Ekte kvinnekamp: Når jenter drepes bare fordi de er jenter

TORTURERT TIL ABORT:  FN estimerer at 200 millioner jenter er blitt drept, abortert og forlatt bare fordi de er jenter. Her er en av de utsatte mødrene: "They started torturing me to get an abortion done, what should I do to save my daughters?"
Foto: Skjermdump fra traileren til dokumentarfilmen "It's a girl"

HER er det feminister burde fokusere på på kvinnedagen og hver eneste dag i året: Det faktum at "Det er en jente" er de fire dødeligste ordene i verden i dag.

Hvert år blir flere jenter i India og Kina utsatt for kjønnsbetinget abort enn det samlede antallet jenter som blir født i USA hvert år. FN estimerer at så mange som 200 millioner jenter mangler i verden i dag. Vi snakker GENDERCIDE - men det er det ingen norske feminister som roper ut på denne kvinnedagen.

Hvor er kvinnene som står opp for alle jenters rett til å leve? I stedet marsjerer påståtte "feminister" i Norges gater og definerer det å ta livet av jenter (og gutter) før fødselen som "kvinnefrigjøring" og "en rett alle kvinner skal ha". For et ufattelig svik mot ekte feministiske verdier! Jeg forsvarer alle jenters og kvinners rett til å leve, enten vi har rukket å komme oss ut av magen eller ikke.

Økende problem

De fleste vet at Kina og India har et unaturlig høyt antall gutter og et alt for lavt antall fødte jenter. Imidlertid er det få abortfeminister som anerkjenner hvor alvorlig problemet er, eller at problemet er økende.

I Kina var ubalansen mellom kjønnene 108 fødte gutter mot 100 fødte jenter på slutten av 80-tallet. På begynnelsen av 2000-tallet hadde ubalansen økt til 124 mot 100, og i noen provinser var den på 130 mot 100.

Faksimile:
The Economist

Utryddelsen av jenter er verst i Kina og i India, men den er også utbredt i andre øst-asiatiske land (inkludert Taiwan og Singapore), tidligere kommuniststater på Balkan og i Kaukasus, og til og med blant kinesisk- og japansk-amerikanere i USA. Alle disse stedene er kjønnsbalansen horribelt ute av balanse. Dessverre viser statistikken at økt velstand ikke er løsningen på gendercide-problemet. Både Taiwan og Singapore har åpne, rike økonomier, og i India og Kina er kjønnsubalansen aller verst blant de rikeste og høyest utdannede. Alt dette i følge The Economist, som ikke akkurat er et anti-abort-magasin. Les deres artikkel "The war on baby girls".

It's a girl

Se traileren til dokumentarfilmen "It's a Girl", det er noe av det mest meningsfylte du kan bruke tre minutter på i dag. Her kan du se den:

Anbefaling: Klikk på "de fire hjørnene"-symbolet nederst i høyre hjørne for å se filmen i fullskjerm.

http://www.youtube.com/watch?v=ISme5-9orR0#t=11 

200 millioner jenter drept

I følge The Economist manglet det 100 millioner jenter allerede i 1990, mens FN altså estimerer at så mange som 200 millioner jenter mangler i verden i dag på grunn av gendercide.

Jentene blir drept både tidlig og sent i svangerskapet, og både før og etter fødselen. Jeg synes ikke det ene er mindre grusomt enn det andre, men det synes norske abortfeminister, i og med at abort ikke kan være drap i deres verden. Grøss! Når til og med kvinnene som skulle forsvare jenter svikter, når feministene ikke vil beskytte småjenter mot DØDEN da, da... da har jeg ikke ord.

Forsvar jentene!

Jeg håper den dagen en gang kommer at norske feminister - som ærlig talt burde være blant de mest opplyste og oppegående i verden - en dag forsvarer alle jenters og kvinners rett til å leve, enten vi har rukket å komme oss ut av magen eller ikke. 

Mitt menneskeverd hviler ikke på at jeg har blitt født. Det hviler på at jeg er til. Kom igjen, abortfeminister, ikke lat som at det ikke var jeg som var der fra begynnelsen, ikke lat som om det ikke var mitt liv moren min hadde tatt hvis hun hadde "tatt abort". Dere er for intelligente til å være så dumme. 

Det er et biologisk faktum at fra befruktningen til alderdommen er det samme levende individ som utvikler seg, modnes og dør. Derfor: Kjære Norges feminister - opp med øynene! NÅ!  

Å ta livet av ufødte jenter er å ta livet av jenter!

 

JENTEDRAP: "Jeg bare kvelte den [babyen] etter at den var født." Denne kvinnen drepte i alt åtte nyfødte døtre. I dag er hun barnløs, for det kom aldri noen gutt. Hun smiler og ler mens hun forteller om det, og viser filmcrewet hvor hun gravla jentene.
Foto: Skjermdump fra traileren til dokumentaren "It's a girl"

LES OGSÅ:

• Les gjerne The Economists artikkel "The war on baby girls" (gratis) her.
• Dokumentarfilmen "It's a Girl" kan du få kjøpt på DVD og iTunes, les mer her på filmens hjemmeside.

Frispark: Fosterreduksjon og andre dødelige løgner

Å TA LIVET AV NOEN: "De fleste opplever vel at tvillingabort synliggjør drapet i enda større grad enn en vanlig abort. Det blir så tydelig at man faktisk tar livet av et menneske. Eller som helsepersonellet uttrykker det: De synes det er vanskelig å være den som skal bestemme hvem som skal få leve og hvem som skal dø. Mer tydelig kan vel ikke bøddelens rolle komme frem."
Foto: Ultralydbilde av babyen jeg har i magen akkurat nå, tatt i svangerskapsuke 18

Ekte norsk kvinnefrigjøring anno 2014 går blant annet ut på å avsløre abortfeministenes forførende, dødelige abortretorikk. Her har du min abortprotest på kvinnedagen 8. mars.

Dette frisparket ble skrevet 20. februar og publisert i avisen Dagen 1. mars

Jeg vet ikke om du la merke til det, men nå i februar fikk det norske språket et flunkende nytt ord: «Fosterreduksjon». Når foreldre oppdager at de venter tvillinger og trillinger hender det nemlig at de ikke vil ha alle barna, og spørsmålet er hva sykehuset da skal gjøre. Skal moren få ta abort på det barnet eller de av barna hun ikke vil ha? Skal hun i tilfelle få velge om hun vil beholde jenta eller gutten, eller er det legene som skal bestemme? Gynekologene er i villrede og vet ikke hva de skal gjøre. NRK rapporterer om at flere norske kvinner allerede har reist til utlandet for å ta abort på et eller to av sine friske tvilling-/trillingfostre.

Helt konkret går «fosterreduksjon» i et tvillingsvangerskap ut på at legen stikker en nål inn i magen til kvinnen, og sprøyter saltvann eller kalium inn i hjertet til et av de små menneskene der inne. Det andre fosteret får leve videre. Det vil si: Forhåpentligvis får det leve videre. I om lag 15 prosent av tilfellene vil også det ønskede barnet dø som en følge av tvillingens død. Andre ganger fører «fosterreduksjonen» til at det ønskede barnet blir født alt for tidlig med de komplikasjonene det kan innebære.

