Se opp, Europa - de evangeliserende katolikkene kommer

KATOLSK EVANGELISERING: Det er tid for å gi Europa evangeliet på nytt. Temaet for de katolske Verdensungdomsdagene i Rio de Janeiro i 2013 er "Gå og gjør alle folkeslag til mine disipler".
Bildet er fra Verdensungdomsdagene i Roma i 2000.

I artikkelen "Evangelical Catholics on offense" skriver den verdenskjente katolske teologen, kommentatoren og forfatteren George Weigel at "en dristig ny æra i Den katolske kirkes 2000 år lange historie er på gang", nemlig "den evangeliske æraen".

George Weigel mener vi nå ser slutten på århundrer med motreformatorisk katolisisme, og at teppet har gått opp for nyevangeliseringen,"the Gospel-focused evangelical Catholicism of the third millennium", altså "det tredje millenniets evangeliefokuserte, evangeliske katolisisme".

Evangeliserende paver

Både Pave Benedikt XVI og Pave Johannes Paul II har hele tiden vektlagt behovet for nyevangelisering i den vestlige verden. "Vær ikke redd!" gjentok Pave Johannes Paul II stadig. På de katolske Verdensungdomsdagene i 1993 sa han:

"Vær ikke redd for å gå ut på gatene og de offentlige stedene lik de første apostlene som forkynte Kristus og de Gode Nyhetene om frelse på torgene i bygd og by. Dette er ikke en tid for å skamme seg over evangeliet. Det er tiden for å forkynne det fra hustakene!" 

- Legg ut på dypet

Den katolske kirke har tatt imot Pave Johannes Paul IIs utfordring om å "legge ut på dypet", slik disiplene gjorde på Galilea-sjøen, "for å invitere den postmoderne verden til vennskap med Jesus Kristus". 

Weigel skriver: "The Catholicism that has a future can’t be a weekend recreational activity, a lifestyle choice. The Catholicism of the future must be a life-changing and life-forming embrace of Jesus Christ, his truth, and his authority: a radical commitment that shapes all of life."

Offensiv evangelisering

Evangelisk katolisisme handler om en tro som ikke lar seg drive på defensiven av vår tids motstand. I stedet er Kirken på offensiven.

"Evangelical Catholicism intends to convert the world, beginning with the worlds that surrounds every evangelical Catholic: family, neighborhood, workplace, the public square. Evangelical Catholics go into mission territory every day, know they’re doing precisely that, and welcome the opportunity to offer a deeply confused postmodern world the truth about the human condition that is found in Jesus Christ."

Sterk motkultur

På denne måten vil den evangeliske katolisismen bli en kulturformende motkultur. 

"It will form its own culture, built upon friendship with Jesus Christ, belief in his authority and the church’s authority, sacramental intensity and liturgical beauty, biblical literacy – and a clear understanding that, while everyone in the church has a unique vocation, all those vocations are ordered to mission and measured by mission-effectiveness."

VERDENSKJENT: George Weigel skrev
Pave Johannes Paul IIs autoriserte biografi.
George Weigels nyeste bok (hans 21. bok),
heter “Evangelical Catholicism:
Deep Reform in the 21st-Century Church”
og ble publisert 5. februar 2013.

Katolsk reform

Denne dype kirkereformen vil gjøre Den katolske kirke stadig mer katolsk, og stadig mer evangeliserende.

"Authentic Catholic reform will unfold according to two ancient criteria: the truth the church bears (which it knows through its teaching authority, not through New York Times editorials), and mission-effectiveness.  [...]

Because these reforms will be conducted according to the criteria of truth and mission, they will not deconstruct the Catholic Church, nor will they return it to some imaginary golden age of the past. The reform of the church will, rather, make Catholicism ever more evangelical – and ever more a sign of contradiction."

EVANGELISKE PAVER: Både Pave Benedikt XVI og Pave Johannes Paul II har hele tiden vektlagt behovet for nyevangelisering i den vestlige verden. "Vær ikke redd" gjentok Pave Johannes Paul II stadig. På Verdensungdomsdagene i 1993 sa han: "Vær ikke redd for å gå ut på gatene og de offentlige stedene lik de første apostlene som forkynte Kristus og de Gode Nyhetene om frelse på torgene i bygd og by. Dette er ikke en tid for å skamme seg over evangeliet. Det er tiden for å forkynne det fra hustakene!" 

Why do adults become Catholics

Vil du lese mer av George Weigel? Få med deg en annen interessant artikkel av ham her: "Why do adults become Catholics?"

