Fire katolske morgenandakter i NRK

Her finner du alle de fire radioandaktene jeg holdt i NRK Morgenandakten på P1 og P1+ nylig.

Det starter mandag 8. juli med en andakt om Sankta Sunniva og Selja. Dagen etter forteller jeg om hvorfor jeg tror kristendommen er sann. Deretter kommer andakten "Jesus, jeg stoler på deg", før andaktsuken avsluttes torsdagen med en nøkkelperson i Europas historie - den hellige Benedikt, munken som forandret Europa.

Hver andakt er på kun tre minutter, så du får faktisk hørt alle fire radioandaktene på mindre enn et kvarter :)

NB: Andaktene i NRKs nettradio er kun tilgjengelig i 6 måneder.

Mandag: "Legenden om Sankta Sunniva"

Hvorfor feirer vi Sankta Sunniva og ledsagerne hennes? Hvem var hun? Og hvor går grensen mellom legenden og virkeligheten? 

Bli med meg til Selja, til denne lille, vakre perlen av en øy der Gud har satt spor etter seg. Her dirrer det.

Klikk her for å LYTTE til denne andakten, sendt 8. juli 2019 (lenke til NRKs nettradio).

Klikk her for å LESE denne andakten (lenke til andakten her på bloggen).

Tirsdag: "Det største sviket"

Jeg tror ikke jeg hadde vært kristen i dag hvis det ikke var for det største sviket: Hvis ikke disiplene hadde sviktet Jesus den dagen det gjaldt som mest. Langfredagen. Den dagen Jesus døde. 

Jeg tror at kristendommen er sann fordi disiplene gjemte seg langfredag. Og fordi de deretter frivillig gikk i døden. Den forandringen kan bare komme av én eneste ting: At de i mellomtiden virkelig hadde møtt den levende, oppstandne Jesus.

Klikk her for å LYTTE til denne andakten, sendt 9. juli 2019 (lenke til NRKs nettradio).

Klikk her for å LESE andakten (lenke til andakten her på bloggen).

Onsdag: "Jesus, jeg stoler på deg"

I denne andakten får du høre om fem ord som forandrer virkeligheten min, hver eneste gang jeg er smart nok til å huske på dem. Det er disse fem enkle ordene: Jesus, jeg stoler på deg. 

Når jeg sier det – og velger å mene det – kjenner jeg virkningen umiddelbart. Jeg puster litt friere med magen. Skuldrene mine senkes noen centimeter ned. Jeg kjenner kjærlighet, håp, fred.

Klikk her for å LYTTE til denne andakten, sendt 10. juli 2019 (lenke til NRKs nettradio).

Klikk her for å LESE andakten (lenke til andakten her på bloggen).

Torsdag: "Munken som forandret Europa"

For omkring 1500 siden grunnla den hellige Benedikt det vestlige klostervesenet. Det gjorde ham til en nøkkelperson i Europas historie. I den urolige folkevandringstiden etter Romerrikets fall, var det nettopp rundt klostrene at den europeiske sivilisasjonen vokste fram.

Noen ganger må du ta et stort steg i tro hvis store ting skal kunne skje. Noen ganger må du bare stole på Gud. Sånn som Benedikt gjorde.

Klikk her for å LYTTE til denne andakten, sendt 11. juli 2019 (lenke til NRKs nettradio).

Klikk her for å LESE andakten (lenke til andakten her på bloggen).

Andaktene som podkast og på Spotify

Andaktene finnes også som podkast, sammen med NRKs øvrige podkast-produksjoner: https://itunes.apple.com/no/podcast/id94572491

Andaktene er også tilgjengelig i musikkdelingstjenesten Spotify, men da uten musikken jeg har valgt ut. Det er kun i NRKs nettradio at du får høre musikken. Derfor har jeg lagt inn Spotify-lenker til musikken i de enkelte andaktenes bloggposter.

Tidligere har jeg holdt disse andaktene i NRK, i 2017 og 2018:

• NRK-andakt | Gud bor på bunnen
• NRK-andakt | Båret av Kirken
• NRK-andakt | Din egen klagesang
• NRK-andakt | I ørkenen med Gud
• NRK-andakt | Hellig Olav som forbilde

NRK-andakt | Det største sviket

Foto: Wikimedia Commons

Jeg tror ikke jeg hadde vært kristen i dag hvis det ikke var for det største sviket: Hvis ikke disiplene hadde sviktet Jesus den dagen det gjaldt som mest. Langfredagen. Den dagen Jesus døde.