Premature barn er utsatt for å få alt fra svært alvorlige funksjonshemninger med multihandikap, alvorlig cerebral parese, sansedefekter og alvorlig psykisk utviklingshemning til «lettere problemer» som konsentrasjonsproblemer, lese- og skrivevansker og psykososiale problemer. Heldigvis går det bra med mange av de prematurfødte barna, men skal foreldre få lov til å bevisst påføre barnet sitt en risiko for slike skader og senfølger?

Hvordan vil det egentlig være å vokse opp og vite at «Vi skulle ha vært to, og vi skulle ha vært friske. I stedet må jeg være blind hele livet fordi foreldrene mine tok livet av tvillingen min fordi de ikke orket å få to barn.» Jeg klarer bare ikke å forestille meg hvordan samtalen mellom foreldrene og det senere voksne barnet må forløpe. Eller hvordan vil det kanskje enda verre alternativet bli: Hvordan påvirkes foreldre-barn-forholdet dersom moren og faren går og bærer på en så mørk og alvorlig hemmelighet hele livet?

Normisjons generalsekretær Rolf Kjøde skriver på Twitter: «Fridom til å ta bort eitt eller fleire liv er abortlovas innebygde logikk. Kan tvillingdebatten vekke samvit og tanke til vern om livet?» Jeg håper det. De fleste opplever vel at tvillingabort synliggjør drapet i enda større grad enn en vanlig abort. Det blir så tydelig at man faktisk tar livet av et menneske. Eller som helsepersonellet uttrykker det: De synes det er vanskelig å være den som skal bestemme hvem som skal få leve og hvem som skal dø. Mer tydelig kan vel ikke bøddelens rolle komme frem.

Lederen i Norsk gynekologisk forening, Jone Trovik, sier rett ut til NRK at «Fosterreduksjon er vanskelig fordi du skal la noen leve og andre ikke.» «Du skal velge den ene foran den andre». Og det er altså ikke så lett, skjønner vi, å skulle stå der og bestemme hvem som skal dø og hvem som skal få leve.

Vi er ikke vant til at gynekologer bruker så ærlige ord. Språket rundt abort pleier å være fullt av forførende, dødelige løgner, slik som det lingvistiske fenomenet «svangerskapsavbrudd» og nå altså det manipulerende nyordet «fosterreduksjon»; to ord som definitivt er symptomer på en samvittighet som ikke er i fred med seg selv. Når vi kaller ting ved deres rette navn og erkjenner at abort dreier seg om å avslutte menneskeliv blir det moralske alvoret synlig.

Ord kan snu virkeligheten. Heldigvis går det an å ta ordene tilbake og begynne å kalle ting ved deres rette navn igjen – spesielt nå når sannheten kommer frem ved at gravide får stadig mer medisinsk viten om fosteret. Gjennom nettsider for gravide får de greie på alt som er å vite om barnets utvikling fra uke til uke. Når gravide i tillegg går til 3D-ultralyd og kan se med egne øyne små nurk som gjesper i uke 14 og som prøver å suge på tommelen i uke 12 er det ikke like lett å lure dem inn i det dødelige språket som det var før. De skjønner at det de ser på skjermen ikke er «en celleklump». Det er et menneske. Og mennesker har jo rett til å leve, har de ikke?

Det er håp. Håp fordi Sannheten alltid er på livets side. Pave Johannes Paul II skriver: «Livet vil seire: Dette er et sikkert håp for oss. Ja, Livet vil seire fordi sannhet, godhet, glede og sann fremgang er på Livets side. Gud, som elsker Livet og gir det sjenerøst, er på Livets side.» Det er håp.

Første gang publisert i avisen Dagen 1. mars 2014

LES OGSÅ:

•  I anledning kvinnedagen har jeg publisert et eget blogginnlegg om kjønnsbetinget abort på jenter: "Ekte kvinnekamp: Når jenter drepes bare fordi de er jenter"  

  Sitat derfra: "HER er det feminister burde fokusere på på kvinnedagen og hver eneste dag i året: Det faktum at "Det er en jente" er de fire dødeligste ordene i verden i dag. FN estimerer at så mange som 200 millioner jenter mangler i verden i dag. Vi snakker GENDERCIDE - men det er det ingen norske feminister som roper ut på denne kvinnedagen. "
  
• Det passer godt å slå et slag for samvittighetsfriheten også i dag. Her er innlegget mitt om samvittighetsfrihet som jeg publiserte i oktober: Et frimodig forsvar for samvittighetsfriheten

Skriv brev: Et frimodig forsvar for samvittighetsfriheten

PAKKELØSNING: Kvitt deg med de brysomme hudormene og den enda mer brysomme samvittighetsfriheten - på Susanne Kaluzas blogg. Bloggeren står for tiden bak en epostaksjon som angriper norske fastlegers reservasjonsrett. Tittelen "Hvorfor skal leger få nekte å hjelpe barnløse?" er for øvrig misvisende. For det første besvarer ikke Kaluza spørsmålet. For det andre er spørsmålet galt stilt, for legenes reservasjonsrett handler ikke om å nekte hjelp til barnløse - den handler om å få reservere seg mot å henvise til assistert befruktning.
Faksimile fra www.susannekaluza.com/?p=7293

Samvittighetsfriheten er et termometer for hvor totalitært et samfunn er. Nå har bloggeren Susanne Kaluza engasjert seg for å innskrenke den i Norge. Blir du med og tar opp kampen? Skriv til stortingspolitikerne du også, det er lett!

(Har du bare ett minutt? Scroll rett ned til "Åpent brev til stortingspolitikere" med én gang. Der finner du alt du behøver: Brevet og epostlisten. Du trenger bare sende én epost. Klipp, lim og send - det går fort!)

LES OGSÅ: SAMVITTIGHETSAKSJONEN FORTSETTER

Oppdatering 14. okt.: Det er ikke for sent å bli med på aksjonen ennå. Send brev, og be vennene dine om å gjøre det samme!

Begynnelsen

Det hele begynte med at KrF inngikk en avtale med regjeringspartiene som vil sikre norske fastleger fortsatt reservasjonsmulighet i de sakene der det finnes alvorlige samvittighetsgrunner knyttet til liv og død (i praksis; abort, assistert befruktning og abortfremkallende prevensjon).

Bloggeren Susanne Kaluza publiserte da blogginnlegget "Hvorfor skal leger få nekte å hjelpe barnløse?" der hun forteller at hun selv er i prosess med å få assistert befruktning. Hun forstår ikke hvorfor leger skal få lov til å reservere seg mot å henvise til assistert befruktning eller abort, det er jo bare "å skrive en lapp".

"Å skrive en lapp"

Jeg har forklart Susanne Kaluza at legene som ønsker å reservere seg mot å henvise til abort ser ikke bare én pasient når de møter en abortsøkende pasient. De ser to pasienter, og de ønsker ikke å stå ansvarlig for at livet til den minste pasienten avsluttes.  

Å skrive ut en henvisning til abort er ikke bare “å skrive en lapp”. Definitivt ikke. En lege som mener at ufødte mennesker har rett til å leve, vil oppleve det å måtte skrive ut en henvisning til abort som akkurat like umulig som det ville være for Susanne Kaluza å skrive under på en dødsdom for et helt uskyldig menneske - et menneske som ikke har begått noen annen forbrytelse enn å bli til. Slik skrev jeg til Kaluza.