Her er noen smakebiter:

• "There are as many reasons for “converting” as there are converts."
• "If there is a thread running through these varied personalities, it may be this: that men and women of intellect, culture, and accomplishment have found in Catholicism what Blessed John Paul II called the “symphony of truth.” That rich and complex symphony, and the harmonies it offers, is an attractive, compelling, and persuasive alternative to the fragmentation of modern and post-modern intellectual and cultural life, where little if anything fits together and much is cacophony. Catholicism is not an accidental assembly of random truth-claims; the Creed is not an arbitrary catalogue of propositions and neither is the Catechism of the Catholic Church. It all fits together. And in doing so, Catholicism helps fit all the aspects of our lives together, as it orders our loves and loyalties in the right direction."
• "Viewed from outside, Catholicism can seem closed and unwelcoming. As Evelyn Waugh noted, though, it all seems so much bigger, spacious, open from the inside. The Gothic, with its soaring vaults and buttresses and its luminous stained glass, is not a classic Catholic architectural form by accident. The full beauty of the light, however, washes over you from inside."

KIRKEN SETT INNENFRA: Den katolske kirke er som de gotiske kirkene: Vakker sett utenfra, men skjønnheten, lyset og fargene oppleves enda mer intenst når du er inne i kirken. George Weigel skriver: "The Gothic, with its soaring vaults and buttresses and its luminous stained glass, is not a classic Catholic architectural form by accident. The full beauty of the light, however, washes over you from inside."  (Bildet er fra La Sainte Chapelle i Paris)

Edin, Ignatius og Jesus-meditasjonen

KRISTUS-GLEDEN INKARNERT: Edin Løvås, den gang fersk 80-åring, på Haldorsens Konditori i Oslo, november 2000.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Den norske Kristus-mystikeren Edin Løvås, født i 1920, regnes for å være den protestantiske retreatbevegelsens far i Norge. 

Forkynneren og forfatteren Edin Løvås har levd et langt liv i kontemplasjon og Jesus-meditasjon, og ble en av mine mange veivisere til Den katolske kirke. Selv tilhører han Misjonsforbundet der han har vært forkynner i en mannsalder.

Ignatianske kilder

Edins store inspirasjonskilde St. Ignatius av Loyola lærte ham både Jesus-meditasjon, kontemplasjon, de åndelige øvelser, ignatiansk åndelig veiledning, tidebønnene, den daglige Kristus-etterfølgelsen ("å leve som en disippel") og viktigheten av å tilbringe tid med Jesus i ensomhet og stillhet på retreater (det engelske ordet retreat brukes i norske protestantiske miljøer - i norske katolske miljøer pleier man i stedet å bruke det norske ordet retrett). 

Jesus-meditasjonen og de dype katolske kildene

SNEKKERSØNNEN:
En herlig biografi om Edin Løvås,
skrevet av Knut Grønvik i 1995.
Du får kjøpt den for bare kr 80,-
hos Bok&Media akkurat nå.
Skynd deg, slå til mens den
fortsatt er å få tak i!

I 1995 utgav Knut Grønvik en glimrende biografi om Edin Løvås: "Snekkersønnen" (Luther forlag). Her kan du lese om hvordan Edin har hentet inspirasjon fra både den store katolske helgenen St. Teresa av Avila (side 87), den hellige Benedikt av Nursia (side 93), men ikke minst fra den hellige Ignatius av Loyola (side 88). Her er det som skjedde med Edin tidlig på 50-tallet:

"Predikanten Edin Løvås [...] hadde rukket å stifte bekjentskap med Ignatius av Loyola. Frikirkemannen var blitt fascinert av all protestantisk kristendoms erkefiende. Ordenen Ignatius var opphav til, jesuittene, var jo selve symbolet på det verste ved katolisismens vesen. De var ved grunnlov forbudt på norsk jord. Jesuittene ble anførere i motreformasjonen der den katolske kirke blankpusset sine idealer etter at Luther og de som verre var, hadde fått sitt pass påskrevet.

Men nå var det gått 400 år, og Edin Løvås, en frikirkelig vekkelsespredikant i Norge, hadde funnet "St. Ignatius af Loyola's Exercitiebog" i en dansk utgave fra 1938 på et antikvariat. Han leste den, og oppdaget ganske snart at jesuittene i bunn og grunn er nettopp det - jesu-itter. Tross alt som kan og bør sies om deres senere fremferd for sin kirkes sak: Ignatius av Lojola viser i denne boken sine ordensbrødre veien til et inderlig fellesskap med Jesus.

Det var hos Ignatius Edin lærte grunntrekkene i den meditasjonsmetoden han hengav seg til der ute i skogen og etter hvert gav videre. Det var en metode så enkel at enhver kan bruke den. Se beretningen om Jesus for deg. Aktiviser din fantasi og forestillingsevne. Lytt deg inn i replikkene, fornem atmosfæren, la bildet av Jesus og hele utstrålningen av hans personlighet fylle ditt sinn.

Når du gjør det, vil Jesu nærvær ikke lenger bare være en sannhet for tanken. Den samme Jesus Kristus som du har lest om, han som var der ved Betesdadammen og helbredet den syke, er nettopp nå hos deg på din bønneplass. Du vil kunne oppleve at han er nær deg, og merke hvordan han er. Helt av seg selv vil da meditasjonen gli over i bønn og tilbedelse. Du kan samtale med ham som er usynlig hos deg. Du kan sammen med ham gå inn foran Faderens trone.

