Google Analytics

18 mars 2022

Min jul - en del uker forsinket

Oss er i dag en Frelser født! Nydelig Kristmesse i den snøkledde hagen til dominikanerinnene i Sta. Katarinahjemmet på Majorstua juledagen.
Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Jeg innbilte meg at jeg hadde publisert denne bloggposten i januar, men jeg ser nå at den ble liggende i kladd fordi det var tre bilder som manglet bildetekster. Vel, her er den iallfall - komplettert med de siste tre bildetekstene (som det tok meg under fem minutter å skrive). 


Før den opprinnelige bloggposten starter, vil jeg bare løfte opp det bildet og den originale bildeteksten som jeg skrev til nyttår. Det var slik:

Hva kommer ut av 2022? Russisk invasjon av Ukraina er høyst sannsynlig. Blir det da verdenskrig, eller lar vi det kanskje bare skje? Verden er på vei inn i den største globale matkrisen i nyere historie. Vil det også ramme Norge, som ikke lenger har beredskapslager for korn, og som har bare 35-40% prosent selvforsyning i et normalår, og mindre nå når vi ikke får tilgang på kunstgjødsel?
Fred og mat. Det er de mest basale behovene vi har.
Men jeg nekter å gå inn i dette året full av frykt.

"Aren't you terrified of what 2022 could be like? Everything is so messed up..." 
"I think it will bring flowers."
"Yes? Why?"
"Because I'm planting flowers."
Så det, så.


Det står jeg fast ved, også etter at Russland gjorde det jeg forutså at de kom til å gjøre. (Vil du ha de beste Russland- analysene: Abonner på Minerva. Det koster bare 99 kroner i måneden.)

Og for sikkerhets skyld, i tilfelle du ikke orker å lese hele denne lange bloggposten, så ta også med deg dette diktet før du går:

Jeg vil dele med deg et nyttårsdikt som ble skrevet i 1908 av Minnie Louise Haskins. Det ble for alvor kjent da kong George brukte det nyttårsaften 1939:

"And I said to the man who stood at the gate of the year:
"Give me a light that I may tread safely into the unknown".
And he replied:
"Go out into the darkness and put your hand
into the Hand of God.
That shall be to you better than light and
safer than a known way".
So I went forth, and finding the Hand of God,
trod gladly into the night.
And He led me towards the hills
and the breaking of day in the lone East."

Men nå, over til noe hyggeligere, nemlig det som denne bloggsposten handler om: Min jul. Når jeg først har lagt ned så mye arbeid, kan jeg ikke la være å publisere den bare fordi jula er solid over. Så her kommer den. Det føles som en fjern tid, nesten som om det har gått et år allerede.

Min jul


Vi fikk ikke tak i noen av de få billettene som ble lagt ut til julens messer i St. Olav domkirke. Takk og lov fikk vi billetter til juledagsmessen hos dominikanersøstrene på Sta. Katarinahjemmet. Så ble det jul likevel!


Selve julaften feiret vi hjemme, sammen med barnas farmor. I koronatid er det ingen selvfølge at vi kunne feire med henne, så det var vi veldig takknemlige for. Og åtte til bords er jo et selskap, det!

Vi var også veldig takknemlige for at søstrene på Katarinahjemmet åpnet hagen sin og lot oss feire jul hos dem på denne måten, når det var umulig for så mange å få plass i kirkene på grunn av antallsbegrensningen som ligger i koronarestriksjonene. Da ble det jul likevel! 

Kaldt og godt var det, men vi holdt ut. Når noe virkelig koster deg noe, blir det enda mer dyrebart for deg. Å stå der med barna og synge Mitt hjerte alltid vanker og Adeste fideles sammen, og motta Jesus i eukaristien der ute i snøen - det kommer jeg til å huske for alltid. 

Det var koselig å se igjen folk fra menigheten også, i tillegg til mange nye ansikter. Og etter messen var det aking for de minste (klosteret har flere akebrett), og solbærtoddy og kake til alle. Stor stas!


Tusen takk til søster Maria Hong i St. Olav domkirkemenighet som laget denne fine juledekorasjonen til oss!

Det lille nissehjørnet. Maria (7) laget den ekte julenissen, St. Nikolas (han høye til venstre) på skolen.
De fem smånissene laget hun hjemme den siste uken før jul.

Juleverksted hjemme resulterte i disse sjarmerende små skapningene i år.

Det er formiddag julaften, og Maria åpner den siste luken i adventskalenderen.

Julaften formiddag. Kvelden før kvelden ble alt byttet fra lilla til rødt.
Julen har fått rødt som farge i de tusen hjem, til tross for at den liturgiske festfargen er hvitt eller gull. Det skyldes at etter juledag kommer martyrdagene på stripe, og martyrer minnes med blodets farge. 2. juledag feirer vi den første martyren, St. Stefanus. 4. juledag er det minnedagen for de hellige uskyldige barna i Betlehem (drept etter ordre fra kong Herodes som prøvde å drepe Jesus). 5. juledag feirer vi St. Thomas Becket av Canterbury (1180-1170, drept på ordre av Englands konge).

Den svenske maleren Carl Larssons datter Brita med eplekurv hører julen til.

Ingrid (14) og Maria (7) pyntet juletreet på lillejulaften og la gavene under treet.

Julemiddagen med hjemmerøkt pinnekjøtt fra Hardanger er over. Faren min røyker kjøttet selv på familiehytta på Løyning, Seljestad. Deretter steker vi det i ovnen, og drypper det med melk hvert 10. minutt. Sprøtt og saftig på én gang - mmm!
 Nå venter multekrem og både mormors og farmors julekaker.

Julesitater fra pave Frans julaften


«Jesus is the name and the face of the love of God who came to dwell among us. I hope that each of you might have the desire of seeking Him and the joy of finding Him this #Christmas.» Pope Francis
@Pontifex

«Dear sister or brother, if as in Bethlehem, the darkness of night overwhelms you, if the hurt you carry inside cries out "You are worthless", tonight God responds and tells you: “I love you just as you are. I became little for you. Trust me and open your heart to me".»


1. juledag. Deilig å våkne opp til masse lys når vi skal feire Han som er lyset.
Til høyre har to av julegavene mine sneket seg med i bildet: Den nye boken "St. Sunniva - irsk dronning, norsk vernehelgen" av Alf Tore Hommedal, Åslaug Ommundsen og Alexander o'Hara, samt Unn Falkeids bok "Den hellige Birgitta - Enken som utfordret Europa". Norges kvinnelige nasjonale skytshelgen og Sveriges kvinnelige nasjonale skytshelgen. Sta. Birgitta er i tillegg skytshelgen for hele Europa.

En annen av julegavene mine i år: Sydde, norske flagg til juletreet. Helt nydelige! Vi er så heldige som har et så vakkert, Kristus-merket nasjonalflagg.
"Fra krybben till korset gikk veien for deg,
slik åpnet du porten til himlen for meg.
Velsign oss, vær med oss, gi lys på vår vei,
så alle kan samles i himlen hos deg!"
(Eyvind Skeies tredjevers av En krybbe var vuggen/Away in a manger)

Det hev ei rose sprunge.

Julestjerne med telys inni. Det var umulig å få fanget lyset, hvordan stjernen glitrer og reflekterer sollyset.


Johannesprologen (Joh 1,1-18) er alltid dagens evangelium i juledagsmessen. Det blir lest av pater Øystein Lund.

Dagens evangelium: Johannesprologen

Den katolske kirke feirer tre julemesser. Den første er vigiliemessen (altså julaften/julenatt). Den andre er ottemessen, messen ved daggry. Den tredje er juledagsmessen.

Evangeliet i vigiliemessen (altså julaften/julenatt) er alltid juleevangeliet i følge Lukas, Luk 2,1-14 ("Det hendte i de dager at det utgikk befaling fra Caesar Augustus").  I ottemessen leser man Luk 2,15-20 (om gjeternes møte med Jesus, og Maria som gjemte alt i sitt hjerte). I juledagsmessen leses alltid den kraftfulle Johannesprologen, det vil si juleevangeliet i følge evangelisten og apostelen Johannes, Joh 1,1-18:
«I opphavet var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud; i opphavet var han hos Gud.

Alt ble skapt ved ham; uten ham er intet skapt.

Alt som er skapt, har sitt liv i ham; og Livet er menneskenes Lys. Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke kunnet gripe det.

Der var en mann, sendt fra Gud; hans navn var Johannes. Han kom for å vitne; han skulle vitne om Lyset, for at alle skulle komme til tro ved ham. Han var ikke selv Lyset, men han skulle vitne om Lyset.

Det sanne Lys, det som opplyser hvert menneske, kom nå selv til verden. Han var i verden, og ved ham er verden blitt til; men verden kjente ham ikke. Det var sitt eget han kom til, og hans egne tok ikke imot ham.

Men de som tok imot ham, dem gav han evne til å bli Guds barn; han som selv er født, ikke ved manns eller menneskes vilje, men av Gud.