LYTT TIL ANDAKTEN HER PÅ NRK.NO

Kvelden før hadde de vært modige, slik man ofte er om kvelden når man har spist godt og er sammen med gode venner. Peter sa: "Om jeg så må dø med deg, vil jeg ikke fornekte deg." Det samme sa også alle de andre disiplene. Men så kom natten. Og frykten. Og dagen. Den store, forferdelige dagen.

Bare én av de tolv disiplene ble med Jesus helt til korset: Johannes, "disippelen som Jesus hadde kjær." De andre elleve forsvant. På den måten fikk disiplene bevist hvor inderlig feige de egentlig var. Men på den måten overbeviste de også kommende slekter om at oppstandelsen er en virkelig hendelse – en realitet som er så historisk at den har snudde opp ned på alt.

For hvordan fortsetter historien? Hva skjedde i årene etter at Jesus stod opp fra de døde? Da gikk samtlige av disiplene i martyrdøden for Jesus, inkludert Mattias, den nye, tolvte disippelen som erstattet Judas (Apg 1, 26). Det vil si: Alle tolv ble martyrer bortsett fra én – disippelen Johannes – han som hadde bevist at han var villig til å dø for Jesus allerede der ved korset på Golgata.

Etter sviket langfredag kan ingen beskylde disiplene for å ha en blind tro. De var bare villige til å gå i døden for noe de selv hadde sett.

Derfor tror jeg at kristendommen er sann. Fordi disiplene gjemte seg langfredag. Og fordi de deretter frivillig gikk i døden. Den forandringen kan bare komme av én eneste ting: At de i mellomtiden virkelig hadde møtt den levende, oppstandne Jesus.

Jeg tror på Jesus fordi apostlene ble testet på den ytterste måten – fordi de gav livet sitt for å vitne om sannheten: At oppstandelsen er en historisk realitet. 

Jeg tror fordi jeg vet hvor feige de egentlig var. 

Jeg tror fordi de sveik Jesus den dagen det gjaldt som mest.

Musikk: Bjørn Eidsvåg – "Til alle tider" (lenke til Spotify)

LYTT til andakten og musikken her på nrk.no

Denne andakten ble sendt i P1 og P1+ 9. juli 2019. Radioandakten er tilgjengelig i NRKs nettradio i 6 måneder, til 9. januar 2020.

Fra samme andaktsuke i NRK, juli 2019:

• NRK-andakt | Legenden om Sankta Sunniva
• NRK-andakt | Jesus, jeg stoler på deg
• NRK-andakt | Munken som forandret Europa

Tidligere i NRK, i 2017 og 2018:

• NRK-andakt | Gud bor på bunnen
• NRK-andakt | Båret av Kirken
• NRK-andakt | Din egen klagesang
• NRK-andakt | I ørkenen med Gud
• NRK-andakt | Hellig Olav som forbilde

NRK-andakt | Legenden om Sankta Sunniva

Sta. Sunniva fra Otterøy kyrkje.
Foto: Kari Dahl, NTNU Vitenskapsmuseet

Sunniva het hun - kongsdatteren fra øya Eyre, altså Irland. Legenden forteller at da en hedensk mann prøver å tvinge henne til å gifte seg med ham, går hun og følget hennes om bord i båter uten seil og ror, slik at Den Hellige Ånd kan blåse dem dit Han vil. De driver østover, og slik kommer de til øya Selja nær Stadt, der de lever et enkelt og nøysomt liv og tjener Gud.

LYTT TIL ANDAKTEN HER PÅ NRK.NO

Men noen av de som har sauene sine der ute på Selja, beskylder det irske følget for å stjele sauene deres. Håkon Ladejarl tar med seg hærfolkene sine for å drepe disse uønskede kristne. Sunniva og vennene hennes gjemmer seg i en hule, og ber Gud om at han må frelse dem fra den vanhellige døden som de norske hedningene vil gi dem. Da styrter hulen sammen: De har blitt bønnhørt.

