 |
| I Trøndelag grunnlegges Munkeby Mariakloster av cisterciensernes moderhus Cîteaux i Frankrike - som det første i verden siden 1400-tallet! Reglene krever at man må være seks munker før man kan bygge et selvstendig kloster. Finansieringen er på plass, og det samme er fire munker. Bygningen du ser på bildet skal bli klosterets gjestehus. Foreløpig tjener det som både gjestehus og midlertidig kloster for munkene. Foto: Munkeby Mariakloster © |
I dag, 20. august, er det minnedagen til den hellige Bernhard av Clairvaux – født på familiens slott i Burgund i Frankrike rundt år 1090. Som 22-åring bestemte den begavede adelsmannen seg for å tre inn i et nedleggingstruet kloster i Cîteaux (latin: Cistercium).
 |
| Munkeby Mariakloster har en relikvie av St. Robert av Molesmes (1027-1110) som var en av grunnleggerne av Citeaux. Det er veldig spesielt å få komme så tett på en hellig fortid. Ben som er 1000 år gamle, hellige ben, hvor ofte ser du det? Foto: Ragnhild H. Aadland Høen |
I samlet tropp vendte de 32 yrkesmilitære adelsmennene ryggen til verden og rikdommen, og valgte i stedet et liv i uavbrutt tilbedelse og radikal fattigdom. De tok Jesus på ordet: “Ingen slave kan tjene to herrer. Han vil hate den ene og elske den andre, eller holde seg til den ene og forakte den andre. Dere kan ikke tjene både Gud og Mammon.” (Luk 16,13) Bernhard og hans eks-rike venner satte ikke noe foran kjærligheten til Jesus. De søkte Gud fremfor alt.
Allerede tre år senere grunnla Bernhard (nå 25 år) et kloster i Clairvaux som raskt ble for lite. Det fikk hele 68 datterklostre. Bernhard restaurerte ordensregelen, og regnes som cisterciensernes «andre grunnlegger». Han ble snart både pavers og fyrsters rådgiver.
Mange undre skjedde gjennom Bernhard. Hans mystiske skrifter formet tidsalderens mystikk, og han skrev flere lærde verk som senere ga ham den sjeldne tittelen kirkelærer.
Like utenfor Trondheim følger Bernhards etterkommere cisterciensernes kall den dag i dag. De utfører “Opus Dei”, “Guds arbeid”: De lovpriser Gud og ber for verden. Bli med og be for cisterciensernonnene på Tautra og cisterciensermunkene på Munkeby i dag, at de skal bli til rik velsignelse for Kirken, for Norge og verden.
Be spesielt om at unge mennesker skal våge å være like modige som St. Bernhard av Clairvaux, og svare JA når Jesus kaller dem til å leve klosterlivet: Søke Gud fremfor alt, tilbe Herren og be for verden.
Gud kan gjøre store ting gjennom ALLE som gir seg helt til ham - også i 2021!
Noe bearbeidet versjon av en ettertanke som ble publisert i avisen Vårt Land 20. august 2011. Dette blogginnlegget ble opprinnelig publisert 20. august 2012, men ble oppdatert 20. august i 2013 og 2019.
Bli med til Hovedøya 1197
I den vakre boken "En dag i Herrens fotgårder" fotfølger du cisterciensermunkene på Hovedøya en hel dag i det Herrens år 1197.
Her slutter jeg meg til forlagets omtale av boken:
Få steder i Oslo har fanget oppmerksomheten som klosteret på Hovedøya, men ruinene holder godt på sine historier. Hva inspirerte brødrene som holdt til her? Hvordan fylte de døgnets timer? Hvorfor gikk de i kirken midt på natten, – og hva gjorde de der så lenge hver dag? Hvilke regler skulle de følge resten av døgnet, – hvordan brukte de alle rommene i klosteret? Hva spiste de, hva levde de av? Når og hvorfor forsvant de fra øya midt i Oslofjorden?