Og Ordet ble menneske av kjøtt og blod, og oppslo sin bolig blant oss. Hans guddomsglans har vi sett – en herlighet som en enbåren Sønns, kommet fra Faderen og fylt av hans nåde og sannhet.

Om ham vitner Johannes; han roper ut: «Det er om ham jeg har sagt: Han som kommer etter meg, er gått forbi meg. For før meg var han til.»

Og av hans fylde har vi alle fått, nåde over nåde; for ved Moses ble Loven gitt, men ved Jesus Kristus fikk vi del i hans nåde og hans sannhet.

Gud har ingen noensinne sett; men den enbårne Sønn, som dveler i Faderens favn, han har vist oss hvem han er.»

Johannesevangeliet kapittel 1, vers 1 til 18

Tilbedelse

Etter prekenen kommer trosbekjennelsen. I hver eneste katolske messe bøyer vi oss i tilbedelse under inkarnasjonsleddet i trosbekjennelsen. På juledag (og 25. mars, ved Jesu unnfangelse) går vi lengre. Da kneler alle ned mens vi synger "Han er blitt kjød ved Den Hellge Ånd av Jomfru Maria, og er blitt menneske". Vakkert, bevegende, mektig. Takk, Jesus! Takk for at du sendte misjonærer helt hit til jordens ytterkant, slik at jeg kan knele her i snøen og tilbe deg.


Avsluttende doksologi: "Ved ham og med ham og i ham, tilkommer deg Gud, allmektige Fader, i Den Hellige Ånds enhet, all ære og herlighet fra evighet til evighet. Amen."

"Det folk som vandrer i mørket, får se et stort lys;
over dem som bor i skyggelandet, stråler lyset frem.
Du lar dem juble høyt og gjør gleden stor. 
For et barn er oss født, en sønn er oss gitt.
Herreveldet er lagt på hans skulder, og hans navn skal være:
 Underfull Rådgiver, Veldig Gud, Evig Far og Fredsfyrste.
" Jesaja 9,2 f
(Foto fra Twitter: Søster Dana Benedicta O.P.)
(Alle andre foto: Ragnhild H. Aadland Høen)


"Adeste fideles læti triumphantes, venite, venite in Betlehem. Natum videte Regem Angelorum. Venite adoremus, venite adoremus, venite adoremus Domuinum." Det var min fineste julegave i år - å få ta imot Jesus i nattverden og stå der sammen med Johannes og Olav som sang med på alle fire versene av Adeste fideles. 


Adeste fideles - Å, kom nå med lovsang

I Adeste fideles i "vanlig" norsk versjon har biskop Per Lønning (1973) oversatt John Francis Wades fire vers. Wades versjon kalles gjerne for "den engelske Cento". Slik lyder den på latin og i Lønnings norsk oversettelse:

1. Adeste Fideles laeti triumphantes,
Å, kom nå med lovsang, jordens kristenskare!

Veníte, veníte in Bethlehem.
Å, kom nå med lovsang til Betlehem!

Natum vidéte, Regem Angelorum:
Kom for å se ham, kongen i en krybbe*!
(*her må jeg bare skyte inn at "Kongen i en krybbe" er et fantastisk bilde, men "Regem Angelorum" betyr Konge over engler/Englenes konge)

2. Deum de Deo, lumen de lúmine,

Ja, Gud evig Gud, og lys av lys det er han.

gestant puellae viscera
Til oss er han kommet som bror i dag.

Deum verum, genitum non factum:
Sann Gud av opphav, født før alle tider*.
(*Du kjenner kanskje igjen ordene fra den nikenske trosbeskjennelsen: "Deum de Deo, Lumen de Lumine, Deum verum de Deo vero, genitum non factum" som oversettes slik på norsk: "Gud av Gud, lys av lys, sann Gud av den sanne Gud, født, ikke skapt")

3. Cantet nunc io chorus Angelórum
3. Så syng, englehærer, syng med salig jubel!

cantet nunc aula caelestium:
Å syng myriader, i himlens slott.

Gloria in excelsis Deo:
Ære til Gud og fred blant oss på jorden!*
(* "Gloria in excelsis Deo" er det englene sang julenatt, og som vi synger i messeliturgien i både Den katolske kirke og Den norske kirke. Det oversettes til norsk slik: "Ære være Gud i det høyeste".)

4. Ergo qui natus, die hodierna
Ja, Herre, vi hyller deg som kom til jorden.

Jesu, tibi sit glória
Barn Jesus, deg hører velsignelsen til.

Patris aeterni Verbum caro factum:
Ordet ble kjød og bor i dag iblant oss.

Omkved: Venite adoremus, 
venite adoremus, venite adoremus Dominum!
Kom, tilbe ham, Guds under!
Kom, tilbe ham, Guds under! Kom tilbe ham, Guds under, Vår Herre Krist!

Adeste fideles - Å kom, alle kristne

Kjell Arild Pollestad har laget en annen gjendikting. Han har det samme førsteverset av John Francis Wade, men følger den franske Cento og har derfor de tre neste versene av Abbé Étienne Jean François Borderies. Det er denne franske versjonen som står i den norske, katolske salmeboken, både på latin og på norsk.

Her er latin og Kjell Arild Pollestads sangbare versjon sammen:

1. Adeste fideles laeti triumphantes
Å, kom alle kristne, troende, syng lovsang

Venite, venite in Bethlehem;
ja, kom, la oss ile til Betlehem. 

Natum videte Regem Angelorum
Se, hvor han fødtes, kongen over engler.

2. En grege relicto, Humiles ad cunas
Se, hyrder på marken, hjorden nu forlater

Vocati pastores approperant;
og løper til stallen på englers bud

Et nos ovanti gradu festinemus.
Med dem vi iler, jublende til krybben.

3. Aeterni Parentis splendorem aeternum
I barnet vi skuer Gud, vår Faders avglans

Velatum sub carne videbimus,
i kjød åpenbares hans guddoms Ord:

Deum infantem, pannis involutum
sann Gud av sann Gud, svøpes av en kvinne.

4. Pro nobis egenum et foeno cubantem,
For oss ble han fattig, høyet var hans leie

Piis foveamus amplexibus;
til ham skal vi bringe vår hjertens takk.

Sic nos anamtem quis non redamaret?
Hvem vil ei elske, ham som slik oss elsket?

Venite adoremus, venite adoremus, venite adoremus Dominum!


Å feire Kristmessen i en snøkledd hage - det kaller jeg ekte, white Christmas. 

2. juledag, 26. desember, feirer vi vanligvis apostelen Johannes' minnedag, men i år falt den 26. desember på en søndag, og søndager har alltid forrang. Søndagen i juleoktaven feires alltid den hellige familie. Hjemme hos oss feiret vi ved å sette opp over 40 år gamle papirklipp av den hellige familie. Min svigermor kjøpte disse på Taiwan, laget av en lokal, kristen kunstner. Det er gull lagt inn i papiret, og figurene er klippet i tynt, rødt papir. Den hellige familie har fått kinesiske klær og kinesisk hårstil. Det synes jeg er fint. "Ordet ble kjød og tok bolig blant oss", og det er naturlig for alle kulturer å se for seg Jesus bli født hos akkurat oss, som nettopp en av oss, slik vi ser ut akkurat her.

3. juledag. En sen, lang julefrokost i spendid solitude. Nyter lammerullen fra Hardanger som foreldrene mine har laget, og kakaoen med kremtopp i en kopp fra Fontgombault-klosteret i Frankrike.

Den lille engelen fra min barndom kommer helt ut av balanse med store lys, så hun passer perfekt til å få brukt opp lysestumper.

Og det ble kveld, 3. juledag, og jeg lukket fornøyd juleheftet Hellig jul etter å ha fått lest hele.

4. juledag, ut på aketur i timesvis i Tinkernparken.

Ble de kalde? Nei. Løping opp akebakken forhindret det. Faktisk pakket de Johannes inn i snø!

Tid for å tenne Maria og Jesus-lyset fra nonnene i Karmel i Tromsø.

Ingrid imponerte ved å legge det nye puslespillet Aldriland av Lisa Aisato. Her er det 500 nesten like brikker.

Vi spiste opp kakemennene vi hadde fått fra mormor i løpet av to dager (24. og 25. desember). Hva gjør man da, når julen knapt har begynt? Man lager nye, så klart. Det er jo i juleferien vi har tid til å kose oss med sånt.

Og der var de stekt. Søte, tynne, sprø.
Det ble mange brett i løpet av tre timer med kjevling.


Jul, jul, strålande, deilige jul!

Nytt av året: Den hellige familie i julekakeform.

Formene kjøpte jeg hos Bok og Media i Akersgata i Oslo.


