Kontemplasjon: Omvendelse

DØREN: "Denne stadige omvendelsen har en retning: PERSONEN JESUS KRISTUS. Han som elsker meg og stadig står ved døren og banker!"
(Bildet viser en av Nidarosdomens dører.)
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Hvorfor er det ikke nok at du bekjenner syndene dine i ditt stille sinn? Hvorfor er det nødvendig å gå til skriftemål i tillegg? Få med deg niende del av legkarmelitt Anne Samuelens serie "en liten skole i indre bønn og kontemplasjon" - om selvrettferdighet, omvendelsen, det åndelige livets farer og skammen over vanesynder.

Av Anne Samuelsen, Cand. Polit.
Anne er tilknyttet Karmel-ordenen som legkarmelitt med evige løfter
"En liten skole i indre bønn og kontemplasjon" utarbeider hun spesielt for Sta. Sunniva-bloggens lesere

LES OGSÅ:

Del 1 - Kontemplasjon: Smak og se at Herren er god
Del 2 - Kontemplasjon: Bønn til din Far som er i det skjulte
Del 3 - Kontemplasjon: Betydningen av vennskap
Del 4 - Kontemplasjon: Gjør meg stille, stille
Del 5 - Kontemplasjon: Betydningen av en mor og en far
Del 6 - Kontemplasjon: ... og da har vi barnesinn
Del 7 - Kontemplasjon: Å be er å si Fadervår til Gud
Del 8 - Kontemplasjon: Skriftemålets uuttømmelige nåde

OMVENDELSE

”Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder” (Matt 11, 28)

Den kontemplative vet at den indre bønnen er intet annet enn å tale lenge og i ensomhet med ”den som vi vet elsker oss” – og at den daglige bønnen er del av den daglige omvendelse bort fra oss selv og mot Herren og at dette ikke skal gå upåaktet hen, slik vi leser det Tobits sang: ”Dersom dere vender om til ham av hele deres hjerte og hele deres sjel, og gjør det som er sant og rett i hans øyne, da skal han vende seg til dere”. Gud skal vende seg til oss! Denne stadige omvendelsen har en retning: PERSONEN JESUS KRISTUS. Han som elsker meg og stadig står ved døren og banker!

Skrift månedlig

Men holder det da ikke at jeg gjør dette i mitt stille sinn, daglig, eller flere ganger for dagen? Hvorfor dette fokus på skriftemålet? Hvorfor skriver Sekularkarmelittene [1] (legkarmelittene) i Skandinavia i sine statutter at det anbefales å skrifte månedlig? Jesus er jo med meg! Han døde jo for meg, han vet om alle mine synder og vet også om mine gode intensjoner. Jeg er jo hans følgesvenn, jeg har jo vendt meg bort fra synden, og gjør så godt jeg kan, kanskje litt bedre enn folk flest som jeg ser rundt meg???

Det åndelige livets farer

Og her kommer vi til kjernen i det hele! Det åndelige livets farer, vår subjektive hjelpeløshet, våre psykes irrganger, vårt behov for noen som hjelper oss på rett vei. I en konverteringsfase, men også i kristenlivet helt generelt, kan vi bli så fokusert på den loviske delen av vår tro, på det formelle, at vi helt kan komme på avveie. Dette var tema for foredraget presten holdt for Legkarmelittene i Bergen denne uken: Omvendelse til kjærlighet! Han sa: ”Omvendelse består ikke bare i endring av moralske holdninger….. Omvendelse er å gå tilbake til Guds kjærlighet”! [2]

Alltid i behov for omvendelse

I møte med Guds kjærlighet forblir vi blinde. I møte med hans lengtende hjerte, brennende ønske om å få elske oss og elske gjennom oss, er vi alltid syndere, alltid i stor nød og med stort behov for omvendelse. Guds kjærlighet går alltid dypere, vår rettferdighet overfor Gud, forblir alltid som støv. Det er her vi trenger hjelp utenfra for å kunne være det sanne kristenmennsket som vår pave Frans peker på [3]: Et menneske som ikke stagnerer i egne begrensninger, men som stadig lar seg utsette for små dytt til å vandre videre mot hellighet. Et menneske, som søker bakenfor fasader og overflater, som lar den gode lege avdekke og helbrede godt bortgjemte sår... og som slik kan bli gode byggesteiner i det store fellesskapet han har skapt oss til å være del av: Kirken. Et menneske som, har møtt, som møter, som lever med personen Jesus Kristus, stadig dypere, og som derfor stadig sterkere kan bekjenne Ham for menneskene.

