke at jeg aldri er redd. Men det å ha tillit til noen er jo ikke en følelse, det er en viljeshandling. Jeg kan velge å stole på Jesus selv om jeg er livredd. Og her er noe som er fint: Jo mer bevisst jeg velger å stole på Jesus midt i det jeg står i, jo mer vokser tilliten min til ham.
Derfor ber jeg: "Du vet, Jesus, hvor svak jeg er. Men til tross for følelsene mine, velger jeg å stole på deg. Jesus, jeg stoler på deg!" Det funker alltid. Hver gang. Jesus, jeg stoler på deg.
Å dø er den fullstendige overgivelsen til Gud. «Hvis jeg har i meg en lengsel som ikke kan fylles av noen opplevelse i denne verden, er den mest sannsynlige forklaringen at jeg ble skapt for en annen verden», sier C. S. Lewis.
Ervik kirkegård ved Stadt er kanskje en av de vakreste kirkegårdene i Norge, der den ligger ute ved havet i vest. Gravene ligger vendt mot øst, slik det alltid har vært i kristen tradisjon. Når Jesus kommer igjen, kommer han som soloppgangen - fra øst. Derfor er den kristne bønneretningen øst, og derfor er kristne kirker vendt mot øst.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen
Kanskje blir svaret på hvem du elsker dypest avslørt ved dette: Hvem du vil dø med. Og Rut, hun ville dø med Noomi.
Rett som det er rykker døden nært innpå livet. Ukomfortabelt nær, for jeg vil jo ikke dø, jeg vil leve! Ja, nettopp, sier Stinissen da: Du vil leve, og døden er å gå inn i livet, for Jesus sier: «Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø.» (Joh 11,25-26)
Her er noen av temaene som utdypes i boken: Jesu oppstandelse beviser at vi ikke er skapt for døden, men for livet. Døden er en dør mellom to verdener. Den er en vinning, den er vår befrielse. Den er begynnelsen til det virkelige livet. Å dø er den fullstendige overgivelsen til Gud. Å dø er å få høre Jesus som sier «La oss dra over til den andre bredden» (Mark 4,35), og der, på den andre siden, blir jeg endelig helt meg selv.
I Kim Larsens doktoravhandling om Wilfrid Stinissen utforsker Larsen blant annet hvordan Stinissen forstår forholdet mellom overgivelse i livet og overgivelse i døden. «Gjennom døden får mennesket mulighet til å gi seg hen til Gud, ikke bare med ånd og sjel, men også fysisk. Stinissen tar til orde for nødvendigheten av å øve seg i å dø, i betydningen å gi avkall på seg selv, sin selvopptatthet og sitt ego» skriver Kim Larsen.
Les Stinissen. Han lærer deg «ars moriendi», kunsten å dø, og hjelper deg til å nærme deg både livet, døden og evigheten som de mysteriene de er.
Livet er en øvelse i å gi slipp. En øvelse i å legge seg selv – og alle dem jeg elsker – i Guds hender. Helt til den siste dagen, da øvingen endelig er over og jeg bare må stole på at de hendene vil bære meg – og oss – for alltid. «Fra evighet til evighet er du, Gud.» (Salme 90,2) Der kan jeg leve. I all evighet. Amen.
Første gang publisert i avisen Vårt Land 25. februar 2020, da Rut 1,15-17 var dagens bibeltekst
Oppstandelsesåkeren ved havet.
Av jord er du kommet, til jord skal du bli, men av jorden skal du igjen oppstå.
Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen
«Midt i nattens mørke blinker
som et fyrlys Jesu navn»
«I troens øye tindrer lys fra evighetens Strande»
Så nydelig! På denne kirkegården ved havet tindrer virkelig lyset fra evighetens strender.
«Høgt elska - Sårt sakna»
Sorgen er kjærlighetens pris.
Livet er en øvelse i å gi slipp. En øvelse i å legge seg selv – og alle dem jeg elsker – i Guds hender.