5. juledag. Det begynner å nærme seg nyttår, og da er det vanlig å velge seg en helgen som man blir mer kjent med det kommende året. Jeg brukte saintsnamegenerator.com og fikk den hellige Gianna (Johanna) Beretta Molla (1922-1962) Hennes minnedag er dødsdagen 28. april, dagen da jeg ble konfirmert i Den norske kirke i 1992. For øvrig var hun yrkeskvinne (lege), mor til fire (alle svangerskapene var ytterst besværlige og fødslene var vanskelige), skigåer, fjellklatrer, pilegrim, kateket og forkjemper for alle menneskers rett til å leve; for ufødte barns menneskelige verdighet. Hun gav livet sitt for at det ufødte, fjerde barnet hennes skulle få leve. Hvis du nå tror at jeg har valgt Gianna fordi hun høres perfekt ut for meg, så har jeg ikke det. Det var saintsnamegenerator.com som gav meg henne. Jeg fulgte forresten Facebook-kommentarfeltet til en katolsk venn, og jeg var den eneste som fikk Sta. Gianna. Hvem får du?


Nyttårsaften. Endelig fant jeg lysfatet som det store julelyset må ha for å stå stabilt.

Fantastisk koselig å ha en god, bergensk vennefamilie på besøk.

Så kom du, det Herrens år 2022.
Nyttårsutsikt fra terrassen.

Jeg vil dele med deg et nyttårsdikt som ble skrevet i 1908 av Minnie Louise Haskins. Det ble for alvor kjent da kong George brukte det nyttårsaften 1939:

And I said to the man who stood at the gate of the year:
"Give me a light that I may tread safely into the unknown".
And he replied:
"Go out into the darkness and put your hand
into the Hand of God.
That shall be to you better than light and
safer than a known way."
So I went forth, and finding the Hand of God,
trod gladly into the night.
And He led me towards the hills
and the breaking of day in the lone East.


1. januar. På tide å trekke et bibelkort for året. Jammen kom det opp tre på én gang i stedet for ett, og jammen passet de ikke perfekt sammen. Det var nok meningen de skulle komme sammen: Matt 6,34, Sal 37,5 og Fil 4,6-7. Jeg sjekket resten av bunken med kort, og det er ikke sånn at de pleier å handler om at du ikke skal være bekymret. Dette er vel ca. de eneste tre av de 100 bibelkortene som gjør det, faktisk.

Betyr det at det kommer til å skje masse fælt som jeg ikke skal la bekymre meg? Vel, det betyr iallfall at jeg ikke skal bekymre meg for det nå, for hver dag har nok med sin egen plage. Og kanskje blir det faktisk et år der det er mindre å bekymre seg for enn i 2021. Det er lov å håpe. Uansett hvor mørkt det blir, går det iallfall an å ha et hjerte med Guds fred, som overgår all forstand. (Fil 4,7)


Hva kommer ut av 2022? Russisk invasjon av Ukraina er høyst sannsynlig. Blir det da verdenskrig, eller lar vi det kanskje bare skje? Verden er på vei inn i den største globale matkrisen i nyere historie. Vil det også ramme Norge, som ikke lenger har beredskapslager for korn, og som har bare 35-40% prosent selvforsyning i et normalår, og mindre nå når vi ikke får tilgang på kunstgjødsel?
Fred og mat. Det er de mest basale behovene vi har.
Men jeg nekter å gå inn i dette året full av frykt.

"Aren't you terrified of what 2022 could be like? Everything is so messed up..." 
"I think it will bring flowers."
"Yes? Why?"
"Because I'm planting flowers."
Så det, så.


2. januar. Vi nyter fred i Norge og Jul i vinterland.

4. januar. Hjemmekontor med solnedgang over Oslofjorden.

Denne januaruka kom jeg over et fantastisk sitat på Instagram som ble omdreiningspunktet i en av andaktene jeg skrev for Vårt Land, "Forvridd omvendelse".

7. januar bar det av gårde til Bergen for å feire min fars 75-årsdag med slekta og hele familien. Her kommer tre av barna ut av den bakre inngangen. Vi har pleid å ta tog til Bergen (miljøvennlig og koselig), men denne gang var det billigere å sende noen med SAS og resten av oss med Norwegian. I tillegg er det tryggere. Ingen snøras som treffer et fly eller hindrer det i å fly videre, i motsetning til hva som kan skje på Bergensbanen midtvinters. Jeg kjenner litt for mange som har fått problemer på Bergensbanen om vinteren.

Mine foreldre. De beste jeg kunne fått.
Helt siden pappa var liten gutt, har det vært tradisjon at juletreet får bli stående helt til hans bursdag 8. januar og ikke tas ned til 13. dag jul den 6. januar.
Blomsterdekorasjonen er for øvrig laget av min dyktige mor.

Herren er min hyrde,
jeg mangler ikke noe.

Maria og jeg følger med på gaveåpningen.

"Butterflies cannot see their wings. But the rest of the world can. 
You. You are beautiful and while you may not see it, we can."
Jeg sendte dette bildet til en god venninne i Bergen. Tar det med her også. Det er helt sikkert noen flere som trenger å høre det.

Reisetips: Gi barna tilgang på Snapchat-filtre, så går hjemreisen som en lek.


17 mars 2022

Keltisk bønn | St. Patricks brynje

IRSKE KLIPPER: "I dag spenner jeg på meg en brynje av himmelsk styrke:
Solens stråler, 
månens skinn,
ildens herlighet,
vindens hastighet,
havets dyp,
jordens fasthet,
klippens hardhet."
Foto: Trent Strohm/Flickr Creative Commons, i Irland

 

I dag, på den hellige Patricks minnedag 17. mars, tar jeg på meg St. Patricks brynje. Her kan du både lese den og lytte til den.


Den hellige Patrick (387-461) er Irlands apostel og vernehelgen. Hans himmelske fødselsdag (hans dødsdag) er i dag, 17. mars. Les mer om ham i biografien på katolsk.no

Irlands apostel

En kortere biografi kan du lese på uCatholic.com. Her er et lite utdrag derfra:
"Patrick began preaching the Gospel throughout Ireland, converting many. He and his disciples preached and converted thousands and began building churches all over the country. Kings, their families, and entire kingdoms converted to Christianity when hearing Patrick’s message.

Patrick preached and converted all of Ireland for 40 years. He worked many miracles and wrote of his love for God in Confessions. After years of living in poverty, traveling and enduring much suffering he died March 17, 461."

 

KJENT BØNN: St. Patricks brynje.
Foto: ucatholic på Instagram

Kjent bønn

St. Patricks brynje er en av de mest kjente, keltiske bønnene. Du kan be enten hele eller deler av denne bønnen. Til hverdags ber mange bare den delen av bønnen med alle linjene som begynner med Kristus.

Da jeg var på pilegrimstur til øya Iona i Skottland i 2018, leste jeg inn St. Patricks brynje. I denne videoen (se under) finner du 68 bilder fra den hellige øya Iona og 6 bilder fra eventyrøya Staffa. Lydopptaket er gjort på en av strendene nord på Iona, med en del uplanlagte innslag av vindkast fra havet her og der. Først leser jeg bønnen St. Patricks brynje og St. Columbas bønn Alone with none but Thee, my God. Deretter synger jeg den keltiske velsignelsen Må din vei komme deg i møte på norsk og engelsk; May the road rise up to meet you.



NB: Klikk gjerne på "Se den på YouTube". Klikk deretter på tannhjulet i det høyre hjørnet for å velge HD 1080 oppløsning, og klikk på ikonet helt til høyre (et ikon som består av fire hjørner) for å få fullskjermvisning. Panoramabildene i denne videoen egner seg best for stor visning.


Les - og be - bønnen sakte. Stopp gjerne opp der hvor du kjenner det er en linje som treffer deg; stopp opp, la det synke inn og lytt (det kan være forskjellige steder fra dag til dag, alt ettersom hva du trenger å høre den dagen/hva Gud vil si deg akkurat nå).

St. Patricks brynje

I dag spenner jeg på meg en brynje av himmelsk styrke:
Solens stråler,
månens skinn,
ildens herlighet,
vindens hastighet,
havets dyp,
jordens fasthet,
klippens hardhet.

I dag spenner jeg på meg en brynje av Guds kraft:
Guds styrke til å trøste meg,
Guds kraft til å holde meg oppe,
Guds visdom til å veilede meg,
Guds øye til å se etter meg,
Guds øre til å høre meg,
Guds ord til å tale for meg,
Guds hånd til å føre meg,
Guds vei til å ligge klar for meg,
Guds skjold til å beskytte meg,
Guds engler til å frelse meg
fra djevelens snarer,
fra fristelsen til å synde,
fra alle som vil meg vondt
både fjern og nær,
alene og sammen med andre.

Må Kristus vokte meg i dag
fra gift og ild,
fra å drukne eller bli såret,
så mitt oppdrag kan bære
frukt i overflod.
Kristus bak og foran meg,
Kristus over og under meg,
Kristus med meg og i meg,
Kristus omkring meg,
Kristus på min venstre og høyre side,
Kristus når jeg står opp om morgenen,
Kristus når jeg legger meg om kvelden,
Kristus i hvert hjerte som tenker på meg,
Kristus i hver munn som snakker om meg,
Kristus i hvert øye som ser meg,
Kristus i hvert øre som hører meg.

Jeg går frem i dag ved treenighetens kraft,
i troen på den trefoldige,
i tillit til den ene,
han som skapte jorden
og formet himmelen.