For Edin selv slo dette til i fullt monn de ukene han var avsides for å finne sin Mester igjen. Siden har han aldri gått trøtt av å vise andre veien inn i det meditative møtet med den oppstandne." (s. 88 i Snekkersønnen)

"Jesusmeditasjonen er nødvendig, hele livet. Den er selve veien inn i den kontemplative og mystiske erfaringen av at "jeg er i Kristus og Kristus er i meg". Når dette blir mer enn en trossannhet, når det oppleves, da er meditasjonen blitt til mystikk." (s. 90 i Snekkersønnen)

Her kan du lese en kort artikkel om hva Jesus-meditasjon er, mens her kan du lese en noe lengre artikkel av Edin Løvås om hvordan du kan praktisere Jesus-meditasjon.

Motreformasjonens far

IHS: Jesuittenes monogram, IHS, står for
"Iesus Hominum Salvator" - "Jesus Menneskenes Frelser".
Jesuitt er sammensatt av de to latinske ordene Jesu og
ite (gå), dvs. Gå til Jesus, som de overalt forkynner.

Den hellige Ignatius av Loyola (1491-1556) er ironisk nok motreformasjonens far - han ledet altså an i Den katolske kirkes arbeid for å vinne protestantene tilbake til Den katolske kirke.

I årene 1534-1539 startet Ignatius og hans venner Societas Jesu (S.J.), det vil si Jesu Selskap, bedre kjent som Jesuittordenen, den største misjonsordenen i Den katolske kirke.

Her er tre karakteristiske sitater av St. Ignatius av Loyola:

«Få mennesker aner hva Gud kunne gjøre ut av dem, om de bare uten forbehold ville overgi seg helt i den guddommelige Mesters hender, så Han kunne forme deres sjeler.»

«Kjennetegnet på et riktig valg er åndelig glede og større ro, selv om veien jeg har valgt er den vanskeligste. Kjennetegnet på et uriktig valg er indre uro, usikkerhet og tretthet, selv om jeg valgte den letteste vei.»

«Herre, motta all min frihet, min erindring, min forstand og hele min vilje. Alt hva jeg eier og har, du har gitt meg alt dette; til deg, Herre, gir jeg det tilbake. Alt er ditt, bruk det helt etter din vilje. Gi meg bare din kjærlighet og din nåde, det er nok for meg.»

Jesuittene

Jesuittbetegnelsen er sammensatt av de to latinske ordene Jesu og ite, som betyr: gå til Jesus, som de overalt forkynte. Jesuittordenen er en effektiv og kraftfull misjonsbevegelse. Så effektiv var den at helt fra reformasjonen i Norge i 1537 og frem til 23. november 1956 var ordenen strengt forbudt i Norge - jesuitter hadde ikke adgang til landet.

Mange tror at jesuittene sa ”hensikten helliger midlet”, men det har de aldri stått for. Slagordet er fabrikkert av jesuittenes motstandere. En annen merkelig, utbredt forestilling er at jesuittene skulle stå bak inkvisisjonen, noe de slett ikke gjorde. Tvert imot ble Ignatius tiltalt for vranglære - og frikjent - av inkvisitorene flere ganger.

Edin, min veiviser

GLEDE: Edin Løvås utstråler livsglede og Kristus-glede.
Her er han 80 år. I dag er han 92 år.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Hvordan ble så en forkynner fra Misjonsforbundet min veiviser til Den katolske kirke? Vel, Edin Løvås er en mann som lever det han forkynner, han lever i Jesus-meditasjonen og kontemplasjonen. Han blir det han ser, og hans åndelige tiltrekningskraft og Kristus-utstråling er tilsvarende sterk.

Jeg senset at her får jeg del i ekte kristendom. "The real thing". Jeg øste av de kildene han ledet meg til, og fant at de var dypt katolske. Jeg oppdaget at alt det som begeistrer meg ved hans karismer, hans gaver til Kristen-Norge, hadde han selv mottatt fra Den katolske kirke. Kort sagt: Jeg fulgte veiene han ledet meg inn på, og oppdaget at de endte i Den katolske kirke.

Når jeg først var kommet til den katolske døren våget jeg å titte inn, og oppdaget at jeg hadde kommet hjem. Forhåpentligvis kan jeg skrive litt mer om det siste i morgen, da er det nemlig på dagen fem år siden jeg gikk inn i Den katolske kirkes fulle fellesskap.

LES OGSÅ:

• Ettertanke: Edin, Matteus og du
• Kontemplasjon: En liten bønneskole av legkarmelitt Anne Samuelsen
• Derfor ble jeg katolikk
• Tenker du på å konvertere? Eller ønsker du kanskje bare å lære mer om den katolske tro?
• Her kan du lese hele boken "Snekkersønnen" digitalt i Nasjonalbibliotekets arkiv

Tradisjonen: Hvorfor er ikke alt skrevet ned?

