“The greatest modern error is not to proclaim that God died, but to believe that the devil has died”sier den katolske filosofen Nicolás Gómez Dávila. Klostrene er åndelige høyborger i kampen mot den onde. Her: Den benediktinske klosterøya Mont Saint-Michel i Normandie. (Jeg var der i 2014. Fantastisk sted! Det er en av de over 200 bloggutkastene som står på vent...)
Vår kultur har til en stor grad erstattet begrepene «rett og galt, godt og ondt» med «lurt og ikke så lurt». Det tror jeg ikke er så lurt. Det tror jeg rett og slett er dumt – ja, galt – fordi det gjør oss mer sårbare for synden. Synden er en realitet, ikke en teori.
Alle mennesker bærer arvesyndens grunnskade i sitt hjerte og alle kan falle for det onde og Den onde. Noe av det farligste med vårt samfunn i dag er kanskje at vi later som om synden og djevelen ikke finnes – og at de av oss som vet at synden er en realitet, er så hovmodige og/eller lettlurte at vi ikke tenker på djevelen som en reell trussel. Det gjør oss alle langt mer utsatt for den ondes angrep. I dag og alle dager må vi be som Jesus lærte oss: Fri oss fra det/den onde!
Hvis vi ikke tar vår tilflukt til Gud og ber om hans beskyttelse fra det onde, kan vi selv bli den som utøver synd/ondskap – før vi vet ordet av det. For alle som faller i synd, også alvorlige synder, dødssynder, finnes det en vei videre. Den veien går om skriftemålet, som er et av helbredelsens sakramenter. Skriftemålet er ikke et sted der Jesus står med pekefingeren og sier fy. Det er et hellig sakrament der Jesus står med åpne armer og sier kom.
«Gjenstanden for Guds harme er synd, ikke synderen» vektlegger den katolske biskopen av Trondheim, Erik Varden. Poenget er at uansett hvem du er, uansett hvilken fortid du har, kan du fortsatt bli en helgen. Det vil si: Du kan bli den personen Gud skapte deg til å være. Hel. Helliggjort. Gjenskapt i Guds bilde.
Her er mitt favoritt-triks når kampen er hard, nederlagene står i kø, og oppgaven med å la Gud gjøre meg til en helgen er så latterlig, smertefull og absurd at jeg vil ikke: Da tenker jeg på Hellig Olav. Når Gud kunne lage en helgen ut av en viking, må det være håp for meg også.
«La ingen sørge over at han har falt igjen og igjen, for tilgivelsen har stått opp igjen fra graven» sier den hellige Johannes Krysostomos. Alle helgener vitner om denne ene tingen: At ALT er nåde.
Har du krigssår fra synd? Ikke bli liggende på slagmarken. Reis deg. Gå til legen (altså: gå til skriftemål), få nåde og helbredelse og ta opp igjen kampen. Ikke gi opp. Strid troens gode strid! Husk: «Herren gleder seg over hvert minste lille steg du tar.» (St. Frans av Sales)
«Grip framfor alt troens skjold; med det kan dere slokke alle den ondes brennende piler. Be til enhver tid, i Ånden!» (Ef 6,10 f)
Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 30. juli 2021 da Sal 32,1–11 var dagens bibeltekst.
Sankt Olav tok korset så grundig opp at du fortsatt finner avtrykk av det, både i det korstegnede flagget vårt, og i Norges riksvåpen der olavsøksen fremdeles befinner seg.
«Kristenliv er alltid en kamp. Bibelen sier at den troendes liv er krigstjeneste: å kjempe mot den onde ånd, å kjempe mot Det onde [jf. Ef 6,10–20]» sier pave Frans. Derfor trenger vi å be hver dag: Sed libera nos a malo. «Og fri oss fra det onde.»
Mot denne bakgrunnen gir det mening at Jesus er så tøff i ordbruken som han er i dag, der han krever at etterfølgerne hans må «fornekte seg selv» og «ta sitt kors opp og følge meg».
Hva betyr det? Den første holdningen som Jesus krever, er «å fornekte seg selv» hver dag. Med det menes ikke en overfladisk endring, men en omvendelse på dypet av mentalitet og verdier.
Den andre holdningen er å «hver dag ta sitt kors opp». Det dreier seg om tålmodighet og utholdenhet; å holde ut prøvelser og daglige plager. Men det handler også om å bære den lidelsen som kampen mot det onde medfører, sier pave Frans.
Kort sagt etterspør Jesus denne grunnholdningen: At du trofast følger Guds kall for ditt liv, også når det koster. Til og med når det koster alt. Der finner du den dypeste gleden. I Guds vilje for ditt liv. Korset er et hellig tegn på Guds trofaste kjærlighet.
«La oss ikke dras med til den andre side, ikke gi etter for Den onde, som frister. Så om vi vil være Jesu disipler, må vi altså ta etter ham og av kjærlighet til Gud og vår neste bruke oss selv uten forbehold» sier pave Frans.
Vil du leve et liv i Kristi etterfølgelse? Da går det ingen vei utenom korset. St. Augustin sier rett ut: «Gud hadde én sønn på jorden uten synd, men aldri én uten lidelse.»