Norsk oversettelse: Vidar Kristensen

"Keltiske bønner", en bok om keltisk fromhetstradisjon, bønner og velsignelser (Luther forlag, 2000)


Keltiske bønner

St. Patricks brynje er en av mange, mange nydelige bønner og velsignelser som du finner i boken "Keltiske bønner - en bok om keltisk fromhetstradisjon, bønner og velsignelser" (Luther forlag, 2000). Anbefales på det varmeste! Du får kjøpt den her hos St. Olav katolske bokhandel.

St. Patrick's Breastplate - det finnes mer

Selv om Vidar Kristensen har oversatt store deler av "St. Patrick's Breastplate" har han faktisk ikke tatt med alt, og den norske versjonen som står i "Katolsk bønnebok" er til og med enda kortere. Hvis du vil lage din egen oversettelse til norsk, finner du den offisielle engelske versjonen her på Newadvent.org (et at de mest omfattende katolske oppslagsverkene tilgjengelig på internett).

Lytt til St. Patrick's Breastplate

Har du Spotify? Her kan du lytte til munkene i Glenstal Abbey som ber St. Patrick's Breastplate. Fra 1 min. og 16 sek. kommer bønnen i irsk originalversjon på gaelic (gælisk). Skikkelig fascinerende. Høres ut som alvisk språk fra Ringenes herre, spør du meg.

Men over til musikalsk versjon: Søk på St. Patrick's Breastplate i den strømmetjenesten du bruker, og du får opp en overstrømmende mengde varianter i nesten alle slags varianter: Med irske feler, sekkepipe, harper, fløyter, trekkspill, lovsangsversjoner, pop, 70-tallsvisesang, i britisk salmeversjon... Virkelig ALT.

Nå har ikke jeg pløyd gjennom alle variantene ennå, men jeg liker godt denne mer nedstrippa og etter hvert U2-aktige versjonen fra albumet "Prayers of the Saints" (Trinity Music/Marty Reardon). Også var denne upbeat lovsang-versjonen fra albumet "Shine like the Son" (Christ Music Kids) fin uten å være slitsom.

Hvis du liker mer elektronika, prøv denne kule versjonen fra "Morning and Evening Prayers" (Church of the Apostles). Mmm, også likte jeg denne versjonen fra "Broken and Complete" (Bill Drake)

All time high-favoritten er imidlertid A prayer of St. Patrick av John Rutter, fremført av Cambridge College. Engelsk kirkekormusikk på sitt beste.


Sulten på flere keltiske bønner? Les også her på bloggen:


Første gang publisert 17. mars 2014. Oppdatert og utvidet 17. mars 2017 og 17. mars 2022

12 mars 2022

Ettertanke | De hjelpeløses skrik

Den lydpolstrede torturcellen i KGB-fengselet i Vilnius i Litauen - et land som på nytt frykter å bli invadert av Russland. Her torturerte Sovjetunionen katolske prester, biskoper og andre personer som kommuniststyret så på som trusler for regimet. 
Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen, november 2016


Med krigen i Ukraina har denne andakten fra 2018 (se under) dessverre fått ny aktualitet, derfor løfter jeg den opp på nytt her. Jeg har i tillegg oppdatert bloggposten med flere bilder fra mitt besøk i Vilnius i 2016. 


Først tar jeg deg med til det ytterste mørket, deretter får du bli med til den motsatte ytterligheten: Til katedralen som utgjør nasjonens hjerte og til pilegrimsmålet The Gates of Dawn. Alt innenfor gangdistanse fra hverandre i sentrum av det gamle Vilnius.

De siste ukene har jeg kjent mye på den følelsen jeg hadde i KGBs torturkjeller i Vilnius i Litauen. Samtidig blir jeg minnet på hvem jeg tror på:
Gud er den rettferdige som setter grenser for ondskapen. Han hører de hjelpeløses skrik.

Vi tror på den Gud som ikke lar de lovløse ture fram uten straff og uten grenser. Det kommer en dag da Gud stanser det, alt sammen.

"Han dømmer verden med rettferd, feller rettferdig dom over folkene. Herren er et vern for dem som blir undertrykt, et vern når de er i nød. De som kjenner ditt navn, setter sin lit til deg. Herre, du forlater ikke dem som søker deg." (Sal 9,8-11)

Håpet vårt ligger hos barmhjertighetens Gud - han som forbarmer seg over oss både før og etter døden. Han er de hjelpeløses håp, og han forlater ikke dem som søker ham. Aldri i evighet.

Etter å ha tatt inn over meg så mye manifestert ondskap i KGB-fengselet, var det en ekstra sterk opplevelse å besøke Maria-ikonet i Gates of Dawn på kvelden. Det lille kapellet er et lunt, trygt rom av godhet, med en fortettet atmosfære av helbredelse, trøst og nåde. Hit kan du komme med hele din tyngde, og all verdens tyngde.

KGB regjerer ikke lenger i Vilnius. I dag er byen kjent som "Vilnius - the city of divine mercy".

Etter andakten finner du mange bilder fra Vilnius.

Ettertanke | De hjelpeløses skrik 


Det er rart at vi nordmenn anno 2018 har fått et så anstrengt forhold til Gud som dommer. Tidligere var jo det en av de tingene som folk fant dyp trøst i: Vi tror på den Gud som hører de hjelpeløses skrik! 


Vi tror på den Gud som ikke lar de lovløse ture fram uten straff og uten grenser. Det kommer en dag da Gud stanser det, alt sammen.

Vi tror på den Gud som ikke lar IS-krigerne holde tusener av jesidikvinner som sexslaver uten straff. Vi tror på den Gud som kommer med rettferd! Han kommer til å gjøre det!

De soldatene som med overlegg dreper uskyldige mennesker i Kongo – de som systematisk voldtar titusener av kvinner som en del av sin krigsstrategi – de skal vite at "Han som straffer drap, glemmer ikke; han husker de hjelpeløses skrik." (Sal 9,13) Den Gud tror vi på.

For de gudløse og lovløse er dette et domsbudskap. For den hjelpeløse er det et håpsbudskap: "Herren gir seg til kjenne, han kommer med rettferd. Den lovløse fanges i sin egen ugjerning." (Sal 9,17) Den lovløse kommer ikke til å slippe unna, selv om det ser sånn ut her og nå.

Her på jorda er det så u-endelig mye urettferdighet og lidelse. Alle som har vært utsatt for det, vet at Dommens dag ikke er en fæl dag. Det er en god dag. Det er dagen da det uendelig onde skal ende! Endelig! Dette er dagens budskap: Gud er rettferdig. Han finner seg ikke i det onde du har vært utsatt for!

"Til dødsriket skal de lovløse fare, alle folkeslag som glemmer Gud. Den fattige blir ikke glemt for alltid, de hjelpeløses håp er ikke tapt for alle tider." (Sal 9,18-19)

De hjelpeløses håp. De hjelpeløses skrik.
Gud ser det. Han hører det. Ser vi det? Hører vi det? 
"Han dømmer verden med rettferd, feller rettferdig dom over folkene. 
Herren er et vern for dem som blir undertrykt, et vern når de er i nød
De som kjenner ditt navn, setter sin lit til deg. Herre, du forlater ikke dem som søker deg." (Sal 9,8-11) 
Håpet vårt ligger hos barmhjertighetens Gud, han som forbarmer seg over oss både før og etter døden. 

Han er de hjelpeløses håp, og han forlater ikke dem som søker ham. Aldri i evighet.


Første gang publisert i avisen Vårt Land 9. oktober 2018 da Sal 9,8-19 var dagens bibeltekst

Les også:



En av vanntortur-isolasjonscellene i KGB-fengselet i Vilnius. Pur ondskap. Gulvet var fylt med vann, slik at bare den bittelille rundingen i midten var tørr. Se det neste bildet for forklaring.
Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Solitary confinement in water. "Vannisolasjonscellene hadde samme funksjon som de vanlige isolasjonscellene. Fangen måtte enten stå i iskaldt vann (is om vinteren) eller balansere på en lav, smal, rund plattform midt på gulvet. De falt ned i vannet hver gang de mistet balansen. Disse cellene ble bygget i 1945."  I håndskriften forteller en fange fra 1946 om hvordan han fikk nesten ingen klær og ble innelåst her, i en kald, våt, mørk vannisolasjonscelle i fangekjelleren.

En av cellene i KGB-fengselet er viet minnet om de mange prestene og biskopene som ble martyrer under Sovjet-okkupasjonen.

Jeg vil varmt anbefale å lytte til koret Cantus synge "Even when he is silent" (lenke til Spotify). Ordene i sangen sies å ha blitt skrevet på veggen i en konsentrasjonsleir under Holocaust, og de gir gjenklang også i dette rommet i Vilnius:

“I believe in the sun
even when it is not shining.
And I believe in love,
even when there’s no one there.
And I believe in God,
even when he is silent"

En kort oppsummering av det som står på denne plakaten: Staten stjal de kirkelige eiendommene og tvangsnedla klostre og presteseminarer. "A total of 364 priests were convicted" i Litauen, bare fra 1944 til 1953. Mange ble deportertert og sendt i arbeidsleirer der de døde. Etter Stalins død gikk kommunistregimet over fra storskala-terror til "mildere" former for terror og forfølgelse i Litauen.