GUDS ORD: Jesus var selv Guds Ord, Guds åpenbaring. Han etterlot oss ingen bøker. I stedet gav han oss seg selv, Den Hellige Ånd og sitt eget legeme, Kirken. (Etter hvert gav Kirken oss Skriften som taler sant om Guds åpenbaring. Bibelen kan dermed med rette kalles for Guds Ord.)
Foto: The Catholic Church/Facebook

 

Sjur Jansens kommentar til min kronikk om Tradisjonen og frelsen reiser viktige spørsmål. Her kan du lese mitt utfyllende svar.

Sjur Jansen skrev kl. 08:49, 19. oktober 2012:

• Hvis katolikkene har hatt en muntlig tradisjon i alle år, hvorfor har det da vært nødvendig å holde kirkemøter med lange debatter, demokratiske avgjørelser og skriftlige vedtak? Viser ikke dette at katolikkene har innført kirkemøtevedtak som en tredje tradisjon i tillegg til Skriften og den påståtte bevarte muntlige tradisjonen? 
• Du påstår at katolikkene sitter på en muntlig tradisjon. Da er det bare å skrive ned hvilke muntlige ord det er snakk om. Hvorfor gjør ikke Den katolske kirke det?

Her er mitt svar:

Har du inntrykk av at det var slik Jesus tenkte at troen skulle gis til verden? Ikke mellom mennesker, men ved skriftoverføring, ved at hver minste tøddel av Åpenbaringen skulle skrives ned?

Da er vi tilbake til starten av denne kronikken: Jesus var selv Guds Ord. Han var Guds åpenbaring. Han etterlot oss ingen bøker. I stedet gav han oss seg selv, Den Hellige Ånd og vitner. Han etterlot oss apostlene sine og Kirken. Apostlene fortalte videre det de hadde sett og hørt, og det gjør de fortsatt.

De har aldri fått noen ordre fra høyeste hold (fra Jesus) om å endre på Jesu egen fremgangsmåte. De har imidlertid sørget for at vi har Den Hellige Skrift (Bibelen) som vitner sant om Guds åpenbaring, og som derfor med rette kalles Guds Ord.

Skriftoverføring

Hvis Jesus heller hadde villet at troen skulle formidles på den måten som du, Sjur Jansen, foreslår, så hadde han gjort det - og da tror jeg faktisk han hadde foretrukket å skrive ned troslæren selv. Men han skrev altså ikke en gang Det nye testamentet selv.

I stedet brukte han all sin tid i sitt offentlige virke på å bygge disipler/etterfølgere og apostler. Det er det Kirken fortsatt driver med: Vi bygger disipler, Kristus-etterfølgere, og mens vi går sammen her på veien har vi hjelp av apostlenes etterfølgere (biskopene), hyrdene våre som vokter oss mot ulvene og som hjelper oss å holde oss på rett vei.

Hva er åpenbaringen?

Det er Jesus selv som var og er Guds åpenbaring, ikke en bok. Den ene, hellige, katolske og apostoliske Kirke vitner sant om denne åpenbaringen. Kirken vitner sant om Jesus, og den gir oss Kristus både gjennom Skriften, resten av Tradisjonen og ikke minst gjennom sakramentene. Dette kan Kirken gjøre fordi Jesus har gjort det slik at Kirken er Kristi legeme på jord.

Jeg tror Johannes har rett når han skriver at hvis absolutt alt vi har å si om Jesus/den kristne troen skulle "skrives ned, hver enkelt ting, tror jeg ikke hele verden ville romme alle de bøker som da måtte skrives." (Joh 21,25)

Katekismen

Men samtidig: Den katolske kirkes biskoper har faktisk satt seg ned og forsøkt å gi en konsis, skriftlig fremstilling av hva som er den sanne apostoliske lære/trosoverlevering i vår tid. Resultatet kan du lese i Den katolske kirkes katekisme. Du finner den her på katolsk.no. Du kan også kjøpe papirutgaven på nettet her.

Som du raskt vil oppdage er hver minste bit av Katekismen proppende full av bibelhenvisninger. Det må den være, på grunn av Bibelens enestående autoritet og unike posisjon som Hellig Skrift.

Den levende tradisjonen

Tro bare ikke at Katekismen er utfyllende (det er mye mer å si) eller at det ikke kommer tillegg senere. Kirkens tradisjon er en levende tradisjon.

Den levende tradisjonen vitner sant om Guds åpenbaring i historien. Jesus var (og er) Guds endegyldige åpenbaring, men han er fortsatt ikke ferdig med oss, han har fremdeles ting han vil lære oss. Åpenbaringen utvides ikke (vi lærer ikke egentlig noe nytt), men den fordypes (vi forstår mer av dybdene i Guds åpenbaring).

Hvorfor er det sånn? Fordi Jesus mente det han sa: "Ennå har jeg mye å si dere, men dere kan ikke bære det nå. Men når sannhetens Ånd kommer, skal han veilede dere til hele sannheten." (Joh 16,12)

Slik må det være, for ikke i noen århundrer før 1900-tallet kunne Kirken/Den Hellige Ånd for eksempel fortalt oss at: "Det er umoralsk å frembringe menneskefostre som skal utnyttes som biologisk råmateriale" slik den gjør i katekismen fra 1992 (http://www.katolsk.no/tro/kkk/k3_22). Står dette direkte uttalt i klartekst i Bibelen? Nei. Er det nytt? Ja, på en måte (og på en annen måte slett ikke). Er det kristen lære? Det håper jeg vi kan være enige om!