Døden er en dør mellom to verdener.Å dø er å få høre Jesus som sier «La oss dra over til den andre bredden» (Mark 4,35), og der, på den andre siden, blir jeg endelig helt meg selv
Peder Matiassen Hoddevik ble 3,5 år gammel. Også graven bak er en barnegrav.
«Herunder hviler støvet
af
Peder Matiassen Hoddevik
Født 29. august 1880,
død 8. april 1894»
«Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø.» (Joh 11,25-26)
Den er også tilgjengelig som lydbok hos KABB (Kristent Arbeid Blant Blinde og svaksynte). KABBs lydbøker er et tilbud for synshemmede og andre lesehemmede. For å få lånerett må behov dokumenteres ved legeattest. KABB har et stort utvalg av kristne lydbøker.
Her er forlagets egen omtale av "Jeg dør ikke, jeg går inn i livet":
Døden er et av vår tids siste tabuer - vi vil helst ikke snakke om den. Karmelittpater Wilfrid Stinissen vil med denne boken vise at vår tilværelse blir mye rikere om vi lærer oss å leve i vennskap med den: Døden utgjør porten til et overstrømmende mysterium. Den kristne tradisjon er gjennomsyret av et budskap om virkelig og ekte håp, et håp som kan omfavne smerte og brudd.
Kim Larsens doktoravhandling om Wilfrid Stinissen, "Transformasjon som overgivelse - Bønn og spritualitet hos Wilfrid Stinissen", er til salgs i bokform. Her er den hos Haugenbok.no, men husk at du kan bestille den i din lokale bokhandel. Kanskje har du en fysisk butikk du ønsker å holde liv i? For eksempel St Olav bokhandel?
Forlagets omtale av "Transformasjon som overgivelse - Bønn og spritualitet hos Wilfrid Stinissen"
Hva er bønn, meditasjon og kontemplasjon? Hvorfor er det så viktig å trekke seg tilbake, fokusere på pusteteknikker, og søke Gud i det stille? Hvordan skal vi forstå forholdet mellom menneskelig aktivitet og guddommelig handling, og hva vil det si å være en pilegrim i verden i dag? Dette er blant spørsmålene som berøres i denne boken. Gjennom en analyse av den katolske munken og forfatteren Wilfrid Stinissens tekster, undersøker Kim Larsen hva som kjennetegner fenomenet overgivelse i Stinissens tolkning av en kristen spiritualitet. Analysen viser at en slik overgivelsesprosess krever atskillig arbeid, og omkostningene kan være betydelige for den enkelte. Veien til den mystiske foreningen med Gud, går gjennom en målrettet kraftanstrengelse. Det handler om å akseptere Guds vilje og slippe taket i seg selv, slik at man kan bli et redskap for Gud i verden.
Så sier han som er høy og opphøyd,
han som troner evig,
Den hellige er hans navn: I det høye og hellige bor jeg og hos den som er knust og nedbøyd i ånden.
Jeg vil gi ånden liv hos dem som er bøyd ned,
gi hjertet liv hos dem som er knust.
Jesaja 57,15
«Jeg vil si til alle som har gått gjennom dette:
Det finnes alltid en utvei.
Selv om det ikke føles sånn.»
Maud Angelica Behn
Velt alle dine veier
og all din hjertesorg
på ham som evig eier
den hele himlens borg.
Han som kan stormen binde
og bryte bølgen blå, han skal og veien finne,
den vei hvor du kan gå.
Det øverste bildet tok jeg i St Columba-kapellet på den hellige Iona i Skottland. Det andre bildet tok min far Hermund Aadland av meg i 1976. Det tredje bildet tok jeg en sommernatt i år på den hellige øya Selja i Nordfjord, ved Stadt. Det er Stadt-platået du ser til høyre i bildet. Lyset her ute ved havet er helt spesielt.
Lyset og mørket
Jeg hadde full fordypning i matte, fysikk og kjemi på videregående. Lyset var det temaet som fascinerte meg aller mest.
Noen ganger kan hodet hjelpe hjertet til å forstå det som hjertet ikke har så lett for å forstå.
