Google Analytics

lørdag 31. oktober 2020

Halloween 2020 | Allehelgensaften

Happy All Hallow’s Eve! 🧡 Det viser seg at fire avtalte nabodører å banke på, pluss mørkegjemsel etterpå er oppskriften på fornøyde barn. Å få kle seg ut, få godteri og leke ute med venner - what’s not to like?
Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen


Halloween og allehelgensaften er en vaksine mot hovmod. Det skriver Eivor Oftestad og Kristin B. Aavitsland i en kronikk som du kan lese her på bloggen.


Halloween er en sammentrekning av "All Hallow's Eve" - altså allehelgensaften på norsk, fordi dette er kvelden før All Hallows Day, allehelgensdag, som alltid feires den 1. november i det katolske kirkeåret. Dagen etter, 2. november, feirer vi allesjelersdag.

Her er to utdrag fra kronikken:
"Etter Halloween kommer allehelgensdag og allesjelersdag. Gravlysene i novembermørket minner oss om at noen er borte, men også om at vi heller ikke skal være her for alltid." 
"Vi trenger steder for døden og de døde i vår kultur. På den ene siden som et memento mori – å huske på døden. Dette har alltid vært brukt som en vaksine mot hovmod i den europeiske tradisjonen. Også vårt hyggeliv tar slutt en dag – og hva slags fordringer gir denne erkjennelsen oss? På den andre siden kanskje vi også trenger et sted å reflektere over hva døden og de døde er. Kanskje gjør vi både oss selv og våre avdøde en bjørnetjeneste ved å parkere dem som et fortidig minne."
Les hele kronikken her.


Johannes har brukt en del tid på å lage sitt kostyme fra bunnen. Han ville være den røde karakteren i det populære spillet Among us (t.v.), og det finnes ikke som kjøpeklart kostyme ennå. Hjelmen under hetta er en kjøkkenbolle, øynene er dekket av vernebriller og sekken har storesøster Ingrid bygget av utskåret papp som har blitt kledt i et rødt fleecteppe. Heia kreativiteten!


Halloween - en kristen fest?


Jeg vil anbefale deg å lese artikkelen "Halloween - en kristen fest?" på katolsk.no

Artikkelen gir deg grundig innsikt i den historiske bakgrunnen bak Halloween-feiringen, og hvordan dagens feiring stammer fra både irske, engelske, franske og amerikanske skikker. Hvor kommer for eksempel "knask eller knep" fra?

Her er slutten på artikkelen:
"Neste gang noen påstår at Halloween er et grusomt knep for å lokke dine barn til djeveldyrkelse, foreslår jeg at du forteller dem om den virkelig opprinnelsen til Allehelgensvake og inviterer dem til å oppdage dagens kristne betydning, sammen med de to større og viktigere katolske festene som følger:
Allehelgensdag (1. november)
Allesjelersdag (2. november)
"

De stakkars barna har jo vært til koronatest flere ganger allerede, så da nabodama delte ut godteri utkledd i hvit maledress og munnbind, konkluderte de: "Å ja, er du utkledd som sykepleier!?"


Når det ikke skal være Halloween-fest inne, blir det viktigste å lage stemning i inngangspartiet, der godteriet til de besøkende er.


Maria hadde pyntet solid på den ene veggen i gangen. Hjertet henger der hele året, som en påminnelse rett før du går ut døra: "For han skal gi sine engler befaling om å bevare deg på alle dine veier." (Fra Bibelen, Salme 91,11)

Det er et skikkelig fint nabofellesskap her hvor vi bor i Observatorie Terrasse. Etter godterirunden var det mørkegjemsel og en liten hagefest for barna. Her kan du få noen glimt fra den årlige sommerfesten i nabolaget. I desember er det fast tradisjon at vi møtes til tenningen av julelysene i hagen, med gløgg, pepperkaker, julemusikk og mørkegjemsel.

Ja, det ble litt for lang lukkertid på det forrige bildet. Egentlig var det så mørkt som dette.


Fornøyd Maria etter at både godteriet og den svarte ansiktsmalingen på leppene var spist opp. Stas med flinke storesøstre som kan legge øyenskygge og male skikkelig stilig spindelvev.
Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen


Allehelgensaften. Happy All Hallow’s Eve!
The Eve of the Feast of All Saints.
 Celebrate. Pray. Stay holy.

Ettertanke | Bli fylt av hele Guds fylde

Blåne etter blåne med nåde, så langt øyet kan se, og enda lengre. Sånn er Gud: Uutgrunnelig og nådefull, og «av hans fylde har vi alle fått, nåde over nåde».
Foto: Dan Kristiansen/Flickr Creative Commons


Det verste jeg vet er tomhet. Kanskje er det derfor jeg liker fylde så godt. 

Jeg liker troens fylde, nådens fylde, sannhetens fylde, Kirkens fylde. Jeg liker «Jesus, det eneste, helligste, reneste navn som på menneskelepper er lagt. Fylde av herlighet, fylde av kjærlighet, fylde av nåde og sannhet», som det heter i Ole T. Moes salme. Det blir ikke mye fyldigere enn det.

Fylde og dybde er deilig i en verden som tilbyr så mye tomhet til erstatning for Gud og Guds fylde. Paulus skriver om Jesus at «For i hans kropp bor hele guddomsfylden, og i ham, som er hodet for alle makter og åndskrefter, har dere fått denne fylden.» (Kol 2,9)

Hvordan har vi fått del i guddomsfylden? Gjennom Kristus. Gjennom dåpen og den stadig dypere foreningen med Jesus. Paulus forklarer: «For i dåpen ble dere begravet med ham, og i den ble dere også reist opp med ham, ved troen på Guds kraft, han som reiste Kristus opp fra de døde. Dere var døde på grunn av misgjerningene og deres uomskårne kjøtt og blod. Men han gjorde dere levende sammen med Kristus da han tilga oss alle våre misgjerninger.» (Kol 2,12-13)

I dagens bibeltekst skriver apostelen Johannes at «av hans fylde har vi alle fått, nåde over nåde» (Joh 1,16). 

Jeg vet ikke om jeg helt får taket på uttrykket «nåde over nåde». Jeg vet hva nåde er, men hva er nåde over nåde? «Blåne over blåne» blir kanskje det nærmeste jeg kommer. Det er iallfall det jeg ser for meg. Blåne etter blåne med nåde, så langt øyet kan se, og enda lengre. Sånn er Gud: Uutgrunnelig og nådefull, og «av hans fylde har vi alle fått, nåde over nåde».

«Derfor bøyer jeg mine knær for Far,
han som har gitt navn til alt som kalles far i himmel og på jord.

Må han som er så rik på herlighet,
gi deres indre menneske kraft og styrke ved sin Ånd.
          
Må Kristus ved troen bo i deres hjerter
og dere stå rotfestet og grunnfestet i kjærlighet.
          
Må dere sammen med alle de hellige
bli i stand til å fatte bredden og lengden, høyden og dybden,
ja, kjenne Kristi kjærlighet, som overgår all kunnskap.

Må dere bli fylt av hele Guds fylde!