Et til glimt fra kjellercellen i KGB-fengselet som er viet forfølgelsen av de katolske nonnene, prestene og biskopene. Så mange historier, så mye lidelse, så mye heroisk mot. Noen av dem overlevde ti år i harde, sovjetiske arbeidsleirer. Må de be for oss, at vi må få en like sterk og utholdende tro!

Erkebiskop av Vilnius Mecislovas Reinys (1884-1953) ble arrestert 12. juni 1947 og dømt til åtte år i fengsel. Den 8. november 1953 døde han i fengsel i Vladimir nær Moskva.

Biskop Pranciskus Ramanauskas (1893-1959) ble arrestert 18. desember 1946 og dømt til ti år i en hard arbeidsleir. Han kom tilbake til Litauen i 1956 og døde 15. oktober 1959.

Erkebiskop Teofilius Matulionis (1873-1962) ble først arrestert i 1923 og dømt til tre år i fengsel fordi han arbeidet for å beskytte Kirkens rettigheter. I 1929 ble han vigslet til biskop, og igjen arrestert og dømt til ti år i fengsel. I 1946 ble han på nytt arrestert og dømt til sju år i en hard arbeidsleir. I 1956 kom han tilbake til Litauen. Han ble utnevnt til erkebiskop i 1962, men døde 20. august samme år.

Biskop Vincentas Borisevicius (1887-1946) kritiserte sovjetstaten for å være anti-konstitusjonell og anti-religiøs. Han ble arrestert 18. november 1945 og satt fri en uke senere, etter at myndighetene ikke hadde lyktes med å gjøre ham til sin agent. Han ble arrestert igjen 5. februar 1946. Den 18. november 1946 ble han skutt og begravet i en massegrav i Vilnius.

Utstillingen fortsetter opp i 2. etasje. Jeg tok ikke bilde av torturcellen i kjelleren som er så smal og liten at det er umulig å ligge og umulig å sitte. Heller ikke tok jeg bilder fra rommet i kjelleren som de brukte til likvidasjoner. Det er et av de verste rommene jeg har vært i i mitt liv. Ondskapen er reell. Den sitter i veggene og gir deg grøsninger fortsatt. Bare besøket mitt i konsentrasjonsleiren Sachsenhausen utenfor Berlin har vært verre. 

Den brune boksen til høyre er en tobakkboks som ble laget av en ukjent politisk fange. Fader Vincentas Velavicius gjemte hostien (det innviede nattverdbrødet) inni den.

Alt som er utstilt her har tilhørt fanger som ble fengslet for sin tro.

Krusifikset og hjertet er skåret ut av plasthåndtaket på en tannbørste. De tilhørte den politiske fangen Morte Ulskyte-Buciene, ca 1955.

Nr. 2 er en rosenkrans laget av brød som tilhørte den politiske fangen Elena Kirlyte, ca 1954.
Til høyre en notatbok med bønner, en rosenkrans og en boks til den - disse var en gave til en fange fra Adele Dirsyte som var lærer og politisk medfange, og som forfattet en bønnebok for de bortførte til Sibir. Hun er erklært martyr av Den katolske kirke.

Liturgisk utstyr som presten Vincentas Velavicius brukte da han var fange i arbeidsleirer i 1950-1956.

Jeg var i Vilnius med KrF i november 2016. Før konferansen braket løs, fikk jeg med meg en kjempefin høymesse i Litauens nasjonalhelligdom, St Stanislaus og St Vladislais-basilikaen. Deilig å alltid kunne komme hjem til MIN kirke, uansett hvor jeg er i verden. Takket være språkfunksjonen i den norske katolsk-appen kunne jeg ha samtidig visning av liturgien på norsk og litauisk. Genialt. Barnekoret ledet menighetssangen, og det krydde av barn og unge i en stappfull katedral en helt vanlig søndag.

Pave Johannes Paul II besøkte basilikaen i 1993, og sa om den: "The shrine in which the heart of the Lithuanian nation beats." Ett er sikkert: I det her nasjonshjertet myldrer det av levende tro. Nydelig.


Etter familiemessen. Det er kontinuerlig messefeiring i katedralen hele dagen. Når noen går ut etter en messe, har andre allerede satt seg ned for å bli med på neste messe som starter hvert øyeblikk.


 Bønnestund i et sidekapell etter messen.

"Dedicated to Saints Stanislaus and Ladislaus, the church is the heart of Catholic spiritual life in Lithuania." Under Sovjet-regimet ble katedralen gjort om til et varehus. I 1985 ble det feiret messer her igjen, og fra 1989 har kirken igjen hatt status som katedral. Les mer om katedralen og pilegrimsmålet her: http://piligrimukelias.lt/?id=67&lng=1 –


Pilegrimsmålet The Gates of Dawn samme kveld, 18. november 2016. Vanligvis er vinduene sperret for innsyn her, inn til ikonet "Our Lady of the Gates of Dawn" - "Vår frue av morgenrødens port". Denne dagen var imidlertid en festdag der alt var åpnet opp. "Church festival of the Blessed Virgin Mary Mother of Mercy—celebrated in the third week of November—is of great importance in the Vilnius Archdiocese." Selve festdagen for ikonet er 16. november.

Det mirakuløse ikonet "Vår frue av morgenrødens port" fra ca. 1630 æres av både katolske og ortodokse kristne. Det er et stort pilegrimsmål.

Pilegrimsmålet var også det første stedet der "den guddommelige barmhjertighet"-bildet ble vist fram. Dette bildet av Jesus fremstiller Jesus slik han viste seg for søster Faustina i en visjon den 22. februar 1931. Det var også i dette lille kapellet at den første feiringen av den guddommelige barmhjertighets-søndagen fant sted. 
I dag heter den første søndagen etter påskedag "Den guddommelige barmhjertighets søndag" nettopp på grunn av sr. Faustina.
Du kan lese mer om søster Faustina og den guddommelige barmhjertighet her på bloggen.

Det originale bildet av Jesus som søster Faustina fikk malt, befinner seg i Vilnius, i the Divine Mercy Shrine. Dessverre visste ikke jeg det, ellers ville jeg ha dratt dit. For meg er dette bildet alene en god nok grunn til å dra til Vilnius en gang til. I Vilnius kan du også besøke huset der den hellige søster Faustina bodde mens hun var nonne i byen.

8000 votivgaver dekker veggene i det lille kapellet, og pilegrimene strømmer på i ett sett, også fra Polen og andre naboland. Etter å ha tatt inn over meg så mye lidelse i KGB-fengselet tidligere på dagen, trengte jeg å komme akkurat hit på kvelden, til Vår frue-kapellet som hadde en så helt ekstrem, fortettet atmosfære av helbredelse, trøst og nåde. Det var et lunt, trygt rom av godhet.
Hit kan du komme med hele din tyngde, og all verdens tyngde.


Vilnius - the city of divine mercy.

Votivgavene er helt nydelige. Hjerter over alt. Et rom fylt av pasjon - av lidelse og uendelig kjærlighet. Der hvor KGB-fengselet var fylt av mørk, manifestert ondskap, så var The Gates of Dawn-kapellet fylt av nåde og kjærlighet. Det var like sterkt og like til å ta og føle på som ondskapen i torturkjelleren.
O Gud, våk over folket i Litauen! La dem aldri oppleve en slik manifestert ondskap igjen!

Etter å ha besøkt kapellet smatt jeg inn i den store kirken som er tilknyttet kapellet. Kirken var fylt til randen av folk som sang lovsanger.

Her slutter mitt besøk blant de dypt troende i Litauen. Jeg var der bare i tre dager (pluss to reisedager), men det var et besøk som satte dype spor i min sjel. Så mye smerte. Så mye tro. Jeg dro derfra gjennomrystet.


08 mars 2022

Ettertanke | Ave Maria

GUDDOMMELIG VAKKERT: Når Andreas Bocelli synger, åpnes det et stort rom inni meg. Eller kanskje det er en dør ut (eller inn) til det store rommet? Iallfall: Jeg finner veien til himmelen. CD-innspillingen hans "Arie Sacre" , "Hellige arier", er vakker, helt uunnværlig musikk. Holder sjelen din på å gå under av mangel på luft og næring? Lytt til de hellige ariene. Pust dem inn.

Har du lagt merke til Andrea Bocelli, operasangeren med de lukkede øynene? På YouTube kan du høre ham fortelle hvordan moren hans ble anbefalt å ta abort fordi «barnet kom til å bli født funksjonshemmet».


Moren hans trosset legene. Bocelli smiler: «Jeg er kanskje partisk, men jeg vil si at det var det rette valget.»