Hvorfor har vi kirkemøter?

Nå: Over til kirkemøtene. Kirkemøtene/konsilene har vært (og er) nødvendige for å beskytte Kirken mot vranglære - mot nye lærer som dukker opp og truer med å ødelegge Kirken innenfra. Hvis for eksempel «Sjur Jansens kirkelære» av en eller annen merkelig grunn hadde begynt å bli utbredt innenfor Den katolske kirke, tror jeg vi kan si med rimelig sikkerhet at det hadde blitt innkalt til et kirkemøte som hadde imøtegått vranglæren.

Det vil si: Sannsynligvis ville det vært unødvendig, for de fleste vranglærer ble oppfunnet – og avvist – allerede i Oldkirken. Det finnes likevel mennesker som har klart å finne på noe nytt siden den gang. De forstår plutselig Skriften "på en ny måte", eller de mener å ha funnet sin egen vei "tilbake til den egentlige urkristendommen". I og med at det fortsatt er fare for at noen går i disse fellene, vil det også i fremtiden være behov for å innkalle til nye kirkemøter.

Det annet vatikankonsil

Nå er ikke vranglære den eneste grunnen for å innkalle til kirkemøte, bare så det er presisert. Det annet vatikankonsil (som startet 11. oktober for 50 år siden) kom ikke med en eneste fordømmelse av vranglære, det var et rent pastoralt konsil. Det ble ikke forkynt noen nye dogmer (fordi man hadde ikke noen nye lærer å avvise), men man ble enige om en rekke grunnleggende dokumenter som skulle være retningsgivende for Kirkens liv i lang tid fremover.

Hvorfor diskuterer biskopene på et kirkemøte?

Du stiller spørsmålstegn ved det faktum at kirkemøter alltid inneholder "lange debatter, demokratiske avgjørelser og skriftlige vedtak". Underforstått: Den slags skulle ikke være nødvendig når man har en muntlig tradisjon.

Når kirkemøtene ganske riktig inneholder lange debatter, avstemninger og skriflige vedtak så er det fordi det er på den måten apostelmøter alltid har vært holdt, både av apostlene og deres etterfølgere biskopene.

Det er bare apostlene (biskopene) i fellesskap - og i enhet med Peter (Peters etterfølger) - som kan si noe sikkert om hva er som er sann kristen lære. Hver for seg kan de ta feil. Sammen vitner de alltid sant om den ene Tradisjonen, om den ene Troen.

Du finner urmønsteret for et kirkekonsil i Apostlenes Gjerninger, 15. kapittel:

• Det har ankommet noen som forkynner en ny lære.
• Apostlene (biskopene) samles.
• De diskuterer grundig før Peter (den første paven) tar lederansvaret: «Så kom apostlene og de eldste sammen for å drøfte saken. Etter et hardt ordskifte reiste Peter seg og sa til dem: «Brødre, dere vet at Gud for lenge siden utvalgte meg blant dere» (Apg 15,6-7).
• Kirkekonsilet munner ut i et skriftlig vedtak (v. 23-29).
• Apostlene vet imidlertid at disse få setningene ikke er nok, derfor sender de i tillegg to apostler med den muntlige overleveringen: «Vi sender altså Judas og Silas, som skal fortelle det samme muntlig.» (v. 27)

Sånn. Der fikk du et intensivt kirkemøtekurs med det samme.

Kronikk: Det katolske synet på frelsen og Skriften

ORDETS TJENER: Kirkens læreembete står ikke over Guds Ord, men er Ordets tjener, slik det også presiseres i Den katolske kirkes katekisme. Læreembetet er absolutt forpliktet på Guds Ord. (Faksmile av kronikken min, publisert i avisen Dagen i dag, fredag 19. oktober 2012. På bildet løfter pave Benedict XVI opp Den Hellige Skrift, Guds Ord, ved inngangen til en høymesse i Paulus' kirke i Roma.)

Er det ikke merkelig at Jesus ikke skrev noe? Han var tross alt skriftlærd. Han var til og med Ordet som ble menneske. Så hvorfor har vi da ikke ”Evangeliet etter Jesus”, ”Jesus – hans egen historie”?

Svar: Fordi det var Jesus selv som var Guds åpenbaring, ikke en bok. Jesus etterlot oss ingen bøker. I stedet gav han oss seg selv, Den Hellige Ånd og vitner. Han etterlot oss apostlene sine og Kirken. ”Du er Peter, og på denne klippen vil jeg bygge min kirke” (Matt 16,18). Apostlene fortalte videre det de hadde sett og hørt.