Det kan subjektivt oppleves som at mørket kan overvelde lyset. (Sånn er det når noe har skjedd med øynene som ser.) Men objektivt sett er mørket sjanseløst mot lyset. Hvis man tenker på det helt fysiske lyset, så er det et objektivt faktum at mørket har ingenting det kan stille opp med mot lyset.
Mørket finnes egentlig ikke, som en ting i seg selv. Mørket er bare fravær av lys. Mørket er ikke noe i seg selv. Det er bare en tilstand av ikke-lys. Lyset derimot, det finnes, på ekte.
Og hvis vi nå går over til å snakke metaforisk om lyset, så vet vi hvor sjelens/hjertets lys kommer fra. Det kommer fra kjærligheten. Fra Gud som er kjærlighet. Fra han som er livet.
I begynnelsen var Ordet.
Ordet var hos Gud,
og Ordet var Gud.
Han var i begynnelsen hos Gud.
Alt er blitt til ved ham,
uten ham er ikke noe blitt til.
Det som ble til
i ham, var liv,
og livet var menneskenes lys.
Lyset skinner i mørket,
og mørket har ikke overvunnet det.
(Johannesprologen, i Johannesevangeliet 1,1-5)
Av og til er en intellektuell tilnærming til troen rett og slett til hjelp for hjertet og følelsene også. Noen ganger kan hjertets øyne få lys på den måten.
Jeg tror på solen selv når jeg ikke kan se den.
Jeg tror på kjærligheten selv når jeg ikke kan føle den.
Jeg tror på Gud selv når han er taus.
“I believe in the sun
even when it is not shining.
And I believe in love,
even when there’s no one there.
And I believe in God,
even when he is silent"
Publisert 26. desember 2019. Oppdatert og utvidet 3. januar 2020.
JULENS DIKTER: Den danske salmedikteren Hans Adolph Brorson er mest kjent for de mange julesangene sine. «Mitt hjerte alltid vanker» regnes for å være en av de dypeste og vakreste julesalmene vi har. Foto: quasi_virtuo, Flickr Creative Commons
For nesten 300 år siden skrev dikterpresten Hans Adolph Brorson en salme som fortsatt er en av de høyest elskede og mest sungne julesangene i Norge: «Mitt hjerte alltid vanker». Du skal ikke se bort fra at grunnen til at den formidler julens lys så godt, er at den ble til i et stort mørke.
Av Ragnhild H. Aadland Høen, første gang publisert i Korbladet nr. 3/2019, Norges Korforbunds medlemsblad
Kanskje har alle sin egen historie om «Mitt hjerte alltid vanker». Her er Brorsons historie og min. Det har seg nemlig sånn at rett før jul i det Herrens år 1732 diktet Brorson sin salme, og rett før jul 279 år senere fødte jeg en sønn – og etterpå var det umulig å sove.
Hos det nyfødte barnet
Snøen dalte forsiktig utenfor. Stille natt, hellige natt. Den første natten med det nyfødte barnet. Den lille kroppen lå der helt i ro. Pustet så stille som bare de bittesmå gjør. Jeg hadde kjent sparkene hans under hjertet i mange måneder, og nå åpnet det seg. Alle sanser var våkne. Og da, akkurat da, var det jeg lyttet til «Mitt hjerte alltid vanker».
Jeg vet ikke om noen annen musikk som drar meg helt inn i stallen – helt inn i dypet av den aller helligste natten – på den måten som Brorson gjør. Han gjør juleevangeliet til en fortelling jeg kan krype inn i, helt til jeg står der i det funklende mørket sammen med ham.
Kontrastenes julesang
Brorson står tett inntil krybben og skjønner ikke hvorfor «Gud av himmerike» måtte komme inn i all denne smerten og elendigheten.
Hele sangen er bygd opp rundt det ufattelige mysteriet: Kontrasten mellom den glitrende himmelsalen og den mørke stallen, mellom Guds herlighet og den elendigheten Jesus blir født inn i.
