Intervju med kardinal Arborelius: - Håp for Europa

HÅPETS KARDINAL OG MUNK: – Det er håpet som holder i hop. Vi trenger håpet. Vi må holde fast ved håpet. Det er håp for Europa, sier Anders Arborelius, karmelittmunk og Nordens første kardinal.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Dette intervjuet med kardinal Anders Arborelius skrev jeg i fastetiden i år. Intervjuet ble publisert på katolsk.no før påske, 17. april 2019. Jeg deler det her på bloggen nå i desember fordi det gir HÅP - og er det noe vi trenger midt i den mørkeste mørketiden, så er det nettopp håp. Vær så god, her får du mine to timer i samtale med kardinalen:

- Vi er en liten kirke i Skandinavia, men fulle av håp. Vi må holde fast ved håpet, sier kardinal Anders Arborelius, biskop av Stockholm.

Få vil nok si at håp er den stemningen som er mest fremtredende i Skandinavia anno 2019. Likevel er det nettopp håpet som er den bærende stemningen i Den katolske kirke her i en av Europas mest sekulariserte utkanter.

En liten, håpefull kirke som vokser

Kardinal og karmelittmunk Anders Arborelius (69) er biskop av Stockholm, og har noen klare tanker om hvordan det kan ha seg at en liten kirke kan være så full av håp.

– Det er Kirkens oppgave å holde fast ved håpet, selv om mye taler imot. Håpet retter seg alltid mot noe utenfor vår dimensjon. Det er et eskatologisk håp: Selv om alt taler imot, finnes det likevel en vei videre. Kirkens håp blir sterkere i en tid der andre følelser er fremtredende i samfunnet, sier han.

– Når samfunnet ikke kan tilby håp: Økonomien er i aldring, klimaet fungerer ikke, det er økte motsetninger i samfunnet … . Nettopp da er det viktig å holde fast på at vi tror på en Gud som er med sitt folk. I Nord-Europa vokser og utvikler Kirken seg nå på grunn av migrasjonen. I andre land ser man migrasjonen som et problem, det er vanskelig å integrere nye mennesker. Mens vi ser at for Kirken i Sverige og Norge har migrasjonen innebåret en tilvekst, både åndelig sett og i antall, sier kardinalen.

Stockholm katolske bispedømme får ofte besøk fra Den katolske kirke i Tyskland, som har støttet Kirken i Sverige i alle år. I det siste har det også kommet studiegrupper på besøk fra Italia.

– De kommer til oss for å få oppmuntring og håp. De vil høre foredrag om det å være en liten kirke, men likevel full av håp. At man som minoritet kan være salt og surdeig. Man kan bevare troens glede, selv om man ikke er så mange. Selvsagt er det lettere når man er en voksende kirke, men også en kirke som mister medlemmer, må konsentrere seg mer om det vesentlige, fremhever karmelittmunken.

 

«Det er Kirkens oppgave å holde fast ved håpet, selv om mye taler imot. Håpet retter seg alltid mot noe utenfor vår dimensjon.» 

Nedgangstider i Europa

- Europa er i dag preget av både pessimisme og til dels selvforakt. Er det håp for Europa, eller er hun dømt til å gå under? Kan vi vente noe annet enn frafall fra troen i Europa nå?

– Vi ser gjennom historien at det alltid er nedgangstider, både i samfunnet og i Kirken. Samtidig pleier det å vekke motkrefter. Det var det vi så i middelalderen, da det var som verst, og vi så det også etter den franske revolusjon. Vi får tro at også i Europa finnes det krefter som kan samles på nytt.

– Men Europa er ikke lenger sentrum av verden. Det er det vi alltid har trodd. Nå er det andre deler av Kirken som er mer dynamiske og levende. Vi ser det også når det gjelder utviklingen i økonomien, hvis man sammenligner Europa med for eksempel Kina og India. Kanskje trenger Europa å bli mer ydmykt, med større innsikt i at vi ikke alltid er verdens sentrum, at vi ikke alltid har alle svar.

– Vi må nok regne med at vi må ta et steg tilbake. Det er en mulighet til å konsentrere seg mer om det vesentlige, og ikke om å herske og bestemme og være ledende. Vi ser at det er prester, søstre og troende fra andre deler av verden som gir oss impulser og blir toneangivende, også i våre land. Det er tydelig også her i Norge, sier kardinalen.

Norge har mange asiatiske katolikker, i Sverige kommer mange fra det afrikanske kontinent.

– Vi får en mer universell, kosmopolitisk kirke i Europa på grunn av migrasjonen. For eksempel når jeg snakker med våre venner i Tyskland, da sier de at det er to stift i Tyskland som øker, og det er Berlin og Hamburg. Disse stiftene ligner mer på oss: Innvandrerne bærer Kirken. Europa forandres, sier han.

Kardinalen forteller at det av samme grunn er stor forskjell mellom Danmark, Sverige og Norge når det gjelder Den katolske kirkes situasjon.

– Danmark har ikke hatt så stor innvandring, og har derfor måttet stenge mange av sine kirker, mens vi i Norge og Sverige har måttet bygge mange nye kirker.

«I Sverige har de funnet på et nytt ord: påkristning.»

– Prestene som kommer til oss fra andre land, sier at «her ser vi at de som kommer til Kirken, kommer av overbevisning.» Det er et tegn på at sekulariseringen vekker en motreaksjon. Mennesker som er troende ønsker å få en dypere tro og tar den på større alvor, sier kardinalen.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

En søken tilbake til røttene

- Det er lett å se sekulariseringen og avkristningen av samfunnet, blant annet i lovene våre. Men ser du også tegn til det motsatte? At folk søker til røttene sine, til det som har blitt borte?

– Ja, det ser vi også. I Sverige har de funnet på et nytt ord: påkristning. Vi har sett at store deler av befolkningen, samfunnet, strukturene har mistet det kristne. Samtidig ser vi at det finnes en søken som ytrer seg på mange måter. Det er ikke lenger tabu å snakke om religion. Samtidig ser vi at det finnes de som mener all religion er skadelig. Det finnes ulike strømninger.

– Jeg ser på dem som blir katolikker i Sverige nå, at det er flere «menn i sin beste alder» som konverterer. De søker en dypere åndelig forankring. Det er en kategori som man kanskje ellers ikke ser så mye i Kirken.

– Prestene som kommer til oss fra andre land, sier at «her ser vi at de som kommer til Kirken, kommer av overbevisning.» Det er et tegn på at sekulariseringen vekker en motreaksjon. Mennesker som er troende ønsker å få en dypere tro og tar den på større alvor, sier kardinalen.

Katolske misjonærer

Biskopen vektlegger viktigheten av at de katolske innvandrerne som har kommet til Nord-Europa ikke bare er arbeidere, men også fungerer som misjonærer.

– Det har betydd mye at vi har hengivne katolikker fra andre deler av verden. Vi ser imidlertid at neste generasjon iblant kan oppleve at det er en konflikt mellom å være katolikk og å være svensk eller norsk. Å vise dem at man kan være både-og, er en av våre store oppgaver. Vi må vise dem at de har noe å gi til den svenske og norske kulturen; at de kan hjelpe skandinavene å gjenoppdage kristendommen og Jesus selv, sier kardinalen.

«Midt i det sekulære finnes det også noe annet. Sekulariseringen i Sverige har gått så langt at den har begynt å bli «tråkig», kjedelig. Folk begynner å gå lei. Da kommer den postsekulære søknen inn.»

Profetisk rolle i Europa?

Tidligere har erkebiskop Emil Paul Tscherrig, pavens nuntius til de nordiske land (2008 – 2012), sagt til Broen (nå: St. Olav kirkeblad) at Skandinavia kan få en profetisk rolle i Europa. Han sa blant annet:

"I dag er Europas aller største utfordring nettopp sekulariseringen. Det interessante er at vi midt i den store sekulariseringen i Skandinavia ser en ny søken etter kristne røtter. Skulle vi her lykkes i kampen mot sekulariseringen – som handler om å finne tilbake til våre kristne røtter – kan vi skape en ny kultur, ett nytt samfunn. I Norge er jeg særlig imponert over fremveksten av stadig nye klostre – spesielt hvordan noen reises ved siden av middelalderens klostre. Kirken i Skandinavia forsøker å gjenforene fortiden med nåtiden – nettopp hva Europa trenger. Kirken her bidrar til det. Det er for eksempel spesielt å høre hvordan lokalbefolkningen på Tautra omtaler cisterciensernonnene som «våre søstre». Skandinavia kan komme til å bli profetisk for resten av Europa!"

Kardinal Arborelius lytter med interesse til erkebiskopens ord.

– Det er et vakkert bilde. Det ligger sikkert mye i det, at om vi lykkes med å fortsette slik – hvis vi kan fylle disse klostrene – så kan en ny, kristen kultur vokse frem. Jeg tror også det er viktig å huske på at de økumeniske kontaktene våre gjør at mange andre kristne søker røttene sine i katolsk spiritualitet og teologi.

– Midt i det sekulære finnes det også noe annet. Sekulariseringen i Sverige har gått så langt at den har begynt å bli «tråkig», kjedelig. Folk begynner å gå lei. Da kommer den postsekulære søknen inn. Det kan være en søken etter røttene. Det er også en fare for at det kan lede til en nasjonalisme. Men jeg tror Den katolske kirke som en overnasjonal størrelse har en større sjanse til å motvirke nasjonalismen. Vi har katolikker fra så mange deler av verden. Vi får ofte høre fra de som står utenfor kirken at ‘Dere i Den katolske kirke har lykkes med integrasjonen’, forteller kardinalen.