Han som virker i oss med sin kraft
og kan gjøre uendelig mye mer
enn det vi ber om og forstår,
ham være ære i kirken og i Kristus Jesus
gjennom alle slekter og evigheter! Amen.»
(Ef 3,14-21)  

Første gang publisert i avisen Vårt Land 31. oktober 2020 da Joh 1,16-17 var dagens bibeltekst


Ikonet «Kristus og abbed Ména» er fra Egypt på 700-tallet, og er verdens eldste, bevarte koptiske ikon. Det kalles ofte «Jesus og hans venn», fordi Jesus holder armen sin rundt Mena. Ikonet er i dag på Louvre i Paris, og du kan lese mer om det her på museets nettside.

Jesus, det eneste, helligste, reneste 

Jesus, det eneste, helligste, reneste navn som på menneskelepper er lagt 
Fylde av herlighet, fylde av kjærlighet, fylde av nåde og sannhet og makt 

Motganger møter meg. Aldri du støter meg bort fra din hellige, mektige favn 
Mennesker glemmer meg, Herre, du gjemmer meg fast ved ditt hjerte og nevner mitt navn 

Herre, du høre meg, Herre, du føre meg hvordan og hvor hen det tjener meg best 
Gi meg å bøye meg, lær meg å føye meg etter din vilje mens her jeg er gjest 

Du er den eneste, helligste, reneste. Gi meg ditt rene og hellige sinn.
Frels meg av snarene, fri meg fra farene. Ta meg til sist i din herlighet inn.

Salmetekst: Ole Theodor Moe (1863-1922)


Lyttetips til innspillinger av Jesus det eneste på Spotify

  • Sondre Bratland, fra albumet Jol i mi songDet blir ikke mye norskere enn dette, med folkesangeren Sondre Bratland, hardangerfele og harmonium. Til å få fred i sjelen av.

  • Uranienborg vokalensemble, fra albumet Himmelborgen. Uranienborg Vokalensemble er et av de dyktigste korene i Norge, og norske kor er i verdenseliten. Dette albumet ble Grammy-nominert. Need I say more? Jo, jeg vil legge til: Lytt spesielt til den følsomme, inderlige fremføringen av det siste verset. Det er fristende å gi alt, og synge av all kraft på "Du er den eneste, helligste, reneste. Gi meg ditt rene og hellige sinn." I stedet gjør de det motsatte og holder igjen, og effekten er knallsterk og inderlig. Nydelig korinnspilling av en av våre vakreste salmer!


fredag 30. oktober 2020

Semper fidelis | Den hellige munk Robert

Munk Roberts dype glede og hellighet trakk til seg skarer av mennesker til Tinnsjøen. Fortellingene om bønnhørelser, undre og mirakler er mange.
Foto: Hylland Munkelyd

På mikkelsmesse, festdagen for St. Mikael og de hellige erkeenglene, døde den 88 år gamle trappistmunken Robert Anderson i et eneboerkloster som han hadde grunnlagt langt inne i skogen ved Tinnsjøen i Telemark.

Munk Robert vokste opp i Connecticut i USA. Allerede som tolvåring ønsket han å tre inn i kloster, men han måtte vente til han var 17 år før han fikk lov. Da han var 23 år ble han presteviet. I 1967 kom han så til Norge, og her forble han som eneboermunk, helt til sin død – trofast i bønn for deg og meg, natt og dag.

Munk Robert levde etter St. Benedikts klosterregel fra 500-tallet, og startet dagen med bønn klokken to om natten. Deretter vekslet det mellom bønn og fysisk arbeid («ora et labora») resten av døgnet i Hylland Munkelyd, der det hverken er innlagt vann eller elektrisitet.

I begravelsen sa biskop Bernt Eidsvig: 

«Jeg har neppe kjent noen som har frosset så meget som munk Robert, som har spist så lite og så enkelt. Forsakelsen var ikke ment som en prestasjon, den hadde bare én hensikt: Å vinne frihet til å leve som munk for Gud.»

Fader Roberts dype glede, ydmykhet og hellighet trakk til seg skarer av mennesker til Tinnsjøen. De kom på besøk til det avsidesliggende klosteret for å få sjelesorg, skriftemål, messefeiring og forbønn. Alle forteller om et spesielt møte med Guds fred på dette stedet.

Fortellingene om bønnhørelser, undre og mirakler er mange. En polsk mor opplevde at hennes første barn døde før fødselen. Senere ble moren gravid på nytt. Munk Robert velsignet og ba for babyen i magen hennes, og han gav henne en velsignet rosenkrans. Likevel ble også lille Faustyna født død. Legen erklærte barnet dødt og skrev det på papirene: Dødfødt. Foreldrene gråt og ba, og la den velsignede rosenkransen på datteren sin. Faustyna begynte å puste og ble levende igjen. I dag er hun seks år gammel.

Det finnes ingen andre menneskelige egenskaper som er så tiltrekkende som hellighet. Med tid og stunder slo to andre menn seg ned på Hylland Munkelyd sammen med den etter hvert krokbøyde munk Robert: Bror Miikael og bror Serafim, begge to fra Estland.

På dødsleiet spurte bror Miikael sin åndelige far om han hadde noen siste ord til ham. Den hellige, gamle munken svarte med svak stemme – to ord: «Semper fidelis». Vær alltid trofast.

Gud er trofast og rettferdig (1. Joh 1,9), og vi som er skapt i Guds bilde er kalt til å ligne ham. I Mika 6,8 står det rett fram: «Menneske, Herren har jo sagt deg hva godhet er, og hva han krever av deg: at du skal gjøre det som er rett, vise trofast kjærlighet og vandre ydmykt med din Gud.» Slik munk Robert gjorde. Semper fidelis.

Første gang publisert i avisen Vårt Land 30. oktober 2020 da 1 Joh 1,8-2,2 var dagens bibeltekst


Munk Robert foran kapellet. På nrk.no kan du lese den fine nettsaken "Noen tror vi er fra Hobbiten" med flere fine bilder og videoer.
Foto: Caroline Serck-Hanssen 
©

Munk Robert ved høyalteret inne i kapellet.
Foto: Caroline Serck-Hanssen 
©

Angående personvern

Jeg kontaktet Faustynas foreldre før jeg publiserte denne andakten i Vårt Land og her på bloggen. Både for å få opplysningene riktig, og for å få deres tillatelse til å fortelle datterens historie og hennes navn. De svarte at jeg selvfølgelig fikk lov til det. Så da vet dere det :)

Se video om munk Robert på YouTube

I denne videoen får du høre munk Robert fortelle sin livshistorie. Her får du også høre hans egen beretning om mirakelet med lille Faustyna. Munk Robert var 84 år gammel da denne videoen ble spilt inn i 2016.


Se videoen "Et siste farvel med onkel Terry"

I denne videoen får du se mange bilder fra munk Roberts liv, og også videomateriale fra begravelsen. Sangen i denne vakre filmhilsenen til munk Robert er hentet fra filmen «The Hobbit». Den spilles idet Bilbo sier farvel til dvergene og vender hjem etter Femærerslaget. Her kan du lytte til den på Spotify: The Last Farewell av Clamavi de Profundis.




