Ettertanke | Forkynn Kristus med stor kraft

Forkynn Kristus med stor kraft, for Kristus «er den usynlige Guds bilde» (Kol 1,15), han er «utstrålingen av Guds herlighet og bildet av hans vesen» (Hebr 1,3)!
Foto: Unsplash

Jeg takker Gud for at han skapte Kristusmystikeren Edin Løvås (1920-2014), og for at jeg var så heldig å få møte ham. Aldri før hadde jeg hørt noen som snakket om Jesus slik Edin gjorde.

Sammen med Edin Løvås forsvant den bleike, tynne og sentimentale Jesus-figuren helt. Fram steg Guds sønn; Menneskesønnen. Foran øynene på oss vandret Jesus på stiene i Galilea og Judea, han seilte på Galilea-sjøen og klatret i de syriske fjellene. En ekte Jesus – med muskler. For som Edin forklarte det: Du kan ikke leve som tømrer i to tiår og deretter vandre i tre år uten å få muskler av det. Opp foran øynene våre steg en Jesus som på alle måter var lik oss, sine søsken (Hebr 2,17): En levende Jesus som danset, jublet, gråt og lo.

Framfor alt forkynte Edin den oppstandne Herren Jesus Kristus som lever i dag, og som er alle menneskers venn og bror. Han fortalte om den levende og usynlige Herren Jesus som nå – etter himmelfarten – er over alt og hos alle, og som går ved siden av oss, omgir oss på alle sider og bor i hjertene våre.

Som ung og nyomvendt bestemte Edin seg: «Jeg vil bruke livet mitt til å lære Jesus Kristus stadig bedre å kjenne». Siden gjorde han det. Av den hellige Ignatius av Loyola lærte Edin grunntrekkene i Jesusmeditasjon og kontemplasjon: Les en evangelieberetning om Jesus og se den for deg. Aktiviser fantasien og forestillingsevnen din. Lytt deg inn i replikkene. Bruk alle sansene. Hør stemmen til Jesus, se hva han gjør, fornem atmosfæren omkring ham. La de bibelske bildene og symbolene strømme inn i sjelen din. «La bildet av Jesus og hele utstrålingen av hans personlighet fylle ditt sinn.»

«Den samme Jesus Kristus som du har lest om, han som var der ved Betesdadammen og helbredet den syke, er nettopp nå hos deg på din bønneplass. Du vil kunne oppleve at han er nær deg, og merke hvordan han er. Helt av seg selv vil da meditasjonen gli over i bønn og tilbedelse. Du kan samtale med ham som er usynlig hos deg. Du kan sammen med ham gå inn foran Faderens trone.» (Utdrag fra biografien «Snekkersønnen» av Knut Grønvik.)

Jesusmeditasjonen er veien inn i den mystiske erfaringen av at jeg er i Kristus og Kristus er i meg. I boken Kristusbudskapet i 2000+ skriver Edin: «En disippel er et menneske som ikke bare har Kristusbudskapet i hodet, men som er så gjennomtrengt av det, at hele personligheten roper: «Jesus, Jesus, Jesus».» Vi forstod hva han mente; vi stod jo og så på nettopp et sånt menneske. Edin var også tydelig på at det må vokse fram en hellighetsvekkelse i Norge. Vi må innvie og hellige oss selv og alt vi eier til Herren, skriver han.

Hele boken starter med undertittelen «Forkynn Kristus med stor kraft!» – for Kristus «er den usynlige Guds bilde!» (Kol 1,15), han er «utstrålingen av Guds herlighet og bildet av hans vesen» (Hebr 1,3).

Edin Løvås forteller levende om et syn der han så setningen «Vår tid behøver Kristusdisipler» dale ned fra himmelen. Jeg er overbevist om at veien til at Norge skal bli Guds igjen går gjennom at vår tid behøver Kristusdisipler. Det er nettopp derfor du er her akkurat nå. 

«Gud har latt deg leve i dette øyeblikket av historien slik at hans navn, gjennom din tro, vil fortsette med å runge over hele verden.» (Pave Benedikt XVI) Amen!

Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 25.02.2022 da Hebr 2,11-18 var dagens bibeltekst.

For 22 år siden var jeg redaktør i studentmagasinet Credo. Vi var så heldige å få et portrettintervju med Edin Løvås da han var 80 år, rett før han trakk seg tilbake fra offentligheten i 2000. På dette bildet tar Edin oss med inn i en Jesusmeditasjon fra scenen der Thomas møter igjen Jesus etter oppstandelsen:
- Da kjenner jeg at her står Thomas, her står Jesus og rundt omkring står disiplene forskrekka. Så går jeg inn og stiller meg ved siden av Herren. Da ser jeg, og lytter jeg, og fornemmer jeg. Kanskje kneler jeg for Herren og sier med Thomas "min Herre og min Gud". 
Edin er oppglødd. Det er nesten så man tror Thomas sitter ved nabobordet på Haldorsens konditori.
Les hele portrettintervjuet her.
(Foto: Ragnhild H. Aadland Høen)

1. november 2014, på selveste allehelgensdag, gikk Edin Løvås (1920-2014) inn i helgenskaren, 94 år gammel. En mer perfekt dag kunne ikke Jesus ha hentet Edin hjem på, for dette er dagen da den verdensvide katolske kirke feirer alle Guds helgener, også alle dem som ikke står i helgenkalenderen. Og der passer Edin, han som ble så tydelig helliggjort allerede mens han levde her på jorden.
(Foto: Ragnhild H. Aadland Høen)

Les også:

• Ettertanke | Norge skal bli Guds igjen
• Ettertanke | Uansett hva som skjer

Ettertanke | Når alt samles i Kristus

Gjennom dåpens innsegl i sjelen blir vi merket som Guds. Vi blir innlemmet i Guds familie, Guds eget folk.
Maria ble døpt på klosteret Marias Minde i Bergen på festen for Jomfru Marias rene hjerte.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Jeg mistenker at den personen som stod i menigheten i Efesos og leste opp brevet fra Paulus, ble litt svimmel av åndenød. 

Hele starten på brevet – alt dette som i vår bibel er delt opp i mange setninger i tolv vers (vers 3-14) – er egentlig bare én eneste, lang setning på gresk. Hvor skal man puste, liksom? I tillegg er selve innholdet så overveldende at det i seg selv er til å miste pusten av. Dette er Efeserbrevets ouverture som introduserer temaene som utdypes i resten av brevet.