KLOSTER-VEKST: Tautra Mariakloster i Trondheimsfjorden et ett av flere klostre som opplever øket interesse. Nå bygger søstrene ut for å kunne ta imot flere kall.
Foto: Petter T. Stocke-Nicolaisen

De viktige, levende klostrene

- Vi ser gjennom kirkehistorien at når klostrene vokser, så er det nytt liv og vekst på gang i Kirken. De er hjerteslagene i Kirken. Er fremveksten av klostrene et håpstegn? Eller tenker du at det kan være at disse klostrene forsvinner igjen?

– Vi ser i Norden og Europa forøvrig, at de apostoliske ordenene har minket veldig, samtidig som de kontemplative har kunnet stifte nye kloster. De kontemplative klostrene er mer levende. Det er en slags reaksjon mot en sekulær verden. Vil man leve med Gud, søker man seg til monastiske miljøer. De er ofte den mest evangeliserende delen av Kirken. Dit kommer ofte mange ikke-katolikker som søker stillhet, og gjennom dem blir mange katolikker. Iblant er det lettere for en ikke-katolikk å møte Kirken der, enn i en utenlandskpreget forsamling.

Åndelig innflytelse «nedenfra»

- Hva kan Kirken gjøre for å vinne tilbake Europa?

– Vi snakker jo ikke i disse «triumfalistiske» termene så ofte. Det er nok det Kirken har måttet lære seg, at når hun vil herske, når hun vil dominere, blir det ofte et tilbakeslag. Men når hun vil tjene, når hun vil ofre seg… mange sier at det er bare gjennom martyrene at Kirken vil vokse. Vi får vel tro at i mange land kan det bli vanskeligere å være katolikk. Man bekjemper Kirken mer. Man vil utestenge henne.

– De landene som har blitt rammet hardest av sekulariseringen, er de landene der religion, samfunnet og kulturen har vært veldig ett. Slik som i Flandern i Belgia, Baskerland i Spania, i Quebec i Canada og i Nederland. Der Kirken har hatt stor makt og innflytelse, der slår sekulariseringen faktisk hardest. I andre land, der Kirken kanskje har hatt en lavere profil i samfunnet, og ikke har hatt like mye innflytelse, der er det litt lettere, for da har man alltid hatt en distanse til samfunnet. Det samme gjelder på protestantisk grunn. Statskirkeordningen i Norden har gjort at de protestantiske kirkene har mistet sin innflytelse i samfunnet. Den katolske kirke har vært litt utestengt, og har kanskje hatt en større åndelig autoritet.

– Vi får se i Europa hvordan det blir. Den store prøvesteinen nå er Polen, der regjeringen forsøker å anvende Kirken til sine formål, og Kirken vet ikke helt om hun skal holde distanse eller ikke. Vi merker det på våre polske katolikker i Sverige, at det er en sterk diskusjon om dette. Vi har hatt folk som forlater Den katolske kirke i Sverige, fordi de er imot den polske regjeringen. De nye polakkene som kommer til Sverige nå, er ikke så aktive i Kirken som de som kom før.

– Vi ser at det finnes ulike modeller i Europa. Jeg tror det går mot en tid der Kirken ikke lenger kan bygge på verdslig innflytelse. Men hvis Kirken da kan holde den åndelige profilen levende – for eksempel gjennom klostrene – så kan hun få en innflytelse «nedenfra», mener kardinal Arborelius.

 

«Kanskje er det nettopp i periferien av samfunnet at det kommer en ny, åndelig åpenhet. Hos de menneskene som ikke har innflytelse, hos dem som av ulike årsaker har havnet utenfor – de kan bli spydspissen i den nye evangeliseringen.»

Den nye evangeliseringen

- Da jeg spurte om hvordan Kirken kan vinne Europa tilbake, tenkte jeg ikke på makt, men på sjelene. Hvordan kan Kirken vinne sjelene tilbake til den kristne tro?

– Det finnes et stort sug etter åndelig veiledning. Veldig mange ønsker fordypelse. Kan Kirken hjelpe menneskene med å finne sin egen sjel? Kan vi hjelpe dem med å oppdage at de har en egen, indre åpenhet for Gud? Det finnes mye åndelig søken. I Sverige pleier vi å si at den mest åndelige delen av samfunnet, er fengslene. Der merker man veldig tydelig at man kan snakke om Gud. Der finnes det interesse, der vil man fordype seg.

– Kanskje er det nettopp i periferien av samfunnet at det kommer en ny, åndelig åpenhet. Hos de menneskene som ikke har innflytelse, hos dem som av ulike årsaker har havnet utenfor – de kan bli spydspissen i den nye evangeliseringen, tror Stockholms biskop.

Misjon i Norge anno 2019

- De som leser dette intervjuet – hva er deres oppdrag i den nye evangeliseringen?

– Vi får ofte spørsmålet ‘Misjonerer Den katolske kirke i Sverige?’ Da tenker de på det man mener med evangelisering i frikirkelig sammenheng, om vi går ut og står på torget. Men vi ser på misjon på en litt annen måte. Vi ser at evangelisering skjer ikke minst gjennom klostrene, gjennom åndelig litteratur og gjennom de personlige møtene, sier han.

Kardinal Arborelius pleier alltid å ta opp i sine prekener at alle katolikker er utsendt på sin arbeidsplass for å vitne om Kristus.

– Og det ser man at kan ha resultat. Jeg snakket for eksempel med en taxisjåfør som konverterte. Han fortalte at han hadde merket at det er noe annerledes med hans katolske kolleger. Når man snakker med dem som blir katolikker, forteller de ofte at de har møtt en katolikk som på en troverdig måte har vitnet om sin tro, sier han.

– Vi må formidle troen på en slik måte at folk kan bli kjent med Jesus og hans Kirke gjennom oss. Vi kan forsøke å formidle noe som gir glede i sorgen, kjærlighet i likegyldigheten, håp i mørket. Evangeliets kraft kan påvirke miljøet vi er i. Vi kan hjelpe mennesker til å tro at de er elsket med en uendelig kjærlighet.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Din dypeste identitet

Kardinalen får evangelisering til å høres ut som noe hvem som helst kan få til.
– Vi må formidle troen på en slik måte at folk kan bli kjent med Jesus og hans Kirke gjennom oss. Vi kan forsøke å formidle noe som gir glede i sorgen, kjærlighet i likegyldigheten, håp i mørket. Evangeliets kraft kan påvirke miljøet vi er i. Vi kan hjelpe mennesker til å tro at de er elsket med en uendelig kjærlighet. Det er i relasjonen til Gud du finner din dypeste identitet. Gud ser hele tiden på oss med kjærlighet. Når vi blir elsket av Gud, vil vi spre den kjærligheten, og lokke frem det beste i andre. Kirken er jo ikke bare noe utenfor oss. Vi er Kirken.

– Men store kampanjer, det når ikke ut til den sekulariserte befolkningen. Det er vanskelig å nå den sekulariserte, svenske gjennomsnittsbefolkningen. Det er vel slik i Norge også, kan jeg tenke meg, sier biskopen spørrende.

- Absolutt. Det høres veldig likt ut. Det virker som mange bare har gitt opp Europa, at de har gitt opp at folk kan bli kristne her, gitt opp at denne kulturen igjen kan bli kristen.

– Det er derfor det er så viktig å kjenne historien. Ser vi på Europas og Kirkens historie, så ser vi at det kommer tilsynelatende oppganger. Risken er at Kirken blir en del av makten, av de som styrer, og da kommer det en slags korrupsjon. Det ser vi nå i Kirkens skandaler. Det er en indre korrupsjon, hvor Kirken har dyrket avgudene: sex, penger og makt. Da må Kirken gjennom en renselsesprosess, som kan være veldig smertefull, men som også kan lede frem til fornyelse. Slik har det alltid vært hittil. Vi vet ikke hvordan Kirkens profil kommer til å være det neste århundret. Kommer det til å være periferiens kirke? Pave Frans har alltid betonet periferiens betydning, sier kardinalen.

En profetisk røst i ørkenen

For å få en sterkere åndelig innflytelse, trenger Kirken i Europa å bli frigjort, mener karmelittmunken.

– Hvis Kirken konsentrerer seg mer om å være en tjenende, selvoppofrende kirke i Kristi etterfølgelse, kommer hun alltid til å ha en åndelig innflytelse. Kanskje ikke en bred innflytelse, men hun kommer til å være en ropende, profetisk røst i ørkenen. Hun er ikke lenger identifisert med dem som styrer, men med dem som … en slags frigjøringsteologi for Europa. De som er fjetret av materialisme og individualisme, lengter etter noe annet.

– Når det gjelder åndelighet og spiritualitet, ser vi at Den katolske kirke har stor innflytelse i Sverige og Norge allerede nå, også på andre kristne. Det er naturligvis ikke noe som direkte forandrer samfunnet, men likevel. Det er mennesker som søker åndelig fordypning. Selv om de ikke tar steget over, kan de være veldig preget av katolsk tenkning og tro. Økumenisk finnes det en innflytelse som vi kanskje selv ikke forstår, sier kardinalen.

Kardinal Arborelius er opptatt av Jomfru Marias rolle i håpet.
– Maria er håpets mor. Det glemmer vi iblant, at hun er «Mater Spei», håpets mor, sier karmelittmunken.

Maria som håpets og enhetens mor

Kardinal Arborelius er opptatt av Jomfru Marias rolle i håpet.
– Maria er håpets mor. Det glemmer vi iblant, at hun er «Mater Spei», håpets mor.

- Hvilken rolle kan Maria ha her? Du sier at i det økumeniske har Den katolske kirke mye å gi, men akkurat Maria kan vel være en anstøtssten for mange protestanter?

– Det kan det være, men jeg tror det er i ferd med å forandres. Iallfall i Sverige ser vi nå at nesten alle lutherske kirker har et bilde av Maria. I Uppsala domkirke ble Maria-kapellet et gravsted for reformasjonskongen Gustav Vasa, men utenfor kapellet har man nå satt opp en statue av Jomfru Maria, forteller han.

