Google Analytics

tirsdag 19. november 2019

Takk og takk



Tre styremøter på en uke - i Menneskeverd, Tankesmien Skaperkraft og Oslo KrF fylkesstyre - det er jo rent til å bli lykkelig av. Så mange flotte, inspirerende folk som vil så mye bra! Norges fremtid ser lovende ut ❤️ Takk, takk og takk for at jeg får være med på dette 🙏🏻

mandag 18. november 2019

Timelapse med Mari Samuelsen i Gyldenløves gate

Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Denne bloggposten har jeg jobbet med i fire årstider. Det begynte 13. oktober 2017 da jeg gikk forbi en hage jeg ikke kunne gå forbi. Samtidig hørte jeg på Mari Samuelsens "Timelapse". Det var så overjordisk vakkert at jeg ikke klarer å gjenskape øyeblikket for deg, men jeg skal prøve.


Fire uker tidligere hadde jeg sett fiolinisten Mari Samuelsens video "Timelapse", og jeg hadde lagt flere av sporene fra det nye albumet hennes "Nordic Noir" inn på en av Spotify-listene mine. Akkurat disse var det gikk jeg og hørte på da jeg gikk hjem fra jobb den dagen.

Så, la oss først sette lydsporet.
Her er mine fire utvalgte Mari Samuelsen-spor - med lenker til Spotify:

Hvis du ikke har Spotify, kan du høre "Timelapse" i denne YouTube-videoen:




Har du satt på musikken? Fint, da er du klar for fortsettelsen.

Her er det jeg så - et glimt inn i en hemmelighetsfull hage.

Slik begynte det, på vei hjem fra jobb fredag 13. oktober 2017 klokken 17.02. 🍁🍂

Samme dag, litt lengre borte i Gyldenløves gate, i nr 40, kom jeg over disse røde, små skjønnhetene.

Senere, 3. november, på vei til jobb om morgenen, så jeg denne gaten av gull rett over gaten for hagenAkkurat dette bildet har jeg faktisk delt tidligere her på bloggen.

Men tilbake til hagen «min». Plutselig var det vinter der. 

Denne blå vinterstemningen fortryllet meg onsdag 22. november 2017 klokken 16.15.

Mandag 26. februar 2018 klokken 16.34 ligger snøen fortsatt, men lyset har begynt å komme tilbake. Det går mot vår. 🌿🌱🍃

Fredag 13. april 2018 klokken 16.01. Våren har begynt. Bittelitt.

Ti dager senere: 23. april 2018 klokken 16.01. Litt grønnere gress. Hagebenken har kommet på plass. Ser du den engelen som står borte ved trappen? Snart kommer den til å bevege seg nærmere deg. 

Fredag 4. mai klokken 16.08. Engelen har klatret opp på bordet. 

Fredag 11. mai klokken 17.07. SE den kontrasten. Det har bare gått en uke siden forrige bilde!

En sommerferie senere, onsdag 8. august 2018 klokken 16.20. 

Og her slutter egentlig timelapsen fra året, men ah, det er litt fristende å også ta med dette bonusbildet fra neste vår, 21. mai 2019. Vips var engelen tilbake.

21. mai 2019. Vips var engelen tilbake. 

Så for å oppsummere:
1. bilde: Sommer i august.
2. bilde: Høst i oktober.
3. bilde: Vinter i november.
4. bilde: Vår i mai.

Tusen takk for meg, Gyldenløves gate! Jeg nøt å ha deg som jobbvei. 


Nå når jeg i stedet jobber i Norges Korforbund i Karl Johans gate, sykler jeg stikk motsatt vei til jobb. Men jeg tror nok det skal bli noen fine glimt fra den retningen også. Det er et nydelig nabolag vi bor i.


«Det astronomiske observatorium» fra 1833 er årsaken til at gata vi bor i heter Observatorie Terrasse. Alltid fint å gå hjem her. Ekstra fint når Nasjonalbibliotekets japanske kirsebærtrær blomstrer 🌸🌺 

Som David sier det i Salmenes bok 8,2: 
"Herre, vår herre,
hvor herlig ditt navn er over hele jorden,
du som har bredt ut din prakt over himmelen!"


Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, våren 2019

Hvis det bare ikke var for at Gabels Hus ligger kun 400 meter hjemmefra, skulle jeg gjerne ha bodd der en gang. Men det er veldig fint å gå forbi, iallfall. Spesielt om høsten.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, høsten 2019


🍁🍂🌰 Når kastanjene bader i Bygdøy Allé 🎶🎵 Du aner ikke hvor koselig lyden av regn er når du bare hører den sjelden nok. Alle bergenserne i huset her synes det er en skikkelig hjemmekoselig lyd. Vi frydet oss over det ekte bergensværet den 27. september. Ikke bare litt drypping, men skikkelig regn!

«Når kastanjene blomstrer i Bygdø Allé
fins det ikke et mer bedårende sted.
La Paris kalles vårdronningen blant byer og berømmes for strålende avenyer.
Når kastanjene blomstrer i Bygdø Allé kan mangt et under skje.»

¨
Eller som jeg sang det den dagen:
«Når kastanjene bader i Bygdø Allé fins det ikke et mer bedårende sted.»
Her kan du lytte til sangen på Spotify.

Men dette er ikke Bygdøy Allé, altså. Dette er faktisk Observatorie Terrasse sett i froskeperspektiv.

Foto: Ragnhild Aadland Høen, 27.9.2019

Men det aller beste med hjemveien, det er å få hente Maria i barnehagen. Denne dagen laget hun lønnenese på vei hjem. Bortsett fra at i Marias verden er ikke dette en lønnenese. Det er et magisk enhjørninghorn, må vite. Livet blir mer magisk med et enhjørninghorn. Eller med en Maria, rett og slett 


Jesaja 40
Gledesbud til Jerusalem 
40Trøst,
          trøst mitt folk,
          sier deres Gud.
          
          
    25 «Hvem vil dere sammenligne meg med,
          hvem er jeg lik?» sier Den hellige.
          