Fra munk Roberts rekviemmesse.
Foto: Caroline Serck-Hanssen 
©


Jeg ønsket sterkt å delta i munk Roberts begravelse, men måtte bli hjemme på grunn av sykdom. Jeg var imidlertid med i messen i ånden, i bønn/åndelig kommunion, og var veldig glad for å se disse bildene som Caroline Serck-Hanssen tok i begravelsen.
Foto: Caroline Serck-Hanssen 
©

Nå har jeg tilhørt Den katolske kirke i mer enn tolv år, men fortsatt blir jeg utrolig rørt av å se munkene, prestene og nonnene våre samlet. Det er bare noe så utrolig fint, solid og trosstyrkende over det synet - alle de fine folkene som har viet hele livet sitt til Jesus. Å se hele Kirken samlet på den måten - det er så nydelig. Når de i tillegg følger sin trofaste bror på hans siste reise, da er det ikke mulig å holde tårene tilbake. Tenk å få være så rikt velsignet! Som Lars Roar Langslet sa det: "Og jeg tror at når timen slår, skal Kirkens tro bære også meg over terskelen."

Jeg er aldri alene den lange veien hjem. Det er min tro. Det er Kirkens tro.

Foto: Caroline Serck-Hanssen ©

Biskop Bernt Eidsvig feiret rekviemmessen. Her kan du lese biskop Bernt Eidsvigs inspirerende preken (på katolsk.no).
Foto: Caroline Serck-Hanssen 
©

På korset står det: "Munken kans Robert". Det er lokal dialekt, og betyr "Munken vår Robert".
Foto: Caroline Serck-Hanssen 
©


Munken kans Robert. 23.01.1932 - 29.09.2020
Foto: Haavar Simon Nilsen

Les også:


torsdag 29. oktober 2020

Martyrene i Nice | Må englene løpe dere i møte

"Da Lammet brøt det femte seglet, så jeg under alteret sjelene til dem som var blitt slaktet for Guds ords skyld og for sitt vitnesbyrd." (Johannes' Åpenbaring 6,9)
Foto: Word on Fire

Denne bloggen er viet til Norges første martyr, Sankta Sunniva. Derfor er denne bloggposten viet til Frankrikes (så langt) siste martyrer  - i Nice.

Fader Jaques Hamel (86) ble drept 26. juli 2016 da han feiret morgenmessen i den katolske kirken i Saint-Étienne-du-Rouvray, en forstad til Rouen i Normandie, Frankrike. Han fikk strupen brutalt skåret over ved alteret, kirkens offersted, da to islamister bevæpnet med kniv tok seg inn i kirken under messen.

I dag kom nyheten om at en islamist fra Tunisia har knivdrept minst tre mennesker i Notre Dame-katedralen i Nice i Sør-Frankrike. To av de drepte skal ha blitt kuttet halsen over på: Kirketjeneren/sakristanen Vincent Loquès (54 år og tobarnsfar) og en 70 år gammel dame. Den tredje døde er Simone (44). Med fatale skader kom hun seg ut av kirken, til en kafé. I følge TV-kanalen BFM ba hun de som var til stede om at de skulle gi en beskjed til barna hennes: «Si til barna mine at jeg elsker dem».

In Paradisum

Hva kan man si til så demoniske, bestialske handlinger? Jeg vet ikke. Og når jeg ikke har ord søker jeg til kirken, til bønnen og til musikken. Denne gang: til In paradisum.

In paradisum er en antifon i den katolske rekviemmessen. Den blir sunget på et symbolsk kraftfullt tidspunkt i messen: når kroppen blir tatt ut av kirken. In paradisum fungerer dermed som en slags bryllupsprosesjonssang som synges når den troende bæres til sin forening med brudgommen, Jesus Kristus.

Både teksten og den gregorianske melodien er helt nydelig. Lytt til den her (teksten og oversettelsen finner du under videovinduet her):

Dette er kirkens bønn - min bønn - for martyrene i Nice.

In paradisum deducant te Angeli;
in tuo adventu suscipiant te martyres,
et perducant te in civitatem sanctam Ierusalem.
Chorus angelorum te suscipiat,
et cum Lazaro quondam paupere,
æternam habeas requiem.

I norsk oversettelse:

Må englene føre deg til paradiset, 
må martyrene komme deg i møte 
og føre deg til den hellige byen Jerusalem. 
Må englenes kor ta imot deg,
og sammen med den fattige Lasarus
må du ha evig hvile.


Reqiuemmessen er den lyseste og vakreste liturgien som Den katolske kirke feirer, full av fortrøstningsfulle tekster. Du kan lese mer om den her på bloggen: "Og la ditt lys skinne for dem" - og også her på katolsk.no.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, 2015



Ettertanke | Gud og de små armene

 «- Fandt ongane stallen? spørt'an Broremann. - Adle så har små armar, finne stallen, sa 'u Johanna.»
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, Diakonissehjemmet julen 2019


«Se, Herrens hånd er ikke for kort til å frelse, og hans øre er ikke for tungt til å høre.» står det i Jes 59,1-4. Det fikk vi fysisk bevis for på korset, da armene til Jesus ble strekt ut så langt at de omfavnet og frelste hele verden.

Egentlig fikk vi bevis for det allerede 33 år før det, da Gud ble menneske i en så historisk hendelse at det delte hele vår verdenshistorie i to – i før og etter Kristi fødsel.

Har du hørt historien «De små armane» av Andreas Jacobsen? NRK Rogaland sender en opplesning av denne julehistorien hver julaften. Det er historien om «'u Johanna og 'an Broremann» og om julesangen «Her kommer dine arme små». Her skal du få en kortversjon.

«Kaffor e det bare di små armane så komme i stall at gå?» spør Broremann. 
Johanna forklarer at «arme» ikke betyr armer, det betyr «fattige». Den forklaringen er imidlertid for dum til at lillebroren kan gå på med på den, så Johanna må finne opp sin egen forklaring.

«For mange hondre år siden, begjynd'u Johanna, hendte det at der kom et lide barn te verå i ein stall i ein by i Jødelann. Dette barnet va komt te verå for å hjelpa di så hadde det vondt, serligt di så hadde tonge ting å slida på. Du veid å slida på tonge ting, røyne på armane, Broremann.»

For at alle de som sleit på tunge ting skulle bli glade, kom det noen engler ned på jorda for å fortelle om det lille barnet i stallen. Englene fortalte til alle som de møtte at nå trengte de ikke å slite på tunge ting lenger. «Det litla badne sko greia med di tonge tingå.» De fleste bare lo av englene. Noen ble til og med sinte, særlig de menneskene som hadde store og sterke armer.

Så gikk englene rundt og vekket alle de små barna  alle de som hadde tynne og små armer og sa at nå måtte de kle på seg og gå til Betlehem, for der, i en stall, var det et lite barn som ville hjelpe dem hvis de hadde tunge ting å slite på.

- Bare følg stjernen, sa englene.
- Og ikke vær redde, for vi flyr omkring i nærheten og passer på dere.

- Lær oss en sang først, sa barna.
- Det er lettere å gå når vi synger. Det er langt til Betlehem, og beina våre er like små som armene.

- Ja, dere skal få en sang, sa englene og smilte.
- Syng denne:

«Her kommer dine arme små,
o Jesus i din stall at gå.
Opplys enhver i sjel og sinn
at finne veien til dig inn.»

«- Fandt ongane stallen? spørt'an Broremann.
- Adle så har små armar, finne stallen, sa 'u Johanna.
- Det e bare di så e krye av di store musklene sine så går i totlevase på veien.»