Den katolske kirke i Sverige har en pågående teologisk dialog med pinsebevegelsen i Sverige.

– Vi tok opp Marias rolle, og jeg ble overrasket over hvor stor forståelsen var for Maria. Jeg sier ikke at de tar til seg hele den katolske forståelsen av Maria, men visse grunntegn var veldig tydelige. Det finnes også økumeniske rosenkransgrupper. Jeg tror ting er i ferd med å forandres.

- Karmelittsøstrene i Tromsø tror at Maria kommer til å forene Kirken i Norge.

– Vi kan også se Maria som enhetens mor. Det er naturligvis spesielt tydelig når det gjelder vårt forhold til de ortodokse. Men man begynner å se innenfor visse deler av protestantismen at man har en brist, en mangel på Maria. At man har forsømt henne, sier den svenske biskopen.

- Den Hellige Ånd leder oss mye mer enn vi forstår. Det er et mysterium. Kirken er et mysterium, og ikke bare en sosial organisasjon, sier kardinal Arborelius.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

– Den Hellige Ånd leder Kirken

- Det er viktig med en realistisk bedømmelse av tidene. Samtidig må en alltid ta Den Hellige Ånd med i beregningen, og det er ikke alltid så lett å forutsi hva han finner på.

– Det er riktig. Vi kan aldri være sikre på hvordan ting blir, men vi må stole på og ha tillit til at det er Den Hellige Ånd som leder Kirken. Det er ikke samfunnsutviklingen som sådan som bestemmer.

– Det er alltid Den Hellige Ånd som leder Kirken gjennom historien. Og der ser vi at det alltid finnes overraskelser, og saker vi ikke kan kontrollere. Nettopp derfor er håpet så viktig. Vi knytter ofte håpet til at Den Hellige Ånd leder oss gjennom tiden og inn i evigheten. Vi er et pilegrimsfolk på vei. Vi er ennå i ørkenen, men vi er på vei tilbake til det tapte paradiset. Vi må ikke tro at vi allerede er fremme. Men Den Hellige Ånd leder oss mye mer enn vi forstår. Det er et mysterium. Kirken er et mysterium, og ikke bare en sosial organisasjon.

- Det er vel også slik at Den Hellige Ånd er Livgiveren som stadig puster liv i Kirkens glør, og kanskje spesielt i forfølgelsestider?

– Ja, og det glemmer vi iblant, at kanskje ikke siden urkirken har martyriet vært så tydelig som nå. Det er en normal situasjon for Kirken å være martyrenes kirke. Det kan være et blodig martyrium, men det kan også være et utenforskap, at det ikke er så populært å være Kirke, at Kirken foraktes, man ser ned på henne og spotter henne.

– Håpet holder i hop

Når kardinal Anders Arborelius snakker om håp, pleier han alltid å ta med en liten lignelse av den franske forfatteren Charles Péguy. Den handler om de tre teologale dydene: Tro, håp og kjærlighet. På latin heter dyd virtus, som betyr «kraft, drivkraft».

– Som en del av nåden har vi fått de tre teologale dydene som en kraft inni oss, forklarer kardinalen.

Charles Péguys bok finnes på svensk og heter «Portalen till hoppets mysterium». (Håp heter «hopp» på svensk.) Der forteller Péguy lignelsen om de tre søstrene Tro, Håp og Kjærlighet, som er på vandring.

– På mange språk kan man finne søstrene Faith, Hope, Esperanza. Péguy forteller om hvordan Håpet er lillesøsteren som går foran de andre og drar dem med seg. Hun hopper og løper foran, og leder troen og kjærligheten videre. Man snakker ofte mye om troen og kjærligheten, og glemmer at det ofte er «hoppet som holder i hop», sier den svenske biskopen.

– Det er håpet som holder i hop. Vi trenger håpet. Vi må holde fast ved håpet. Det er håp for Europa, sier Nordens første kardinal.

Les også:

Intervju med kardinal Arborelius | - Det finns en hemlängtan
Ettertanke | Kom hjem, Europa

Ettertanke | Forskjell på folk

Dette var Olavs og Kirkens budskap til det hedenske Norge: Gud gjør ikke forskjell på folk, hverken før eller etter døden. Kvite-Krist kom for å frelse alle fra synd og død.

På bildet: St. Olav i det norske kapellet i kirken San Carlo al Corso i Roma. Du finner kirken i Via del Corso, Romas "Karl Johan".
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, påsken 2016

«Gud gjør ikke forskjell på folk» (Rom 2,8). For oss er det en selvfølge. For 1000 år siden var det så revolusjonerende at det veltet om på hele samfunnsordningen her til lands.

I det før-kristne Norge gjorde gudene og Skjebnen stor forskjell på folk, både før og etter døden. Valhalls guder var kresne når det gjaldt utvelgelsen til gudeheimen.

«Våre forfedre trodde at bare de rike og mektige kom til Valhall. Alle kvinner og småkårsfolk endte i Helheims nitriste skyggeliv etter døden, eller de levde videre som daudinger under møddinghaugen, tuftene eller tuntreet» skriver pater Olav Müller i boken «Olav den hellige | Olav Haraldsson». Å dø var en overgang fra vondt til verre. 

Også på denne siden av døden var det stor forskjell på folk. Det fantes ingen likhet for loven. Ættehøvdingene dømte bønder og småfolk etter landets lover på tinget, men selv tok de seg alle de friheter de ville. De sterkeste og rikeste i landet turet fram: De herjet, drepte og ranet fra svakere ætter og småfolk både i sitt eget lokalsamfunn og i mer fjerntliggende områder langs norskekysten. Gulatingsloven har et eget kapittel om vikingferd i eget land.

Snorre nevner det med avsky:

«Det hadde vært skikk i Norge at sønner av hirdmenn eller rike bønder tok ut på hærskip og skaffet seg rikdommer på den måten at de herjet både utenlands og innenlands. […] Men etter at kong Olav tok kongedømmet, fredet han landet slik at han stanset alt ran der i landet, om det så var sønner til mektige menn som gjorde fredsbrudd eller annen lovløshet.»

Mot slutten av sin Olavssaga skriver Snorre: 

«Han lot rike og fattige få samme straff, men det syntes folk var overmodig, og så vokste det opp fiendskap mot ham når folk mistet frendene sine etter kongens rettferdige dom i en sak hvor det var gyldig grunn til klage. Dette var grunnen til den reisning folk i landet gjorde mot Olav: De tålte ikke hans rettferdighet, og han ville heller miste kongedømmet enn dømme urett.»

Hellig Olav trodde på en rettferdig Gud. Han kunne ikke være noe annet enn en rex iustus, en rettferdig konge. Oppgaven hans var å kristne landet. Da var det ikke et alternativ å gjøre forskjell på folk. Det står jo rett ut i Bibelen: 

«Dersom dere oppfyller den kongelige lov i Skriften: Du skal elske din neste som deg selv, da gjør dere rett. Men gjør dere forskjell på folk, synder dere, og loven anklager dere som lovbrytere.» (Jak 2,8-9)

Dette var Olavs og Kirkens budskap til det hedenske Norge: Kvite-Krist kom for å frelse alle fra synd og død. Gud gjør ikke forskjell på folk, hverken før eller etter døden. Ved St. Peters port er det ingen som spør om du er mann eller kvinne, høvding, hauld, bonde, løysing eller trell. Inn gjennom himmelporten kommer du helt uavhengig av hvilket popularitetsnivå eller rangtrinn du står på mens du lever på jorden. Gud skje lov!

Første gang publisert 4. august 2018 da Jak 2,8-13 var dagens bibeltekst

Olav er en stor, internasjonal helgen. Et eget kapell er vigslet til ham i Roma. "The chapel belong to the Norwegian nation." St. Olav er til og med malt på den ene søylen i Fødselskirken i Betlehem!

Her kan du lese hva som står om St. Olavsalteret i kapellet i kirken San Carlo al Corso i Roma.

Under det store maleriet av Hellig Olav (det øverste bildet) ser du et bilde av Jesu hjerte. Her er bønnen som det anbefales at man ber her.
Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen, påsken 2016

Les også:

• Ettertanke | Vesle Olsok og Karl den store
• Primstaven | Vesle Olsok - Translatio Olavi
• Ettertanke | Hellig Olavs såkorn
• NRK-andakt om Hellig Olav som forbilde
• Preken | Olsok uten Hellig Olav
• Fantastisk preken om Hellig Olav ved 1000-årsjubileet av Hellig Olavs omvendelse
• Primstaven og preken: Olsok - en hellig viking
• Alle saker på bloggen som er tagget med Hellig Olav

Intervjuet av NRK under abortdemonstrasjonene

Foto: Skjermdump fra nrk.no

Lørdag 17. november inviterte NRK meg til Marienlyst for å kommentere abortdemonstrasjonene mot endringene i abortloven som KrF ønsker å få gjennom.

Direktesendingen ble sendt på NRK2, nrk.no og NRK radio. Her kan du se den i nettspilleren til nrk.no.

Direkte på NRK

Hvis du vil få med deg det jeg sa, finner du meg her:

1. Her er lenken direkte til første gang jeg er inne, ved 0:41:27. Da snakker jeg om selvbestemmelse, og anerkjenner at vi ikke har nådd godt nok ut med vårt budskap. Men først og fremst snakker jeg om abortlovens paragraf 2c og uretten som ligger i at norsk lov gir barn ulik rett til liv. Noen barn har rett til å leve fra uke 12, mens andre barn systematisk, ved lov, blir fratatt den samme retten til å leve. Dette er Norges mest diskriminerende lovparagraf.