Smertens mann
Hans Adolph Brorson (1694-1764) var en mann som visste alt om hvor hard jorden kan være. Da han var liten døde faren hans. Senere døde 10 av de 16 barna hans mens de var små. Den eldste sønnen hans ble alvorlig sinnslidende. Da dikterpresten skulle reise til København for å bli viet til biskop, døde kona hans og barnet i barselseng. Kan det bli verre? Hvor mye smerte kan en mann tåle?
Brorson var i sjokk – over at Gud kom til oss, at han frivillig kom inn i dette – i denne harde verden. «Men under uten like, hvor kan jeg vel forstå at Gud i himmerike i stallen ligge må? Hvi lot du ei utspenne en himmel til ditt telt og stjernefakler brenne, o store himmelhelt?»
Hvorfor valgte du denne elendigheten? Sann kunst skraper ikke bare overflaten. Den skraper på dypet. Stillere og dypere natt blir det ikke enn når alt er skrelt bort, slik det er hos Brorson.
Brorsons gjensvar
De ni første versene av sangen er fulle av lengsel, undring og spørsmål. I de to siste versene gir Brorson sitt eget, uforbeholdne gjensvar:
«Akk, kom jeg opp vil lukke mitt hjerte og mitt sinn og full av lengsel sukke: Kom, Jesus, dog herinn». «Kom, la min sjel dog finne sin rette gledes stund, at du er født her inne, i hjertets dype grunn!»
Brorsons jul er ikke sentimentalt overfladisk. Julemysteriet er grunnen til at han holder ut. I den mørke stallen finner han lyset.
Og slik lever Brorsons vakreste og sterkeste julesang videre, 287 år etter at dikterpresten for all tid ble Julens dikter da han utgav «Nogle Jule-Psalmer, Gud til Ære og kristne Sjæle, især sin elskelige Menighed, til Opmuntring; til den forestaaende glædelige Julefest enfoldig og i Hast sammenskrevne af H. A. B.»
Gledelig julefest!
Og her er en spesialbildetekst spesielt for bloggens lesere (den var ikke med i Korbladet):
Erik Pontoppidan skrev om Brorson: «Han søgte at anvende sin Ensomhed til en inderligere Omgang med Gud i Christo, i hvilken Aandens Skole han under mange Prøvelser erfor Guds Troskab, ja ret fornam og saa, hvor venlig Herren er imod dem, som haabe paa ham.» Kanskje har han rett i det. Det må iallfall mye erfart vennlighet til for å svare så uforbeholdent som Brorson gjør i denne salmen. Som Brorson sier det i en annen av sine julesanger: «Når hjertet sitter mest beklemt, se da blir frydens harpe stemt så den kan bedre klinge.» (Sitat fra «I denne glade juletid» som ble skrevet det året Brorsons mor døde og den eldste sønnen hans ble sinnssyk.) Her er Brorson malt av Johan Hørner i 1756. Foto: Wikimedia Commons
Fakta om «Mitt hjerte alltid vanker»
· «Mit Hierte altid vancker» er skrevet til en svensk folketone av den danske salmedikteren Hans Adolph Brorson (1694-1764).
· Salmen ble første gang trykket i 1732 i heftet «Nogle Jule-Psalmer».
· I dette heftet finner man noen av de mest kjente Brorson-salmene: «I denne søde Juletid», «Mit Hjerte altid vancker», «Her kommer dine Arme Smaa» og «Den yndigste Rose er funden».
Hvis du likte denne bloggposten, liker du sannsynligvis denne også:
Juleandakt | Mitt hjerte alltid vanker i Jesu føderom- min egen julenattfortelling. «Jeg kan deg aldri glemme, velsignet julenatt», skriver Brorson. Jeg kommer aldri til å glemme julenatta 5. desember 1998. Den natta Jesus ble født på et lite, gulmalt, helt alminnelig rom i Kristiansand.
Skjønne Sunniva, nyfødt og førstefødt. Foto: Ragnhild H. Aadland Høen
For 14 år siden ble jeg mor, og siden har det ikke gått én dag uten at jeg har sunget. Barn nummer to, tre, fire og fem hadde dermed full kontroll på godnattsangene i vår familie lenge før de var født. De hadde jo lagt der i magen og lyttet til hele repertoaret i 20 uker allerede.