Pave Benedikt XVI utdyper: «For å modnes, for å bevege seg fra en overfladisk fromhet til dyp enhet med Guds vilje, må mennesket prøves. Som druesaften må gjære for å bli edel vin, trenger mennesket renselser og forvandling.»
For å holde ut i prøvelsene trenger vi det kirkefedrene kaller perseverantia – den vedvarende utholdenheten. Og når ting ikke er til å holde ut, når korset er så tungt at du ikke klarer å bære det, så trenger du en Simon av Kyrene – han som hjalp Jesus å bære korset da det ble for tungt for ham (Matt 27,32). Kanskje blir du en Simon for noen i dag?
Jesus sier: «For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, skal berge det.» (Luk 9,25) På denne dagen for 991 år siden, den 29. juli 1030, gav Hellig Olav sitt liv for Jesus og for sitt folk – for Norge som et kristent land. Sankt Olav tok korset så grundig opp at du fortsatt finner avtrykk av det, både i det korstegnede flagget vårt, og i Norges riksvåpen der olavsøksen fremdeles befinner seg.
I dag takker jeg Gud for Hellig Olav og for de tusener av prester og troende i Norge som gjennom over tusen år har tatt sitt kors opp og fulgt Jesus trofast, med glede og iver. Jeg ber om at det må bli mange, mange flere som gjør det. Bli med og be du også. Be for Norges omvendelse! Hver dag!
Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 29. juli 2021 da Luk 9,23–26 var dagens bibeltekst
Pilegrimsprosesjon til det katolske kapellet på Stiklestad 28. juli 2021.
Biskop Erik Varden prekte.
Victoria tok fermingsnavnet Benedictus da biskop Erik Varden tok henne opp i Den katolske kirkes fulle fellesskap på Stiklestad 28. juli 2021.
Også Mildrid ble tatt opp Den katolske kirkes fulle fellesskap på Stiklestad 28. juli 2021. Hun tok fermingsnavnet Therese. Presteseminarist Mathias Bruno Ledum var hennes fadder, mens jeg altså fikk den store gleden av å være Victorias fadder. Victoria er bloggens fjerde "fadderbarn". Det vil si: Hun er den fjerde som har spurt meg om å være fadder ved opptakelsen fordi hun fant meg gjennom bloggen. Inspirerende! Victoria fant Jesus og Den katolske kirke langs pilegrimsveien til Santiago de Compostela. Eller kanskje er det riktigere å si at Jesus fant henne der. Uansett: En stor, stor glede hver gang noen finner veien helt hjem til Moderkirken.
Foto: Gaute Aune Aurdal, luthersk sokneprest på Stiklestad Alle andre foto: Ragnhild H. Aadland Høen
Etter messen var det grillselskap på gressplenen utenfor kapellet. Fantastisk med så mange munker og nonner på plass! Og et helt fugleberg med unge pilegrimer der i bakgrunnen - halleluja!
I dag takker jeg Gud for Hellig Olav og for de tusener av prester og troende i Norge som gjennom over tusen år har tatt sitt kors opp og fulgt Jesus trofast, med glede og iver. Jeg ber om at det må bli mange, mange flere som gjør det. Bli med og be du også. Be for Norges omvendelse! Hver dag!
Pilegrimene fra Norges Unge Katolikker ber i Nidarosdomen, 27. juli 2021. Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen
I kveld begynner det hellige Olsok-døgnet i St. Olavs by. Helt til morgenen gryr kommer Nidarosdomen til å være fylt med pilegrimer, Olavsvake og bønn. (Det vil si: Så fylt som domen har lov til å være i koronatid.)
Mange lurer på hvordan Hellig Olav kan bli kalt nettopp det. Han var jo så definitivt ingen sukkerhelgen. Helgenbiografiene gjennom 2000 år viser imidlertid klart at de hellige ofte har vandret krokete veier. Helgeners fortrinn består ikke i moralsk lyteløshet, men i det at de lar nåden seire i livet sitt, vektlegger pater Olav Müller i sin gode, lille bok Olav den Hellige | Olav Haraldsson.
Biskop Grimkjell som helgenkåret Olav var vitne til hvordan ungdommen Olav stod med ett bein plantet i vikingtiden og det andre i kristendommen. Men han så også hvordan Guds nåde med årene oppdro kongen slik at «vikingbeinet» til slutt kom over i kristen leir.
Kong Olav Haraldsson hadde en brennende iver for kristentroen og Kirken, han søkte Guds vilje med livet sitt. Bedre enn oss forstod han at uten rikskongedømmet ville ikke kristentroen ha fnugg av sjanse til å bli noe mer enn en tynn hinne over et ugudelig ættesamfunn der den sterkestes rett regjerte og uretten florerte.
Olav ble imidlertid ikke helligkåret på grunn av sitt liv, men på grunn av sin død. Før slaget på Stiklestad hadde han en drøm som gav ham en forutanelse om at han kom til å bli drept. Likevel spente han beltet om livet, gikk uredd inn i striden og satte livet til for Kristi skyld. Slik ble han Norges evige konge.
Fra gammelt av var natten mellom 28. og 29. juli natten da man våket med Olav som sto foran sitt livs kamp. (Ordet Olsok er forenklingen av ordet Olavsvake.) I dag er landet vårt i ferd med å gli tilbake til den hedendommen som Olav en gang forlot og kjempet imot. Men kampen om Norges sjel er ikke tapt. Bli med på Olavsvaken. Bli med på å be for Norges framtid i natt.