I denne boken fotfølger vi cisterciensermunkene på Hovedøya en hel dag i det Herrens år 1197. De er blant de middelaldermenneskene vi vet mye om, for klosterordenen har finpusset detaljerte forskrifter for alle sider ved sitt liv. Når vi oppsøker dem, er cistercienserordenen en av middelalderens store suksesshistorier. Den første kommuniteten ble grunnlagt for bare tre generasjoner siden i det som senere fikk navnet Frankrike, og ordenen har spredt seg som ild i tørt gress over hele Europa – og også til Hovedøya, som nå er på høyden av sin tiltrekning og innflytelse. For om disse munkene har hodet i himmelen, er bena solid plantet på bakken.
Karl Gervin er forfatter og foredragsholder, kjenner av cisterciensisk historie og spiritualitet og seniorprest i Den norske kirke.
Her møter du de fire brødrene og får høre om hvordan de lever og om røttene tilbake til ordenens middelalderkloster i Munkeby.
Hør på radiosendingen her!
Cistercienserne spredte seg som ild i tørt gress utover på 1100-tallet og fikk fem klostre i Norge: Hovedøya ved Oslo, Lyse og Nonneseter utenfor Bergen, og Munkeby og Tautra i Trøndelag.
Hvis du vil lese mer om klostrene, anbefaler jeg varmt den fascinerende boken "Klostrene ved verdens ende" av idéhistoriker og teolog Karl Gervin.
"Ei bok så gjennomarbeidet at lesningen oppleves som en åndelig renselse. [...] Gervin er en helt sjelden historisk pedagog." (Sitat fra Cathrine Krøgers bokanmeldelse i Dagbladet)
I denne boken fotfølger vi cisterciensermunkene på Hovedøya en hel dag i det Herrens år 1197. De er blant de middelaldermenneskene vi vet mye om, for klosterordenen har finpusset detaljerte forskrifter for alle sider ved sitt liv. Når vi oppsøker dem, er cistercienserordenen en av middelalderens store suksesshistorier. Den første kommuniteten ble grunnlagt for bare tre generasjoner siden i det som senere fikk navnet Frankrike, og ordenen har spredt seg som ild i tørt gress over hele Europa – og også til Hovedøya, som nå er på høyden av sin tiltrekning og innflytelse. For om disse munkene har hodet i himmelen, er bena solid plantet på bakken.
Karl Gervin er forfatter og foredragsholder, kjenner av cisterciensisk historie og spiritualitet og seniorprest i Den norske kirke.
- Her kan du bla i "En dag i Herrens forgårder".
- Her kan du kjøpe boken hos St. Olav forlag. Du får den også i de katolske bokhandlene i Oslo og Trondheim, og samtlige bokhandler i Norge kan bestille den inn til deg.
Radioreportasje fra Munkeby
I serien MUSEUM sendte NRK P2 i januar 2012 et fint program om Munkeby Mariakloster.
Her møter du de fire brødrene og får høre om hvordan de lever og om røttene tilbake til ordenens middelalderkloster i Munkeby.
Hør på radiosendingen her!
Lære mer?
Vil du lese mer om cisterciensernes historie i Norge?
Cistercienserne spredte seg som ild i tørt gress utover på 1100-tallet og fikk fem klostre i Norge: Hovedøya ved Oslo, Lyse og Nonneseter utenfor Bergen, og Munkeby og Tautra i Trøndelag.
Hvis du vil lese mer om klostrene, anbefaler jeg varmt den fascinerende boken "Klostrene ved verdens ende" av idéhistoriker og teolog Karl Gervin.
"Ei bok så gjennomarbeidet at lesningen oppleves som en åndelig renselse. [...] Gervin er en helt sjelden historisk pedagog." (Sitat fra Cathrine Krøgers bokanmeldelse i Dagbladet)
- Les forlagets omtale av boken her.
- Kjøp boken her hos St. Olav bokhandel, til halv pris av det den koster hos forlaget (Pax forlag).