Hvordan gikk det? Du kan jo lese svaret hennes selv.
 

"De kalde reservasjonslegene"

I innlegget sitt argumenterer Susanne Kaluza som om det er selve abortrettighetene som er truet. Det er de ikke. Allmennleger som reserverer seg mot å henvise til abort har alltid hatt innbyrdes avtaler med andre leger som hjelper kvinnene til å få den aborten de vil ha. I tillegg gjorde Helsedirektoratet i januar uttrykkelig oppmerksom på at kvinner kan begjære abort direkte til sykehus eller nemnd uten først å ha vært innom annen lege.

Det mest støtende med Kaluzas innlegg er at hun tegner et fullstendig fortegnet bilde av reservasjonslegene og deres samvittighet: Disse legene er kalde, ufølsomme, fordømmende og de ønsker å trykke sårbare kvinner så langt ned de bare kan…

Vel, i motsetning til Susanne Kaluza kjenner jeg faktisk flere av disse legene, og jeg kan berolige alle som ikke har møtt dem: Reservasjonslegene er blant de aller fineste og mest empatiske, omsorgsfulle, følsomme og respektfulle legene vi har her til lands.

Susanne Kaluzas e-postkampanje

På søndag fulgte Kaluza opp med å sette i gang en epostaksjon der alle oppfordres til å sende eposter til stortingsrepresentantene for å protestere mot reservasjonsretten. Hun oppgir en liste over alle stortingsrepresentanter som ikke allerede er avklarte motstandere av reservasjonsretten. Håpet hennes er at stortingsrepresentantene i Høyre og Fremskrittspartiet skal bryte avtalen av samvittighetsgrunner (hvilken ironi!) og "få mot til å stemme etter egen moralsk overbevisning".

Jeg foreslår at vi alle skriver til disse stortingsrepresentantene som nå står midt i stormen. Gi dem støtte til å si et stort JA til samvittighetsfriheten! Skriv til dem! Helt nederst i dette blogginnlegget finner du epostlisten og et forslag til brev.

Motstand mot Kaluza

Jeg er ikke den eneste som har latt meg provosere av Susanne Kaluzas kampanje mot samvittighetsfriheten. På bloggen hennes finner du mange gode svar til henne - fra mange ulike personer.

Legen Morten Horn er aktiv i Human-Etisk Forbund og tilhenger av dagens abortlov, men han gir likevel Susanne Kaluza seriøs motstand i kommentar etter kommentar etter kommentar etter kommentar etter kommentar etter kommentar etter kommentar etter kommentar etter kommentar etter kommentar etter kommentar etter kommentar - og til sist en grundig kommentar om assistert befruktning etterfulgt av denne velplasserte replikken. Jeg er seriøst imponert over Morten Horns innsats. Han kan virkelig ikke ha gjort noe annet den dagen ;) Les kommentarene hans og fryd deg! (I den grad man kan fryde seg når temaet er så alvorlig som dette, så klart.)

Dersom du vil ha enda flere nyanserte og reflekterte tanker fra en lege som selv ikke har reservert seg, kan jeg anbefale innlegget fra en annen blogger som også har publisert sitt eget motsvar til Susanne Kaluza i dette blogginnlegget på “Livet i Casa Didriksen”. Les også dette blogginnlegget med et respektfullt forsvar av reservasjonsretten, skrevet av Hilde Granlund, en fastlege som ikke har reservert seg.

Kristin Clemet argumenterer godt for å opprettholde reservasjonsmuligheten her.
Jeg vil også varmt anbefale deg å gå inn på bloggen Samvittighetsfrihet som drives av Foreningen for helsepersonells reservasjonsrett. Her finner du mye viktig og nyttig informasjon.

Større enn Norge

Erna Solberg har selv bekreftet overfor Susanne Kaluza at partienes avtale om reservasjonsretten står fast. Det skal innebære at reservasjonssaken er bindende politikk for Høyres, FrPs og KrFs stortingsrepresentanter.

En masteroppgave i jus ved Universitetet i Bergen fastslår dessuten at det er i strid med menneskerettskonvensjonen å kreve at fastleger skal henvise til abort. Oppgaven fikk toppkarakter, og du kan lese den i sin helhet ved å klikke her.

Reservasjonssaken er større enn Norge og norsk stortingspolitikk. Resolusjon 1763 fra Europarådet omhandler reservasjonsrett av samvittighetsgrunner innen medisinsk omsorg. Den slår fast: «Ingen person, sykehus eller institusjon skal bli presset, holdt ansvarlig eller diskriminert på bakgrunn av at man nekter å utføre, tilrettelegge, assistere eller henvise til en abort».

PROPAGANDAEN: Susanne Kaluza oppfordrer alle til å spre
dette bildet mest mulig. Slagordet er "Min kropp - Mitt valg".
Hvis det bare var så enkelt... Problemet er at abortsaken
ikke kan reduseres til en ren kvinnesak. Abort er et stort
og alvorlig etisk spørsmål som omhandler liv og død.

Mer enn kvinnesak

Hvorfor er Europarådet så krystallklare i reservasjonssaken for helsepersonell? Fordi abortsaken ikke kan reduseres til en ren kvinnesak slik Kaluza-kampanjens slagord “Min kropp – Mitt valg” forsøker på. 

Abortspørsmålet er et stort, etisk spørsmål. Det er en alvorlig samvittighetsak som handler om liv og død. DERFOR må alle Norges leger få ha samvittighetsfrihet i dette spørsmålet.

Samvittighetsfriheten og demokratiet

Samvittighetsfriheten er et termometer som viser hvor totalitært et samfunn er. I fjor dekket jeg en internasjonal legekonferanse i Roma for avisen Vårt Land. Et av de mest interessante foredragene ble holdt av professor Jozef Glasa ved det medisinske universitetet i Bratislava. Han kunne ikke få fremhevet nok samvittighetsfrihetens betydning for demokratiet. Professoren beskrev de mørke strukturene fra Slovakias totalitære kommuniststyre og hvordan disse dessverre ikke har forsvunnet etter kommunismens fall. Tvert imot har de fortsatt, og har til dels blitt forsterket av -ismene i vår postmoderne tid.

- For meg som har opplevd den totalitære kommunismen er det helt uforståelig at Europas demokratiske stater frivillig kan gi avkall på samvittighetsfriheten. Samvittighetsfriheten er en helt grunnleggende frihet som må bestå for at demokratiet skal bestå, sa professor Glasa.

Jozef Glasa fremhevet videre at kampen for legenes reservasjonsrett ikke er en kamp som man utkjemper én gang for alle.

- Denne kampen må vi stå i sammen – i alle land i Europa, til tidenes ende. Det er her fronten i dag står i kampen mellom «livets kultur» og «dødens kultur». Samvittighetsfriheten er et av de viktigste spørsmålene i vår tid, avsluttet professoren.

DERFOR engasjerer jeg meg i dette spørsmålet. Derfor engasjerer jeg meg nok til at jeg nå har sendt et åpent brev til de stortingspolitikerne som har blitt utsatt for Susanne Kaluzas frontalangrep på samvittighetsfriheten.