   
 26 Løft blikket mot det høye og se:
          Hvem har skapt alt dette?
          Han som teller stjerners hær,
          fører dem ut
          og kaller dem alle ved navn.
          Hans kraft er så stor og hans styrke så veldig
          at ikke én skal mangle.
          
   
 27 Hvorfor tenker du, Jakob,
          hvorfor sier du, Israel:
          «Min vei er skjult for Herren,
          min Gud bryr seg ikke om min rett»?
          
   
 28 Vet du ikke, har du ikke hørt?
          Herren er den evige Gud
          som skapte jordens ender.
          Han blir ikke trett og ikke sliten,
          ingen kan utforske hans forstand.

          
   
 29 Han gir den trette kraft,
          og den som ikke har krefter,
          gir han stor styrke.
          
   
 30 Gutter blir trette og slitne,
          unge menn snubler og faller.
          
   
 31 Men de som venter på Herren,
          får ny kraft,
          de løfter vingene som ørnen,

          de løper og blir ikke slitne,
          de går og blir ikke trette.


Og på samme måte som jeg startet med noen musikktips, skal jeg avslutte med noen: Lytt til Psalm 91 - On Eagles' Wings med Shane & Shane. Du finner den også i den ene av spillelistene jeg har gjort offentlig tilgjengelig.

Jeg vet ikke, men det er noe med at disse årstidene som bare skifter oftere og oftere, fortere og fortere. De minner meg på den allmektige Skaperen, han som alltid er den samme. Han som alltid er til å stole på, og som aldri forandres. Den evige, trofaste Gud. Han tror jeg på. Han som er der både vinter, vår, sommer og høst.

🎵 "Winter, Spring, Summer or Fall, all you have to do is call, 
and I'll be there, yes, I'll be there, you've got a friend." 
(Carole King, lenke til Spotify)

Les også:

Ettertanke | Det store og det lille mennesket: Utenfor planetariet ved Museum of Science i Boston står dette skiltet: «Besøk vårt planetarium, du bitte lille betydningsløse prikk i universet». Det er sant at vi mennesker er bittesmå, men det er samtidig sant at vi er store og underfulle. Les mer her i denne andakten om Salme 8 i Bibelen.

søndag 17. november 2019

Ettertanke | Det som betyr noe

"Know, o beautiful soul, that you are the image of God.
Know that you are the glory of God." St Ambrosius
Foto: Steubenville Conferences

Jeg er glad i klar tale. Kanskje er det derfor jeg liker Paulus så godt. Han er befriende tydelig på hva som faktisk betyr noe her i livet. 


Hør bare:

«For i Kristus Jesus kommer det ikke an på om en er omskåret eller uomskåret; her gjelder bare tro, virksom i kjærlighet (Gal 5,6)

«For det som betyr noe, er ikke å være omskåret eller uomskåret, men å være en ny skapning.» (Gal 6,15)

«For det som betyr noe, er ikke å være omskåret eller uomskåret, men å holde Guds bud.» (1. Kor 7,19)

Da regner jeg med at du har fått grundig med deg at omskjærelsen ikke har noe med frelsen å gjøre for den som er kristen.

Jeg vet ikke om det slo deg, men på samme måte som det første leddet i disse setningene er likt, så er den andre halvdelen av setningene egentlig bare tre alternative måter å si det samme på.

«Det som betyr noe» er altså:
  1. Å ha en tro som er virksom i kjærlighet.
  2. Å være en ny skapning.
  3. Å holde Guds bud.
De tre punktene er nøye vevet sammen.

Bibelen sier tydelig at frelsen er en gave som tas imot i tro (Romerbrevet og Galaterbrevet).

Men den sier også at en intellektuell overbevisning uten gjerninger ikke kan frelse deg, fordi en tro uten gjerninger er død (Jakobs brev). 

En reell, levende tro på Jesus vil fornye hjertet ditt og lede deg inn i en reell prosess kalt helliggjørelsen.

Dessverre kommer du selv ikke til å oppleve at det går bedre og bedre dag for dag. For: Jo mer helliggjort du faktisk blir, jo mindre hellig føler du deg. Jo nærmere du kommer den hellige Gud, jo større ser du at kontrasten er, og jo skarpere oppdager du at skyggen din er.

Så hva er det som gjelder, da? En av de beste måtene å oppsummere det hele på ble gitt i 1999 da felleserklæringen om rettferdiggjørelsen ble signert av Den katolske kirke og Det lutherske verdensforbund. Den lyder slik, og skal få siste ord i dag:

«Sammen bekjenner vi: Ene og alene av nåde og ved troen på Kristi frelsesverk og ikke på grunn av noen fortjeneste i oss selv blir vi godtatt av Gud og mottar Den Hellige Ånd som fornyer hjertene, kaller og setter oss i stand til å gjøre gode gjerninger.» Amen!

Første gang publisert i avisen Vårt Land 22. august 2019 da Gal 5,1-6 var dagens bibeltekst



TRØST: «Jo mer helliggjort du faktisk blir, jo mindre hellig føler du deg. Jo nærmere du kommer den hellige Gud, jo større ser du at kontrasten er, og jo skarpere oppdager du at skyggen din er.»

Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, etter adventsskriftemål hos gode p. Arne Marco Kirsebom i Mariakirken i Stabæk, 20. desember 2016.


Les mer:

lørdag 16. november 2019

Ettertanke | Misjon er ikke valgfritt

Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Nå nettopp, i hele oktober måned, var det ekstraordinær misjonsmåned i Den katolske kirke over hele verden. 


Mottoet som pave Frans gav måneden, var «Døpt og sendt: Kristi kirke på oppdrag i verden». Lite visste jeg om hvordan andres forbønner skulle komme til å blåse inn i mitt liv, en høstkveld i oktober. Jeg hadde ikke selv noen tanker om å være misjonær i Stavanger denne kvelden, men det hadde tydeligvis Den Hellige Ånd. 

Før jeg vet ordet av det, har jeg satt meg foran i taxien (!) og håndhilst på sjåføren (!) og sagt «Hei, jeg er Ragnhild» (!). I det vi svinger inn i Misjonsveien, lurer den Midtøsten-ishe taxisjåføren på hva jeg har gjort på Misjonshøyskolen.

