Ettertanke | Byggmesteren i Nidaros

NIDAROSDOMEN: Oktagonen i Nidarosdomen (avbildet) ble planlagt av den hellige erkebiskop Eystein Erlendsson (ca. 1120-1188). Statuen av ham på Nidarosdomens vestfront bekranses hvert år på hans minnedag, den 26. januar.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Det er festdagen til Norges andre erkebiskop i dag – kirkebyggeren Eystein Erlendson av Nidaros (1120-1188).

Den hellige Eystein var en stor kirkebygger og sørget for at også seks klostre ble bygd i Norge. Det meste av Nidarosdomens mektige tverrskip og flere av kapellene skriver seg fra den hellige Eysteins tid, og han la planene for oktagonen og reisningen av hele den gotiske katedralen.

En gang Eystein inspiserte byggearbeidene på domkirken, falt han ned fra et stillas og ble brakt livløs til sengs. Tre dager senere, på Olsokdagen, lot han seg avkreftet bære til kirken. Han kunne fortsatt ikke stå på beina, men spurte Hellig Olav om forbønn. Da gav Gud ham så mye krefter at han klarte å både delta i prosesjonen og holde en lang preken for de langveisfarende pilegrimene.

Vi vet ikke hvilken bibeltekst byggmester Eystein talte over, men ingen kan utelukke at han trakk inn dagens tekst i sin lange, improviserte preken. Jeg får iallfall assosiasjoner til det internasjonale pilegrimsmålet Nidaros når jeg leser Salomos inderlige tempeltale:

”Det kan også hende at utlendinger som ikke hører til ditt folk Israel, kommer fra et land langt borte for ditt navns skyld. For de får nok høre om ditt store navn, din sterke hånd og din utstrakte arm. Når de så kommer og ber sine bønner, vendt mot dette hus, så må du høre dem i himmelen der du troner, og gjøre alt det de roper til deg om! Da skal alle folk på jorden lære ditt navn å kjenne, og de skal frykte deg likesom ditt folk Israel, og sanne at ditt navn er nevnt over dette huset som jeg har bygd.” (1 Kong 8,41–43)

Første gang publisert i avisen Vårt Land 26. januar 2009 og her på bloggen 26. januar 2014. 

LES MER

• Biografien om den hellige Eystein finner du her på katolsk.no
• Historisk, katolsk prestevielse i Nidarosdomen på minnedagen for den hellige Eystein

Ettertanke | Den store Johannes

På Johannes’ store festdag, St. Hans, fortelles det at mange ble helbredet av det undergjørende krusifikset i Røldal.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Av alle mennesker i verdenshistorien har bare Jesus og Jomfru Maria hatt større plass i den kristne kirke enn den store Johannes. 

Bibelen forteller at Johannes Døperen ble født et halvt år før sin slektning Jesus. Jesus Kristus – verdens lys – ble født i årets mørkeste natt. Johannes Forløperen ble født på årets lyseste dag. «Selv var han ikke lyset, men han skulle vitne om lyset.» (Joh 1,8)

Johannes’ store festdag, Jonsok, var helligdag i Norge helt fra kristenretten ble innført i 1024 og til danskekongen halverte antallet kristne festdager i Norge i 1770.

På 1200-tallet kom det et helt spesielt krusifiks til den lille stavkirken i Røldal, helt sør i Hordaland. Det fortelles at spesielt ved Jonsok ble mange helbredet av det undergjørende krusifikset – i århundrer. I den lyse sommernatten kom folk vandrende og ridende fra nær og fjern for å feire midnattsmessen og be Gud om helbredelse for legeme og sjel.

I Røldal er Jesus avbildet som den seirende kongen, med lendeklede i gull, og med kongekrone i stedet for tornekrone. Men det er likevel ikke Kristus Pantokrator, Allherskeren, som er avbildet her. Øynene er lukket, og ansiktet er mildt sorgfullt. Det er den medlidende Kristus du møter i Røldal.

Hver jonsokkveld (St. Hansaften) svettet krusifikset under midnattsmessen. Væsken ble tørket av med en linklut som så ble strøket over syke kroppsdeler. Et stort antall krykker, støtteskinner og lignende remedier ble etterlatt bak alteret i kirken, og taler sitt tydelige språk både om tilstrømningen av pilegrimer og om de mange helbredelsene.

I 1866 skrev Aasmund Olavsson Vinje:

«I kyrkja til Røldal eit bilete hekk
so mang ein sæling til frelse,
for sjuk og saare til dette gjekk
og fingo atter si helse.»

Etter reformasjonen ble det forbudt å dra på pilegrimsferd i Norge, under trussel om dødsstraff. I avsidesliggende Røldal fortsatte imidlertid pilegrimene å strømme på, spesielt ved jonsoktider. Øvrighetens forbud klarte ikke å utslette folks minne om undrene i den avstengte fjelldalen. I våre dager har pilegrimsvandringen til Røldal våknet til live igjen.

En sommer vandret jeg med 67 andre pilegrimer på den gamle pilegrimsstien til Røldal. Jeg gikk der og sang inni meg om det jeg så: Et uoverskuelig pilegrimstog fra virkelig hver en verdens krok, i alle de vakre hudfargene Gud har skapt, med pilegrimer i alle størrelser og utgaver fra 0 til 80 år.

«Se barna går foran glad i flokk,
så kvinner og menn, så kvinner og menn.
Selv skjelvende gamle tar sin stokk
til krybben hen, til krybben hen.» (Jonas Dahl)

Akkurat det var det jeg så utspille seg på det norske høyfjellet. Nydelige unger som løp foran, fulle av fryd. Ungdommer og gamle som gikk og ba rosenkransen sammen mens de gikk. Den universelle, ene, levende kirken som søker Ham, Jesus Kristus. Barnet i krybben. Mannen på korset. Jeg så de helliges samfunn: Et folk på vandring. Til Jesus. Sammen. Et pilegrimstog som når like inn i himmelen. For finner du Jesus, da finner du alt: «Da eier du nok til freidig å dø og leve på, og leve på».

Guds kirke i Norge ved våg og vang, følg med, følg med!