Her er mitt forslag til et åpent brev du kan sende til stortingspolitikerne:

Åpent brev til stortingspolitikere

Emne:  Et frimodig forsvar for samvittighetsfriheten

Hei

Jeg sender denne e-posten til deg fordi bloggeren Susanne Kaluza har utvalgt deg i sin epostkampanje der hun vil ha Stortinget med på å innskrenke norske legers samvittighetsfrihet.

Jeg er en av de mange som er glad for at Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti har inngått en avtale om at "Det gis reservasjonsmuligheter for fastleger etter dialog med Den norske legeforening".

Jeg er også takknemlig for det faktum at reservasjonssaken er større enn norsk politikk. Resolusjon 1763 fra Europarådet omhandler reservasjonsrett av samvittighetsgrunner innen medisinsk omsorg. Den slår fast: «Ingen person, sykehus eller institusjon skal bli presset, holdt ansvarlig eller diskriminert på bakgrunn av at man nekter å utføre, tilrettelegge, assistere eller henvise til en abort».

Hvorfor er Europarådet så klare i reservasjonssaken for helsepersonell? Det skyldes at abortsaken ikke kan reduseres til en ren kvinnesak slik Kaluza-kampanjens slagord “Min kropp – mitt valg” forsøker på. Erna Solberg har helt rett i at abortspørsmålet er "et stort etisk spørsmål" som "dreier seg om liv og død".

Det var nettopp derfor landsstyremøtet i Den norske legeforening konkluderte med at "Legeforeningen mener at alvorlige samvittighetsgrunner knyttet til liv og død kan gi grunnlag for at leger gis reservasjonsmulighet for deltakelse i henvisning og behandling". DERFOR må alle Norges leger få ha samvittighetsfrihet. Avtalen mellom H, FrP og KrF sikrer at vi vil få smidige, gode løsninger som gjør at norske kvinner beholder sin rett til å få henvisning til abort, assistert befruktning og abortfremkallende prevensjon.

Samvittighetsfriheten er et termometer som viser hvor totalitært et samfunn er. Professor Jozef Glasa ved det medisinske universitetet i Bratislava sier:

"For meg som har opplevd den totalitære kommunismen er det helt uforståelig at Europas demokratiske stater frivillig kan gi avkall på samvittighetsfriheten. Samvittighetsfriheten er en helt grunnleggende frihet som MÅ bestå for at demokratiet skal bestå."

Samvittighetsfriheten er et av de viktigste spørsmålene i vår tid. Derfor engasjerer jeg meg i dette spørsmålet, og derfor vil jeg få uttrykke min støtte til reservasjonsrettavtalen som Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti har inngått, og min støtte til alle øvrige stortingsrepresentanter som vil sørge for at samvittighetsfriheten ikke innskrenkes i Norge.

Med dette vil jeg få gi deg min uforbeholdne støtte til å si et stort JA til at leger fortsatt skal få beholde sin reservasjonsmulighet ved alvorlige saker knyttet til liv og død.

Fordi samvittighetsfriheten må bestå for at demokratiet skal bestå.

I hele denne stortingsperioden håper jeg du vil stå frem som en modig beskytter av samvittighetsfriheten.
 
Med vennlig hilsen
ditt navn
+ adressen din

Send en epost!

For å sitere Susanne Kaluza: "Hvis du enig, så er det supert om du kopierer brevet og sender det på epost til de som bestemmer! Det er bare å klippe og lime rett inn i epostleseren."

Og bare så det er presisert: Du kan selvsagt også bruke egne ord i eposten som du sender til disse adressene:

kjell.ropstad@stortinget.no; svein.harberg@stortinget.no; ingebjorg.godskesen@stortinget.no; Jan-tore.sanner@stortinget.no; sylvi.graham@stortinget.no; Tone.Troen@stortinget.no; bente-stein.mathisen@stortinget.no; Henrik.Asheim@stortinget.no; Nils-Aage.Jegstad@stortinget.no; mette.tonder@stortinget.no; kari-kjonaas.kjos@stortinget.no; Hans-Andreas.Limi@stortinget.no; ib.thomsen@stortinget.no; per.lundteigen@stortinget.no; trond.helleland@stortinget.no; anders.werp@stortinget.no; Kristin-Ormen.Johnsen@stortinget.no; jorund.rytman@stortinget.no; morten.wold@stortinget.no; frank.bakke-jensen@stortinget.no; jan-henrik.fredriksen@stortinget.no; kjersti.toppe@stortinget.no; knut-arild.hareide@stortinget.no; erna.solberg@stortinget.no; oyvind.halleraker@stortinget.no; Peter-Christian.Frolich@stortinget.no; Torill.Eidsheim@stortinget.no; Sigurd.Hille@stortinget.no; Ove-Bernt.Trellevik@stortinget.no; gjermund.hageseter@stortinget.no; helge-andre.njastad@stortinget.no; jenny.klinge@stortinget.no; rigmor.andersen-eide@stortinget.no; Helge.Orten@stortinget.no; elisabeth-robekk.norve@stortinget.no; harald.nesvik@stortinget.no; oskar.grimstad@stortinget.no; kenneth.svendsen@stortinget.no; margunn.ebbesen@stortinget.no; Odd.Henriksen@stortinget.no; marit.arnstad@stortinget.no; elin-rodum.agdestein@stortinget.no; olemic.thommessen@stortinget.no; morten-orsal.johansen@stortinget.no; Rasmus.Hansson@stortinget.no; hans-olav.syversen@stortinget.no; ine-marie.eriksen-soreide@stortinget.no; nikolai.astrup@stortinget.no; michael.tetzschner@stortinget.no; kristin.vinje@stortinget.no; mudassar.kapur@stortinget.no; stefan.heggelund@stortinget.no; siv.jensen@stortinget.no; christian.tybring-gjedde@stortinget.no; ulf.leirstein@stortinget.no; Bengt-Morten.Wenstob@stortinget.no; ingjerd.schou@stortinget.no; geir.pollestad@stortinget.no; Olaug.Bollestad@stortinget.no; Geir-S.Toskedal@stortinget.no; bent.hoie@stortinget.no; siri.meling@stortinget.no; arve.kambe@stortinget.no; tina.bru@stortinget.no; bente.thorsen@stortinget.no; Roy.Steffensen@stortinget.no; bjorn.lodemel@stortinget.no; heidi.greni@stortinget.no; linda.helleland@stortinget.no; Frank.Jenssen@stortinget.no; per.sandberg@stortinget.no; Sivert-Haugen.Bjornstad@stortinget.no; geir-jorgen.bekkevold@stortinget.no; torbjorn-roe.isaksen@stortinget.no; bard.hoksrud@stortinget.no; elisabeth.aspaker@stortinget.no; kent.gudmundsen@stortinget.no; oyvind.korsberg@stortinget.no; Hans-Fredrik.Grovan@stortinget.no; Ingunn.Foss@stortinget.no; Norunn-Tveiten.Benestad@stortinget.no; ase.michaelsen@stortinget.no; Anders.Tyvand@stortinget.no; svein.flatten@stortinget.no; Karstein-Eidem.Lovaas@stortinget.no; anders.anundsen@stortinget.no; morten.stordalen@stortinget.no; line.hjemdal@stortinget.no

Det er nok å sende én epost der du limer inn hele adresselisten i adressefeltet. 