Første gang publisert i avisen Vårt Land 29. oktober 2020 da Jes 59,1-4 var dagens bibeltekst

"Han skal give sine Engle Befaling om dig, at de skulle bevare dig paa alle dine Veie." (Salme 91,11)
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, Diakonissehjemmet julen 2019

Etterord

De ti første årene jeg skrev andakter i Vårt Land hadde jeg alltid en adventsuke, ofte den siste før jul. I fjor hadde jeg ikke det, og ikke i år heller. Det er deilig å slippe det ekstra deadlinestresset rett før jul, men samtidig trist, for advent og jul er jo den fineste tiden på året å skrive andakter, synes jeg. Derfor sniker jeg inn en liten julehilsen her, i den siste andaktsuken min i Vårt Land i år. Jeg tenker at det faktum at Gud ble menneske er viktig å ha med seg hele året, ikke bare til jul.

Lyttetips:

onsdag 28. oktober 2020

Ettertanke | Ned i havets dyp

«Herren skal igjen vise barmhjertighet mot oss og trå vår skyld under fot. Du skal kaste alle våre synder ned i havets dyp.» (Mi 7,19) Det er dypt, det. Dypere kommer du ikke.
Foto: Randy Tan/Flickr Creative Commons
           

Jeg var fire eller fem år gammel. Fortsatt sitter bevegelsen i armene og hele overkroppen. Ikke minst husker tærne mine den uendelig fine følelsen da vi omtrent stod på tå for å synge så høyt som vi  bare klarte.

«For han har kastet alle mine synder bak sin rygg, bak sin rygg, bak sin rygg.
Han ser dem aldri mer.

Så langt som Østen er fra Vesten er de langt fra meg, er de langt fra meg, er de langt fra meg. Han ser dem aldri mer.»

De små armene våre kastet syndene av all kraft bak Guds rygg, og vi visste at han ser dem aldri mer. 

Riktignok hadde vi ikke helt begreper om hvor langt Østen er fra Vesten, men vi visste at vi bodde på Vestlandet, og at Kina lå i øst. Fra Vesten til Østen er det med andre ord minst så langt som det er å grave seg hele veien ned til Kina fra sandkassen. Altså uendelig langt. Umulig å grave helt ned dit. Man har da litt begreper om avstand selv om man går i barnehagen. Når jeg gir syndene mine til Gud, blir de med andre ord helt borte.

Jeg ante ikke at vi sang Bibelen, men det gjorde vi jo. Det første verset kommer fra profeten Mika: «Herren skal igjen vise barmhjertighet mot oss og trå vår skyld under fot. Du skal kaste alle våre synder ned i havets dyp.» (Mi 7,19) Det er dypt, det. Dypere kommer du ikke.

Det andre verset er hentet fra Salmenes bok: «Så høy som himmelen er over jorden, så stor er Herrens nåde mot dem som frykter ham. Så langt som øst er fra vest, så langt tar han våre synder bort fra oss. Som en far er barmhjertig mot sine barn, slik er Herren barmhjertig mot dem som frykter ham.» (Sal 103,11-13) Så høy som himmelen er over jorden. Det er høyt, det. Høyere kommer du ikke.

Så langt som øst er fra vest. Det er langt, det. Uendelig langt, faktisk. Lengre kommer du ikke.

Det jeg lærte, var: Bare gi alt til Gud. Alt det gode. Alt det vonde og onde. Alt. For dette er den Gud vi tror på: «Han frir ditt liv fra graven og kroner deg med godhet og miskunn. Han fyller ditt liv med det som godt er, og gjør deg ung igjen som ørnen.» (Sal 103,4-5)

I dag og alle dager: Må Herren velsigne deg og bevare deg. Må vår barmhjertige Far la ansiktet sitt lyse over deg og være deg nådig. Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred. Amen.

Første gang publisert i avisen Vårt Land 28. oktober 2020 da Mi 7,18-19 var dagens bibeltekst


Den som sitter i Den Høyestes ly
        og bor i Den Allmektiges skygge,
   
  han sier til Herren: «Min tilflukt og borg,
        min Gud som jeg setter min lit til!»
 Han dekker deg med sine fjær,
        under hans vinger finner du ly.
        Hans trofasthet er skjold og vern.
(Salme 91, 1-4)

Du liker kanskje også:

tirsdag 27. oktober 2020

Ettertanke | Ransak meg, Gud

Mens vi reiste gjennom fagre Sogn, leste jeg Salme 139 høyt i bussen, akkompagnert av filmmelodien «Il Postino Titoli». De tre minuttene har jeg aldri glemt.
Foto fra filmen Il Postino

I 1996 fant kinofilmen Il Postino, Postmannen, veien fra Italia til Norge. 

Jeg falt umiddelbart pladask for historien om den enkle, sjenerte postmannen Mario som blir venn med den verdenskjente poeten Pablo Neruda. Mario finner så veien inn i hjertet til den vakre Beatrice ved å lese Nerudas dikt for henne. 

Il Postino smøg seg inn i minnet mitt, ikke minst takket være Luis Bacalovs fantastiske filmmusikk som vant en velfortjent Oscar-pris.

Året etter fikk jeg i oppgave å holde morgenandakt under studentkorets turné. Mens vi reiste gjennom fagre Sogn, leste jeg Salme 139 høyt i bussen, akkompagnert av filmmelodien Il Postino Titoli

De tre minuttene har jeg aldri glemt. Fjorden og fjellene som fløt forbi utenfor. Freden som kom. De mange som lukket øynene, tok morgenrødens vinger på og ble med dit havet ender (sannsynligvis i Italia et sted).

Hvis du har en musikkstrømmetjeneste, så finn fram den melodien og les Salme 139 høyt for deg selv i dag. 

Start med å bare lytte til musikken i 29 sekunder. Deretter begynner du å lese ganske sakte, slik at du rekker å ta imot ordene. Les vers 1-18 og deretter vers 23-24, det er perfekt lengde til denne melodien.

 Herre, du ransaker meg og du vet –
 du vet om jeg sitter eller står,
 på lang avstand kjenner du mine tanker.
          
 Om jeg går eller ligger, ser du det,
 du kjenner alle mine veier.
 Før jeg har et ord på tungen, Herre,
 kjenner du det fullt ut.
Bakfra og forfra omgir du meg,
du har lagt din hånd på meg.
Det er et under jeg ikke forstår,
det er så høyt at jeg ikke kan fatte det.
Hvor skulle jeg gå fra din pust,
hvor kunne jeg flykte fra ditt ansikt?

Stiger jeg opp til himmelen, er du der,
legger jeg meg i dødsriket, er du der.
          
Tar jeg morgenrødens vinger
og slår meg ned der havet ender,
da fører din hånd meg også der,
din høyre hånd holder meg fast.
          
Nå, ved bibelvers 11, er du kommet til 1:26 i sangen, der musikken endres og løfter deg:

Jeg kan si: «La mørket skjule meg
og lyset omkring meg bli natt.»
          
Men mørket er ikke mørkt for deg,
natten er lys som dagen, mørket er som lyset.

For du har skapt mine nyrer,
du har vevd meg i mors liv.
          
Jeg takker deg for at jeg er så underfullt laget. 
Underfulle er dine verk, det vet jeg godt.
Knoklene mine var ikke skjult for deg
da jeg ble laget på hemmelig vis og vevd dypt i jorden.

Dine øyne så meg da jeg var et foster.
Alle dager er skrevet opp i din bok,
de fikk form før én av dem var kommet.
Dine tanker, Gud, er dyrebare for meg,
summen av dem er ufattelig!
Teller jeg dem, er de talløse som sand,
blir jeg ferdig, er jeg ennå hos deg.
          
Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte,
prøv meg og kjenn mine tanker!
          
Se om jeg er på den onde vei
og led meg på evighetens vei!

          
Og ja, jeg tror det er dette – Guds gode, trygge, kjærlighetsfulle blikk fra Salme 139 – som gjør at jeg ikke blir mørkeredd av å lese dagens bibeltekst: «Ransak dere selv om dere er i troen. Prøv dere selv!» (2. Kor 13,5)

For inni meg spiller Il Postino: «Herre, du ransaker meg og du vet – du vet om jeg sitter eller står, på lang avstand kjenner du mine tanker.»

Og jeg ber: «Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte, prøv meg og kjenn mine tanker! Se om jeg er på den onde vei og led meg på evighetens vei!» (Sal 139,23-24) Amen!

Første gang publisert i avisen Vårt Land 27. oktober 2020 da 2 Kor 13,5-8 var dagens bibeltekst


Foto fra filmen Il Postino

Lytt

Har du Spotify? Da kan du lytte til Il Postino Titoli her.

mandag 26. oktober 2020

Ettertanke | Mea culpa

Den katolske messen er full av tegnhandlinger, og én av dem er at vi under syndsbekjennelsen – helt fysisk og konkret – slår oss på brystet mens vi bøyer oss litt forover. Slik som tolleren gjorde.

Det er litt sørgelig at tolleren som Jesus forteller om i lignelsen i dag ikke er en virkelig person, for jeg har blitt så glad i ham. Han har blitt så virkelig for meg. Jeg tror det kommer av at jeg blir minnet om ham i hver eneste messe jeg er i.

Den katolske messen er full av tegnhandlinger, og én av dem er at vi under syndsbekjennelsen – helt fysisk og konkret – slår oss på brystet mens vi bøyer oss litt forover. Slik som tolleren gjorde. «Tolleren sto langt unna og ville ikke engang løfte blikket mot himmelen, men slo seg for brystet og sa: ‘Gud, vær meg synder nådig!’» (Luk 18,13)

I det liturgiske leddet Confiteor bekjenner vi, sammen:

«Jeg bekjenner for Gud, Den Allmektige,

og for dere alle,

at jeg har syndet meget

i tanker og ord,

gjerninger og forsømmelser

ved min skyld.»

Og ved «ved min skyld» slår alle seg for brystet: Staute menn, gamle damer, tenåringer, barn – alle. Det er et veldig kort, men vakkert og gripende øyeblikk der jeg står direkte foran Gud, maskeløs, avkledd. Ærlig.

I den tradisjonelle, latinske messen slår man seg hele tre ganger for brystet, mens man sier «Mea culpa, mea culpa, mea maxima culpa». «Ved min skyld, ved min skyld, ved min meget store skyld.»

Mennesket er et vesen med frihet og moralsk ansvar. Den som sier «mea culpa» er et fritt menneske, for bare frie mennesker kan ta ansvaret for sine egne handlinger.

Veien til full frihet går gjennom å være ærlig. Med det perspektivet kan det faktisk føles skikkelig deilig og frigjørende å si «mea culpa». For bare sannheten kan sette mennesket fri. Helt fri.

I messen overgir jeg meg til Gud slik jeg er, med alt jeg er, med hud og hår – også løfter jeg blikket og ser framover. 

Som dominikanermunken Arnfinn Haram sier det: «Det som ligg bak, skal vi gjere opp, og så skal vi legge det bak oss; eg gløymer det som ligg bak, og strekkjer meg ut etter det som er framfor (Fil 3). Livet vårt er bestemt av framtida, av Guds framtid, av det riket som skal kome og som alt no er her midt i blant oss! Vi går framover; vi har ei sky av vitne som omgjev oss (Hebr 12,1), alle helgnane der oppe, som på tribunene på stadion; dei ser ser oss som er midt i løpet, som vil i mål, som ikkje vil gi opp; dei kan støtte oss med sine forbøner og med sitt føredøme, dei heiar oss fram!

Ja, Abba, Far; eg vil i mål, sjølv om du skal dra meg over målstreken!

Hjelp meg, Herre Krist, å strida/i di kraft den gode strid! // Fylg meg alltid ved mi sida/fylg meg all mi levetid!"


Første gang publisert i avisen Vårt Land 26. oktober 2020 da Luk 18,9-14 var dagens bibeltekst

Du liker kanskje også:

søndag 18. oktober 2020

Preken | Hellig Olavs omvendelse og vår helliggjørelse

Hellig Olav-relikviet i St. Olav domkirke i Oslo.
Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen


Jeg ble ualminnelig velsignet av å delta på festmessen i St. Olav domkirke på minnedagen for Hellig Olavs omvendelse 16. oktober. Les Olav Dag Hauges manus her.


Hvert år den 16. oktober feirer vi minnedagen for Olav den helliges omvendelse og dåp. Denne dagen feires ikke bare i Norge, men også ved Olavsalteret i kirken S. Carlo al Corso i Roma. Det er Venneforeningen for St. Olavsalteret i Roma som står for den årlige feiringen i Roma, både med messe og seminardager ("Olavsfestdagene i Roma"). Venneforeningen har både katolske og protestantiske medlemmer. Her er den offentlige Facebook-gruppen deres.

Olav drar oss sammen

I år hadde venneforeningen koronaflyttet hele sin feiring fra Roma til St. Olav menighet i Oslo. Av den grunn var det uvanlig mange lutheranere til stede i Olavsmessen. Denne messen var for meg en sterk opplevelse av at Hellig Olav drar oss sammen og forener oss, alle vi som er hans folk. Han drar oss inn i hjertet av Kirken.

Jeg synes det er spesielt stilig at Olav Dag Hauge, tidligere domprost i Oslo Domkirke og tidligere generalsekretær i Den norske kirkes presteforening, har en så tydelig Olavsfromhet. Det ser man ikke bare av talen hans (som du kan lese under her), men også av at han faktisk er styreleder i Venneforeningen for St. Olavsalteret i Roma. En luthersk styreleder i en venneforening for et katolsk Olavs-alter i en katolsk kirke, altså. Stilig!


Musikken under messen var utrolig vakker. Sangere fra Oslo Domkor sang messeledd fra William Byrds Mass for four voices (komponert i 1592-1593). Det aller mest overrumplende vakre i hele messen var imidlertid Amen-leddet som ble sunget etter forbønnene. Dette Amen-leddet komponerte den norske komponisten Svein Rustad til Kong Haralds signing i Nidarosdomen. Det starter her ved 40:11. Etter Amen går musikken rett over i den nydelige salmen "Da Olav konge bøyde hodet" av den lutherske biskop Jens Gleditsch i 1930, til melodi av Edvard Grieg. Verdt å få med seg den også!
Stor takk til spesielt domkantorene Vegar Sandholt og Vivianne Sydnes - og altså Oslo Domkor - for den vakre musikken!