Første gang publisert i avisen Vårt Land 4.1.2022 da Mark 1,1-8 var dagens bibeltekst

Her kommer en serie bilder fra Røldalsvandringen i juli 2010, og deretter en serie bilder fra et besøk i stavkirken i august 2020.

PILEGRIM I RØLDAL: Det er gammeljonsok 2010, snart midnattsmesse, men lyst som dagen. «Når pilegrimshymnen stiger langs tjærebrune vegger og løfter seg mot fjellene, fornemmer vi Kirkens evighetsvesen, samhørigheten med slektsleddene som har vandret før oss, takksigelsene, de tidløse lovsangene og bønnene som stadig puster i tømmerveggene» skriver Helge Magnus Iversen.

PILEGRIMSTOGET: Fra hver en verdens krok, med pilegrimer i alle størrelser og utgaver fra 0 til 80 år. De små prikkene der fremme er barn som løper foran.

Alle foto herfra og ned: Ragnhild H. Aadland Høen, der ikke noe annet står

PILEGRIMSBRO: Det lokale engasjementet for den gamle pilegrimsveien er stort i Røldal, noe denne vakre broen er et resultat av.

VAKKERT: Den eldste pilegrimen (80 år gammel) fra Chile og den yngste pilegrimen (0 år) fra Norge på stien sammen.

MÅLET: Der nede ligger Røldalsvatnet og den gamle stavkirken med det undergjørende krusifikset fra 1200-tallet.

KRISTUS: Jesus gikk foran og ledet vei. Underveis hadde vi tre stasjoner med bønn, sang og andakt. Mange ba rosenkransen sammen mens de gikk.

RØLDAL STAVKIRKE: Nordmenn har valfartet til Røldal rundt jonsoktider i århundrer. Jonsok var helligdag i Norge fra Mostratinget i 1024 til 1770 da danskekongen halverte antallet religiøse festdager i Norge. Under midnattsmessen jonsok ble mange helbredet av svetten fra det undergjørende krusifikset. Tause vitnesbyrd om helbredelsesundrene er de mange krykkene, støtteskinnnene og andre remedier som ble etterlatt bak alteret. Disse ble fraktet til Universitestmuseet i Bergen, men er dokumentert i Røldal stavkirke med fotografier og skriftlige nedtegnelser. Valfarten fortsatte i århundrer etter reformasjonen. I våre dager har pilegrimsvandringen til Røldal våknet til live igjen.

Foto: Øyvind Lerø ©, publisert med tillatelse

MIDNATTSMESSEN: Den hellige kommunionen, foreningen med Kristus i nattverden, er høydepunktet ved en pilegrimsvandring.

Gode fader Joseph Santos FSSP kom hele veien fra USA for å gå pilegrim med oss og feire den gamle, latinske midnattsmessen ved gammeljonsok i Røldal. Han ble veldig begeistret da han fikk oppleve søndagsmessen i St. Paul menighet i Bergen. "Sånn var det det 2. vatikankonsil mente at messen skulle feires", konkluderte han. 

Fader Santos døde dessverre bare 62 år gammel, som en av koronapandemiens ofre, 4. desember 2021.Requiescat in pace. Hvil i fred, du gode og trofaste Guds tjener. 


Foto: Heidi Marie Lindekleiv © 2010, publisert med tillatelse

FINN VEIEN HIT: Hit, til det undergjørende krusifikset i Røldal Stavkirke - til Norges gamle, dype katolske arv - vil de gamle pilegrimsstiene lede deg. For en nordmann er det å gå inn i Den katolske kirke en opplevelse av å endelig komme HJEM.

"Lat dei som vildrar enn veglaust i myrke natt
finna dei gamle stigar att!"
(Sitat fra hymne av St. Thomas Aquinas, oversatt av Ragnhild Foss)

Foto: Heidi Marie Lindekleiv © 2010, publisert med tillatelse

Her er bildene fra pilegrimsvandringen over. De neste bildene er fra et besøk i Røldal i 2020.

I kyrkja til Røldal eit bilete hekk

so mang ein sæling til frelse,

for sjuk og saare til dette gjekk

og fingo atter si helse.

Slik skrev Aasmund Olavsson Vinje i sitt store diktverk Storegut i 1866. 

Alterfrontalet fra Røldal stavkirke. Klikk på bildet for å se det i større format.

Foto: Fotoarkivet/Universitetsmuseet i Bergen 

Døpefonten fra 1200-tallet er i kleberstein, og er stor nok til at spedbarn kan døpes ved neddykking. Her har alle dåpsbarn i bygda blitt døpt i alle de århundrene som har gått. Tenk det! Ubrutt tradisjon i over 700 år!

På skiltet står det "Nattverdkalk fra Middelalderen".

En kollektbøsse og en hånd-votivgave fra middelalderen er tatt vare på og utstilt i svalgangen rundt kirken. Ordet votiv kommer av latin - votum - og betyr løfte, bønn. Votivgaver blir gitt som løfter eller i takknemlighet for legedom. Nesten alle votivgavene fra Røldal ble fraktet til Universitetsmuseet i Bergen.

De som hadde smittsomme sykdommer, kunne ikke komme inn i kirken. Det er imidlertid svalgang rundt hele kirken, og det var hull i tømmeret slik at de kunne se inn. Disse kikkehullene kan du fortsatt se, både i den høyden som passer når du står, når du kneler og når du ligger syk på gulvet.

Pilegrimene har risset inn kors i kirkeveggen i svalgangen.

Merker etter pilegrimer. I Røldal stavkirke fornemmer du "Kirkens evighetsvesen, samhørigheten med slektsleddene som har vandret før oss, takksigelsene, de tidløse lovsangene og bønnene som stadig puster i tømmerveggene." (Sitat: Helge Magnus Iversen)

Vakkert trearbeid ved hver eneste kirkebenk.

Dørene til kirkebenkene er dekorerte med liljer - et Maria-symbol.