Våkenatten i Nidarosdomen avsluttes (og festdagen begynner) med tidebønnen laudes torsdag 29. juli. Deretter blir det luthersk høymesse klokken 11, katolsk høymesse i Nidarosdomen klokken 14.30, og felles, økumenisk vesper i nasjonalhelligdommen klokken 18.
Prøv å få med deg en av olsokmessene hvis du kan – i år eller neste år. Det er alltid et av årets absolutte høydepunkt. Men først: Våke og be.
Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 28. juli 2021 da Jer 1,17–19 var dagens bibeltekst.
To pilegrimsgrupper med 48 ungdommer og unge voksne fra Norges Unge Katolikker har gått mer enn 100 kilometer av pilegrimsleden til Nidaros den siste uken. Her går de den tredje runden rundt Nidarosdomen mens de synger og ber - før de går inn i katedralen.
Rundt og rundt. Jeg har fått lov til å bli med som adoptert medlem i NUKs pilegrimsgruppe denne uken. I dag, 28. juli, skal jeg nemlig være fadder for en av pilegrimene som skal konvertere på Stiklestad og tas opp i Kirkens fulle fellesskap. Nydelig!
Den store, katolske pilegrimsgruppen gikk sammen med den katolske biskop Erik Varden den siste etappen av pilegrimsleden. Vel framme ble de tatt godt imot av Den norske kirkes preses' Olav Fykse Tveit. Det gav enda mer høytid til øyeblikket.
Vi sang "Be for oss, Hellig Olav" da vi gikk inn i Nidarosdomen. Sangen ljomet i katedralen. Det første pilegrimene gjorde var å knele ned (se også det øverste bildet i denne bloggposten) og motta velsignelsen.
Høyalteret i Nidarosdomen. Her hvilte Hellig Olavs relikvier helt til 1537.
Bak høyalteret står en god kopi av den opprinnelige altertavlen. Originalen befinner seg i museet til Erkebispegården (ligger like ved kirken). Dette er ikke meg, men Victoria som jeg skal være fadder for i morgen. Hun fant meg gjennom Sta. Sunniva-bloggen :)
Altertavlen viser de viktigste scenene fra St. Olavs liv: Øverst til venstre får han forvarsel om martyrdøden gjennom en drøm. Nede til venstre rir han likevel til slaget på Stiklestad. Nede til høyre blir han drept. Oppe til høyre blir han helligkåret, 2. august 1031, ett år og fire dager etter sin død (markert med en liten øks på primstaven: vesleolsok).
Vi gjør oss klare for å forlate Nidarosdomen. Godt at vi snart kommer tilbake, til stor fest den 29. juli klokken 14.30.
Rosevinduet i Nidarosdomen. Så vakkert!
Umulig å fange det strålende lyset på en fyllestgjørende måte, men her er et forsøk.
Se åpningsmessen fra St. Olav domkirke i Trondheim tirsdag kveld, 27. juli:
Stille stund. Etter kveldsmessen i St. Olav domkirke 27. juli.
Etter messen ble det servert sodd i menighetssalen. Deretter var det tid for tilbedelse.
St. Olav domkirke er en treskipet basilika som stod ferdig i 2016. Da var jeg der! Det er en av de 206 bloggutkastene som fortsatt ligger som utkast. Døgnet har for få timer! Kan noen skaffe meg flere?
Man må jo bare digge en biskop som diskret sniker seg inn på bakerste benk og blir med i tilbedelsen av Jesus.
Den røde evighetslampen brenner og vitner om at Jesus er her.
Bak i St. Olav domkirke kan du ta med deg vievann hjem.
I St. Eystein bokhandel får du kjøpt fine St. Olav-flasker til vievann. (Vievann er alltid gratis, så du må selv fylle flasken.) Velsignet godt å ha med seg hjem!
Jeg vet ikke om du liker lovsangsmusikk. Til vanlig hører jeg mer på kirkemusikk enn på lovsangsmusikk, men nylig så jeg en musikkvideo der en afrikansk far og sønn synger Hillsong-sangen Oceans sammen.
Kanskje kan den ekte tilliten og overgivelsen som de synger i gi deg også styrke. Her er adressen: https://youtu.be/Nj4_JHHuOls
Alle troende som har en dyp og sterk tro, har uten unntak vært gjennom store prøvelser. Det går ingen vei utenom å gå på dypet for den som følger Jesus. Denne sangen hjelper meg til å gjøre det med større tillit. Den leder meg inn i den kjærlighetsfulle overgivelsen til Gud – inn i den fullstendige hengivelsen som jeg bare kan våge når jeg vet at jeg er høyt elsket av den jeg gir meg selv helt til.
Akkurat det er lovsangsmusikken på sitt beste: Når den får sjelen min til å synge bønn - når den leder meg til det stedet der sjelen forenes med Gud. Når jeg går dypere og dypere inn i den tilbedelsen og kjærligheten som Gud skapte meg for. Når den leder meg til det punktet hvor hele meg åpner seg i et bønnerop: Jesus, gi meg mer av deg! Jeg må ha deg! Jeg tørster etter deg! Gud, du er alt jeg trenger. Takk for at du elsker meg så uendelig høyt og så uendelig dypt. Takk for at du er min, og jeg er din, i all evighet. Takk for at jeg alltid kan stole på deg. Jeg er klar for å gå på vannet. I dag også. Jesus, jeg stoler på deg.