Martyrenes blod er kirkens frø, og ut fra frøene på Selja skulle Kirken i Norge spire fram. Øya Selja har derfor en helt spesiell plass i Norges historie, og blir ofte kalt for «stedet der Kirken i Norge ble født».

Så, mange år senere, ser to storbønder et merkelig lys over Selja. Det strømmer ned fra himmelen en natt og samlet seg ved en snøhvit, velduftende hodeskalle. De to storbøndene tar den med seg til kong Olav Trygvason. Han seiler straks til Selja, og i hulen på Selja, i det Herrens år 996, finner de Sunniva, som er like hel og ser ut som hun sover. Sammen med Sunniva ligger mange skjeletter som sender ut den samme duften av de hellige.

Olav Tryggvason lar da bygge en kirke utenfor hulen: Sankta Sunniva-kirken. Relikviene etter seljemennene blir lagt i mange skrin, og en kiste blir tømret til den hellige Sunniva.

Historien om Sunniva er både legende og virkelighet, og ingen vet helt hvor grensen går. Den katolske kirke fremholder at den hellige Sunniva og hennes ledsagere var virkelige mennesker som levde et hellig liv og fikk en salig død på Selja. De er forbilder for oss, i sin sterke overgivelse til Gud.

Og her - på denne lille, vakre perlen av ei øy - er jeg så heldig å få være i dag, den 8. juli, for å feire seljumannamesse, minnedagen for Norges første helgener: Sankta Sunniva og følget hennes. Helt siden år 996 har Selja tiltrukket seg pilegrimer, og fortsatt står ruinene av kloster- og helgenanlegget her på Selja som sterke vitner om Norges første kristne tid. Jeg ber om at mange må finne veien hit.

Her har Gud satt spor etter seg. Her dirrer det. For som forfatter Torkjell Djupedal sier det: «Ingen kjem til Selja utan å undre seg. Og ingen reiser derifrå urørd.»


Musikk: Audrey Assad - "Be Thou my Vision" (lenke til Spotify)

LYTT TIL ANDAKTEN OG MUSIKKEN HER PÅ NRK.NO

Denne andakten ble sendt i P1 og P1+ på seljumannamesse, mandag 8. juli 2019.
Radioandakten er tilgjengelig i NRKs nettradio i 6 måneder, til 8. januar 2020.

Be Thou my Vision

Sangen "Deg å få skode" - på engelsk "Be Thou my Vision" - har vært "min" sang i 30 år nå, helt siden jeg oppdaget den som barn. 

"Deg å få skode" er en irsk folketone med irsk tekst fra 700-tallet. Sta. Sunniva og de irske seljumennene var sannsynligvis på Selja på 800- eller 900-tallet. Kanskje sang de denne sangen på Selja? Her er det første verset på norsk og engelsk:

Deg å få skode er sæla å nå,
Gud, ver det syn som mitt hjarta vil sjå,
ver du for tanken min dyraste skatt,
ljoset som strålar ved dag og ved natt!

Be Thou my Vision, O Lord of my heart
Naught be all else to me, save that Thou art
Thou my best Thought, by day or by night
Waking or sleeping, Thy presence my light

Les også:

Preken og bilder: - Vi har kommet hit til Selja fordi vi ønsker å gå Herrens veier. Min bloggpost med mange glimt fra seljumannamessen på Selja 8. juli 2019.

Fra samme andaktsuke i NRK, juli 2019:

• NRK-andakt | Jesus, jeg stoler på deg
• NRK-andakt | Det største sviket
• NRK-andakt | Munken som forandret Europa

Tidligere i NRK, i 2017 og 2018:

• NRK-andakt | Gud bor på bunnen
• NRK-andakt | Båret av Kirken
• NRK-andakt | Din egen klagesang
• NRK-andakt | I ørkenen med Gud
• NRK-andakt | Hellig Olav som forbilde

Bilder fra St Benedikts minnedag på Selja

På den hellige Benedikts minnedag, 11. juli, tok Maria og jeg turen ut til ruinene av benediktinerklosteret her på Selja, for å be om at benediktinerne igjen skal vende tilbake til klosterøya.