Klipp og lim og klikk på send! DU kan gjøre en forskjell, så enkelt som bare det! 

OMSORG FOR DET UFØDTE LIV: De norske allmennlegenes fagpolitiske forening, NFA, har i sin "Målbeskrivelse og gjennomføringsplan for Allmennmedisin" formulert det ufødte liv sin plass i allmennmedisinen:"Allmennlegen møter hele spekteret av lidelser fra banale hverdagsplager til livstruende tilstander i akutte situasjoner alene på vakt. Oppgavene til allmennlegen favner alle livsfaser fra omsorgen for det ufødte liv til ivaretakelse av den døende pasienten."

Kjære stortingspolitikere: La allmennlegene få gjøre oppgaven sin! Reservasjonslegene gjør ikke noe annet enn å prøve å verne om den parten de oppfatter som svakest; det ufødte barnet. Det er et svært godt utgangspunkt for enhver moralsk god handling.

Knakende godt om paven og om Kirkens krise

YDMYKE BENEDIKT: "Det er en stor pave og et ydmykt menneske som nå trekker seg tilbake for å lide og be for Kirken, som han uttrykte det. Vi kan forene oss i bønn med ham for Kirken i denne nådens tid."Sr. Anne Bente Hadland OP

 

Sr. Anne Bente Hadland OP har skrevet en glitrende kommentar om Kirkens krise, skandaler og utro tjenere. Du kan lese den på bloggen hennes eller høre den her. Anbefales!

Jeg tenkte å velge ut noen få sitater fra "Fasteforsettet som forsvant", men oppdaget at jeg egentlig har lyst til å sitere hvert eneste avsnitt. Skal likevel forsøke å begrense meg til disse utdragene:

Utvalgte sitater:

“Pave Benedikt forlater ei kyrkje i djup krise”, ble det sagt med patos i en norsk nyhetssending forleden, og så ble vi forsynt med et uhyre tendensiøst TV-innslag ledsaget av dramatisk musikk, liksom for å underbygge påstanden. Nå tror jeg forsåvidt at Benedikt er enig i diagnosen – at Kirken er i krise, men at han neppe har den samme forståelsen av krisen som journalisten. Mens journalisten og andre fokuserer på det utidsmessige i Den katolske kirkes lære, og at Kirken har langt å gå før den blir konform med resten av den vestlige verden og dens liberale ideer – homofilt samliv og kvinnelige prester, bare for å nevne to signalsaker – så mener pave Benedikt at krisen er en troskrise. Han vet bedre enn de fleste at kirken er semper reformanda – alltid i behov for reform. Spørsmålet er bare hvilken? [...]

“Den nye paven får skandaler i fanget”, leser vi også. Akkurat det er det vel liten tvil om, dessverre. Kirkehistorien er full av dem.  [...] Vi vet at falske anklager forekommer. Men vi vet også at det kan være hold i slike anklager. Kirken fostrer genuine tjenere og den fostrer mennesker som søker sin egen ære, sine egne mål og hensikter, og som ikke har Guds ære eller Kirkens beste for øye. [...]

Men så er det nettopp da når det stormer, at det er godt å kunne ta et steg til siden og fokusere på det vesentlige, det det egentlig dreier seg om. Det kunne jeg gjøre i helgen under evangeliseringsdagene i St. Birgitta menighet i Fredrikstad hvor “min tro og Kirkens tro” sto i sentrum for vårt samvær. Fire dager med fokus på Jesus Kristus. [...]

Jeg vil la pave Benedikt få siste ordet i dag. Og det med et avsnitt fra hans andre Jesusbok – om grunnen til den kristne tillit. [...] "Herren er på Faderens fjell. Derfor ser han oss. Derfor kan han til enhver tid gå ombord med oss i vårt livs båt. Derfor kan vi alltid påkalle ham og alltid være sikker på at han ser og hører oss. Kirkens båt seiler også i dag i historiens motvind over tidens opprørte hav. Ofte ser det ut som om den vil gå under. Men Herren er der og kommer til rette tid. ”Jeg går bort, og jeg kommer til dere igjen” – det er den kristne tillit, grunnen til vår glede.”

Sr. Anne Bente Hadlands kommentar ble publisert i serien "Mandagsimpuls" i Vatikanradioen 25. februar 2013. Du kan høre kommentaren hennes i Vatikanradioen her.

Kommentar: Abortkampen er ikke over

DØDSDØMTE OLE: Mens lille Ole Solberg var i magen ble moren hans utsatt for et massivt abortpress. Ole har nemlig en kromosomfeil, Trisomi 18. Skulle det skje noe livstruende med Ole Solberg i dag, har han ikke krav på gjenopplivning slik andre norske barn har. Det står spesifisert i journalen hans (Dagen, 05.11.2012). "For å si det rett ut: Ole har fortsatt ikke rett til å leve. Norge vil ganske enkelt at Ole skal dø."

Faksimile: Forsiden av Dagen 5.11.2012
Du kan lese reportasjen om Ole her på Dagen.no

I dag er det minnedagen for de uskyldige barn som ble drept i Betlehem. Her kan du lese min kommentar om noen uskyldige barn som systematisk blir drept i Norge i dag.

Den kristne dagsavisen Dagen har bedt meg om å bli fast skribent i fredagsspalten deres Frispark. Dette er mitt første frispark. Artikkelen stod på trykk i Dagen 21. desember 2012.
 

Tre faksimiler fra Dagen 5.11.2012
Side 12,13 og 14

«Har lille Ole livets rett?» stod det over bildet av en liten, sovende Ole Solberg på forsiden av Dagen mandag 5. november. Det forferdelige svaret var: Nei, faktisk ikke. Ikke i Norge i dag. Barn som Ole – barn med kromosomfeilen Trisomi 18 – skal dø før de blir født. Alternativt skal de dø under fødselen eller like etter fødselen. Syndromet deres regnes nemlig for å være «uforenlig med liv».

Siri Fuglem Bergs lille jente overlevde abortpresset (Dagen, 23.10.2012). På Verdidebatt.no skriver Fuglem Berg: «Abortpresset var enormt fra flere hold. I uke 27 fikk jeg på ny tilbud om abort, med forsikring om at det aldri ville være for sent i tilfeller som vårt syndrom.»

De få Trisomi-18-mødrene som klarer å stå imot abortpresset, erfarer at barna deres ikke får motta hjelp til å overleve. Skulle det skje noe livstruende med lille Ole Solberg i dag, har han ikke krav på gjenopplivning slik andre norske barn har. Det står spesifisert i journalen hans (Dagen, 05.11.2012). For å si det rett ut: Ole har fortsatt ikke rett til å leve. Norge vil ganske enkelt at Ole skal dø.

De fleste norske barna med kromosomfeilen Trisomi 18 får vi aldri møtt. Samfunnets aktive fosterdiagnostikk og legenes abortpress sørger for at vi tar livet av dem. Takk til Dagen som viste oss ansiktene til lille Ole og lille Evy Kristine. Takket være Oles og Evy Kristines løvemødre forsvant ikke disse to barna umerkelig i Norges stille Holocaust.