Verdens mest populære nålevende tenor ble dermed født – med en synshemming. Tolv år gammel ble han blind, men når Bocelli synger sine «Arie Sacre», ser han – med troens øyne. Det er umulig å lytte til hans versjon av Caccinis arie «Ave Maria» uten å tenke at Antoine de Saint-Exupery hadde helt rett:
«Det essensielle er skjult for øyet. Du kan bare se med hjertet.»
Hvis engelen Gabriel sang for Maria, hørtes han ut som Andrea Bocelli, det er jeg sikker på. «Ave Maria, gratia plena!» «Vær hilset, du nådefylte!» (Luk 1,28).

Bibelteksten i dag forteller oss at Gud må se veldig stort på det lille fosteret: Han valgte selv å bli det. Han ble «en befruktet eggcelle», et embryo, et foster – kall det hva du vil. Tingen er: Han ble et menneske. På ekte, helt fra unnfangelsen av. Inne i en jente i tenårene. Inne i Maria, hun som sa «Se, jeg er Herrens tjenerinne. La det skje med meg som du har sagt» der Eva sa som djevelen «Non serviam – jeg tjener ingen, JEG vil være gud.»

Evas NEI brakte synden og døden inn i verden. Gjennom Marias JA kom Frelseren og livet til verden.

Den som lener seg på Marias bryst hører Guds hjerteslag slå der inne. Når Andrea Bocelli synger, hører jeg dem. Mykt og svakt. Men å, de er sterke – sterkere enn døden.

«Mysterium! Jeg bøyer meg for menneske og Gud, og tilber gåten som er skjult bak barnets tynne hud.» (Eyvind Skeie)
Kom, tilbe Ham, Guds under, vår Herre Krist!


LA OSS BE

Himmelske Far, hjelp oss å leve som Maria: I total overgivelse til deg. 
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, 
som det var i opphavet så nå og alltid og i all evighet. 
Amen.


LYTT OG PUST INN




Har du ikke Spotify? Her kan du lytte til Andrea Bocelli som synger Caccini's vakre versjon av Ave Maria på YouTube:




Ettertanken ble første gang publisert i Vårt Land 24. mars 2012, deretter publisert her på bloggen 13. januar 2013. Bloggposten ble oppdatert 25. mars 2017 og igjen 8. mars 2022.


Du liker kanskje også disse bloggpostene:

27 februar 2022

Pave Frans oppfordrer til verdensvid "fastedag for fred" på askeonsdag 2. mars

Foto: Rolando Mailo/Wikimedia Commons

Pave Frans oppfordrer troende av alle konfesjoner til å holde en «fastedag for fred» askeonsdag, altså onsdag 2. mars.


Det var i sin audiens onsdag 23. februar at pave Frans sa: "Og nå ønsker jeg å appellere til alle, både troende og ikke troende. Jesus har lært oss at på voldens djevelske meningsløshet svarer man med Guds våpen; med bønn og faste. Jeg oppfordrer alle til å gjøre den kommende 2. mars, askeonsdag, til en Fastedag for fred. Jeg oppmuntrer særlig alle troende til å vie seg intenst til bønn og faste den dagen."

Som kristne forener vi oss i bønn for Ukraina - både askeonsdag og i hele fastetiden. Selv kjenner jeg på at jeg må ta fastetiden mer alvorlig enn noen gang før i mitt liv. Det er det kanskje flere som føler på? Vi må vie oss intenst til bønn og faste!

Hvordan faster katolikker? Litt om faste og abstinens

Det er en del protestanter som ikke er vant til å faste, så jeg tenkte jeg kunne fortelle hvordan det fungerer hos oss i Den katolske kirke:

Askeonsdag og langfredag - de to dagene som innleder og avslutter fastetiden - er både abstinens- og fastedager til minne om Herrens egen faste, lidelse og død. Det vil si at man skal både faste (spise lite) og avholde seg fra kjøtt (abstinens) på disse to dagene.

Å faste betyr at man høyst spiser ett fullt, men enkelt, måltid om dagen. De øvrige måltidene skal være minimale, hvis ikke man helt unnlater dem.

De andre 38 dagene av fastetiden er det abstinens som er pålagt oss, men det er selvsagt fritt fram å faste da også, hvis du kjenner at Gud kaller deg til det i denne alvorlige stunden (og du har helse til det). 

Tradisjonelt vil abstinens si at man faster fra kjøtt. I dag er det imidlertid opp til den enkelte troende å velge hva man faster fra. Mange velger å faste fra kjøtt, sjokolade, cola, vin, sosiale medier, skjermtid - altså grunnleggende gode ting som du finner trøst og glede i i hverdagen. Det er bare når du avstår fra noe godt at du ofrer noe. (En parentes angående hva som ikke er faste: Å avstå fra skadelige ting skal du gjøre hele tiden. Og det å faste fordi du vil gå ned i vekt, har ikke noe med fastetiden å gjøre. Det er feil motiv.)

Ettersom dagene går og du savner de gode tingene som du frivillig har gitt avkall på, vil du kanskje oppdage at du står foran [det du savner] og klager til Gud: "Gud, men jeg har så lyst på det, og jeg trenger det sånn!" inntil et lys går opp for deg, og bønnen din blir forvandlet til "Gud, jeg trenger deg sånn!" Deretter ofrer du det alt opp for Ukraina og fred i verden.

Fastetiden er en tid for åndelig kamp, for åndelig fordypning, for åndelig fornyelse av Kirken. Jeg skriver mer om dette her: Ettertanke | Velsignede fastetid.

"En ekte soldat kjemper ikke fordi han hater det som er foran ham,
men fordi han elsker det som er bak ham
."
G. K. Chesterton

(Bloggposten fortsetter under bildet.)

Oslo Rådhus på kvelden den 24. februar 2022. Dagen som forandret Europa.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen


Hvem er forpliktet til å faste? 

Askeonsdag og langfredag er katolske kristne fra 14 år og oppover forpliktet til bot og abstinens. Fra man er fylt 18 år til man er fylt 59 år er man også forpliktet til å faste

NB: Syke og gravide er ikke forpliktet til å faste. Og: Søndager er Herrens dag - den dagen da Jesus vant over døden. Av den grunn er det ingen som er pålagt faste eller abstinens på søndager. Fastetiden varer i 40 dager, og det er 40 dager fra askeonsdag til langfredag når du ikke regner med søndagene.

Be for Ukraina! Og hjelp dem!

Be for Ukraina! Og be for folket i Russland! I tillegg må vi alle gjøre alt det andre vi også kan. Da krigen brøt ut i Ukraina, gjorde pave Frans noe som ingen pave har gjort før ham: Han dro til den russiske ambassaden. Det normale er at en ambassadør blir invitert til Vatikanet, men her brøt paven protokolllen, kjørte av gårde til ambassaden og ble der i over en halv time. Desperate times needs desperate solutions. Også norske politikere må kjenne sin besøkelsestid og handle raskt nok nå.


Thanked Pope Francis @Pontifex for praying for peace in Ukraine and a ceasefire. The Ukrainian people feel the spiritual support of His Holiness.
— Володимир Зеленський (@ZelenskyyUa) 


Som sagt: Hjelp dem!

Gi sjenerøst til krigens ofre! Og når flyktningene kommer: Ta i mot dem som våre brødre og søstre.

Den katolske kirkes verdensvide hjelpeorganisasjon Caritas er en av de aller største bistandsorganisasjonene i verden.

Siden konflikten startet i 2014 har Caritas Ukraine allerede hjulpet 850 000 mennesker i de berørte områdene. De siste ukene har Caritas økt beredskapen for å kunne gi støtte til dem som er i nød. Caritas er til stede både i Ukraina og i alle nabolandene som ukrainerne nå flykter til.

Slik gir du til Caritas Ukraina gjennom Caritas Norge:
Vipps til #91337 (merk: Ukraina)
SMS: Krise til 2160 (da gir du 250 kr)
Gavekonto: 8200.01.93433 (merk: Ukraina)

Våk og BE! 
Gjør bot! Fast som du aldri har fastet før! 
Og gi! Nå! 
For Guds skyld: GJØR NOE!


Om kvelden på invasjonsdagen 24. februar, dro jeg til Rådhuset da jeg hørte om de lysende flaggene. Midt i alt det vonde og vanskelige var det utrolig fint å komme i snakk med ei som viste seg å være en kristen søster fra Ukraina. Jeg fikk lov av Natali Lis til å dele bildet av oss.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

26 februar 2022

Ettertanke | Velsignede fastetid

Under askeonsdagsmessen pleier vi å synge salmen "Skriv deg, Jesus, på mitt hjerte". Det er det vi gjør når vi skriver askekorset på pannen: Vi tegner Jesu kors på pannen slik at det virker utenfra og inn, helt inn i hjertet.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, askeonsdag 2018


Jeg lengter etter påsken. Aldri før har jeg ventet så inderlig på den hellige uken som i år. Etter to år med unntakstilstand spinner jeg i startgropa mens jeg teller ned til 40 intense fastedager og 50 dager med enda mer intens påsketid.


På engelsk kalles fastetiden for lent, som kommer av det gammelengelske ordet for våren. «Fasten er sjelens åndelige vår,» sier kirkefaderen Johannes Chrysostomos. Akkurat sånn er det. Det er derfor det oppleves så viktig å starte fasten sammen, slik vi gjør i kirken askeonsdag. Fasten er ikke et enmannsprosjekt. Det er tiden for åndelig fornyelse av hele Kirken, der Kirken greier å riste liv i oss, dra oss nærmere Jesus og fornye vårt åndelige liv. Det trenger vi. Inderlig.