2. Her er lenken direkte til andre gang jeg er inne, ved 1:03:04. Da snakker jeg om tvillingabort og om faren det utgjør for den gjenværende tvillingen. Jeg refererer til saken som ble kjent gjennom TV 2, der en tvilling med Downs fikk en kaliumsprøyte i hjertet i uke 18, noe som førte til at den friske tvillingen ble født allerede i uke 25 med store komplikasjoner.

Jeg vektla at tvillingabort er noe annet enn vanlig abort fordi det får følger for den gjenværende tvillingen, et barn som står i fare for å få skader som han/hun må leve med hele livet. Tvillingabort medfører at foreldrene gjør et valg som får følger ikke bare for dem selv og barnet som dør, men også for barnet som overlever, og som står i fare for å bli påført livsvarige, alvorlige skader fra ekstremt prematur fødsel.

Til info: Ekstremt for tidlig fødte barn kan få alvorlige skader som hjerneskade, nevrologisk skade, blindhet, livstruende infeksjoner, hjerneblødninger, lungeproblemer og netthinneskader. Kilde: forskning.no 

De har også større fare for cerebral parese og psykisk utviklingshemning, de har oftere lærevansker, psykiske vansker, søvnvansker og atferdsvansker i barndommen. Kilde: forskning.no

Kudos til NRK

NRK skal ha kudos for at de ringte meg og spurte om jeg ville stille i studio under direktesendingen fra abortdemonstrasjonene. Det hadde ikke skjedd på BBC eller CNN (at noen som taler abortdemonstranter imot kommer til orde), fortalte mine to venner fra England og USA som var på besøk lørdag og som passet barna mens jeg var på Marienlyst 😊 Så: Stor takk til NRK!

Dyktig programleder: Åsa Vartdal. I midten: Kommentator Åshild Mathiesen.
Foto: Skjermdump fra nrk.no

Hva nå?

Vi visste hele tiden at sorteringsparagrafen kom til å bli krevende å få gjennomslag for. Der er vi fortsatt, så får vi se hvor det ender.

Når det gjelder tvillingabort er det gode sjanser for at vi får det til. Jeg registrerer med glede at til og med Bjørnar Moxnes i Rødt tror at vi får til å forby tvillingabort.

Jeg har forventninger til at vi vil se gjennomslag fra KrFs viktige likeverdsreform, som vil gjøre livet lettere og bedre både for barn, unge og voksne som har funksjonshemninger og utviklingshemninger *og* for familiene deres. Det er viktig med tanke på å gjøre kvinner trygge på at samfunnet vil hjelpe dem med å ta imot og ta vare på barn med ulike utfordringer - slik at flere kvinner kan våge det, og færre tar abort.

Når det gjelder tiltak for å forebygge abort er vi allerede godt i gang både med KrFs tiltak fra planen i 2014, og med å få aborttallene ned. Her går helseminister Bent Høie gjennom KrFs ti tiltak, punkt for punkt. Sitat derfra: "Men det Støre lokket med er i all hovedsak under gjennomføring eller gjennomført i samarbeidet mellom regjeringspartiene og KrF. Utviklingen viser at vi er i rute med å nå KrFs ønskede mål om en nedgang på en tredel i aborttallene."

KrF vil også kunne få viktige gjennomslag i bioteknologiloven som får forhindret at ting går feil vei der med hensyn til eggdonasjon, surrogati etc. Siden det nå er flertall blant stortingspartiene for eggdonasjon (ikke ennå gjennom noe som er vedtatt, men vi kjenner partienes nye posisjoner), er det kun ved å gå inn en flertallsregjering med høyresiden at KrF kan få forhindret at dette blir en realitet.

Lover påvirker holdninger 

Dersom vi får bort Norges mest diskriminerende lovparagraf - abortlovens §2c, den som systematisk, og ved lovs form, fratar noen mennesker den retten til å leve som alle andre har i samme fase i livet - så vil det over tid påvirke holdningene.

Lover påvirker holdninger fordi det sier noe helt grunnleggende om hva samfunnet forteller deg at det er greit å gjøre.

Det er derfor feministene opplever det som så truende at vi vil ta bort 2c, selv om 2a og 2b (som omhandler kvinnens situasjon og hennes selvbestemmelse) forblir. Fordi: Da finnes det ikke lenger en lov som forteller at "selvsagt tar du abort på dette barnet", "vi har laget en egen lov for tilfeller som ditt". Du må faktisk argumentere for det selv.

Du må si at det er DU som ikke orker å ha dette barnet eller å fullføre dette svangerskapet. Kvinnen ansvarliggjøres på en annen måte, det er ikke samfunnet som legger opp til det. Samfunnet slutter med å diskriminere utviklingshemmede, funksjonshemmede og syke barn i lovs form.

Kvinnen kommer til å fortsatt få innvilget abort etter lovendringen (ved henvisning til sin egen situasjon), men på lengre sikt vet vi dette: Lover påvirker holdninger.

Bare se på hva som har skjedd i ekteskapsloven. Før den nye ekteskapsloven trådte i kraft 1. januar 2009 var det ikke flertall i befolkningen for likekjønnede "ekteskap". Etter lovendringen tok det ikke mange årene før holdningsendringene i folket fulgte etter. Folk er allerede blitt så vant til lovens omdefinering av hva et ekteskap er, at det nå oppfattes som provoserende at noen i det hele tatt omtaler det som "ekteskap" i stedet for ekteskap.

Lover endrer holdninger. Derfor er det viktig å få endret diskrimineringsparagrafen i aborloven. Vi er ikke KrF hvis vi iallfall prøver å få endret lovene i pakt med KrFs program, når vi har en statsminister som er enig med oss, og som vil arbeide for å gi oss gjennomslag.

Foto: Skjermdump fra nrk.no

Uegnet tema for forhandlinger?

Lørdag kveld delte Kristin Gunleiksrud Raaum, lederen av Kirkerådet - Den norske kirkes øverste demokratisk valgte leder - debattinnlegget "Et kristent og feministisk ja til dagens abortlov", som er skrevet av den ytterliggående presten Gyrid Gunnes. Kirkerådets leder delte innlegget på Facebook med offentlig visning, og med kommentaren/anbefalingen: «Et av mange viktige innlegg de siste dagene. Selvsagt er det dilemmaer knyttet til dagens abortlovgivning Men de løses ikke ved å legge abortloven på forhandlingsbordet.»

Her er svaret jeg skrev i en kommentar til Gunleiksrud Raaum:

""Selvsagt er det dilemmaer knyttet til dagens abortlovgivning Men de løses ikke ved å legge abortloven på forhandlingsbordet."
Hvordan tenker du at abortloven skal endres hvis det ikke skal skje uten forhandlinger mellom ulike partier? Det er slik all ny politikk utformes i demokratier der ikke ett parti har flertall alene.

Regjeringsforhandlinger er de forhandlingene der partiene har størst sjanse for å få gjennomslag for sin politikk. Det er nemlig *bare* da andre partier er villig til å fire på sine primærstandpunkter i saker.

Selvsagt ønsker KrF å undersøke muligheten for å få politisk gjennomslag i en av sine aller viktigste saker - kampen for menneskeverdet og kampen mot sorteringssamfunnet. Det er ingenting galt i det."

"Det er ventet opptil 10 000 mennesker i demonstrasjonene". Som en bekjent av meg påpekte etterpå: "5 282 343 personer i Norge går ikke i tog i dag mot endring av abortloven. Det er ganske mange flere enn som går." 
Foto: Skjermdump fra nrk.no

Anne Berger Jørgensen var en av dem som gav likerklikk til Raaums Facebook-post. Berger Jørgensen skrev også en kommentar. Her er dermed min andre kommentar på Kirkerådslederens FB-post:

"Ellers, jeg er helt enig med Anne Berger Jørgensen i at "Ropet om strikkepinner når man gir uttrykk for at man synes spørsmålet om fosterreduksjon er vanskelig , frister ikke til deltakelse i denne debatten."

KrF har brukt innestemme i denne saken. Det er Arbeiderpartiet og alle de andre partiene på venstresiden som har brukt sin kraftigste utestemme i denne saken, og har fått saken til å spore helt av. Det gjorde de senest i går, i tusenvis, og det kommer de til å gjøre hver eneste gang de oppfatter at KrF har mulighet for å få gjennomslag for sin politikk på abortfeltet.

Vi kommer aldri til å få en abortdebatt i Norge der ikke venstresiden tar i bruk sin kraftigste utestemme. Aldri. Det tror jeg alle politikerne på venstresiden kan skrive under på også. Dette er en av de tingene som virkelig skaper en avgrunn mellom KrF og de sosialistiske partiene.

Jeg tror det var viktig for mange "blå" KrF-ere at Erna Solberg møtte oss som hun gjorde. Men jeg tror det var vel så utslagsgivende at Arbeiderpartiet viste oss sitt sanne ansikt med sine demonstrasjoner *for* sortering, både før og etter KrFs landsmøte. Det er mange av oss som ikke har lyst på sånne bestevenner."

Kommentarene mine rakk å få 9-10 likerklikk hver før Kristin Gunleiksrud Raaum slettet posten sin, uten å ha svart noen av oss som hadde kommentert. Deretter slettet hun Facebook-vennskapet med Daniel Joachim Kleiven, kommunikasjonsleder i en av Norges viktigste kristne organisasjoner, Laget (NKSS). Kleiven hadde skrevet en høyst saklig kommentar, men han sa henne altså imot.

Vel, ferdig med det. Tilbake til saken.

Vår viktigste kamp

Kampen for menneskeverdet og kampen mot sorteringssamfunnet er KrFs viktigste kamp. 