Uken etter Trisomi 18-sakene i Dagen var jeg i Roma sammen med katolske leger fra hele Europa. De var samlet til en stor og viktig legekongress: «Bioetikk og det kristne Europa». Den norske delegasjonen bestod av både katolske og lutherske leger. På agendaen stod mange av de tyngste etiske sakene som Europas leger står overfor i dag. Ett av foredragene som gjorde aller størst inntrykk på meg, var professor Neda Aberles foredrag «Prenatal eutanasi», eller for å si det på vanlig norsk: «Barmhjertighetsdrap før fødselen».

Dr. Med. Neda Aberle kvidde seg ikke for å trekke parallellen fra Europas fosterdrap til måten antikkens spartanere kvittet seg med sine uønskede barn på. «Vi også tar livet av uønskede barn, bare på mer subtile måter, godt hjulpet av språklig ingeniørkunst,» sa hun.

Språkkunsten innebærer blant annet at drap på fostre omdøpes til «prenatal eutanasi» og «terapeutisk abort». Men som Aberle påpekte: «Det finnes ingen aborter som er terapeutiske, for ingen aborter kurerer verken noe eller noen. Selve termen «abort på medisinsk indikasjon» er selvmotsigende, for en medisinsk indikasjon skal innebære at liv og helse fremmes. Den skal aldri oppgis som grunn for mord. En sykdomsdiagnose skal tjene som indikasjon for terapi, ikke for likvidering.» Så direkte og rett frem formulerte hun seg, og fikk stor applaus for det.

Dr. Med. Neda Aberle
Foto: Ragnhild Aadland Høen

I lunsjen etterpå satt jeg ved siden av Aberle og fikk en prat med henne. Jeg fortalte henne om Norges systematiske diskriminering av Trisomi 18-barn: Hvordan vi ved hjelp av ultralydundersøkelser og abortpress sørger for at nesten alle Trisomi 18-barn som ikke dør av seg selv, blir drept ved provosert abort. Jeg fortalte hvordan de få barna som overlever abortpresset ikke får noen medisinsk hjelp verken under fødselen eller etter fødselen.

Aberle er selv sjef for barneavdelingen på sykehuset hun arbeider ved. Hun satt og måpte da jeg fortalte at norske Trisomi 18-barn blir nektet alminnelig overvåkning under fødselen, for de skal bare dø. De får ikke keisersnitt hvis de trenger det, for de skal bare dø. Selv etter at de har overlevd fødselen blir de nektet medisinsk hjelp, for de skal bare dø. De nektes sondenæring og intravenøs næring og sultes og tørstes til døde. De blir ganske enkelt lagt på sin mors bryst for å dø. Det er et faktum at trisomibarna levde lenger på 60-tallet enn de gjør i dag.

Vil du vite hvordan Norges Trisomi 18-prosedyrer høres ut, sett fra Kroatia? «Det er jo akkurat som i Hitler-Tyskland», responderte professoren i pediatri. Jeg kunne ikke annet enn å gi henne rett i det.

Kampen om abort er en del av den store kampen om mennesket. Å diskutere abort er ikke bare «ett blant flere småinteressante politiske minefelt – folk er nå uenige om så mangt». Det er ikke det samme som å diskutere rovdyrpolitikk, skattesatser eller bompengeavgifter. Når vi dykker ned i abortens område begynner det å bryte på dypt, dypt vann. Den som kaster seg ut i abortkampen kaster seg ut i en åndskamp av dimensjoner. Enten vi innser det eller ikke lever vi midt i en interessant kamp i denne verden: Kampen mellom livet og døden, mellom det gode og det onde.

Menneskets verdi og verdighet – det er det abortkampen egentlig står om. Som pave Johannes Paul II formulerte det i sin encyklika Evangelium Vitae:

«Vi står overfor en enorm og dramatisk konfrontasjon mellom det onde og det gode, mellom død og liv, mellom «dødens kultur» og «livets kultur». Vi befinner oss ikke bare stilt «overfor», men «midt i» denne konflikten: Vi er alle involvert i den med et uomgjengelig ansvar for ubetinget å velge livets side.»

Alle skrivekyndige mennesker av god vilje har et spesielt ansvar i kampen som ligger foran oss. Abortkampen er ikke over. Den har bare så vidt begynt.


Av Ragnhild H. Aadland Høen, kateket i St. Paul kirke i Bergen

Frispark i Dagen 21. desember 2012.
Faksimile: Dagen, 21.12.2012

LES MER:

• Les mer om barn med Trisomi 18 på hjemmesiden www.trisomi18.com 
• Siri Fuglem Bergs datter med Trisomi 18, Evy Kristine, har en egen minneside
• På denne fotobloggen kan du se bilder av Evy Kristine som ble tatt av en profesjonell babyfotograf. 

 

SISTE NYTT, OPPDATERING 15. JANUAR 2013:

• Ti måneder etter fødselen har lille Ole Solberg endelig blitt innvilget retten til å leve. Les mer her.

Kommentar: Den hemmelige sorgen over en abort

Etter spontanaborten i uke 8 skriver Susanne Kaluza: "Jeg sto på badet hjemme og ante ikke hva jeg skulle gjøre. Kaste det i søpla? Begrave det i bringebærbusken? Ute silregnet det. I stua lurte barna på hvorfor mamma brukte så lang tid på do. Hadde jeg visst om dette på forhånd hadde jeg kanskje rukket å tenke gjennom hva jeg skulle gjøre med fosteret. Nå knakk jeg bare sammen og kastet alt i do. Etterpå følte jeg meg som verdens ondeste mamma. Skylle ned søskenet til barna mine i do? Hvem i alle dager gjør noe sånt??"
Foto fra Susanne Kaluzas blogg der hun viser bildet av Michelle Duggars datter som døde i uke 18. (Det finnes ikke noe foto av Susannes barn, som du skjønner av sitatet over.)

 

Bloggeren Susanne Kaluza forteller i dag en sterk og rørende historie om hvordan det opplevdes å miste et barn i sommer. Hun var to måneder på vei da hun mistet det lille barnet i magen, og hun lurer på hvorfor det er så tabu å snakke om spontanaborter i vårt samfunn. Her kan du lese svaret jeg skrev til henne.

Les Susanne Kaluzas blogginnlegg på bloggen hennes.
Min kommentar finner du som svar til Elin Ørjaseters kommentar (langt nede).
Les også Elin Ørjaseters utvidede svar på Verdidebatt.no.

Her er mitt svar:

Takk, Susanne, for din sterke og rørende historie.

Du stiller noen betimelige spørsmål rundt "Hvorfor er det så tabu å snakke om spontanabort i vårt samfunn?" Jeg tror mye av svaret ligger i det Elin Ørjaseter skriver her.

Du som har gått gjennom en vond spontanabort har blitt fratatt retten til å sørge fra offentlige myndigheter. Din sorg er nødt til å være hemmelig og ikke-eksisterende på grunn av de like gamle fostrene som vi har lov til å ta abort på i Norge. Du kan ikke få sørge over barnet ditt fordi hvis ditt barn var et barn kan jo ikke andre få lov til å ta abort på sine like gamle barn. (Det sier seg selv.)