LIVETS TRE: På kvinnesiden i kirken henger et symboltungt maleri. I midten i øverste rekke, er Jomfru Maria avbildet som Mater Dolorosa - den lidende mor, med sju sverd i hjertet. Sammen med apostlene, malt som martyrer, omkranser de den korsfestede Jesus Kristus. Korset har fått form som et vintre, og er samtidig livets tre fra Edens hage. Jesus sier om seg selv at han er det sanne vintreet (Joh 15), og i 1. Mosebok står det om hvordan menneskene vil få evig liv dersom de spiser av livets tre (1. Mos 4,22) - som altså er det vi gjør under eukaristien/nattverden.

Inngangspartiet til Røldal stavkirke.

"Røldal er et velegnet mål for pilegrimsvandring, enten man starter fra Telemark, Setesdal, Sauda, Suldal eller Odda. Den som vil vandre bør imidlertid være i mer enn middels form og ha litt trening, for rutene byr på mye motbakke. Turen over fjellet kan også bli tung hvis det setter inn med dårlig vær. Alt ligger med andre ord til rette for en klassisk pilegrimsopplevelse med veien som en vesentlig del av pilegrimsferden." (Sitat fra katolsk.no)
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

JOHANNES DØPEREN: Dette ikonet med tolv scener fra Johannes' liv ble jeg velsignet med å få i gave av fader Santos etter valfarten til Røldal. Ikonet er skrevet ved Holy Transfiguration Monastery i Brookline, MA, USA

Katolsk.no skriver: "I kunsten er Johannes representert både som profet og som døper. Hans attributt er et lam. Hans bilde var ofte på veggmalerier, blyglassvinduer, benkegavler og statuer, ofte på døpefonter og i dåpskapeller. Han er gjerne kledt i skinn og peker på et lam (Ecce Agnus Dei) som ligger på en bok, han kan også bære et langt kors i den andre hånden. Noen ganger ble evangelieteksten tolket dithen at han var kledd i et helt skinn av en kamel, noe som kan ha hatt sitt opphav i middelalder drama. Han avbildes ofte som barn i lek med Jesusbarnet. Hans henrettelse er et yndet tema for malere, spesielt Salome med hodet på et fat. Det finnes også bilder hvor han bærer sitt eget hode. Hans dåp av Jesus er også hyppig avbildet."

Foto: Ragnhild Aadland Høen

Les også:

• Primstaven | Jonsok, Sankthans og midtsommer

• Pilegrimsvandring - en kur mot uro
  
  
• "En kristen, en pilegrim. Hva gjør hellige steder med oss?" 

27. februar 2019 holdt jeg dette pilegrimsforedraget under Katolsk Grovbrød i St. Olav menighet. Du kan se hele foredraget her på YouTube.

Ettertanke | Barn, ikke tjener

For alle som er kalt til å delta i Kirkens arbeid – altså alle døpte – er det en fare for at man går inn en tjenerrolle, der det du gjør blir selve identiteten din. Det er godt og helt riktig å ville tjene Gud og gjøre det Gud vil. Men det definerer ikke hvem du er. Din dypeste, sanne identitet er uavhengig av hva du får til (eller ikke får til) eller hvem du er i de andres øyne.

(For øvrig: Les andakten for å forstå hvorfor teksten er illustrert med et bilde av pave Johannes XXIII.)

Foto: Wikimedia Commons

Det er umulig for meg å lese dagens profeti fra det gamle testamentet uten å høre ekko fra det nye testamentet. I Messias-profetien sier Gud: «Se, min tjener, som jeg støtter, min utvalgte, i ham har jeg min glede.» (Jes 42,1) Hører du gjenklangen av Faderens ord til Sønnen under dåpen i Jordan-elven? Og på Forklarelsens berg? 

Dette er slik det gikk til under dåpen: «Og det lød en røst fra himmelen: «Du er min Sønn, den elskede, i deg har jeg min glede.» (Mark 1,11) På Forklarelsens berg forteller Matteus om hvordan det «kom en lysende sky og skygget over dem, og en røst lød fra skyen: «Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede. Hør ham!» (Matt 17,5)

Hvis norsklæreren min hadde vært her nå, hadde han sagt: «Her har Gud tatt i bruk to språklige virkemidler: Gjentakelse. Og kontrast.» For det er mye som er helt likt her. Og noe viktig som er helt annerledes.

Med all mulig tydelighet sier Gud: «Se her, dette er den Messias dere har gått og ventet på», før han fortsetter: «Men han er så mye mer enn det dere forventet. Han sprenger skalaen. Han er ikke bare «min tjener», «min utvalgte». Han er «min sønn», «den elskede»! I ham har jeg min glede. Hør ham!»

Har du hørt sangen «Barn, ikkje tenar» av musikeren Sølvi Hopland? Den er skrevet til deg som har Guds ord som ditt yrke, og som derfor står i ekstra fare for å gjøre tjenesten til selve identiteten din. Men teksten er fin for oss andre også: 

«Du må`kje tru at du skal bera meg! Som om eg må haldast oppe heile tida. Ikkje gløym at det er eg som bere deg. […] Eg ropar igjen, har prøvd så mange gonger: Eg elskar deg mitt barn, EG ELSKAR DEG! Du er ikkje uunnverleg som min tenar, men som barnet mitt er du umisteleg!»

Hvordan tror du det er å ha lederansvaret for 1,3 milliarder kristne i en tid som vår? Hvordan er det å ha det øverste ansvaret for at evangeliet blir forkynt for alle verdens mennesker? Jeg antar det føles sånn cirka som å ha vekten av hele verden på dine skuldre. Og det er det bare Gud som tåler å ha. Ingen kan fungere som Peters etterfølger uten den herlige innstillingen som pave Johannes XXIII (1881-1963) hadde. Han ba om kvelden: «Det er din kirke, Gud, nå går jeg og legger meg.» (Altså: Jeg har gjort det jeg kan, ved Guds nådes hjelp. Resten er opp til Gud.)

For alle som er kalt til å delta i Kirkens arbeid – altså alle døpte – er det en fare for at man går inn en tjenerrolle, der det du gjør blir selve identiteten din. Det er godt og helt riktig å ville tjene Gud og gjøre det Gud vil. Men det definerer ikke hvem du er. Din dypeste, sanne identitet er uavhengig av hva du får til (eller ikke får til) eller hvem du er i de andres øyne.