Allerede i vers 3 ser du hvordan den kristne liturgien bygger på en liturgisk arv fra jødedommen. Paulus’ tolv vers lange velsignelse følger formatet til en hebraisk berakah; en velsignelse og lovprisning av Gud i et opphøyet språk. Her er et eksempel på en jødisk berakah-bønn: «Velsignet er du, Herre, vår Gud, verdens konge, som ved sitt ord fremkaller kveldens skumring, som med visdom åpner himmelens porter». Og her er Paulus’ bønn: «Velsignet er Gud, vår Herre Jesu Kristi far, han som i Kristus har velsignet oss med all Åndens velsignelse i himmelen.» (Ef 1,3)

Velsignelsen lovpriser den treenige Gud: Faderen som utvelger oss (vers 4), Sønnen som kjøper oss fri med sitt blod (vers 7) og Den Hellige Ånd som merker oss med sitt innsegl (vers 12). Et segl markerer både eierskap og beskyttelse (Esek 9,4-6 og Åp 7,4). 

Gjennom dåpens innsegl i vår sjel blir vi merket som Guds. I følge Paulus gjør dåpen det samme mot sjelen som omskjæringen gjør mot kroppen; den merker den med paktens tegn og segl (Rom 4,11). Slik blir vi innlemmet i Guds familie, Guds eget folk.

Når noe er «helliget Herren», så tilhører det Herren. Derfor skal vi «stå for hans ansikt, hellige og uten feil» (Ef 1,4). Her bruker Paulus terminologi fra det gamle testamentet, der hellig betyr «utskilt» for Herren, og «uten feil» er den standarden som offerdyrene i tempelet måtte holde (3. Mos 1:3,10). Disse offerdyrene var en svak skygge av det som er det kristne kallet: å gi oss selv som et levende og hellig offer til Gud (Rom 12,1).

Men det mest spennende ordet i hele denne lovprisningen er kanskje dette: Anakephalaioõ. Det er et svært sjeldent verb som du finner midt i vers 10: «Han ville fullføre sin frelsesplan i tidens fylde: å sammenfatte alt i Kristus, alt i himmel og på jord i ham.» (Ef 1,10) Kephale betyr «hode» på gresk. Anakephalaioõ betyr «å summere opp under ett hode», og refererer til en numerisk sum som er plassert øverst, over en liste med alle de bruddstykkene som dette hodet samler i én sum.

I vers 10 plasseres Jesus dermed som hode over alle ting i himmel og på jord, alt synlig og usynlig. Vakende i bakgrunnen aner vi Adam. Da den første Adam var overhode for den menneskelige familien, endte verden i en oppsplittet tilstand av kaos og synd. Jesus kommer som den andre Adam, og blir det nye «hodet over alle ting» (Ef 1,22). Han samler bruddstykkene sammen igjen og gjenoppretter den skaden som Adams opprør gjorde. Guds familie samles: Israel, hedningene og til og med englene – alt i himmel og på jord. SÅ stort er det som skjer.

Når alt samles i Kristus – da har vi nådd tidens fylde, og Guds frelsesplan er fullført. Prosessen er allerede i gang, og vil fortsette helt til Kristus har «tilintetgjort alle makter, myndigheter og krefter» (1. Kor 15,24) og Guds frigjørende nåde gjennomtrenger hele universet (Rom 8,19-23).

Og du? Få tak i «Ignatius Catholic Study Bible New Testament» fra Ignatius Press. Det er der jeg kom over mye av dette gullet – og det var fortsatt mye jeg ikke fikk plass til. God lesning!

Første gang publisert i avisen Vårt Land 7.1.2022 da Ef 1,7-12 var dagens bibeltekst.

Les også:

Ettertanke | Blodet som renserrrr - Et utdrag derfra: "Når du lever livet ditt i dåpens nåde, vasker dåpsvannet deg kontinuerlig. Det er derfor katolske kristne er så glade i vievann. Vi dypper fingrene i vievannsfonten og velsigner oss med korsets tegn, i Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn. «Denne enkle handlingen – som selv de minste barna elsker å gjøre – er en påminnelse om og en fornyelse av vår dåp», skriver bibelteologen Scott Hahn."

Morgenandakt på MF om de helliges samfunn

MF-kapellet.
Foto: Marius Bergersen/MF

Hver eneste morgen klokken 10 er det andakt i kapellet her på MF vitenskapelig høyskole. I dag var det jeg som holdt andakten - om temaet de helliges samfunn.

Først leste jeg høyt denne bibelteksten fra Matteusevangeliet:

«De dødes oppstandelse

Samme dag kom noen saddukeere til ham; det er de som hevder at det ikke er noen oppstandelse. De la fram for ham et spørsmål: «Mester», sa de, «Moses har sagt: ‘Om en mann dør barnløs, skal hans bror gifte seg med enken for å holde brorens ætt oppe.’ Nå var det sju brødre hos oss. Den eldste giftet seg, men døde barnløs og etterlot sin kone til broren. På samme måte gikk det med den nest eldste og med den tredje, ja, med alle sju. Sist av dem alle døde kvinnen. Når de så står opp igjen, hvem av de sju skal da ha henne som kone? Alle har jo vært gift med henne.»

Men Jesus svarte dem: «Dere farer vill fordi dere ikke kjenner skriftene og heller ikke Guds makt. For etter oppstandelsen verken gifter de seg eller blir giftet bort; nei, de er som engler i himmelen. Men om de dødes oppstandelse, har dere ikke lest hva Gud har sagt til dere når han sier: ‘Jeg er Abrahams Gud og Isaks Gud og Jakobs Gud!’ Han er ikke en Gud for døde, men for levende.» Folkemengden som hørte dette, var full av undring over hans lære.» (Matt 22,23-33)

Foto: Misjonskirken Norge

Her er selve andakten:

En gang misjonæren Annie Skau Berntsen fra Misjonskirken var i livsfare i Kina, ba hun inntrengende: «Herre, minn noen på å be for meg!» Da våknet 4 år gamle Wencke Olsson opp i Bergen. Hun løp inn til foreldrene sine, og sa: «Det er noe galt med tante Annie Skau. Hun er i stor fare.» Moren trodde hun fantaserte og sa hun kunne komme opp i senga, så kunne de be sammen. Men nei, Wencke forklarte at de måtte stå opp og be knelende, sammen, både hun og moren og faren. Så der stod de tre på kne på gulvet og ba for harde livet for Annies liv.

«Jeg har aldri hørt noen be slik som lille Wencke den morgenen», forteller moren. Fireåringen ropte ut, som om hun var i stor nød, og gjentok om og om igjen: «Herre Jesus, redd Annie!» 