Det var kveld og solnedgang da vi gikk på den gamle pilegrimsstien over øya. Lyset her ute ved klosteret ved havet er helt nydelig.

Det er alltid en spesiell opplevelse å komme til klosteret, men det er ekstra spesielt å være der når det ikke er andre folk der.

👇🏻 Her er Maria på vei inn i St. Albanus-kirken, det vil si klosterets kirke, som også fungerte som domkirke for Selja bispedømme fra 1068 til 1170.

Det var kong Olav Kyrre som opprettet Norges tre første bispedømmer: Selja, Oslo og Nidaros. Selja bispedømme var et stort bispedømme som strakk seg helt fra Møre i nord til og med Agder i sør. SÅ viktig var helligstedet Selja. 

Da den store Kristkirken i Bergen var ferdig i 1170, ble Sunnivas skrin flyttet dit, og Bergen ble da offisielt bispesete. Kloster- og helgenanlegget på Selja ble imidlertid ytterligere utbygget, og var i drift helt fra til reformasjonen i 1537. 

Det er bratt opp bakken til den hellige hulen der den hellige Sunniva og hennes ledsagere møtte martyrdøden. 

På slutten av bakken møter du 40 trappetrinn. 40 er ørkenens, botens og omvendelsens tall. Du drar ut i ørkenen for å møte Gud på et øde sted, og du gjør det med et ydmykt og botferdig sinn.

Store øyne. 👇🏻 SÅ imponert ble Maria over den fantastisk vakre utsikten.

Og dette er hva hun så 👇🏻

Magisk.

Her er bønnen som biskop Bernt Eidsvig ba under seljumannamessen på Selja i fjor:

"Allmektige Gud. Vi takkar for dine bodberarar som bar den glade bodskapen hit til Selja, og som vitna om din nåde og din makt, og slik gjorde denne staden til ein helga stad. Gje oss auge så vi ser dine spor og øyre så vi høyrer steinane tale. Vi samlast her hav og himmel møtest og ber: Møt oss så vi kan kjenne deg: sterk som stormen, mild som solgangsbrisen, lys som himmelen, djup som havet. Himmelske Far, forny oss og gjer oss til Jesu etterfølgjarar, så vi liknar dine heilage i tru, håp og kjærleik, og når vårt livs mål. Gud, vi bed. Amen."

Vi hadde en liten rast utenfor Sankta Sunniva-kirken som ligger på terrassen rett nedenfor Sunniva-hulen. 

Slik var utsikten fra der vi satt 👇🏻

Men havet var enda blåere og himmelen var enda mer glødende. Det er umulig å få tatt et bilde som gjør skikkelig ære på det du egentlig ser på Selja. Du må faktisk dra dit og oppleve stedet selv.

Som riksantikvar Jørn Holme sa det på Selja i fjor sommer:

- Jeg for min del tror på sagnet. Selja er det vakreste, det historisk viktigste og det mest magiske stedet i Norge. Og når Riksantikvaren sier det, da er det sånn. Alle må besøke Selja.

Jeg er selvsagt helt enig med riksantikvaren 😇

Maria og jeg våget oss fram på kanten av den nederste terrassen, der vi nøt lyset og utsikten. 

Benediktinerklosteret på Selja var et av Norges første klostre, og det var i drift som et aktivt bønnested og misjonsstasjon i fire århundrer, helt til reformasjonen da klosterdrift ble forbudt.

Etterpå bar det inn i den hellige hulen for å be for klostergrunnleggelsen og de som Gud kaller til å bli munker her.

Vi tente tre lys i bønn. Det første lyset tente vi for en fransk benediktinermunk vi kjenner fra klosteret Fontgombault. Det andre lyset tente vi for Fontgombault, og det tredje lyset tente vi for alle dem som Gud kaller til å bli munker her - de som bare Gud kjenner navnet på.

Vi ba den hellige Benedikt, hellige Sunniva og alle de som har vært munker her om å be for oss, og om å be sammen med oss.

Av og til glitrer det av dråper på berget her i hulen. Det gjorde det denne kvelden. Det skinner som diamanter. Vakkert!