På barselavdelingen sang jeg også, og jordmoren spurte: «Sang du den sangen mens han lå i magen?» «Ja.» «Jeg merket det på måten han responderte så umiddelbart på sangen din. Han ble helt rolig.»
I elleve av disse årene har jeg skrevet ettertanker i Vårt Land. Du aner ikke hvor mange av ettertankene som har blitt til mens jeg har sittet i mørket og sunget for et barn som skal sove. Gud taler i det rommet. I barnerommet. I mørket, når alt annet er slått av, og hjernen synger av seg selv. Da frigjøres det kapasitet i hodet og plass i hjertet til å lytte og ta imot.
Uten sang blir vi fattige. Det er jeg helt, helt sikker på. Til og med tenåringer trenger kveldsbønn og kveldssang. «Gud er din hvile, Kristus din styrke, Ånden er nær som en trofast venn.» Slik starter den nyeste hiten på jenterommet; en nydelig sang av Iona-komponisten John Bell. Du finner den som salme 459 i Norsk Salmebok (2013).
Den første linjen har en gjenklang av Fil 2,1: «Om det da er trøst i Kristus, oppmuntring i kjærligheten, fellesskap i Ånden». Selvfølgelig trenger ungdommer hvile i Gud, trøst og styrke i Kristus, og fellesskap i Ånden. «Ånden er nær som en trofast venn.»
John Bells sang fortsetter: «Herren har hørt deg, nådig berørt deg, Herren vil reise deg opp igjen.» Det er ikke få dager en ungdomsskoleelev trenger å høre det budskapet. Det er ikke sjeldent at en voksen trenger å høre det heller.
«Trøst, ja trøst mitt folk» sier Gud i Jes 40,1. Voksne nordmenn tenker at de ikke skal trenge trøst. Men det gjør vi jo. Vi trenger et sted å legge fra oss alt styret og stresset. Alt som ble feil. Et sted å finne hvile fra smerte. Et sted å finne hvile for vår sjel.
Jesus sier: «Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile. Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er mild og ydmyk av hjertet, så skal dere finne hvile for deres sjel.» (Matt 11,28f) Eller som det står i 2. Mos 14,14: «Herren skal stride for dere, og dere skal være stille.»
Men nå. Bare hysj…
Vær stille.
Og lytt.
Hva hører du?
«Og når eg sliten trøytnar av, i strid mot alt som veilar, eg høyrer stilt frå mor si grav, den song som allting heilar.»
(De siste ordene fra «Den fyrste song» av Per Sivle.)
Første gang publisert i avisen Vårt Land 6. november 2019 da Fil 2,1-5 var dagens bibeltekst
"Mor og barn" (1883) av Christian Krohg (1852-1925). Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, på Nasjonalmuseet 4. januar 2019
Den fyrste song
Den fyrste song eg høyra fekk
var mor sin song ved vogga.
Dei mjuke ord til hjarta gjekk,
dei kunne gråten stogga.
Dei sulla meg så underleg,
så stilt og mjukt te sova.
Dei synte meg ein fager veg
opp frå vår vesle stova.
Den vegen ser eg ennå tidt
når eg fær auga kvila.
Der stend ein engel, smiler bildt
som berre ei kan smila.
Og når eg sliten trøytnar av
i strid mot alt som veilar.
Eg høyrer stilt frå mor si grav
den song som allting heilar.
Av Per Sivle (1857-1904)
Det er få malerier som rører meg slik som maleriet «Mor og barn» (1883) av Christian Krohg. I «Om det eneste fornødne i kunsten» (1888) skriver Christian Krohg: «Du skal male slig at du griper, rører, forarger eller gleder den store hop nettopp ved det samme som har gledet, rørt, forarget eller grepet deg selv, for det er vel derfor, du har malt ditt bilde, vil jeg håpe.»
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen
Yndlingssangboken. Foto: Ragnhild H. Aadland Høen
Sanger ved sengekanten
Gavetips: Boken "Ved sengekanten" har jeg brukt mye når jeg har sunget for barna mine opp gjennom årene, og jeg har gitt den i barselgave eller dåpsgave til mange, mange med stor suksess. Fantastisk fin bok!