Jeg husker godt den dagen jeg så en avistabloidforside der en norsk mannlig kjendis stod frem med sin sorg over en spontanabort. "Mistet barnet i uke 12", stod det med store krigstyper. Og alle tenker at ja, det var faktisk barnet sitt han mistet da, og at ja, han har rett til å sørge.

I USA tok TV-kjendis Michelle Duggar sorthvittbilder
av barnet som døde i magen, og ble møtt med sterk debatt.
Dette bildet publiserte Susanne Kaluza på sin blogg
sammen med historien om hennes egen hemmelige sorg:
"Jeg har født to barn, og er over gjennomsnittet
engasjert i foreldreliv og kvinnehelse, men var totalt
uforberedt på at jeg etter en spontanabort
plutselig skulle sitte ansikt til ansikt med en baby.
Lett gjenkjennelig fra disse fargesterke uke-for-uke bildene
som har tikket inn i mailboksen min i de andre graviditetene.
Og det var helt tydelig en baby, selv om den var liten."
(Sitat: Susanne Kaluza)

Og vi tenker i dag at det VAR barnet ditt du mistet, Susanne, og du HAR rett til å sørge.

Da må den logiske konsekvensen bli at dersom vi med vitende og vilje tar livet av et like gammelt barn i uke 12 (eller i ditt tilfelle: uke 8), så er det faktisk det vi gjør. Vi tar livet av et lite barn. Derfor er det så skummelt, ekkelt og ubehagelig å snakke om spontanaborter. Fordi de så tydelig sier fra om hva provoserte aborter faktisk er. 

DERFOR opplever du det som like ubehagelig å fortelle om spontanaborten "som å fortelle om underlivssopp eller noe annet “ekkelt”." Og du fortsetter: "Tenker det er rart at det oppleves slik, siden det ikke er de samme konnotasjonene om man mister senere i svangerskapet. Hvis flere forteller så forsvinner kanskje den følelsen?"

Du har rett i at det ikke er de samme konnotasjonene knyttet til spontanaborter senere i svangerskapet. Da har vårt samfunn nemlig begynt å definere ditt barn som et barn med rett til å leve. Og når barnet ditt har rett til å leve har du en tilsvarende rett til å sørge når det dør.

Jeg tror vi alle opplever det så ubehagelig å snakke om spontanabort fordi du rører ved selve ubehaget i vår kultur. Som Marius Timman Mjaaland sier det: "Den som rører ved abortproblematikken, rører ved selve ubehaget i vår kultur, ved dilemmaer som en ikke kan overse om en vil bevare sin integritet som menneske og samfunn."

Det var "din bittelille" du mistet, og vårt samfunn hadde ikke forberedt deg på den sannheten du møtte der inne på toalettet, i møtet med et bittelite ansikt og et hjerte som hadde sluttet å slå. "I sommer mistet jeg et barn", skriver du. JA, du gjorde faktisk det. Du mistet et barn.

Jeg tror din historie og andre kvinners spontanaborthistorier er begynnelsen på neste kapittel av (den provoserte) abortens historie. Det kapittelet begynner med bevisstgjøring rundt hva et foster er: Det er et lite menneske, enten det er dypt ønsket eller dypt uønsket.

Og dette vet jeg: Det kan ikke være hvor mye eller hvor lite ønsket du er som bestemmer om du har rett til å leve.

Beste hilsen
Ragnhild H. Aadland Høen (36), mamma til fire

Ett til svar

På bloggen til Susanne Kaluza skriver en alenemor som heter Ane:

"Takk for ett fint innlegg!! Dette hjalp meg veldig til å skjønne at jeg har rett til å sørge. Jeg har vært heldig som har fått en sønn som er helt frisk og fin, samtidig så har jeg også mistet ett barn i uke 25. Jeg fødte for tidlig/aborterte og den andre gutten min overlevde desverre ikke.
Jeg tenker att jeg har to barn, syns du dette er feil? Jeg har valgt og gravlegge han og gitt han ett navn etter han var død. Føler rundt meg at ingen fortsår hvorfor dette er vondt, det er jo så lenge siden det skjedde. Men for meg så er det bare 1 1/1 år siden og jeg tenker fortsatt på det.
Jeg er alene med sønnen min og de rundt meg syns det var “bra” den andre gutten, Birk, døde så slipper jeg å ha to alene.
Blir bedre av å se at det ikke er meg som sørger over barn som ikke har rekt å leve engang. For meg var Birk mitt andre barn selv om han aldri rakk å åpne øynene. Og det går ikke en dag uten at jeg tenker på han og lurer på hvordan han hadde blitt."

Her er mitt svar til henne:

Så rørende å lese historien din, Ane. Takk for at du deler.

Mange av barna som blir født i uke 25 overlever i dag, men ikke alle. Jeg skjønner at de mener det godt, disse rundt deg som synes “det var “bra” den andre gutten, Birk, døde så slipper du å ha to alene.” Men det er jo totalt ufølsomt sagt. Ville de sagt det samme til deg dersom dersom de hadde rukket å se Birk slik du så ham? Eller dersom Birk for eksempel hadde rukket å leve to måneder utenfor livmoren? Nei, det ville de ikke.

Det er tungt å bære andre menneskers sorg. Det er tungt for dem å se deg sørge. Lettere da å mene at du ikke burde føle så mye. Lettere å lukke øynene for det som de aldri har sett. Men du så ham. Og du elsket ham.

Jeg skjønner deg godt, Ane, mamma til to. Du HAR rett til å sørge. Du mistet jo den lille gutten din! Han rakk å leve – i 23 uker. Og han rakk å bli elsket av deg. Det er ikke lite! Kondolerer.

Kommentar: Bror Arnfinns profetiske tale

Foto: Jonas Meek Strømman/Korsets Seier

– Ein dag – ein som kan vere når som helst – skal eg stå for min Skapar, sa Arnfinn Haram (63) i sin siste preken, 10. juni. Få timer senere døde han. I dag er hele Kirke-Norge til stede i hans begravelse.

Av Ragnhild H. Aadland Høen
Kommentar som stod på trykk i avisen Dagen på begravelsesdagen tirsdag 19. juni 2012

Kristne av alle konfesjoner føler at dominikanerbroren Arnfinn Haram er deres, og er i sjokk i disse dager. Men selv om dødsfallet 10. juni kom totalt uventet på oss, er det ting som tyder på at Jesus mildt hadde forberedt sin trofaste venn på det som skulle skje. 

Arnfinn og havet.
Foto: katolsk.no

«Oppdraget er fullført»

Sykehusprest Odd Bjarne Bruun forteller at bare tre uker før bror Arnfinn døde, besøkte han distriktet der han hadde sin første prestetjeneste (i Den norske kirke). Bruun skriver: «Vi kjørte først til Ramsund og besøkte gammelklokkeren, Petter, som det ble et rørende gjensyn med. Arnfinn sang i hjemmet der «Takk min Gud for alt som hende». Da han kom inn i kapellet hvor han startet som prest ble han synlig berørt og knelte ned ved alteret og ba ei takkebønn for de år som var gått, bygda og folket her som elsket Arnfinn. Så gikk ferden videre denne helga med foredrag, gudstjenester og turer ut til havet. Det siste bildet jeg tok av ham er når han vandrer ved stranden på Elgsnes og skuer utover havet. Det ble også et gripende gjensyn med Trondenes kirke. Flere ganger sa han til meg denne helga: «Nå er ringen sluttet». Han skrev det også på bloggen sin på Evenes flyplass da han reiste: «The mission is accomplished». Oppdraget er fullført.»