Din virkelige identitet er forankret i noe fast; i hvem du hører til hos. Hvem er du? Du er Guds barn, den elskede. Og som barn er du umistelig. Hvis du ikke har den identiteten helt på plass, så be: «Lær meg å tenke dine tanker om meg, Gud. Hjelp meg å se meg selv med ditt blikk.» Deretter lytter du.

Jeg håper du vil gå ut i denne dagen med disse ordene fra Gud til deg: «Du er mitt barn, den elskede, i deg har jeg min glede.» Og ta gjerne også med deg disse ordene: 

«Herren din Gud er hos deg, en helt som har makt til å frelse. Han gleder og fryder seg over deg og gir deg på ny sin kjærlighet. Han jubler over deg med fryd som på en høytidsdag.» (Sef 3,17) 

Ha en velsignet dag, du Guds elskede.

Første gang publisert i avisen Vårt Land 8.1.2022 da Jes 42,1-7 var dagens bibeltekst.

Lytt

Er du på Spotify? Her kan du høre "Barn, ikkje tjenar" sunget av Roger Hemnes.

Ettertanke | Når alt samles i Kristus

Gjennom dåpens innsegl i sjelen blir vi merket som Guds. Vi blir innlemmet i Guds familie, Guds eget folk.
Maria ble døpt på klosteret Marias Minde i Bergen på festen for Jomfru Marias rene hjerte.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Jeg mistenker at den personen som stod i menigheten i Efesos og leste opp brevet fra Paulus, ble litt svimmel av åndenød. 

Hele starten på brevet – alt dette som i vår bibel er delt opp i mange setninger i tolv vers (vers 3-14) – er egentlig bare én eneste, lang setning på gresk. Hvor skal man puste, liksom? I tillegg er selve innholdet så overveldende at det i seg selv er til å miste pusten av. Dette er Efeserbrevets ouverture som introduserer temaene som utdypes i resten av brevet.

Allerede i vers 3 ser du hvordan den kristne liturgien bygger på en liturgisk arv fra jødedommen. Paulus’ tolv vers lange velsignelse følger formatet til en hebraisk berakah; en velsignelse og lovprisning av Gud i et opphøyet språk. Her er et eksempel på en jødisk berakah-bønn: «Velsignet er du, Herre, vår Gud, verdens konge, som ved sitt ord fremkaller kveldens skumring, som med visdom åpner himmelens porter». Og her er Paulus’ bønn: «Velsignet er Gud, vår Herre Jesu Kristi far, han som i Kristus har velsignet oss med all Åndens velsignelse i himmelen.» (Ef 1,3)

Velsignelsen lovpriser den treenige Gud: Faderen som utvelger oss (vers 4), Sønnen som kjøper oss fri med sitt blod (vers 7) og Den Hellige Ånd som merker oss med sitt innsegl (vers 12). Et segl markerer både eierskap og beskyttelse (Esek 9,4-6 og Åp 7,4). 

Gjennom dåpens innsegl i vår sjel blir vi merket som Guds. I følge Paulus gjør dåpen det samme mot sjelen som omskjæringen gjør mot kroppen; den merker den med paktens tegn og segl (Rom 4,11). Slik blir vi innlemmet i Guds familie, Guds eget folk.

Når noe er «helliget Herren», så tilhører det Herren. Derfor skal vi «stå for hans ansikt, hellige og uten feil» (Ef 1,4). Her bruker Paulus terminologi fra det gamle testamentet, der hellig betyr «utskilt» for Herren, og «uten feil» er den standarden som offerdyrene i tempelet måtte holde (3. Mos 1:3,10). Disse offerdyrene var en svak skygge av det som er det kristne kallet: å gi oss selv som et levende og hellig offer til Gud (Rom 12,1).

Men det mest spennende ordet i hele denne lovprisningen er kanskje dette: Anakephalaioõ. Det er et svært sjeldent verb som du finner midt i vers 10: «Han ville fullføre sin frelsesplan i tidens fylde: å sammenfatte alt i Kristus, alt i himmel og på jord i ham.» (Ef 1,10) Kephale betyr «hode» på gresk. Anakephalaioõ betyr «å summere opp under ett hode», og refererer til en numerisk sum som er plassert øverst, over en liste med alle de bruddstykkene som dette hodet samler i én sum.

I vers 10 plasseres Jesus dermed som hode over alle ting i himmel og på jord, alt synlig og usynlig. Vakende i bakgrunnen aner vi Adam. Da den første Adam var overhode for den menneskelige familien, endte verden i en oppsplittet tilstand av kaos og synd. Jesus kommer som den andre Adam, og blir det nye «hodet over alle ting» (Ef 1,22). Han samler bruddstykkene sammen igjen og gjenoppretter den skaden som Adams opprør gjorde. Guds familie samles: Israel, hedningene og til og med englene – alt i himmel og på jord. SÅ stort er det som skjer.

Når alt samles i Kristus – da har vi nådd tidens fylde, og Guds frelsesplan er fullført. Prosessen er allerede i gang, og vil fortsette helt til Kristus har «tilintetgjort alle makter, myndigheter og krefter» (1. Kor 15,24) og Guds frigjørende nåde gjennomtrenger hele universet (Rom 8,19-23).

Og du? Få tak i «Ignatius Catholic Study Bible New Testament» fra Ignatius Press. Det er der jeg kom over mye av dette gullet – og det var fortsatt mye jeg ikke fikk plass til. God lesning!

Første gang publisert i avisen Vårt Land 7.1.2022 da Ef 1,7-12 var dagens bibeltekst.

Les også:

Ettertanke | Blodet som renserrrr - Et utdrag derfra: "Når du lever livet ditt i dåpens nåde, vasker dåpsvannet deg kontinuerlig. Det er derfor katolske kristne er så glade i vievann. Vi dypper fingrene i vievannsfonten og velsigner oss med korsets tegn, i Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn. «Denne enkle handlingen – som selv de minste barna elsker å gjøre – er en påminnelse om og en fornyelse av vår dåp», skriver bibelteologen Scott Hahn."