Denne typen musikk var viktig for meg fra jeg var kanskje 15 år til jeg var ca. 25 år. Så gikk jeg plutselig lei. Det ble for likt. Det samme om og om igjen. Jeg trengte mer dybde, mer næring. Jeg syntes at lovsangsmusikken ble for overfladisk, sentimental, platt, glatt pop. Fake, tilgjort. Den fallgruven styrer denne innspillingen solid unna. Ta en kikk på de 13.096 kommentarene, så ser du at jeg ikke er alene om å merke det.
Det aller beste øyeblikket er under bridgen, fra 2:01 i videoen, når Ennis Francis gir skikkelig på mens han synger:
«Spirit lead me where my trust is without borders.
Let me walk upon the waters,
wherever You would call me.
Take me deeper than my feet could ever wander,
and my faith will be made stronger
in the presence of my Savior.»
Da klarer ikke jeg å sitte i ro. Det er så bra. Rått. Intenst. Heftig. Ekte. Lytt, så skjønner du hva jeg mener. «Take me deeper than my feet could ever wander.» Dit vil jeg. Herre, gi oss tro.
Første gang publisert i avisen Vårt Land 27. juli 2021 da Apg 20,17–24 var dagens bibeltekst. Teksten er en mild omarbeiding av en bloggpost jeg har laget tidligere.
Spirit lead me where my trust is without borders Let me walk upon the waters Wherever You would call me Take me deeper than my feet could ever wander And my faith will be made stronger In the presence of my Savior
You call me out upon the waters The great unknown where feet may fail And there I find You in the mystery In oceans deep My faith will stand
Your grace abounds in deepest waters
Your sovereign hand Will be my guide Where feet may fail and fear surrounds me You've never failed and You won't start now
Spirit lead me where my trust is without borders
Let me walk upon the waters Wherever You would call me Take me deeper than my feet could ever wander And my faith will be made stronger In the presence of my Savior
I will call upon Your name
Keep my eyes above the waves My soul will rest in Your embrace I am Yours and You are mine
Spirit lead me.
Take me deeper
into you.
Hillsong UNITED / Joel Houston / Matt Crocker / Salomon Lighthelm
Hillsong UNITED var lovsangsband under de katolske verdensungdomsdagene i Sydney, Australia 2008.
Dette er historien om da Gud vekket opp en fireåring i Norge for å be for Søster Annie som var i livsfare i Kina. Foto: Misjonskirken Norge
En gang misjonæren Annie Skau Berntsen var i livsfare i Kina, ba hun inntrengende: «Herre, minn noen på å be for meg!» Da våknet Wencke Olsson (4 år) opp i Bergen.
Hun løp inn til foreldrene sine, og sa: «Det er noe galt med tante Annie Skau. Hun er i stor fare.» Jenta forklarte at de måtte stå opp og be knelende, sammen.
«Jeg har aldri hørt noen be slik som lille Wencke den morgenen», forteller moren. Fireåringen ropte ut, som om hun var i stor nød, og gjentok om og om igjen: «Herre Jesus, redd Annie!»
Så stanset hun plutselig og sa: «Takk, kjære Jesus». Deretter sa hun: «Mamma og pappa, Jesus har hørt bønnene våre. Annie er ikke i fare lenger. Vi kan legge oss til å sove igjen.»
To år senere møtte familien Olsson på søster Annie, og spurte hva hun hadde opplevd på det klokkeslettet i Kina. Annie regnet om til kinesisk tidssone, og oppdaget at det var nøyaktig da hun hadde bedt Gud om å minne noen på å be for henne. Som ved et mirakel unnslapp hun livsfaren.
Hvordan kunne Wencke vite at Annie var i stor fare, og at hun måtte be for henne? Dette er en del av det store mysteriet som vi i trosbekjennelsen kaller «de helliges samfunn». Det finnes en forbindelse mellom alle oss som tilhører Jesus. I dåpen går vi over fra døden til livet, og blir forenet med Jesus. Dermed er vi også forenet i ham, med hverandre.
Jesus er «mild og ydmyk av hjertet» (Matt 11,29). De som stadig mer forenes med Jesus, blir mer og mer likedannet med ham. Utallige er de helliggjorte besteforeldrene som ikke har sine navn skrevet inn i den offisielle helgenkalenderen, men som like fullt er helgener. Og utallige er de villfarne barnebarna som har funnet veien til Jesus på grunn av besteforeldres forbønn.
Vi tror at besteforeldre fortsetter med å være forbedere også etter sin død. Gud er jo ikke en Gud for døde, men for levende (Matt 22,32). Det betyr; de døde er ikke døde. De lever. Hos Jesus. I Jesus.
Døden er bare en overgang, der de troende blir helt forenet med Jesus – han som ber for oss, og som er vår fremste forbeder (Heb 7,25). Når vi spør om de helliges forbønn, minner Jesus dem på å be for oss, enten de er i Bergen eller i himmelen.
Du er omgitt av de helliges samfunn, i himmelen og på jorden. Du er aldri alene den lange veien hjem. Det er vår tro. Det er Kirkens tro. Halleluja!
Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 26. juli 2021 da Matt 11,28–30 var dagens bibeltekst
Søster Annie er et stort forbilde. Les boken "Søster Annie - dette er mitt liv" av Gene Gleason for å bli kjent med henne.
Les hele historien
Kilden min til historien om søster Annies bønnesvar, er biografien Søster Annie - dette er mitt liv av Gene Gleason, utgitt på Ansgar forlag i 1985. Historien om bønnesvaret i 1950 står på side 96-98. Jeg vil oppfordre deg til å lese historien digitalt her hos Nasjonalbiblioteket. Det er fort gjort, og veldig trosstyrkende. En vitaminpille for troslivet.
Søster Annie er et stort forbilde. Les boken Søster Annie - dette er mitt liv for å bli kjent med henne. Nynorsk antikvariat har et eksemplar til salgs akkurat nå. Er den solgt i det du leser dette? Gå til antikvariat.no og klikk på menypunktet "Ønsker" øverst på siden. Der kan du legge inn boktittelen og epostadressen din, slik at du blir varslet når et antikvariat legger den ut for salg.
Søster Annie ble TV-kjendis i Norge da hun var med i TV-programmet "Dette er ditt liv" i 1985. Foto: Skjermdump fra Dette er ditt liv/NRK
Ble TV-kjendis over natten
Søster Annie ble TV-kjendis over natten da hun var med i TV-programmet "Dette er ditt liv" i 1985. Dette var en programserie der en kjent person "kidnappes" til studio i NRK, hvor gjester og overraskelser ventet. Programmet er en klassiker, og det ligger fortsatt tilgjengelig på nrk.no. Du kan se det her. Anbefales! Jeg så det i 1985, da jeg var ni år, og det gjorde evig inntrykk.
22. juli 2011. Gravid med nummer fire og idyll på katolsk familieleir i Sogn. Katastrofe i Oslo og på Utøya.
Jeg var i Sogn da stemningen på NRK radio brått endret seg. Nyhetene meldte om en stor eksplosjon i regjeringskvartalet. Det var starten på et voldelig angrep mot kjernen i demokratiet, og dermed mot hele Norge.
Det var uvirkelig å få vite at regjeringen var under angrep på den andre siden av landet. Min første reaksjon var: "Hva skjer? Angripes Norge av Al Qaida? Eller av norske islamister? Er det vår tur til å få vårt 11. september nå? Slutter det med denne eksplosjonen, eller kommer det flere angrep? Takk Gud, at vi er her i trygge Sogn, langt borte fra denne ondskapen. Ingen vet hva som skjer videre nå."
De vonde tallene
Senere fikk vi jo vite at dette bare var starten på ondskapen. Fredag 22. juli la vi oss til meldingen om at 10-20 mennesker var drept. Lørdag 23. juli våknet vi til nyheten om at 88 var drept - et tall som senere ble nedjustert til 77 drepte.
8 personer ble drept i høyblokka. 9 ble alvorlig skadet. 500 personer befant seg i området der det skjedde.
69 personer ble drept på Utøya. 495 overlevde, hvorav 33 var fysisk skadet. I dag vet vi at en av tre overlevende sliter fortsatt med posttraumatisk stresslidelse (PTSD) ti år etterpå. To av tre etterlatte sliter fortsatt med å få sove. En tredel av de etterlatte er blitt helt eller delvis uføre. (Kilde: Vårt Land, 22. juli 2021)
Mitt lille land
Lørdag 23. juli 2011 kjørte vi hjem fra Sogn til Bergen. To dager senere delte jeg Maria Menas musikkvideo på Facebook, og skrev:
"Sterkt å kjøre gjennom vakre Norge i seks timer lørdag. Fra innerste Sogn til Bergen passerte vi flaggstang etter flaggstang på halv stang. Mitt lille land."
Flaggene gav en sterk følelse av at vi står sammen. Det var utrolig rørende. Et helt land kledd i sorg på den måten, uten at det var koordinert fra noe sted. Det var ikke gått ut oppfordring om at hele Norge skulle flagge på halv stang. Likevel gjorde folk det, på hele Vestlandet, fra innerste Sogn til Bergen.
Det gjorde også sterkt inntrykk å se rosehavet foran Oslo Domkirke og rosetoget i Oslo 25. juli. Men det jeg husker aller best, er synet av det norske flagget som vi møtte igjen og igjen og igjen helt fra fagre Sogn til Bergen. Og musikken.Mitt lille land og Til ungdommen.
Den første Facebook-posten min om terrorangrepet. Både "Mitt lille land"- sangen og de seks timene med kontinuerlige møter med flagg på halv stang er fortsatt noen av mine sterkeste minner fra disse dagene da hele landet var i sjokk.
Et kristent land
Den 25. juli 2011 møtte 150 000-200 000 mennesker opp til rosetoget i Oslo, der statsminister Jens Stoltenberg sa: "Ondskap kan drepe et menneske, men aldri beseire et helt folk". Det var vakkert å se blomsterhavet og folket i Oslo, og jeg var enig med statsministeren da han sa: "For et fantastisk syn! Jeg står nå ansikt til ansikt med folkeviljen."
Midt i alt det tragiske er jeg stolt av å bo i et land som har maktet å stå oppreist i en kritisk tid. Jeg er imponert over hvor mye verdighet, omsorg og fasthet jeg har møtt.
Vi er et lite land, men vi er et stolt folk. Vi er fortsatt rystet av det som traff oss, men vi gir aldri opp våre verdier.
Vårt svar er mer demokrati, mer åpenhet og mer humanitet. Men aldri naivitet.
Ingen har sagt det finere enn AUF-jenta som ble intervjuet av CNN: ”Om én mann kan vise så mye hat, tenk hvor mye kjærlighet vi alle kan vise sammen.”
Jeg husker hvordan gråten vellet opp i meg da jeg så foto av Utøya fra lufta, det luftfotoet som er tatt i en slik vinkel at øya ser ut som et eneste, stort hjerte. I det hele tatt husker jeg best det vakre, og de gode kreftene som dukket opp.
Morderen fulgte hatets vei. Vi er kalt til å gå på kjærlighetsstien. Hvis du havner i en katastrofe: Se etter godheten som dukker opp. Se etter hjelperne.
Jesus er verdens lys. Og lyset overvinner mørket. Lyset er alltid sterkere enn mørket.
Internasjonale reaksjoner
I disse julidagene 2011 uttalte USAs president Barack Obama: "Lille, fredfulle Norge viser verden hvordan man bør takle situasjoner som dette. Akkurat nå vil jeg rangere Norge som det største landet i verden, jeg har aldri sett noe lignende."
Der Spiegel skrev: "Even in their deepest sorrow the Norwegians don't get hysterical. They resist the hate. It is amazing to see how politicians and the whole country reacts. They are sad to the deepest thread of their souls. They cry in dignity. But nobody swears to take revenge. Instead they want even more humanity and democracy. That is one of the most remarkable strengths of that little country."
Prior Jon Atle Wenaas i St. Dominikus kloster oppsummerer det norske folks reaksjon godt når han nå, ti år senere, sier til katolsk.no:
– Vår umiddelbare reaksjon på terroren er et historisk faktum, som viser at det Kristus kom for å lære oss faktisk har slått rot i vår kultur.Vårt svar på det onde som rammer oss, er å finne sammen generelt, og i gudshusene spesielt: Tenk bare på alle lys som ble tent i ukene etter 22. juli i våre kirker, bønnene som ble bedt og på blomsterhavet utenfor Oslo domkirke.
"“To everyone I want to repeat again the heartfelt plea to forever abandon the path of hatred and escape from the logic of evil." Stolt av å tilhøre en nasjon som allerede har valgt å gå den veien som Pave Benedict oppfordrer oss til å gå."
"Once again, regrettably, news of death and violence is arriving. We all feel profound sorrow at the serious acts of terrorism perpetrated last Friday in Norway. Let us pray for the victims, for the injured and for their loved ones. I want to repeat again to everyone my heartfelt appeal to abandon the path of hatred for ever and to flee the logic of evil." Les gjerne også pavens lille Angelus-refleksjon den dagen, om kong Salomon og de politiske myndigheter. Den passer godt her.
Oppslag på oppslagstavlen i St. Paul menighet 28. juli 2011: "La ikke det onde overvinne deg, men overvinn det onde med det gode!" (hentet fra Bibelen, brev fra St. Paul til Romerne, Rom 12,2)
Lytt til Mitt lille land
Etter terrorangrepene ble artisten Maria Mena oppfordret av ungdom til å legge ut sin versjon av Ole Paus-låten «Mitt lille land» på nett. Det er en utrolig rørende video, med bilder fra disse ufattelig vonde dagene. Like sterkt er det å se NRK-opptaket der Maria Mena synger direkte i Oslo domkirke.
Under her finner du videoene. Først kommer den sterke teksten av Ole Paus:
Mitt lille land
Et lite sted, en håndfull fred
slengt ut blant vidder og fjord
Mitt lille land
Der høye fjell står plantet mellom hus og mennesker og ord
Og der stillhet og drømmer gror
Som et ekko i karrig jord
Mitt lille land
Der havet stryker mildt og mykt som kjærtegn fra kyst til kyst
Mitt lille land
Der stjerner glir forbi og blir et landskap når det blir lyst
mens natten står blek og tyst
Ole Paus
Tusen, tusen takk, Ole Paus, for at du skrev denne sangen!
Lytt til Maria Mena som synger sin versjon av Mitt lille land, til bilder fra julidagene i 2011:
Sterkt å høre hele rådhusplassen synge Til ungdommen 25. juli 2011
I NRKs sending fra minnestunden hører du bare Herborg Kråkevik synge. I dette amatøropptaket hører du hvordan det faktisk hørtes ut på rådhusplassen under rosetoget.
Tidligere AUF-leder Eskil Pedersen og AP-leder Jonas Gahr Støre satt på første benk den 22. juli 2015 da KrFs partileder Knut Arild Hareide holdt tale under den årlige minnegudstjenesten i Oslo domkirke. Også kronprinsessen var til stede. Foto: Ragnhild H. Aadland Høen
Den 22. juli 2015 i Oslo Domkirke
Den neste gangen 22. juli kom tett på meg, var i 2015 da jeg jobbet på Stortinget og var med i teamet som hjalp Knut Arild Hareide med å skrive talen hans til den årlige minnegudstjenesten. Knut Arild var den første politikeren utenfor Arbeiderpartiet som noen gang har blitt bedt om å tale under deres årlige minnegudstjeneste.
Jeg vil dele Knut Arild Hareides hilsen som han holdt den dagen. Den er nemlig verdt å få med seg!
Kjære pårørende og berørte Deres Kongelige Høyhet Stortingspresident Statsminister Kjære alle sammen.
22. juli er en dag som vi alltid vil forbinde med det grusomme og utenkelige som skjedde for fire år siden. Vi husker de lange timene fra da bomben smalt i Regjeringskvartalet til skuddene på Utøya. Vi husker redselen, usikkerheten og kaoset som fulgte.
En helt vanlig fredag ble plutselig til en av de mørkeste dagene i vår nasjons historie. To dager etter angrepet stod Jens Stoltenberg akkurat her, ved denne talerstolen i Domkirken. Han sa: «Midt i alt det tragiske er jeg stolt av å bo i et land som har stått oppreist i en kritisk tid.»
Han hadde rett. I tiden etter angrepet fikk vi se noe av det fineste svaret vi har sett fra det norske folk. Vi opplevde den enorme kraften av å stå sammen. Hatet ble besvart med kjærlighet til hverandre. Hundretusener tok til gatene. Rosen ble et vakkert symbol og en fredelig protest mot ondskapen. Det norske folk, i by og bygd over hele landet engasjerte seg. Sammen markerte vi avstand fra gjerningsmannen, uavhengig av politisk ståsted, etnisitet, og religion. Vi kjente på en omtanke og omsorg for hverandre.
Dette brutale angrepet på Regjeringen, AUF og Arbeiderpartiet har fått meg til å tenke på noen ord fra Bibelen. Der står det: «Bevar ditt hjerte framfor alt du bevarer, for livet går ut fra det».
Jeg tenker særlig på hvordan AUF har taklet tiden i etterkant. I en vanskelig tid stod dere sammen. Dere lot ikke hatet vinne. Mens hele nasjonens, ja, hele verdens søkelys var rettet mot dere, opptrådde dere modig og klokt da det krevdes som mest. Dere lot dere ikke knekke av gjerningsmannen.
Jeg vil i dag takke AUF for måten dere håndterte det verste angrepet på norsk jord siden krigen. Jeg vil også rette en spesiell takk til tidligere leder Eskil Pedersen. Ditt lederskap står det respekt av.
Det var ikke bare Utøya og ungdommer som ble angrepet denne dagen. I regjeringskvartalet satt det hardtarbeidende mennesker som sørger for at det norske samfunnet er blant de beste i verden. Bomben var et angrep på noe av det mest verdifulle ved vårt samfunn – mennesker i trofast tjeneste for å bistå sine medmennesker.
Mine tanker går i dag særskilt til de som ble direkte rammet av angrepene. Som mistet sine kjære, ble skadet eller opplevde terroren på nært hold. Vi som står rundt dere kan bare ane smerten.
I dagene og ukene etter tragedien ble vi alle bedt om å ta ekstra vare på dere som var berørte og pårørende. Den oppfordringen må fortsatt gjelde. For sorgen har ikke noe datostempel.
Jeg ønsker at vi som samfunn og felleskap må gjøre hva vi kan for å bedre hverdagen deres. Vi må fortsatt bry oss.
Jeg vil at dere fortsatt skal merke at vi tenker på dere. At vi står sammen med dere.
For meg og mange andre er det rommet vi i dag er samlet i - et godt sted å være på en dag som denne. Et rom som setter en himmel over livet.
I Bibelen står det: Det er en tid for å gråte, en tid for å le, en tid for å sørge, og en tid for å danse. Vi som står rundt dere ønsker å gråte med dere, le med dere, danse med dere og sørge med dere. Vi står sammen med dere. Vi vil aldri glemme det som skjedde. Vi vil aldri glemme.
KrF-leder Knut Arild Hareide og biskop Ole Christian Kvarme gjorde intervjuer med NRK i forbindelse med minnegudstjenesten 22. juli 2015. Foto: Ragnhild H. Aadland Høen
Stortinget, 23. juli 2015. Det var en ære, et privilegium og en fryd å tjene Norge ved å arbeide som kommunikasjonsrådgiver for KrF på Stortinget. Jeg er så glad i landet vårt! Vi har virkelig mange flotte politikere og dyktige byråkrater. De gjør meg takknemlig og stolt av demokratiet vårt og nasjonen vår. Av folket vårt, rett og slett.
Noen dager senere fulgte jeg partileder Knut Arild Hareide til NRK-sommerbåten som lå til kais i Leirvik på Stord (der min slekt, Aadlands-slekten kommer fra). Jeg var takknemlig for å leve i et trygt og godt land, der partiledere fortsatt kan bevege seg fritt omkring uten så mye som en eneste sikkerhetsvakt. Men ikke alle kan det. Hatet mot Arbeiderpartiets politikere er dessverre fortsatt reelt og sterkt. Da jeg jobbet som digital kommunikasjonsrådgiver i NHO i 2017-2019 var jeg ansvarlig for NHOs aktivitet i sosiale medier. Det var skremmende å se hvor mye mer alvorlig hatet i kommentarfeltet var mot Arbeiderpartiet enn mot alle andre partier (inkludert MDG). Det var virkelig stor forskjell. Plutselig dukket det opp folk som vi normalt ikke så i anstendige NHOs kommentarfelt, og vi måtte blokkere mange, noe vi ellers sjelden måtte gjøre. AP har helt rett når de poengterer at det ikke er tilfeldig at nettopp de ble angrepet. Foto: Ragnhild H. Aadland Høen
Den 22. juli 2021 på Selja
I dag er det ti år siden den dagen Norge mistet tryggheten sin. Dagsnytt 18 ringte meg på formiddagen i dag for å få med seg MFs professor Claudia Lenz i studio i kveld. Hun var ikke i Oslo, men ble med på Skype fra Tyskland. Du kan høre henne fra kl 18:42 i sendingen.
Journalisten spurte henne om hvem det er som hater så sterkt at de angriper folk som har overlevd et terrorangrep? Hvor kommer hatet fra?
Claudia Lenz påpekte at dette viser at hatet mot Arbeiderpartiet er mer utbredt enn det har vært bevissthet om. Hun pekte også på at hatet ikke kommer ut av ingenting. Disse forestillingene som rettes mot AP og AUF er koblet mot andre forestillinger, som konspirasjonsteorien Eurabia og forestillingen om at "islam tar over Norge".
Hva kan vi så gjøre? Professoren fremhevet hvor viktig det er å stå opp mot avhumaniserende forestillinger, og å innse at disse forestilingene ikke bare finnes i ekstreme miljøer, men er en del av en lang historie.
Nyhetsdag
I dag ble en dag som lignet ganske mye på slik jeg husker 9. april 1990. Da var jeg 13 og et halvt år, og NRK radio viet hele dagen til å markere at det var 50 år siden starten på krigen i Norge 9. april 1940.
I dag gikk det i ett med radioprogrammer på NRK Nyheter om 22. juli, og deretter Dagsnytt 18 og Dagsrevyen som også var viet til dette temaet. Det var sterkt å høre beretningene fra både overlevende, etterlatte og politimannen som var med i teamet som arresterte terroristen på Utøya. Jeg ser fram til å også se Generasjon Utøya og NRK-serien Vi glemmer aldri med fem sterke, personlige historier fra både båtfolket, politiet, hjelperne og overleverne.
Jeg elsker å være på Selja. Men akkurat i dag lengtet jeg hjem til Oslo. Hjemme i Observatorie terrasse i Oslo hører vi rådhusklokkene slå hvert kvarter, og synge sin sang hver hele time. Det var sterkt å sitte ved kjøkkenbordet på Selja kl. 19.00 og høre rådhustårnets alvorstunge 77 klokkeslag for de 77 personene som ble drept 22. juli 2011. Jeg har aldri før hørt 77 klokkeslag. Det tok overraskende lang tid. De 77 klokkeslagene slo alvoret dypt inn i sjelen min. Foto: Ragnhild H. Aadland Høen
Ond eller gal?
I 2011 skrev pater Arnfinn Haram: "Terroristen er den juridisk og moralsk ansvarlege, men den generelle stemninga i samfunnet er likevel ein del av biletet."
Begge disse aspektene er viktig å ta med. I samfunnsdebatten i 2021 er den generelle stemningen i samfunnet solid dekket inn som tema. Men terroristens eget ansvar er også viktig å ta med, sett fra et kristent perspektiv. Alle mennesker har en fri vilje.
I tilfellet 22. juli må vi våge å se ondskapen i øynene. Det finnes friske folk som gjør helt syke ting, fordi virkelighetsbildet deres er blitt så sykt at de ser på det onde som noe godt.
"Å velge å myrde 77 uskyldige mennesker er nemlig ikke bare er en politisk handling, slik han selv ønsker vi skal oppfatte det som, det er ondskap. Et uttrykk daværende statsminister Stoltenberg var modig nok til å bruke for sju år siden. [...]
Selvfølgelig finnes det syke mennesker som ikke kan stilles til ansvar for sine handlinger, men det finnes dessverre også syke handlinger som er begått av friske, og dermed frie og ansvarlige mennesker.
Vi må rett og slett gå ut ifra at i den uendelige lange rekken av årsak - virkning som ledet til ugjerningen, må det ha vært minst ett øyeblikk der massemorderen selv kunne bestemme seg for om han ville gå videre eller ikke. Om det var sekundene rett før han utløste bomben, om det var en uke før eller fem år før, det aner jeg ikke.
Poenget er at det som skjedde 22. juli 2011 ikke er en automatisk konsekvens verken av forskrudd populisme, rasisme, verdikonservatisme, kristenfundamentalisme, innvandringsmotstand eller FRP-politikk, men av ett enkelt menneskes onde valg.
Naturligvis er det viktig å være på vakt overfor alt totalitært tankegods, men vi må aldri glemme at mennesket til sjuende og sist er fritt, og dermed selv ansvarlig overfor sine egne handlinger."
Vi glemmer aldri
Til sist kommer det viktigste i dag: De 77 som ble drept 22. juli 2011.
Her er deres navn:
Requiem æternam dona eis, Domine.
Hette, gi dem den evige hvile.
Hva er din 22. juli-historie og dine 22. juli-minner?