«Jeg har holdt et foredrag om Jomfru Maria. Du vet, moren til Jesus.» «Er du kristen?» spør han. «100 prosent», ler jeg. «Kan du fortelle meg om kristendommen?» spør han. «Hva er din egen bakgrunn?» spør jeg tilbake. Jo, han ville nå liksom bare høre mer om kristendommen.

Så jeg forteller i vei: Om hvordan Gud – Skaperen av alt synlig og usynlig – kom til oss og ble et menneske som oss, for å redde oss fra døden og alt ondt. Om Jesus og Guds nåde. Om Himmelen og hva som skjer når vi dør. Om legemets oppstandelse. Om hvor meningsfullt livet blir når din lille historie veves inn i den store historien. Om hvorfor jeg tror den katolske, kristne troen er sann. Alt mulig. Han spør og jeg svarer.

Etter at vi er framme og jeg har betalt, forteller han at han er muslim. Deretter snakker vi i ti minutter til. En fullstendig surrealistisk og fin opplevelse.

Før jeg går vil han ha en bokanbefaling. Jeg anbefaler å lese evangeliene etter Matteus, Markus, Lukas og Johannes; Guds levende ord som taler direkte til oss i dag. «Les om Jesus, og be mens du leser. Fokusér på Jesus. Det er der hele forskjellen er.» 

I tillegg tipser jeg ham om å lese på katolsk.no og gå på troskurs i den katolske menigheten; en menighet som består av folk fra alle samfunnslag og ca. alle folkeslag. «Der vil du bli tatt godt imot.»

Misjon er ikke valgfritt. Alle som er døpt, er sendt. «La oss da, oppildnet av Den Hellige Ånd, vise Gud vår beredvillighet og tillit, og oppmuntre hverandre til å være gode trosvitner» skriver de nordiske, katolske biskopene i sitt misjonshyrdebrev.

Hvem vet? Kanskje denne lille historien en dag vil gi deg mot til å snakke med noen om troen din? Kanskje du vil be for han som jeg møtte? Og kanskje, kanskje du selv møter på taxisjåføren «min» en dag? Da håper jeg du fortsetter der jeg slapp.

Som sokneprest p. Pål Bratbak sier det: «Vi vet ikke når og hvordan Gud griper inn i menneskers liv, men vi vet at Han gjør det, og at han bruker oss for å berede grunnen.»

Første gang publisert i avisen Vårt Land 7. november 2019 da Apg 16,25-34 var dagens bibeltekst

Pave Frans om misjon: «Jeg er alltid en misjon; du er alltid en misjon; enhver døpt mann og enhver døpt kvinne er en misjon. Den som elsker, setter seg i bevegelse, blir drevet ut av seg selv, blir tiltrukket og tiltrekker, gir seg selv til den andre og knytter livgivende relasjoner. Når det gjelder Guds kjærlighet, er ingen unyttig eller ubetydelig. Hver av oss er en misjon i verden fordi hver av oss er en frukt av Guds kjærlighet.»
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen


Les også her på bloggen:


Ettertanke | Det finnes bare én Gud 

"Det finnes bare én Gud. Han er Sannheten. Den som oppriktig søker sannheten søker derfor i praksis Gud – fordi Gud er Sannheten. Alt som er godt og hellig i verdens store religioner, skyldes på en hemmelighetsfull måte Guds gjerning gjennom Hans Ord, Jesus Kristus – det «som opplyser hvert menneske som kommer til denne verden» (Joh. 1,9)."

Ettertanke | Sankt Ignatius og religionene 

"Sankt Justin fremhevet hvordan Guds Sønn – det evige Ordet som opplyser hvert menneske – sprer sannhetskorn også utenfor Kirkens synlige grenser ved sin Hellige Ånd. Det finnes tilknytningspunkter til den kristne tro i alle menneskers liv. Små frø som bare venter på å bli vannet."'


Ettertanke | Søk sannheten hele livet 

"Filosofen, eks-ateisten og helgenen Edith Stein skriver: «Gud er Sannheten. Den som søker sannheten, søker Gud, enten han er klar over det eller ikke»."

- Sigrid Undsets profeti går i oppfyllelse nå 

"Therefore, I encourage you to live your faith visibly and with pride. If you do not hide you faith away people will come to you and ask questions. Be open to these questions, and do not be afraid or embarrassed to talk about your faith. This country is in desperate need of our common testimony." (Fra biskop Bernt Eidsvigs preken)

Ettertanke | Kom hjem, Europa

En ettertanke om hvordan et av verdens mest berømte manus – nærmere bestemt «lignelsen om den bortkomne sønnen» – for tiden blir dramatisert over hele Europa.

Ettertanke | Be for byen din 

«La oss elske hverandre og se hva det er du har ment med at vi bor der vi bor. Hjelp oss vitne om Jesus for fjern og for nær, la ditt ord nå ut til hele vår jord!» (Sitat Sigurd Lunde)

(Flere lesetips under bildet.)

"Baptized and sent. The Church of Christ on mission in the world. Extraordinary missionary month October 2019."










Les også disse to inspirerende artiklene på katolsk.no

Misjonsmåneden: – Misjon er ikke kun for spesielt interesserte 

Les pater Pål Bratbaks glitrende og inspirerende misjonspreken i den ekstraordinære misjonsmåneden oktober 2019. Et sitat derfra: "Vi vet ikke når og hvordan Gud griper tak i et menneske, vi vet bare at det er det Gud lengter etter å kunne gjøre, og han vil bruke oss for å la det kunne skje. Igjen, i det Paulus skriver til oss i dag, så skjønner vi at misjon ikke bare kan være en oppgave for de få: Det er en oppgave som påhviler oss alle, for vi er døpt og sendt."