Jeg elsker å gå i kirken askeonsdag og få askekors tegnet på pannen. Når korset tegnes, sier presten ett av to alternativer: «Vend om, og tro evangeliet!» eller «Kom ihu, menneske, at du er støv og skal vende tilbake til støv». Denne dagen er det så fullt i kirken at bare påsken og julen kan konkurrere i popularitet. Folk kommer på ingen måte på grunn av kos- og underholdningsnivået. Av alle dagene i året er det kun langfredag som bærer et dypere alvor enn askeonsdagen.

Askeonsdag er omvendelsens dag. Det er dagen for å gråte over sine synder. Det er dagen for å slutte å si nei til Gud. Denne dagen skal du forene deg med Jesu angst i Getsemane og hans lidelse på Golgata. Du skal vende om og få starte helt på nytt. Dette er dagen for å overgi seg fullt og helt og tillitsfullt til Gud, til hans nåde og gode vilje. «Fasten kaller på oss, og gjør det mulig for oss å komme tilbake til Herren helhjertet og i alle aspekter av vårt liv» sier pave Frans.

Med den utviklingen vi nå ser i Ukraina føles det nesten feil å feire fastelavenssøndag. Men selv nå er alle søndager Herrens dag, den dagen da Jesus stod opp fra de døde. Søndagen er dagen da døden døde. Det gir håp alle dager – og spesielt når døden rykker så nær som den har gjort nå. Derfor kunne biskop Bernt Eidsvig avslutte sin preken slik på torsdag
«Vi er her i dag bare av én grunn: For å be for Ukraina. Det skal vi fortsette med. Det er vårt ansvar. Vår bønn vil bevege oss til å gi sjenerøst til krigens ofre, og når flyktningene kommer, lover vi å ta dem i mot som våre brødre og søstre. Vi ber særskilt for Kirken i Ukraina; katolsk, ortodoks og andre. Intet gir større trøst og bedre håp enn sakramentene og evangeliet. […] Fremfor alt: Hold frem med bønnen. Hold ut med håp. Vi vet at vår retning som troende alltid er Gud, og vårt liv vil ende i Hans hender.»
Jeg ser fram til å be askeonsdagens kirkebønn: «Herre, med hellig faste begynner vi den åndelige kamp som forbereder oss til påskehøytiden. La oss finne styrke og hjelp i forsakelsen når vi kjemper mot mørkets makter.» «Du som kom for å lege de sønderknuste: Kyrie, eleison. Forbarm deg over oss og gi oss din frelse.»

Ukraina, vi er klare til å gå lidelsens vei sammen med deg – og med Jesus. Må vi alle få en fastetid som griper hjertet og som endrer våre liv radikalt i etterfølgelsen av vår Herre og Frelser Jesus Kristus.

Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 26.02.2022 da Jes 53,10-12 var dagens bibeltekst.


Fasteintervju med biskop Erik Varden

Jeg tenker biskop Erik Varden sier noe klokt når han oppfordrer oss til å forankre fasten i påsken - og ikke i moderne selvrealisering. Fastetiden er ikke et selvhjelpsverktøy hvor målet er å flekse viljestyrkens muskler og føle seg flink.

– Det virkelig grunnleggende for fasten er at fasten ikke er et mål i seg selv. Hensikten er å forberede seg åndelig, mentalt og fysisk på erkjennelsen av Kristi oppstandelse fra de døde. Det vesentlige for fastetiden er en dyp forankring i Kristusmysteriet. All fastemessig praksis må høre inn under det, ellers risikerer det å bli et mål, heller enn et middel, sier biskop Erik Varden til katolsk.no. 


25 februar 2022

Ettertanke | Forkynn Kristus med stor kraft

Forkynn Kristus med stor kraft, for Kristus «er den usynlige Guds bilde» (Kol 1,15), han er «utstrålingen av Guds herlighet og bildet av hans vesen» (Hebr 1,3)!
Foto: Unsplash

Jeg takker Gud for at han skapte Kristusmystikeren Edin Løvås (1920-2014), og for at jeg var så heldig å få møte ham. Aldri før hadde jeg hørt noen som snakket om Jesus slik Edin gjorde.


Sammen med Edin Løvås forsvant den bleike, tynne og sentimentale Jesus-figuren helt. Fram steg Guds sønn; Menneskesønnen. Foran øynene på oss vandret Jesus på stiene i Galilea og Judea, han seilte på Galilea-sjøen og klatret i de syriske fjellene. En ekte Jesus – med muskler. For som Edin forklarte det: Du kan ikke leve som tømrer i to tiår og deretter vandre i tre år uten å få muskler av det. Opp foran øynene våre steg en Jesus som på alle måter var lik oss, sine søsken (Hebr 2,17): En levende Jesus som danset, jublet, gråt og lo.

Framfor alt forkynte Edin den oppstandne Herren Jesus Kristus som lever i dag, og som er alle menneskers venn og bror. Han fortalte om den levende og usynlige Herren Jesus som nå – etter himmelfarten – er over alt og hos alle, og som går ved siden av oss, omgir oss på alle sider og bor i hjertene våre.

Som ung og nyomvendt bestemte Edin seg: «Jeg vil bruke livet mitt til å lære Jesus Kristus stadig bedre å kjenne». Siden gjorde han det. Av den hellige Ignatius av Loyola lærte Edin grunntrekkene i Jesusmeditasjon og kontemplasjon: Les en evangelieberetning om Jesus og se den for deg. Aktiviser fantasien og forestillingsevnen din. Lytt deg inn i replikkene. Bruk alle sansene. Hør stemmen til Jesus, se hva han gjør, fornem atmosfæren omkring ham. La de bibelske bildene og symbolene strømme inn i sjelen din. «La bildet av Jesus og hele utstrålingen av hans personlighet fylle ditt sinn

«Den samme Jesus Kristus som du har lest om, han som var der ved Betesdadammen og helbredet den syke, er nettopp nå hos deg på din bønneplass. Du vil kunne oppleve at han er nær deg, og merke hvordan han er. Helt av seg selv vil da meditasjonen gli over i bønn og tilbedelse. Du kan samtale med ham som er usynlig hos deg. Du kan sammen med ham gå inn foran Faderens trone.» (Utdrag fra biografien «Snekkersønnen» av Knut Grønvik.)

Jesusmeditasjonen er veien inn i den mystiske erfaringen av at jeg er i Kristus og Kristus er i meg. I boken Kristusbudskapet i 2000+ skriver Edin: «En disippel er et menneske som ikke bare har Kristusbudskapet i hodet, men som er så gjennomtrengt av det, at hele personligheten roper: «Jesus, Jesus, Jesus».» Vi forstod hva han mente; vi stod jo og så på nettopp et sånt menneske. Edin var også tydelig på at det må vokse fram en hellighetsvekkelse i Norge. Vi må innvie og hellige oss selv og alt vi eier til Herren, skriver han.

Hele boken starter med undertittelen «Forkynn Kristus med stor kraft!» – for Kristus «er den usynlige Guds bilde!» (Kol 1,15), han er «utstrålingen av Guds herlighet og bildet av hans vesen» (Hebr 1,3).

Edin Løvås forteller levende om et syn der han så setningen «Vår tid behøver Kristusdisipler» dale ned fra himmelen. Jeg er overbevist om at veien til at Norge skal bli Guds igjen går gjennom at vår tid behøver Kristusdisipler. Det er nettopp derfor du er her akkurat

«Gud har latt deg leve i dette øyeblikket av historien slik at hans navn, gjennom din tro, vil fortsette med å runge over hele verden.» (Pave Benedikt XVI) Amen!

Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 25.02.2022 da Hebr 2,11-18 var dagens bibeltekst.


For 22 år siden var jeg redaktør i studentmagasinet Credo. Vi var så heldige å få et portrettintervju med Edin Løvås da han var 80 år, rett før han trakk seg tilbake fra offentligheten i 2000. På dette bildet tar Edin oss med inn i en Jesusmeditasjon fra scenen der Thomas møter igjen Jesus etter oppstandelsen:
- Da kjenner jeg at her står Thomas, her står Jesus og rundt omkring står disiplene forskrekka. Så går jeg inn og stiller meg ved siden av Herren. Da ser jeg, og lytter jeg, og fornemmer jeg. Kanskje kneler jeg for Herren og sier med Thomas "min Herre og min Gud". 
Edin er oppglødd. Det er nesten så man tror Thomas sitter ved nabobordet på Haldorsens konditori.
Les hele portrettintervjuet her.
(Foto: Ragnhild H. Aadland Høen)

1. november 2014, på selveste allehelgensdag, gikk Edin Løvås (1920-2014) inn i helgenskaren, 94 år gammel. En mer perfekt dag kunne ikke Jesus ha hentet Edin hjem på, for dette er dagen da den verdensvide katolske kirke feirer alle Guds helgener, også alle dem som ikke står i helgenkalenderen. Og der passer Edin, han som ble så tydelig helliggjort allerede mens han levde her på jorden.
(Foto: Ragnhild H. Aadland Høen)

23 februar 2022

Ettertanke | Uansett hva som skjer

«Martyrion» betyr vitne. Og det må alle som følger Jesus være forberedt på å være – vitner, med hele sitt liv som innsats. I kirkekunsten blir Den hellige Sunniva alltid avbildet med en stein i hånden, på grunn av steinraset som gjorde henne til Norges første martyr. Her: Sankta Sunniva fra Otterøy kyrkje.