Les også:
- En vakker julebønn av St. Bernhard av Clairvaux (her på bloggen)
- Helgenbiografien om St. Bernhard av Clairvaux på katolsk.no
Denne boken står på min ønskeliste. Hvilket forhold har du til Jomfru Maria Ragnhild? Tror du at hun kan høre når man ber om hennes forbønn? For meg er Jomfru Maria et forbilde i sin ydmykhet og ved at hun alltid peker på Jesus.
SvarSlettEivor M
Fantastisk blogg!!!
Hm... hvilket forhold har jeg til Jomfru Maria? Det korte svaret er "nærere og nærere". Håper å kunne skrive et lengre svar til deg en av de nærmeste dagene. God natt!
SlettDere katolikker hevder stadig at dere ikke er Maria - eller helgendyrkere og at dere føler dere misforstått i dette. Jeg synes dere stadig bekrefter at det er nettopp det dere gjør, nemlig dyrker og ber til vanlige, dødelige mennesker. Jeg synes alle disse henvisningene til og opptattheten av avdøde personer er direkte ubehagelig. Disse såkalte hellige menneskene var verken verre eller bedre enn deg og meg. Dersom man hadde hatt mulighet til å gå katolikkenes såkalte saligkårede nærmere i sømmene , er jeg ganske sikker på at denne menneskedyrkingen hadde fått en brå slutt.
SvarSlettKaleb R.
Kjære Kaleb
SvarSlettDu er med god grunn oppriktig oppgitt over det du tror er katolsk lære, derfor skal jeg bruke tid på å gi deg et grundig svar. Jeg forventer ikke at du blir "katolsk i hodet" av å lese én artikkel, men jeg håper jeg skal klare å gjøre rede for katolsk lære om Maria og helgenene på en slik måte at du iallfall skjønner at vi ikke er så ukristelige som protestantisk propaganda skal ha det til.
Paulus forklarer hva avgudsdyrkelse er; nemlig å tilbe og dyrke det skapte istedenfor Skaperen (jf Rom 1,25). Protestanter anklager ofte katolske kristne for å holde på med avgudsdyrkelse når vi ærer helgener. Ifølge katolsk lære er det imidlertid en uendelig stor kløft mellom et menneske og Gud, mellom det skapte og skaperen.
Å tilbe et menneske er den største synd. Det er avgudsdyrkelse, og det fordømmer kirken selvsagt. Maria-ærbødigheten handler om å vise henne en anstendig dose ÆRE. Men i vår tid vet vi jo ikke lenger hva det er, vi viser ikke engang kongen eller statsministeren ære.
Læren om helgenene handler om at vi er kirke sammen med dem som har gått foran oss. De er ikke bare «avdøde», slik ateister og en del protestanter anser dem for å være.
Døden er bare en overgang for den troende. De kristne som har gått foran oss har allerede gått over fra døden til livet, og de lever hos Gud. Derfor kan vi be Jesu venner i Himmelen om å be for oss, slik vi også kan be Jesu venner her om forbønn. Jesus er vår største forbeder, og de som allerede har nådd fram (og er helt forenet med Jesus i Guds rike), de ber for oss sammen med ham.
Når du som protestant ser et menneske som kneler foran en Maria-statue, tenker du kanskje at han ber til henne (eller enda verre: til statuen) som om hun var Gud. Men det gjør han ikke, han ber til Gud og han spør Maria (m. fl.) om forbønn.
Ja, jeg ber min mor Maria om forbønn – på samme måte som jeg ber min jordiske mor Marit om forbønn. Jeg ser ikke på det ene som mer dramatisk eller forferdeligere enn det andre. Det at jeg ber min mor Marit (her) eller min mor Maria (der) om forbønn betyr det ikke at jeg ser på noen av dem som guddommelige.
Det er viktig å skille mellom begrepene ”be til” og ”tilbe”. Å tilbe vil si å ære Gud med den ære bare Gud kan vises. For eksempel er lovprisningen av Gud som Den Allmektige og Evige, en form for tilbedelse. Men å ”be til” noen betyr ganske enkelt at en spør om noe, eller kommer med en inntrengende anmodning. Det er innholdet i bønnen eller forespørselen som avgjør om den utgjør en form for avgudsdyrkelse. Ellers kan du jo ikke en gang be en venn om en tjeneste uten å synde.