Mange av våre andre saker og våre viktigste prinsipper er det mange andre som også kjemper for. For eksempel:
1. Forvalteransvaret - miljø/klima
2. Solidaritet - fattigdomsbekjempelse
3. Subsidiaritet - at Statens makt skal begrenses, at beslutninger skal tas på lavest mulig nivå og at familiene skal hjelpes.

Disse sakene er viktige for Kristelig Folkeparti. Men KrF kan aldri svikte de sakene og de menneskene som ingen andre kjemper for. Aldri.

Og vårt menneskeverdperspektiv, det er unikt for KrF.

Vi skal være en stemme for de stemmeløse. Den dagen vi slutter med å være det, kan du like godt legge ned hele KrF for min del.

Bli medlem i KrF! Vi trenger deg!
Du kan regne med KrF. Kan vi regne med deg?
Sjekk ut her: www.krf.no/blimedlem
Foto: Skjermdump fra KrFs bannerannonse på dagen.no 3. oktober 2018

Menneskets ukrenkelige verdi

Siden dette først og fremst er en katolsk blogg, skal jeg ta med en leseanbefaling i samme slengen. Har du lest "Livets Evangelium" av pave Johannes Paul II? Jeg elsker det dokumentet! Hvis ikke du har lest det, har du gått glipp av noe stort.

Livets Evangelium kan leses som bok, men du kan også lese det gratis på nettet, her på katolsk.no.

Det er det vakreste, sterkeste, mest logiske, mest bibelske og det mektigste jeg noen gang har lest om menneskets ukrenkelige verdi. LES!

Protestanter vil ha like stor glede av å lese denne boken som det katolske kristne har, bare så det er presisert. Dette er en bok som handler om verdien menneskelivet har i kristendommen, kort og godt.

Paven skriver engasjerende om vår tids trusler mot menneskelivet. Han skriver om abort og eutanasi ("aktiv dødshjelp"), om familien, om det ufødte barnet, om menneskets ansvar for livet, om livets kultur og dødens kultur ("the culture of death" som vi lever i). Fremfor alt skriver han om livets evangelium og om menneskets ukrenkelige verdi og verdighet (human dignity, som blir oversatt med menneskeverd på norsk).

Ta en kikk på navnene på alle kapitlene og avsnittene her. 

Det som er praktisk med å lese "Evangelium Vitae"/ "Livets Evangelium" på katolsk.no, er at du lett kan søke deg frem hvis det er noe spesielt du leter etter.

Selv foretrekker jeg å lese på papir når jeg skal fordype meg og gjøre notater. Boken koster bare 140 kroner. Her får du kjøpt boken i St. Olav bokhandel i Akersveien 14 i Oslo. De har åpent tirsdag - fredag: 10.00 - 17.00, lørdag: 11.00 - 15.00, søndag: åpent etter høymessen fra 12.30 - 14.00 (mandag stengt). Netthandelen er alltid åpen :)

«Vi står overfor en enorm og dramatisk konfrontasjon mellom det onde og det gode, mellom død og liv, mellom dødens kultur og livets kultur. Vi befinner oss alle midt i denne konflikten. Vi er alle involvert i den med et ansvar for ubetinget å velge livets side.»

Pave Johannes Paul II i "Livets Evangelium"

Les også:

Menneskeverdet og KrFs veivalg

Menneskeverdet og KrFs veivalg

VERDIVALG, IKKE PERSONVALG: Jeg holdt innlegg som delegat fra Oslo KrF under KrFs ekstraordinære landsmøte 2. november 2018. Innlegget mitt kan du lese og se her.
Foto: Jarle Aarbakke Tollaksen

Jeg kunne pepret denne bloggen full av KrF-innlegg de siste ukene, men velger å heller samle alt i én bloggpost.

På den måten blir det litt lettere å hoppe over for dere som er uenige med meg. Samtidig er det kanskje greit å finne alt på ett sted for dere som faktisk er interessert i dette?

I denne posten finner du følgende:

• Innlegget mitt på Oslo KrFs fylkesårsmøte, der jeg var delegat fra Oslo KrF fylkesstyre.
• Innlegget jeg holdt på KrFs ekstraordinære landsmøte 2. november 2018, som delegat fra Oslo KrF - og en liten epilog etter landsmøtet.
• Debattinnlegget mitt "KrFs skjebnesvangre verdivalg" fra dagen.no.
• Kronikken min "Abortloven ligger på bordet" som stod på trykk i avisen Dagen.

Innlegget mitt på Oslo KrFs fylkesårsmøte, der jeg var delegat fra fylkesstyret i Oslo KrF.
Foto: Skjermdump fra videopptaket hos nrk.no

Innlegget mitt på Oslo KrFs fylkesårsmøte

I denne nettsaken på nrk.no finner du et videovindu med hele direktesendingen fra Oslo KrFs fylkesårsmøte 29. oktober 2018.

Du finner mitt innlegg ved 2:57:52. Hvis du har tid, så få gjerne med deg mer. Det var mange gode innlegg i denne debatten! Ett av de virkelig gode som var rett i nærheten av mitt, er det siste innlegget før mitt, nemlig Magne Storebø ved 2:56:07.

Avstemningen i Oslo KrF viste 3 "blå" delegater, 3 "røde" delegater og 1 opposisjonsdelegat. Da alle ble tvunget til å velge mellom blå og rød, ble det 32 stemmer til blå og 28 til rød. Opposisjonsdelegaten hadde derfor blå som sitt sekundæralternativ. De fleste var overrasket over at dette årsmøtet ble så blått som det ble. 4-3 til "de blå" var over all forventning :) Også i Vestfold og Akershus ble det flere blå delegater enn ventet. Den kvelden var jeg så glad at jeg ikke klarte å sovne før halv to på natten.

(NB: De første 7,5 minuttene i NRK-videoen merket med Fylkesårsmøte i Oslo er faktisk fra fylkeårsmøtet i Vestfold. Men vips er du over i Oslo-sendingen.)

Visste du at du kan bruke tastaturet ditt for å navigere i NRKs videospilller? Her er kommandoene deres:

Foto: Skjermdump fra nrk.no

VGTV

Også VGTV sendte direkte fra fylkesårsmøtet i Oslo KrF. Her falt dessverre lyden ut under deler av sendingen, inkludert under mitt innlegg. Mesteparten er imidlertid med lyd, og hvis du kjenner noen i salen, er det denne sendingen du vil se, for her er det mye filming fra stemningen i salen, og også interessante intervjuer med blant annet Hans Olav Syversen og Aud Kvalbein.

Det står BLÅTT på den stemmeseddelen der. 
Foto: Skjermdump fra VGTV ved 3:29:26

LANDSMØTET: Du vet du er på et historisk, ekstraordinært landsmøte når pressekorpset ser slik ut. Det var 190 delegater på landsmøtet, og hele 160 pressefolk.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Innlegget mitt på KrFs ekstraordinære landsmøte

På fylkesårsmøtet ble jeg valgt som delegat til KrFs ekstraordinære landsmøte. Her på nrk.no kan du se hele landsmøtet og innlegget mitt. Mitt innlegg finner du ved 5:10:53 i opptaket.

Jeg ble altså valgt som delegat fra Oslo KrF til landsmøtet. Hans Olav Syversen skulle være dirigent på landsmøtet, og kunne derfor ikke holde innlegg. Dermed var jeg så heldig å få holde "blått" innlegg på vegne av Oslo KrFs delegasjon. (Hvert fylke fikk bare holde to innlegg.)

Her er det jeg sa:

Det er noe som er hellig i alle partier.
I Arbeiderpartiet er det abortloven.
I KrF er det selve livet.

KrF står i dag overfor et verdivalg, ikke et personvalg.

Vi skal ikke i dag velge mellom Knut Arild eller Erna; heller ikke mellom Knut Arild eller Kjell Ingolf.

Vi skal velge hvilke verdier som er de viktigste for KrF.

Og Erna Solberg er den eneste statsministeren som kan gi KrF historiske gjennomslag i vår aller viktigste sak: Kampen for menneskeverdet og mot sorteringssamfunnet; et gjennomslag for at tvillinger som hører sammen skal få leve sammen, og for at utviklingshemmede skal få samme rett til å leve som alle andre i Norge har.

På mandag var Arbeiderpartiet med og arrangerte abortdemonstrasjon for sortering, fordi de er reelt redde for at vi skal få dette til. La det synke inn. Og dette skal være vår nye bestevenn?

Det er null håp om at vi kan klare å flytte Arbeiderpartiet en millimeter i abortsaken. Det er et hav av forskjell mellom «null håp» og «en historisk sjanse»: En sjanse som bare kommer denne ene gangen i vår livstid.

Erna og hennes stortingsgruppe mener alvor. Selvsagt gjør de det! Men det er *bare* KrF som er i posisjon til å presse regjeringspartiene til dette.

Venstre og Frp har fastholdt sine primærposisjoner. Det overrasker ingen. Men primærstandpunkt må alltid vike når man går i reelle forhandlinger. Merk at hverken Venstre eller Frp har sagt at de heller vil gå av enn å gå med på KrFs krav!

KrF har nå en unik sjanse til å sette et enestående KrF-avtrykk i Norges historie ved å gjøre en historisk forskjell for menneskeverdet i Norge.

Den sjansen er vi forpliktet til å gripe. Ellers kan vi ikke med troverdighet fortsette med å snakke om at kampen mot sorteringssamfunnet er livsviktig for KrF.

KrF står nå overfor et verdivalg, ikke et personvalg.

Og i vårt parti er én ting hellig: Livet.

I denne skjebnetimen for Norge, og for menneskeverdet, kan vi ikke svikte.