(Foto: Kari Dahl, NTNU Vitenskapsmuseet)


Den 25. januar 2008 gikk jeg inn i Den katolske kirkes fulle fellesskap. Jeg var sikker på at det var et riktig valg. Samtidig kjente på en uro og et stort alvor, fordi vi lever i en så spesiell tid. 


Inni meg ba jeg: «Jesus, jeg vet ikke hva det er jeg sier ja til nå. Det kan til og med være martyriet for alt jeg vet. Men jeg vil si ja til å gå denne veien. Uansett. Jeg går der du vil. Jeg er ikke på jakt etter det som er lett, men det som er rett. Jeg vil det du vil, Jesus.»

Deretter samlet jeg alt det motet jeg hadde, tok Jesus i hånden, gikk fram til alteret, og sa: «Jeg tror og bekjenner alt det Gud har åpenbart og som den hellige katolske Kirke tror, lærer og forkynner. Denne tro som jeg nå bekjenner [her la jeg hånden på evangelieboken] og oppriktig tar imot, skal jeg med Guds nåde forsøke trofast å bekjenne og bevare gjennom hele mitt liv, så sant hjelpe meg Gud og dette hellige evangelium.»

I alle disse 5144 dagene har jeg vært uendelig takknemlig for at Gud har berget meg inn i Kirken. Samtidig er alvoret fortsatt der. Jeg tror at Norge skal bli Guds igjen, og er det én ting vi vet, så er det at der hvor Guds rike går fram oppstår det åndskamp (Ef 6,12). Da gjelder det å ta på Guds fulle rustning (Ef 6,10ff), og å vite at: «Om verden hater dere, skal dere vite at den har hatet meg først. Husk hva jeg sa til dere: En tjener er ikke større enn sin herre. Har de forfulgt meg, vil de også forfølge dere.» (Joh 15,18-21)

Jeg vet. Det høres ikke greit ut. Vi vil bli elsket, ikke hatet. Men da hjelper det å holde fast ved dette: Jeg ER elsket. Jeg er så høyt elsket av Gud at det betyr fint lite om verden ser opp eller ned på meg. Løsningen ligger i å ha ærefrykt for Gud. Når jeg søker ære hos Gud, ikke mennesker, blir jeg fri fra de andres blikk.

Vi er ikke kalt til å være «den populære og suksessrike kirken». Vi er kalt til å være den lidende og seirende kirken. Det er noe annet. 

Dagens nordmenn er i desperat behov for å møte åndsfylte kristne og fylden av troen, ikke en sekularisert, dvask, utvannet kristendom. Bare når vi taler sant og godt om Gud, livet og mennesket, blir mennesker satt fri. I tillegg må vi leve troen. Virkelig elske – ikke med tomme ord, men i gjerning og sannhet (1. Joh 3,18). Elske våre fiender. Be for dem som hater oss. La Guds lys skinne gjennom oss. Ha barmhjertighet mot alle. «Til slutt: Bli sterke i Herren, i hans veldige kraft!» (Ef 6,10)

Bare Gud vet hva framtiden vil bringe, og hva som da vil kreves av oss. Men det greske ordet «martyrion» betyr jo ikke opprinnelig «en som blir drept for sin tro». Martyrion betyr vitne. Og det må alle som følger Jesus være forberedt på å være – vitner, med hele sitt liv som innsats. Mitt liv er Guds, Herrens, enten jeg lever det her eller der, på den ene eller andre siden av døden.

Jeg lever livet mitt i lyset av Kristi oppstandelse og i forventning om at han kommer igjen. Det betyr at framtiden ser lys ut, uansett hva som skjer. Derfor tør jeg å be med den hellige Birgitta av Vadstena: «Vis meg veien, og gjør meg villig til å gå den.»

Første gang publisert i avisen Vårt Land 23.02.2022 da 1 Joh 3,13-20 var dagens bibeltekst.

22 februar 2022

Ettertanke | Norge skal bli Guds igjen

Gud har forandret Norge før, gjennom sin Kirke, og han vil gjøre det igjen – gjennom deg.


Noe av det vakreste jeg vet, er når vi ber sammen på tvers av ulike kirkesamfunn. Det er så sterkt å oppleve slike glimt av hvordan det skulle ha vært hele tiden. Glimt av hvordan vi hører sammen. Fullt og helt.


Kristen enhet er en guddommelig befaling, ikke et valgfritt alternativ. Jesus ber igjen og igjen om at vi skal være ett, «for at verden skal tro» (Joh 17,21). Det er ikke noe mindre enn det som står på spill: verdens frelse. Vi må være ett for at folk skal kunne se hvem Jesus er. «Må de alle være ett, slik du, Far, er i meg og jeg i deg. […] Da skal verden skjønne at du har sendt meg, og at du elsker dem slik du har elsket meg.» (Joh 17, 21f).

Manglende enhet blant kristne er en alvorlig synd. Når Jesus ba oss om å være ett, mente han ikke bare usynlig ett, men synlig ett også, fordi det er det verden ser. Når vi er splittet, svekkes vitnesbyrdet vårt, og de ikke-kristne vet ikke hva de skal tro. De skjønner ikke hva som er kristen, apostolisk, sann tro. Vår synlige mangel på enhet skader misjonsoppdraget og ødelegger Kirkens ansikt. Det skulle ikke være sånn.

Som kristne har vi én Far. Vi er født inn i én familie gjennom én dåp, i én tro på den éne Gud. Det er vårt hellige oppdrag å være ett i den éne Kirken, i ett Kristi legeme, i ett Guds rike, i ett Guds folk som bare vil én ting: Det Gud vil. Store ting kan fortsatt skje når vi søker Gud sammen og gjør Guds vilje til vår. «Alt hva jeg eier og har, du har gitt meg alt dette; til deg, Herre, gir jeg det tilbake. Alt er ditt, bruk det helt etter din vilje. Gi meg bare din kjærlighet og din nåde, det er nok for meg.» (St. Ignatius av Loyola). En helhjertet, levd tro er viktigere enn noen sinne.

Gud vil at Norge skal bli hans igjen. Selvsagt vil han det. Så: Ikke vær redd for å bli med på det som Gud har utvalgt deg til. Gud har forandret Norge før, gjennom sin Kirke, og han vil gjøre det igjen – gjennom deg. Pave Johannes Paul II sier: «Dette er ikke tiden for å være skamfull over evangeliet. Det er tiden for å rope det fra hustakene!»

Ikke sov nå! Det er nå det gjelder! Pave Benedikt XVI sier: «Kjære venner, må ingen motgang lamme dere. Vær ikke redd, hverken for verden, for fremtiden eller for din egen svakhet. Gud har latt deg leve i dette øyeblikket av historien slik at hans navn, gjennom din tro, vil fortsette med å runge over hele verden.»

Som biskop Halvor Nordhaug sa det på Selja: «Kirken skal ikke være en forening som mimrer om en svunnen fortid da alt var så meget bedre. Kirkens gullalder er ikke fortiden, ei heller fremtiden for den sakens skyld, men nåtiden. Det er nå det skjer. Nå er det oss det gjelder. Dette er vår vakt. I dag står den levende Jesus foran oss og sier: Legg ut på dypet, og sett garna, så dere kan få fisk! Jesus lever. Alt han har gjort og alt han gjør er godt. I denne troen skal vi på nytt sette garnene, og vi skal våge å forvente en stor fangst.»

Og du? I dag er det den 22.02.2022 – en dato som er lett å huske. Kanskje dette er dagen for å søke Gud på en slik måte at dette blir en dato å huske? «Spør Jesus hva han ønsker av deg – og vær modig!» (Pave Frans).

Kom, Hellige Ånd!

Første gang publisert i avisen Vårt land 22.02.2022 da Joh 17,20-26 var dagens bibeltekst.

NORGES KRISTNE ARV: Klosteret på Selja er et at de første klostrene som ble bygget i Norge. Gjennom mer enn 400 år ba benediktinermunkene her, og i over 900 år har klosterets kirketårn stått her ute ved Stadhavet, på et av Norges mest værharde steder. Come rain or come shine, come orkan eller hva som helst - dette tårnet tåler alt. Norges mest standhaftige kirketårn står der som et mektig vitnesbyrd om at Kirken ikke vil falle, uansett hvor værhardt det er i dette landet.

«For Gud ga oss ikke en ånd som gjør motløs; 
vi fikk Ånden som gir kraft, kjærlighet og visdom.» (2. Tim 1,7)