De første kristne hadde ikke noe nytestamente. De hadde en levende apostolisk tradisjon som først senere hjalp Kirken til å skjelne hvilke skrifter som skulle utgjøre Skriften.

Denne troen – kalt apostlenes lære – har Den katolske kirke trofast overlevert gjennom århundrene, fra slekt til slekt, helt fra Jesus og til 2012. Katolsk tro er den alminnelige, klassiske kristne troen som er felles for alle kristne over alt og til alle tider, ”den tro som de hellige én gang for alle har fått overlevert” (Jud 1,3).

Skriften og Tradisjonen

Ordet tradisjon (latin: traditio) betyr overlevering. Den katolske kirke har ikke Tradisjonen som trosgrunnlag i tillegg til Bibelen. Den har kun Tradisjonen, hvorav Skriften er Tradisjonens høyeste uttrykk.

Det nye i Luthers prinsipp om "Skriften alene" var ikke Bibelens autoritet i lærespørsmål, eller dens unike posisjon som hellig skrift. Det nye var at Den Hellige Skrift ble alene, løsrevet fra resten av Tradisjonen.

Luthers prinsipp er imidlertid ikke bibelsk. Lytt bare til Paulus: ”Stå derfor fast, søsken, og ta vare på de overleveringene vi har undervist dere i, enten muntlig eller i brev.” (2. Tess 2,15) Dette skrev Paulus før Det nye testamentet var definert. Han presiserer at menigheten skal forholde seg til brevene hans (som vi har bevart i Bibelen), men også den muntlige overleveringen (som Den katolske kirke fortsatt forvalter).

Skriften og Kirken

Det er interessant at Dagens redaktør advarer mot at «enhver påberoper seg autoritet til å fortolke troen uavhengig av det kristne fellesskapet». Høyst interessant, i og med at selve opprøret i reformasjonen gikk ut på at Kirken ikke lenger skulle ha autoritet til å fortolke troen, det skulle "Skriften alene" gjøre.

Skriften hører hjemme i Kirken; den ble til i Kirken og for Kirken. Bibelen er ikke et magisk, selvfortolkende dokument, noe som skulle være ettertrykkelig bevist gjennom de myriadene av protestantiske trossamfunn som har oppstått etter reformasjonen. Uten Tradisjonen som rettesnor for bibeltolkningen reduseres åpenbaringen og blir subjektiv.

Når jeg sier at «jeg ser bevegelse i to retninger; mot den katolske tro og mot enda mer splittelse og sekularisering» så kommer det av at det bare finnes to typer bevegelse her i verden:

1. Du kan bevege deg i retning sannheten: Dypere og dypere inn i den ene, kristne, apostoliske, overleverte tro – inn i Guds åpenbaring i historien. 
2. Du kan bevege deg i retning bort fra sannheten: En bevegelse bort fra åpenbaringen og ut i alle andre retninger, ut i splittelse og i ytterste fall sekularisering.

Misforståelser rundt frelseslæren

Men nå: Over til den katolske frelseslæren, som det hefter så mye misforståelser ved. Den katolske kirkes offisielle lære er (til forskjell fra den vanlige misoppfatningen) at frelsen er en gave som vi verken kan «kjøpe» eller prestere. Vi blir frelst av nåden alene og ved troen på Kristi frelsesverk, og ikke på grunn av noen fortjeneste i oss selv. Nåden får vi helt gratis og ufortjent.

Hva er frelse?

Den utløsende faktoren for Kirkens splittelse/reformasjonen var at man svarte ulikt på spørsmålet «Hva skal jeg gjøre for å bli frelst?». Både på katolsk og luthersk side anvendte man nøkkelbegrepene tro og frelse, men med ulik betydning.

Den katolske kirke brukte ordet frelse for å beskrive hele prosessen fra du blir Guds barn i dåpen og like til den dagen du har «stridd den gode strid, fullført løpet og bevart troen» (2 Tim 4,7) – du er frelst den dagen du dør som Guds barn. Når Luther talte om frelse, snakket han om det innledende steget, som å gå om bord på Noas Ark – ikke hele prosessen.

Med tro siktet det katolske Tridentinerkonsilet til troen som intellektuell overbevisning. For Luther betydde tro at man aksepterte Jesus av hele sitt hjerte og hele sin sjel. Den katolske teologen Peter Kreeft skriver: «Ettersom katolikkene anvendte frelse i en videre betydning og tro i en snevrere betydning, mens Luther anvendte frelse i en snevrere betydning og tro i en videre betydning, fornektet katolikkene med rette, mens Luther bekreftet med rette, at vi kunne bli frelst av troen alene.»

Det nye testamentet lærer begge deler. Luther hadde rett i at frelsen er en fri gave, som ikke kan fortjenes gjennom lydighetshandlinger mot loven. Bibelen sier tydelig at frelsen er en gave som tas imot i tro (Romerbrevet og Galaterbrevet). Den katolske kirke hadde rett i at en intellektuell overbevisning uten gjerninger ikke kan frelse deg, fordi en tro uten gjerninger er død (Jak 2,26). Den hadde rett i at en reell tro på Jesus vil fornye hjertet ditt og lede deg inn i en prosess kalt helliggjørelsen.