I denne klassikeren fra IKO-forlaget har bare det aller beste fått plass, både av sanger, bønner, dikt og bilder. Hvis du vil synge selv, men ikke kan melodiene, har IKO-forlaget gitt ut to album som hører sammen med boken.
"Ved sengekanten" inspirerer virkelig til sang ved sengekanten, og den har min varmeste anbefaling!
Tips gjerne noen nybakte foreldre om "Ved sengekanten" og "Sanger ved sengekanten" - eller enda bedre: Gi dem boken og cd-en som julegave, barselgave, dåpsgave eller bursdagsgave! Babyer i dag overøses med klær som de vokser ut av etter noen få uker. Gi dem heller noe som varer i årevis :)
«Du har skrevet opp hvordan jeg flakket omkring;
mine tårer har du samlet i din flaske.»
(Salme 56,9)
Et av de mektigste tenåringsminnene jeg har, er fra da vi fremførte den vakre «Salve Regina» i basilikaen i Maastricht i Nederland. Lite ante jeg den gang om hva vi sang, eller hvorfor denne bønnen rørte oss og tilhørerne så usedvanlig sterkt som den gjorde.
Her er noe av det koret vårt sang på latin:
«Hill deg, Dronning, barmhjertighetens Mor.
Til deg roper vi, Evas landflyktige barn.
Til deg sukker vi med sorg og gråt i denne tårenes dal.
Se til oss i barmhjertighet, du som går i forbønn for oss.»
«Salve Regina» ble skrevet på 1000-tallet. Tusen år senere er den fortsatt en av de høyest elskede bønnene vi har. Fordi: Fremdeles er vi Evas landflyktige barn som trenger å møte barmhjertighet her i tårenes dal – «in hac lacrimarum valle».
Noen år senere skulle vi ha «Stille dag» på Bibelskolen i Oslo, der jeg fikk ansvaret for at bibelvers skulle poppe opp over alt. Utenfor kapellet plasserte jeg en gedigen glassflaske. Den var på minst ti liter – stor nok til å romme alle tårene fra et helt liv. På flasken festet jeg disse ordene: «Mine tårer har du samlet i din flaske». (Salmenes bok 56,9)
Fordi det er den Gud vi tror på. Han som ser alle de tårene som ingen andre ser. Han som ser deg. Han som elsker. Han som samler alle tårene dine på sin flaske. Det gjør han helt til den dagen da «Gud skal tørke bort hver tåre fra deres øyne.» (Åp 7,17)
Hvis du tenker etter: Hvem er det som tørker bort tårene dine? Den som elsker deg.
Hvor mange millioner barnetårer har vel ikke mødre, fedre og besteforeldre tørket bort? Vi har tatt barna varsomt opp på fanget, tørket tårene, rugget dem rolig fra side til side og holdt godt rundt dem. Vi har vært hos dem «i tårenes dal».
Når du blir møtt slik, får du en grunnleggende erfaring av hvordan Gud er. Du får svaret på disse to eksistensielle spørsmålene:
Hvem er Gud?
Han er den som elsker deg.
Hvem er jeg?
Du er den høyt elskede. I all evighet. Amen.
Første gang publisert i avisen Vårt Land 4. november 2019, da Åp 7,9-17 var dagens bibeltekst
MEKTIG KOR: Koret i øst (fra 1100-tallet) i basilikaen i Maastricht. I denne kirken fremførte vi Salve Regina. Wikipedia-artikkelen om kirken skriver: "The church is dedicated to Our Lady of the Assumption (Dutch: Onze-Lieve-Vrouw-Tenhemelopneming). The church is often referred to as the Star of the Sea (Dutch: Sterre der Zee), after the church's main devotion,Our Lady, Star of the Sea."