Slik ser det ut innerst i hulen. Benediktinermunkene viet hulen til å bli en kirke. De viet hulekirken til St. Mikael, erkeengelen som leder englehæren i kampen mot all ondskap i den siste striden.

Huletaket her er dermed det eldste kirketaket som fremdeles står i Norge.

Vi sang Fader vår og Hill deg, Maria. Deretter gikk vi ned igjen til klosteret, der vi ble stående i vinduet i scriptoriet (skrivestuen) der jeg stod i september 2004 da jeg fikk vite at jeg skulle bli mor til Sunniva.

Det er lett å tenke seg tilbake til hvordan det var her for nesten tusen år siden da munkene kunne stå akkurat her og se ut mot akkurat den samme utsikten, der sola går ned bak Stadt. Til og med pilegrimsstien er den samme.

 «I den familien vi kaller Kirken, oppheves så å si tiden,» som p. Ole Martin Stamnestrø sa det i sin preken på seljumannamessen i år.

 

- Oi, det er langt ned, konkluderte Maria.

Bli med og be om kall!

Be om at Gud må kalle på de som skal være munker på Selja, og be om at de må våge å svare JA til Guds kall!

Jeg tror oppriktig at både Vestlandet, Sta. Sunniva, benediktinerne og Selja - "den heilage øya" - har en viktig rolle å spille også i fortsettelsen av Norges kristningshistorie. 

Bønnestedet på Selja MÅ gjenreises. Vi MÅ få benediktinerne tilbake til oss. For å si det med benediktinernes motto: Ora et labora! Be og arbeid!

Be for Norges omvendelse hver dag! Be om at benediktinerne skal vende tilbake til oss - be hver dag!

Preken og bilder: – Vi har kommet hit til Selja, fordi vi ønsker å gå Herrens veier

ÆRE OG LÆRE: – Vi har kommet hit til Selja for å ære den hellige Sunniva og vise henne takknemlighet. Vi er her for å ære, men også for å lære, sa p. Ole Martin Stamnestrø i sin preken på seljumannamessen. Han henviste til filosofen Søren Kierkegaard som sier at tro er «å kaste seg ut på de 70 000 favners dyp». Den hellige Sunniva og hennes ledsagere gjorde nettopp det da de kastet seg ut i tre båter og lot Den Hellige Ånd blåse dem dit Han ville – fra Irland til Selja.

På seljumannamesse, 8. juli 2019, var pilegrimer fra hele Norge samlet for å feire katolsk seljumannamesse på den hellige øya Selja. Les prekenen og se bildene her.

Tekst og foto: Ragnhild Helena Aadland Høen

Først publisert på katolsk.no (men versjonen her på bloggen inneholder flere bilder)

Gjennom over tusen år har pilegrimer valfartet til Selja, helt siden Kong Olav Tryggvason «i nådeåret 996» fant den hellige Sunnivas legeme, og relikviene etter hennes ledsagere. Fortsatt feirer Den katolske kirke i Norge våre første helgener, seljumennene, den 8. juli hvert år.

Kloster, helgensted og bispesete

Tidlig på 1100-tallet ble et av Norges eldste klostre grunnlagt her på øya Selja, like ved Stadt. Benediktinerklosteret var i drift helt til reformasjonen. Da Norge ble delt i bispedømmer i 1068, ble landet delt i tre: Oslo, Nidaros og Selja bispedømme. Så viktig var helligstedet Selja.

Fortsatt er Selja et helt spesielt, hellig sted, som oppsøkes av tusener hvert år.

De mange som kommer til den hellige øya som turister, forlater den ofte som pilegrimer. Herfra drar ingen uberørt. Selja gjør noe med deg, enten du er troende på forhånd eller ikke.

FØR AVGANG: Prosesjonen går fra kaien på Bø på Selja. Alle barn som vil, får oppgaver underveis. En kry Olav fikk æren av å være hjelpemann og bære kullet og røkelsen til det store røkelseskaret.

LANG, LANG REKKE: På vår bønnevandring over Selja, ber vi sammen for Vestlandet, for Norges omvendelse og for at det igjen skal bli et levende klosterliv på den hellige øya.