Felleserklæringen om rettferdiggjørelsen

Lutherske og katolske kristne er grunnleggende sett enige om det som var det store stridsspørsmålet: Rettferdiggjørelsen. Felleserklæringen om rettferdiggjørelsen ble signert av Den katolske kirke og Det lutherske verdensforbund i 1999, og den lyder slik: "Sammen bekjenner vi: Ene og alene av nåde og ved troen på Kristi frelsesverk og ikke på grunn av noen fortjeneste i oss selv blir vi godtatt av Gud og mottar Den Hellige Ånd som fornyer hjertene, kaller og setter oss i stand til å gjøre gode gjerninger".

Troens fylde

Dagens redaktør skriver: "Vi trenger en kirke i våre dager som våger å fremheve Ordet om korset, som ikke lar seg devaluere til en serviceinstitusjon og som ikke lar seg vippe av pinnen i møte med tidsånden". Ja, vi trenger en slik kirke, og Den Hellige Ånd har sørget for at den kirken faktisk finnes.

Vår Herre Jesus Kristus ba inderlig om at vi skal være ett. Derfor står jeg ikke lenger utenfor fellesskapet og enheten i Den katolske kirke. Jeg har kommet hjem. Her får jeg del i troens fylde. Jeg får solid næring og hjelp til å være en frimodig Jesu disippel både i hverdagen og i det offentlige rom. Her finner jeg igjen alt jeg trodde på som tradisjonell lutheraner, bare i en enda rikere og fyldigere utgave. Katolsk tro er simpelthen helt vanlig, tradisjonell kristen tro.

Jesus sier: «Må de alle være ett […] for at verden skal tro» (Joh 17,21). Han ber inderlig om at vi skal være ett. Ikke bare usynlig ett, men helt ett – også i en synlig enhet. Vi kristne må stå sammen, for at landet vårt og Europa igjen skal vinnes for Kristus. Intet mindre. Det haster. 

Få også med deg oppfølgeren til denne kronikken

Den finner du her: "Tradisjonen: Hvorfor er ikke alt skrevet ned?"

LES MER OM RETTFERDIGGJØRELSEN PÅ KATOLSK.NO:

• "Felleserklæringen om rettferdiggjørelseslæren", en preken holdt av p. Per Bjørn Halvorsen O.P. den 31. oktober 1999: "I dag er gleden stor i Guds Kirke, den i himmelen og den på jorden, for i dag vinner enhetens Ånd en stor seier over splittelsens ånd."
• "Rettferdiggjørelseslæren", et foredrag fra sommeren 1998 av p. Per Bjørn Halvorsen O.P.: "I løpet av de siste 30 år har det skjedd mere positivt i forholdet mellom den katolske og den lutherske kirke enn i de foregående 400. Dette er ikke en påstand, men en allment anerkjent kjensgjerning."
• "Hvor katolsk var den tidligste lutherdom?" Et foredrag holdt av Bernt T. Oftestad i Katolsk Studentlag høsten 1999: "Den lutherske reformasjon oppfattet ikke seg selv som en variant av den mer omfattende protestantisme. I utgangspunktet var den en bevegelse innen Den katolske kirken, senere markerte den seg i en mellomposisjon midt mellom katolisismen og den øvrige protestantisme." 
• Kommuniké om Felleserklæringen - fra Det pavelige Råd for fremme av Kristen Enhet: Presiseringer av hvordan felleserklæringen skal forstås (og ikke forstås)
• Rettferdiggjørelseslæren. Offisiell fellesuttalelse fra Det lutherske Verdensforbund og Den katolske kirke:  Detaljert teologi for deg som virkelig vil gå i dybden i felleserklæringen.

LES MER OM ØKUMENIKK PÅ KATOLSK.NO:

• "Preken ved messe i St. Olav kirke, Trondheim" ved kardinal Walter Kasper, 850-årsjubileet for Nidaros erkesete: "Pave Johannes Paul har klart slått fast at økumenikk ikke er blant de frie valg eller hobbyen for noen få. Det er heller ikke så enkelt at det er biskopenes og teologenes tjenesteoppdrag; det er altså en oppgave for hver menighet og for hvert lem blant kristenhetens troende." 
• "Preken ved 850-årsjubileet for Nidaros erkebispedømme" av kardinal Walter Kasper, i en økumenisk jubileumsgudstjeneste i Nidaros domkirke 27. juli 2003: "Den kristne stemme i dag er blitt så svak at vi ikke lenger har råd til å være splittet, oppføre oss som konkurrenter eller fremmede for hverandre. Vi må forene våre røster slik at vårt budskap kan bli bedre hørt. Vi må komme sammen som Kristi etterfølgere. Vi må avlegge et felles vitnesbyrd. Dette trenges mer enn vi aner - det er presserende nødvendig for den verden vi lever i og verden brenner av lengsel etter det."