Nyttårsdikt: The Gate of the Year/God Knows

Så kom du, det Herrens år 2022.

Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, 1.1.2022

På begynnelsen av et nytt år med mye usikkerhet, kom jeg over diktet The Gate of the Year som ble verdenskjent da Storbritannias kong George leste det i sin radiosendte juletale i alvorstunge 1939.

Lyrikeren Minnie Louise Haskins (1875-1957) kalte diktet sitt God Knows, men det er i dag mest kjent som The Gate of the Year. Det skal ha vært prinsesse Elizabeth (dagens dronning Elizabeth II) som gav diktet til sin far da hun var 13 år gammel, på terskelen til krigsåret 1940.

GOD KNOWS

And I said to the man who stood at the gate of the year:
"Give me a light that I may tread safely into the unknown".
And he replied:
"Go out into the darkness and put your hand
into the Hand of God.
That shall be to you better than light and
safer than a known way".
So I went forth, and finding the Hand of God,
trod gladly into the night.
And He led me towards the hills and the breaking of day in the lone East.

Det fortelles at disse ordene forble til trøst for dronning Elizabeth I (dronningmoren) resten av hennes liv. Hun fikk diktet innhugget i stein og festet på porten til kongens gravplass, King George VI Memorial Chapel på Windsor Castle.

Norsk gjendiktning

Her er diktet i Harald Grønneviks norske gjendiktning (gjengitt med tillatelse):

Eg sa til han som sto ved porten til det nye året:
"Gjev meg eit ljos så eg kan gå trygt inn i det ukjende."
Og han svara: "Gå ut i mørkret og legg handa di
i Guds hand.
Det skal vera betre for deg enn ljos
og tryggare for deg enn ein kjend veg."
Så gjekk eg fram, fann Guds hand
og steig med glede inn i natta. 

Og Han førde meg mot åsane og daggryet i aust.

Jeg prøvde å dra opp ett kort av krukken, men det kom tre:

"Gjør dere ingen bekymringer for morgendagen; morgendagen skal bekymre seg for seg selv.
Hver dag har nok med sin egen plage."
(Matt 6,34)

"Legg din vei i Herrens hånd!
Stol på ham, så griper han inn."
(Sal 37,5)

"Vær ikke bekymret for noe! Men la alt som ligger dere på hjertet, komme fram for Gud i bønn og påkallelse med takk!  Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og tanker i Kristus Jesus."
(Fil 4,6-7)

Guds ord for 2022

1. januar var det på tide å trekke et bibelkort med Guds ord for anno Domini 2022 - det Herrens år 2022. Jammen kom det ikke opp tre kort på én gang i stedet for ett, og jammen passet de ikke perfekt sammen: Matt 6,34, Sal 37,5 og Fil 4,6-7 (se bildet over). 

Jeg har sjekket resten av bunken med kort, og det er ikke slik at det florerer av bibelkort som handler om at du ikke skal være bekymret. Dette er vel ca. de eneste tre av de 100 bibelkortene som gjør det, faktisk.

Betyr det at det kommer til å skje masse fælt i 2022 som jeg ikke skal la bekymre meg? Vel, det betyr iallfall at jeg ikke skal bekymre meg for det nå. Ikke fordi "don't worry, be happy", men fordi hver dag har nok med sin egen plage. Og kanskje blir 2022 faktisk et lettere år enn 2021? Det er lov å håpe. 

Tingen er: Uansett hvor lyst eller mørkt det skulle bli i 2022, går det an å ta i mot Guds hånd og be om at Guds fred, som overgår all forstand, skal fylle og bevare hjertet og tankene mine i Jesus Kristus (Fil 4,7). Uansett hva som skjer. Uansett.

Everything is so messed up

Hva kommer ut av 2022? Russisk invasjon av Ukraina er svært sannsynlig. Blir det da storkrig, eller kommer verdenssamfunnet til å bare la det skje? I tillegg: Verden er på vei inn i den største globale matkrisen i nyere historie. Vil det også ramme Norge, som ikke lenger har beredskapslager for korn, og som har kun 35-40% prosent selvforsyning i et normalår, og mindre nå når hverken vi eller verden får tilgang på kunstgjødsel? Og da har jeg ikke en gang begynt å nevne pandemien.

Fred og mat. Det er blant de mest basale behovene vi har.

Men jeg nekter å gå inn i dette året full av frykt.

En dag skal vi dø. Alle andre dager skal vi leve. 

Og: Livet er en øvelse i å gi slipp. En øvelse i å legge seg selv – og alle dem jeg elsker – i Guds hender. Helt til den siste dagen, da øvingen endelig er over og jeg bare må stole på at de hendene vil bære meg – og oss – for alltid. «Fra evighet til evighet er du, Gud.» (Salme 90,2) Der kan jeg leve. I Gud. I all evighet. 

"Aren't you terrified of what 2022 could be like? Everything is so messed up..."
"I think it will bring flowers."
"Yes? Why?"
"Because I'm planting flowers."
Så det, så.

"Go out into the darkness and put your hand

into the Hand of God.

That shall be to you better than light and

safer than a known way."

So I went forth, and finding the Hand of God,

trod gladly into the night.

And He led me towards the hills and the breaking of day in the lone East.

Har pave Frans/pave Benedikt virkelig sagt det som media hevder at han har sagt?

"Brace yourselves - Pope Francis is on a plane with reporters".

Jeg må innrømme at jeg synes det er slitsomt hvordan media fordreier - og rett som det er helt forvrenger - det som pavene sier.

Med pave Benedikt XVI tolket media ham alltid så vrangt at han var helt ugjenkjennelig, som om det ikke fantes noen fornuft eller hjerte i ham. 

Med pave Frans tolker de ham alltid så forvrengt at det høres ut som han er enige med dem, som om han ikke var katolsk. 

Begge deler er uredelig og usant.