Ingen sukkersøt helgen

Selv har jeg en spesiell hengivenhet til Olav fordi: 
  1. Han er Norges nasjonalhelgen og Norges evige konge. 
  2. Han er en spesielt mektig helgen. Det er spesiell kraft i hans forbønn. Det viser ikke bare min, men også mange andres erfaring.
  3. Jeg er av hans slekt. Det gir unektelig en spesiell tilknytning at slektstavlen min på farssiden har Hellig Olav 33 slektsledd over meg. Jeg hadde med andre ord ikke vært født uten ham.
  4. Sist, men ikke minst: Olav er ikke en sukkersøt helgen som gjorde alt rett. Han er en som hele livet kjempet for å få vikingbeinet sitt over på den kristne siden. Han er lett å identifisere seg med. Han er en av oss. Når Gud kunne gjøre en helgen ut av vikingen Olav Haraldsson, har ingen andre av oss noen unnskyldning, liksom. Da er det håp for alle.

Et kraftig såkorn i Norges jord

Hellig Olav var det såkornet som passet til jordsmonnet her til lands, slik Olav Dag Hauge fremhevet det i sin tale ved å sitere Sigrid Undsets utsagn om hvordan Olav den hellige var «sædkornet som ble valgt til å legges i Norges jord, fordi det passet til jordsmonnet og været her». Det var ikke et foredlet såkorn, men primitivt og kraftig og næringsrikt.

Olav er ingen from skrivebordshelgen. Norges evige konge er vår bror, en helgen av kjøtt og blod, et levende, skrøpelig menneske med feil og svake sider, "nettopp et ekte menneske, som viser oss at Jesus Kristus er kommet for å frelse syndere – og at Han er mektig til å gjøre nettopp det," slik Dom Alois Brodersen formulerte det i 2014 i sin fantastiske preken under 1000-årsfeiringen av Hellige Olavs omvendelse og dåp i Rouen 1014. Les hele den prekenen her.

Oppgaven: Å reflektere lyset fra Guds kjærlighet

Det er denne menneskelige og hellige Olav som hans navnebror Olav Dag Hauge formidlet i prekenen, som handlet om hvordan vi alle er kalt til helliggjørelsen; til å la Gud gjøre også oss/våre liv til en diamant: Et stykke jord med himmelsk glans.

Det vil si: "Guds kjærlighet omformet i våre liv til reflekterende kjærlighet fra oss til Gud og vår neste"... "for inkarnasjonen betyr at Gud tar menneskene som det de er, for å kunne opphøye dem til noe langt mer - til Kristi brødre og avbilder. En diamant – et stykke jord med himmelsk glans." (Sitater fra prekenen.)

"Profeten Jesajas forteller sin samtid – og oss – om en Gud som elsker den enkelte – og leter etter det! Slik er Guds kjærlighet – oppsøkende! Og når denne kjærlighet tas i bruk av oss omformes den til kjærlighetshandlinger i vår nærhet og vår verden – slik diamanten fanger opp solens lys og gir det videre!"

Det var noen smakebiter fra en preken som altså handler om både Hellig Olav, vår egen helliggjørelse og hvordan verden trenger at vi samarbeider med Gud. "Gud trenger samarbeidspartnere for å gi verden sin fred!"

Under bildet følger fullversjonen av prekenen.

Olav Dag Hauge i St. Olav domkirke på minnedagen for Hellig Olavs omvendelse 2020.
Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen


Olav Dag Hauges preken i St. Olav katolske domkirke 16. oktober 2020

Olav Dag Hauge, tidligere feltprest i Forsvaret og domprost i Oslo domkirke, talte over Jes 41,9-10Manuset er kontrollert mot fremføringen. Uthevinger i fet skrift er mine egne. Uthevinger i kursiv, store bokstaver og alle utropstegn er fra manuset. 

Hvis du vil lytte til prekenen, kommer du direkte til den ved å klikke på denne YouTube-lenken. Det vil jeg anbefale. Jeg unner deg virkelig å få oppleve den måten ordene ble formidlet på, med stor tyngde, autensitet og troverdighet. 

–––––––––––

"Og selv er jeg med dere alle dager frem til verdens ende." Slik sluttet det hellige evangeliet, med løftet fra Kristus.

En diamant er et stykke jord med himmelsk glans! 

Og dette verset som vi leste... jeg kan tenke meg at Jesus kanskje kan ha hatt Jesajas ord i tanke, hvor han sier:

«Jeg hentet deg fra jordens ender og kalte deg fra den ytterste grense. - Vær ikke redd, for jeg er med deg. Se deg ikke rådvill omkring, for jeg er din Gud! Jeg gjør deg sterk og hjelper deg, ja holder deg oppe med min frelserhånd». (Jes 41,9-10.)

Når vi leser dette, ser vi hvordan det funkler!

For den kjærlighet som beskrives i disse versene er intet annet enn gudskjærligheten som treffer oss! 

En Himmelsk kjærlighet som er opptatt av den enkelte og den ene.

En kjærlighet som ser deg og meg – og den verdi du og jeg bærer!

På mange måter som det var for Hellig Olav. For vår egen Olav Haraldson, som ble Olav den Hellige og dermed en akse i Norges historie, er slett ikke ufeilbarlig. Han er vår mann og typisk norsk - selv på snart 1000 års avstand aner vi sterke og svake egenskaper som vi kan gjenkjenne hos våre egne, hans lederevne, rettferdighetssans, målbevissthet og mot - og hans hissighet, uforsonlighet og lystenhet på ære og gods. Om vi skal tro det overleverte historiske bildet, kan han ha vært skuffende - eller kanskje betryggende - lik oss selv, skjønt utvilsomt av større dimensjoner og klarere fremsyn enn mange nasjonale ledere.

Det eneste vi i et slikt perspektiv kan si om hans helgenstatus, er at av dette stoffet var det Gud formet en hellig mann som passet for oss og ble troens seierstegn gjennom sin død - eller som Sigrid Undset sa det: Hellig Olav er sædkornet som ble lagt i Norges jord, fordi det passet til jordsmonn og værlag akurat her. 

På sin måte ble han dermed et vitne om inkarnasjonens realitet; for inkarnasjonen betyr at Gud tar menneskene som det de er, for å kunne opphøye dem til noe langt mer - til Kristi brødre og avbilder. En diamant er et stykke jord med himmelsk glans.

Slik er vi Guds verk – skapt forskjellige – som enere – for at det jeg er, skal være med på å gi vår verden – vår tid – vårt land og vårt nærmiljø det mangfold som skal til for et meningsfullt fellesskap!

Av en eller annen grunn opplever man likhet som styrke. Og trangen til likhet skaper tanker og meninger om hvordan vi skal være – skaper moter, omgangsformer, forbilder. Og de som skiller seg ut holdes utenfor det gode selskap. Det viktigste blir å være som andre. Da blir det galt!

Vi må aldri glemme at jeg er meg og det er den jeg er, som min neste trenger.

Profeten Jesajas forteller sin samtid – og oss - om en Gud som elsker den enkelte – og leter etter det!

Slik er Guds kjærlighet – oppsøkende!

Og når denne kjærlighet tas i bruk av oss omformes den til kjærlighetshandlinger i vår nærhet og i vår verden – slik diamanten fanger opp solens lys og gir det videre!

(Teksten fortsetter under bildet.)

Biskop Bernt Eidsvig ved alteret under eukaristiens liturgi.

Det var for 23 år siden.

Jeg skulle på julebesøk til de norske soldatene i Bosnia.

Flyplassen i Sarajevo var stengt på grunn av tåke. Derfor måtte turen inn i Bosnia gå fra Zagreb.