Skammen over vanesynder

Skriftemålet er mulighet for å oppnå alt dette. Når vi gjentatte ganger skjemmes over å skrifte våre vanesynder, kan vi kanskje bli drevet til å spørre noen ubehagelige spørsmål om oss selv. Har jeg disse vanene fordi det er andre dypereliggende årsaker som jeg må be Herren kaste lys over og helbrede? Er jeg hovmodig? Er jeg lat? Er jeg grådig? Dømmer jeg andre? Flykter jeg? Hvorfor?

Kanskje disse spørsmålene fører til andre erkjennelser: Mønstre jeg har lagt meg til for å dekke over egne svakheter, blødende sår, resultat av andres synd mot meg, min synd mot andre. Kanskje vil jeg ikke tilgi, kanskje har mitt hjerte stivnet i en hjelpeløs krampe av såret sinne, vantro, kanskje ligger det store knuter og konflikter i mitt indre som bare roper etter forløsning, men som er så smertefulle at jeg ikke vil se?

Det egosentrerte blikket

Kanskje er jeg så fanget i meg selv, i mine små vanesynder, distraksjoner, overdrevne fornøyelser, irritasjoner, at jeg aldri helt kan løfte hodet og se på HAM. For er det ikke derfor vanesyndene blir så farlige? Når vi avfinner oss med dem, når vi tenker at det er mitt vesle håpløse prosjekt, når jeg ikke lenger har den troen som gjør at jeg tenker: dette kan DU, Herre, gjøre noe med! Dette kan DU stryke fra mine øyne, for dette er kanskje ikke en ubehagelig flis, men bjelken som hindrer meg å se DEG personen Jesus Kristus, og derved også alle mine medmennesker! Kanskje er det nettopp bagatellene, vanesyndene som holder meg fast i det egosentrerte grepet og hindrer meg fra dette klare, glade, Kristussentrerte blikk?

Personlig møte med Jesus Kristus

Kristentro uten Korset – uten Kristus Korsfestet og Oppstanden – er ingen kristen tro. Vi kan leve perfekt og holde alle forskrifter, slik Paulus gjorde da han forfulgte de kristne med stor nidkjærhet. Men i møtet med Jesus Kristus – et PERSONLIG MØTE, ikke teori, eller teologi! – har vi muligheten til å få kjærligheten inn i våre liv! Virkelig kjærlighet, den kjærligheten som ”utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt.” (1 Kor13.7) Den som næres gjennom offer, slik Teresa av Lisieux sa det.

Fariseerisk selvrettferdighet

Kanskje ett av våre offer som kristne er å senke oss ned fra den fariseeriske selvrettferdigheten som vi hører om i lignelsen om fariseeren og tolleren i Luk 18:9-14? Kanskje mitt kors som kristen denne siste uken før faste er å erkjenne min hjelpeløshet, erkjenne min avhengighet av sakramentene, sakramentene gitt til oss av Kristi stedfortreder? Kanskje mitt kors denne stille uken blir å virkelig legge ut på dypet (Luk 5,4) og bli som det vesle barnet båret av Guds nåde alene.

Det endelige dyttet

Tør jeg ta det ene skrittet som denne store omvendelsen krever? Finne veien til skriftestolen? Kanskje sogneprest Dom Alois Brodersens ord til sin menighet kan gi oss det endelige dyttet?

”Men gleden ved å høre ordene: ”Så forlater jeg deg alle dine synder…” er ubeskrivelig stor. Vi vet det, alle som har prøvd det. Jeg har prøvd det og anbefaler det for alle troende. Gå til skrifte i denne fastetiden! Grip sjansen! La dere forsone med Gud!”[4]

FOTNOTER

[1] http://www.sekularkarmelit.dk/sekularordenen/sekularordenen.php

[2] Foredrag holdt av p. Tien på sekularkarmelittenes møte i Bergen 20 mars 2013

[3] http://www.katolsk.no/nyheter/2013/03/pave-frans-forste-preken-til-kardinalene

[4] http://bergen.katolsk.no/men_blad/Men_blad_2013.03.pdf , s 3