Første vers av KrF-sangen: "Ta vare på livet!"
"Det lyder et manende kall til å gå
med tro - i en tid som vil kreve.
Det kjempes om svake, om ufødte små
som ikke får lov til å leve.
Ta vare, ta vare på livet!"
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Epilog etter landsmøtet:

Landsmøtet stemte for å sondere med Erna Solbergs regjering først, med 98 "blå" mot 90 "røde" stemmer. 2 stemte blankt. (Før landsmøtet startet var vi 99 "blå", 1 blank og 90 "røde" delegater.)

Etter å ha fått vite resultatet av voteringen var jeg lettet. Samtidig var jeg tom og trøtt og synes det her ble veldig leit og vondt. Jeg er i politikken for å kjempe for KrFs politikk - ikke for å kjempe mot andre KrF-ere slik jeg ble tvunget til nå. De månedene jeg jobbet på Stortinget - der alle vi i KrF stortingsgruppe jobbet som ett lag - er de gøyeste jeg har hatt noen gang 💛 Jeg skulle sånn ønske at det var slik ting var fortsatt.

En del fikk nok med seg videoklippet hos NRK der Simen Bondevik gråter over at Hareide tapte valget. I forgrunnen der er jeg også med. Når jeg sitter der og ser skikkelig lei meg ut, er det altså ikke fordi jeg er lei meg for at "blått" alternativ vant, men fordi alt har blitt som det har blitt. Det er en stor sorg oppi det her, jeg har ingen jublende seiersfølelse. Situasjonen tatt i betraktning var dette likevel det beste scenariet vi kunne få, etter min mening.

Og bare så det er sagt: Jeg ser 100 andre grunner til at KrF bør velge regjeringssamarbeid med Erna Solbergs regjering framfor å velge et regjeringssamarbeid med Arbeiderpartiet og Senterpartiet, der KrF overgir vippeposisjonen sin i Stortinget til SV. Men jeg visste at resten av de "blå" delegatene kom til å ta seg av de grunnene, derfor kunne jeg fokusere på denne ene grunnen i mitt innlegg - både fordi menneskeverdet og sorteringssamfunnet er vår viktigste sak, og fordi den synliggjør et av de vondeste smertepunktene mellom Ap og KrF.

I ukene etter landsmøtet har Arbeiderparti-kvinnene gått til frontalangrep på KrF og gjort sitt ytterste for å gjøre det umulig for meg å anbefale et regjeringssamarbeid med Ap.

Før landsmøtet tenkte jeg det var en dårlig idé å gå i regjering med Ap. Nå synes jeg det er en elendig idé. Her er jeg helt på linje med KrF-veteran Laila Dåvøy (tidligere statsråd og stortingsrepresentant) som har skrevet innlegget "Arbeiderpartiet viser sitt sanne ansikt i KrFs viktigste sak" i VG. Anbefalt lesning!

Foto: Skjermdump fra videoopptaket hos nrk.no

Debattinnlegg: KrFs skjebnesvangre verdivalg

Dette debattinnlegget ble publisert på dagen.no 1. november 2018, dagen før landsmøtet.

KrF står nå overfor et verdivalg, ikke et personvalg. Mitt ønske for KrF er at vi finner en vei videre som er mest mulig samlende for KrF. 

Jeg ble veldig glad da jeg så den styrte lekkasjen på mandag fra "sentrale kilder i KrF" om at Knut Arild Hareide ikke går av umiddelbart hvis hans alternativ taper avstemningen. Hvis "det blå alternativet" vinner, venter han med å bestemme noe inntil resultatet fra sonderinger (og eventuelt forhandlinger) med dagens regjering er klare.

Hvorfor var det gode nyheter? Fordi det innebærer at "de blå" nå trygt kan stemme på at KrF skal sondere (og eventuelt forhandle) med Erna Solberg først. Dersom vi ikke får et resultat som stortingsgruppen er fornøyd med, har vi fortsatt Knut Arild Hareide til å forhandle med Arbeiderpartiet. Det er den beste planen jeg kan se for meg. Nå ble det enda lettere å forhandle med ikke-sosialistisk side først!

Å stemme på blått alternativ innebærer nå at du stemmer på:

1. At KrF gir Erna Solberg en sjanse til å gi KrF store gjennomslag for vår gode KrF-politikk, inkludert et historisk gjennomslag for menneskeverdet. Vi gir henne en reell sjanse til å gi KrF gjennomslag for at tvillinger som hører sammen skal få leve sammen, og for at utviklingshemmede skal få samme rett til å leve som alle andre i Norge har. Det er dette jeg mener med at KrF står overfor et skjebnesvangert verdivalg, ikke et personvalg.

2. At vi ikke gir det viktige forholdet til Høyre et unødvendig banesår. Dersom forhandlingene ikke lykkes, vil både velgerne og regjeringen ha større forståelse for at ting ble som de ble. Da har vi ikke felt regjeringen uten å gi dem en rettferdig sjanse først.

3. At dersom forhandlingsresultatet med de borgerlige er for dårlig, står Knut Arild Hareide klar til å lede vår Plan B: KrF+Sp+Ap-regjering.

Det vi ser nå, er en partiledelse som gjør alt de kan for KrFs beste. Det at KrF har Knut Arild Hareide og Jonas Gahr Støre som backup-plan gir oss økt forhandlingsstyrke inn mot den borgerlige regjeringen. Da vet de at vi har en "ordentlig" plan B. Det er ikke noe som vi bare truer med. Vi mener det.

Så tusen takk til arkitektene bak denne planen! Dette var gode nyheter. Jeg tror dette er det nærmeste vi kommer en kompromissløsning i dagens situasjon i KrF. Det er en løsning som virkelig er til KrFs beste, og som gjør det mulig for landsmøtedelegatene å følge KrF-hjertet sitt. Hva koster det oss å teste ut hvilke historiske KrF-gjennomslag vi kan få hos Erna Solbergs regjering nå? Ingenting. Noen dagers arbeid. Det har vi råd til.

Vi i KrF vil kjempe kampen for de aller svakeste i samfunnet. Vi vil spesielt kjempe for de sakene og de menneskene som ikke har noen annen stemme enn KrFs stemme. KrF er partiet "for de som trenger politikk", som Ole Paus sier det.

KrF står nå ovenfor et verdivalg, ikke et personvalg. Kampen står om hvilket samfunn vi skal ha: Et samfunn som har plass til alle. Et samfunn der funksjonshemmede og utviklingshemmede har samme rett til å leve som alle andre har.

Den kampen skal vi i KrF vinne. Sammen.

Ragnhild H. Aadland Høen, landsmøtedelegat fra Oslo KrF

Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Denne kronikken stod på trykk i Dagen 31. oktober 2018, og ble i tillegg publisert på dagen.no.

En kortversjon stod også på trykk i Vårt Land lørdag 25. oktober 2018.

Kronikk: Abortloven ligger på bordet

Aldri før har en statsminister som ikke er fra KrF snakket om sorteringssamfunnet slik Erna Solberg gjør. KrF har nå en enestående sjanse til å gjøre en historisk forskjell for menneskeverdet i Norge, hvis vi velger rett vei på fredag.

Venstresiden i KrF jobber hardt nå om dagen for å trekke i tvil at abortloven er det viktigste som ligger på bordet dersom KrF går i regjeringsforhandlinger med Solberg-regjeringen.

Ingen trenger å tvile på hverken KrFs eller Erna Solbergs intensjoner. En samlet Høyre-ledelse ønsker å gi KrF gjennomslag for å få en slutt på tvillingaborter og å få bort Abortlovens sorteringsparagraf (§2c). KrF-medlem Nils-Petter Enstad er respektløs nok til å kalle dette for "en bløff", "en tilfeldig bemerkning", "en myte", ja, endog et "bedrag" (Dagen, 25.10.2018).

Erna Solberg mener alvor. Selvsagt gjør hun det. I følge henne er det "ikke veldig omstridt" å få gjennom et forbud mot tvillingabort i Høyre. Hun sier ærlig at det vil være mer krevende å få gjennomslag for å fjerne sorteringsparagrafen. Men dersom hun hadde trodd det var umulig, ville hun ikke ha nevnt det!

Det koster Erna mye å møte KrF på kravene, og hun er ved gjentatte anledninger tydelig på hva hun mener. Erna er ikke bare partileder, men også statsminister. Hun er vant til å veie sine ord på gullvekt. Og: Nå på mandag bekreftet Høyres parlamentariske leder at Erna har mandat fra hele stortingsgruppen til å forhandle og gi KrF disse gjennomslagene.

Etter KrFs og Ernas utspill, fastholdt både Venstre og Fremskrittspartiet sine primærposisjoner. Det overrasket ingen. Siv Jensen uttalte to ting: 1. At hun vet hvor viktig dette er for KrF. 2. At kvinnens rett til selvbestemt abort må ligge fast. (Det vil den gjøre. Vi snakker her om senaborter som ikke er selvbestemte, men nemndbehandlede.)

Venstres stortingsgruppe er delt i spørsmålet om tvillingabort. Tvillingfaren Abid Raja (V) sier at han vil kjempe for at Venstre vil gi KrF gjennomslag i tvillingabortspørsmålet.
 Partienes primærstandpunkter blir alltid justert eller må vike når man går i reelle forhandlinger. Hverken Venstre eller Fremskrittspartiet har sagt at de heller vil gå av enn å gå med på KrFs krav.

Erna Solberg har fra første stund vært tydelig på at dette er et utspill der hun uttaler seg som Høyre-leder, og i enighet med hele Høyres ledelse. Dette er ikke regjeringsforhandlinger, og ingen kan love noen en seier før forhandlingene mellom fire partier er i gang. Senere gjentok hun dette budskapet, noe som ble slått opp i mediene som om hun modererte seg. Det gjorde hun ikke.

Alle vet at man ikke kan forhandle før forhandlingene er i gang. Derfor må vi satt i gang de forhandlingene! KrF har nå en unik mulighet til å gjøre en historisk forskjell i Norge, fullt på høyde med den gang KrFs sosialminister Egil Aarvik fikk innført Folketrygden i Norge i 1966.