Alle katolske kristne (og alle andre som søker sannheten) bør gå direkte til kilden og lese/lytte til pavens ord selv, og ikke stole på medienes gjengivelser eller gjengivelser fra andre av pavens motstandere. GÅ TIL KILDEN. Lytt selv. Les selv.

Akkurat i dag er ikke det verste eksempelet, men Pave Frans' uttalelser om koronavaksinen er altså mer nyanserte enn det som fremkommer i NTBs notis om pavens tale til det diplomatiske korps i går. Les Pave Frans' tale ord for ord på Vatikanets hjemmeside, Vatican.va. (Dessverre slukte artikkelen på katolsk.no først nyhetsbyråenes versjon i stedet for å sitere paven direkte - men nå er artikkelen der heldigvis oppdatert.)

Pave Frans sa ikke at det er en moralsk forpliktelse å ta koronavaksinen. Han sa: "Each of us has a responsibility to care for ourself and our health, and this translates into respect for the health of those around us. Health care is a moral obligation." Og han sa at vaksinen er "the most reasonable solution for the prevention of the disease." Han sa ikke at koronavaksinene er perfekte, uten uheldige sider, uten risiko, men "the most reasonable". 

Hva sa egentlig pave Frans om koronavaksinen?

I sin tale til det diplomatiske korps 10. januar 2022 berørte pave Frans mange temaer, men her er alt han sa om pandemien og koronavaksinen - uten noen forkortelse (uthevelser er mine):

"Dear Ambassadors,

In these days, we are conscious that the fight against the pandemic still calls for a significant effort on the part of everyone; certainly, the New Year will continue to be demanding in this regard. The coronavirus continues to cause social isolation and to take lives. Among those who have died, I would like to mention the late Archbishop Aldo Giordano, an Apostolic Nuncio who was well-known and respected in the diplomatic community. At the same time, we have realized that in those places where an effective vaccination campaign has taken place, the risk of severe repercussions of the disease has decreased.

It is therefore important to continue the effort to immunize the general population as much as possible. This calls for a manifold commitment on the personal, political and international levels. First, on the personal level. Each of us has a responsibility to care for ourself and our health, and this translates into respect for the health of those around us. Health care is a moral obligation. Sadly, we are finding increasingly that we live in a world of strong ideological divides.

Frequently people let themselves be influenced by the ideology of the moment, often bolstered by baseless information or poorly documented facts. Every ideological statement severs the bond of human reason with the objective reality of things. The pandemic, on the other hand, urges us to adopt a sort of “reality therapy” that makes us confront the problem head on and adopt suitable remedies to resolve it. Vaccines are not a magical means of healing, yet surely they represent, in addition to other treatments that need to be developed, the most reasonable solution for the prevention of the disease.

A political commitment is thus needed to pursue the good of the general population through measures of prevention and immunization that also engage citizens so that they can feel involved and responsible, thanks to a clear discussion of the problems and the appropriate means of addressing them. The lack of resolute decision-making and clear communication generates confusion, creates mistrust and undermines social cohesion, fueling new tensions. The result is a “social relativism” detrimental to harmony and unity.

In the end, a comprehensive commitment on the part of the international community is necessary, so that the entire world population can have equal access to essential medical care and vaccines. We can only note with regret that, for large areas of the world, universal access to health care remains an illusion. At this grave moment in the life of humanity, I reiterate my appeal that governments and concerned private entities demonstrate a sense of responsibility, developing a coordinated response at every level (local, national, regional, global), through new models of solidarity and tools to strengthen the capabilities of those countries in greatest need. In particular, I would urge all states, who are working to establish an international instrument on pandemic preparedness and response under the aegis of the World Health Organization, to adopt a policy of generous sharing as a key principle to guarantee everyone access to diagnostic tools, vaccines and drugs. Likewise, it is appropriate that institutions such as the World Trade Organization and the World Intellectual Property Organization adapt their legal instruments lest monopolistic rules constitute further obstacles to production and to an organized and consistent access to healthcare on a global level."

Ettertanke | Kongenes tilbedelse – og vår

6. januar feirer vi Epifani – festen for Herrens Åpenbaring – hellig tre kongers fest – 13. dag jul –  kjært barn har mange navn. Jeg kjenner meg velsignet som fikk delta i messen i St. Olav domkirke i Oslo denne kvelden.
Julekrybben er et sted for å leve seg inn i juleevangeliet, søke Jesus i kontemplasjon og bli med i kongenes tilbedelse.

I katolske kirker og hjem står julekrybben fremme i hele advent, men uten Jesus-barnet. Han kommer ikke før julenatt. Figurene av de tre vise menn står på lang avstand fra stallen, helt til trettende dag jul. Den dagen – på Helligtrekongersdagen 6. januar – kommer de endelig frem til krybben. 

Dagen er også kjent som Epifani – festen for Herrens Åpenbaring. Julen er nemlig ikke over 2. juledag. Julen varer i (minst) 13 dager til endes, helt til kongene har vist oss hvem Jesus er ved å tilbe ham (Matt 2,11).

Under messen i St. Paul menighet i Bergen levendegjøres dette på en ekstra høytidelig og barnevennlig måte. Der pleier tre vise menn av ulik etnisitet å gå syngende i prosesjon helt fram til Jesus-barnet, der de legger ned gavene: gull, røkelse og myrra. 

I følge kirkens legende skal de tre representere Kasper, Melkior og Baltasar – en ung, en voksen og en eldre mann fra alle de kjente verdensdelene på 200-tallet: Asia, Europa og Afrika. Slik representerer de alle; fra alle verdensdeler og alle aldrer.

Etter messen inviteres hele menigheten fram til krybben. Det er et sted for å leve seg inn i juleevangeliet, søke Jesus i kontemplasjon og bli med i kongenes tilbedelse. «Wise men sought Jesus. Wise men still do.»

En av de vakreste avbildningene av Kongenes tilbedelse som jeg vet, er en billedvev av William Morris, vevd etter Edward Burne-Jones’ motiv (se bilde under). I denne vakre veven fra 1894 er stallen plassert i en skog. Her bugner det av liljer (symbolet på uskyld og renhet), roser (Maria-blomsten over noen) og mange andre blomster. Detaljene er forseggjorte, med innbroderte edelsteiner i tøyet på vismennene og blåklokker mellom føttene deres. De engelske kunstnerne har vist samme flid og ærbødighet som kongene har vist i gavene de har lagt ned.

