Den katolske messen er full av tegnhandlinger, og én av dem er at vi under syndsbekjennelsen – helt fysisk og konkret – slår oss på brystet mens vi bøyer oss litt forover. Slik som tolleren gjorde. |
Det er litt sørgelig at tolleren som Jesus forteller om i lignelsen i dag ikke er en virkelig person, for jeg har blitt så glad i ham. Han har blitt så virkelig for meg. Jeg tror det kommer av at jeg blir minnet om ham i hver eneste messe jeg er i.
Den katolske messen er full av tegnhandlinger, og én av dem
er at vi under syndsbekjennelsen – helt fysisk og konkret – slår oss på brystet
mens vi bøyer oss litt forover. Slik som tolleren gjorde. «Tolleren sto langt unna og ville ikke engang løfte blikket mot
himmelen, men slo seg for brystet og sa: ‘Gud, vær meg synder nådig!’» (Luk
18,13)
I det liturgiske leddet Confiteor bekjenner vi, sammen:
«Jeg bekjenner for Gud, Den Allmektige,
og for dere alle,
at jeg har syndet meget
i tanker og ord,
gjerninger og forsømmelser
ved min skyld.»
Og ved «ved min skyld» slår alle seg for brystet:
Staute menn, gamle damer, tenåringer, barn – alle. Det er et veldig kort, men
vakkert og gripende øyeblikk der jeg står direkte foran Gud, maskeløs, avkledd.
Ærlig.
I den tradisjonelle, latinske messen slår man seg hele tre ganger for brystet, mens man sier «Mea culpa, mea culpa, mea maxima culpa». «Ved min skyld, ved min skyld, ved min meget store skyld.»
Mennesket er et vesen med frihet og moralsk ansvar. Den som
sier «mea culpa» er et fritt menneske, for bare frie mennesker kan ta ansvaret
for sine egne handlinger.
Veien til full frihet går gjennom å være ærlig. Med det
perspektivet kan det faktisk føles skikkelig deilig og frigjørende å si «mea culpa». For bare sannheten kan sette
mennesket fri. Helt fri.
I messen overgir jeg meg til Gud slik jeg er, med alt jeg er, med hud og hår – også løfter jeg blikket og ser framover.
Som dominikanermunken Arnfinn Haram sier det: «Det
som ligg bak, skal vi gjere opp, og så skal vi legge det bak oss; eg
gløymer det som ligg bak, og strekkjer meg ut etter det som er
framfor (Fil 3). Livet vårt er bestemt av framtida, av Guds framtid, av
det riket som skal kome og som alt no er her midt i blant oss! Vi går framover; vi har ei sky av vitne som omgjev oss (Hebr 12,1), alle helgnane der oppe, som på tribunene på stadion; dei ser ser oss som er midt i løpet, som vil i mål, som ikkje vil gi opp; dei kan støtte oss med sine forbøner og med sitt føredøme, dei heiar oss fram!
Ja, Abba, Far; eg vil i mål, sjølv om du skal dra meg over målstreken!
Hjelp meg, Herre Krist, å strida/i di kraft den gode strid! // Fylg meg alltid ved mi sida/fylg meg all mi levetid!"
Første gang publisert i avisen Vårt Land 26. oktober 2020 da Luk 18,9-14 var dagens bibeltekst
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Velkommen til å kommentere her! Kommentarmoderasjon er kun slått på for bloggposter som er eldre enn 7 dager. Alle andre kommentarer blir publisert umiddelbart.