Foto: Wikimedia Commons
Etterord
Som barn og ungdom sang jeg i kirkekor i Den norske kirke i ti år. Et av de mest strålende minnene jeg har fra den tiden, er altså fra da jeg gikk på ungdomsskolen og vi fremførte Salve Regina i den enorme, katolske basilikaen i Maastricht i Nederland. Jeg har aldri før eller siden sunget i en kirke med så mye klang. Helt utrolig! Det hørtes ut som vi var minst dobbelt så mange stemmer som vi egentlig var.
Vi brukte Hendrik Andriessens vakre trestemte melodi, "Salve Regina - Canone in stile antico", der bønnen synges i kanon, noe som passet perfekt til dette mektige kirkerommet der tonene kommer i retur flere sekunder etter at du har sunget dem. O lykke!
Tjue år senere skrev jeg til dirigenten vår og spurte om det var mulig å få tilsendt Salve Regina-noten vi brukte. Det fikk jeg, halleluja!
Tusen takk til vår dirigent Njål Steinsland som tok Rossabø kirkes ungdomskantori med på reise i Europa og lot oss oppleve slike episke øyeblikk. Uforglemmelig!
Jeg har lett på både Spotify og YouTube etter en fin innspilling av Hendrik Andriessens Salve Regina. Dessverre har jeg ikke funnet noen som synger den slik den skal synges. Det nærmeste jeg kommer er denne versjonen under her, fra en korkonkurranse i Hellas. Dessverre synger de den ca dobbelt så fort som den burde vært fremført. Dette er en bønn som skal synges meditativt, langsomt, med innlevelse - ikke så fort at du blir stresset av å høre på den. Men her er iallfall det rette arrangementet, så må du bare forsøke å bruke din egen fantasi for å tenke deg hvordan denne nydelige sangen hørtes ut i om lag halvparten av denne farten, med en klang som fyller en hel, veldig katedral - i velv etter velv etter velv...
Her er en ny, mektig versjon av Salve Regina der det er nettopp "in hac lacrimum valle" - "i denne tårenes dal" som er den delen av bønnen som oftest gjentas:
Salve Regina er så høyt elsket at den har fått utallige melodier gjennom 1000 år. Lytt til benediktinermunkene i Fontgombault synge Salve Regina med den gregorianske melodien som er vanligst å bruke:
Benediktinerklosteret i Fontgombault er det klosteret som vi håper at vil etablere et nytt kloster på Selja når tiden er inne - i Guds tid. Vi ber for dem hver kveld - og for klosteretableringen på Selja.
Salve, Regina
Salve, Regina, mater misericordiæ;
vita, dulcedo, et spes nostra, salve.
Ad te clamamus exsules filii Hevæ.
Ad te suspiramus gementes et flentes
in hac lacrimarum valle.
Eia ergo, Advocata nostra,
illos tuos misericordes oculos ad nos converte.
Et Iesum, benedictum fructum ventris tui,
nobis post hoc exsilium ostende.
O clemens, O pia, O dulcis Virgo Maria.
I norsk oversettelse:
Hill deg, Dronning, barmhjertighetens Mor.
Du vårt liv, vår fryd og vårt håp, vær hilset!
Til deg roper vi, Evas landflyktige barn.
Til deg sukker vi med sorg og gråt i denne tårenes dal.
Se til oss i barmhjertighet, du som går i forbønn for oss.
Og når vår utlendighets tid er forbi,
vis oss da Jesus, ditt livs velsignede frukt.
Du barmhjertige, du trofaste, du milde Jomfru Maria.
Salve Regina og Regina Mundi på Selja
Til slutt: Her kan du høre meg synge to gamle, katolske bønner i Sunniva-hulen på den hellige øya Selja: "Salve Regina" og "Maria Regina Mundi". Bli med i bønnen.
Det finnes uendelig mange innspillinger av Salve Regina med den kjente, gregorianske melodien. Maria Regina Mundi finnes det imidlertid ikke så mange opptak av. (Ikke en eneste på Spotify, og svært få på YouTube.) Men den bønnen er jo så nydelig at du bare må høre den. Den bergtok meg og rørte meg til tårer allerede første gang jeg hørte karmelittnonnene i Tromsø synge den.