Så stanset hun plutselig og sa: «Takk, kjære Jesus». Deretter sa hun: «Mamma og pappa, Jesus har hørt bønnene våre. Annie er ikke i fare lenger. Vi kan legge oss til å sove igjen.»

To år senere møtte familien Olsson på søster Annie, og spurte hva hun hadde opplevd på det klokkeslettet den dagen i Kina. Annie regnet om til kinesisk tidssone, og oppdaget at det var nøyaktig da hun hadde bedt Gud om å minne noen på å be for henne. Som ved et mirakel unnslapp hun livsfaren.

Hvordan kunne Wencke vite at Annie var i stor fare, og at hun måtte be for henne? Hvordan kunne hun vite at nå var Annie trygg igjen? Dette er en del av det store mysteriet som vi i trosbekjennelsen kaller «de helliges samfunn».

Det finnes en forbindelse mellom alle oss som tilhører Jesus. I dåpen går vi over fra døden til livet, og blir forenet med Jesus. Dermed er vi også forenet i ham, med hverandre.

Søster Annie hadde en bestemor – «en varm kristen» beskriver hun – som ble avgjørende for at Annie ble en kristen. Jesus er «mild og ydmyk av hjertet» (Matt 11,29) og de som stadig mer forenes med Jesus, blir mer og mer likedannet med ham. Utallige er de helliggjorte besteforeldrene som ikke har sine navn skrevet inn i noen offisielle helgenkalender, men som like fullt er helgener. Og utallige er de barnebarna som er bønnebarn, båret av besteforeldres forbønn.

Jeg tilhører Den katolske kirke, og vi tror at besteforeldre – og andre forbedere – fortsetter med å være forbedere også etter at de har gått bort. Det er bare en logisk konsekvens av troen på de dødes oppstandelse. Gud er jo ikke en Gud for døde, men for levende, sier Jesus i Matt 22,32. 

Det betyr; de døde er ikke døde. De lever. Hos Jesus. I Jesus. Det er derfor vi har halve nattverdsringer i kirkene – fordi den andre halvdelen av ringen er i den seirende kirken, i himmelen.

Jeg synes det er trygt og godt å vite at min gode farfar og min gamle forbeder Marta Aga omslutter meg med sin forbønn nå, akkurat slik de gjorde før de døde. Det er ikke noe magisk eller rart ved det. Det er helt naturlig.

I Den katolske kirke lærer vi ikke at helgenene ligger døde i graven nå. De er sprell levende hos Jesus. Jesus sier jo i Matt 22,32: "Har dere ikke lest hva Gud har sagt dere om de dødes oppstandelse. "Jeg er Abrahams Gud og Isaks Gud og Jakobs Gud." Han er ikke en Gud for døde, men for levende." Og bare tenk på Tabors fjell: Jesus står der på Forklarelsens fjell og snakker med Moses og Elias (Matt 17,3). De ligger ikke døde i graven. De er levende. De er der.

Helgenene - alle disse troende som har gått foran oss og som har nådd målet – de er ikke døde. De lever. Hos Jesus. I Jesus. Allerede i dåpen går vi over fra døden til livet, og blir forenet med Jesus. Døden er overvunnet. Den er et tilbakelagt kapittel i mitt liv. «Død, hvor er din brodd? Død, hvor er din seier?» (1. Kor 15,55)

Døden er bare en overgang, der de troende blir helt forenet med Jesus – han som ber for oss, og som er vår fremste forbeder, i følge Heb 7,25. Når vi spør om de helliges forbønn, minner Jesus dem på å be for oss – enten de er i Bergen eller de er sammen med ham i himmelen  – uavhengig av tidssone og rom.

Her og nå er du omgitt av de helliges samfunn, i himmelen og på jorden. Du er aldri alene den lange veien hjem. Det er vår tro. Det er Kirkens tro. Derfor synger vi halleluja!

«For alle helgner som til døden tro stod fast i kampen og har nådd sin ro, vær evig lovet, Krist, ditt navn og blod! Hallleluja, halleluja!»

«Derfor, når vi har så stor en sky av vitner omkring oss, så la oss legge av alt som tynger, og synden som så lett fanger oss inn, og med utholdenhet fullføre det løpet som ligger foran oss, med blikket festet på ham som er troens opphavsmann og fullender, Jesus» (Heb 12,1-2)

----------

Deretter sang vi salmen "For alle helgner" som står i både Den norske kirkes og Den katolske kirkes salmebøker.

Glimt fra MF-kapellet.
Foto: Marius Bergersen/MF

To andre MF-andakter

I løpet av dette året mitt på MF har jeg holdt også to andre andakter i MF-kapellet. Da har jeg tatt utgangspunkt i to andakter jeg tidligere har holdt i NRK Morgenandakten.

I den første andakten fortalte jeg om den gang søsteren min ble utsatt for en alvorlig trafikkulykke. "Gud bor på bunnen", kalte jeg den andakten, og du kan lese og lytte til den her.

I den andre andakten i MF-kapellet, fortalte jeg om den gang jeg ble så hardt brannskadet at jeg måtte ligge 32 døgn på sykehus, og hva det gjorde med troen min. "Båret av kirken", kalte jeg den andakten, og du kan lese og lytte til den her. Til denne andakten leste jeg salme 139 som tekstlesning, til musikk fra filmen Il Postino (denne lenken leder til en annen bloggpost der jeg forteller hvordan det gjøres, i tilfelle du også vil prøve). 

Til sist: Her på bloggen finner du også en annen andakt der jeg skriver om hvordan døden ikke kan skille oss som er forenet i Jesus. Den kan lese du her: 

Ettertanke | De døde er ikke døde

Ettertanke | Å be med Kirken | En bloggpost om tidebønnene

Klokka er 22.30 på den hellige øya Selja, og natten er lys som dagen den 7. juli 2021.
Fotografiet er tatt like før midnattsmessen i Sunniva-hulen, og er ikke behandlet på noen måte. Akkurat slik så det ut.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Det var rett etter midnatt den 8. juli i år. Sommernatten var lys som dagen ute på den hellige øya Selja. Vi hadde nettopp feiret midnattsmesse i Sunniva-hulen. Nå vandret vi på pilegrimsstien hjem igjen. 

Jeg gikk der sammen med to katolske prester, og midt oppi reise og besøk hadde de ikke fått tid til å be de tidebønnene som alle katolske prester og ordensfolk ber hver dag.