SvarSlettDet er også viktig å huske på at ingen blir hellig av egen kraft. Det er GUDS NÅDE som forvandler en synder til en helgen, og vi er ALLE kalt til å være hellige, dvs. til å være helgener. Når jeg ærer en helgen, ærer jeg dypest sett Gud som ved sin nåde gjør oss hellige. ”Når du [Gud] kroner helgenene, kroner du dine egne gaver”, sier kirkefaderen Augustin.
FAQ-spalten på katolsk.no svarer slik: «Når Moses tar av seg på bena fordi han står på hellig grunn, er det ikke først og fremst sanden under dem han ærer, men den Gud som har helliget sanden ved sitt nærvær. Det samme gjelder helgener. Maria var i seg selv et ganske ordinært menneske, men fordi Gud utvalgte henne til å være den nådefylte gudfødersken, har hun en spesiell plass i Hans frelsesverk. Alle ære som gis henne, gis altså indirekte til Kristus, for det er Han som har helliget henne ved å la henne bli sin mor.»
Du etterlyser at «katolikkenes såkalte saligkårede» må gås «nærmere i sømmene». Jeg kan forsikre deg om at det er nettopp dette Kirken gjør på det grundigste før den våger å gå god for at Gud har helliggjort et menneske.
Alle kjenner imidlertid en helgen. Det er bare en liten promille av helgenene som kommer så langt at kommer inn i den offisielle saligkåringsprosessen.
Kjenner du kanskje en gammel kristen som det «lyser Jesus av»? En herlig dame som åpenbart har blitt preget av å leve tett sammen med Jesus gjennom et langt liv? Eller en hjertevarm bestefar som alle elsker fordi han har tilbrakt mye tid i bønn over Guds ord, og som har blitt så forvandlet gjennom sin åpenhet for Gud og for Guds nåde at han nå utstråler Jesus – Jesu kjærlighet og Jesu vennlighet?
Da kjenner du en helgen, et menneske som Gud har gjort hellig. Og akkurat som du kan være trygg på at din trofaste kristne bestefar ber for deg mens han lever her på jorda, kan du være trygg på at han også ber for deg når han er blitt forenet med Jesus i himlenes rike. Det er ikke mer hokuspokus enn det.
Vi er kirke sammen med dem som har gått foran oss. Det er derfor norske kirker har bare en halv alterring – fordi den andre halvdelen av alterringen er i Himmelen der de hellige feirer messen sammen med oss. Kirken, som er Kristi kropp (Kol 1,18), finnes ikke bare her på jorden. Vi er én familie, én kirke, og ikke en gang døden kan skille oss.
Det finnes ikke belegg i Bibelen for å lage et radikalt skille mellom folk som er sovnet inn i Kristus, og kristne som fortsatt lever på jorden. Vi er alle ett i Kristus: ”For jeg er viss på at verken død eller liv (…) skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre” (Rom 8,38a; 39b)
Hvis din salige bestefar har sovnet inn i Kristus er han ikke død nå, han lever hos Kristus, og sammen ber de for deg.
Men hva betyr så alt dette, betyr det at katolske kristne ikke driver med avgudsdyrkelse? Gid det var så vel. Som katolsk.no skriver: «Den desidert vanligste form for avgudsdyrkelse blant kristne er at vi setter noe skapt høyere enn vår relasjon til Gud. Verden er like full av lidenskaper som den er av mennesker, og ofte setter vi våre lidenskaper i form av penger, sex eller makt foran Gud. Slik avgudsdyrkelse er dessverre like vanlig blant katolikker som blant andre kristne.»
Håper det var til avklaring.
"There might be a hundred that do not like what the Catholic Church teaches, but there are millions that do not like what they think the Catholic Church teaches." (Erkebiskop Fulton J. Sheen)