Det som KrF ønsker, er sammenfallende med hele Høyre-ledelsens egne, personlige ønsker, men de trenger KrFs hjelp for å få det gjennom. Det er stor forskjell på hva KrF kan oppnå i og utenfor regjering. Det er derfor vi må gå inn i regjeringen.

En ting er sikkert: Det er komplett umulig å få Arbeiderpartiet til å flytte på et komma i abortloven. Senest nå på mandag demonstrerte de det, ved å bli med på å arrangere en abortdemonstrasjon for sortering foran Stortinget, for å protestere mot endringene i abortloven som KrF vil ha gjennom. Og dette skal være vår nye bestevenn?

Det er noe som er hellig i alle partier. I Arbeiderpartiet er det abortloven. I KrF er det selve livet.

Erna Solberg er den eneste statsministeren som kan gi KrF gjennomslag for en varig svekkelse av sorteringssamfunnet i Norge. Den eneste i vår tid. Denne sjansen kommer ikke igjen.

KrF kommer ikke til å oppnå så mye som 1 cm i abortsaken i møte med Arbeiderpartiet. Ikke 1 millimeter en gang. Null håp. Det er et hav av forskjell mellom «null håp» og «en historisk sjanse».

Dersom KrFs venstreside mot formodning skulle ha rett i at KrF vil mislykkes med å få disse to viktige gjennomslagene med Ernas regjering, kan KrF heller gå i regjering med de rødgrønne. Det er nemlig en annen viktig forskjell mellom KrFs to veivalg: Hvis vi går til de borgerlige for å forhandle først, kan vi gå til de rødgrønne etterpå. Det har nestlederne i KrF vært klare på fra første stund.

Dersom vi nå bare kaster Ernas regjering og går til de rødgrønne først, kan vi bare glemme å møte noe tillit og velvillighet hos de blå etterpå dersom forhandlingene med de rødgrønne feiler eller det blir for vanskelig å leve med et SV med vetorett. Da vil vi ha gitt KrFs forhold til Høyre et banesår – og det helt unødvendig.

KrF har nå en enestående sjanse til å få endret abortloven i Norge. Den sjansen er vi forpliktet til å gripe. Ellers kan vi ikke med troverdighet fortsette med å snakke om at kampen mot sorteringssamfunnet er livsviktig for KrF.

Jeg tror Erna, og hele hennes stortingsgruppe, mener fullt alvor. Det står om regjeringens liv, og det står om menneskers liv - og Erna vet begge deler godt. "Abort er et spørsmål om liv eller død," sa hun rett ut i kampen for legers samvittighetsfrihet i 2013. Ingen har hørt Jonas Gahr Støre si noe tilsvarende. Aldri noen gang.

Til syvende og sist er det to ting alt kommer an på:

1. I hvor stor grad kan vi tro at Erna Solberg og Kjell Ingolf Ropstad mener alvor med sine utspill? Jeg tror dette er ramme alvor for dem begge.

og 2. I hvor stor grad kan vi tro at de borgerlige partiene er villige til å inngå smertefulle kompromiss med KrF for å forbli i regjering? Jeg tror vi kan stole på at den viljen er stor. Meget stor.

Jeg kommer til å bruke alle mine krefter denne uken på å sørge for at Erna Solberg får denne éne sjansen til å gi KrF et historisk gjennomslag for menneskeverdet. Et solid KrF-avtrykk i Norges historie.

Dette er ikke et spill. Det er en kamp som handler om hvilket samfunn vi vil ha: Et samfunn som har plass til alle. Et samfunn der funksjonshemmede og utviklingshemmede har samme rett til å leve som alle andre har. Den kampen skal KrF vinne.

Ragnhild H. Aadland Høen, landsmøtedelegat for Oslo KrF

Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Om gudinnedyrking og ekte kvinnefrigjøring

Dette er en bloggpost som handler om falsk gudinnedyrking og ekte kvinnefrigjøring.

Her er opptakten: I forrige uke ringte Vårt Land og spurte hva jeg mente om at den lutherske presten og performancekunstneren Gyrid Gunnes har brutt med NRK Morgenandakten på grunn av det hun kaller "forhåndssensur".

Du kan lese hele saken gratis her i Vårt Land. Her er avsnittet der jeg er med:

– Når Gunnes sporer av i andakten og begynner å snakke om Krista istedenfor Kristus, synes jeg det er på sin plass at NRK setter ned foten, sier samfunnsdebattant og skribent Ragnhild Aadland Høen. Hun er profilert katolikk og andaktsholder i NRK. 

– Jeg har selv hatt andakter hos NRK og har aldri opplevd å bli sensurert på noen måte. Jeg har opplevd å kunne si akkurat det jeg ønsker å si. NRK har kun kommet med språklige, tekniske innspill, sier Høen. 

Hun finner det interessant at NRK har en sterkere oppfattelse av hva det kristne er enn Den norske kirke.
– I det øyeblikket du begynner å tilbe en gudinne istedenfor en gud, skifter du religion. Da er det ikke lenger en kristen andakt, sier Høen.

Ganske fascinerende at denne saken fortsatt er inne på "mest lest"-listen hos Vårt Land, en hel uke etter at den ble publisert.
(skjermbilde fra vl.no, 2. juni 2018)

Debattinnlegg, ikke andakter

Her på Verdidebatt kan du lese andaktene av Gyrid Gunnes som ble refusert av NRK. Andaktene stod også på trykk over en dobbelside på debattsidene i Vårt Lands papirutgave. Jeg mener det er der disse tekstene hører hjemme. De er debattinnlegg, ikke kristne andakter.

Les dem gjerne og gjør deg opp din egen mening. Selv mener jeg at dette gudsbildet har fjernet seg så langt fra den kristne Gud at det ikke lenger dreier seg om samme religion. Gunnes skriver for eksempel:

"Hva om Gud har gjestet jorden som den kvinnelige Kristus, Krista, uten at samtiden har gjenkjent henne, uten at noen evangelister skrev om henne, uten at det ble noen religion ut av det. Å tenke frem den kvinnelige Kristus, Krista er en slik motstand mot fraværet av kvinner i historien. Hun er altertavlen som ikke kan males; evangeliene som ikke er skrevet; en guddommelighet for alt det som ikke ble. Siden Rosemarie Køhn ble utnevnt til biskop har Den norske kirke i større grad åpnet seg for
at også kvinner og kvinners erfaringer kan representere gud i språket. Gud må tenkes, snakkes og tros – ikke bare som mann, fader og konge, men som kvinne, som mor og dronning.

Og i løpet av de siste årene har mange tatt til orde for at språket vårt trenger et kjønnsnøytralt pronomen, «hen». Hva skjer med mitt eget selvbilde når jeg tenker om meg selv som hen? Hva skjer når Gud tenkes som hen?
Mer og mer tenker jeg at hen er en svært passende for å beskrive gud. Det viser oss at gud er både mor og far, og derfor hverken ingen av delene. Fordi Gud alltid er større enn og mer enn det menneskelige språket. Hva om Ordet som tok bolig iblant oss var en «hen»?
Kanskje kan Jesus som hen romme også Krista, som minner, drømmer og håp – midt mellom fraværet og nærværet."

Gunnes' ja til kjettere og blasfemi

Gyrid Gunnes er generelt i opposisjon til all tradisjonell kristendom. Her er hva hun skriver i den tredje andakten, der hun tar utgangspunkt i Pussy Riots opprør, de som gjennomførte en blasfemisk, politisk demonstrasjon der de stod i Frelseren Kristus-katedralen i Moskva, maskert med finlandshetter, og sa ting som «Bæsj, bæsj, Herrens bæsj! (срань господня)». Her er Gunnes' betraktninger om dem:

"Det tradisjonelle religiøse språket, enten det er luthersk eller ortodoks, mumler «Vi eier Jesus. Det er her han er, i vårt språk, i disse formene.»" 

"Kanskje snakker kjetteriet og blasfemien av og til sannere om Gud enn det tradisjonelle religiøse språket?"

Hyllest til Pussy Riot

Gyrid Gunnes er kanskje mest kjent som presten som, iførte prestekjole, ba bønner til Allah på Høstutstillingen i Oslo i 2014. Men allerede ti år før dette hadde hun gjort seg bemerket da hun arrangerte ‘snømesse’ der ‘nattverdselementene’ ikke var brød og vin, men snø og isvann. Et av eksperimentene Gunnes trekker fram i "snømesse"-intervjuet i Universitas, er en annen gudstjeneste hun "laget sammen med en paganist, eller hedning, hvor begge tilba sine guder samtidig. Andre nyskapende prosjekter hun har vært involvert i, inkluderer erotisk, kjettersk og feministisk messe." (Kilde: Universitas)

Hun har også gjort seg bemerket ved å stryke menstruasjonsblodet sitt på bladene i Bibelen. I sin bok «Hellig, sårbar» beskriver hun det som «å dekorere en tekst om Gud med blod fra en kvinnes skjede».  Og ja, hun omtaler konsekvent Gud som "henne" i "Hellig, sårbar", en bok som er et sammensurium av grov gudsbespottelse og innbitt ekstremfeminisme. Gud fremstilles som deltager i et samleie. Eller han betegnes med et slangord for det kvinnelige kjønnsorgan.

For halvannet år siden laget hun en video kalt "Hommage à Pussy Riot". Jeg kunne lagt inn videovindu med den her, men jeg vil ærlig talt ikke ha den på bloggen min. Det får holde med en lenke og to skjermbilder. Her kan du klikke for å se "Hommage à Pussy Riot"  på YouTube.