Helt ute ved de gamle klosterruinene på Selja er det ingen mobildekning, men du skal ikke gå langt før du får tilgang til 4G. Dermed kunne vi be tidebønnene helt uten bøker. På nettsiden www.oblates.se ligger nemlig hele det vanlige, romerske breviaret på norsk (altså alle tidebønnene).

Lyden av vesper – kveldsbønnen – blandet seg med lyden av fuglene, vinden og havet. Det var en helt spesiell opplevelse å få gå der – omsluttet av Guds ord, Guds kjærlighet og hele den verdensvide kirkens bønn. Når vi ber tidebønn kommer vi i forbindelse med den levende Gud, men også med mysteriet Kirken; alt Guds folk som ber de samme bønnene over hele jorden.

Ordet tidebønner betyr ganske enkelt bønner bedt på et bestemt tidspunkt. Tidebønnene er hentet fra Bibelen. De er Kirkens bønner, som bygger på den jødiske synagogesangen. Vi ber Guds ord. Framfor alt ber vi Salmenes bok, som var Jesu bønnebok. Når vi ber Salmene, ber vi med andre ord slik Jesus ba. Slik ba også de første kristne, og siden har de kristne aldri holdt opp med det.

Jeg har alltid sett på det som helt umulig å få koplet meg på tidebønnene. Bare det å ha råd til de mange bøkene – og å klare å finne fram i virvaret og skjønne systemet – helt umulig. Men med oblates.se er Kirkens tidebønner plutselig blitt tilgjengelig på en helt ny måte. Ut fra klokkeslettet jeg går inn på nettsiden, får jeg servert riktig bønn. Herlig!

I løpet av fire uker med tidebønn, har du bedt alle salmene i Salmenes bok. Dagens bibeltekst, Salme 30, bes hver torsdag i uke 1. I tillegg bes den i både advent-, faste- og påsketiden. Ut fra tiden («tonearten») som salmen leses, ser du nye sider ved teksten. I fastetiden trer vers 9-11 av Salme 30 frem. I påsken hører du Jesus be vers 4: «Herre, du førte min sjel opp fra dødsriket, du ga meg liv på nytt da jeg var i graven».

I tidebønnene er salmene gitt en kommentar, oftest fra kirkefedre. Disse hjelper oss til å forstå betydningen av at Kirken ber den konkrete salmen. Salme 30 er utstyrt med et sitat fra Cassiodorus (500-tallet) om at Kristus takker Faderen etter sin herlige oppstandelse. Det er det vi som Kristi legeme gjør når vi ber denne salmen.

Guds kirke sover aldri. Tidebønnen er en eneste stor, universell bønnestafett. Når jeg sovner, er det noen andre som våkner. Akkurat nå er det noen som ber matutin, laudes, prim, ters, sekst, non, vesper og completorium et eller annet sted i verden. Tidebønnene bølger seg fram i verden som en perpetuum mobile, en evig bevegelse.

Kirkens bønner har fremdeles noe å gi, noe å si. Det er bare å kople seg på.


Første gang publisert i avisen Vårt Land 20. september 2021 da Salmene 30,1–5 var dagens bibeltekst. Les bibelteksten i nettbibelen.

Salme 30 i Bibelen

En salme. En sang til innvielsen av tempelet. Av David.

2 Jeg opphøyer deg, Herre,
for du dro meg opp,
du lot ikke fienden fryde seg over meg.

3 Herre, min Gud, jeg ropte til deg,
og du helbredet meg.

4 Herre, du førte min sjel opp fra dødsriket,
du ga meg liv på nytt da jeg var i graven.

5 Spill for Herren, dere hans trofaste,
pris hans hellige navn!

6 Et øyeblikk varer hans vrede,
hele livet varer hans nåde.
Om kvelden kommer gråt som gjest,
om morgenen blir det frydesang.

7 Jeg kjente meg trygg og sa:
«Aldri skal jeg vakle!»

8 Herre, i din velvilje
satte du meg på fast fjell;
men så skjulte du ditt ansikt,
jeg ble grepet av redsel.

9 Til deg, Herre, ropte jeg,
jeg ba til Herren om nåde:

10 «Hva tjener det til at blodet renner,
at jeg går i graven?
Kan vel støvet prise deg?
Kan det forkynne din troskap?

11 Hør meg, Herre,
vær meg nådig!
Herre, vær min hjelp!»

12 Du vendte min dødsklage til dans,
du tok sekkestrien av meg
og kledde meg i glede.

13 Derfor synger jeg din pris og er ikke stille.
Herre, min Gud, jeg vil alltid prise deg.

 Bibelteksten er hentet fra Bibelselskapets 2011-oversettelse.

Nytt siden i fjor: Pilegrimsstien ut til klosteret har blitt tydelig merket med pilegrimsvegsymbolet. Bildet er tatt klokken 22.08 på kvelden den 7. juli.

Utsikt fra Sunniva-hulen like før midnattsmessen.

Utsikten motsatt vei: Inn i hulen.

Sigrid Undset kalte hulen for "Norges eldste, stående kirketak". Det har hun helt rett i.
Her er et glim fra innerst i hulen, fra midnattsmessen 7. juli, der p. Josef Ottersen fikk æren av å være hovedcelebrant, siden han er skoleprest ved St. Sunniva skole.

Pater Josef Ottersen og pater Pål Bratbak etter messen.

Da p. Josef løftet opp hostien og vinen under eukaristien - det var et så fortettet, hellig øyeblikk at jeg umulig kunne ta bilde av det. Jeg måtte bare være til stede.

Så enkelt og stille kom Gud til vår jord.
Så høyt er jeg elsket av Jesus, min bror.

For en skatt å få oppleve dette!

Utsikten mot klosteret, like etter midnattsmessen.
Jeg elsker de hvite nettene på Selja.

Bildet er tatt kl. 21.11 på kvelden den 25. juli.
Det var i dette vinduet jeg stod og ba i september 2004, da jeg fikk vite at vi skulle få et barn som skulle hete Sunniva. Selja er et sted der undere fortsatt skjer.

Jeg tok dessverre ikke noe bilde fra den omtalte turen hjem den 7. juli. Men dette bildet er tatt på vei hjem igjen fra den siste turen til klosteret og Sta. Sunniva-hulen i år, den 25. juli. Det var denne pilegrimsveien vi gikk på mens vi ba vesper den 7. juli. Her er veien så fin at du kan lese mens du går.

Bildet er tatt under den gyldne timen på Selja, klokka 21.47 den 25. juli. Den kvelden då Gud heldt fest på Selja.