Det var en merkelig følelse når jeg en sen kveldstime kjørte over grenseelven Sava fra Slavonski Brod i Kroatia til Bosanski Brod i Bosnia. Ingeniørtroppenes midlertidige bro over elven er forhåndsvarslet, også møtte vi hus-skallene bortover landsbyveien. Med ytterveggene i behold, gaper de som sultne munner mot himmelen. Minnesmerker over lidelsen som ble opplevd i et krigsherjet område og hatet som må ha drevet menneskehjertene som ødela.

Og hele veien ned til Modrica – forbi Liesce og Odzak – Utbrente husskall, urørte hager og åkrer. Områder hvor minene har makten og minnene avler hat!

Da er det ganske sterkt å vite at ned hit skulle jeg reise for å fortelle julens budskap om glede, fred og håp til unge soldater som hver eneste dag patruljerte i områder preget av håpløshet, vold og hat.

Og der så vi den – ondskapen, hvordan den lever i beste velgående.

Og vi vet det – ikke bare i Bosnia. I Oslo sentrum også! I blant spør jeg meg selv - hva er det som skjer med oss når hatet griper så sterkt inn i menneskers hjerter at volden ikke lar seg stoppe! Det er som den må ut! Som en er besatt. Hva setter vi i mot? Guds kjærlighet omformet i våre liv til reflekterende kjærlighet fra oss til Gud og vår neste!

Når Guds fredsbudskap kom til jord med et lite barn i en fattig stall – er det et rop om at Gud trenger samarbeidspartnere for å gi verden sin fred! Som han tydelig sa i misjonsbefalingen som vi nettopp leste.

Jeg skulle hjem igjen fra Bosnia. Tidlig om morgenen dro vi av sted - tilbake forbi de samme områdene. Ødeleggelsene var enda tydeligere i morgenlyset. Men så ble vi hengende bak en buss på den smale veien. Foran oss ligger en klynge med utbombede hus. Bussen blinker inn og stopper. Hva har den der å gjøre? Da ser jeg det. Ut av ruinene kommer barna - og ungdommen. Med ransel og pene klær! Klar for en ny skoledag!

Der så jeg HÅP! Håp i håpløsheten. Liv i ruinene. Fremtid i en utbombet landsby - fordi - Noen hadde brydd seg og skapt fred!

Jeg hørte om en kvinne som hadde vært på grensen til å dø begge gangene da hun skulle føde sine to barn.

Stille og undrende sa hun: «Tenk at en må så langt inn i døden for å hente ut livet».

På samme måten rørte Guds finger ved vår verden påskenatt i Jerusalem for snart 2000 år siden. For å gi oss sin kjærlighet i håpet om at den vil vekke kjærlighetens handling hos oss!

Og når denne kjærlighet tas i bruk av oss omformes den til kjærlighetshandlinger i vår nærhet og vår verden – slik diamanten fanger opp solens lys og gir det videre!


Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var, er og blir, én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.



De mest verdifulle molekylene i Norges land: Relikviet etter Hellig Olav. Når vi feirer Hellig Olav, feirer vi ikke hans fullkommenhet, men hans omvendelse fra det som står Gud imot.

Allmektige, evige Gud,
du sendte Olav Haraldsson til Norge for å kristne land og folk.
Du lot ham bygge kirker og innsette prester.
Gi mange nordmenn, på hans forbønn, kall til å bli prest idag. 
På forbønn av den hellige Maria, martyrens Dronning, 
gjenopprett din kirke som lider under splittelse, og led henne til enhet. 
Gi alle kristne nasjoner et brennende ønske om å følge dine bud, 
og åpne alle hjerter som er lukket for vår Herre Jesus Kristus. Amen.


Det er ekstra passende når helgenene avbildes i glassmalerier, slik Hellig Olav er avbildet her. Oppgaven for alle kristne er jo at vi lar Guds lys skinne gjennom oss, slik helgenene gjør. Å bli gjennomskinnelig. Forvandlet. Å vandre i Guds lys. Det er målet.


Olavsmessen ble avsluttet med at vi sang "Gud signe vårt dyre fedreland". Da føltes det helt rett å legge hjemveien forbli Slottet. En nydelig høstdag!

Les også:

fredag 16. oktober 2020

Herskapelige Selje med Sankta Sunniva, Atelier Amdam og Toppen Bech

Gode Grethe Berge, Kjell-Stig Amdam og meg, 23. juli 2018, den siste helga Atelier Amdam holdt åpent.
Foto: Terje Skjerdal


I dag, fredag kl. 10.20 kan du se et nydelig tv-program fra Selja på NRK 2. Hvis ikke det tidspunktet passer for deg, kan du se programmet her på nrk.no. Det vil jeg sterkt anbefale at du gjør!


I reprisen av Toppen Bechs "Herskapelig"-program fra 2004 får du historien om Sankta Sunniva, seljumennene og Selja kloster formidlet på det fineste, varmeste vis. 

Samtidig får du også historien om enkemannen og bildekunstneren Kjell-Stig Amdam som møter Vigdis Wåge, og som sammen med henne bygger opp et lite eventyrrike i fjæresteinene mot det mektige Stadhavet: Atelier Amdam - Galleriet mot storhavet.

Med andre ord: Her får du formidlet både en vakker kjærlighetshistorie og historien om en av Norges største nasjonalskatter i ett og samme program, komprimert som en diamant i 29 verdifulle minutter.

Dette er 29 minutter som gjør godt i sjela.

"Nasjonalhelligdommen Selja." Amen til det! Toppen Bech forteller til og med om hvordan Sigrid Undset besøkte Selja i 1926: "Aldri var Sigrid Undset nærmere Hellig Olav og Norges kristning enn her ute på Selja. Da hun stod i ruinen visste hun at her hadde Hellig Olav knelt." Det er helt sant.
Det er helt magisk å være der.


Jeg tror faktisk dette er det fineste tv-programmet fra Selja jeg har sett noen gang. (Og jeg tror jeg har sett det meste derfra.)
Skjermdump fra nrk.no 

Kjell Arild Pollestad forteller historien om både Sankta Sunniva og munkene, til nydelige bilder fra den hellige øya.
Skjermdump fra nrk.no 


Oversiktsbilde fra Galleriet mot storhavet. "Dette er kjærlighet i moden alder."
Skjermdump fra nrk.no

Kjærlighetshistorien

Kjell-Stig Amdams første kone døde av kreft. Han hadde vært enkemann i to år da han møtte gallerist og tekstilkunstner Vigdis Wåge. 

"At livet hadde Vigdis på lur til meg, det er utrolig. Jeg tror at den gleden som ligger i det, blir mye sterkere med en sorg i bunnen. Her vil vi leve og dø. Vi har funnet vårt sted på jord." Det er både nydelig og vemodig å høre disse ordene som ble sagt da tv-programmet ble spilt inn sommeren 2003. 

I 2006 døde Vigdis Wåge av kreft. Men Kjell-Stig Amdams historie slutter ikke der. Han møtte kjærligheten for tredje gang, og er i dag gift med kunstneren Grethe Berge fra Åsane i Bergen. 


Fra Galleriet ved Storhavet ser du rett over til Selja. Det første Kjell-Stig og Vigdis Wåge gjorde, var å så kilovis med blomsterengfrø over hele eiendommen. Det bugner. Vidunderlig vakkert!
Skjermdump fra nrk.no

Folk som forgyller hverdagene

Kjell-Stig Amdam bodde i Selje i 1995-2018. Sommeren 2018 solgte ekteparet Amdam & Berge Galleriet mot storhavet, og flyttet fra Selje til Bergen. Det var og er et stort tap for Selje.