LES MER OM SKRIFTEN OG TRADISJONEN PÅ KATOLSK.NO

• "Skriften, Tradisjonen og Kirkens tro", en artikkel av diakon Henrik von Achen: "Her er det viktig å være oppmerksom på at Kirkens læreembete ikke står over Guds Ord, men er Ordets tjener, slik det også innskjerpes av katekismen (KKK 86). Læreembetet er absolutt forpliktet på Guds Ord, Guds vilje, Guds verk. Læreembetet har altså ikke makt over Åpenbaringen, men tjener den, slik det tjener alle troende av god vilje."
• "Fellesskapet gjennom historien: Tradisjonen", av pave Benedict XVI: "Tradisjonen er den organiske kontinuitet i Kirken, som er Gud Faders hellige tempel, bygget på apostlenes grunnvoll og holdt sammen av hjørnesteinen, Kristus, ved Åndens livgivende gjerninger."
• "Er Bibelen Guds ord?" et foredrag holdt i "Katolsk Forum" i Trondheim på 1960-tallet (!) avp. Olav Müller SS.CC.: "Gud er med andre ord forfatter til hele Bibelen, til alle dens skrifter, til hver enkelt del av skriftene, og han har dessuten hjulpet forfatteren til å finne velegnete ord til å uttrykke Guds tanker."
• Ennå ikke mett? HER finner du en samleside for artikler om Tradisjonen på katolsk.no. 

Lurer du på noe mer om katolsk tro? Bruk søkeboksen på katolsk.no til å søke på et hvilket som helst emne du vil vite mer om.

Bli med til Verdensungdomsdagene i Brasil

TIL Å BLI GLAD AV: Målet med Verdensungdomsdagene er å vokse i troen.
Foto: Norges Unge Katolikker (NUK)

Norges Unge Katolikker (NUK) arrangerer tur til de katolske Verdensungdomsdagene i Rio 13. juli til 2. august 2013. Det er bare én ting å si: Er du gammel nok (og ung nok) til å dra, så DRA!

Verdensungdomsdagene (VUD) kunne like gjerne hett "Kirkens disippelgjøringsdager", for målet med hver eneste VUD er det samme: At deltakerne skal vokse i troen. Temaet for VUD i Rio 2013 er "Gå og gjør alle folkeslag til mine disipler".

Livsforvandlende dager
Siden 1985 har Verdensungdomsdagene (VUD) blitt arrangert hvert andre til tredje år, med alt fra "skarve" 300 000 deltakere til svimlende fem millioner deltakere. VUD i Madrid i fjor samlet to millioner unge.

VUD har vært en skjellsettende opplevelse i mange menneskers liv. Utallige preste- og ordenskall er blitt vekket, og millioner av mennesker er blitt styrket i troen. Pave Benedict XVI har like godt kalt Verdensungdomsdagene for "Nyevangelisering i praksis".

Fra lovsangsmøter til latinske messer
Paven selv feirer gudstjenestene - gudstjenester som omkranses av katekese (opplæring i troen), skriftemål, konserter og presentasjoner av ordenssamfunn og kirkelige bevegelser.

På VUD er hele spekteret av Kirkens uttrykksformer representert, med alt fra karismatiske lovsangsmøter til pontifikale høymesser i Den ekstraordinære form (= Kirkens høytideligste feiring av "den gamle latinske messen").

World Youth Day in Rio 2013 er på Instagram (over).
Du kan også følge WYD på Facebook.

Brødre og søstre i troen
Presteseminaristen Ole Martin Stamnestrø deltok på VUD i Madrid i 2011. Han fremhever at VUD er et håndfast uttrykk for Kirkens katolisitet, altså Kirkens universelle karakter.

I et radioprogram på Vatikanradioen sier Stamnestrø:
- Vi har alle hørt de abstrakte ordene om at alle kristne er brødre og søstre, men de som har vært på Verdensungdomsdagene har opplevd dette konkret. Det er vanskelig å forestille seg hvor viktig det er for en enslig norsk utkantkatolsk tenåring å få blande sin røst i jubelropene fra to millioner andre katolske ungdommer.

Appell til deg som er for gammel
Her er en oppfordring til deg som føler at du er for gammel til å bli med på VUD selv: Sørg for at noen andre får dra! Vær med og bidra økonomisk slik at en ungdom i din menighet - en ungdom som ellers ikke ville ha mulighet til å dra - kan få bli med til Rio de Janeiro og få et personlig, livsforvandlende møte med Jesus Kristus og en inderlig relasjon til Ham.

Du kan lytte til hele Ole Martin Stamnestrøs radioprogram om Verdensungdomsdagene (på norsk) her.

Og ikke minst: Kos deg med å se promovideoen for Verdensungdomsdagene i Rio 2013 på You Tube her:

Er videoruten helt svart? Prøv en annen nettleser (for eksempel Internet Explorer), eller se videoen på YouTube her.

 

Les mer om NUKs pilegrimstur til Verdensungdomsdagene i Rio her.
Påmeldingsfristen er allerede 15. september. Bli med!