Utdrag frå DÅ GUD HELDT FEST I FJALER av Jacob Sande:

Eg skal ikkje gløyme kvelden,augustikvelden, du veit,

eg lå utmed stranda og pilka den stunda då fisken beit.

I vest stod ei diger kveldsol og lutte mot himmelrand,

men det var ei jordisk kveldsol som skein på ei jordisk strand.

Då var det som alt vart omskapt,eg merka det litt i senn.

Eg var som Johannes på Patmos, Patmos i bibelen.

Former og fargar skifte på strender og firmament,

det som var kjent, vart ukjent, og det som var ukjent, kjent.

[...]

Eg skal ikkje gløyme kvelden, det var ein augustikveld,

Vårherre heldt fest for folket i Fjaler prestegjeld,

- Bergens Stift, som det heitte, - Ytre Sunnfjord prosti.

Gud unne oss alle nåden når timen vår er forbi.

Les hele diktet her hos PoesiRingen.

Glimt fra Sunnivahymnen
sunget i Sankta Sunniva-hulen

Vi sang Sunnivahymnen Eterna Christi munera i Sunnivahulen under midnattsmessen 7. juli. 

I videoen under her kan du høre sangøvelsen vår rett før messen. Dette var første gang Hege og jeg sang Sunnivahymnen sammen, så vi var litt spent på om vi hadde lært sangen på den samme måten. Det hadde vi heldigvis. Videoopptaket av dette verset (som er det fjerde verset av sangen) er gjort av pater Pål Bratbak. 

Deretter synger jeg det første verset av Sunnivahymnen mens Maria tenner lys i Sunnivahulen - den siste dagen vår på Selja for i år, 25. juli.

Tips: Lyden er litt lav, så ta gjerne på headset for å høre bedre.

'

https://youtu.be/bcn5j_5qhW8

Eterna Christi Munera. Klikk på bildet for å lese noten.
Du kan også laste ned noten her hos Bjørgvin bispedømme.
Foto: Roger Andreas Robberstad, publisert med tillatelse

Musikktips 

Det finnes en nydelig innspilling av Eterna Christi munera på strømmetjenestene. Hør Trio Mediæval synge den her på Spotify.

Ettertanke | Hawaiis spedalske helgen

Nestekjærlighetens martyr: Den hellige Damian (1840-1889).

 

Den hellige Damian (1840-1889) ble født i Flandern i Belgia. Under prestestudiene ba han hver dag om å få bli misjonær. 

Plutselig fikk han bønnesvar: I 1863 ble broren hans, pater Pamfilius, syk av tyfus rett før han skulle dra til Honolulu. Billetten var betalt, så Damian ba like godt ordensgeneralen om å få reise i brorens sted. Det fikk han. Slik begynte St. Damians reise mot å bli nestekjærlighetens martyr.

I ni år arbeidet han med evangelisering på Hawaii, før Jesus kalte ham til å ta seg av de utstøtte. I 1865 gikk det nemlig en epidemi av lepra (spedalskhet) over Hawaii. Alle spedalske ble isolert på halvøya Kalaupapa. Selv i dag kan stedet bare nås via en muldyrsti - eller med småfly.

Hele den katolske misjonen var bekymret for de spedalske som ble overlatt til seg selv. I 1873 meldte fire prester seg frivillig til å besøke leprakolonien på omgang, og pater Damian ble den første. Biskopen presenterte ham for de 816 spedalske som «en som vil være en far for dere, og som elsker dere så høyt at han ikke nøler med å bli en av dere, å leve og dø med dere». De ordene skulle vise seg å være profetiske.

Damian møtte «en levende kirkegård». I løpet av hans første åtte måneder i kolonien var det 183 dødsfall, og han røykte pipe for å overdøve lukten av råtnende kjøtt.

Det første han gjorde, var å bygge en kirke. Han besøkte de syke regelmessig og ga sakramentene til så mange som mulig. Han var også opptatt av leveforholdene og innførte hygieniske regler for å redusere sykdommens virkninger. Under hans ledelse ble skur forvandlet til malte hus, det ble organisert bondegårder og bygd skoler.

Leprapresten forbandt sår, bygde hus, snekret senger og likkister og gravde graver. Han vendte tilbake til Honolulu og tigget om klær, og samlet inn nok til 300 mennesker. Da nyheten om arbeidet hans spredte seg, samlet folk over hele verden inn penger for å hjelpe.

Damian holdt åpent hus for de spedalske, delte måltidene sine med dem og likte å leke med barna. Han etablerte barnehjem for foreldreløse barn, og var også involvert i planer om å forbedre havnen og veiene, kom med forslag til måter å forbedre vanntilførselen og sørget for utvidelse av sykehuset.

Men pater Damian møtte også motstand og vanskeligheter. Etter å ha blitt smittet av lepra i 1884, ble han beskyldt for å bryte sitt sølibatsløfte, fordi man den gangen trodde at spedalskhet vanligvis smittet ved seksuell kontakt. Etter en periode hvor han følte seg redd og forlatt, skrev han i 1887 at han trodde han måtte være «den lykkeligste misjonæren i verden».

Klokken åtte om morgenen den 15. april 1889 døde pater Damian, 49 år gammel, etter seksten års arbeid blant de leprarammede.

«Jesus fikk inderlig medfølelse med ham, rakte ut hånden og rørte ved ham» står det i Mark 1,41. Slik møtte Jesus de spedalske. Slik møtte også Damian dem – med medfølelse. Med heroisk barmhjertighet.

Første gang publisert i avisen Vårt Land 22. september 2021 da Markus 1,40–45 var dagens bibeltekst. Les i nettbibelen.

"My greatest pleasure is to serve the Lord in His poor children rejected by other people."
Den hellige Damian av Molokai

Flere fakta om St. Damian som jeg ikke fikk plass til i Vårt Land:

• Mahatma Gandhi kalte i 1945 pater Damian en «helt av format» og sa at han hadde vært en av inspirasjonskildene for hans sosiale aksjoner i India som førte til landets selvstendighet.
  
  
• Kong David Kalākaua tildelte p. Damian kommandørkorset av den kongelige ordenen av Kalākaua. Prinsesse Lydia Liliuokalani besøkte kolonien for å gi ham medaljen, men hun skal ha vært så opprørt og sønderknust av det hun så, at hun ikke klarte å lese opp sin tale. Men hun delte sine erfaringer med resten av verden og priste offentlig p. Damians innsats. Dermed ble hans navn spredt over hele USA og Europa, og mange samlet inn penger til ham.
  
  
• I 2005 utropte seerne i den flamske rikskringkastingen VRT ham til «den største belgier i hele Belgias historie».
  