De nordiske biskopers hyrdebrev: – Misjonen er troens hjerte 

Les hyrdebrevet fra de katolske biskoepene i Norden. Her er et utdrag derfra: "I sitt brev av 22. oktober 2017, der han utroper den ekstraordinære misjonsmåneden, skriver pave Frans: Å følge dette budet (misjonsbefalingen) er ikke valgfritt for Kirken, men derimot dens «uunngåelige oppdrag», slik Det andre vatikankonsil minner om at Kirken «i sitt vesen er misjonerende». Videre siterer han sin forgjenger, den hellige pave Paul VI: Evangelisering er Kirkens nådegjerning og egentlige kall, dens dypeste identitet. Den er her for å evangelisere. (...) Ikke bare prester og misjonærer i klassisk forstand, men enhver som er døpt og fermet, har et medansvar for Kirkens misjon. (...) La oss da, oppildnet av Den hellige Ånd, vise Gud vår beredvillighet og tillit, og oppmuntre hverandre til å være gode trosvitner. (...) Jesus sender Kirken, og dermed hver enkelt av oss, ut i verden for å forkynne evangeliet, det glade budskap."

fredag 15. november 2019

Ettertanke | Lær meg å leve

«Eg trur uavlateleg på kjærleiken som ein stor overveldande fred og ein gyldig grunn for å leva» …også når det er vintermørke, sørpeføre, skrubbsår og bare stjernene lyser. Også da tror jeg på Guds kjærlighet; jeg tror på det myke usynlige som dekker skorper og sår, det stille drysset gjennom sjelen som forteller meg hvem jeg (og du) egentlig er: Du er den høyt elskede.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Vinteren er over oss med kortere dager og lengre netter, men det finnes gode grunner for å leve, da også. 


Her er en av dem:
«EIN GRUNN TIL Å LEVA

Det er kjærleik eg snakkar om,

ikkje den banalt brusande,

men det svale vinddraget,

luftninga,

det stille drysset gjennom sjela,

det mjuke usynlege som slører lydar

og dekker skorper og sår.

Eg trur uavlateleg på kjærleiken

som ein stor overveldande fred

og ein gyldig grunn for å leva.»

Alf A. Sæter (publisert med tillatelse)
Hvordan ville du besvart spørsmålet «Hva er meningen med livet?» Her er ordrett det jeg svarte Vårt Land i et videointervju for fem år siden: 
«Mitt liv får mening når det inngår i den store historien. Gud har skapt meg fordi han ville at jeg skulle leve. Og for at jeg skal oppleve mening med det livet, så må jeg leve det sånn som det var ment: Du skal elske Herren din Gud av hele din sjel og hele ditt hjerte, av all din forstand og... ja, hele ditt hjerte - og du skal elske din neste som deg selv. Og det er det som gir livet mening.»
Jeg tror at Gud har skapt meg, og at han derfor er den rette til å lære meg å leve livet slik det er ment å leves: «Menneske, Herren har jo sagt deg hva godhet er, og hva han krever av deg: at du skal gjøre det som er rett, vise trofast kjærlighet og vandre ydmykt med din Gud.» (Mika 6,8)

To år senere fant jeg ut at svaret mitt mangler noe. Det er riktig at meningen med livet er å elske. Men det er bare halve sannheten. Fordi: Meningen med livet er å elske og å bli elsket.

Gud, som er kjærlighet, skapte meg fordi han ville elske meg. Derfor finnes jeg. Jeg finnes fordi jeg er elsket. Jeg ble elsket inn i verden av mine foreldre – og av Gud. Og målet med livet mitt er å bli elsket gjennom livet, gjennom døden og inn i Himmelen – av Jesus.

Derfor synger jeg denne salmen av Jakob Paulli (1902) i dag: 
«Lær meg å kjenne dine veie og gå dem trøstig skritt for skritt!»
«Men lær meg fremfor alt å kjenne din grenseløse kjærlighet, den som kan tusen stjerner tenne når lykkens sol for meg går ned.» 
Som du skjønner – Alf A. Sæthers ord er også mine: «Eg trur uavlateleg på kjærleiken som ein stor overveldande fred og ein gyldig grunn for å leva» …også når det er vintermørke, sørpeføre, skrubbsår og bare stjernene lyser. Også da tror jeg på Guds kjærlighet; jeg tror på det myke usynlige som dekker skorper og sår, det stille drysset gjennom sjelen som forteller meg hvem jeg (og du) egentlig er: Du er den høyt elskede.

Første gang publisert i avisen Vårt Land 9.11.2019 da Ordsp 3,1-3 var dagens bibeltekst


Les også:

mandag 11. november 2019

Novembervelsignelser | Gamle venner og ny snø

Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Takk, Gud, for helga da både den aller første snøen («Mamma, se, det snøøør! Jeg elsker snø!») og en god, gammel venninne kom til Oslo.


Vi klarte til og med å komme oss i kirken i dag, der Johannes sang i familiemessen med aspirantkoret, og der vi ble enda bedre kjent med en ny familie i menigheten. Veldig stas!

Dikteren Kolbein Falkeid er en av mine favorittdiktere. Jeg har elsket diktene hans siden jeg var tenåring og gikk på Skeisvang videregående skole i Haugesund. Falkeid var norsklærer i parallellklassen vår, og hele skolens stolthet. Han er en av dem som gjør meg stolt over å komme fra Haugesund.

Iallfall: Jeg har tidligere skrevet om hvordan jeg liker november, fordi det er årets kanskje snilleste og minst kravstore måned. Det står jeg fortsatt fast ved.

Jeg har også skrevet bloggposten Venner | Goethe, Anne, Ole Paus og Gud om viktigheten av  vennskap, spesielt takknemligheten for gamle vennskap.

«Beslektede sjeler er ikke så sjeldne som jeg trodde før. Det er fantastisk å oppdage at det finnes så mange av dem i verden.» 

Anne fra Bjørkely, av Lucy Maud Montgomery 

Denne novemberhelga har jeg blitt velsignet med besøk av min gode venninne Anne-Linn som kom hele veien fra Vesterålen. Tid sammen med Anne-Linn er gull, røkelse og myrra. Vi ble venner i 1997 og har ikke bodd i samme by siden 1998, men likevel har vi klart å holde kontakten. Jeg takker Gud for Anne-Linn, og tenker at den rette hyllesten til henne er å dele dette diktet av Kolbein Falkeid som du finner i må ha-boken Samlede dikt av Kolbein Falkeid.