Den forreste kongen har lagt kronen sin i gresset. De to andre har tatt av seg kronene sine i ærbødighet for Kongenes konge som de tilber. Ole Paus sier det slik i sin gjendiktning av Christina Rosettis julesalme «In the Bleak Midwinter»: «Jord og himmel bøyer seg når han tar kronen på.» Akkurat det øyeblikket har denne bildeveven klart å fange.

Også Kari Bremnes har oversatt Rosettis salme. Det siste verset hennes lyder slik: 

«Når jeg eier lite hva skal jeg gi ham?

Hvis jeg var en gjeter skulle han fått et lam. 

Hvis jeg var en vis mann hadde jeg et svar. 

Han skal få mitt hjerte det er det jeg har.»

«Han skal få mitt hjerte.» Og det fine er at det kan jeg gi ham hele året. Gi ham meg selv. Det er ikke slik at jeg mister forbindelsen til Jesus fordi julen er over. Jesus blir ikke borte sammen med julepynten. Hver eneste dag kan jeg elske Jesus og forbli takknemlig for julen – forbli evig takknemlig for at han kom til oss, han som er verdens lys. Mitt lys.

Og ja, det feirer jeg, dypt nede i hjertet, hele året. Og du? Du trenger faktisk ikke å kaste ut jula nå. I følge gammel, katolsk tradisjon varer juletiden nemlig helt til kyndelsmesse 2. februar. 

Jeg elsker å la julens lys få skinne gjennom hele januar. Hjemme hos oss tar vi bort det meste av julepynten 13. eller 20. dag jul, men vi pleier å beholde julekrybben, utejulelysene, julesangene, julestjernen og julebelysningen i vinduet helt til kyndelsmesse. 

Jeg synes alltid januar er så mørk og fryder meg over å kunne ta med meg julens lys gjennom hele januar. Hvis du også har lyst til å la julefryden og julelyset få stråle inn i januar, kan du altså gjøre det med god samvittighet og solid kirkelig tradisjon i ryggen. La lysene skinne!

Første gang publisert i avisen Vårt Land 6.1.2022, Epifani – hellig tre kongers fest, da Sal 72,10-16 var dagens bibeltekst.

Klikk på bildet for å se det i større format! Disse detaljene i Kongenes tilbedelse vil du ikke gå glipp av. Billedveven "The Adoration of the Magi" av William Morris er vevd etter Edward Burne-Jones’ motiv.

Originalen er 377 cm bredt og 258 cm høyt, og henger på Musée d'Orsay i Paris.

St. Olav domkirke har fått en egen lesepult for 1. og 2. lesning samt kunngjøringer. St. Olavs-armen har fått ny plassering til høyre for lesepulten.

Biskop Bernt Eidsvig holdt en flott preken om Herrens åpenbaring. Den kan du høre her på YouTube. Prekenen starter ved 26:17.

Biskopen løfter opp det forvandlede brødet, slik at alle kan se Jesus.

"For vår Herre vil vi knele, som vår skjebne ville dele. Gloria, gloria, gloria in excelsis Deo."

Julekrybben i St. Olav domkirke i Oslo, 6. januar 2022.
Selv om det er billettbestilling til messene nå, er det fortsatt åpen kirke resten av dagen. Det er bare til å gå inn sidedøren, tenne lys, be og være i stillhet. Velkommen!

Kristus er født, og de vise menn har nådd frem til ham. Krybben er endelig fullført.

Epifani hjemme før messen. Nydelig solskinnsdag. 

Vi feirer han som sa: "Jeg er verdens lys. Den som følger meg, skal ikke vandre i mørket, men ha livets lys." Joh 8,12

Som oftest lar vi julelyset fra julenatt få brenne helt ned på epifani, Helligtrekongersfesten. I år sparer vi det til 20. juledag, som er oktavdagen til epifani. De store festene i kirkeåret feires med en oktav, det vil si åtte fulle dager til endes. Vi feirer juleoktaven, påskeoktaven, pinseoktaven, epifanioktaven.

Det er merkelig hvor vanskelig det skal være å ta bilde av ting som skinner og glitrer, på en måte som fanger lyset på den riktige måten. Akk ja. Orkideen har iallfall pyntet seg med engler i sølv.

Tulipanene er vakre også når de nærmer seg slutten av livsløpet. Mot slutten, rett før de dør, ser det ut som de er laget av den fineste silke.

Epifani, 6. januar 2022. Naturlig lyssetting. Solnedgang over han som er soloppgangen.

Les også:

• Epifani, hjemmekontor, kyndelsmesse og fastelaven - med mange bilder fra epifani i fjor

Ettertanke | Forvridd omvendelse

EKTE FRIHET: «Omvendelse er ikke å se bakover med selvbebreidelse, men forover med tillit» skriver den hellige Johannes av Stigen.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Når omvendelsen er et så sentralt budskap for Jesus og for Johannes Døperen – hvorfor er den ikke det for oss?

Forkynnelsen til Johannes Døperen kan oppsummeres i sju ord: «Vend om, for himmelriket er kommet nær!» (Matt 3,2) Ett kapittel senere starter Jesus sin offentlige forkynnelse ved å si nøyaktig de samme sju ordene (Matt 4,17). Det vil si, ifølge Markus sier Jesus: «Tiden er inne, Guds rike er kommet nær. Vend om og tro på evangeliet!»

Når omvendelsen er et så sentralt budskap for Jesus og for Johannes Døperen – hvorfor er den ikke det for oss? Jeg mistenker at det skyldes at et eller annet sted på veien ble menneskesynet så mørkt – og budskapet om synd og omvendelse så vondt, forvrengt og ugjenkjennelig – at det skapte selvforakt og selvhat i stedet for glede og frihet. Og slik kan jo ingen leve. 