- Vi er her for å ære, men også for å lære

Den katolske valfarten 8. juli 2019 var organisert av p. Ole Martin Stamnestrø, sogneadministrator i Vår Frue menighet i Ålesund. Både katolikker og protestanter deltok på valfarten. Her følger p. Stamnestrøs preken, sammen med bilder fra både prosesjonen, messen og kloster- og helgenanlegget.

P. Ole Martin Stamnestrøs preken

– Vi har kommet hit til Selja for å ære den hellige Sunniva og vise henne takknemlighet. Vi er her for å ære, men også for å lære. Helgenene er våre forbilder i troen, og Gud har gitt oss gode forbilder i Sankta Sunniva og hennes ledsagere. Hva kan de lære oss om troen? Hvordan kan de lære oss å bli bedre kristne?

– Tro er et noe komplisert ord. Troen har forskjellige stadier. Det laveste trosstadium består simpelthen i å anerkjenne at Gud finnes. For mange mennesker er dette vanskelig nok, men denne laveste formen for tro er i seg selv ingen dyd. Selv djevelen tror på Gud på denne måten. I Jakobs brev leser vi: «Du tror at Gud er én. Du gjør vel. Djevlene tror det også, og skjelver.»

– Det er altså ikke nok å tro at Gud finnes. Troen må heves til et høyere nivå. Det neste trosstadium innebærer en bevegelse i forholdet mellom Gud og oss. Men bevegelsen er ensidig på dette nivået. Vi forholder oss passive, og venter på at Gud skal bevege seg. Vi kjenner alle denne formen for tro.

(Prekenen fortsetter under bildene.)

PROSESJON: Pilegrimsprosesjonen går over øya i fint og flatt terreng, og tar om lag en halv time. Vi ber rosenkransen og synger underveis. 

KRISTUS LEDER AN: En ministrant bærer krusifikset så himmelhøyt at alle ser det. En annen bærer en fane med et brodert gullkors på den ene siden. På den andre siden står Jesu monogram: «IHS». IHS er forkortelsen for Jesu navn på gresk: IHSOUS. IHS står også for Iesus Hominum Salvator – Jesus, Menneskenes Frelser.

– Mange mennesker sier: Hvis Gud finnes, hvorfor kan han ikke bare gripe inn og ordne opp i alle problemene i verden? Dette formuleres som en anklage mot Gud. Formodentlig er det da i orden for oss mennesker å rote det til – det er Guds oppgave å ordne opp. Dette ligner bortskjemte barn som bare roter, mens foreldrene løper etter dem og rydder. 

Vi har vel alle en viss tendens i denne retning. De fleste av våre bønner til Gud formuleres kanskje som forbønner, der vi ønsker å få noe av Gud. «Herre, gi meg rikdom, lykke og god helse.» Det er i og for seg ikke noe galt med forbønner der vi ber Gud om noe godt for oss selv eller andre. Men troen kan ikke bli værende på dette nivået, dette stadiet.

Sankta Sunniva og hennes ledsagere lærer oss at troen krever noe mer. Det finnes et høyere trosstadium, der bevegelsen mellom Gud og oss ikke er ensidig. «Jeg tror på Gud», sier vi i trosbekjennelsen. I den norske oversettelsen merker vi ingen bevegelse i dette uttrykket – «jeg tror på Gud» – men på latin står det «credo in Deum». Formen «in Deum» antyder en bevegelse fra oss til Gud.

(Prekenen fortsetter under bildene.)

RØKELSE: Røkelsen symboliserer bønnene våre som stiger opp til Himmelen. Et vanlig røkelseskar bruker 3-4 kullbiter. Dette store røkelseskaret bruker 20!

ÅPENBARING: Så åpenbarer klosterruinene seg for pilegrimene; her skal vi feire katolsk seljumannamesse, slik det ble feiret helt frem til reformasjonen.

– Den som kaller seg en troende kristen, må være villig til å røre på seg. Vi må bevege oss mot Gud. Misforstå meg ikke: I forholdet mellom Gud og oss, er det alltid Gud som tar det første skritt. Han tar et initiativ og skjenker oss troen i gave. Men når vi har fått denne gaven, kan vi ikke sitte stille. Vi må svare. Vi må gå ham i møte. Slik svarer vi ja til Gud. Vårt svar, vår bevegelse, er nødvendig, men den frelser oss ikke.