DET ER LANGT MELLOM VENNER

Det er langt mellom venner. 
Mellom venner står mange bekjentskaper 
og mye snakk. 

Venner ligger som små lysende stuer 
langt borte i fjellmørket. 
Du kan ikke ta feil av dem.

Kolbein Falkeid

Og ja, jeg tenker at både Anne fra Bjørkely-sitatet og Kolbein Falkeid-diktet har rett begge to. Det finnes overraskende mange, små, lysende stuer i fjellmørket. Mange av dem er gode, gamle fjellstuer med de nydeligste tømmervegger, men plutselig dukker det også opp nye, overraskende velsignelser. «Du kan ikke ta feil av dem.»

Dermed skal et utdrag av et dikt som er skrevet av en annen favoritt av meg, Hans Børli, få avslutte helgen:

«Å, flytt deg nærmere inn til meg
her på kjøkkentrammen!
Den er så svinnende kort den stund
vi mennesker er sammen.»


(Fra Tankestreif (1991), utdrag fra diktet Junikveld)

#novemberbliss

Bliss

Definition:
  1. supreme happiness; utter joy or contentment:wedded bliss.
  2. Theologythe joy of heaven.
  3. heaven; paradise: the road to eternal bliss.
  4. Archaica cause of great joy or happiness.

Til slutt, her er noen glimt av #novemberbliss:


Å våkne opp til en ny dag med årets første snø. "Mamma, se, det snøøør! Jeg elsker snø!"

Maria-rosen. Og hagerosene.

Plutselig hadde vi vinterroser i hagen vår.

Anne-Linn og Ragnhild. Venner siden 1997.
«En venn er noe som hjertet trenger hele tiden.» (Henry van Dyke)

lørdag 9. november 2019

Ettertanke | Syndefallet i revers

Påske i en av de kirkene jeg elsker høyest i Roma: Santa Maria in Trastevere. Hagen i koret tjener som Getsemane hage skjærtorsdag, og som gravhagen langfredag og påskeaften.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

I dagens bibeltekst befinner vi oss midt i de timene da menneskehetens historie snudde – for all tid og all evighet.


Jeg simpelthen elsker å delta i den katolske liturgien i den hellige uken, fra palmesøndag til påskedag. Gjennom Kirkens liturgiske handlinger dras jeg ut av tid og rom og inn i den hellige tiden og det hellige rommet der vi alle får delta i det store påskemysteriet, konkret og reelt.

For slik fungerer den katolske liturgien: Hele menigheten går i prosesjon med grønne greiner palmesøndag, helt på ekte. Skjærtorsdag får vi se presten vaske føttene til tolv menn i menigheten, helt konkret. Vi tar del i Det siste måltidet, helt reelt. Vi ber og våker med Jesus i den vakre hagen i kirken skjærtorsdag, hele natten.

Langfredag går vi fram og ærer korset, én og én, og får vårt øyeblikk alene der framme med Jesus. Vi kneler ned når Jesus utånder på korset, og vi bærer Jesus (det forvandlede nattverdsbrødet) til graven i hagen i kirken. Vi tenner hundrevis av påskelys i nattemørket under midnattsmessen påskenatt, når Jesus, verdens lys, seirer over mørket, synden og døden. Vi jubler påskedag, og tar med oss velsignet påskevann hjem, som en påminnelse om vår egen dåp, der vi døde og oppstod med Jesus.

Har du tenkt på at Guds frelsesverk på mange måter er akkurat som syndefallet, bare i total revers? I de hellige timene fra skjærtorsdag til påskemorgen snur Gud alt på hodet, dag for dag, time for time: Mesteren vasker disiplenes føtter. Selviskheten viker for selvoppofrelsen. Gud dør for at menneskene skal få liv.

I Edens hage vant egoismen og ulydigheten, og livets tre ble til dødens tre. Jesus, den nye Adam, vender tilbake til hagen, og i Getsemane hage seirer selvoppofrelsen og lydigheten til Faderens vilje. På Golgata forvandles korset fra dødens tre til livets tre.

Katolske kristne er generelt ikke på hytta under «det hellige triduum»; de tre hellige dagene som utgjør det absolutte høydepunktet i kirkeåret. Da er vi i kirken og deltar i påskemysteriet, fra skjærtorsdag til påskenatt. Vi går inn i årets aller helligste timer – sammen – med ord som disse:
«Jesus er virkelig til stede her og nå, og det er her og nå vi kalles til å følge Ham, til å vende om og gå sammen med Ham i de neste timene og dagene. Når vi vender om og følger Ham, da er kraften fra frelsesverket virksom. Da skaper Han nok engang liv der det var dødt. Timen er kommet. Herren kaller. La oss bryte opp og følge Ham.» (Sitat fra en av pater Ole Martin Stamnestrøs skjærtorsdagsprekener.)
Ah, det kan ikke få blitt påske fort nok!

Første gang publisert i avisen Vårt Land 8. november 2019 da Joh 13,1-10 var dagens bibeltekst.



Hagen i kirken Santa Maria in Trastevere påsken 2004.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen


LES OGSÅ:

onsdag 6. november 2019

Ettertanke | Den fyrste song

Skjønne Sunniva, nyfødt og førstefødt.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

For 14 år siden ble jeg mor, og siden har det ikke gått én dag uten at jeg har sunget. Barn nummer to, tre, fire og fem hadde dermed full kontroll på godnattsangene i vår familie lenge før de var født. De hadde jo lagt der i magen og lyttet til hele repertoaret i 20 uker allerede.


På barselavdelingen sang jeg også, og jordmoren spurte: «Sang du den sangen mens han lå i magen?» «Ja.» «Jeg merket det på måten han responderte så umiddelbart på sangen din. Han ble helt rolig.»