I Herskapelig-programmet er Kjell Arild Pollestad med og forteller historien om Sta. Sunniva og om klosteret. Han betegner eiendommen til Kjell-Stig Amdam som "overdådighetens ambassade". Toppen Bech føyer til: "Og det er smilende livskunst." Pollestad: "De har bevart en sjelden evne til å være begeistret" Toppen Bech: "Entusiastisk!" Pollestad: "Det er en gave."

Akkurat slik var det å besøke Galleriet mot storhavet. Du ble tatt imot med åpne armer, entusiastisk, og plutselig ble hele familien invitert inn i stua på lunsj eller kaffemat. Jeg savner ham.

Som Vigdis sier om Kjell-Stig: "Han er en estetiker, en romantiker, og vet å forgylle hverdagen til mange mennesker." "Vi ler mye, og ser det humoristiske i mange ting. Vi har et felles fokus på ting som kan være morsomme." Akkurat det var det Kjell-Stig gav til Selje: Han forgyllet hverdagene, og han sluttet aldri med å le og beholde fargene i livet. Jeg har aldri sett Kjell-Stig kledt i svart. Det er et bevisst valg (fortalte han meg).

Apropos forgylling: Kjell-Stig er kjent for å bruke 24 karat bladgull på sine litografier. Her "Korsfestet" som jeg fikk kjøpt sommeren 2018, da Atelier Amdam stengte i Selje.


Sunniva-historien

Kjell-Stig Amdam har arbeidet mye med religiøse kunstuttrykk og kirkekunst. Den siste helgen som Galleriet mot storhavet holdt åpent, var jeg så heldig å få dra dit. Jeg har alltid ønsket å få kjøpe en av de tidlige, unge Sunniva-ene hans, men det har jo vært komplett umulig fordi de har vært utsolgt i årevis. 

Stor var derfor gleden, ja FRYDEN, da det umulige ble mulig. Ved et Guds under (jeg nekter å tro at det var en tilfeldighet) fikk jeg tak i "Blå Sunniva", til og med nr. 2/80! Hun hadde ligget på loftet og ventet på meg, og først nå ved avslutningen av det hele dukket hun opp igjen. 

Det er dette motivet Amdam viser fram i tv-programmet, og sier: "Jeg gav henne en kåpe i blått med franske liljer, som tegn på renhet og kongelighet - og nesten en Jølster-brudekrone".

Kjell-Stig har en stor kjærlighet til Sankta Sunniva, og sier til NRK at han tror legenden er sann: "Jeg tror på hele historien, hele eventyret. Jeg kjøper hele pakka. Jeg har ingen reservasjoner."

Kjell-Stig Amdam og Grethe Berge bor i dag i en leilighet sentralt i Bergen. De har ikke lenger sitt eget galleri eller et atelier du kan besøke. En del av Amdams litografier og serigrafier kan du likevel få kjøpt gjennom nettbutikken Amare. Andre motiver må du til separatutstillinger eller fysiske gallerier for å få kjøpt, for eksempel i Galleri Panorama i Øvregaten i Bergen.

Da gjenstår det bare å si: SE programmet! Det kommer til å gjøre sjelen din godt.


Under her følger bilder fra tv-programmet, samt bilder fra Galleriet mot storhavet som jeg har tatt opp gjennom årene.

Skjermdump fra nrk.no

Her er min "Blå Sunniva". Dette litografiet er det dessverre umulig å få tak i nå. (Takk til Maria som hjalp meg med å holde litografiet flatt. Til jul i år ønsker jeg meg ramme til Blå Sunniva.)


Soli Deo Gloria heter dette litografiet av Kristus Kongen som henger på veggen hjemme hos oss. Det er fortsatt mulig å få kjøpt dette her hos Amare.

Dette bildet av inngangspartiet til Galleret mot storhavet er tatt sommeren 2018, da det var en så rekordlang tørkeperiode at brønnen vår på Selja gikk tom. Det var den sommeren at alle i Norge rakk å bli brune, til og med jeg. (Fotobevis helt øverst i bloggposten.) I normalår er takene dekket av et teppe av frodig gress og blomster (som i tv-reportasjen).

Eiendommen bestod av sju bygninger. Dette huset har store vinduer mot havet og ble benyttet som gjesteatelier for besøkende kunstnere. I bakgrunnen ser du den hellige øya Selja.

Kjell-Stig hadde ikke bare et fuglebrett, han bygget like godt en raus fuglelandsby. I bakgrunnen ser du en kunstinstallasjon med Sunniva-legendens tre båter uten årer, seil og ror.



På galleribesøk sammen med gode venner, som fikk sikret seg det siste litografiet av "Den gode hyrde".
I bakgrunnen: Kapellet.


Inne i kapellet.

Kapellets østvegg består av fjellveggen som naturlig var der.

Den siste helgen solgte de ut også mye av husets inventar, og ikke bare kunsten sin.
Til venstre i bildet ser du en statue av Sankta Sunniva. Dette var det første stedet jeg så denne statuen (i 2004), som er en reproduksjon av den vakre Sunniva-statuen fra Nidarosdomens vestfront. Du får fortsatt kjøpt denne statuen i Nidarosdomens gavebutikk, i tre utgaver: i hvitt, lys patinert eller grå utførelse. Sunniva-statuen er så stor og tung at de ikke selger den i nettbutikken sin, men de har den altså i selve gavebutikken.

Man jo bare bli inspirert i et så vakkert atelier.

Arbeidsbordet til høyre, der så mange besøkende har møtt på den entusiastiske bildekunstneren i full aktivitet opp gjennom årene.

Martyrer avbildes alltid med det som drepte dem, derfor holder Sta. Sunniva alltid en stein. I Amdams litografier er steinen ofte formet som klostertårnet på Selja, slik det er her. Jeg har ikke hatt råd til å kjøpe dette litografiet ennå, så dette er bare et kunstkort.

Alle foto (som ikke er merket med noe annet): Ragnhild H. Aadland Høen


Les også:

Ettertanke | Du velsignede kjærlighet - Det er noe med Kjell-Stigs eventyrlige livshistorie og hans omfavnelse av kjærligheten og alt vakkert som får meg til å tenke på denne andakten. Her er et utdrag:
"«Hvert menneskes liv er et eventyr skrevet av Guds finger» skrev H. C. Andersen. Det er ikke hver dag det føles sånn, men overraskende ofte. Spesielt når du lytter til Gustav Mahlers intenst vakre sluttsats, så klart. Men livet er et eventyr de andre dagene også.
Både livet og alle eventyr inneholder nemlig tydelige doser slit, mørke, urettferdighet, smerte, uoverstigelige problemer og direkte ondskap. Mye av vår samtidslitteratur nøyer seg med bare det; å være et speil av verden. Eventyret er i stedet et vindu; et vindu inn i den verden du opprinnelig ble skapt for." Les hele ettertanken her.

Slik var det jeg opplevde Galleriet mot storhavet. Det var et eventyr - et vindu med mye lys - et vindu inn i den verden du opprinnelig ble skapt for. Jeg tror rett og slett det var mange som møtte Gud der, jeg.

Til sist vil jeg bare si det igjen: Se tv-programmet her på nrk.no



Galleriet mot storhavet sett fra sjøen.
Foto: Atelier Amdam