– Den protestantiske parodi på katolsk tro stemmer ikke. Vi blir ikke frelst 50 prosent ved Guds nåde og 50 prosent ved gode gjerninger. Gud gjør alt. Vi må la ham gjøre det; samarbeide med ham. Vi må bevege oss mot ham, slik et barn kaster seg ut av et brennende hus og ned i sin fars utstrakte armer.

– Sankta Sunniva og hennes ledsagere kastet seg ut i tre båter. De kastet seg ut på de 70 000 favners dyp, for å si det med Kierkegaard. Det må være en bevegelse i forholdet mellom oss og Gud. Denne bevegelsen må være tosidig. Denne dynamikken kaller vi helliggjørelse. Gud kaller, og vi svarer. Vårt svar er en bevegelse mot ham.

– Også denne bevegelsen er egentlig Guds verk. Det er Han som gir oss mot til å svare og handle. Varsomt dytter Han oss i riktig retning, men han dytter oss ikke kraftigere enn at det er mulig for oss å stritte imot hvis vi heller ønsker å gå våre egne veier. Men det ønsker vi, Gud skje lov, ikke. Vi har kommet hit til Selja, fordi vi ønsker å gå Herrens veier. De stiene som er tråkket opp for oss av Herrens venner i en svunnen tid.

(Prekenen fortsetter under bildene.)

FLAGG: Jens Skaar bærer Vatikanets flagg. Ingrid bærer det norske flagget. Ved siden av henne går Johannes.

HERRENS VEIER: "Vi har kommet hit til Selja, fordi vi ønsker å gå Herrens veier." (Sitat fra prekenen.)

– Minnene fra Sankta Sunniva og hennes ledsagere kan synes fjerne for arkeologene i ruinene. Men for oss, som er i familie med Sankta Sunniva og hennes ledsagere, er minnene i høy grad presente. I den familien vi kaller Kirken, oppheves så å si tiden.

– I dag er vi her sammen med Sankta Sunniva. Vi tilber Herren sammen med henne her i dag. Her og nå sitter vi ved hennes føtter og lærer den typen tro som gjør oss i stand til å kaste oss i Faderens omsorgsfulle favn. I Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Amen.

(Her er prekenen slutt. Under følger flere bilder og to videoer.)

DE GAMLE STIER: Vi følger «de stiene som er tråkket opp for oss av Herrens venner i en svunnen tid». (Sitat fra prekenen.)

ALTERET: Alteret gjøres klart for den hellige messen.

FØR MESSEN: Vi ber rosenkransen sammen mens alt gjøres i stand til messen.

FLAGGBÆRERE: Jens og Levi Skaar står klare til inngangsprosesjon

HELLIG ØY: Her bodde og ba benediktinermunkene i århundrer, her led Sankta Sunniva martyrdøden – og her samles katolske pilegrimer den 8. juli hvert år til messe, bønn og forening med Kristus, ved Kirkens arnested i Norge.

KORSET: "Ave Crux, spes unica!" "Hill deg, kors, du vårt eneste håp!"

ENGELSKE PRESTER: To engelske presteseminarister deltok som ministranter under seljumannamessen i år. St. Albanus-klosteret ble etablert på Selja av engelske munker like før eller rundt år 1100, og var et av Norges aller første kloster, kanskje det første. Trolig var det rundt 15 – 20 benediktinermunker her. De var her helt frem til reformasjonen.

TRÅD I VEVEN: Bispesetet på Selja ble etablert i 1068. Når Kirken feirer messe her, legges det inn en ny tråd i en rik trosvev med over 1000 års historie.  

UTGANGSPROSESJON: Dette var den syvende seljumannamessen som p. Ole Martin Stamnestrø har feiret på Selja - det vil si hvert år siden 2013.

ETTER MESSEN: "Ite missa est! Deo gratias!" "Messen er til ende, gå med fred! Gud være lovet!"

HELLIG OLAV: Innerst i den hellige hulen på Selja kommer du nær på begge Norges nasjonale helgener: Både den hellige Sunniva og Hellig Olav. Snorre forteller at da Hellig Olav reiste fra England for å kristne Norge, nådde kongen land på Selja. Hellig Olav knelte i bønn i hulen her i år 1015. Litt over 900 år senere var Sigrid Undset her, i 1926. Hun kalte Sunniva-hulen for «Norges eldste kirketak».