Men det var ikke det hverken Jesus eller Johannes forkynte. De sa ikke «Vend om, og forakt deg selv, du usle synder.» De sa: Vend om og tro på evangeliet! For så høyt er du elsket at Gud gav sin egen sønn for deg. Vend om, og fest blikket på Jesus! Se, Guds lam, som tar bort verdens synder! 

Den hellige munken Johannes Klimakos (579-649 e.Kr.) sier det så godt at du bør henge sitatet på kjøleskapet: 

«Å omvende seg er ikke å se nedover på sine egne svik, men oppover mot Guds kjærlighet. Omvendelse er ikke å se bakover med selvbebreidelse, men forover med tillit. Det er ikke å se hva jeg ikke har greid å være, men å se hva jeg ved Guds nåde ennå kan bli.» 

Dette er sann, kristen omvendelse. Dette er den gode omvendelsen som gjør meg godt, fordi Gud elsker meg og vil meg bare godt. 

Den som vender om, slutter å være innkrøket i seg selv. Omvendelse handler om å bekjenne og bli tilgitt alt – bli fri – reise seg opp med rak rygg, snu seg 180 grader rundt og se oppover og framover – mot Jesus. Kristen omvendelse handler ikke om skam og selvforakt. Det handler om å tro evangeliet, og oppdage at du er verdig til å bli elsket. Hvem er du? Du er den høyt elskede. 

Ordet synd kommer av «å gå i sund», altså å gå i stykker. Noe blir alltid ødelagt av en synd – i meg selv, i andre eller i skaperverket. Derfor trenger jeg å bli helbredet av Gud. Det er det skriftemålet er til for; jeg lar lyset og den helbredende nåden få slippe til i dypet av meg, i alle sjelens krinkelkroker, også de vonde stedene. 

Kirken er et feltsykehus for syndere, der vi får akutthjelp igjen og igjen. I apoteket sitt har Kirken et arsenal av medisiner – blant annet får vi hjelp fra dem som har levd kristenlivet før oss. Slike som St. Johannes Klimakos. Han var munk fra han var 16 år til han ble 80 år, og ble en etterspurt åndelig veileder, berømt for sin evne til å trøste sjelene.

Johannes kalles ofte den hellige Johannes av Stigen på grunn av verket hans «Stigen til Paradis» (etter Jakobs drøm om Himmelstigen) – der målet er å oppnå den urokkelige forankringen i Gud som vi alle er kalt til. Verket ble enormt populært i middelalderen, både i vest og i øst, og det ble laget utallige avskrifter av det i mange oversettelser. 

I år kan du for første gang lese den hellige Johannes av Stigen på norsk, når Efrem forlag nå i 2022 utgir «30 steg til himmelen» – en guide til hans berømte verk. Den boken skal jeg definitivt skaffe meg, for å trenge dypere ned i og bli skikkelig begeistret for omvendelsen. Jeg har en klar fornemmelse av at det ligger skatter gjemt der for vår tid.

«Får Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri», sier Jesus (Joh 8,36). Hadde ikke det vært godt?

Første gang publisert i avisen Vårt Land 5.1.2022, da Apg 19,1-7 var dagens bibeltekst.

PS. Visste du at også ikke-katolikker kan skrifte for katolske prester? Nå vet du det. Skritemålet er en stor gave for alle kristne.

Les mer:

• Ettertanke | Den ondes brennende piler - "Vår kultur har til en stor grad erstattet begrepene «rett og galt, godt og ondt» med «lurt og ikke så lurt». Det tror jeg ikke er så lurt. Det tror jeg rett og slett er dumt – ja, galt – fordi det gjør oss mer sårbare for synden. Synden er en realitet, ikke en teori."
  
  
• Ettertanke | Selvransakelsen som gjør fri -  "Den aller sterkeste frigjøringen jeg har opplevd, kom i generalskriftemålet da jeg ble tatt opp i Den katolske kirke. Jeg antok at jeg kom til å bli skikkelig nedtrykt av å bekjenne alle syndene jeg kunne huske fra hele mitt liv. I stedet var det en så frigjørende åndelig opplevelse at jeg til og med kjente det på kroppen og pusten etterpå. Ånden var ganske enkelt satt fri. Der – i lyset fra Guds kjærlighet – møtte jeg meg selv. Jeg møtte Jesus. Og ble satt fri."
  
  
• Ettertanke | Om å bedra seg selv -  "Du kommer aldri til å bli så god til å lure andre som du er til å lure deg selv. Du kjenner nemlig alle triksene. Ingen vet så godt som deg hva som skal til for å overbevise deg."
  
  
• Kontemplasjon: Omvendelse - Hvorfor er det ikke nok at du bekjenner syndene dine i ditt stille sinn? Hvorfor er det nødvendig å gå til skriftemål i tillegg? Få med deg niende del av legkarmelitt Anne Samuelens serie "en liten skole i indre bønn og kontemplasjon" - om selvrettferdighet, omvendelsen, det åndelige livets farer og skammen over vanesynder.
  
  
• Les biografien til den hellige Johannes Klimakos her på katolsk.no.
  
  
• Fantastisk preken ved 1000-årsfeiringen av Hellig Olavs omvendelse. Et sitat derfra: "Det var først og fremst Olavs omvendelse til en sann og dyp kristen tro som gjorde at menneskene kunne gjenkjenne Kristus i ham og hans verk – som gjorde ham til en helgen og til et lysende forbilde for kristne – ennå i dag. Olav er ingen skrivebordshelgen, som levet i ulastelig fromhet og hellighet helt fra mors liv og som egentlig ikke trengte til frelsen fra Gud. Olav er nettopp en helgen av kjøtt og blod, et ordentlig levende menneske, med feil og svakheter, nettopp et ekte menneske, som viser oss at Jesus Kristus er kommet for å frelse syndere – og at Han er mektig til å gjøre nettopp det."

Post Scriptum:

Etter at jeg hadde publisert denne bloggposten, tipset en venn meg om noe fint han hadde hørt om omvendelse. Det fikk jeg lyst til å dele med dere. Her er det:

Snu og vend på Ordet,

så vil Ordet snu og vende på deg,

og du blir Omvendt.