  
• I 2009 ble pater Damian helligkåret i Peterskirken i Roma. Ved helligkåringen bodde fortsatt tyve eldre pasienter i Kalaupapa. Elleve av dem reiste til Roma for å delta i seremonien sammen med sin lege.
  
  
• Sankt Damians minnedag er 10. mai.

Les mer:

Det er vel verdt å lese hele biografien om St. Damian på katolsk.no

Ettertanke | Alle kan bli en helgen

«Gud har skapt helgener utav langt verre folk enn deg».
Mark Hart, katolsk forkynner og forfatter 
Foto: Catholic Link

Har du planer om å komme til Himmelen? Da kommer du før eller siden til å bli en av de helliggjorte – det vil si en helgen. Alle i Himmelen er det.

Alle mennesker er kalt til å la Gud gjøre dem hellige. Og her er de sjokkerende nyhetene: Hvis du bruker din frie vilje til å gi Gud frie hender, kan han faktisk få det til allerede her på jorden.

Synes du den tanken er absurd? Deg, liksom?

Ta to av mine helter, Paulus og Olav Haraldsson. Før Paulus ble en kristen, drepte han mennesker bare fordi de var kristne. Og Hellig Olav? Ah, hvor skal man begynne?

Her er mitt favoritt-triks når kampen er hard, nederlagene står i kø, og oppgaven med å la Gud gjøre meg til en helgen er så latterlig, smertefull og absurd at jeg vil ikke: Da tenker jeg på Hellig Olav. «Når Gud kunne lage en helgen ut av en viking, må det være håp for meg også.»

Poenget er at uansett hvem du er, uansett hvilken fortid du har, kan du fortsatt bli en helgen. Det vil si: Du kan bli den personen Gud skapte deg til å være. Hel. Helliggjort. Gjenskapt i Guds bilde.

«Helgeners fortrinn består ikke i moralsk lyteløshet, men deri at de lar nåden seire i sitt liv.» skriver pater Olav Müller. Alle helgener vitner om denne ene tingen: At ALT er nåde.

Har du krigssår fra synd? Ikke bli liggende på slagmarken. Gå til legen (altså: gå til skriftemål), få nåde og helbredelse og ta opp igjen kampen. Ikke gi opp. Strid troens gode strid!

Til oppmuntring for alle stridende – her er min personlige topp 10-liste med inspirerende sitater:

«Gud har skapt helgener utav langt verre folk enn deg». (Mark Hart)

«Alle helgener har en fortid, og alle syndere har en fremtid.» (Oscar Wilde)

«Kampen er et tegn på hellighet. En helgen er en synder som fortsetter med å prøve.» (Den hellige Josemaria Escriva)

«Vi er ikke summen av våre svakheter og feil. Vi er summen av vår Fars kjærlighet til oss.» (Den hellige pave Johannes Paul II)

«La ingen sørge over at han har falt igjen og igjen, for tilgivelsen har stått opp igjen fra graven.» (Den hellige Johannes Krysostomos)

«Å være en helgen er ikke et privilegium for de få. Det er et kall for alle.» (Pave Frans)

«Vær ikke redd for å bli det nye årtusenets helgener!» (Den hellige pave Johannes Paul II)

«Herren gleder seg over hvert minste lille steg du tar.» (Den hellige Frans av Sales)

«Grip framfor alt troens skjold; med det kan dere slokke alle den ondes brennende piler. Be til enhver tid, i Ånden!» (Ef 6,10 f)

«Herren din Gud er hos deg, en helt som har makt til å frelse. Han gleder og fryder seg over deg og gir deg på ny sin kjærlighet. Han jubler over deg med fryd som på en høytidsdag.» (Sefanja 3,17)

Amen!

Første gang publisert i avisen Vårt Land 24. august 2019, da Rom 6,14-23 var dagens bibeltekst

Oversettelse

Bibeltekstene er hentet fra Bibelselskapets 2011-oversettelse. De andre sitatene er oversatt fra engelsk av meg. Noe vil alltid gå tapt i oversettelser, derfor finner du originalsitatene under her. Dessuten får du noen fine bonussitater med på kjøpet. Nederst, etter alle bildene, finner du tips til andre bloggposter som handler om dette temaet: Helliggjørelsen.

"Every saint has a past

and every sinner has a future."

Oscar Wilde (konverterte til Den katolske kirke på dødsleiet)

"Let no one mourn that he has fallen again and again, for forgiveness has risen from the grave."
St John Chrysostom

Foto: Fransiscan Foundation for the Holy Land 

"The struggle is the sign of holiness.
A saint is a sinner that keeps trying."
St. Josemaria Escriva

Foto: The Culture Project på Instagram 

"Confession is a place of victory."
Father Mike Schmitz (les ham si mer om dette her)

"We are not the sum of our weaknesses and failures.We are the sum of the Father's love for us."
Den hellige pave Johannes Paul II

"Do not be afraid to be the saints of the new millennium!"
Den hellige Johannes Paul II

"To be saints is not a privilege for the few, but a vocation for everyone."
Pave Frans

"Become who you are."
Den hellige Johannes Paul II

"The Lord delights in every little step you take."

St. Frans av Sales

"He restores my soul."
Salme 23,3
Foto: Chickadee Art, Pinterest 

"May we know You more clearly, love You more dearly, and follow You more nearly, day by day."

Den hellige Richard av Chichester (1197-1253)

Les også:

• Ettertanke | Slik blir du en helgen 

"Alle er kalt til å bli helliggjorte mennesker – til å bli helgener, rett og slett. Høres det umulig ut? Selvsagt. For deg, så. Men for Gud er ingen ting umulig (Luk 1,37). Det er Han som står for helliggjørelsen. Det eneste du selv må gjøre, er dette ene (og det er vanskelig nok): Du må ville det. Du må ville være åpen for nåden, slik at nåden får arbeidsrom, slik at Gud virkelig får slippe til i dypet av deg." Les mer her.

• Ettertanke | Å være stolt 

"Hvis du er full av deg selv, er det ikke plass til Gud i deg. Så gjør som Maria: Gi plass! Slipp Gud inn i deg. Vær helt åpen for ham. Da kan virkelig store ting begynne å skje." Les mer her.

• Ettertanke | Hellig Olavs såkorn 

"Olav er ingen from skrivebordshelgen. Norges evige konge er vår bror, en helgen av kjøtt og blod, et levende, skrøpelig menneske med feil og svake sider, nettopp et ekte menneske, som viser oss at Jesus Kristus er kommet for å frelse syndere – og at Han er mektig til å gjøre nettopp det." Les mer her.