I elleve av disse årene har jeg skrevet ettertanker i Vårt Land. Du aner ikke hvor mange av ettertankene som har blitt til mens jeg har sittet i mørket og sunget for et barn som skal sove. Gud taler i det rommet. I barnerommet. I mørket, når alt annet er slått av, og hjernen synger av seg selv. Da frigjøres det kapasitet i hodet og plass i hjertet til å lytte og ta imot.

Uten sang blir vi fattige. Det er jeg helt, helt sikker på. Til og med tenåringer trenger kveldsbønn og kveldssang. «Gud er din hvile, Kristus din styrke, Ånden er nær som en trofast venn.» Slik starter den nyeste hiten på jenterommet; en nydelig sang av Iona-komponisten John Bell. Du finner den som salme 459 i Norsk Salmebok (2013).

Den første linjen har en gjenklang av Fil 2,1: «Om det da er trøst i Kristus, oppmuntring i kjærligheten, fellesskap i Ånden». Selvfølgelig trenger ungdommer hvile i Gud, trøst og styrke i Kristus, og fellesskap i Ånden. «Ånden er nær som en trofast venn.»

John Bells sang fortsetter: «Herren har hørt deg, nådig berørt deg, Herren vil reise deg opp igjen.» Det er ikke få dager en ungdomsskoleelev trenger å høre det budskapet. Det er ikke sjeldent at en voksen trenger å høre det heller.

«Trøst, ja trøst mitt folk» sier Gud i Jes 40,1. Voksne nordmenn tenker at de ikke skal trenge trøst. Men det gjør vi jo. Vi trenger et sted å legge fra oss alt styret og stresset. Alt som ble feil. Et sted å finne hvile fra smerte. Et sted å finne hvile for vår sjel.

Jesus sier: «Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile. Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er mild og ydmyk av hjertet, så skal dere finne hvile for deres sjel (Matt 11,28f) Eller som det står i 2. Mos 14,14: «Herren skal stride for dere, og dere skal være stille.» 

Men nå. Bare hysj…

Vær stille.

Og lytt.

Hva hører du?

«Og når eg sliten trøytnar av, i strid mot alt som veilar, 
eg høyrer stilt frå mor si grav, den song som allting heilar.»
(De siste ordene fra «Den fyrste song» av Per Sivle.)

Første gang publisert i avisen Vårt Land 6. november 2019 da Fil 2,1-5 var dagens bibeltekst


"Mor og barn" (1883) av Christian Krohg (1852-1925).
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, på Nasjonalmuseet 4. januar 2019

                                                                            

Den fyrste song


Den fyrste song eg høyra fekk
var mor sin song ved vogga.
Dei mjuke ord til hjarta gjekk,
dei kunne gråten stogga.

Dei sulla meg så underleg,
så stilt og mjukt te sova.
Dei synte meg ein fager veg
opp frå vår vesle stova.

Den vegen ser eg ennå tidt
når eg fær auga kvila.
Der stend ein engel, smiler bildt
som berre ei kan smila.

Og når eg sliten trøytnar av
i strid mot alt som veilar.
Eg høyrer stilt frå mor si grav
den song som allting heilar.

Av Per Sivle (1857-1904)



Det er få malerier som rører meg slik som maleriet «Mor og barn» (1883) av Christian Krohg. I «Om det eneste fornødne i kunsten» (1888) skriver Christian Krohg: «Du skal male slig at du griper, rører, forarger eller gleder den store hop nettopp ved det samme som har gledet, rørt, forarget eller grepet deg selv, for det er vel derfor, du har malt ditt bilde, vil jeg håpe.» 

Foto: Ragnhild H. Aadland Høen 


Yndlingssangboken.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen


Sanger ved sengekanten


Gavetips: Boken "Ved sengekanten" har jeg brukt mye når jeg har sunget for barna mine opp gjennom årene, og jeg har gitt den i barselgave eller dåpsgave til mange, mange med stor suksess. Fantastisk fin bok! 


I denne klassikeren fra IKO-forlaget har bare det aller beste fått plass, både av sanger, bønner, dikt og bilder. Hvis du vil synge selv, men ikke kan melodiene, har IKO-forlaget gitt ut to album som hører sammen med boken.

Her kan du lytte til 2000-versjonen av albumet "Ved sengekanten" på Spotify.  For fem år siden kom så CD-en "Sanger ved sengekanten", som inneholder både nyinnspilte sanger og noen hentet fra 2000-innspillingen. Blant solistene finner du Kåre Conradi, Ole Børud, Ingelin Reigstad Norheim og Hilde Svela.

"Ved sengekanten" inspirerer virkelig til sang ved sengekanten, og den har min varmeste anbefaling! 

Tips gjerne noen nybakte foreldre om "Ved sengekanten" og "Sanger ved sengekanten" - eller enda bedre: Gi dem boken og cd-en som julegave, barselgave, dåpsgave eller bursdagsgave! Babyer i dag overøses med klær som de vokser ut av etter noen få uker. Gi dem heller noe som varer i årevis :)

Her kan du kjøpe boken hos Bok og Media (kr. 199) og her kan du kjøpe CD-en (kr. 79). Støtt de kristne bokhandlene som strever for å overleve! Vi trenger dem!


Per Sivles "Den fyrste song" og Christan Krohgs "Sovende mor" (1886) i "Ved sengekanten".
Foto: 
Ragnhild H. Aadland Høen

"Alt står i Guds faderhånd" og Harald Sohlbergs fantastiske maleri "Vinternatt i Rondane" i  boken "Ved sengekanten".
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen


tirsdag 5. november 2019

Ettertanke | Kirkens skinnende stjerner

«Sørg for at du først forkynner ved måten du lever på,» sier den hellige Karl Borromeus, her malt av Orazio Borgianni (1574-1616).
Foto: Wikimedia Commons

Visste du at det finnes et eget bønnealter for Norge i Roma? Det ligger midt på «Romas Karl Johans gate», i kirken San Carlo al Corso.


Denne kirken er viet til den hellige Karl Borromeus (1538-1584) som hadde minnedag i går. Karl Borromeus er et av de skinnende lysene som kom ut av den katolske reformasjonen. Sammen med St. Ignatius av Loyola og St. Filip Neri, kjempet han iherdig for reformer i Den katolske kirke.