Faksimile, Dagen 19.6.2012

Profetisk preken

Så kom dagen, søndag 10. juni, da Den katolske kirke over hele verden feiret Corpus Christi – festen for Kristi legeme og blod. Du kan lese hele Arnfinn Harams preken på www.katolsk.no. Jeg skal her bare sitere de siste, nærmest profetiske ordene: «Brør og systre! I eit samfunn der Gud er blitt mindre enn menneske, har vi vanskeleg for å forstå at det trengs noko offer, at vi kan vere skyldige, ja, skyldige til døden, at nokon skulle måtte gå i døden og ofre seg for oss. Å argumentere for det i dag, er som å så på asfalt. Eg vil berre seie for min egen del: Ein dag – ein dag som kan vere når som helst, men som i alle fall rykkjer nærare for kvar dag som går – skal eg stå for min Skapar. […] Då treng eg å stole på “det blodet som ropar sterkare enn Abels blod”: Kristi blod, som ropar om kjærleik, nåde og oppgjer. Som seier: Det er fullført, det er plass for alle. Det er dette vi feirar i dag på festen for Kristi lekam og blod – og kvar gong vi feirar messa. Det er dette eg lever på som eit kristent menneske, det er dette eg er kalla til som prest, som skrive står: Frelsens kalk vil jeg løfte og påkalle Herrens navn!»

I en enkel furukiste
dekket med markblomster
og en bukett forglemmegei.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Vår oppgave nå: Gi alt

Etter messen syklet fader Arnfinn inn i Nordmarka og inn i evigheten. Den sunne, spreke og livskraftige 63-åringen fikk et hjerteinfarkt og ble hentet hjem til sin Skaper. Ingen av oss som er igjen kan erstatte fader Arnfinn. Heldigvis hadde han på en måte “multiplisert seg selv”: Hvis alle vi som har fått noe av ham gir det videre, har vi ikke bare bevart alt, men mangedoblet det.
Akkurat da fader Arnfinn døde og la ut på sin siste reise, akkurat da gikk jeg på båten på vei til hans elskede Selja – “Den heilage øya” – for å arbeide videre med kloster- og pilegrimssatsningen der; et arbeid han velsignet og oppfordret til. Så hvis jeg tar den biten, og andre tar sjelesørgerbiten, og vi alle gjør det vi kan i forhold til forkynnelse og samfunnsdeltakelse (og så videre) – hvis vi alle bare gir ALT, rett og slett, da har det han gav oss ikke gått tapt.

Kritisk til folkekirkeideen
Arnfinn Haram var en av dem som gjennomskuet hvor fundamentalt det norske samfunnet har forandret seg, og han var fortvilet over utviklingen i Den norske kirke og tvangsforestillingen om «en åpen og inkluderende folkekirke». Han åpnet sin siste preken (10. juni) med å si: «Kjære kristne! Kva er kyrkja? Er det ein organisasjon som skal halde oppe den kristne arven – slik det er uttrykt i den nye grunnlovsteksten? Eller er ho summen av alle kristne aktivitetar og all velvilje for kristendomen? Eller ein gamal hierarkisk institusjon? Evangeliet i dag gjev eit betre svar: Kyrkja er forsamlinga som av Kristus er kalla saman rundt hans levande nærvere. […] Her er det ikkje snakk om ei vag interesse for «kulturverdiar», ein kristendom utan lære, utan fellesskap, utan feiring av sakramenta. Mange ting har skifta og gått opp og ned i kyrkja si lange historie, men dette har alltid vore krumtappen, aksen, senteret: Guds folk, ekklesíaen, samla for å høre den apostoliske forkynninga, vedkjenne trua, bere fram sine bøner og feire eukaristien [nattverden, min anm.]. Kort sagt: Den heilage messa. Vil du sjå kor sterkt kyrkja og kristendomen står, skal du sjå korleis det står til med dette. Det er når dette lever, at kyrkja får ein verkeleg vekst.»

Arnfinn Harams kondolanseprotokoll samlet mange hilsener.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Glødende optimist

Arnfinn Haram var glødende optimistisk på Kirkens vegne i Norge, og han var full av virkelyst og virketrang for Kirkens sak i Norge. Han var imidlertid opptatt av at den nye veksten ikke kan komme «ovenfra» ved statsmakt: «Vi kan ikkje gjeninnføre den store statlege religionstvangen.»  Den nye veksten vil komme nedenfra, fra grasrota, ved at kirken er kirke, og ved at vi som er kristne lever troverdige, integrerte kristne liv: «Vi skal vere eit alternativ som folk finn fram til av eiga lyst. […] Vi må ikkje etterlikne storsamfunnet elles, vi må ikkje være påtrengjande og masete. Vi må syne overskot. Tilby heile liv.»

En fullsatt Ris kirke tok farvel med fr. Arnfinn Haram.
Foto: katolsk.no

Samlet til én kirke

I dag feires bror Arnfinns rekviemmesse i Ris kirke; den lyseste og vakreste liturgien som Den katolske kirke feirer. Når oppstandelsens sol får lyse inn i sorgens tårer, oppstår håpets symbol: Regnbuen – broen mellom himmel og jord.

Til stede i Ris kirke er representanter fra hele Kirke-Norge. For en stakket stund vil Kirken samles til ett, med alle sine sår. Bror Arnfinns rekviemmesse har med andre ord potensial til å bli profetisk, til å bli til velsignelse for hele Kristen-Norge – og for hele landet – slik hans liv ble profetisk og til velsignelse for oss alle. Det var bror Arnfinns inderlige bønn og ønske at Kirken i Norge igjen må samles til ett.

Forkynn Kristus med stor kraft

Bror Arnfinn forente oss, Jesu disipler av alle konfesjoner. Han kalte og lokket oss inn i en helhjertet tilbedelse og etterfølgelse av Jesus: “Koste hva det koste vil, jeg vil følge Jesus.”

Her er den beste måten å ære vår gode bror Arnfinn Harams minne på: Følg Jesus! Elsk og tilbe Jesus av hele ditt hjerte, og: Forkynn Kristus med stor kraft! GI ALT! NÅ, i dag, mens du lever her.

Gud signe minnet!

Etterord

Du kan lese Biskop Bernt Eidsvigs preken ved fr. Arnfinn Harams rekviemmesse her på katolsk.no.

Du kan også lese hele fr. Arnfinn Harams siste preken på www.katolsk.no.

Eskil Skjeldals glitrende minneord kan du lese her på bloggen.

Og viktigst av alt: Fortsatt ligger hele fr. Arnfinns Harams blogg tilgjengelig på internett. Det er en av de grundigste innføringene i katolsk tro som er tilgjengelig på norsk på internett. Få den med deg! Hans siste innlegg på bloggen har mange hilsener og kommentarer.