• Ettertanke | Klumpen min

”Our rigid plans can lead us to resist God’s shaping the “clay “of our lives, but Jesus wants us to surrender and let Him mold us into the greatness He desires, a life so wonderful we could never conceive it on our own.” Les mer her.

• De sterke katolske kvinnene 

Les om 15 kvinner og troshelter som kommer til å inspirere deg. Klikk her for å bli inspirert.

• Foredrag: Kristen vekst i motgang og medgang

"Det er det kristen vekst går ut på: Helliggjørelse. At «Jesus skal vokse i meg, jeg skal avta». Og det er faktisk litt lettere å få til hvis jeg ikke er oppblåst og full av meg selv, men i stedet holdes naturlig på et passelig ydmykhetsnivå. Da blir det rett og slette bedre plass til Gud i meg og i livet mitt. Erfaringen viser at jeg inntar mer åndelig næring når jeg er sulten enn når livet går lett og jeg er mett." Les hele foredraget her.

Ettertanke | Han tømte Burgund for unge riddere

I Trøndelag grunnlegges Munkeby Mariakloster av cisterciensernes moderhus Cîteaux i Frankrike - som det første i verden siden 1400-tallet! Reglene krever at man må være seks munker før man kan bygge et selvstendig kloster. Finansieringen er på plass, og det samme er fire munker. Bygningen du ser på bildet skal bli klosterets gjestehus. Foreløpig tjener det som både gjestehus og midlertidig kloster for munkene.
Foto: Munkeby Mariakloster ©

I dag, 20. august, er det minnedagen til den hellige Bernhard av Clairvaux – født på familiens slott i Burgund i Frankrike rundt år 1090. Som 22-åring bestemte den begavede adelsmannen seg for å tre inn i et nedleggingstruet kloster i Cîteaux (latin: Cistercium). 

Munkeby Mariakloster har en relikvie av
St. Robert av Molesmes (1027-1110)
som var en av grunnleggerne av Citeaux.
Det er veldig spesielt å få komme
så tett på en hellig fortid.
Ben som er 1000 år gamle,
hellige ben,
hvor ofte ser du det?
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Klosteret skulle snart bli hovedsete for den nye, viktige cistercienserordenen. Bernhard overtalte så mange av vennene og slektningene sine til å tre inn i klosteret sammen med ham at området nærmest ble tømt for unge riddere.

I samlet tropp vendte de 32 yrkesmilitære adelsmennene ryggen til verden og rikdommen, og valgte i stedet et liv i uavbrutt tilbedelse og radikal fattigdom. De tok Jesus på ordet: “Ingen slave kan tjene to herrer. Han vil hate den ene og elske den andre, eller holde seg til den ene og forakte den andre. Dere kan ikke tjene både Gud og Mammon.” (Luk 16,13) Bernhard og hans eks-rike venner satte ikke noe foran kjærligheten til Jesus. De søkte Gud fremfor alt.

Allerede tre år senere grunnla Bernhard (nå 25 år) et kloster i Clairvaux som raskt ble for lite. Det fikk hele 68 datterklostre. Bernhard restaurerte ordensregelen, og regnes som cisterciensernes «andre grunnlegger». Han ble snart både pavers og fyrsters rådgiver.

Mange undre skjedde gjennom Bernhard. Hans mystiske skrifter formet tidsalderens mystikk, og han skrev flere lærde verk som senere ga ham den sjeldne tittelen kirkelærer.

Like utenfor Trondheim følger Bernhards etterkommere cisterciensernes kall den dag i dag. De utfører “Opus Dei”, “Guds arbeid”: De lovpriser Gud og ber for verden. Bli med og be for cisterciensernonnene på Tautra og cisterciensermunkene på Munkeby i dag, at de skal bli til rik velsignelse for Kirken, for Norge og verden.

Be spesielt om at unge mennesker skal våge å være like modige som St. Bernhard av Clairvaux, og svare JA når Jesus kaller dem til å leve klosterlivet: Søke Gud fremfor alt, tilbe Herren og be for verden.

Gud kan gjøre store ting gjennom ALLE som gir seg helt til ham - også i 2021!

Noe bearbeidet versjon av en ettertanke som ble publisert i avisen Vårt Land 20. august 2011. Dette blogginnlegget ble opprinnelig publisert 20. august 2012, men ble oppdatert 20. august i 2013 og 2019.

Bli med til Hovedøya 1197

I den vakre boken "En dag i Herrens fotgårder" fotfølger du cisterciensermunkene på Hovedøya en hel dag i det Herrens år 1197.

Her slutter jeg meg til forlagets omtale av boken:

Få steder i Oslo har fanget oppmerksomheten som klosteret på Hovedøya, men ruinene holder godt på sine historier. Hva inspirerte brødrene som holdt til her? Hvordan fylte de døgnets timer? Hvorfor gikk de i kirken midt på natten, – og hva gjorde de der så lenge hver dag? Hvilke regler skulle de følge resten av døgnet, – hvordan brukte de alle rommene i klosteret? Hva spiste de, hva levde de av? Når og hvorfor forsvant de fra øya midt i Oslofjorden?

I denne boken fotfølger vi cisterciensermunkene på Hovedøya en hel dag i det Herrens år 1197. De er blant de middelaldermenneskene vi vet mye om, for klosterordenen har finpusset detaljerte forskrifter for alle sider ved sitt liv. Når vi oppsøker dem, er cistercienserordenen en av middelalderens store suksess­historier. Den første kommuni­teten ble grunnlagt for bare tre genera­sjoner siden i det som senere fikk navnet Frankrike, og ordenen har spredt seg som ild i tørt gress over hele Europa – og også til Hovedøya, som nå er på høyden av sin tiltrekning og innflytelse. For om disse munkene har hodet i himmelen, er bena solid plantet på bakken.

Karl Gervin er forfatter og foredragsholder, kjenner av cisterciensisk historie og spiritu­alitet og seniorprest i Den norske kirke.

• Her kan du bla i "En dag i Herrens forgårder".
• Her kan du kjøpe boken hos St. Olav forlag. Du får den også i de katolske bokhandlene i Oslo og Trondheim, og samtlige bokhandler i Norge kan bestille den inn til deg.

Radioreportasje fra Munkeby

I serien MUSEUM sendte NRK P2 i januar 2012 et fint program om Munkeby Mariakloster.

Her møter du de fire brødrene og får høre om hvordan de lever og om røttene tilbake til ordenens middelalderkloster i Munkeby.