Og her er de representative skjermbildene:

"Approaching the five-year anniversary of the prayer of Pussy Riot, I have tried to embody Pussy Mary, Mother of God." skriver Gunnes. Her er skjermbilde av resultatet - jeg kan knapt se for meg noe som er fjernere fra Maria:

Synet er groteskt. Hvem gjør noe sånt mot barnet sitt? Fra 7:07 fremfører Gunnes en slags dans foran alteret, iført prestedrakt og maskert med finlandshette. Jeg orket nesten ikke å se videoen ferdig.

Mitt svar til gudinnedyrkingen

Den lutherske kristendommen har tradisjonelt vært svært mannsdominert, frastjålet kvinnelige helgener og Guds mor, Maria, som den er. Jeg skjønner godt at protestantiske kvinner føler på savnet etter sterke heltinner, en mor og en dronning. De har jo blitt fratatt noe grunnleggende viktig - noe som skulle vært der. Det er denne mangelen og ubalansen som leder folk inn i den vranglæren som gudinnedyrkelse er.

De siste årene har en del kvinneprester begynt å omtale Gud som mor, som "hun" eller med kun kjønnsnøytrale termer. Det er ikke noen god løsning. 

Gud er allvitende og allmektig. Han stod fritt til å gå inn i historien på en hvilken som helst måte. På Jesu tid fantes det for eksempel gudinner og prestinner i alle kulturer rundt Israel. Gud kunne til og med ventet til våre dager og inkarnert seg som en kvinne som vitnet om at Gud er mor, hvis han ville det. Han gjorde ikke det. Han ble mann. Og denne mannen brukte utelukkende navnet Far om Gud. Deal with it.

Det skjer noe fundamentalt med troen når man går over fra å tilbe Gud til å tilbe en gudinne. Alle gudinnereligioner har barneofringer. Gudinnebevegelsen innenfor protestantismen er på samme galeien: Noen barn må ofres for at andre skal få det livet de vil ha. Hele abortargumentasjonen henter sin kraft fra denne hedenske tankegangen. Og i tilfelle noen lurte: Ja, Gyrid Gunnes går sterkt inn for abort. 

Prestinner og gudinner

Forfatteren C. S. Lewis profeterte at enhver kirke med kvinnelige prester vil begynne å kalle Gud for mor. I USA er dette allerede gått i oppfyllelse, og Norge ligger som vanlig bare noen år etter. 

Jeg kan ikke se at kristendommens Gud noe sted har ymtet frampå om at han også er gudinne. Derfor tenker jeg at det er helt greit at Den katolske kirke aldri kommer til å få kvinnelige prester.

Gud skje lov er det katolske trosuniverset større og mer mangfoldig enn det protestantiske. Ja, Gud er entydig Far, Jesus er hans Sønn og Kirken vil aldri få prestinner. Men trosuniverset er likevel ikke mannsdominert. Her myldrer det av sterke, kvinnelige helgener og troshelter. Ikke minst får Jomfru Maria stråle i all sin glans, som Kirkens mor og Himmelens dronning (samtidig som hun hele tiden er Herrens ydmyke tjenerinne). Kristendommen har en mor og en dronning - som vi ærer. Hun heter Maria. Men himmelens dronning skal ikke tilbes som en gud. Hun er ingen gudinne. Hun er et menneske. 

Den andre Eva, vår mor og dronning

I Bibelen omtales Jesus som den andre Adam: ”Fordi døden kom ved et menneske, er også de dødes oppstandelse kommet ved et menneske. For slik alle dør på grunn av Adam, skal alle få liv ved Kristus.” 

Ved å føde Jesus ble Maria mor til den nye, forløste menneskeslekten. Dermed ble hun den andre Eva, og hun æres som Kirkens mor. Kirken omtales igjen som vår mor. Da protestantene begynte med kvinnelige prester, fikk Jomfru Maria en renessanse i folkedypet i Den katolske kirke. Fordi, ja, vi kristne trenger virkelig en mor. Og vi trenger en dronning. 

Men så: Hvilket kvinneideal er egentlig den ydmyke Maria, Herrens tjenerinne? Tjeneridealet er ikke et kvinneideal innenfor Den katolske kirke. Det er et menneskeideal. Jesus selv er den største tjeneren av alle. Ydmykhet står ikke i motsetning til å ha et sunt, godt selvbilde. Det står i motsetning til å være hard, oppblåst og hovmodig. Den som ser ned på andre har alltid problemer med å se opp til Gud.

Sann ydmykhet handler om å være ærlig i møte med Gud og livet. Bare den som vet at hun er elsket tåler å se inn i seg selv og møte alt hun finner der, både det gode og det skakkjørte. Den aller sterkeste frigjøringen jeg har opplevd, kom etter generalskriftemålet da jeg ble tatt opp i Kirken. Etter all normal tankegang skulle man tro at jeg ville blitt usedvanlig nedtrykt av å bekjenne alle syndene jeg kan huske fra hele mitt liv. I stedet var det en så frigjørende opplevelse at jeg til og med kjente det på pusten etterpå. Ånden var ganske enkelt satt fri. Fordi alt som er skriftet er tilgitt og glemt for alltid. Jeg slipper å grave meg ned i fortiden. Jeg kan være fullt og helt til stede i nåtiden med et åpent blikk mot fremtiden. Sånt skaper frie kvinner.

Frie, sterke kvinner

Den katolske kirkes historie er full av sterke, frie kvinner. Da Kirken var i krise fordi paven hadde forvillet seg til Avignon i Frankrike, var det to myndige kvinner, nemlig St. Birgitta av Sverige og forkynneren St. Katarina av Siena, som fikk i oppgave av Gud å bringe paven til fornuft og få pavedømmet tilbake til Roma. 

Det finnes i det hele tatt lassevis av kvinnelige helgener – kirkens store helter og forbilder. Datteren min Sunniva er oppkalt etter den hellige Sunniva, en irsk kongsdatter som på 900-tallet nektet å gifte seg med en hedensk mann. I stedet stakk hun til havs uten årer og ror, og lot havet føre henne dit Gud ville. Dermed endte hun på Selja, nær Stadt. Den hellige Sunniva er Bergens skytshelgen og var helt sentral i kristningen av Norge for 1000 år siden.

Den andre datteren min, Ingrid, ble oppkalt etter Ingrid Elovsdatter. Den hellige Ingrid (1220-1282) var rik og godt gift. Etter at hun ble enke brukte hun hele formuen sin på gründervirksomhet: Hun grunnla det første dominikanerinneklosteret i Sverige, i Skänninge. På en tid da kvinner sjelden reiste noe sted, begav hun seg ut på lange pilegrimsreiser til ”verdens ender”; til Roma, Jerusalem og Santiago de Compostela. 

Den tredje datteren min, Maria, er oppkalt etter Jomfru Maria, fyldig beskrevet ovenfor.

Jeg selv har tatt navnet Helena etter min sterke mormor og den hellige Helena (ca. år 250-330), en selvstendig og driftig dame som dro til Det hellige land og sørget for at ikke mindre enn fem kirker ble bygd der, deriblant to av kristenhetens aller viktigste kirker: Fødselskirken i Betlehem og Gravkirken i Jerusalem.

Ekte kvinnefrigjøring

”Får Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri”, sa Jesus. Som kristen, katolsk kvinne føler jeg meg totalt fri. Jeg er for eksempel frigjort fra fra p-pillens og spiralens hormontyranni, fra å måtte forpeste kroppen min med hormonforstyrrende produkter. 

I tillegg har jeg fått frihet fra den sekulære mannsverdenens krav om at jeg skal vandre rundt som et levende sexobjekt. Jeg trenger ikke gjøre meg til. Jeg er fri til å være meg selv, et oppreist menneske med rett og plikt til å bruke akkurat de evnene og egenskapene jeg er skapt med, til beste for Gud, samfunnet, familien, venner, fremmede og selvsagt også meg selv. 

Jeg har fått en frihet fra egenforakt, en frihet til sann egenkjærlighet. ”Du skal elske din neste som deg selv.” Jeg er fri fra de andres blikk, fordi jeg er så høyt elsket (av Gud) at resten av verden kan se så mye opp eller ned på meg de vil, det betyr fint lite. 

Jeg søker ære hos Gud, ikke mennesker. Dermed har jeg fått frihet fra forbrukersamfunnets pengejag, statusjag og materialisme. Frihet fra medienes retusjerte skjønnhetstyranni. Frihet fra kjedsomheten og tomheten. Frihet fra 1,6-barns-konformitetspresset. Frihet til å mene at barna mine, mannen min og andre mennesker er så viktige at de faktisk kan være verd selvforsakelse. Og de gangene jeg velger å forsake meg selv, blir jeg fri fra meg selv og fra selvets tyranni. Jeg er ikke slave under noen eller noe. Jeg er ganske enkelt fri.

Det tror jeg døtrene mine også vil bli. Jeg tror de kommer til å bli sterke, frie, karaktersterke jenter med integritet, våkne hoder og levende hjerter. Jenter som ikke lar seg tråkke på av noen, aller minst fordi de er jenter. Jenter som kort og godt følger Jesus, elsker Gud og elsker andre mennesker som seg selv.

Flere bloggposter om kvinnefrigjøring og feminisme:

• Frispark | Ekte kvinnefrigjøring
  
  
• Kvinne anno 2020
  
  
• Frispark | Med 40 i feber i barnehagen
  
  
• Frispark | Vi får altfor få barn
  
  
• Ekte kvinnnekamp: Når jenter drepes bare fordi de er jenter 
  
  
• Frispark | Fosterreduksjon og andre dødelige løgner
  
  
• Hvor frie er dagens norske kvinner?
  
  
• Vern om livet | Mitt innlegg på Oslo Symposium
  
  
• Frispark | Det uhellige ekteskapet