Som erkebiskop i Milano hadde han stor suksess med å reformere en sekularisert kirke
som hadde falt i stor uorden, korrupsjon og umoral.

Ikke minst var Karl Borromeus en av de fremste aktørene bak konsilet i Trient – et stort kirkemøte som slo hardt ned på blant annet misbrukene av avlaten, og som forsvarte kristen tro mot ny vranglære. Karl var også med på å lage den første universelle katekismen i Den katolske kirke.

Men enda viktigere: Karl var ikke bare opptatt av hva som var sann, kristen tro. Han levde den. Hele livet hans vitnet om at «Gud er kjærlighet» (1. Joh 4,8).

Da han ble erkebiskop som 25-åring, valgte han seg bispemottoet «Humilitas et Caritas» («Ydmykhet og kjærlighet»), og la av seg den aristokratiske livsførselen han var oppfostret med. (Faren hans var hertug, moren var fra Medici-familien og onkelen hans var pave Pius IV…)

Deretter levde Karl et asketisk liv med mye faste, uavlatelig bønn og stor kjærlighet til liturgien og kirkemusikken. Han avsatte uverdige prester og etablerte presteseminarer som gav Kirken gode prester. Han innførte fri rettshjelp for de fattige, og grunnla skoler, barnehjem, hjem for falne jenter, gamlehjem og fattigsykehus.

Da høsten slo feil i 1570, brøt det ut en stor hungersnød i Milano. I flere måneder bespiste han hver dag 3000 fattige. Hele livet brukte han store deler av sin egen formue til slikt arbeid. Under pesten i Milano i 1576 pleide han personlig de syke, og gav bort resten av alt han eide. Til slutt tok han opp gjeld for å hjelpe de fattige.

Som kirkelærer Frans av Sales (1567-1622) sier det:
«Det er ikke mer forskjell mellom det skrevne Evangelium og en helgens liv, enn det er mellom skrevet musikk og sunget musikk.»
Kort oppsummert: Karl Borromeus gjorde Jesus til virkelighet i hverdagen sin. Selv sa han det slik: «Sørg for at du først forkynner ved måten du lever på.»

Guds lys skinner gjennom helgenene. Hvis du er motløs på grunn av dagens kirkelige situasjon, så se til helgenene. Og bli en helgen.


I dag takker jeg for den hellige Karl Borromeus, og ber om at Gud må reise opp mange flere troshelter som ham. Stjerner som kan skinne for oss og vise vei i mørket.


Første gang publisert i avisen Vårt Land 5. november 2019, da 1 Joh 4,7-11 var dagens bibeltekst 

Mine kilder - anbefaler å lese dem:

St. Olav i det norske kapellet i kirken San Carlo al Corso i Roma. Du finner kirken i Via del Corso, Romas "Karl Johan".
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, påsken 2016


Seks sitater av den hellige Karl Borromeus


«Be sure that you first preach by the way you live. If you do not, people will notice that you say one thing, but live otherwise, and your words will bring only cynical laughter and a derisive shake of the head.»

«If we wish to make any progress in the service of God we must begin every day of our life with new eagerness. We must keep ourselves in the presence of God as much as possible and have no other view or end in all our actions but the divine honor.»

«We must meditate before, during and after everything we do. The prophet says: “I will pray, and then I will understand.” This is the way we can easily overcome the countless difficulties we have to face day after day, which, after all, are part of our work. In meditation we find the strength to bring Christ to birth in ourselves and in others.»

«If a tiny spark of God’s love already burns within you, do not expose it to the wind, for it may get blown out. Keep the stove tightly shut so that it will not lose its heat and grow cold. In other words, avoid distractions as well as you can.»

«Stay quiet with God. Do not spend your time in useless chatter.»

«Behold Jesus Christ crucified, Who is the only foundation of our hope; He is our Mediator and Advocate; the victim and sacrifice for our sins. He is goodness and patience itself; His mercy is moved by the tears of sinners, and He never refuses pardon and grace to those who ask it with a truly contrite and humbled heart."

mandag 4. november 2019

Ettertanke | Her i tårenes dal

«Du har skrevet opp hvordan jeg flakket omkring;
mine tårer har du samlet i din flaske.»
(Salme 56,9)

Et av de mektigste tenåringsminnene jeg har, er fra da vi fremførte den vakre «Salve Regina» i basilikaen i Maastricht i Nederland. Lite ante jeg den gang om hva vi sang, eller hvorfor denne bønnen rørte oss og tilhørerne så usedvanlig sterkt som den gjorde.


Her er noe av det koret vårt sang på latin:
«Hill deg, Dronning, barmhjertighetens Mor.
Til deg roper vi, Evas landflyktige barn.
Til deg sukker vi med sorg og gråt i denne tårenes dal.
Se til oss i barmhjertighet, du som går i forbønn for oss.»
«Salve Regina» ble skrevet på 1000-tallet. Tusen år senere er den fortsatt en av de høyest elskede bønnene vi har. Fordi: Fremdeles er vi Evas landflyktige barn som trenger å møte barmhjertighet her i tårenes dal – «in hac lacrimarum valle».

Noen år senere skulle vi ha «Stille dag» på Bibelskolen i Oslo, der jeg fikk ansvaret for at bibelvers skulle poppe opp over alt. Utenfor kapellet plasserte jeg en gedigen glassflaske. Den var på minst ti liter – stor nok til å romme alle tårene fra et helt liv. På flasken festet jeg disse ordene: «Mine tårer har du samlet i din flaske». (Salmenes bok 56,9)

Fordi det er den Gud vi tror på. Han som ser alle de tårene som ingen andre ser. Han som ser deg. Han som elsker. Han som samler alle tårene dine på sin flaske. Det gjør han helt til den dagen da «Gud skal tørke bort hver tåre fra deres øyne.» (Åp 7,17)

Hvis du tenker etter: Hvem er det som tørker bort tårene dine? 
Den som elsker deg.