Hør på radiosendingen her!

Lære mer?

Vil du lese mer om cisterciensernes historie i Norge?

Cistercienserne spredte seg som ild i tørt gress utover på 1100-tallet og fikk fem klostre i Norge: Hovedøya ved Oslo, Lyse og Nonneseter utenfor Bergen, og Munkeby og Tautra i Trøndelag.

Hvis du vil lese mer om klostrene, anbefaler jeg varmt den fascinerende boken "Klostrene ved verdens ende" av idéhistoriker og teolog Karl Gervin.

"Ei bok så gjennomarbeidet at lesningen oppleves som en åndelig renselse. [...] Gervin er en helt sjelden historisk pedagog." (Sitat fra Cathrine Krøgers bokanmeldelse i Dagbladet)

• Les forlagets omtale av boken her.
• Kjøp boken her hos St. Olav bokhandel, til halv pris av det den koster hos forlaget (Pax forlag).

Les også:

• En vakker julebønn av St. Bernhard av Clairvaux (her på bloggen)
• Helgenbiografien om St. Bernhard av Clairvaux på katolsk.no

Ettertanke | De hellige besteforeldrene

Dette er historien om da Gud vekket opp en fireåring i Norge for å be for Søster Annie som var i livsfare i Kina. 
Foto: Misjonskirken Norge

En gang misjonæren Annie Skau Berntsen var i livsfare i Kina, ba hun inntrengende: «Herre, minn noen på å be for meg!» Da våknet Wencke Olsson (4 år) opp i Bergen. 

Hun løp inn til foreldrene sine, og sa: «Det er noe galt med tante Annie Skau. Hun er i stor fare.» Jenta forklarte at de måtte stå opp og be knelende, sammen. 

«Jeg har aldri hørt noen be slik som lille Wencke den morgenen», forteller moren. Fireåringen ropte ut, som om hun var i stor nød, og gjentok om og om igjen: «Herre Jesus, redd Annie!» 

Så stanset hun plutselig og sa: «Takk, kjære Jesus». Deretter sa hun: «Mamma og pappa, Jesus har hørt bønnene våre. Annie er ikke i fare lenger. Vi kan legge oss til å sove igjen.»

To år senere møtte familien Olsson på søster Annie, og spurte hva hun hadde opplevd på det klokkeslettet i Kina. Annie regnet om til kinesisk tidssone, og oppdaget at det var nøyaktig da hun hadde bedt Gud om å minne noen på å be for henne. Som ved et mirakel unnslapp hun livsfaren.

Hvordan kunne Wencke vite at Annie var i stor fare, og at hun måtte be for henne? Dette er en del av det store mysteriet som vi i trosbekjennelsen kaller «de helliges samfunn». Det finnes en forbindelse mellom alle oss som tilhører Jesus. I dåpen går vi over fra døden til livet, og blir forenet med Jesus. Dermed er vi også forenet i ham, med hverandre.

Hvorfor skriver jeg om dette i dag? Fordi i dag er det minnedagen for verdenshistoriens beste besteforeldre; de hellige Anna og Joakim, foreldrene til Jomfru Maria. I likhet med mange andre, hadde søster Annie en bestemor – «en varm kristen» beskriver hun – som ble avgjørende for at hun ble en kristen.

Jesus er «mild og ydmyk av hjertet» (Matt 11,29). De som stadig mer forenes med Jesus, blir mer og mer likedannet med ham. Utallige er de helliggjorte besteforeldrene som ikke har sine navn skrevet inn i den offisielle helgenkalenderen, men som like fullt er helgener. Og utallige er de villfarne barnebarna som har funnet veien til Jesus på grunn av besteforeldres forbønn.

Vi tror at besteforeldre fortsetter med å være forbedere også etter sin død. Gud er jo ikke en Gud for døde, men for levende (Matt 22,32). Det betyr; de døde er ikke døde. De lever. Hos Jesus. I Jesus.

Døden er bare en overgang, der de troende blir helt forenet med Jesus – han som ber for oss, og som er vår fremste forbeder (Heb 7,25). Når vi spør om de helliges forbønn, minner Jesus dem på å be for oss, enten de er i Bergen eller i himmelen.

Du er omgitt av de helliges samfunn, i himmelen og på jorden. Du er aldri alene den lange veien hjem. Det er vår tro. Det er Kirkens tro. Halleluja!

Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 26. juli 2021 da Matt 11,28–30 var dagens bibeltekst

Søster Annie er et stort forbilde. Les boken "Søster Annie - dette er mitt liv" av Gene Gleason for å bli kjent med henne. 

Les hele historien

Kilden min til historien om søster Annies bønnesvar, er biografien Søster Annie - dette er mitt liv av Gene Gleason, utgitt på Ansgar forlag i 1985. Historien om bønnesvaret i 1950 står på side 96-98. Jeg vil oppfordre deg til å lese historien digitalt her hos Nasjonalbiblioteket. Det er fort gjort, og veldig trosstyrkende. En vitaminpille for troslivet.

Søster Annie er et stort forbilde. Les boken Søster Annie - dette er mitt liv for å bli kjent med henne. Nynorsk antikvariat har et eksemplar til salgs akkurat nå. Er den solgt i det du leser dette? Gå til antikvariat.no og klikk på menypunktet "Ønsker" øverst på siden. Der kan du legge inn boktittelen og epostadressen din, slik at du blir varslet når et antikvariat legger den ut for salg. 

Du kan også låne boken på biblioteket eller lese den gratis, digitalt, hos Nasjonalbiblioteket (kun tilgjengelig for norske ip-adresser).

Søster Annie ble TV-kjendis i Norge da hun var med i TV-programmet "Dette er ditt liv" i 1985.
Foto: Skjermdump fra Dette er ditt liv/NRK 

Ble TV-kjendis over natten

Søster Annie ble TV-kjendis over natten da hun var med i TV-programmet "Dette er ditt liv" i 1985. Dette var en programserie der en kjent person "kidnappes" til studio i NRK, hvor gjester og overraskelser ventet. Programmet er en klassiker, og det ligger fortsatt tilgjengelig på nrk.no. Du kan se det her. Anbefales! Jeg så det i 1985, da jeg var ni år, og det gjorde evig inntrykk.

Les mer her på bloggen:

• Ettertanke | Han er de levendes Gud - om helgener og de helliges samfunn
• Ettertanke | De døde er ikke døde - de lever hos Gud
• Ettertanke | Mormoren til Jesus Kristus
• Les biografien til de hellige Anna og Joakim her på katolsk.no