RIKDOM: Fra venstre: P. Ole Martin Stamnestrø, presteseminarist i Oslo Katolske Bispedømme Mathias Bruno Ledum, de to engelske presteseminaristene og p.Tomasz Mirosław Bazuła (kapellan i Vår Frue menighet i Ålesund). 

LEVENDE KIRKE: «Minnene fra Sankta Sunniva og hennes ledsagere kan synes fjerne for arkeologene i ruinene. Men for oss, som er i familie med Sankta Sunniva og hennes ledsagere, er minnene i høy grad presente. I den familien vi kaller Kirken, oppheves så å si tiden.» (Sitat fra prekenen)

LEVENDE KIRKE 2: Etter messen finner både store og små nye venner i den store familien som kalles Kirken.

KLOSTERHAGEN: "De som spiser sammen, hører sammen." Her spiser vi med blant annet familien Skaar i det som var klosterhagen. En klosterhage er alltid laget for å være en avspeiling av Edens hage, av Paradis.

KIRKEKLOKKE: Når klokkeren er litt for kort, er det godt å få hjelp til å nå opp til kirkeklokketauet. Litt sånn som Kirken er. Når jeg selv kommer til kort, løfter Kirken meg opp. 

THIN PLACES: I keltisk spiritualitet kalles steder som Selja for "thin places" - steder der det er akkurat som om hinnen mellom himmel og jord er ekstra tynn. Det blir ekstra tydelig når vi feirer messen på et slikt sted - foreningen mellom oss og de som har gått foran oss. Kirken er levende.

KLATREHIMMEL: Kjempespennende å utforske ruinene, synes f.v. Maria Aadland Høen, Levi Skaar og Annika Skaar.

VILLSAUER: «Lat dei som vildrar enn veglaust i myrke natt, finna dei gamle stigar att.»
Bønn av St. Thomas av Aquinas.

PARADISØYA: Hit, til denne lille perlen av en øy, må du komme! Dette er det første bildet jeg har sett der både det gamle klostertårnet og Tunoldgården (der det kommer et nytt kloster - Deo volente) er med. Tunoldgården ligger rett til venstre for Olsen-gården med det lyse jordet. Klostertårnet ser du der fjellet møter flaten, helt til høyre i bildet.
Foto: Jacob Kooter Laading (som bar den flotte fanen i prosesjonen)

Pilegrimsvandring til Seljumannamessen

https://www.youtube.com/watch?v=7P-aE_QdmTc

I denne videoen får du et glimt fra den siste delen av pilegrimsvandringen, i det vi nærmer oss det gamle St. Albanusklosteret. Vi synger den kjente salmen Alltid freidig når du går.

I videoen under her ser du et lite opptak fra den lutherske feiringen av seljumannamessen dagen før, 7. juli 2019. I videoen synger vi det siste verset av min yndlingssalme, nærmere bestemt den irske salmen "Deg å få skode" (Be Thou My Vision"). Teksten er fra 700-tallet og melodien er en irsk folketone. Dette er en av de høyest elskede, irske salmene den dag i dag. Kanskje den hellige Sunniva og seljumennene sang den her på Selja? Det er iallfall ingen tvil om at denne salmen hører hjemme nettopp her.

"Konge i æva, å, lat du meg då,

sigrande inn i ditt rike få gå!

Ver du mi tru, den vona eg ber

til eg får skode din herlegdom der.

Amen!"

Om seljumannamessen

• Seljumannamesse feires 8. juli hvert år til minne om Norges første martyrer: Sankta Sunniva og Seljumennene.
• Seljumannamesse er den eldste av de norske helgendagene. 
• Festdagen var med i kristenretten som Hellig Olav fikk vedtatt på Moster i 1024. 
• Sankta Sunniva er «patrona Norvegiae», skytshelgen for Norge, og seljumannamesse ble og blir feiret over hele Norge.
• Festdagen er nevnt i de eldste utgavene av både Gulatingsloven (fra 1020), Frostatingsloven og Eidsivatingsloven.