Hvor mange millioner barnetårer har vel ikke mødre, fedre og besteforeldre tørket bort? Vi har tatt barna varsomt opp på fanget, tørket tårene, rugget dem rolig fra side til side og holdt godt rundt dem. Vi har vært hos dem «i tårenes dal».

Når du blir møtt slik, får du en grunnleggende erfaring av hvordan Gud er. Du får svaret på disse to eksistensielle spørsmålene:

Hvem er Gud?
Han er den som elsker deg.

Hvem er jeg? 
Du er den høyt elskede. I all evighet. Amen.


Første gang publisert i avisen Vårt Land 4. november 2019, da Åp 7,9-17 var dagens bibeltekst


MEKTIG KOR: Koret i øst (fra 1100-tallet) i basilikaen i Maastricht. I denne kirken fremførte vi Salve Regina. Wikipedia-artikkelen om kirken skriver: "The church is dedicated to Our Lady of the Assumption (Dutch: Onze-Lieve-Vrouw-Tenhemelopneming). The church is often referred to as the Star of the Sea (Dutch: Sterre der Zee), after the church's main devotion, Our Lady, Star of the Sea."
Foto: Wikimedia Commons


Etterord

Som barn og ungdom sang jeg i kirkekor i Den norske kirke i ti år. Et av de mest strålende minnene jeg har fra den tiden, er altså fra da jeg gikk på ungdomsskolen og vi fremførte Salve Regina i den enorme, katolske basilikaen i Maastricht i Nederland. Jeg har aldri før eller siden sunget i en kirke med så mye klang. Helt utrolig! Det hørtes ut som vi var minst dobbelt så mange stemmer som vi egentlig var. 

Vi brukte Hendrik Andriessens vakre trestemte melodi, "Salve Regina - Canone in stile antico", der bønnen synges i kanon, noe som passet perfekt til dette mektige kirkerommet der tonene kommer i retur flere sekunder etter at du har sunget dem. O lykke!

Tjue år senere skrev jeg til dirigenten vår og spurte om det var mulig å få tilsendt Salve Regina-noten vi brukte. Det fikk jeg, halleluja!

Tusen takk til vår dirigent Njål Steinsland som tok Rossabø kirkes ungdomskantori med på reise i Europa og lot oss oppleve slike episke øyeblikk. Uforglemmelig!

Jeg har lett på både Spotify og YouTube etter en fin innspilling av Hendrik Andriessens Salve Regina. Dessverre har jeg ikke funnet noen som synger den slik den skal synges. Det nærmeste jeg kommer er denne versjonen under her, fra en korkonkurranse i Hellas. Dessverre synger de den ca dobbelt så fort som den burde vært fremført. Dette er en bønn som skal synges meditativt, langsomt, med innlevelse - ikke så fort at du blir stresset av å høre på den. Men her er iallfall det rette arrangementet, så må du bare forsøke å bruke din egen fantasi for å tenke deg hvordan denne nydelige sangen hørtes ut i om lag halvparten av denne farten, med en klang som fyller en hel, veldig katedral - i velv etter velv etter velv...




Her er en ny, mektig versjon av Salve Regina der det er nettopp "in hac lacrimum valle" - "i denne tårenes dal" som er den delen av bønnen som oftest gjentas:



Denne innspillingen med fransiskanerbror Gabriel finnes i strømmetjenestene også. Her er den på Spotify. Og her kan du kjøpe den på iTunes. 

Salve Regina med gregoriansk melodi

Salve Regina er så høyt elsket at den har fått utallige melodier gjennom 1000 år. Lytt til benediktinermunkene i Fontgombault synge Salve Regina med den gregorianske melodien som er vanligst å bruke:



Her er notene til denne melodien.

Benediktinerklosteret i Fontgombault er det klosteret som vi håper at vil etablere et nytt kloster på Selja når tiden er inne - i Guds tid. Vi ber for dem hver kveld - og for klosteretableringen på Selja.


Salve, Regina

Salve, Regina, mater misericordiæ;
vita, dulcedo, et spes nostra, salve.
Ad te clamamus exsules filii Hevæ.
Ad te suspiramus gementes et flentes
in hac lacrimarum valle.
Eia ergo, Advocata nostra,
illos tuos misericordes oculos ad nos converte.
Et Iesum, benedictum fructum ventris tui,
nobis post hoc exsilium ostende.
O clemens, O pia, O dulcis Virgo Maria.

I norsk oversettelse:
Hill deg, Dronning, barmhjertighetens Mor.
Du vårt liv, vår fryd og vårt håp, vær hilset! 
Til deg roper vi, Evas landflyktige barn. 
Til deg sukker vi med sorg og gråt i denne tårenes dal. 
Se til oss i barmhjertighet, du som går i forbønn for oss. 
Og når vår utlendighets tid er forbi, 
vis oss da Jesus, ditt livs velsignede frukt. 
Du barmhjertige, du trofaste, du milde Jomfru Maria.


Salve Regina og Regina Mundi på Selja

Til slutt: Her kan du høre meg synge to gamle, katolske bønner i Sunniva-hulen på den hellige øya Selja: "Salve Regina" og "Maria Regina Mundi". Bli med i bønnen.


Det finnes uendelig mange innspillinger av Salve Regina med den kjente, gregorianske melodien. Maria Regina Mundi finnes det imidlertid ikke så mange opptak av. (Ikke en eneste på Spotify, og svært få på YouTube.) Men den bønnen er jo så nydelig at du bare må høre den. Den bergtok meg og rørte meg til tårer allerede første gang jeg hørte karmelittnonnene i Tromsø synge den. 

Dette er ikke et konsertopptak der jeg har gjort flere opptak. Det er et enkelt lydopptak gjort spontant med mobilen da jeg skulle be - et lydopptak av bønner som blir bedt med intensjonen om at benediktinerne vil vende tilbake til Selja og etablere seg med et nytt kloster på denne hellige øya - der Kirken i Norge ble født. Jeg håper du vil bli med på den bønnen. Så, her er den:




"When we pray, the voice of the heart must be heard more than that proceeding from the mouth."
St. Bonaventure


Du liker kanskje også disse bloggpostene: